Passiv aggresjon er hva som fremkommer når folk egentlig er fly forbanna, men den politisk korrekte kondisjoneringen deres tvinger dem til å smile istedet. Det skjer noe på veien mellom impuls og ytring, men det handler ikke om selvbeherskelse. Sosial angst er et bedre navn på det som driver dem. Frykten for hva “de andre” tenker om deg. Passiv aggresjon er defensivt. Det handler om selvforsvar gjennom taktisk misrepresentasjon av selvet. Eller løgn om du vil. Servicepersonalets evige “stein i skoen” — fordi de på et rent profesjonelt grunnlag er nødt til å bare smile og ta imot når klientene er uhøflige, ubehagelige og det ene med det andre. Tenk resepsjonister, flyvertinner, kelnere, og ikke minst alle som jobber med “kundeservice” tilknyttet klagerett og retur av produkter som folk er misfornøyd med. De får høre litt av hvert. Som om den som tilfeldigvis er på jobb i den stillingen akkurat da er personlig ansvarlig for forsinkelser, misforståelser og den typen ting.
Varmgang i tenkamentet handler invariabelt om at pasienten ikke har effektive kjølemekanismer. De “mister hodet” og henfaller til atferd som ligner en hund som står og bjeffer mot noe oppi et tre. Altså i prinsippet psykotisk. Det gir ingen mening. Det hjelper ikke i noen forstand med slike “utblåsninger” men det er likevel så vanlig at folk for det meste ikke engang reagerer når det skjer, annet enn å fnise ondskapsfullt når det blir ekstra ille. Klagementalitet er uansett mye brukt som grunnlagsmateriale for diverse komisk scenekunst. Alle voksne mennesker vet jo godt hva ordet frustrasjon betyr. De har faktisk levd med det hele livet. Jeg får ikke viljen min. Jeg tror ikke alle mener det samme når de bruker ordet “smart” men vi kan kanskje være enige om at ett av kriteriene for “smarthet” må være at man kjenner, forstår og forholder seg rasjonelt til sine egne begrensninger. Jeg mener, alle vet at de ikke kan fly bare fordi de kan flakse med armene – bortsett fra de det virkelig har rabla for – men det virker ikke som om alle vet at de kommer ikke til å få viljen sin bare fordi de kan blafre med underkjeven og spytte ut raske, harde ord som lingvistisk maskingeværild rettet mot den angripende horden av kaoskrefter.
En episode som av en eller annen grunn festet seg såpass at jeg husker det ennå var en gang da noen “gikk fra konseptene” i tollen på en flyplass og brukte grov kjeft mot tollerne, viftet med armene og hele pakka. Jeg skjønte aldri hva det handlet om men jeg tror de hadde dårlig tid i forhold til noe. Jeg husker det uansett som veldig kleint. Utbruddet deres virket mildt sagt mot sin hensikt fordi de ble jo selvsagt tatt med inn på bakrommet for gud-vet-hva mens vi andre for det meste spaserte rett igjennom uten noe mer enn de vanlige rutinespørsmålene. Alle vet at hvis tollerne ber deg legge kofferten din på disken og åpne den så er det dette du må gjøre. Uten diskusjon. Det er ikke noe personlig. Det er bare sånn de jobber. Sånn er opplegget. Hvis du ikke godtar dette må du heller la være å bruke fly, la være å krysse internasjonale grenser, eller hva enn som må til for å stabilisere humøret ditt. Herregud. Hvor vanskelig kan det være? Det er relativt enkelt å få med seg hva som gjelder. Du behersker ikke situasjonen når du befinner deg i en kontrollsone. Det mest effektive er å holde kjeft og gjøre som du blir bedt om. Hvis flyplassen, tollen, politiet og alle andre som er involvert i opplegget hadde trodd at du var en “spesiell person” ville du jo aldri ha stått i tollkøen til å begynne med. De har andre ordninger for diplomater og denslags. De sluses gjennom på en annen måte, et annet sted. Alle vi som står og venter på tur til å slippe forbi kontrollørene er i den samme båt. De fleste er normale reisende, men noen har med seg ulovlige ting i bagasjen. Tollernes jobb er – i den grad de kan – å sortere det ene fra det andre. Minimere bryet for vanlige reisende, men også oppdage og ta ut de som bevisst eller ubevisst smugler med seg noe.
