Jeg tror ikke de har flere og/eller dyrere bompengestasjoner i Frankrike enn i Norge, men det føles annerledes å stanse ved en betalingsautomat for å gjøre opp der og da heller enn å betale en samlefaktura i nettbanken noen uker senere. Hva koster det for eksempel å kjøre fra Oslo til Trondheim nå for tiden? Sikker oppimot fem hundre kroner, hvis man tar med stort og smått av oppkommende bompengestatsjoner. Men tallet spiller forsåvidt ingen rolle, for dette handler jo om prinsippet. Hva slags forhold har folk til å betale bompenger? Selv tenker jeg egentlig aldri særlig mye over saken. Jeg er jo en kjeltring av natur — som i praksis betyr at jeg forventer at folk skal “prøve seg” på alle mulige slags måter til enhver tid slik at det mest praktiske er egentlig bare å betale seg gjennom labyrinten uten å mase og “mene noe” om det. Ting koster hva de koster. C’est la vie. Man må bare komme seg videre med greiene sine.
Det er ganske drøyt å kjøre 4000 kilometer på to døgn. Det anbefales ikke overfor noen, og slett ikke uerfarne sjåfører. Men det er jo sånn man får unnagjort ekstreme distanser på kort tid, dessuten også på “lavbudsjett” (sove i bilen, men bare når man absolutt må). Ditt og datt, det ene med det andre, jeg befinner meg uansett i Spania igjen; denne gangen på permanent basis. Livet mitt slik det var i Norge har blitt avviklet og fraflyttet. Nå er jeg teknisk sett immigrant her i delstaten León, som betyr at jeg må gjennom visse byråkratiske prosedyrer med å registrere meg og så videre. Men jeg er mer en sånn immigrant som Led Zeppelin synger om i sin Immigrant Song fra året 1970. Du vet. Ikke en av “de andre” som kommer fra enda varmere land i sør. Det går noen greier på nyhetene her i Spania i disse dager, nærmere bestemt en affære i delstaten Murcia. Stedet heter Torre Pacheco og opplegget er hat og rasisme rettet mot “muslimer”, men på det kaotisk opphissede bakkenivået risikerer alle og enhver – selv barn og hoinngamle menn – å bli banket opp av den rasende mobben som flyr gatelangs og knuser kebabsjapper og denslags, hvis de “ser ut som utlendinger”. Jeg vet ikke hva jeg ser ut som, men jeg kan aldri tenke meg at folk tipper jeg er spansk. “Turist” er vel mest sannsynlig. Dessuten forekommer det bare aldri at noen flyr på meg, fordi jeg ser rett og slett alt for farlig ut. Sånne lynsjegjenger går alltid etter svake mål, mens de unngår folk som ser ut som de kan gjøre motstand i noen seriøs grad.
Det er ingen eksakt vitenskap å henge bjelle på katten i forhold til når og hvorfor dette irrasjonelle hatet mot “muslimer” oppsto, men jeg gjetter på at det var Mossad som designet opplegget til å begynne med, men siden mistet de kontroll over operasjonen. Det er uansett identisk med antisemittismen på 1930-tallet, bare at de har skiftet ut ordet jøde med ordet muslim. Jeg mener ord for ord identisk og ikke bare “ganske likt”. Hele greia er bent frem uhyggelig og det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at folk faen skjære meg aldri lærer. Er det virkelig nødvendig å ha denne greia enda en gang? Jeg mener, det kommer åpenbart aldri til å bli noen “massedeportasjoner” som det fantaseres om både her, der og overalt – og som de mer eller mindre har iverksatt i USA – fordi hvor eksakt skal de sende folk? Det går sikkert an å betale en fattig “tredjestat” noen bestikkelsespenger for å ta imot et antall – sånn som britene prøvde å gjøre med å sende “illegale innvandrere” til Rwanda – men også dette har sine begrensninger, selv om vi kun betrakter det som et teknisk/logistisk problem og ser helt bort fra de humanitære aspektene av saken. Som alle vet ble “endeløsningen” i Tyskland vedtatt av nazistene på Wannsee-konferansen i januar 1942 fordi de ikke hadde noe sted å sende jødene, så hvorfor ikke bare avlive dem alle sammen, liksom. Siden ballet det bare på seg.
Men nok om det. La oss heller snakke om Tenochtitlan (som ikke må forveksles med Teotihuacan). Hernan Cortez og de øvrige spanske conquistadores var vitne til – noen av dem også ofre for – groteske ritualdrap utført av aztekerne for religiøse årsaker. De spesielt interesserte kan utforske saken videre selv, men her skal det bare nevnes at konseptet deres i forhold til skapelse og sånt var at menneskene er flyktninger som har unnsluppet dødsriket og derfor er guden for de døde ganske sur, slik at hvis man vil glede alle gudene som skriker etter blod så må man drive med menneskeofring. Det vi mer detaljert skal frem til er at det fantes en egen kaste blant aztekerne som hadde til oppgave å rydde opp i alle likene, partere dem på forskriftsmessig vis, føre regnskap over resultatene og så videre. De ble herdet i forhold til oppgaven gjennom trening og opplæring helt fra de var små, slik at de ikke skulle få skjelven i forhold til all grusomheten de implisitt måtte utholde i jobben dag ut og dag inn. Noe lignende skjedde med vaktmannskapene i nazistenes opplegg for internering og avliving av jøder og andre “uønskede elementer” (for eksempel romfolk, homofile og handicappede individer). Det var et poeng å herde dem. En kis som heter Harald Welzer skrev boka Gjerningsmenn som handler om nazistenes avlivingsprogrammer før Wannsee-konferansen; som i det store og hele handlet om skyting. Greia kulminerte med opptrinnet ved Babij Jar (utenfor Kyiv) i september 1941, da totalt 33.771 jøder ble henrettet ved skyting og gravd ned der på stedet. Rapporter beskriver at dette var vanskelig for mannskapet som var utkommandert til å utføre selve drepingen, slik at det ble anbefalt å finne “en annen løsning” for å gjennomføre myrderier i stor skala. Det finnes sikkert noen sosiopatiske individer av det slaget som vil ta en selfie ved siden av en haug med lik de selv har laget, men alle presumptivt normale mennesker viker jo tilbake for å begå uhyrlige voldshandlinger. Du vet. Med mindre de har fått en tilstrekkelig grad av ideologisk og praktisk trening, slik at de ikke lenger betrakter ofrene sine som mennesker.
Her i Villafranca er det onsdag og værmeldinga sier det skal bli oppimot 35 grader på det varmeste. Vi får se. Jeg har uansett idiotiske mengder med husarbeid som må gjennomføres før jeg kan kalle opplegget mitt for “orden”. Herregud. Det ligger rett nok en viss optimistisk ånd i det å flytte, men det er faen meg mye arbeid med det også. Uansett hvordan det der er og blir, vi avslutter med den tidligere nevnte Immigrant Song:
