Jeg trodde hver dag var jødehatets dag

Sionisme er en kultur-politisk bevegelse som oppsto mot slutten av 1800-tallet som et svar på fortsatt diskriminering av jøder og økende antisemittisme i Europa. Den antijødiske propagandaen var nå ikke lenger begrenset til religiøse fordommer, men dreide seg også om de nye raseteoriene. Bevegelsens mål var å skape et nasjonalt hjem for jøder og bygger på det jødiske folkets ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel). 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Egentlig hadde jeg tenkt å drodle litt om tallteori, som vi kan kalle den uformelle delen av matematikk om du vil. Det er mer spekulativt og mindre orientert i retning av å produsere resultater innenfor et logisk rammeverk. For eksempel er det gamle spørsmålet om tallene er en oppfinnelse eller en oppdagelse et typisk tallteoretisk tema. Enhver filosof ser øyeblikkelig at dette er en bakdør til platonisme, altså at tingene i verden eksisterer som “form” før de eksisterer som “manifestasjon”. Eller i praksis at “tallformen fire” eksisterer på idèplanet forut for og uavhengig av “mengden fire” for å si det slik. Matematikere har en tendens til å dele seg omtrent på midten i dette spørsmålet. Noen liker at tallene lever sitt eget liv, mens andre foretrekker at de er konsepter som menneskene har designet.

Det betynte med at jeg satt og så på topplisten her på plattformen. Den forteller oss blant annet at det må være minst hundre bloggere som er “noenlunde aktive”, eller ihvertfall nok til at geitekillingen teller dem også. Forøvrig er hypotesen min at lesertallet hos de helt øverst på tabellen reflekterer i hvilken grad de promoterer skrivestykkene sine via andre media. Det har ikke noe å gjøre med hvor mange som besøker blogg.no spesifikt. Selv kaller jeg dette stedet Kautokeino. Det er definitivt et sted, men det er ikke verdensviktig for andre enn en håndfull villmarksentusiaster, noen flyttsamer og ellers bare folk som jobber for kommunen. Det går an å bli eller være “den største rockeren i Kautokeino” men det er ingen tittel som betyr noe utenfor akkurat dette stedet. Det er langt igjen til Royal Albert Hall.

Ved det øyeblikk da dette skrives – tidlig om morgenen for meg, midt på natten for de fleste – befinner jeg meg i posisjon nummer 54 på topplisten, med 62 visninger siste døgn. Det samme tallet gjelder for plassen foran meg, altså nummer 53. Der finner vi Torjus Dølo, også med 62 visninger. Det er gåtefullt hvordan de separerer 53 fra 54 når begge står med 62 “poeng i tabellen” men det er ihvertfall ikke ordnet på alfabetisk vis. Kanksje det går på ansiennitet? Jeg tror Dølo har vært her lenger enn meg. Det er uansett ikke viktig. Poenget er at jeg leste noe han skrev under tittelen JØDEHATETS DAG – titlene hans pleier å anføres med blokkbokstaver og illustrasjonene ser ut til å være hjemmelagde tegninger – hvor han anførte seg selv som sionist, i betydningen “tilhenger av en egen stat for jødefolket”, noe som virker mer eller mindre relevant i disse dager. Det handlet selvsagt om årsdagen for de begivenhetene som pågår i regionen akkurat nå, eller rettere sagt hvordan disse bør “tolkes” innenfor en større historisk horisont. Selv tror jeg ikke det har så mye å si fra eller til hvordan befolkningen i Kautokeino stiller seg til Gaza-problematikken, men det er ikke desto mindre nok til å starte noe jævelskap lokalt. Er du for eller mot en egen stat for det stakkars jødefolket, med alle sine historiske lidelser? Hvis du svarer nei må du være en tilhenger av terrorister og jødehat. Hvis du svarer ja må du være tilhenger av et folkemord overfor palestinerne. Hva er dette? Første verdenskrig? Skyttergravene virker både dype og “trygge” – relativt sett – i forhold til den brente jordens totalødeleggende krigstaktikk som pågår der ute.

