Tittelen er et ordspill, hvor “Sabroz” er en merkevare – en type ris – hvor de har fusjonert ordene sabor (smak) og arroz (ris), men det jeg skal frem til er arroz con cosas (ris med ting), som folk i Valencia kaller all annen paella enn den som er laget der, og som derfor er “originalen”, altså Paella Valenciana som det kalles i kokebøker. Sjekk ut saken selv. De er ganske nøye med sånt i Spania; det vil si hvor tingene er laget, hvordan de skal utføres korrekt, og så videre. Mat er jo blant de viktigste tingene i livet. Man kødder ikke med sånt. Som alle vet betyr det ulykke å være arrogant og overfladisk i forhold til viktige ting. Ta for eksempel den mennesketypen som – etter eget utsagn – “ikke bryr seg om mat”, underforstått at de kan spise hva som helst, det er det samme for dem. Det blir som å fylle bensin på bilen. Hva skal man tenke om dette? Gastronomisk nihilisme? Selv befinner jeg meg helt opplagt i den andre enden av skalaen, i den forstand at jeg bryr meg kanskje litt i overkant mye om matvarenes beskaffenhet.
Som alle andre med ambisjoner i kjøkkenfagene bruker jeg ganske mye sølvpapir. Jeg vet at det teknisk sett heter aluminiumsfolie, men jeg liker ordet sølvpapir bedre. Det etablerer liksom en metafysisk kontakt med nattens gudinne (månen) og svartalvene (også kalt dvergfolk) i Berget det Blå. Betyr det noe? Det er vanskelig å si, for i prinsippet er vi nå tilbake ved spørsmålet om man skal bry seg om maten, og i så fall hvor mye og hvorfor. Uansett, sølvpapir er en av disse universalgreiene som fungerer både i selve matlagingsprosessen og til diverse lagring/oppbevaring av ting. Av årsaker som er beslektede foretrekker jeg å bruke minst mulig plast. Blant de “snikende giftstoffer” som sakte men sikkert kverker både folk og fe står jo plasten i en særstilling. De finner mikroplast i blodet hos spebarn nå for tiden. Alt og alle er forurenset av jævelskapen, men det virker ikke som om det finnes noen vilje til å kutte ut plasten, eller engang redusere bruken av dette materialet. De bare køler på. Finnes det overhodet matvarer som ikke er pakket inn i opptil flere lag plast i butikkene lenger? Det virker som et uunngåelig onde. Det beste man får til som privatperson er å “redusere” bruken av plastmaterialer i sin egen husholdning, uten at jeg skal påstå dette monner noe særlig.
Folk snakker om “utenomjordiske intelligenser” og etterspør diverse romskapninger som kan ha etablert sivilisasjon, teknologi og hele suppa, i tilstrekkelig grad til å reise mellom stjernene. Etter min mening begår de en konseptuell feil i hele meningsgrunnlaget. Hva eksakt er det som er bra med sivilisasjon? Jeg mener ikke “bra for deg” men bra i det store bildet, eller altså bra som evolusjonært prinsipp. For eksempel er det jo typisk menneskelig å påstå at vi er noen slags høyerestående skapninger og derfor “burde” det finnes andre slike eksemplarer der hvor forholdene ligger til rette for organisk liv og evolusjon. Dette er teleologi i sin aller mest evneveike form. Det går ikke an å si at evolusjon har noe formål, og slett ikke at dette angivelige formålet er å frembringe intelligente skapninger som bygger sivilisasjoner og på sikt kolonialiserer både sine lokale stjernesystemer og galaksene forøvrig. Vi har faktisk ganske solid bevismateriale som tyder på at mennesket er en skapning som er i ferd med å utrydde seg selv, gjennom å ødelegge selve livsgrunnlaget. Hvor intelligent er det? Jeg er ikke imponert, for å si det slik. Må ting gå fullstendig til helvete før folk skjerper seg? Det er vanskelig å si, men fortell meg det gjerne hvis du ser noen tegn til forbedring av menneskenes livsvilkår. Selv synes jeg at alt bare blir verre og verre. Folk blir dummere og dummere. Jeg tror ikke på “forenkling” av livet noe mer enn jeg tror på en forenklet form for kokekunst, som gir like bra resultater nesten helt uten at man behøver å gjøre noe.
Vi avslutter med en av mange solide “norske hitsanger” på rockefronten:
