Jeg hang på formuleringen “(ikke)” i overskriften fordi jeg anbefaler jo ingen å se skrekkfilm hvis de misliker sjangeren, noe mange gjør. Det gir dem traumatiske fantasier, “stygge bilder i hodet” som stadig kommer tilbake og den typen ting, som definitivt ikke er sunt. På den annen side, mange elsker skrekkfilm og har ingen problemer med å forstå at dette er bare film. Bare skrøner og fantasifortellinger. Jeg vet ikke om det har vært forsket på saken, men jeg vil anta at det må finnes en viss grad av “predisposisjon” i folks karakter for at filminntrykk skal kunne overvelde psyken deres til en sånn grad at de får mareritt og andre negative mentale reaksjoner. Lettpåvirkelig? Er det et passende ord til sammenhengen? Selv er jeg jo en hardkokt gammel jævel som omtrent ikke påvirkes av noe. Faktisk synes jeg skrekkfilmer i det store og hele er mest komiske. Du vet. De prøver for hardt. De køler på med alt for mye sterk saus, så å si.
Det er litt uklart akkurat hvor sjangegrensene går mellom “spenningsfilm” og skrekkfilm. Science fiction har også noe de skulle ha sagt om saken. Jeg husker for eksempel godt at filmen Alien (den første av dem, fra 1979) var omdiskutert på denne måten. Er det en skrekkfilm eller en science fiction-film? Mindre diskusjon var det om filmen Halloween, som ble sluppet året i forveien. Den lagde litt ringer i vannet kan du si. Jeg har ingen anelse om hvor mange romertall de er oppe i nå, men filmen utviklet seg til å bli en veldig seiglivet franchise, noe jeg generelt er temmelig meh i forhold til. Sjeldent utvikler ting seg i noen bra retning ettersom stadig flere oppfølgerfilmer tilkommer. Noen ganger får vi en “toer” som preges av at den første filmen ble spilt inn på lavbudsjett, men den trakk enorme menneskemasser til kinoen, slik at tanken er at det må gå an å kaste mere penger inn i prosjektet for å utvikle en “enda bedre” (og bedre selgende) film, uten at dette er noe som typisk lykkes hele tiden, eller engang særlig ofte. Selvsagt er meningene delte også om dette. Jeg kjenner personlig folk som har noen slags pervers glede av å se dårligere og dårligere oppfølgefilmer av noe som var temmelig tvilsom vare i utgangspunktet, så hvem er jeg til å si hva som er bra? Smak er ikke diskutabelt.
- Suspiria. Dario Argento, Italia, 1977. Dette er en av de virkelig store klassikerne. Hvor skremmende Suspiria egentlig er kan diskuteres – og blir da også diskutert friskt blant fansen – men de fleste er enige om at filmen lykkes med å skape en særegen og litt guffen “stemning” som få andre mesterverk i filmhistorien. Plottet er ganske teit, men Suspiria er så vakkert filmet at det er vanskelig å bry seg om særlig mye annet ved filmen.
- Audition. Takashi Miike, Japan, 1999. En enkemann ser seg om etter en ny hustru — og for å ekspedere saken kvikt ut av verden arrangerer han en falsk filmaudition for å “finne den rette”. Dette lykkes han tilsynelatende med i første omgang, men det viser seg snart at han har fått noe helt annet enn han ønsket seg.
- Haute Tension. (“Høyspenning”) Alexandre Aja, Frankrike, 2003. Denne filmen karakteriseres ofte som en “slasher” på grunn av all den grove volden som fremsynes, men den er egentlig et psykologisk drama om mental forskyvning av virkelighetssansen, hallusinasjoner og “dårlig selskap”. Noe mer sier jeg ikke.
- Martyrs. Pascal Laugier, Frankrike, 2008. Enda en film fra “den nye franske ekstremfilmbølgen” (som også Haute Tension sorterer innunder) som er enda mer velegnet til å gjøre folk uvel. Martyrs karakteriseres også som “body horror” — og sjelden er denne merkelappen mer sann. På overflaten handler filmen om å hevne seg for overgrep fra barndommen, men det baller snart på seg og blir noe nærmest kunstferdig ondskapsfullt.
- Calvaire. (“Prøvelsen”) Fabrice Du Welz, Belgia, 2004. Dette er en temmelig “psyko” affære om hvor dårlig det kan gå med folk hvis bilen deres bryter sammen på feil sted til feil tid. Hvordan jeg ellers skal beskrive filmen er jeg ikke riktig sikker på. En forviklingstragedie? Se den og døm selv.
- Kill List. Ben Wheatley, Storbritannia, 2011. Til å begynne med ser dette ut som en “vanlig” film om to leiemordere og ting som skjer på jobben deres, men etterhvert begynner ting å frike ut i retning av heksekult, konspirasjoner og jeg vet ikke hva. The world’s scariest hitman movie, er blant mye som kritikerne sa etterpå.
- House of Whipcord. Pete Walker, Storbritannia, 1974. Filmen regnes som “exploitation” – altså ikke som seriøs film – men jeg er ikke enig. Mye kan selvsagt anføres om lettkledde damer og så videre, men premisset i filmen er jo et privat initiativ for å “straffe uskikkelige jenter” så da blir det som det blir.
- A l’intèrieur. (“På innsiden”) Julien Maury/Alexandre Bustillo, Frankrike, 2007. En gravid kvinne som snart skal føde utsettes for angrep fra en psykotisk “stalker” som har kommet for å hente barnet hennes. Resten er basically bare en typisk inntrengerfilm hvor folk dør en etter en, men alt er grysefullt ondt og vakkert.
- Feed. Brett Leonard, Australia, 2007. Enda en “body horror” film, som tar utgangspunkt i et miljø som faktisk finnes der ute, hvor opplegget er å “fete opp” folk av erotiske årsaker (les mer om “feederism” på nettet), bare at her har vi å gjøre med en seriemorder som tvangsforer folk til døde.
- Mum & Dad. Steven Sheil, Storbritannia, 2008. Jeg ser for meg at denne filmen er tildels inspirert av Fred West og hans familieopplegg. Greia er at et depravert par “tar til seg” unge mennesker fordi de har noen slags forskrudd tanke om gud-vet-hva, men det går omtrent så bra – eller dårlig – som er å forvente.
Jeg har som vanlig ikke giddet å ramse opp selvfølgeligheter som Texas Chainsaw Massacre og Exorcisten, samt alt det andre som alle uansett har hørt masse om allerede. Jeg har heller ikke tatt med “monsterfilmer” type Dracula, zombie eller diverse andre overnaturlige greier. Mennesker er jo monstrøse nok, som vi alle vet. Når det er sagt så finnes det likevel mye bra på den fronten, men det som er bra med slike filmer er nesten alltid noe som ville vært minst like bra med mer nedtonede monstre, altså for eksempel at hovedpersonene i dramaet er forfulgt av banditter, galninger eller noe, i stedet for troll og spøkelser. Hvilket selvfølgelig bringer oss tilbake til problemet med å trekke en klar skillelinje mellom en “thriller” og en skrekkfilm. Hva skal man for eksempel kalle filmen The Hitcher fra 1986? Folk sier neppe skrekkfilm — til tross for at den skremte pisset ut av alle jeg kjente da den var ny. En virkelig neglebiter av en film.
Men nok om det. Nå faser vi ut med litt underkjent groove metal fra 2016:
