Alle har hørt Kråkevisa. Du vet. Mannen han gikk seg i veaskog, hei fara. Det som skjer videre ar at han observerer en kråke. Dette gir ham en dårlig følelse. Skal tru om den kråka vil drepa meg? Hei fara. Jeg vet ikke når jeg hørte sangen første gang men jeg vet at dette alltid virket som en urimelig reaksjon for meg. Jeg mener, hva kan kråka gjøre selv om den eventuelt – med eller uten saklig grunn – ønsker livet av deg? Herregud. Det er bare en kråke. Den ville vært farlig hvis du var bare ti centimeter høy, men det er du jo ikke. Imidlertid finnes det en del folkelig ovetro hvor det å se eller høre kråker under visse omstendigheter blir tolket som et ulykkesvarsel, men selv da et det jo strengt tatt ikke kråka som har en greie gående mot deg, kråka er bare den tysteren som sier fra sånn at du skjerper deg og følger med. Altså det de fleste vettuge mennesker ville tolke som en “alliert” — inhvertfall akkurat der og da.
Senere i sangen begynner de å partere udyret. Det er en stor slabol. Nebbet kan både brukes til båt og det ene med det andre, så det var kanskje ikke urealistisk å frykte for livet sitt sånn sett. Jeg mener, hvis det er plass til deg inni nebbet når det brukes til båt så er det jo også plass til deg inni der mens kråka fortsatt bruker det til å plukke opp mat med. Det var en usedvanlig stor og presumptivt farlig kråke. Ikke rart at de lagde sang om hendelsen. Når skjedde dette? Den eldste versjonen av sangen vi finner skrevet ned er i form av dansk skillingsvise fra 1600-tallet, som passer med at han for å drepe kråka “spente sin boge på kne” og skøyt den så den datt ned. Formen er ellers middelaldersk. En ballade blant mange som en trubadur sannsynligvis ville ha på repertoaret. Forøvrig vil jeg argumentere for at historiens moral handler om “miljøbevissthet”. Etter å ha sunget seg gjennom diverse ting som kråka ble brukt til konkluderer jo visa med å si at den som ikkje kråka kan nyttja så er ikkje verdig ei kråke å få. Dette er budskapet man tar med seg til slutt. Vi tar ikke livet av dyr bare for “sport” og moro — men fordi kadaveret deres er både ernæringsmessig og på andre måter en ressurs for oss. Hva slags etiske problemstillinger folk ser her er høyst individuelt. De fleste vil ikke vite noe.
Når det kommer til “dyrenes velferd” synes jeg debatten skjemmes av ekstremister i begge ender, Man behøver ikke vite mye om biologi før ordet kjøttproduksjon får en odiøs klang. Riktignok driver de med gud vet hva slags 3D-printing og syntetisk fremstilling av spiselig materiale som i tekstur og smak ligner på “kjøtt” men i hovedsak foregår disse tingene i digre industrianlegg hvor “dyrevelferd” for det meste bare oppleves som en kostnadsdrivende fantasi. Hva er poenget? Planen er jo uansett å fete skapningene opp til slaktevekt, så bare drepe dem useremonielt og deretter skjære opp liket i passende stykker som til sist frembys for salg – innpakket i plast – på supermarkedet. Hvor mange emosjonelt betingede ritualer ønsker folk å tillegge denne prosessen? Skal vi gi dem navn? Dette er Eriks skinkeknoke. Deretter kanskje noe om oppvekstvilkår og kanskje en medisinsk bakgrunnshistorie. Erik var et lykkelig svin som aldri opplevde pest. Nytelsen av svinets kroppsdeler kan bli en nattverd. Forenet i ånd, forenet i kjød, amen. Dette hellige baconstykke forbinder deg med jordens mysterier og det ville liv som frittgående skapning nede på haciendaen. Erik er en del av deg nå. Slik gir hans liv mening som produktivt element i livets store næringskjede. Eriks offer gir deg livets gave. Hans død ble gitt ham på humant vis, det vil si i form av en slaktemaske av gummi som skyter en dødelig probe inn i hodet. De garanterer at Erik verken ble mobbet, trakassert, torturert eller engang respektløst behandlet. Han ble bare drept.
