Fem stalltips om skrivekunst

Skrivekunst, også omtalt som kreativ skriving, er en betegnelse på det å forfatte tekster som ikke er sakprosa, altså f.eks. skjønnlitteratur og poesi, og ferdigheter i dette. Ofte inngår «creative writing» i fagene ved et amerikansk college. I Europa er det ikke like stor tradisjon for dette ved universitetene, men det finnes studietilbud i «skrivekunst» eller «kreativ skriving» ved andre typer institusjoner. Studier i «skrivekunst» kan være en «forfatterskole», eller inngå som del i et rent allmenndannende studium.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det å skrive en tekst inneholder minst to elementer: For det første må man “dikte” selve temaet i hodet, enten vi med dette mener å skape et plott med noen fiktive karakterer eller “utforme en idè” på annet vis. Det ligner litt på musikk. Man må bare begynne et sted, med noen idèmessige såfrø, og så se hva man klarer å dyrke frem fra dette grunnlaget, nesten som et orkester kan begynne med noen strofer – na na na – og så utbroderer man dette med alskens påfunn. Det andre er selvsagt skriveprosessen. Du vet. Få det ned på papiret, eller som her; i tekstruta på nettet. Alle som prøver vet at det er et stort skritt å komme seg fra A til B i denne sammenhengen. Ting som virker “fornuftige i hodet” kan jo noen ganger se helt jævlige ut når de kommer ned på papiret. Herregud, dette funker ikke i det hele tatt. Jeg kjenner følelsen veldig godt. Det ingen ser er jo de tyve kladdene jeg kaster for hver tekst jeg publiserer.

Det første bud er ganske lett, for å sitere Jens Bjørneboe (“Tips til en ung mann som vil ha fremgang”): Vær seriøs. Det betyr først og fremst at du må ta deg selv alvorlig som forfatter. Du må mene det du sier, som om det er et viktig budskap, selv om det er bare tøys. Folk merker sånt. Hvorfor skal noen andre ta deg seriøst hvis du ikke engang gjør det selv? Ta det til ettertanke. Det er viktigere enn du tror. Du kommer selv til å dø men skriften har evig liv. Derfor må du, for å sitere den gamle geita Thomas Aquinas, operere sub specie eterniatis, altså “henvende deg til evigheten”. Hvem snakker du til? Dersom svaret er “ingen spesielle” (som i hovedsak er innstillingen til en typisk forfatter) så betyr dette i prinsippet det samme som alle. På bloggen finnes selvsagt mange andre varianter. For eksempel vil noen kanskje si at de henvender seg til “følgerne” sine. Du vet. Publikum. Fansen. Slike ting. Jeg har erfaring med sånt også. Da jeg blogget på engelsk hadde jeg “et betydelig antall” følgere og det kan være veldig forførerisk å “spille de sangene som blir etterspurt” men det er en blindgate i lengden. Det er ikke progressivt. Det går ingen steder, du blir bare låst fast i en posisjon.

Det andre bud er les korrektur. Ta deg tid til å gå gjennom teksten for å stramme opp språket, rette opp eventuelle feil du har gjort med staving, tegnsetting og så videre, både før og etter at du publiserer (kanskje noe mindre aktuelt hvis du skriver på papir og leverer manus på den måten), fordi uansett hvor flink du er vil det forekomme feil. Jeg gjør det selv hele tiden. Tastaturet er lite og jeg har store fingre. Dessuten er jeg “slurvete som faen” mens jeg skriver så det kommer ikke til å ligne griseræva hvis jeg ikke leser korrektur. Jeg tror faktisk at jeg vil si at dersom jeg skulle gjøre dette til type “ti punkter” så ville alt fra punkt èn til fem si det samme: Les korrektur. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig dette er (men det føles mer “selvinnlysende” hvis man tar seg selv seriøst). Hvorfor skal du være sjuskete? De fleste går jo ikke ut blant folk uten å vaske ansiktet, kjemme håret og kle seg i noe penere enn det man labber rundt i mens man er hjemme og ingen ser på. Moralfilosofisk sett kan vi diskutere hvorfor folk typisk tenderer mot å “pynte seg” når de skal ut blant folk – og med “pynting” mener jeg her noe veldig grunnleggende, ikke kakepynt – men det er vanskelig å argumentere for noe annet enn at dette er det mest vanlige uansett hvor i verden man befinner seg. Folk liker å bli sett slik de ønsker å bli sett. De liker dårlig å bli “sett nakne” av andre enn sine nærmeste.

Dette bringer oss komfortabelt videre til det tredje bud: Ikke vær en blotter. Selvsagt må du “bruke deg selv” som element i teksten, men den bør ikke handle om deg selv. Jeg mener, det finnes nettsteder hvor folk vil se rumpa di, men nesten ingen som definerer seg som “lesere” ankommer en tekst med sånne forhåpninger. Gi og ta noen pornografer. Da jeg jobber i teateret plukket jeg opp et skuespillerknep: Vær alltid personlig men vær aldri privat. Du er på jobb nå. Dette handler om andre – og mange flere – enn ektefellen, barna, vennene eller hva har du. Vi henviser til dette Thomas Aquinas – er han eller er han ikke en katolsk helgen? – sa om å “henvende seg til evigheten”. Som alle vet, eller i det minste burde vite ved dette tidspunkt: Alt du publiserer på nettet vil være der for alltid, eller så lenge det finnes noe nett. Jeg har ingen preferanser for hva som skal komme først. Det er så nærme “alltid” som noe menneske kan komme. Vi må jo anta et de som eier og drifter denne krøtterbingen av kulturuttrykk mener at greia skal bestå “på ubestemt tid” slik at sjansene er realistiske for at det du legger ut på nettet vil overleve deg og kroppen din. Hvis du likevel føler at du må være en blotter så prøv i det minste å henge på “noe mer” enn den saklige informasjonen om at “i dag gikk jeg en tur” og denslags. Du vet. Kom med et skrik også. Det er ikke bra for psyken å være alt for “dannet” og konform. Har du klør? Vis det. Gjør det nå og gjør det hver gang. Ihvertfall i den grad du skriver en “personlig” blogg og ikke noe som handler om sak. Jeg vil ved dette tidspunkt si at filosofi handler ikke om å “finne svar” men om å formulere bedre spørsmål. Dette lar seg vanskelig gjøre hvis man har fanget et skrik inni seg og må bruke mye energi på å gjete det. Som en veldig kvinnelig venninne av meg nylig sa: Hvorfor være Lysistrata når du kan være Medea? (De interesserte kan google.)

