Caramel Latte Macchiato kaller de det. Less sweet har de i tillegg skrevet på pakningen. Altså ikke “sukkerfri” men heller ikke utpreget søt, sånn som disse drikkene noen ganger kan være. Jeg vet ikke. Jeg er følsom for søtsmak. Det som er alt for søtt for meg er ofte ikke engang i nærheten av søtt nok for folk som er vant til denslags. Jeg er ikke automatisk avvisende til å hive en sukkerbit oppi en kopp espresso som drar seg mot det litt for bitre, men både sukker og melk gjør det i praksis udrikkelig for meg. Saken er at i den grad jeg drikker “ettermiddagskaffe” så er det som regel tilvirket på kapselmaskinen. Da har man det utvalget av alternativer som man har — og jeg går altså for CLM. Det fungerer som en “belønning” fordi jeg har vært flink gutt eller noe. Av og til også bare fordi jeg har lyst på det.
Ikke visste jeg at det var verdensdagen for spiseforstyrrelser i dag. Alt jeg kan si er javel. Har det noe med Pride-måneden å gjøre? Det er vanskelig å holde oversikt over alle disse spesialdagene og andre markeringer av gud-vet-hva som kommer og går uten at noen forteller meg noe som helst. Er det ikke det ene så er det det andre. Si no es uno es otro. Det jeg tenker er at hvis jeg hadde visst det tidligere på dagen så ville jeg ha planlagt en annen lunsjmeny. Noe mindre åndelig enn hønseleppesuppe For ordens skyld, det er koden min for å si at jeg ikke spiser “massiv næring”, jeg bare drikker vann. Jeg lever av hønseleppesuppe nå. Det er litt forstyrret i den forstand at jeg er ikke vanligvis så beskjeden i matveien. Jeg er imidlertid ikke noe matvrak heller, jeg er bare litt for glad i alle gode ting for mitt eget beste. Det eneste som hindrer meg fra å ha “verdens beste matvei” er faktisk budsjettet. Jeg er nødt til å holde det nede med alle midler. Det er jo evneveikt å “unne seg ting” i begynnelsen av måneden som man angrer på mot slutten.
Nåvel. Jeg har altså ordnet meg med en kopp varm CLM og et glass kald hønseleppesuppe, det vil si vann. Visste du forresten at sjansen er nær hundre prosent for at i hvert glass vann man drikker vil det være minst ett vannmolekyl som har passert gjennom urinrøret til en neandertaler med kjønnssykdommer? Jeg sier det som en liten oppmuntring til alle homøopater der ute. Vannet kan huske ting. Et annet forhold verd å ta med i betraktningen er at all hydrogen som finnes i universet – inkludert de to atomene man finner i alle vannmolekyler – ble skapt for snart fjorten milliarder år siden, i den hendelsen jeg foretrekker å kalle Den lille fjerten. (Big Bang på engelsk.) Alle de andre elementene er imidlertid fortsatt i produksjon på forskjellig vis der ute. Men hydrogen lages ikke mer. Det bare stokkes om på og befordres videre på sin vei, i kjemiske, kjernefysiske og andre prosesser som foregår. Det er ikke lett – sannsynligvis er det umulig – å bli klok på hva som er meningen med universet og hele greia. (For ordens skyld, her defineres universet som “all tid og alt rom, med alt sitt innhold”. Det finnes ikke noe “mer” enn universet, eller rettere sagt, det er et meningsløst konsept, en ren abstraksjon.)
Spiseforstyrrelser er et alvorlig problem for de som rammes av det. Det er ikke morsomt. Det er en tvangsforstyrrelse som er (minst) like destruktiv for individet som alt annet man kan “bli hekta på”. Imidlertid ville jeg – dersom det var opp til meg å stille diagnose – lete etter tegn på et underliggende problem. Noe nevrotisk som er tilknyttet identitetsdannelse og selvbilde. Det har blitt en vits å snakke om at noe kan være “freudiansk” på grunn av Freuds sterke fokus på seksuelle nevroser, som i sin tur må forstås i sammenheng med det typiske klientellet han møtte i sin praksis som lege i Wien på den tiden. Ikke desto mindre skyldes kroppsdysfori ofte en skjult seksuell nevrose, noe som forhindrer pasienten fra å føle “kroppsglede” av den typen man typisk observerer hos småbarn. De analyserer ingenting, de bare hopper og danser ubekymrede rundt i sin lille verden, mens den nevrotiske pasienten tynges av noe. Det man kaller “komplekset”. Det er definitivt noe der, spørsmålet er hva man skal – eller engang kan – gjøre med det. Uansett er det etter min mening slik at hvis man ikke får tak i selve årsaken til atferden så vil sannsynligvis problemet manifestere seg på nye og spennende måter senere, selv om man eventuelt klarer å overkomme det tvangsmessige forholdet til ernæring og kropp på kort sikt. Fornuften er jo som alle vet den tynneste stemmen blant alle brøleapene i lystenes rike. Man må virkelig lytte for å høre hva den vil. Ofte er det ikke verd bryet engang. Det blir som å sitte på en nattklubb sammen med noen man må lene seg inn for å høre, men alt han snakker om er kryptovaluta. Det er jo ikke noe gøy. Det blir til at man må unnskylde seg og gå. Men skal man gå til baren eller dansegulvet?