I den grad man overhodet kan kalle det Donald Trump driver med “retorisk”, så er taktikken hans åpenbart å “oversvømme sonen med kloakk” til en sånn grad at folk blir helt fornummet. De mister perspektivet av denne overveldende mengden med mannskit. De klarer ikke å forholde seg til det så de bare sjalter det ut. Hos normale politikere leter man kanskje etter ord og meninger men hos Trump er det bare en lang og vedvarende summetone. Kamala Harris er farlig var det noen som sa i fullt alvor. Du vet. På grunn av politikken hennes og det ene med det andre. Jeg vet ikke. Jeg fortår ikke hva de snakker om. Farlig? Alle amerikanske politikere på et visst nivå representerer en fare for både seg selv og andre, men det handler ikke så mye om deres individuelle personegenskaper som den arenaen de utspiller seg innenfor. Derfor bør man søke de som er sindige. Du vet. Mentalt avbalanserte og godt disiplinerte individer som ikke lar seg vippe av pinnen sånn helt uten videre. Noen som har en etisk profil tydelig nok til at man kan ane hvor grensene deres går. Kort sagt fornuftige mennesker. Den typen som ser på en høy stilling innenfor politikken – eller egentlig en hvilken som helst maktposisjon – som en jobb mer enn som en slags æresbevisning som tilkommer dem på grunn av gud-vet-hva. Ansiennitet? Hvorfor stiller Trump i det hele tatt til valg? Ingen tror det er fordi han har noe slags realistisk politisk program han jobber for å få implementert i den daglige driften av landet. Han er en ideolog, men han har ingen ideologi. Dette er “den særlige faren” han representerer. Sterk i vilje, svak i formål.

Selv støtter jeg i utgangspunktet “det sionistiske prosjektet” men ikke for enhver pris. I all beskjedenhet kan jeg si at jeg vet mer om dette temaet enn de fleste – ihvertfall i forhold til den historiske konteksten – men jeg føler meg likevel uvitende i den forstand at ethvert individ har den samme rett til sine egne perspektiver som jeg har til mine, samt å ytre dem når og hvor de måtte ønske (gitt at det ellers skjer på lovlig vis). Jeg opplever ikke at jeg har rett, bare at jeg har et syn. Dessuten har jeg visse etiske og estetiske grenser for hva jeg vil støtte, og i enda større grad “være med på” i noen aktiv forstand. Fra min posisjon som observatør virker det som om Israel “benytter anledningen” til å iverksette ymse løse planer de lenge må ha hatt om å konfrontere Hamas, Hezbollah og andre “palestinavennlige” tiltak, og om mulig også destabilisere Iran. De har uansett begått forferdelige ugjerninger som ikke kan rettferdiggjøres av noe. Og de fortsetter denne linjen hver dag i disse tider, tilsynelatende uten noen plan for hva som skal komme etterpå. Hva er det Israel prøver å kjøpe for en slik pris? Hva eksakt er det som rettferdiggjør overlagt drap på småbarn? (De får stadig inn mindreårige lik med presise skuddskader mot hodet og hjerteregionen, så det må være snakk om skapskytteri.) Jeg tror den nåværende israelske statslederen elsker Israel på den samme måten som Donald Trump elsker Amerika: Det er ikke noe sunt forhold vi snakker om. Deres fantasier om “styrke” ligner overhodet ikke på mine egne, bare for å begynne et sted. Jeg forbinder det med stabilitet. Du vet. “Sterk som et fjell.” En posisjon man bare kan oppnå i samarbeid med alle sine omgivelser. Det handler om nettverksbygging, strategiske allianser og den typen ting. Men det handler også om menneskelighet. En leder som oppfører seg sosiopatisk er ikke noen god leder. Man kan faktisk hevde at de er ikke ledere i det hele tatt, med mindre man har tenkt seg til helvete. Jeg har alltid syntes at Brødrene Grimm fortjener navnet sitt bedre enn de fleste, på grunn av hvor grimme fortellingene deres blir når vi tilfører dem et “voksent” perspektiv. Det var noe med en fløytespiller. Alle blir hypnotisert. De kan ikke annet enn å følge denne fremtoningen, slavisk dansende til melodien, mot en sikker undergang. Kort sagt, propaganda.

