Mahabharata er et indisk epos som med sine 100 000 dobbeltvers er et av verdenslitteraturens største verker. Mahabharata består av 18 bøker (parvas). Tradisjonelt sies det at Mahabharata ble skrevet av vismannen Vyasa (4. årh. f.Kr.). Det mangeartete innholdet indikerer likevel at verket er satt sammen av eldre tekststykker, heriblant gamle heltedikt og bramanske belæringer. Sin endelige utforming fikk verket omkring 400 e.Kr.
(Wikipedia)
Alle vet selvsagt alt dette allerede, men jeg gjentar likevel at mysteriet om døden ble ikke besvart i dialogen mellom Krishna og Arjuna i den delen av Mahabharata vi kjenner som Bhagvad-Gita. Ikke fordi de ikke prøvde, men fordi dette er ikke et spørsmål som lar seg besvare. Ingen som snakker om døden vet hva de snakker om. De er jo levende. Alt de kan uttale seg om er sine egne følelser — og uansett hvor mange eksotiske rykninger i følsa folk har referansepunkter for i sitt indre kartotek over emosjonelle variasjoner er det ingen som vet hvordan det føles å dø. Alle som har prøvd nekter å uttale seg og de som ikke har prøvd er ikke troverdige. Der står saken, tilsynelatende på permanent basis.
Personlig tror jeg bare på hallusinasjoner. Ingen såkalt “nær-døden-opplevelse” er verdt sin egen vekt i salt. Det betyr ikke noe mer enn drømmer. Selvsagt skal vi alle dø ved et tidspunkt, men dette er alt vi vet. Sånn er reglene. Det finnes ingen forklaring. Jeg er omtrent like interessert i folks “nær-døden-opplevelser” som jeg er i tenåringers opphissede fortellinger om sine “nær-sex-opplevelser”. Enten har du gjort det eller så har du ikke — og hvis du har gjort det så er du ikke lenger her. Du har forlatt oss. Er dette virkelig noe seriøse mennesker diskuterer noensinne? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Har vi overhodet noe felles referansepunkt for å danne idèer om realisme?
Et interessant fenomen i min verden er at det finnes ingen mentale grenser. Jeg har aldri møtt noe jeg ikke kan forstå. Mye som ikke interesserer, men intet som er for “avansert”. Jeg vet rett og slett ikke hvordan sånt føles. Jeg har ikke noe grunnlag for å sette meg inn i det. Jeg antar det må være omtrent som å være dritings, bare hele tiden. Som om selve hjernen ikke fungerer som den skal. Syntax error. Ved dette tidspunkt må det åpenbart innskytes at mennesker går ikke an å forstå, så jeg prøver da heller ikke. De er som de er. Ferdig snakket. De kan ikke endres, overbevises, kureres eller noe som helst annet innenfor det samme konseptuelle univers. De kan narres, men det varer sjelden særlig lenge. Som individer med en distinkt personlighetsstruktur forblir folk de samme. De må traumatiseres for at det skal gå an å snu noe inni dem. Du vet. Sjokkterapi. Det fungerer, men resultatene er sjelden gode.
Jeg er ikke en sånn type som driver med håp. Jeg ser ikke poenget. Jeg er håndverker. Man håper ikke at jobben skal gå bra, man bare gjør den riktig. Det er alt. Etterpå går man hjem. Noe mer er det ikke. Hva bruker folk håpet til? Jeg ser bare ikke noen seriøs nytteverdi. Kanskje som narkotika man kan bedøve gråtende småbarn med, men for voksne og presumptivt ansvarlige mennesker? Herregud. Skjerp deg. Du har en avtale med døden, ikke håpet. Du vet. Den totale og evige annerledeshet. Hvor havner folk når de dør? Det generelle svaret er på det samme sted som de befant seg før de ble født. Noe mer er vanskelig å si. De døde uttaler seg jo ikke. Og selv vil man finne det ut “tidsnok”. Det er ikke noe poeng i å spekulere rundt spørsmål som ikke har noe svar. Har ikke folk problemer nok i hverdagen? Spørsmålet er hva man skal bruke livet til mens man fortsatt lever, uansett hvor usselt det eventuelt er.