Om jeg skal sammenfatte det i èn kort setning: Spania er vaksinert. Spesifikt mot fascisme, fordi det har de allerede hatt i førti år og (nesten) ingen ønsker seg mer av det samme. Dette nedfeller seg på det praktiske plan i at de har veldig robuste institusjoner designet for å beskytte det demokratiske styresettet — selv om det medfører mye Muppet Show i politikken. Ved dette tidspunkt er jeg registrert som “permanent bosatt i Spania” og har mottatt alle dokumenter, ID-kort og alt som forøvrig hører til. Teknisk sett er jeg imidlertid fortsatt norsk og kommer aldri til å bli noe annet, Spansken min er evneveik, men ikke verre enn at jeg klarer meg, selv om det finnes “forbedringspotensiale”. Det går seg til. Selvsagt er jeg bosatt i Nord-Spania, som er vesensforskjellig fra hvordan de fleste ser for seg Spania. Dette er et grønt område med helt annerledes klima og vegetasjon, kanskje mer som Sentral-Europa enn det jeg kaller Ørken-Spania i sør, med alle sine hvitkalkede adobehus og turistbefengte badesteder.
Spania har allerede varslet at de kommer ikke til å stille opp i Melodi Grand Prix hvis Israel får være med. Norge har som vanlig ingen moralsk ryggrad på den måten. Jeg har møtt amerikanere som trodde at Norge var med på Hitlers side under Den andre verdenskrigen, uten at jeg helt vet hvorfor de hadde dette inntrykket. Etter litt forklaring justerte de så klart dette synspunktet, men det skal likevel nevnes at nazismen sto sterkt i Norge, både før, under og etter krigen. Det var små marginer den gangen og vi observerer fortsatt en viss romantisk forkjærlighet for de autoritære politiske elementene som historisk sett dannet grunnlaget for disse bevegelsene for hundre år siden, og som har fått en slags renessanse nå i dag, blant annet via Fremskrittspartiet. Nordmenn liker fascisme, sannsynligvis mest fordi de bare har et abstrakt forhold til greia. De har aldri brydd seg om å dekonstruere sakskomplekset og eksaminere de enkelte delene som i sum total utgjør nasjonalistisk etnofascisme, men det er deprimerende vanlig å tro at Norge er “bedre” enn mange andre land i verden, som har gjennomgått fryktelige lidelser i regi av alskens autoritære styresmakter, ofte aktivt støttet av USA (noe som var mye mer utpreget før i tiden, selv om det er mer synlig nå).
Enkelt forklart kan vi si at fascisme begynner med premisset om at det finnes “undermennesker” som av ulike årsaker fortjener å bli behandlet annerledes – i betydningen mindre respektfullt – enn normale mennesker. Ofte antar dette karakter av en slags mild overbærenhet, kanskje litt som den man finner i gamle dagers misjonærer som snakket om “de ville” eller eventuelt “de innfødte” og hvordan det var nødvendig å gi dem sivilisasjonens toalettrening, så å si. Disse typene var selvsagt fullstendig fette psykopatiske, men med et smil. Jeg vil deg vel. Du vet. Sånn som foreldre forholder seg til barn, bare overført på voksne mennesker. Den samme mentaliteten finnes forsåvidt ennå, men den har trukket seg tilbake til diverse lukkede miljøer og “frikirker” etterhvert som det norske samfunnet har utviklet seg i retning av å bli mer åpent og aksepterende i forhold til annerledeshet både i livssyn, kjærlighetsliv og “personlig stil”. Imidlertid er det mange som vil ha et strengere samfunn med mer politi, hardere straffer og flere utvisninger av alskens “utlendinger”. Mange er veldig sadistiske på denne måten. De ønsker å se mer lidelse rundt seg. De synes ikke det er bra at folk har det bra. Jeg vet ikke hvorfor men jeg mistenker at det henger sammen med ubehandlede psykiatriske symptomer. Ellers er ting opplagt variable på det individuelle plan, men du vet jo hvordan det er. Folk leter etter “identitet” og de vil gjerne ha et sted som er “deres” hvor de kan henge sammen med “likesinnede” — som i praksis betyr at de vil ha en mer opplevd avstand til “de andre” som de føler seg så krenket og provosert av.
Til sist litt femti år gammel svensk musikk.