Om Torjus Dølo er sionist spiller neppe særlig mye rolle for mange, selv om jeg antar det bringer ham inn i noen “diskusjoner” noen ganger, men det har mer å si at Keir Starmer også bekjenner seg til denne ideologien. Det vil si statsministeren i Storbritannia, som har en merkelig og litt pervers måte å “flagge sin mandighet” overfor Israel fordi han snakker konsekvent om hun og henne, som om Israel er en jomfru i nød og han selv er selveste Sankt George som står mellon henne og dragen, eller noe. Det hele er ganske kleint. Det begynte allerede da de gikk for strupen hans Jeremy Corbyn, den forrige lederen av Labour, fordi han angivelig var antisemitt. Corbyn hadde jo blant annet sagt offentlig at han oppfatter Israel som en apartheidstat, noe man vanskelig kan motsi på saklig grunnlag når man ser på det faktum at de holder seg med annenrangs borgere, “reservater” for den stedlige urbefolkningen, og så videre. Imidlertid handler ikke dette om sak, men om følelser. Folk er veldig hårsåre i forhold til Israel og palestinaspørmålet. For det første: Hva eksakt mener folk med jødehat? Jeg forstår det som nonspesifikt hat mot “jøder” enten de befinner seg her eller der i verden, og jeg ser på det som en “arvesynd” som henger igjen etter at kristenkirken gjennom såpass lang tid agiterte mot jøder omtrent på den samme måten som nazibloggerne i dag agiterer mot “muslimer”. Skal vi driste oss til å kalle det judeofobi og plassere det på lik linje med hat mot svartinger, homser, løsaktige kvinner, og hva har du? Alt dette begynte en gang med at noen diktet opp noen historier. Jøder er farlige. Det er forsåvidt korrekt i den forstand at alle mennesker er farlige, men jødene er ikke farligere enn noen andre. Muslimer er farlige. Samme greia. Det går ikke an å finne ufarlige mennesker noe sted. Alt som står mellom en normalt stabil person og en fette psykotisk berserk er jo bare noen følelser. Man bør gjete disse dyra godt hvis man har tenkt å komme seg helskinnet gjennom livet. Som jeg alltid sier: De to verste tingene man kan gjøre med sine egne følelser – jeg vil ikke rangere dem innbyrdes fordi de er, akkurat som Dølo og jeg, like ille – er å enten ignorere dem eller la seg lede av dem. Begge veier leder til helvete. Det man føler er sant i den forstand at det er det man føler – man innbiller seg ikke ting – men derfra til det å tenne på sitt eget hår og løpe skrikende rundt på stordramatisk vis er en vei man velger å gå. Det er forsåvidt bra å gi uttrykk for hva man føler, men det er enda bedre å konsentrere og fokusere energien sin på ting man faktisk kan gjøre noe med. Du vet. Investere følelsene sine i et prosjekt som gir avkastning, for å si det på nyliberalistisk vis.

Som sitatet øverst i dette skrivestykket sier: Ved et tidspunkt oppsto raseteorier. Det er en ganske ny ting. 1800-tallet, for å si det grovt, på den samme tid som “vitenskapelighet” begynte å etablere seg som livssyn. I utgangspunktet handlet det om lidenskapsløs taksonomi, bare anvendt på mennesker. Du vet. Sortere ting i kategorier slik at man kan danne en fundamental samfunnsorden. Om vi skal være strengt vitenskapelige kan konseptet “rase” muligens brukes i forhold til haplogrupper i DNA-materiale, som beviselig sier noe om individenes familiære avstamming. Det finnes mange forskjellige tjenester på nettet og ellers som tilbyr DNA-tester og analyse av haplogruppene, rettet kommersielt mot alle som grubler over sin egen biologiske kontekst. Hvor var forfedrene mine i bronsealderen? Den typen ting. Men alt er veldig generelt og unøyaktig. Man får typisk sånne opplysninger som “80% skandinavisk, 10% britisk, 10% søreuropèisk” som sier noe, men ikke egentlig noe nyttig. Det er bare et sukkerkick for nysgjerrigheten. Siden blir man sikkert sittende og fantasere rundt hva dette “betyr”. Jeg vet ikke. Jeg interesserer meg ikke for sånt. Det er jo ikke stor nok forskjell i utseendet mellom mennesker til at vi kan snakke om “raser” sånn som vi gjør med høner, hester og hunder, hvor man kan se det på lang avstand. Ansiktstrekk og pigmentering er mer “familiære” trekk. Som innbyrdes utseende kan variere fra individ til individ i et kull med kattunger. Rase er uansett ikke noe som brukes lenger i noen form for saklig samfunnsdebatt, bare i noen spesielle miljøer. Dessuten henger det igjen som en “arvesynd” i forhold til selve formålsparagrafen til staten Israel. Sionisme er i utgangspunktet en rasistisk kategori. Ideologien forutsetter at jøder er en egen rase. Dette er et kontroversielt synspunkt selv blant jøder, hvor noen tar det som en selvfølge mens andre insisterer på at jøder er en religiøs minoritet som utgjøres av mange folk i mange land, som av forskjellige årsaker alltid har vært preget av “innadvendt sosial praksis” — men dette gjør dem ikke til en egen rase. Nazistene insisterte jo på at jøder ikke engang er mennesker på samme måte som alle andre, at de er noen slags neandertalere eller noe. Jeg aner strengt tatt ikke hvordan de fikk dette til å virke i hodet, men de fikk det altså til. Det er en bisarr historie. “Jødene” som kategori i folks hode – uansett hvordan man ellers definerer dem – vant mye politisk kapital på nazistenes ugjerninger. Det meste ble skutt inn i prosjektet Israel. Ihvertfall de første tyve årene ble tilbrakt surfende på en bølge av rådvill sympati etter Den andre verdenskrig. Hvem kan si noe fornuftig om det som skjedde den gangen? Herregud. Gi dem alt de ber om. Så kom krigen i 1967. Det var da israelerne lærte hva slags balletak de har på amerikanerne. De forsøkte jo å senke USS Liberty – med vilje – men de slapp unna med det. Hvem andre kunne ha ustraffet angrepet et skip under amerikansk flagg? Jeg klarer ikke å komme på noen. Dette har siden definert forholdet mellom de to.

USA har en nokså stor kontingent av dommedagskristne som kaller seg venner av Israel. Vi har slike i Norge også, men de har ikke like stor politisk makt, ellers justert for folketall og alt det der. Det er prosenvis ganske få vanvittige mennesker i Norge sammenlignet med USA. Vi har også lavere toleranse for bløff, “bullshit” og falskhet i Norge. Eller et tidligere innslagspunkt for å slå i bordet og si at nok er nok, om du vil. Tror du vi er idioter? Jeg vil ikke fremheve nordmenn som spesielt tolerante, men jeg vil påstå at vi er intolerante på en mer intelligent måte enn hva som er typisk blant amerikanere. Uansett, de foran nevnte dommedagskristne er bare “venner av Israel” fordi det er et viktig element i opplegget deres at staten Israel må “gjenoppstå” for at dommedag skal kunne inntreffe. Du vet. Når Jesus kommer med alle sine engleskarer for å dømme levende og døde. Det blir sikkert jævlig show. Da skal alle verdens hærer samles med flagg og basuner til et siste oppgjør ved Armageddon — som noen identifiserer med det arkeologiske utgravningsstedet Meggido. Jeg har sett noen intervjuer med noen sånne som omtrent er helt på gråten når de kommer til Israel som turister, fordi de kan “føle skjebnen” og det ene med det andre. Fullstendig fette psykotisk, men ikke desto mindre et slags politisk aktivum som israelerne kan bruke. Når vil Israel slippe opp for politisk kapital? Jeg vil si at om de ikke allerede har krysset over så befinner de seg på eller svært nær grensen nå. Det er kanskje den nåværende statsledelsen som presser på for å få “gjort mest mulig” i forhold til å eliminere fiendene sine mens det ennå går an, men det er staten Israel – med alle sine innbyggere – som blir sittende med den moralske regningen etterpå. Og dette blir dyrt. Det er ihvertfall sikkert, selv om prisen ennå ikke er fastsatt. Visst er det sant at “de militære spesialoperasjonene” som ble iverksatt etter terroristangrepet i fjor har fremkalt jødehat også der hvor slikt ikke fantes fra før, men dette er egentlig uvesentlig i det store bildet. Verre – mye verre – er rasjonell israelskepsis som bygger på et faktagrunnlag. Når så vi sist noe verre enn israelernes asymmetriske krigføring i regionen akkurat nå? Var det hutsi-tutsi-greia for tredve år siden? Jeg synes ikke det. Folkemordet i Rwanda ble for det meste utført med jernaldervåpen og det handlet aldri om “regulære hærstyrker” som viser alle de etiske standardene man forventer fra tyske SS under Den andre verdenskrig, men intet av deres disiplin. Hele opplegget er veldig uryddig. Ingen klare grenser mellom sivilister og stridende. Ingen respekt for presse og hjelpearbeidere, eller engang definitivt ikke stridende medisinsk personell. Det er vanskelig å forsvare alt dette med nødvendige sikkerhetstiltak. Det er forsåvidt ikke historisk uhørt i denne regionen å bygge sine bosettinger oppå massegravene etter den forhenværende befolkningen, men aldri før har noe sånt vært dokumentert til den samme grad, eller si strømmet på direktesendt videolink for den saks skyld. De gamle skrekkistoriene er alle dunkle og “benektelsesbare” i den forstand at det er vanskelig å bevise ting på noen entydig måte.