Konspirasjon betyr sammensvergelse eller komplott. En konspirasjon er en ofte hemmelig sammenslutning for å skade noen, oftest for å styrte en mektig person.
(Store norske leksikon)
Ordet kommer fra latin og er utledet av språkroten for “å puste sammen” — altså en fysisk sirkel av fortrolighet som består av mennesker med en plan som de holder skjult for andre enn konspirasjonens medlemmer. Det var sånn man praktiserte politikk i gamle Roma og det er det jo forsåvidt ennå. Noen av oss har snakket sammen. Hvis man sparker ball med makten i en situasjon hvor det finnes motstandere lønner det seg som regel å holde kjeft om hva man har tenkt å gjøre helt til alle kan se hva man gjør. Stunden kommer kanskje aldri tilbake, som Tutta Rolf sa. Man får ofte bare èn sjanse når det handler om plutselige maktovertagelser og den typen ting. Hvis du lykkes er du den nye kongen. Hvis du føkker opp er du ferdig. Sånt medfører en viss intensitet på motivasjonsfronten. Konspiratører kan bli veldig nervøse og ustabile, derfor betrakter alle fenomenet med en viss mistenksomhet — noe som ikke hjelper.
Konspirasjonsteori er et mye misbrukt begrep. Vi kan neppe kalle det en teori før det har litt substans, eller altså at det er hva politiet ville kalt en “berettiget mistanke” som lar seg bevise eller motbevise med etterforskningsgrep som er gjennomførbare, for eksempel i en kontekst av undersøkende journalistikk. Mye av det vi kaller konspirasjonsteorier er jo bare usammenhengende vås som i beste fall kan aksepteres som et “rykte” men som ofte inneholder spesifikke detaljer som man ikke kan ta alvorlig hvis man samtidig skal kunne ta seg selv alvorlig som “ansvarlig voksenperson” innenfor en konvensjonell definisjon av virkeligheten. Det finnes et for denne sammenhengen “normalt” sett med idèer som flyter rundt der ute. Mye av det ligner til forveksling på paranoide tvangsforstyrrelser. Etter min mening ville det vært bedre å snakke om “konspirasjonstanker” innenfor en horisont av symptomer, omtrent slik vi nå snakker om “selvmordstanker” — det er vanskelig å være spesifikk om hva dette betyr på et individuelt detaljplan, men alle skjønner hva selve fenomenet handler om. Det er noe som går rundt og rundt inni der, men det er ikke en del av pasientens normale helsetilstand. De har hengt seg opp i noe.
Mens vi snakker om politiet bør det nevnes at “kriminelle konspirasjoner” er den varianten man oftest vil høre om, forstått som en gruppe individer som har dannet sammenslutning i forhold til et kriminelt prosjekt. Hvis det lar seg bevise at man var i rommet da planene ble lagt kan man bli dømt som deltager i konspirasjonen selv om man ikke deltok i selve forbrytelsen. (Det er blant annet derfor man umiddelbart bør forlate fommet hvis folk begynner å snakke om kriminelle ting de har tenkt å gjøre.) Også her finnes det mye “konspirasjonsteori” i den forstand at politiet ofte kan ane at det finnes “noe mer” – kanskje til og med vite det med sikkerhet – men dette er alt de kan bevise så her er hvor de planter flagget og oppretter sak. Innenfor journalistikken følger man noenlunde den samme praksis, dog med et noe løsere forhold til “bevisbyrden”. Hvis man ordlegger seg fornuftig er det jo ikke forbudt å henvise til rykter man har “hørt i miljøet” og det ene med det andre. Journalistfaget handler jo dypest sett om å fremstille “gode historier fra virkeligheten”, for dette er hva det publikum forventer. Dagens samtaletema i pauserommet på jobben og den typen ting. Hvilket bringer oss til det personlige plan, hvor alt handler om hva slags fanteri man er villig til å tro på, for det er ingen ende på hva man skal høre når folk begynner å fantasere om ting.
