I Spania hadde de på samme tid en stilbevegelse kalt modernismo, som på mange måter tilsvarte art nouveau. Bevegelsen hadde sitt sentrum i Barcelona, og den store ledestjernen var arkitekten Antoni Gaudí. Han blandet inn impulser fra gotikken og barokken til en helt særegen form for art nouveau. Også innen design, maleri og skulptur var modernismo en sentral bevegelse i Spania fra omkring 1890 til 1910.
(Store norske leksikon)
Den tyske varianten av art nouveau ble kalt jugendstil, som i Norge var særlig aktuelt i Ålesund etter bybrannen i 1904 fordi arkitektene var inspirert av denne stilretningen i gjenoppbyggingsfasen frem mot 1910. For eksempel har vi noe som den dag i dag blir kalt “Ålesundmur” som kjenneregnes av råkopp i visen, som det heter på murerspråket, men for vanlige folk kan vi kalle det mosaikkmur med naturstein, så skjønner vel de fleste hva det betyr. Dessuten var det på en måte naturlig å blande sammen de lange, slanke og “blomsteraktige” linjene i art nouveau med norsk dragestil, som vi kjenner blant annet fra den såkalte vikingtiden, fra stavkirker og så videre. Dermed oppsto det noen ganske dekorerte “sveitservillaer” i Norge rundt skiftet fra det 19. til det 20. århudret. I tillegg var vel et flertall av alle de staselige villaene av mur som ble oppført frem til omtrent året 1920 nokså dominert av jugendstil. Den har et helt eget preg som pleier å være tiltalende for de fleste — botsett fra de som eksplisitt bekjenner seg til funkis – altså funksjonalismen – en stil som fulgte like i kjølvannet av jugendstilen og som er mye mer “instrumentell” og “fornuftig” i uttrykket sitt.
Det går en litt uklar definisjonsmessig skillelinje mellom oppussing og restaurering, men det virker mest naturlig å bruke det sistnevnte ordet når man forholder seg til “stilarbeider” — og passer på at de nye materialene man blander inn skal være “tidsriktige” og det ene med det andre. Man tenker ikke bare at “det skal bli fint” men også at det skal bli korrekt i henhold til stilretningen sin. Eller vi kan kanskje si at det ideellt sett ikke skal gå an å merke at huset noensinne har blitt pusset opp, fordi det ser ut akkurat som det ville gjort da det ble bygget, grovt sett mellom 1890 og 1920. Spania var som alle vet – i likhet med Norge – ikke en av deltagerne under Den første verdenskrig, som satte strek for så mye i så mange land, og det hjalp ikke at det neste som skjedde var spansekesyken – den fikk dette navnet fordi den spanske pressen var ikke underlagt sensur på den tiden og kunne derfor skrive fritt om jævelskapen – som var en særlig virulent form for influensa som amerikanerne hadde med seg da de kom for å hjelpe i 1917. De særlig interesserte vil finne mye om dette på nettet. Spanskesyken fikk jo en slags interessemessig renessanse da koronaen kom og “gjorde seg interessant” foran et – hva skal man si – blandet publikum, hvorav en ikke ubetydelig antall fortsatt ikke “tror på” pandemien. Men nok om det. Det er sikkert litt upassende å låne dette ordet, men den moderne “spanskesyken” som vi kan observere i Norge er den ganske utbredte trangen til å dra på sydenferie, særlig om vinteren.
Nå i 2024 reiser folk med den største selvfølge til steder som av ulike årsaker var mindre aktuelle å besøke på 80-tallet. Den gangen delte det typisk norske publikummet for sydenturisme seg omtrent halvt om halvt mellom Spania og Hellas. Det var ofte litt vilkårlig hva de startet med sånn sett, men folk er som de er og når de liker seg på et sted vil de ofte reise tilbake dit. Når det gjelder språket så var vel spank og gresk i utgangspunktet like kinesisk for de norske, så det endte i de fleste tilfeller med ferieengelsk som aktuell lingua franca enten man oppholdt seg her eller der. Dessuten var begrepet valuta noe helt annet før alle utlendingene begynte å bruke euro. Folk hadde med andre ord enten en bunke med drakmer med seg hjem fra ferie, eller de forholdt seg til pesetas (et navn som er barnslig morsomt blant de som har nordnorsk dialekt). Siden tilkommer jo det som på engelsk heter sunken cost fallacy, som grovt sett spiller seg ut som at folk “forsvarer sine investeringer”. Dette er sikkert en god egenskap når vi snakker om romantiske “faste forhold” men det kan være litt her og der med andre ting – som for eksempel diverse “alternative idèer” om det ene og det andre – og i det store bildet er det vel slik vi stort sett danner vaner. Vi henger oss opp i det som fungerer for oss og repeterer dette helt til det “virker naturlig”. Selv var jeg for eksempel ganske lenge opphengt i byen Barcelona og reiste dit mye før jeg til sist bodde der i et halvt års tid i strekk — eller altså en overvintring om du vil. Det var ihvertfall sånn det var tenkt. I praksis ble det til at jeg reket så mye gatelangs – det var et poeng å være tilbakeholden med penger og “sightseeing” på sine egne bein er jo gratis – at jeg på mange måter endte med å “bruke opp” hva enn det var som trakk meg til byen.
