Visse ting i dette livet er absurde. En av dem er hvordan den tyske kjøpesentergiganten Lidl ikke tar seg bryet med å selge “billigvann” i Spania. Ihvertfall ikke i Ponferrada, som er min lokale filial (det er omtrent tyve minutter å kjøre fra der hvor jeg bor). Men absolutt alle andre ting har de til ganske mye lavere priser enn de lokale supermarkedene som ligger i gåavstand fra meg. Følgelig blir det slik at jeg kjører til Lidl i Ponferrada en eller to ganger hver måned for å “hamstre” en del ting av typen salt, mel, vin, krydder, kokekraft, kaffe og matolje (annet enn oliven), foruten diverse annet i den samme kategorien av varer. Du vet. Sånt som ikke enkelt går i ryggsekken og som man heller ikke handler inn særlig ofte. Men altså ikke vann. For å kjøpe vann må jeg dra på Carrefour. Alt Lidl tilbyr er etter måten dyrt “merkevann” som jeg ikke får til å betale for uten å hate meg selv etterpå. Sånn er livet. En ting er å gjøre dumme ting og skjønne det etterpå, når man tenker nøyere gjennom saken, men noe annet er å gjøre dumme ting som man forstår er dumt mens man gjør dem.
Hva er greia? Jeg tipper de har regnet på saken og bestemt at det ikke er lønnsomt for Lidl å konkurrere på vann. Det er ihvertfall ikke tilfeldig at det er sånn. Du vet. De har bare så og så mange kvad med plass i butikken sin og må utnytte dette arealet på optimalt vis i forhold til lønnsomhetsprofilen sin. Derfor blir det som det blir. Det går an å kjøpe vann på Lidl, men da må du betale minst dobbelt så mye som på Carrefour. Er dette noe å bry seg om? Det kommer an på hva slags budsjett du jobber med. Det er ikke bare Lidl som må optimere den økonomiske profilen sin, for å si det sånn. Jeg har relativt sett mye bedre råd i Spania enn jeg ville hatt i Norge, men det er fortsatt ikke rom for frivoliteter. Alt jeg kjøper må kunne forsvares. Tankeløst forbruk er ikke noe aktuelt alternativ — og i den grad jeg har noe overskudd fra måned til måned så må dette settes av til for eksempel tannlegebehandling og andre “store utgifter” som kommer med noen grad av forutsigbarhet. Dessuten kommer det alltids noe uforutsett og da trenger man penger. Alle vet dette.
Hvori består det gode liv? Mange snakker om det men få kan forklare det. Kanskje vi kan si at det består ihvertfall ikke i å bekymre seg for penger fra måned til måned. Si for eksempel hvis man lever med en ustabil boligsituasjon. Sånt kan være hvor slitsomt som helst. For øyeblikket er dette imidlertid ikke noe jeg behøver å tenke på. Jeg har en fem års leiekontrakt til en pris som lokalt sett regnes som “ganske høy” men som i Norge er aldeles latterlig lav, selv om man går for noe langt uti gokk. Videre så har økonomer fastslått at en gjennomsnittlig utgiftsprofil for “normal levestandard i EU” – ikke medregnet boligutgifter – ligger på omtrent 700 euro i Spania (mens det er nesten det dobbelte i Norge) og dette har jeg dekning for, selv om kronekursen tilsynelatende fortsetter å falle ganske dramatisk fra måned til måned. Som alle vet går det an å drømme om hva som helst, men når man skal betale regningene behøver man harde cash. For eksempel er jeg ganske glad i vin, som er perverst dyrt i Norge – mest på grunn av skatter og avgifter – mens i Spania regnes det nesten som en like dagligdags utgift som melk, så det ville blitt væpna revolusjon her hvis man ikke fikk bra varer til under fem euro for en flaske. Konklusjonen må bli at jeg lever ikke noe luksusliv i Villafranca den Bierzo men det er “godt nok”. Jeg kan ikke klage. Eller rettere sagt, jeg kunne sikkert funnet noe å sutre over hvis jeg hadde slik legning, men det har jeg jo ikke. Jeg er det man i bransjen kaller en positiv optimist. Livet mitt er etter måten bra.
Vi fortsetter med klassisk hardrock. Denne er fra året 1975. Jeg var tolv år den gangen og dette var “det tøffeste av alt”.