Tro du meg hvis jeg sier at jeg hver dag i to år, eksakt klokken 8.15 hver morgen, brukte så lang tid som jeg måtte for å formulere et perfekt haiku? (Det er en form for japansk lyrikk som er veldig nøye med reglene.) Det spiller ingen rolle hva du tror. Dette er hva som skjedde. “Telle stavelser” var en besettelse i opptil flere tiår etterpå. Snakke på rim og det ene med det andre. Hva kan jeg si? Alle som kjenner meg vil skrive under på at jeg er en snål type, men ingen benekter at jeg er seriøs. Jeg er jo en trollmann. Dette skiller seg fra konseptet tryllekunstner derved at tryllekunstneren trekker kaniner opp av hatten, til publikums applaus, mens trollmannen maner frem ildsprutende drager og demoner uten engang å ha noen hatt, sånn at publikum løper skrekkslagne til alle kanter. Saken er uansett at man blir ingen trollmann bare ved å suge på talentet. Dette handler om disiplin så hard og voldsom at den knuser stål. For eksempel må du til enhver tid være hundre prosent klar for å dø, akkurat her og akkurat nå. Folk merker sånt. De skygger unna fordi de selv i sine egne liv har “mange spørsmål”. Ting de ikke har gjort. Steder de ikke har sett. Folk de ikke er ferdige med. Du vet. Nesten alle har en lang liste over ting de føler de bør gjøre før de dør. Ihvertfall så mye de rekker. Noen prioriteringer kommer inn i bildet etterhvert som man vokser til og danner en bedre forståelse for hvordan tiden virker, men alle skjønner hva greia handler om. LIvet er noe man alltid har “foran seg” slik at utsettelser virker som et fornuftig konsept. Ikke for trollmenn, de lever bare “akkurat nå” mens fremtiden er like teoretisk og fjern som fortiden. Hvorom allting er, poenget med å jobbe med haiku på denne måten er selvsagt fordi det gir bedre rytmesans i språket. Hvor er vi nå? Dette blir altså nummer fire i rekken av skrivekunstige prioriteringer: Finn din egen rytmesans. Alle har noe men mange sliter med å “treffe beaten”.

Til sist kommer bud nummer fem: Skriv om virkeligheten. Med dette mener jeg rent konkret at selv om du beskriver alle de ukjente prosedyrer for å utvinne mineralet Lurium-5 på den fjerne planeten Zargon, så bør du holde deg til den kjente virkeligheten når det gjelder “menneskenaturen” og den typen ting som alle alltid har mange spørsmål rundt. Det finnes ikke noe kleinere enn sånne skrivestykker som fortaper seg i urealistiske håp om romantikk og kjærlighet i en bedre verden enn den vi faktisk lever i. Hvor mye verdifull levetid synes du er en passende mengde å bruke på å fantasere om ting som aldri kommer til å skje? Jeg har mine meninger. Du har dine. Vi behøver ikke være enige. Sannsynligvis er det ikke engang noe realistisk tema å diskutere. Hva er poenget? Vi kommer jo begge uansett til å gjøre som vi vil, i henhold til plan og budsjett på hvert vårt hold. Ikke desto mindre er min posisjon med dette klargjort: Jeg har eksakt ingen tid til overs til å spekulere om hvor fint alt kunne ha vært i en bedre verden hvor ting fungerte annerledes og bla bla bla, sånt har aldri forandret – og kommer aldri noensinne til å forandre – noe som helst. Virkeligheten fungerer ikke sånn. Vi har i realiteten aldri særlig mange valg – selvsagt litt avhengig av hva slags resultat vi vil akseptere – sånn at du vil i praksis aldri finne noen som er “fullstendig fri” og kan gjøre det som faller dem inn uten noen andre hensyn enn sine egne impulsive lyster. Ikke desto mindre er dette hva folk typisk drømmer om. Nok penger. Nok tid. Dessverre er det aldri noen som får noen av delene. Så vidt jeg kan se virker det som om jo mer penger folk får kontrollen over, jo mer vil de ha. Det er en sykdom som i struktur ligner såkalt sexavhengighet. Eventuelt spillegalskap. De bare må ha mer av det. Vi lever i en virkelighet preget av bent frem sinnssyke idèer. Ser du det? De fleste ser “noe” men de krangler om eksakt hva. Sånn er virkeligheten. Så hvordan skal vi definere forfatterens jobb som formidler av virkelighetsoppfatninger?

Vi avslutter med noen ord fra vår venn Lee Perry (som ikke liker Babylon, det vil si “systemet”).