Se for deg den vanlige tallrekka. 1-2-3-4-5… og så langt som du gidder, prinsippet er alltid n+1 og så vidt noen vet finnes det ingen ende på hvor langt man kan telle, fordi uansett hvor stort tallet blir kan man alltid legge til enda en. De fleste godtar dette som et eksempel på “noe som strekker seg i det uendelige” og prinsippet n+1 er svært enkelt å visualisere. Men hva om vi sier 2-4-6-8 og så videre, altså hvis vi bare teller med annethvert tall? Vi ser jo ingen ende på dette heller, fordi n+2 skal virke på samme måre som n+1, uansett hvor stort tallet blir kan vi bare legge til enda to. Blir det da en halv uendelighet siden vi bruker bare halvparten av tallrekka?
Det er naturligvis et lurespørsmål. Enten vi regner med n+1 eller n+2 foretar vi i prinsippet den eksakt samme operasjonen, som ikke er kodet for å ha noen spesifikk konklusjon eller “siste prinsipp”, så det bare går og går. Vi behandler ikke tallene som “mengder” under denne operasjonen, de er symboler for en jevn, ensrettet bevegelse uten ende. Funksjonen er n+x i et univers hvor det alltid finnes flere x. Sånn er det jo ikke i virkeligheten. Universet er et stort rom fullt av mye tid og mange ting, men det er ikke uendelig. Eller kanskje vi heller skal si “det universet vi er i stand til å observere” (siden vi jo ikke kan utelukke at det kan finnes noe “utenfor” dette) med den kledelige beskjedenhet vi mennesker er kjent for. Det er uansett et faktum at vi snakker om store avstander der ute.
Galaksen vår kalles Melkeveien og jeg skulle oppriktig ønske at jeg kunne avinstallere det programviruset som spiller “skomperud på heia” i hodet mitt hver gang jeg hører det, så jeg kan ikke jeg si at jeg liker dette navnet, men det er det navnet vi har. Galaksen vår beveger seg uansett i retning av nabogalaksen Andromeda med en hastighet av omtrent fem hundre tusen kilometer i timen. Det kan høres raskt ut men det er bare etter jordiske forhold, fordi det er 2,5 millioner lysår å reise før vi kommer dit, så fest sikkerhetsbeltet og prøv å få litt søvn så lenge. Det kommer ikke til å skje noe på en stund.
Det meste av alt vi kan observere der ute er “tomt rom”. I virkeligheten er det så lite materie i universet at det blir bare noe ubetydelig rusk her og der i forhold til den enorme mengden tomt rom, som det forøvrig produseres stadig mer av til enhver tid. Alle avstander bare øker. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Vi kaller det mørk energi og kloke hoder jobber med å etterforske saken, men det har liten praktisk betydning for noen av oss apekatter som lever her på jorda. Vi liker ikke vikeligheten, vi liker sånt som vi finner opp selv.
