Solaris er en science fiction-roman av den polske forfatteren Stanisław Lem utgitt i 1961. Den er oversatt til norsk to ganger. Først ved Hans Braarvig og Olav Ihlen Sopp i 1974 via den tyske oversettelsen fra 1972, og senere i 2021 ved Julia Wiedlocha direkte fra polsk.
(Wikipedia)
Boka har blitt filmet tre ganger. Først som fjernsyn i Sovjetunionen i 1968, deretter spillefilm i 1972 — så atter en gang spillefilm, men denne gang i USA i 2002. Selv har jeg lest den tre ganger, forrige gang nå nylig da den nye oversettelsen kom, men jeg kunne ikke merke noen forskjell. Blant entusiaster for science fiction som filmsjanger er det vel bred enighet om at Andrei Tarkovskij lagde en evig klassiker med sin Solaris fra 1972. Det var ihvertfall ingen forbedring da Steven Soderbergh slapp sin versjon av Solaris i 2002. Selv husker jeg det som litt kleint. Hvorfor? Spøken var at han mente egentlig å ta tak i 2001: En romodyssèe, men 2002 ble et litt poetisk feil år å slippe en oppdatering. Den behøver jo ellers også en nytolkning omtrent like mye som Tarkovskij sin film. Herregud. På ekstramaterialet til DVDen finnes et intervju med James Cameron, som produserte mannskiten. Der insisterte han på at det er ikke en nyinnspilling av filmen fra 1972, men en nyfortolkning av boka fra 1961. Javel ja. Det blir jo veldig spissfindig. Snakker vi nå om høy eller tørt gress? Det er jo vanskelig å se en film som blir utgitt tredve år etter en annen film med samme tittel, basert i det samme originalmaterialet, som noe annet enn en nyinnspilling av den første filmen.
Men nok om det. Folk bør egentlig se begge filmene, og lese boka. Deretter kan de selv avgjøre hva de skal mene om saken. Poenget er at “den drømmende planeten” Solaris er et fantastisk konsept. Folk kommer dit hvor planeten “leser dem” og lager tredimensjonale modeller av ting de har i underbevisstheten. Ganske skummelt, viser det seg. Filmen er litt som den mye senere Matrix i det at konseptet koker litt bort i handlingsforviklinger en del av tiden, men det er likevel selve konseptet man husker best etterpå. I Matrix det at maskinene “egentlig” kontrollerer oss gjennom en simulasjon, og i Solaris det at planeten lager tredimensjonale modeller av ting folk har i hodet. Solaris gjorde veldig inntrykk på meg da jeg leste den, enten i 75 eller i 76, under min mest intense science fiction fanboy periode. Det var omtrent ti år før jeg så filmen for første gang. Det er sannsynligvis Solaris som inspirerte meg til å spole tilbake hele opplegget med liv her på jorda. Ved et tidspunkt var jo det eneste livet encellede organismer. Det var sånn svært lenge. Kanskje to milliarder år, som er så lang tid at vi kan ikke engang fatte det. Et vanlig menneske synes jo typisk at femti år er ganske lenge. Man rekker å gjøre mye galt i løpet av alle de årene. Uansett skjedde det ved et tidspunkt en utvikling. Noe muterte og ting begynte å oppføre seg annerledes. Flercellede organismer kom inn på banen. Så tok alt av for alvor for omtrent 500 millioner år siden, og siden har alt handlet om “artenes utvikling” innenfor en biologisk kontekst. Eller hvis vi tolker det som en Solaris type fenomen: Planeten drømmer alt som foregår. Ingen nye komponenter i form av “stoff utenfra” har tilkommet siden livet oppsto på den måten vi mener. Først var alt bare en “ursuppe” av alger og bakterier. Siden ble alt mer komplisert, men selve stoffet som alt er laget av forblir det samme. Alle atomene og molekylene i kroppen vår har vært brukt til andre formål tidligere. Vi er så å si laget av resirkulerte materialer.
Det tilkommer også et annet forhold. Vi blir – bokstavelig talt – det vi spiser. En person på 60 år har i praksis byttet kropp åtte-ti ganger allerede. Alle delene har vært skiftet ut mange ganger underveis. Celler lever bare en viss tid. Hvor lenge varierer etter hvilken kroppsdel vi snakker om, men alle celler må skiftes ut for at kroppen skal kunne leve videre. Dette blir styrt av genetikken. En sekvens av 3,2 milliarder bokstaver. Hvis vi skriver det ut vil det bare stå GATC – forbokstaven til de fire aminosyrene som danner DNA-molekylet – i mange forskjellige kombinasjoner side opp og side ned. Et gen er typisk noen linjer av denne teksten som koder for fremstilling av spesifikke proteiner som går inn i maskineriet. Opplegget er ganske snedig. Et DNA-molekyl som strekkes ut vil være flere meter langt, men det er så kompakt pakket sammen at det får plass inni en bitteliten cellekjerne som man bare kan se i et sterkt mikroskop. Men nok fagprat. Det filosofisk mest interessante er jo at man materielt sett er en ny person til stadighet, men man føler seg likevel som den samme. Hvor kommer kontinuiteten fra? Eller sagt på en annen måte; Lagrer man minner “i skyen”? Finnes det et ikke-materielt element i mennesket? Vi kan ikke bevise noe, men mange tror både det ene og det andre. Minneverket vårt må i det aller minste være fleksibelt til en sånn grad at informasjonen kan flyttes rundt på. Det må også være en viss automatikk i det. Folk opplever jo noen ganger å bli oversvømmet av “gamle minner” på grunn av en lyd, eller en lukt, eller at de møter noen de ikke har sett på gørrlenge. Plutselig husker folk ting de ikke har tenkt på siden mange tiår tilbake. Minnet er i grunnen ganske mystisk. Vi husker følelser og “stemninger” bedre enn vi husker saklige faktaomstendigheter. Dette til tross for at man kanskje går på sin fjerde eller femte nye kropp siden ting skjedde den gangen for lenge siden. Minnet er likevel “livaktig”. Hukommelsen fremføres ganske intakt ganske lenge. Men hvordan?