Jeg kan ikke se for meg hvordan det noensinne kan være et bra tegn hvis noen er brutal, ufølsom og hensynsløs overfor dyr. En typisk jeger er definitivt ikke sånn. De går ikke på elgjakt fordi de hater elg. På en tildels litt småpervers måte er det snarere tvert imot. De har noen slags “dypere” greie gående i forhold til dyret de jakter på. Noe emosjonelt som ikke er så enkelt å forklare, men det er absolutt helt typisk at de kjenner på en vag form for sorg der de holder på. Det er en stor totalopplevelse. Nesten noe religiøst. Annerledes er det imidlertid med fabrikkdyr. Sånne som frembringes innenfor et styrt avlsprogram og som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn ofrene i den virksomheten vi for å fatte oss i korthet kaller kjøttproduksjon. Skjebnen deres er fastlagt siden lenge før de ble født. De er ikke gjenstand for jakt. Det nærmeste vi kommer er sånt som det gamle ritualet tyrefekting; hvor man bruker en spesiell rase av storfe som for alt de vet alltid har vært ville skapninger. De har aldri sett folk til fots før, bare ryttere. Men nå skal de dø — på en måte som ikke ligner noen annen måte for “kjøttproduksjon” blant mennesker. Folk oppfatter det som både dramatisk, barbarisk, fjetrende, kvalmende, fascinerende og hva har du. La oss si det finnes mange følelser, særlig blant de som ikke har lyst til å vite noe om hvordan dyr må dø for at mennesker skal leve. De vil ikke se elendigheta. Lidelse, blod og død. De vet nok litt av hvert hvis de bare tenker seg litt om, men de vil ikke tvinges til å forholde seg til døden som materiell realitet. De vil ikke se at “en stolt og vill skapning” overmannes og drepes på en rituell og ganske fæl måte. Opplegget gir dem bare en syk følelse. Hva er meningen med dette? Tja. La meg stille et motspørsmål. Tror du de hater tyren og gjør dette av sadistiske årsaker? Nei. Skjerp deg. De gjør det så vi aldri skal glemme hva som egentlig foregår.
Det imaginære produksjonssvinet Erik finnes selvsagt ikke. Man gir ikke slaktedyrene navn. Og ved det tidspunkt når de ulike likdelene deres er ferdig preparerte for butikksalg er de såpass demonterte at det er uråd å si hvilket individ noe som helst kommer fra utover det at samtlige baconstriper i èn og samme pakning sannsynligvis stammer fra ett og samme individ, men gudene vet hva de heter, om noe. Et nummer har de likevel. Et personnummer, om du vil, som er gitt dem av sporingsårsaker dersom et problem skulle oppstå i et senere ledd av kjøttproduksjonsprosessen. Men dette blir makulert en viss tid etter at varene er solgt og ingen klagemål har fremkommet. Livet går videre. Svinet Erik lagde ingen problemer, ergo finnes det ikke noe mer å si om ham. Alt han var har forlengst havnet i det store renseanlegget for kloakkslam, hvor molekylene fremkommer i statens måleinstrumenter sammen med de relative mengdene kokain og annet som folk synes de behøver for å lage fest. Sånn er det å leve i komplekse samfunn. Livet preges av tall. Du vet. Geometriske former. Rette linjer, eksakte vinkler og den typen ting som aldri forekommer naturlig. I antikkens dager – det vil si gamle Roma, gamle Hellas og så videre – betraktet man slikt som guddommelige ting. De var ikke idioter. Alle kan jo se at naturen er ganske skeiv og rar. Menneskets hyllest til det guddommelige prinsipp i hedensk tid besto således i å perfeksjonere et ideal som materiell manifestasjon, eller bygge et tempel om du vil. Men i vår tid er rette linjer og helt eksakte mål nærmest en grunnforutsetning for produksjon, omsetning og bruk av byggematerialer.
