Et moralsk begrunnet regime (og dets motstandere)

Regime betyr styre, styresett eller styreform, men brukes ofte i negative sammenhenger, som for eksempel strengt eller hardt regime. Ordet kommer av «regiment» som er den grunnleggende enheten i en armé, derfor brukes det ofte i negative sammenhenger, fordi i et militært diktatur kan ordet regime brukes negativt og i et militært diktatur brukes militæret, og derfra kommer ordet regiment.

(Wikipedia)

Her er en svært alminnelig leveregel som nesten alle ender opp med å støtte seg på: feiltagelse følger antagelse. Det vil si at før man overhodet kan ta feil må man ha antatt noe feilaktig. Eller vi kan også si at man tenker feil før man gjør feilene, om du vil. Man opererer under et sett med “antagelser” som senere viser seg å ikke stemme. Hvor galt kan det gå? Det vet vi ikke. Ingen har så langt funnet noen yttergrense for hvor dumme mennesker kan bli. Sannsynligvis har denne egenskapen “metafysisk gassform” – den fyller ethvert tilgjengelig rom med en ganske jevn distribusjon – noe som for eksempel viser seg i hvordan en vandrehistorie kan starte som et rykte og ende som en alminnelig akseptert sannhet, uten at informasjonsinnholdet noensinne endrer seg, ting bare virker “sannere” når mange sier det samme. Dette er det prinsippet propaganda utnytter og bygger sin relative suksess på. Metoden virker ikke på alle, men den virker på et stort nok antall til at det går politisk bevegelse i en sak, uavhengig av sakens sannhetsinnhold.

Politisk populisme handler grovt sett om å utnytte folks naivitet. Hvilke er de populæreste sakene? Mere penger, lengre ferie, bedre vær og greiere naboer? Hva er det folk virkelig ønsker seg? Som alle vet er ikke dette alltid hva man får. Du venner deg til det. Optimisme har en tendens til å dra seg i retning av skuffelse. Ikke desto mindre er håp og tro en veldig forførerisk energi. Folk liker følelsen av å jobbe for noe, jo større og viktigere jo bedre; la oss si for eksempel “nasjonens fremtid og storhet” som er en temmelig vag men også svært populær politisk merkevare. Vi finner folk som ordlegger seg langs disse linjene over hele verden. Du vet. Emosjonell appell. Eller vi kan kanskje si tanken om å “vinne folk over” med sin personlige sjarm og karisma, mens man snakker varmt om saker som alle assosierer med flaggparader, hornorkester og hipp hurra. Men dette er jo ikke virkeligheten. Jeg kan ikke svare for andre, men for meg fremstår det som suspekt når noen lener seg alt for mye på “stemning”. Hva er de? Et rockeband? Herregud. Jeg liker ikke engang den typiske greia i et demonstrasjonstog, når folk egger hverandre opp med taktfaste slagord og den typen ting. Det er jo nummeret før de er klar for et slagsmål. Det ville vært en grov historisk usannhet å si at “det er ikke sånn vi fører politikk” fordi sånn har jo så mye politikk blitt ført så mange ganger, til alle tider, men det bør kanskje bemerkes at vi har strengt tatt ikke tid til den typen tøys akkurat nå. Hva kan vi få? En fem-ti år lang verdenskrig? Sånt skjer raskere enn folk tror.

Klimaproblematikken – for ikke engang å nevne all annen miljøforgiftning, både av kjemisk og mekanisk karakter – er av en slik art og beskaffenhet at vi bør egentlig ikke fokusere på noe annet akkurat nå. Ryddejobben er allerede stor nok uten at vi behøver et kvantum typiske krigsødeleggelser oppå toppen av det hele. Sånn er det jo. Uansett hva det skal kriges om og hvor mange som føler seg involvert i galskapen; det kommer alltid et etterpå, som i det store og hele handler om å gjenoppbygge infrastruktur, gjenreise boliger og det ene med det andre. Du vet. De vanlige greiene. Hva var det optimale – altså i aller beste fall, slik han selv definerte det – Putin kunne fått ut av krigen mot Ukraina? At hele staten ble nedlagt og innlemmet i Russland? Javel. Si at dette hadde skjedd. Hvor lenge ville det ha holdt seg? Det er jo ikke akkurat som om folk ville ha glemt det som skjedde. Hvordan? Hvorfor? Hva betyr det? Finland var jo for eksempel en del av Russland for ikke så sensasjonelt lenge siden. Og hva med balterstatene? I et mer langsiktig perspektiv er det aldri noen imperiestruktur som har holdt seg særlig lenge — og de fleste av dem kan tilbakeføres til et fåtall “ambisiøse menn” og deres spyttslikkende lakeier, som alle – i likhet med alle oss andre – lider under alle menneskelige svakheter, ikke minst at de blir gamle og dør. Hva da? Hvordan er arverekkefølgen etter Putin organisert? Det finnes ihvertfall ingen tydelig skikkelse på horisonten. Sannsynligvis fordi det virker vanskelig å øverleve i en slik posisjon særlig lenge. Om ikke Putin selv tar deg på hornene en dag han føler seg misfornøyd så vil “konkurrentene” raskt nok få deg av veien. Av alle denne verdens annonser for “stilling ledig” er dette den som har færrest offisielle søkere.