Hvis man sier modernistvilla på norsk vet jeg ikke helt hva man skal se for seg, men kanskje noe “nyere” sett i relasjon til en eldre type bebyggelse i det samme strøket? Folk vil vel stort sett si jugendvilla hvis de mener det samme som når spanskene sier el modernismo. Problemet er uansett at sånt er dritdyrt. Den eneste “modernistvilla” jeg har sett til salgs i Spania innenfor mitt budsjettområde hadde ikke noe tak engang. Herregud. Jeg kan ikke starte der, det kommer direkte i konflikt med el realismo. Generell tommelfingerregel er at en spansk modernistvilla som oppussingsobjekt koster omtrent hundre tusen euro å kjøpe, men da må man regne med minst et tilsvarende beløp og mye “gratis egeninnsats” for å få mannskiten i stand. De som allerede er i stand – særlig i original stand – kan koste hvor mye som helst, men man må ihvertfall regne med fem hundre tusen euro, ofte over en million. Det koker ned til “beliggenhet” og saken er at mange sånne gamle herskapsvillaer ligger på steder hvor selv et blikkskur ville ha kostet en million euro, si for eksempel i retning av Montserrat – det betyr “sagfjell” på norsk, oppkalt etter den taggete profilen – utenfor Barcelona, sånn at man får egentlig ikke noe gratis innenfor denne sjangeren av bygninger. Eller så ligger de typisk “nært stranda” eller på noe annet slags sted som alltid ville vært en attraktiv tomt, uansett hva slags bygning som ligger (eller ikke ligger) der. Mange kjenner til – eller har i det minste hørt om – arkitekten Antonio Gaudi fra Barcelona, som er den største rockestjerna innenfor “spansk modernisme”. Nesten alle som reiser på ferie til byen ender med å besøke en eller flere av bygningene etter Gaudi, særlig La Sagrada Familia, den svært karakteristiske katedralen han jobbet med da han døde, og som vel fortsatt ikke regnes som helt ferdig bygget. Imidlertid var el modernismo en ganske stor bevegelse. Jeg gidder ikke engang fantasere om hva det må koste å kjøpe noe som Gaudi har laget – i den grad det overhodet går an – men “under” Gaudi finnes det etter måten mange små arkitekter, slik at det er ganske mange modernistvillaer i Spania.
De godt orienterte gjenkjenner arbeidet til Alphonse Mucha i illustrasjonen ovenfor, en av premissleverandørene for art nouveau som “folkelig” bevegelse. (Han jobbet mye med gilde plakater som folk stjal like raskt som de ble hengt opp rundt i Paris.) De enda bedre orienterte gjenkjenner art nouveau også i den såkalt psykedeliske “hippiestilen” slik den fremkommer i periodens plakatkunst, plateomslag og denslags mot slutten av 1960-tallet. Dekoren hippiene typisk brukte hadde en nokså konsistent stil som opprinnelig baserte seg på en kunstbok av Alphonse Mucha som noen introduserte ved et tidspunkt og som kom til å dominere “markedet” der og da. Flower power var jo allerede tungt etablert innenfor art nouveau; som skulle ha lange, slanke og “blomsteraktige” linjeføringer, ikke ulikt diverse annen ornamentikk, som den tidligere nevnte “vikingstilen” og det meste av alt folk kaller “keltisk”. Interessant nok sporer nesten alle historikere art nouveau tilbake til bevegelsen “arts and crafts” i England mot slutten av 1800-tallet, som var minst like politisk som estetisk revolusjonær, grovt sett en protest mot umenneskeliggjøringen som ligger i “fremskrittet” og de endrede produksjons og arbeidsforholdene – som vi forsåvidt kan si også var hippienes tanke – ved hjelp av den lekne estetikkens “blomsterspråk” og en vekt på det håndlagde. Dette fenomenet står sterkt den dag i dag i Storbritannia, hvor de prøver å bevare diverse tradisjonshåndverk selv om det ikke er “nyttig” i et konkurranseforhold med fabrikklagde ting som har samme bruksområde. Det er jo slik at fornuften ikke egentlig har så mye den skulle ha sagt innenfor estetikken. Folk liker det de liker — og det er vanskelig å få dem til å skifte mening. Selv vil jeg si at mesteparten av alt som har blitt bygget siden omtrent året 1920 er “stygt som faen” — og i tillegg er det som regel elendig håndverk også. Folk tenker på en annen måte nå. Hva skal det ferdige produktet koste per kvadratmeter? Alt er veldig fornuftig. Men det er ikke jeg. Det å ha en fornuft – og vite hvordan den skal brukes – er jo ikke det samme som å være styrt av fornuften. Jeg vil si jeg har omtrent like mye respekt for de som styres av fornuften som de som styres av pikken. Evneveikt er det uansett.
