Innenfor kategorien rytmisk diktopplesning – også kalt ræpping – finnes en amerikaner som kaller seg Nav. Jeg vet ingenting om ham, annet enn at jeg i generell forstand ikke liker genren, særlig ikke estetikken deres, men kallenavnet Nav åpner en komisk dimensjon for billig ordspill, som jo er en del av det diktertekniske repertoaret til ræppere, så vi er ikke uenige i prinsipp, bare i fremføringsdelen, foruten også noe i “ideologien”, eller skal vi kanskje heller si at det som først og fremst gjør rockere kulere en ræppere er at rockerne vet at de bare er ramp som spiller til fest for annen ramp, poenget er “hæla i taket og tenna i tapeten” med full guffe på styrke elleve, så de går ikke ut med noen illusjoner om at de skal “gjøre verden bedre” gjennom sin personlighets kraft, eller hva det nå er som foregår med visse ræppere som kanskje overdriver sin egen rolle og betydning i samfunnet noen ganger når de ser seg i speilet, eller hva vet jeg, inntrykket mitt er hva det er. Som jeg stadig sier, jeg er en mann av mange fordommer.
Et annet element som skiller rocken fra ræppen er at rockemusikk oppfordrer til “ekstatisk tap av selvet i musikkopplevelsen” gjennom en slags moderne variant av primitive ritualer designet for å overvelde deltagerne i kulten, mens ræppere oppfordrer deg til å tenke, eller i det minste absorbere teksten og reflektere over “budskapet” heller enn å henfalle til sanseløs mosh som blir drevet frem av energien og tempoet i musikken. Noe annet er at man i utgangspunktet vil ha vanskelig for å se forskjell på rockeartister og publikummet deres, de er “samme ulla” alle sammen, de tenker likt og kler seg likt, prater likt og liker de samme tingene. Rocken er mer demokratisk i sitt vesen enn ræppen, som lener seg i retning av personlighetsdyrkelse og hierarkiske strukturer, slik at man for eksempel ikke reagerer spesielt over at en eller annen kjent ræpper kommer skridende inn i rommet, fulgt av sin “entourage”, et slags karnevalsopptog av assorterte assistenter og tilhengere, mens ingen rocker ville ønsket å bli sett verken som leder eller tilhenger innenfor en lignende “parademessig” måte å presentere seg i offentligheten, for det ville vært sosialt selvmord.
Men nok om det. Denne bloggen skal handle om NAV, altså ny arbeids- og velferdsordning som forkortelsen opprinnelig sto for, men i dag kan man sikkert oppdatere den til norsk arbeids- og velferdsordning siden den neppe kan kalles “ny” når den har klienter som ikke engang var førdt da selve reformen skjedde, det vil se den gangen da de syntes det var en god idè å slå sammen arbeidskontoret og sosialkontoret, mens de samtidig åpnet trygdekassen for diverse angrep fra økonomiske spekkhoggere utenfra, eller “leverandører av tjenester” som man kaller det på det språket som blir brukt for å tåkelegge virkeligheten og erstatte den med en rosa fantasi om at det som foregår er noe respektabelt. Det finnes per i dag et antall firma der ute som lever av å utføre oppdrag på Nav sine vegne, uten at jeg har satt meg inn i noen detaljer rundt hvordan dette foregår i praksis, fordi jeg avviser hele sulamitten som det oppdrettsanlegg for korrupsjon som det er og erklærer samtidig at bare en delprivatisering (som vi har nå innenfor både Nav og helseforetakene) introduserer et profittmotiv i denne næringskjeden og således svekker alminnelig tillit til den offentlige forvaltningen.
Folk likte ikke verken arbeidskontoret eller sosialkontoret (og enda mindre det dårlige samarbeidet mellom disse to institusjonene) slik det var før i tiden heller, men de hatet det ikke slik de nå hater Nav og alt hva det representerer, hvilket utlagt er sammenslåingen av det verste fra to verdener, med tungrodd offentlig byråkrati på kundebehandligssiden og privat profittgrådighet på administrasjonssiden. På nettsiden sin kaller Nav seg “en leverandør av velferdstjenester” som mildt sagt må kunne kalles en vrangforestilling, siden de jo mest er en offentlig institusjon som er innstiftet for å sikre Norge mot å utvikle et fattigdomsproblem. Ta hånd om disse sakene. Folk henvender seg ikke til Nav fordi de ønsker råd og veiledning i forhold til karrière og velferd, de går dit med problemene sine. Hvis de kunne løst dem på en annen måte ville de gjort dette. Sannsynligvis har de allerede jobbet seg gjennom listen over “alternativer til Nav” før de ser seg nødt til å ta dette ofte fatale skrittet (fordi man får inntrykk av at det er helt vilkårlig hva slags behandling klientene kan forvente). Det finnes sikkert svindlere som har utviklet metoder for å “spille på systemet” – en slags filleproletære børshaier – men jeg tviler sterkt på at disse utgjør noen statistisk betydelig prosentandel av Navs totale kundegrunnlag. De som finnes får imidlertid ganske mye publisitet, akkurat som om det er moralsk sett mer forkastelig å utnytte Nav-systemet enn det er å utnytte det økonomiske systemet i sin alminnelighet.
Det går en subtil skillelinje mellom begrepene velferd og veldedighet. Det første er noe vi gjør fordi det er billigere enn å ikke gjøre det, mens det andre er en holdning som impliserer klassetenkning, det vil si at man betrakter seg selv som “giver” og den som utsettes for veldedighet som “begunstiget”, slik at det er naturlig å forvente noen slags takknemlighet, kanskje også ydmykhet hos den som får, når de forholder seg til den som gir. Veldedighet er når man “ønsker å hjelpe” mens velferd er når man har krav til samfunnets standarder. Ryggmargsrefleksen hos de veldedige er “å synes synd på de som lider nød” mens ryggmargsrefleksen hos de velferdsorienterte er å føle seg provosert fordi vi som et rikt og opplyst samfunn ikke engang klarer å behandle våre medmennesker på anstendig vis. Ta hånd om disse sakene. Gjennom hvor mange år som helst har “visse politikere” vært fyselig fæle i flåkjeften sin over Nav og “navere” (de som bruker Navs tjenester). De har presentert historien som om dette er et samfunnsproblem. Usaklig vås naturligvis, men det som gjør det ondt er at de spiller på folks følelser i forhold til “snyltere” og snakker om “de som ikke gidder å jobbe” som om dette er det aktuelle problemet i dette bildet. Alle kjenner jo noen som er late så da assosierer man til dem. Det er mer politisk nyttig for disse onde kreftene hvis folk hisser seg opp over “de som ikke gidder å jobbe” heller enn å fokusere på de virkelige synderne, det vil si de skruppelløse, internasjonale kapitalkreftene som har forpestet, forgiftet og gjennomkorrumpert samfunnet.
