Fra kjøkkenvinduet der jeg bor ser jeg rett ned på gata utenfor, inkludert “min” parkeringsplass. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppfatter VW Passat som en liten bil – kanskje fordi jeg pleide å kjøre rundt i en Mercedes E-klasse stasjonsvogn, som er et veritabelt slagskip av en bil – men jeg har altså litt “konkurranse” av en liten (virkelig liten) sølvgrå sak som noen ganger stiller seg på den samme plassen, og da er det påfallende hvor mye mindre av den røde trafikkmerkingen (som viser at dette er en nema problema plass å parkere) man kan se når Passaten står der. Herregud. Den er jo faen meg nesten dobbelt så lang som den lille sølvgrå bilen og ganske mye bredere. Men jeg har på ingen måte planer om å gå til anskaffelse av noe mindre enn VW Passat, mest fordi jeg ikke akter å ende som en våt flekk i grillen til en større bil hvis uhellet er ute, men det er også noe med kjørekomfort og det ene med det andre. Dessuten bruker Passaten under en halv liter på mila allerede, slik at det er lite å hente på den økonomiske fronten. I løpet av en typisk tur fra Villafranca del Bierzo og til det store Lidl-kjøpesenteret i Ponferrada (nærmeste storby) bruker jeg vanligvis 4,5 liter per 100 kilometer, ifølge bilens kjørecomputer. Kunsten er jo å være svært lett på gasspedalen, noe jeg klarer helt fint.
Det var noe annet å kjøre gjennom Europa. Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville likt å være passasjer, fordi selv om jeg prioriterer sikkerhet foran alle andre hensyn i trafikken så er det likevel noe med “å være på hugget” og kjøre på en aggressiv måte som normalt ikke oppleves som behagelig av passasjerer. Ergo endte jeg med å bruke 5,6 liter per 100 kilometer, men til gjengjeld kom jeg relativt fort frem. Det er dæven døtte meg langt å kjøre 4000 kilometer mer eller mindre i ett strekk. Jeg kjenner det fortsatt i kroppen, nesten en uke senere. Det blir definitivt ikke aktuelt å gjøre noe sånt flere ganger i dette livet. Hvis jeg skal kjøre bil til Norge noensinne igjen så blir det i et trankilt tempo med mange netter på hotell underveis, altså et mer “høybudsjetts” prosjekt — og først og fremst uten 500 kilo bagasje. Men nå er jobben gjort og bilen kan – i likhet med sin eier – tilbringe sine dager i Spania på en måte (og i et tempo) som passer seg for pensjonister. Det har vært et jævla byråkratisk styr bare å få åpnet en konto i den lokale banken (BBVA) og jeg har ennå ikke fått internett i leiligheten, slik at jeg vanker i en bar som har WiFi. De gjenkjenner meg nå — slik at jeg får min cafè con leche nesten uten å si noe. Siden blir det å sitte der i en times tid og gjøre unna diverse forretninger.
Her om dagen parkerte jeg på en plass langs den store grønne flekken som ligger midt i Villafranca, fordi det passet slik i forhold til ærendet mitt i tobakksbutikken, men da jeg kom tilbake hadde en annen norskregistrert bil parkert rett bak meg. Hva er oddsen? Jeg har for det første aldri sett noen annen norsk bil noe sted i hele regionen – faktisk ikke særlig mange ikke-spanske biler overhodet – for det andre virker det usannsynlig at de skal parkere rett ved siden av. Hva de tenkte kan jeg bare lure på. Jeg ble jo ikke stående for å vente på dem. Burde jeg ha gjort dette? Det kan jeg ikke si noe fornuftig om. Selskapssyk har jeg uansett aldri vært og det er jo ikke sikkert at de er ålreite typer bare fordi de er norske. Jeg har møtt alle slag. Det er sannsynligvis bedre å ta det som et litt morsomt poeng innenfor tilfeldighetenes absurde spill, uten å samle inn flere data om situasjonen. Og sånn går dagene. Det er litt uvant å bo på et sted som ikke krever konstant innsats på vedlikeholdsfronten – i det minste hagearbeid, snømåking og denslags – og det virker som om kroppen min har dannet litt paranoid angst for at dette bare kan bety at noe slags gigaprosjekt venter hinsides horisonten, men på den annen side er det jo herlig dekadent å ikke jobbe hele tiden. Selv om jeg solgte 90% av alt verktøyet mitt da jeg var i Norge herforleden så er de resterende 10% likevel i overkant av hva noe normalt menneske behøver. Hvorfor skal man for eksempel ha tre batteridriller når man bare har to armer?
Vi lar den gåten henge i luften og avslutter med litt klassisk hardrock fra 1973.