Jeg bruker selv ordet regime ganske ofte, om ethvert opplegg som har “regler” – si for eksempel noen som lever med et regime i forhold til diett, trening, meditasjon, resultater på jobben eller hva som helst annet – og jeg tenker forsåvidt ikke særlig nøye gjennom om alle som leser det mener det samme med ordet “regime”. Putins regime er et konsept som har en betydning, men det er litt uklart hva slags regler som egentlig gjelder der, annet enn den samme gamle visdommen som har eksistert helt siden Romas dager: Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet. Alle tenker helt sikkert det samme om situasjonen i Russland akkurat nå: Det er ikke et sunt sted å være “synlig” i samfunnet. Hvis du vil leve med noen grad av personlig frihet i det hele tatt – og uten velbegrunnet paranoia for hva enn regimet kan finne på – bør du nok helst fly under radaren mesteparten av tiden. Hva slags bloggere har de for eksempel i Russland under Putin? Det er jo opptil flere individer som skriver regelmessig på denne plattformen det er lett å se for seg kunne ha havnet i all mulig slags trøbbel med ministeriet for sannhet og korrekt språkbruk hvis de var russere, på mange forskjellige slags grunnlag. Dette virker realistisk å anta. Folk kan ikke si hva de vil i Russland. Da går det dem i så fall ille, slik det har gjort med så mange etterhvert. Regimekritikk virker litt suicidalt der borte. Det finnes alltids en opinion – la oss si et antall russere som ikke støtter krigen i Ukraina – men ikke på noen robust og organisert måte. De bare hvisker til hverandre. Det er jo for fanden livsfarlig å snakke høyt om ting som “det russiske regimet” ikke liker å høre. Alle kan se dette.

Hva med Norge? Hva går an å si om “det norske regimet” — annet enn at vi styres av lover, ikke mennesker? Poenget med å ha et demokratisk styresett er jo først og fremst å hindre at noen enkeltperson noensinne får alt for stor makt i samfunnet, enten det skjer via penger eller politisk påvirkningsarbeid. Ytringsfrihet er i tillegg ment å skulle kveste ganske stygt – med sarkasme og denslags “sosial våpenteknologi” – alle som blir litt for store for sitt eget skonummer slik at de begynner å forkynne til folket og den typen ting. Enhver blærete og på andre måter urealistisk politiker – selv om de for tiden kan ha saklig grunnlag for å skryte – vil utvilsomt få høre det både i Nytt På Nytt, diverse sosiale medier, fra standup komikere og det ene med det andre. Norsk humor er egentlig ganske rå og fæl, hvis vi sammenligner med hva man ellers finner på verdensbasis. Det går metaforisk sett på spydstikk rett i hjertet heller en en langtrukken og omstendelig torturprosess med lette våpen. Folk får utvilsomt “høre det” både brutalt og øyeblikkelig når det er noe å si om dem og fremferden deres. Vanlig norsk omgangstone ligner sånn sett mer på den man finner blant kriminelle MC-gjenger enn i et typisk bedehusmiljø. De skyr ingenting. Foregår det noe med de kongelige? Javel men så lager vi da også en nidhistorie om konger, deres rolle i samfunnet og problematikken tiknyttet det å ha etter måten vanlige familieproblemer i en svært synlig posisjon. Poenget med humor – selv når den er tilsynelatende ondsinnet – er jo at når man ler av en sak befinner man seg tross alt i en posisjon av “emosjonelt overskudd”. Du vet. Man er på en stigende bølge. En bedre energi enn hvis man velger å se ting gjennom sørgelighetens prisme. Vi skal jo alle videre i livet. Som jeg sa tidligere: Selv om det blir både krig og hva det skal være av naturkatastrofer, så er det neste som skjer alltid en prosess av “gjenoppbygging”. Man skulle egentlig kunne hoppe over all elendigheta og gå rett til selve jobben med å bevege seg videre på en konstruktiv måte — men så tilkommer diverse “ambisiøse individer” og renkespillene deres. En typisk norsk erfaring er at vi forsåvidt gjennomlever en periodisk naturkatastrofe hvert eneste år. Vinteren vil jo ta livet av deg hvis du ikke har en fornuftig plan for den store nedfrysningen som skjer om og om igjen. Nå kan vi forsåvidt si at dette definitivt også er en typisk russisk erfaring, så hva er det som skjer med dem? Historisk sett har de vel aldri hatt noe sunt regime i Russland, så de vet kanskje ikke bedre. Likevel er de jo på nett og får med seg hva som beveger seg i verden. Folk danner idèer — men så kommer problemet med at regimet ikke liker idèer. Det går ikke an å hindre folk i å mene hva de vil, men det går an å påføre de som snakker høyt alskens trøbbel i livet sitt.