Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet.
(Wikipedia)
Det som på engelsk kalles bait and switch sammenfattes i det norske konseptet lokketilbud, og det beveger seg langs grensen av det straffbare. Man fristes med noe som gjør at folk blir nysgjerrige og drar til stedet, men når de kommer dit går det bare an å få noe annet. Et tilbud som er dårligere, dyrere eller hva som helst annet som i seg selv ikke ville vært nok til å trekke deg til stedet i utgangspunktet. Den annonserte varen er dessverre utsolgt. Likevel er det mange som tar med seg noe annet “så ikke turen skal være helt bortkastet” og man må lure på om ikke dette var tatt med i beregningen hele veien. Et annet engelsk ord er filler, hvor det norske ordet fyllmasse faktisk har en bedre klang. Vi snakker nå om de svakere deler av et musikkalbum. Særlig når det dreier seg om en såkalt one hit wonder kan det være vanskelig å forholde seg til resten av produksjonen til en artist. Hva har de? Jeg har verken noe tall eller noen “følelse for saken” men alle vet at musikkbransjen er full av artister som hadde bare èn svær greie, som gikk og gikk på radioen og ellers i noen måneder, men ingen vet noe mer om eller har hørt noe annet av denne artisten.
Et åpenbart misforhold i musikkbransjen baserer seg i et enkelt kommersiellt prinsipp: De som står for produksjonen og distribusjonen av selve mediet får betalt det samme per solgte enhet uansett musikkens øvrige kvaliteter. Hvorfor skal de bry seg om noe annet enn salgstall? Som alle vet fikk tre forskere ved Bell Laboratories nobelprisen i fysikk i året 1956 fordi de fant opp transistoren, som åpnet markedet for billig avspillingsutstyr til hjemmebruk. Det som fulgte var drøye tyve år med Will West i bransjen, mens musikkproduksjon og distribusjon ble styrt av sigøynere og gjøglere som hadde bedre peiling på underlivets krav til bekvemmeligheter enn bokholderi og solgte varers inntakskostnader. Det fenomenet vi kjenner som rock’n’roll – og i en videre forstand populærmusikk (pop) – baserte seg til en stor grad på at folk nå hadde råd til utstyr som ga dem friheten til å spille sangene om og om igjen når de selv måtte ønske det, heller enn å bare lytte til radioen eller gå på konsert. Hele opplegget var veldig kontroversielt på slutten av 50-tallet, og bedre ble det vel ikke da 60-tallet kom, med alle sine eksesser i moter, miljø og livssyn. I utgangspunktet var det ikke særlig mye mer respektabelt blant borgerskapet å menge seg med musikere enn å bli sett på byen med en prostituert på hver arm. Derfor var greia preget av såkalt “fargerike personligheter” helt frem til slutten av 70-tallet. Først da begynte de seriøse kapitalkreftene å våkne opp og se fortjenestepotensialet i kommersiell musikkproduksjon.
Det er ingen illusjon at hele opplegget var mer lurvete og “kunstnerstyrt” frem til ting ble profesjonalisert og tilført mye høyere budsjetter for turnèvirksomhet, for eksempel, samtidig som selve utstyret ble oppgradert slik at det vi kaller produksjonsverdier kom under bedre kontroll og styring på studiosiden, utover på 80-tallet — beleilig nok samtidig med at MTV og lignende kanaler for musikk tvang frem musikkvideoen som aktuelt virkemiddel i musikernes ytringsprofil. Dagens situasjon er like fjernt fra 70-tallets opplegg som den er fra 1700-tallet. (Mockumentarfilmen This Is Spinal Tap anbefales på det sterkeste som humoristisk sideblikk på dinosaurrockernes gullalder.) Selvsagt finnes det alltids en “undergrunn” befolket av diverse “alternative artister” som ikke er styrt av lommebokas hensyn, men jeg kan ikke huske at noen av dem noensinne har sagt nei takk til en mye fetere kontrakt dersom denslags dukker opp fordi de blir populære eller noe, så undergrunnen fungerer til en viss grad som “juniorliga” i fotball. De store foretakene følger med på hva som skjer og er ikke sene om å kuppe talentene etterhvert som de fremkommer. Jeg mener, salgstall er salgstall. Har de dem så spiller det liten rolle hva annet de måtte være eller stå for. Om de er “politiske” eller hva det nå måtte handle om. Det har ikke noe å si så lenge musikken deres selger i millionopplag. Ingen argumenter trumfer høye salgstall. Og sånn har ting vært i mer enn førti år nå, som er dobbelt så lenge som de tyve “frie” årene i musikkbransjen, eller den tiden da man trodde at salgstall handlet om kunstnerisk kompetanse i forhold til et kritisk publikum, om du vil.
