Saken har selvsagt intet med det berømte påskeopptoget i Sevilla å gjøre, men jeg liker bildet og synes i grunnen ikke at det er så nøye å være “presis” med illustrasjonene. Likevel kan man jo lure på hva som er poenget med hettene. Er det om anonymitet? Noen slags likhet foran Gud? Religiøse folk finner på så mye rart – i likhet med resten av oss – men deres greier har ofte en tendens til å være kjipe og ondskapsfulle. De verste menneskene som noensinne har vandret på denne jorda har vært dypt og oppriktig religiøse — og slik er det den dag i dag. Visste du ikke dette? Det er for eksempel vanskelig å komme opp med en privat årsak til hvorfor man ønsker å ta livet av mange millioner andre mennesker. Selv en seriemorder av det mest ondskapsfulle slag nøyer seg som regel med et etter måten beskjedent antall ofre. Hva er rekorden? Jeg aner ikke og jeg gidder ikke å søke på sånne ting, selv om det utvilsomt finnes noen slags “ti på topp” type liste på nettet. Men jeg tror kanskje at han der russiske Rostov-kannibalen – som var aktiv på 80-tallet – satte rekord på noe slags vis. Men, som sagt, jeg synes egentlig bare at sånne tema er caf (“creepy as fuck”) så jeg liker ikke å dvele ved sakene. Hvilket bringer meg til poenget: Postmoderne kriminalromaner har ofte en ekkel tendens til å fokusere på spekulasjon rundt “forbryterens syke sinn” og derfor har jeg i det store og hele sluttet å lese sånt.
Kan man klassifisere fenomenet morbid fascinasjon som en form for sinnssykdom? Jeg synes det. Og i så fall må vi konstatere at internettet er tjokk fullt av denslags. Du vet. Individer som danner et slags avhengighetsforhold til “true crime” og alskens bisarre historier om pervers/avvikende atferd. Dette er jo ikke “sunne interesser” og jeg ser strengt tatt ikke poenget med å søke etter de styggeste aspektene av den menneskelige psykologi. Vil de vite hvor jævlig det går an å bli? I så fall hvorfor? Riktignok kan vi påstå at det ligger en slags profesjonell interesse for tematikken hvis man jobber med etterforskning og behandling av kriminalsaker, men for en vanlig sivilist? Jeg ser ikke poenget, fordi sannheten er at det finnes ingen grenser for hvor onde mennesker kan bli. Hvis man er normalt sensitiv vil man bare pådra seg en stygg depresjon, som igjen kan lede til et forkvaklet menneskesyn. Var det Sigmund Freud eller Carl Gustav Jung som kom opp med begrepet “karakterpanser”? Eller var det Wilhelm Reich? Det er ikke viktig, for poenget blir uansett det samme: At man “beskytter seg mot verden” gjennom å konstruere en kunstig form for ufølsomhet – eller en “tykk hud” om du vil – overfor alle de uhyrlige grusomhetene man observerer der ute – og tildels utsettes for selv – slik at man kan “beholde sjelen sin ren” og føle seg rettferdig og god (selv om det strengt tatt ikke finnes noe sånt som gode mennesker). Alt er bare et spørsmål om narcissistisk forfengelighet. Jeg er bedre enn de der. For de spesielt interesserte henviser jeg ellers til den norske forfatteren Sigurd Hoel og hans skarpe analyse av nazismens vesen – observert mens greia var noe nytt og blankt nede i Europa – som begynner med undertrykking av egen skam og lyst (altså mer det stikk motsatte av hva Nietzsche forfektet enn den dyrkelsen av “maskulin heroisme” som overfladiske mennesker mener de ser).
Siden følger jo projeksjon og eksternalisering av ondskapen man føler i sitt eget hjerte. Man leter etter “noe der ute” som kan forklare hvorfor man føler angst, heller enn å simpelthen bare erkjenne at man som menneske er like jævlig som ethvert annet menneske. Forskjellen består bare i at man ikke gjør noe galt/kriminelt/perverst. Imidlertid er det jo slik at alt menneskelig bor i alle mennesker. Ingen av oss er bedre enn de verste blant oss. Det er angsten som driver folk til å opprette hierarkier av bra og mindre bra “mennesketyper” — og siden rir de kjepphesten sin til blods og vel så det. Hvilket bringer oss tilbake til de religiøse. De som det virkelig har klikka for. Hva er det de tror at de er? Hvis jeg var Gud – en jobb jeg uten tvil vil takke nei til om jeg noensinne tilbys stillingen – ville jeg sende til helvete først og fremst disse som innbiller seg at de har opparbeidet seg noen slags rettigheter gjennom å være smiskete og innpåslitne i forhold til alle de religiøse symbolene og “verdiene”. Du vet. Sånne som ber og gråter fordi de synes de fortjener noe bedre enn den litt skeive og absurde verden som Gud har skapt. De verste blant dem synes til og med at de er kompetente til å uttale seg på vegne av Gud, si hva han “mener” med det og det. Den typen ting. Sånt er så fundamentalt evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ord strekker liksom ikke til. Finnes det ikke en psykiatrisk diagnose som heter megaloman narcissisme? Det er når man er så fortapt i tåka at man føler seg som “en av de utvalgte” og på dette grunnlag føler seg “bedre” enn røkla. Mer hellig eller noe i den gata. Det er i dette sakskomplekset vi finner nazismens vesen. Det er ikke så mye som skal til. Alt som kreves er at man føler seg sikker på at man er bedre enn den eller den utvalgte gruppen av syndere, som man siden bruker mye tid på å snakke stygt om. Sitter jeg i glasshus nå? Selvsagt gjør jeg det. Vi sitter alle i et glasshus når det kommer til menneskenaturens mysterier. Sånne som “føler seg bedre” er imidlertid – uten unntak – de verste blant oss. Jeg siterer Jesus: La den som selv er fri for synd kaste den første steinen.
Nå er det på tide med litt gammelrock fra 70-tallet: