Solsystemet ligger nær Melkeveiens plan, plassert cirka 9000 parsec (30 000 lysår) fra galaksens sentrum i Orionarmen. Solsystemet tar del i Melkeveiens rotasjon og beveger seg mot stjernebildet Svanen med en hastighet på rundt 250 kilometer i sekundet. Solsystemet bruker 250 millioner år på ett baneomløp rundt galaksesenteret, kalt et galaktisk år.
(Store norske leksikon)
For å regne om til kilometer i timen må man gange opp med 3600, som gir 900.000 som relativ omløpshastighet på hele solsystemet, målt i forhold til galaksens sentrum. Alle anerkjenner det som veldig fort, men på denne skalaen er det så sakte at det blir som å stirre på timeviseren til et veggur. Vi vet at den flytter seg, men det er vanskelig å se bevegelsen. Jeg mener, femti år er lang tid i et menneskeliv. Vi har ikke noen “følelse” for hva tallet èn million år betyr i praksis. Det er for mye, for stort, for lenge. Svært få mennesker blir noensinne hundre år gamle, så vi kan egentlig si at dette tallet representerer en mengdehorisont i forhold til mennesket som organisk skapning — og ikke bare i forhold til antall år man relativt enkelt klarer å fantasere om, men også i hvor mange mennesker man lett gjenkjenner før man må begynne å “lete i hukommelsen” for å plassere navn og person i en kontekst. Det krever litt innsats. Tenk over saken. Nesten ingen har en omgangskrets som er større enn hundre individer, som man treffer på noenlunde regelmessig basis.
Hvorom allting er, min eneste intellektuelle superkraft er at jeg er “ikke glemsom”. Eller rettere sagt, jeg glemmer alt mulig rart hele tiden, av typen folks navn, hvor jeg har gjort av en ting jeg behøver akkurat da, hva som er passordet til emailen min og den typen ting – altså sånt vi kan karakterisere som diverse detaljer i livet – men jeg glemmer ikke ting jeg har lært og brukt tid på å sette meg inn i, si for eksempel napoleonskrigene eller neandertalfolkets historie. Skolelærdom sitter, selv om jeg surrer med forskjellen mellom høyre og venstre og andre dusteting på dette nivået annenhver dag. Jeg tror det må være to vidt forskjellige systemer for lagring av hukommelsesdata, hvor det ene er en slags “statisk” samling av diverse faktapunkter, mens det andre jobber på mer “dynamisk” – eller kreativt – vis. Likevel er det aldri slik at jeg holder noen kunnskap hellig – eller hva man skal si – til en sånn grad at jeg protesterer mot oppdateringer av konsepter innenfor vitenskapsfagene, som den gangen Pluto – den niende planeten – ble omdefinert til “dvergplanet” eller TNO, altså en kategori av trans-neptunske objekter som ved dette tidspunkt omtatter cirka tredve “dvergplaneter” som er ganske lik Pluto i størrelse og andre fysiske egenskaper. Det er et galehus der ute.
Månen er det nærmeste himmellegemet, men selv den er ganske langt unna. Tommelfingerregelen er omtrent ti ganger jordas omkrets, som med litt reversibel hoderegning med tallet pi gir det enda mer omtrentlige tallet tredve ganger jordas diameter. Uansett blir forholdet slik at en vanlig “femmerball” – den størrelsen som typisk brukes i fotballkamper – kan være jorda i en modell. Da blir månen en bordtennisball som befinner seg omtrent syv meter unna. (Omløpsbanen er for det første ikke jevnt rund, for det andre beveger månen seg omtrent tre centimeter bort fra jorda hvert år, hvilket betyr at månen var nesten to meter nærmere jorda da jeg ble født enn nå.) Poenget er at mesteparten der ute er “tomrom”. Det er ingenting der. Det skjer ingenting — ihvertfall ikke noe vi er i stand til å observere med noen konvensjonelle metoder. Det er begrenset hva vi kan se før vi begynner å blande inn diverse instrumenter og teknologiske hjelpemidler ellers, ikke minst slike supercomputere som behøves for å håndtere de idiotiske datamengdene astrofysikere må forholde seg til. Vi vet for eksempel nå at “det tomme rommet” på ingen måte er tomt, det foregår tvert imot en sydende aktivitet av såkalt virtuelle partikler som hopper inn og ut av eksistens til enhver tid. Dette skaper et “trykk” som lar seg måle med noen litt snedige instrumenter, kalt Casimir-effekt (eller Unruh-effekt når vi måler det i galaktisk skala). På atomnivå observerer vi dette som “usikkerhetsrelasjonen” — hvor for eksempel elektronet lever i en slags konstant halvsvime på kanten av hva som finnes og ikke finnes, inkludert hvordan det “hopper” på uforutsigbart vis fra sted til sted, i den grad begrepet “sted” overhodet har noen mening i kvantemekanisk feltteori. Det er et galehus der inne.
Fysikken påviser at all “eksistens” er en temmelig flimrete greie. Du vet. Omtrentligheter. Selvsagt opplever vi som lever på vårt nivå av fysikken solsystemet som både stort og “massivt” – i den forstand at det inneholder en ganske stor total materievekt – men det teller ikke engang som støvkorn i det virkelig store bildet. Og hvis vi snur alt på hodet og studerer det som er smått – virkelig smått, som i mye mindre enn et atom – blir vi ikke stort klokere av det heller. Det mest fysisk presise vi kan si om menneskenaturen er at vi representerer et slags “kraftfelt” — eller altså at det er mer korrekt å si at man er en “prosess”, ikke en “ting”, uansett hvor mye man kan føle at man har en kropp og alt det der. Saken er at det vi kaller det materielle er flimrete både i det største og det minste av alt vi klarer å observere og samle inn et datagrunnlag om. Kontraintuitivt, kaller man dette, ikke minst fordi all vår intuisjon er fokusert på sånt som er organisk nyttig for oss på det nivået vi eksisterer, med de muligheter og begrensninger som dette gir oss. Det matnyttige tar jo alltid presedens foran alt sånt som er bare abstrakt interessant. Det filosofiske gravitasjonssentrum i et typisk menneskeliv er jo selveste “livsfølelsen” — at man er noen, at man samhandler med omverdenen, at man opplever ting og det ene med det andre. Det går an å skjære språket veldig tynt når vi skal definere og forklare ting, men “livsfølelsen” er en form for fundamental kjennsgjerning som vanskelig lar seg “databehandle” innenfor noen strikt logisk horisont. Den må erfares gjennom de normale stadiene for aldersmessig utvikling, tidsopplevelse, romfølelse og “sosial intelligens”. Sånn sett opplever folk i hovedsak selve eksistensen sin som “ikke noe forhandlingsspørsmål”. Det bare er sånn. “Hvem” de er lar seg ikke på noe rimelig enkelt vis forklare. Man må bare henge sammen med dem en stund og se hvordan ting utvikler seg.
Om personlighetsdannelse kan vi si at fenomenet er godt kjent men dårlig forstått. Ingen vet hvor menneskesinnet kommer fra, selv om det er mye som lar seg måle og behandle som statistisk datamateriale når det kommer til kroppens mange egenskaper, inkludert ikke minst dette med at personligheten må jo sitte i kroppen på noe slags vis. Vi har ikke noe grunnlag for å tro at mennesker egentlig eksisterer “i skyen” og styrer kroppen som en avatar fra “et annet sted”, selv om dette er en interessant tanke å leke med, for eksempel som grunnlag for en science fiction-fortelling. Jeg tror også visse religiøse tiltak har noen tanker om saken. Det eneste vi har rimelig grunnlag for å si er at folk eksisterer typisk som både “en våken tilstedeværelse” som preges mye av kroppsaktivitet, og “en drømmeidentitet” som man henfaller til når man sover; hvor det noen ganger føles som om “det foregår noe” men det er vanskelig å si hvor relevant det er i forhold til alt man har å stri med i den våkne hverdagens verden. Det finnes mange oppfatninger om “hva det er” men det er ingen som benekter at det er vanlig å drømme når man sover. Mye av det virker veldig abstrakt og “ubegripelig” – hva en drøm “betyr” er jo ofte temmelig omdiskutert – men det meste er glemt så snart man våkner igjen og setter fokus på det man har å gjøre i løpet av de nærmeste timene. Jeg skal ikke insistere på noen “mening om saken” annet enn å peke på at det går an å “integrere” disse to ulike sidene av bevisstheten mye bedre enn hva som er vanlig. Jeg pleier å si at man bør se på underbevisstheten som en “kunstig intelligens” man har til rådighet og kan bruke som man vil, akkurat som resten av alt som i sum total utgjør den individuelle personligheten. Underbevisstheten er en støttefunksjon som imidlertid ikke har noe eget kvalitativt verdisystem, slik at den tolker enhver “utvist interesse” som likeverdig – det betyr at du vil ha “mer av dette” – selv om interessen man viser egentlig er et fryktkompleks. Dette er teknisk sett hvorfor det folk er redd for har en tendens til å stadig materialisere seg foran øynene deres. Underbevisstheten tror de vil ha det slik.
Personlighetsutviklingen hos et individ gjennom livet henger mye på hva slags treningsdata underbevisstheten deres har blitt programmert med. Hva vet de om? Hva har de sett? Hvor har de vært? Hvordan har erfaringen deres blitt dannet? Dette er sånt man finner ut av etterhvert hvis man danner vennskap – eller en annen type forhold – til et annet menneske. Hva er gyldig? Og hva er likegyldig? Hvis vi for eksempel får høre at noen har sittet tolv år i fengsel for drap vil vi etter all sannsynlighet danne et annet forhold til vedkommende enn hvis de har en mer “normal” bakgrunnshistorie. Du vet. Mer forsiktig. Til og med jeg er jo skeptisk til folk som har “heavy” ting på rullebladet sitt, og jeg er ellers ikke storforlangende i forhold til folks eventuelle svimmelhet i privatlivet, så lenge de holder avtaler, betaler reginger og den typen ting. Det er riktignok et poeng at man bør vite hva folk gjør med galskapen sin – og også hvor de får pengene sine fra – fordi så lenge dette forblir ukjent kan man jo aldri være trygg på vedkommende. Og med “galskap” mener jeg alt sånt som dukker opp når ting koker over for dem. Frustrasjon, angst, depresjon, aggresjon, det ene med det andre. Galskap er bare det korte navnet på hva som enn skjer når “fatningen” går ut døra og “noe annet” dukker opp i en person. Hvordan håndterer de sin egen galskap? Dette er noe man bør vite om folk for at man skal vite “hvor man har dem” hvis det skjer noe hårete. Hvor eksakt går de når de går fra konseptene? Blir de hysteriske? Lattermilde? Ondskapsfulle? Sånt varierer, men alle har et opplegg for “personlig krisehåndtering” enten de har relevant erfaringsmateriale eller ikke. Noe vil alltid skje med folk når de mister kontrollen. Men hva? Hva slags treningsdata de underbevisste funksjonene deres er basert i avgjør saken. Egentlig er det ganske banalt. Man “trener” ikke et menneske på noen måte som er vesensforskjellig fra hvordan man trener en hund. De blir skvetne hvis de er vant til et regime av trusler og straff.
Hvor godt kjenner du “den niende planeten” — eller Planet Nine som konseptet heter på engelsk? De mener ikke Pluto, men en tenkt niende planet som befinner seg et sted svært langt borte, men astrofysikerne behøver noe sånt for å forklare visse uregelmessigheter i solsystemets planetbaner. Den siste versjonen jeg har hørt om kom inn for bare noen dager siden og er basert i et fenomen vi etterhvert kjenner ganske godt: villplaneter. Kosmiske omstreifere som ikke er en del av noe stjernesystem, de bare reker formålsløst rundt der ute og får kursen sin justert av enhver hendelse som involverer gravitasjon, for eksempel at de kommer ganske nær en tilfeldig stjerne. Dette vil vanligvis “slenge” villplaneten avgårde med økt hastighet og på en ny kurs. Forskere har regnet på saken og kommet frem til at en villplanet som dro forbi solsystemet vårt for “noen milliarder år siden” kan forklare de uregelmessighetene vi observerer. Det behøver med andre ord ikke å finnes noen niende planet der ute, noe som også gjør det poengløst å lete etter den, fordi den befinner seg allerede langt borte herfra. Den bare streifet forbi for lenge lenge siden, ikke ulikt den berømte Omuamua nå ganske nylig, bare at objektet selvsagt var veldig mye større. Inntil videre velger jeg å tro på denne forklaringen. Ihvertfall er den det beste jeg har hørt om saken så langt. Eller skal vi heller si den forklaringen som krever færrest bevegelige deler for å fungere. Dette har et navn. Ockhams barberkniv. Ockham’s Razor. Man bruker den til å barbere bort tøys. Rent teknisk sett handler barberkniven om at man bør ikke introdusere noen forklaring som krever flere og mer fantasifulle deler enn de man kan observere, eller fakta om du vil. Dette kalles også det parsimoniske prinsippet. Forklaringsmessig minimalisme, kan vi kanskje kalle det. I praksis at man ikke skal blande inn en masse elementer som verken er her eller der i forhold til hva som lar seg bevise gjennom gyldige eksperimentelle forsøk som alle kan gjenskape. Morsomt, ikke sant? Fordi selv om alle i teorien kan etterprøve hele fysikken med sine egne forsøk på egen hånd, så er det ingen som kommer til å gjøre dette — rett og slett fordi utstyret som kreves er så himla dyrt. De fleste tar seg ikke engang råd til en god stjernekikkert (som jeg innbiller meg koster “noen titusener”), langt mindre noe observatorium med supercomputer. Bla bla ukeblad; poenget er at jeg kommer aldri til å sjekke disse opplysningene om den niende planeten i noen meningsfull forstand, jeg bare velger å tro på det astrofysikerne sier. Dette – ifølge noen – gjør meg naiv.
Folk har noen ganger et snålt forhold til kunnskap. Det som vet minst tror av en eller annen grunn at de vet mest. At de er kompetente, godt informerte og forberedt på det meste. Men så snart de skal ut i praksis går det rett på trynet med dem. Dette er et kjent psykologisk fenomen kalt Dunning/Kruger-effekten og det lar seg til og med fange opp og måle med statistisk verktøy, til en sånn grad at den har sin egen grafiske kurve, like forutsigbar og karakteristisk som “gaussiansk normaldistribusjon”. De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd. Vi andre bare fortsetter. Forholdet lar seg uttrykke slik: jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. For eksempel vil en ekspert på kardiologi som regel føle at de – eller “vi” og hele verden – vet alt for lite om hjerte og karsykdommer, mens en middels idiot kan lese noe på nettet om hjerteinfarkt for deretter å uttale seg skråsikkert om temaet i selskapelige sammenhenger. Sånn er den normale tendensen for slike ting, som altså lar seg måle som “Dunning/Kruger-effekt” i teknisk forstand, men fenomenet er forsåvidt allerede velkjent i form av diverse ordtak og ned typen ting, som uttrykker “kjennsgjerninger” som at større kunnskap alltid kommer med større grad av tvil og usikkerhet, slik at folk “på professornivå” er lite glad i å gi definitive svar om noe som helst. De vet for mye til å føle seg trygge i og med den kunnskapen de har. Det er noen ganger enkelt å se om folk fusker og lyver. Hvis noen for eksempel bruker formuleringer som at “det og det er vitenskapelig bevist” så vet du at de ikke vet hva de prater om. Det er jo ikke sånn vitenskap fungerer. Naturen er aldri presis og forutsigbar, det er et helvetes kaos der ute, men ting i menneskenes verden fungerer likevel “på en gjennomsnittlig måte”. Vitenskapelig sett kan vi for eksempel si noe sånt som at en hvilket som helst nyfødt barn vil med noe over nitti prosent sannsynlighet – og gitt at de ellers overlever – vokse opp til å danne en nokså bastant identitet som en av kategoriene kvinne eller mann, og oppleve seg tiltrukket av “det motsatte kjønn” — men de siste bortimot ti prosentene vil oppleve varierende grader av “kjønnsforvirring” som ikke har noe som helst å gjøre med hva de selv ønsker. Det bare er sånn. De bare er sånn. Dette er virkelighetsopplevelsen deres. Har det blitt mer av sånt? Ingen seriøse mennesker tror det. Imidlertid har det blitt mer snakk om diverse “standardavvik” for seksualitet og kjønnsidentitet. Folk er mer åpne om slike ting enn på svært lenge i menneskesamfunnene, kanskje noensinne. Vi får ikke gjort noe med selve saken. Ting er som de er. En viss prosent av alle mennesker vil falle utenfor “det heteronormative opplegget” og dette er statistisk forutsigbart. Det er sånn naturen jobber. Den frembringer alle tenkelige og utenkelige varianter over alle tema. Spørsmålet er om det skal være lov å snakke om sånne ting uten at folk mister forstanden og løper skrikende rundt i rommet, mer eller mindre bokstavelig talt. Hva er vi? Intelligente skapninger? Alle får se på ting og trekke sine egne slutninger.