Hva slags forhold hadde folk til musikk på 1700-tallet? Jeg kan bare se at de enten måtte spille og synge selv, eller gå til et sted for å erfare noen andres musikkfremførelse. De hadde ingen flere aktuelle alternativ. Begge disse mulighetene eksisterer den dag i dag, men flere har tilkommet, først og fremst musikkinnspillinger på et medium — i utgangspunktet bare i form av analoge grammofonplater, eventuelt lydbånd, men etterhvert også CD og andre digitale media. Og nå? Vi har for eksempel ressursen YouTube hvor man “finner det meste” fra alle tidligere tider, pluss at det utgis flere nyheter enn hva det er menneskelig mulig å holde seg oppdatert på, slik at man er nødt til å “spesialisere seg” på en sjanger, en artist, eller hva som helst annet som avgrenser den enorme massen av nyutgivelser — vi snakker jo om mange hundre tusen album i året for “populærmusikken” som helhetlig fenomen, og gudene vet hvor mange enkeltsanger. Generelt sett danner vel de fleste musikksmaken sin i “ungdomsperioden”; når de er mest opptatt av fest, dans og diverse opplevelser som foregår i et miljø hvor musikk er en del av helhetspakka. Selv var jeg 17 år i året 1980 så det sier seg selv hva jeg er mest preget av slik sett. Jeg rakk å erfare den villeste enden av 70-tallet, før det store profesjonaliseringsprosjektet kom med alle sine kompressorer og andre triks med lyden. Ting var definitivt annerledes før. Litt kan jeg ta på kontoen for skjev prioritering av minnemateriale – 80-tallet var faktisk et ganske fælt tiår på mange vis – men det er også objektivt sant at musikkbransjen var helt annerledes før det gikk virkelig store penger i greia. Det er ikke noe folk bare innbiller seg at “musikerne var flinkere før” i den forstand at bransjen jaktet aktivt på “finke musikere” heller enn på “salgbare artister” som grunnleggende program, trend, tendens eller hva man skal si. Ting var mer elitistiske den gangen.
Jeg tilhører den gruppen av individer som har hengt seg litt opp i at man ser nesten aldri noen band på listetoppen mer, noe sted i verden. Hva handler dette om? Når var det at ting slutta? Hvor har det blitt av alle gutta? Jeg kjøper ikke noe argument om at det ikke finnes noen bra band lenger. Så vidt jeg kan se vrimler det av dem. Det har aldri vært så mange bra band noensinne tidligere. Likevel gjenspeiles ikke dette av forholdsmessige distribusjonstall på salgssiden. Der er det soloartistene som regjerer. Hvorfor det er slik er en åpen diskusjon, men at det er slik kan alle finne ut og se hvis de bare sjekker nåværende og historiske topplister for hva som har vært populært før og nå. Nema problema. Det er hva vi kaller objektivt historisk kildemateriale. Siden kan vi diskutere hva selve “historien bak” er. Eller hvorfor ikke spørre hva musikk overhodet er? Hva betyr ordet? Jeg har en ganske sterk fordom i forhold til “kompetente musikeres kunstuttrykk” som den fagmessig mest korrekte definisjonen av musikk — men andre er jo helt happy med hva enn ChatGPT foreslår som sangnummer for anledningen, så da så. Her må jeg imidlertid presisere noe: Når jeg sier “kompetent” så mener jeg ikke rent teknisk flinkisme som å spille innmari mange noter på kort tid og denslags, men mer det at man “skriver bra sanger” som siden kan fremføres i et hvilket som helst arrangement. For eksempel har jeg hele veien vært interessert i prosjektet til bandet Darkthrone, som minner litt om opplegget til Lars von Trier og Dogmefilm. Der er ikke det at de ikke kan få til ting med “stort utstyr”, dette handler om å utforske hva de klarer å få til med “småting” på utstyrssiden. Altså ganske sært og kunstnerisk insisterende som stilfenomen, men innholdet er jo seriøst nok. De skriver bra sanger. Samme som med filmer gir vi litt blaffen i om produksjonsverdiene er lave så lenge innholdet fenger. Dette er pønkens etikk. Folk gjør ikke nødvendigvis noen bra jobb bare fordi de har dyrt og teknisk avansert utstyr. Kreativitet som musiker handler om “noe annet” enn selve mediet — fra og med instrumentet – inkludert stemmen – til det når frem til lytterens øre. Musikk må forstås som en ytring i et annet matematisk-logisk univers enn språkets kontekst. Men ellers ligner det ganske mye. En musiker “mener noe med det” som ikke alltid nødvendigvis når frem til hele deres publikum.