Siste gang – jeg kommer jo neppe noensinne til å reise dit igjen – jeg ankom Stanstead flyplass (tilknyttet London, men det ligger ganske langt ute på landet) støtte jeg på et par politibetjenter med imponerende bevæpning. Ikke bare hadde de håndvåpen på hofta, begge bar også på den korte typen maskingevær som er spesielt utviklet for trange forhold i urbane strøk, med ekstra magasin klipset utenpå. Man kunne se det glinse i messingen på kuletippene. De spurte om å få se passet mitt. Jeg tok det forsiktig frem. Man ønsker jo ikke å legge opp til noen rykninger i avtrekkerfingeren hos såpass tungt bevæpnede folk. De studerte det litt. Deretter smilte de og sa velkommen. Der endte det for mitt vedkommende, men jeg tror ikke alle føler den samme grad av fryktløshet foran sånne fremtoninger. Senere lurte jeg på hva som var greia med maskingeværet. Det eneste logiske svaret er “våpenteater”. De viser frem arsenalet sitt. For jeg klarer jo ikke å se for meg at en kulesprøyte er den rette form for våpen hvis det virkelig blir aktuelt med noe slags skarpt engasjement med noen inni ventehallen på Stanstead. Man må nesten regne med en masse sivilister som løper rundt i panikk, mer eller mindre skrikende, mens skuddvekslingen pågår. Sjansen for å treffe noen av dem annullerer på en måte hele poenget med å ha så massiv ildkraft. Det ville gitt mer mening hvis de bar på en skarpskytterrifle med kikkertsikte. Mindre teatralt men mer praktisk til formålet. Eller hvorfor ikke en hagle, sånn som vaktmannen på supermarkedet i Colombia hadde? Jeg vet ikke hvorfor. Jeg antar det handler om ranere, siden folk i hovedsak bruker kontanter i det landet. Seriøst. Skikkelig 80-talls opplegg. Miami Vice eller noe. Ihvertfall er det enkelt å få tak i kokain i Colombia, for de som har denslags interesser. Hvilket bringer oss langt ut i kålåkeren. Dagens tema er jo passiv aggresjon. Det handler dypest sett om at man er kuet. Redd for følelser, både sine egne og andres. De smiler ikke, de flekker tenner mot verden. Som når en hund rygger bakover, men samtidig legger hodet lavt og snerrer, rett før det hele eksploderer i ynkelig klynking. På fagspråket kalles dette å vise frykt. Det typiske “servicesmilet” er en defensiv gest. Det representerer ikke “hva man egentlig føler”, men fungerer som et signal om at man er den underdanige parten i denne transaksjonen. Du vet. På et profesjonelt grunnlag. Men servicearbeidere er ikke egentlig underdanig overfor kunden, ihvertfall ikke noe mer enn en prostituert egentlig er kåt på klienten. De gjør bare det de må for å tjene penger.
Det bør være opplagt hva slags type en rumpesnuser er. Du vet. Sånne som er litt i overkant nysgjerrig på andre folks affærer. Sånt kan – litt avhengig av hva slags personlighetstype man selv er – oppleves som jævlig provoserende. Men en typisk hjerteblotter vil kanskje sette pris på oppmerksomheten. De liker jo best av alt å snakke om seg selv og det de føler. Jeg vet ikke hvorfor de tror noen egentlig bryr seg, selv om det vanlige er å være høflig, nikke og si ja. Du verden. Sier du det? Neimen så interessant. Og sånn går dagene. Vi lever alle med vår egen tolkning av virkeligheten. Hvilket i praksis betyr at alle tar feil. Alltid. Du og jeg og Titten Tei. Det forekommer aldri at vi “har rett”. Alt vi har er perspektiver — og varierende grad av kontroll på vår egen indre idiot. Vitenskapens standarder for “godkjente fakta” er i prinsippet de samme som må til for å få noen dømt for drap i en straffesak. Det spiller ingen rolle hva du “vet med deg selv”, bare hva du kan bevise. Ingen ville godta noen lavere standard hvis de selv var – presumptivt uskyldig – mistenkt i en alvorlig kriminalsak. Da blir det plutselig mindre relevant hva Børre på Facebook mener. Når advokatene – med sine kraftig erigerte honorarer – kommer inn i bildet er det jo ikke morsomt lenger. Friheten til å flire, tulle og skrulle virker plutselig som noe man står i fare for å miste, eller ihvertfall få sterkt redusert, på grunn av forhold som man ikke kan kontrollere med bløff, løgn og bortforklaringer. Begrepet ytringsfrihet er strengt tatt bare et juridisk forhold som handler om at staten ikke kan rettsforfølge noen på grunn av deres ytringer om statens funksjon og forretninger. Dette er ingen selvfølge. I mange land kan man bli både fengslet og det som verre er hvis man kritiserer styresmaktene. Vi behøver ikke reise mange timer med fly for å havne i en sånn sone. Dette er imidlertid alt begrepet ytringsfrihet betyr. Det handler om offentlige saker. Under private forhold kan hvem som helst forby hva som helst slags snakk, atferd, klær eller hva det skal være i sitt eget hjem, eller på sin egen eiendom. Dette bør ikke være problematisk. Det samme prinsippet er videre fremført i forhold til privat eide og drevne foretak, eller i praksis media, plattformer på nettet, forsamlingslokaler og den typen ting. Man må jo bare respektere at den lokale pinsemenigheten ikke ønsker besøk fra Church of Satan (som selv minst like sannsynligvis heller ikke ønsker å besøke dem). Eller at de som eier en spesifikk avis ønsker å opprettholde en spesifikk redaksjonell profil, som jo nødvendigvis må bety at mye stoff vil bli “nektet”. De ønsker ikke å snakke om alle mulige perspektiver, bare sine egne. Er dette et problem? Jeg synes ikke det, men andre kan ha andre oppfatninger.