Hyperkultur og påssmådernisme er en realitet enten man liker det eller ikke, og de fleste er ganske skeptiske. Det begynner å bli nok “smarte ting” nå. Vi kan neppe bruke teknologi til å jobbe oss ut av et problem som oppsto på grunn av teknologibruk til å begynne med. Det minner om den barnesangen hvor noen først svelger en flue, deretter en edderkopp for å fange fluen, en fugl for å fange edderkoppen, og så videre langt ut i det absurde. Til sist dør de fordi det siste leddet i kjeden blir bare alt for urimelig stort. La oss snakke om skala. Hvis man eier bare èn ku vil man behandle den bra, gitt at man ellers er normal. Den vil sikkert få et navn. Men hvis man eier hundre av dem blir forholdet et annet. Da behøver man enten mye mannskap eller noe slags automatisert industriopplegg for å få melket hele bølingen og så siden behandle denne varen på forsvarlig vis; enten man selger melken direkte, lager ost eller hva det skal være. Jeg vet ikke noe om hva som foregår av semi-illegal “hjemmeslakting” i Norge, men det er neppe særlig mye. Det finnes jo ganske strenge regler både for dyrehold og slakt, selv om det bare er til eget forbruk. Hvis kjøttet skal selges tror jeg alle deler av prosessen – fra drepingen til plastinnpakkingen – må foregå ved en autorisert institusjon for denslags. Det norske opplegget støtter stordrift. Jeg tror ikke engang det er tillatt å være “selvbergingsbonde” som lever utenfor samfunnet, med uregistrerte dyr og så videre. Veterinærmyndighetene vil bare riste forvirret på hodet og si øh … sykdom når noen spør hvorfor de er så insisterende med all sin registrering og oppfølging. Dyr kan jo også bli syke. Noen ganger på måter som er svært farlige fordi forholdet mellom smittsomhet, dødelighet og utryddbarhet er såpass seriøst. Sånt skjer.
Forholdet mellom dyrehold og dyrevelferd er ikke vanskelig å forstå. Hvor mye tid har man å bruke på hvert individ? Og hvor er innslagspunktet for “verdighet” blant dyr? Har for eksempel høner noen verdighet, eller er de bare åndssvake tulleskapninger som det ikke er så nøye med? Igjen støter vi på det at en som har åtte-ti høner surrende rundt på tunet og mellom bærbuskene vil sannsynligvis også “individualisere” dem med både navn og egen personlighetsforklaring, ha oppfatninger om hvor flinke de er og det ene med det andre, Men ikke når de aler dem opp i mange titusentall inni digre fabrikkbygninger – i et sterilt miljø som sikrer god beskyttelse mot sykdommer men som heller ikke engang ligner på noe “naturlig” liv uansett hvor frittgående de teknisk sett måtte være – fordi folk regner det som helt normalt å spise opptil flere kyllinger i uka. Er de planter eller dyr? Vi behandler dem uansett som noe midt imellom. Markedskreftene krever dette. Ingen har selv kapasitet til å ale opp alle kyllingene de spiser i løpet av et år, så da blir det som det blir. Dette har skjedd i løpet av min levetid. Fra barndommen husker jeg at “lørdagskylling” på ingen måte var noe som inntraff hver lørdag, men når det gjorde det var det ganske stas. Men nå koster en grillkylling maks en hundrelapp, ofte mindre. Jeg betalte for eksempel bare femti kroner – det var på tilbud – for en ferdig grillet kylling for bare noen dager siden. Man er liksom nødt til å ta med seg en sånn en når de kjører prisen så langt ned. Sånn er min virkelighet. Budsjettet er hva det er. Jeg må være både disiplinert og opportunistisk. Begge deler går helt fint for meg, men norsk matvareforsyning er ikke desto mindre et etisk minefelt på mange forskjellige måter. Jeg er klar over dette. Men hva kan jeg gjøre? Min posisjon tillater ikke annet enn en litt sta fokus på “kvalitet” og helt elementære miljøhensyn. Hvis produktet virker “tvilsomt” på noen måte lar jeg være å kjøpe det. Men der stanser det. Mer makt har jeg ikke.