Om konspirasjonsdannelser kan vi helt generelt sett si at de eksisterer som “bobler av tillit” innenfor en kontekst av mistillit og/eller mistanke. For eksempel har kriminelle konspirasjoner sterk interesse av å holde alt hemmelig, men hvordan kan de stole på de andre deltagerne i prosjektet? Det ligger i problemets natur at kriminelle ikke kan operere med det vanlige opplegget for nyansettelser, de er avhengige av at det ikke oppstår mistanker om at “noen snakker med snuten” underveis, for da blir det dårlig arbeidsmiljø. Samtidig er man som “den nye” i en eksponert posisjon i forhold til slike mistanker, så kanskje det blir aktuelt å gjøre noe grovt kriminelt foran de andre, noe som alle kan se og som ikke kan “tas tilbake”. Da har man krysset grenser sammen og på dette viset knyttet bånd. Den nye har bevist sin verdighet. Ironisk nok har man i “konspirasjonsmiljøer” en praksis som har en viss prinsipiell likhet, si for eksempel at man må avlegge “trosbekjennelse” i forhold til at John F. Kennedy junior skal komme tilbake fra de døde for å etablere et kristent tusenårsrike sammen med Donald Trump. Hvis du kan svelge den har du den rette formen for sult. Da vil du få adgang til et koldtbord med alle slags smaker. Til og med Nav forlanger noe lignenede fra – hva skal man kalle det – sine ofre. For eksempel forlanges det allerede innledningsvis i søknadsprosessen for dagpenger at man må erkære seg villig til å ta “en hvilken som helst jobb hvor som helst” noe ingen naturligvis er i virkeligheten, så allerede der har vi etablert en aura av løgnaktighet. Siden baller det bare på seg. Det går ikke an å konsekvent snakke sant til Nav, da havner man i grøfta. Systemet er lagt opp som et rebusløp hvor man ved hver post må fremsi de korrekte trylleordene for å komme videre i labyrinten. Enten forstår ikke Nav hvor meningsløst dette er eller så gjør de det av sadistiske årsaker. Jeg vet ikke hva som er verst. Prinsippet er uansett at man må binde seg til en serie med løgner (som senere eventuelt kan brukes mot deg) for å lykkes i forhold til Nav. Hvis ikke har man ikke den rette formen for sult. Den rette boblen av underforstått falskhet har ikke blitt etablert og da blir det vanskelig for Nav å behandle søknaden innenfor den lave enden av normal behandlingstid. Ikke vær sær. Sære saker krever særbehandling og det tar tid.
Jeg har tidligere nevnt begrepet flokkdannende krystaller for hvordan det kan oppstå spontane strukturer av “kollektive formål” i en menneskemasse som allerede er opphisset, slik at man senere kan si at “de oppførte seg som om de hadde en samlet vilje” sett utenfra, mens ingen av de individuelle deltagerne kan huske at noe slikt skjedde. Alt fra rockekonserter til gateopptøyer, fra svovelpredikanter til naziagitatorer, fra sambaopptog til fotballhuliganere, jobber med de samme flokkdannende krystallene; de prøver – bevisst eller ubevisst – å slå gnister som får menneskemassen til å “antenne og eksplodere” i noe slags felles katharsis. Slikt kan selvsagt også skje over mye lengre tid. Jeg har ikke noe vitenskapelig grunnlag for å hevde at de samme tingene skjer i de samme delene av hjernen hos både konspirasjoner og menneskemasser, som begge teknisk sett opphører å eksistere så snart det felles formålet er oppfylt, men det virker ikke som noen urimelig hypotese. Mennesker har åpenbart instinkter som virker på slikt vis. Dype jungelfølelser våkner til liv når vi “står sammen” om noe vi opplever som viktig og meningsfullt, særlig når vi er konfrontert med “en mektig fiende” som truer selve eksistensgrunnlaget vårt. Det har til enhver tid eksistert “bevegelser” som organiserer seg rundt for eksempel religioner eller politiske ideologier, kanskje til og med en karismatisk enkeltperson og budskapet deres, og denne typen bevegelser representerer en sosial kraft som forskjellige slags konspirasjoner kan og vil forsøke å flyte på, for eksempel kan vi si at kommunismen var en bevegelse mens gjengen til Lenin var en konspirasjon. Det ene var en politisk ideologi, det andre en samling individer som hadde en plan. Kommunismen var en “strømning” mens Leningruppen var en “boble” som fløt på denne strømmen. Samfunnet er et veldig komplekst system — og som sådan fungerer det etter de vanlige lovene for systemteori, som for eksempel vær og klima, eller bevegelser i havet. Det er ikke ubegripelig men det krever korrekte ankuelsesformer. Man vil for eksempel ikke finne noe stort hvis man leter med forstørrelsesglass.