Hvis blogging hadde vært musikk så ville denne plattformen hatt mange visesangere. Du vet. Sånne som klimprer på gitaren og synger en sang de har laget selv. Andre ville vært popmusikk. Melodi Grand Prix og det ene med det andre. Noen ganger ser vi også angstmusikk, av typen Bauhaus, The Cure, Joy Division og så videre. De danser med nevrosene sine. Selv er jeg imidlertid en metal dude med sterk slagside mot sånt som de laget på 70-tallet, eventuelt moderne tiltak som har en “retro vibe”. Som alle vet hadde tyskerne lenge et system med lisenser og annet byråkratisk jåss som gjorde det vanskelig å tjene penger på musikken både som plateartist og konsertband. Så, siden de uansett ikke trengte å bry seg om de parametrene som styrer “kommersiell suksess” – dansevennlighet, radiotilpasset sanglengde og den typen ting – kunne de liksågodt ta den helt ut og spille bare sånt som de selv hadde lyst til. Dette dannet grunnlaget for krautrock, som var en egen underavdeling av det større konseptet “progressiv rock”, eller bare prog. Lange, tildels atonale og “dronende” sanger, ofte med temmelig “far out” melodiføring og tematikk ellers. Du vet. Can, Faust, Amon Düül og de der. Hele poenget med at David Bowie sin såkalte “Berlin-trilogi” ble laget i Berlin var jo på grunn av lydbildet de ønsket seg. Hvorfor nevner jeg dette? Fordi jeg var 14 år i 1977, da David Bowie slapp albumet Low. Jeg visste ingenting om denne artisten på forhånd, så jeg trodde dette var ham til vanlig. Det neste jeg hørte om ham var at han var produsent for albumet The Idiot, som Iggy Pop slapp det samme året og som også gjorde sterkt inntrykk på meg den gangen. Dermed hadde “pregingen” skjedd. Jeg hadde dannet en idè om David Bowie som fikk meg til å protestere mot det tidligere materialet hans. Det var jo på ingen måte like tøft som det nye. Ziggy Stardust and the Spiders from Mars? Herregud. Gå hjem og vogg, din jævla hippie. Selv skal jeg bare vaske ørene litt med The Ramones eller noe, for å komme over sjokket. Jeg var veldig fordomsfull mens jeg var fjortis. Det er jeg vel forsåvidt ennå, men de fordommene som har overlevd er mer strømlinjeformede nå. Mye glattere og sleipere. Jeg viser dem ikke frem med den samme stoltheten jeg følte den gangen. Jeg har rett til å mene hva jeg vil! Jeg er jo voksen nå. Det forventes av meg at jeg avvikler mine aggresjoner på “passivt” vis. Det er ikke bra å følge en konfrontasjonslinje. Samfunnsansvar betyr jo først og fremst at man holder fred med “de andre” — og særlig de man ikke liker. Hvis man ikke klarer dette spiller det mindre rolle hva slags fin fyr man ellers måtte være. Her er et interessant statistisk faktapunkt: Jo hardere og mer aggressiv musikk folk liker – med visse unntak – jo mer fredelige og letthåndterlige er de som klienter i forbindelse med for eksempel konserter og festivaler. Det typiske metallpublikummet staser seg opp som en Halloweenfantasi fra helvete, men de lager ikke bråk. Det handler om fest og moro for dem. Pluss det psykologene tror, som er at de får avreagert frustrasjoner og aggresjon gjennom “digging” av brutal musikk. Man blir rett og slett overkjørt av en vegg av lyd, hvilket er hele poenget med denne kunstformen. Det er meningen at det skal treffe deg som en orkan – kanskje en litt upassende metafor akkurat nå – i den forstand at du har ikke noe du skulle ha sagt. Styrken i opplevelsen er alt for overveldende.