De fleste normale mennesker er godt inneforstått med hvordan de skal bruke sine evner og egenskaper, men nesten ingen kan forklare mekanikken i det som skjer, ihvertfall ikke på noe annet nivå enn det alle kan se. Folk bruker kroppen og sinnet på en selvfølgelig måte. Det skulle da også bare mangle, må vi legge til. Vi er jo biologiske skapninger. Vi er laget for å bevege oss rundt omkring, utforske verden og danne forbund med andre. De menneskelige instinktene er ganske godt kjent og forstått. Vi er avanserte dyr, men ikke desto mindre dyr. Og de som fornekter dette? Vel, vi har en kategori for dem også. Det heter udyr. Sånne som ikke er en del av det naturlige skaperverket. Men nok om det. Poenget er at den menneskelige form og tilstand kan spores bakover gjennom tid ved hjelp av genetikk og annet. Det normale er at folk godt vet hvem foreldrene deres er. Besteforeldrene også. Sosial kontakt er vanlig. Men det begynner å bli mer fragmentarisk på oldenivå — og bare noen få vet noe om tippoldeforeldrene og hele regla av alt som kommer før dette, generasjon for generasjon bakover i tid. Hvor befant for eksempel våre stamfedre seg for femten tusen år siden? For de var definitivt ikke i Norge. Der var det bare is på den tiden. Men noe sted kommer alle fra. Alle har foreldre, enten de kjenner dem eller ikke. Generasjon for generasjon bakover i tid kan vi gå. Hundre år, tusen år, ti tusen år, hundre tusen, og så videre. Hvor lang er en generasjon? La oss si 25 år sånn at det går fire på hver hundre. Alle foretrekker den enkle matematikken. En million år bør da bli førti tusen generasjoner bakover. Er de fortsatt mennesker? Definitivt ikke hvis vi går èn million generasjoner bakover — men vi snakker fortsatt om kjeden av foreldre-barn-foreldre-barn og videre. Langsomme men også dramatiske forandringer har skjedd. Det er ikke noe spørsmål “om vi stammer fra apene”. Vi er aper, akkurat nå. Det vi stammer fra er noe helt annet og det blir bare mer og mer annerledes jo lengre bakover i tid vi går helt til alt oppløser seg i en ursuppe av bare bakterier og alger. Sånn er historien om livet på jorda.
Siden blir det jo et spørsmål om hvor atomene kommer fra. Som alle vet handler livet til en stjerne om å fuse hydrogen til stadig tyngre stoffer inntil alt stanser opp ved jern. For å lage tyngre elementer enn dette kreves mer energi. Noe lages i en supernova, annet i en kilonova. Det første er svært store stjerner som ender med å eksplodere. Det andre er når to nøytronstjerner kolliderer. Det finnes andre mekanismer også, men vi behøver ikke å gå nærmere inn i dette. Vi påviser bare at mye av alle stoffene i det periodiske system oppstår på absurd voldelige “kosmiske” måter som foregår til enhver tid i universet, inkludert visse stoffer mennesker må ha for å fungere normalt, eller faktisk for å kunne leve i det hele tatt. Er det ikke snedig arrangert når vi behøver stoffer laget i en supernova for å eksistere? Så vidt vi vet oppsto livet på jorda så å si umiddelbart etter at “epoken med tungt bombardement” (kometer. meteoritter og annet) var over og forholdene på overflaten noenlunde stabilisert. Siden gikk det er par milliarder år uten at noe mer skjedde. Alt var bare encellede dyr – i den grad de var celler i det hele tatt – som levde vegetativt. Disse er våre ultimate stamfedre. Det stoffet alle mennesker er laget av. Mangfoldig liv på jorda – diverse arter som agerer i forhold til hverandre innefor versatile biosystemer – har bare eksistert de seneste 500 millioner år. Før dette oppsto fantes bare det mange kaller “den kjedelige epoken”. Men nå lever vi i interessante tider. Etter mye og omstendelig utvikling har vi endt opp der vi er i dag. Hva er det å si? Jeg kommer sikkert på noe, men akkurat her og nå setter vi strek for denne posten.