Vi har fått ordet snobb fra engelsk, hvor det opprinnelig betydde “en person uten penger og posisjon” som likevel menger seg med “de fine”, men så endret William Thackeray egenhendig ordets betydning i 1848; men det er en annen historie. Poenget her og nå er hva ordet betyr i dag. Etter min mening betegner det sånne som vet alt om hva slags vin som skal i hvilket slags glass, men de har ingen idè om hvorfor, de vet bare at dette er sosialt påkrevet. Du vet. Skikk og bruk, borgerskapets ritualer og det ene med det andre. Vi hører dem ofte bruke ordet tradisjoner. Snart er det jo jul, for å peke på et aktuelt eksempel. En snobb vil gjerne jamre litt om hva jula egentlig betyr, mens de fleste gir litt beng i sånt, de vil bare ha med seg mest mulig av festlighetene mens de sparer seg for mest mulig av strevet. Selv har jeg vanskelig for å definere ordet tradisjon, men det ligner vel i praksis mest på noe slags arvebasert tvangsforhold som det er meningen at man skal finne både nytelse og mening i, men som man praktiserer uansett hva man finner og ikke finner, under henvisning til at dette er tradisjon. Hvorfor gjør vi disse tingene? Det er ikke viktig. Det har forlengst gått rituale i opplegget og ingen tør bryte mønsteret fordi dette vil ha “sosiale konsekvenser”. Tradisjoner virker jo samlende, mens avvik bare fører til strid. Hvorfor feirer du ikke jul som andre folk? Selv er jeg jo av den tørrvittige typen som fniser av galskapen i å ikke se hvor splittende det er å hetse de som av ulike årsaker ikke liker juleopplegget. Det finnes jo mange legitime grunner til det. Grunner man bare må respektere. I praksis er det mest snobbete av alt når folk insisterer på å gjennomføre diverse sosiale ritualer på en performativ måte, selv om (eller kanskje nettopp fordi) dette går alle andre på nervene. Ta for eksempel bordbønn. Avviser man bare en venn eller slekning som plutselig i et selskap insisterer på at alle må si bordbønn før de spiser, eller trekker man bare på skuldrene og sier whatever? Eksessive religiøse ritualer virker jo ofte støtende på folk som selv ikke er religiøse og som ikke liker alskens unødvendig fjas og tøys.
Saken er at en venn av meg bare lo og kalte meg en musikksnobb da jeg begynte å snakke om dette med listetoppen og at det ikke er noen band der lenger. Og han er en føkkings musiker. Herregud. De fleste – sa han – gir jo blaffen i hvor musikken kommer fra; de vil bare danse. Det er ikke flere som er interessert i kunstferdig musikkproduksjon enn det er som er interessert i kunstferdig matlaging. De kan sikkert like det – til og med betale for det – hvis de får det ferdig servert, men det er ikke noe de gidder å mase med og bruke mye tid på. Det enkle er ofte det beste, som butikkjeden sier i reklamen sin. Selve gullstandarden for kommersiell musikkproduksjon i 2024 er jo elektronisk musikk. Ting hvem som helst strengt tatt kan lage hvor som helst, gitt at de har datautstyr for kanskje femti tusen eller deromkring. Alle programmene man behøver kan sikkert lastes ned mer eller mindre gratis — ihvertfall nok til at man kommer igang, så kan man eventuelt kjøpe noe bedre hvis man får solgt musikken sin. Alt dette har blitt veldig “demokratisk” nå. Noen av de mest påklikkede sangene på YouTube har jo blitt laget av amatører uten dyrt teknisk utstyr. Som jeg sa tidligere: Det går ikke an å argumentere med salgstall. Det trumfer alle andre argumenter — bortsett fra smak. Alle vet at det går ikke an å diskutere med folks smak. Det spiller ingen rolle om verdens mest kompetente kokk har stått i atten timer og lagd greia hvis folk synes det smaker som noe de har lagd med ræva. Diskusjonen pleier å ende der. For mitt eget vedkommende har “skjebnen” – eller hva man ønsker å kalle det – ført til at selve gravitasjonspunktet for smaken min for musikk ligger i tiåret mellom 1975 og 1985; altså samtidig med at jeg gjennomgikk den “ungdomsperioden” som kommer med de sterkeste inntrykkene på både godt og vondt. Du vet, Når man ser og opplever ting for første gang. Hva som enn spiller i bakgrunnen akkurat da fungerer på samme måte som Marcel Proust sitt kick på lukt i “På sporet av den tapte tid” (som jeg ikke har tenkt å si noe om forøvrig). Jeg mener, de fleste har et soundtrack i den forstand at de får til å lage en liste over de ti viktigste sangene i sitt liv — og de vil sannsynligvis være sanger fra deres “ville år”, mens livet var en fest.
