Cold reading (engelsk for «kald avlesing» eller «kald tyding») er teknikker som blir brukt blant annet av påstått synske, svindlere og illusjonister for å gi inntrykk av at de har, eller på mystisk vis får, detaljerte og private kunnskaper om en ukjent person de møter, om hendelser som har berørt personen eller om historier fra vedkommendes fortid. Personer som utøver cold reading, har ingen forhåndsinformasjon om dem de snakker til. Ved å analysere kroppsspråk, alder, kjønn, talemåte, religion og klesstil, og ha kjennskap til statistikker, klarer trente personer likevel raskt å late som de får informasjon på overnaturlig vis. En profesjonell «tankeleser» som bruker denne metoden, kan også fiske etter passende svar ved å foreslå selvsagtheter som passer alle, antyde muligheter og føre samtalen i en prøvende, søkende stil med et bombardement av hyppige, men diskret spørsmål for å finne det som kan oppleves som overraskende presise treff. Slik avlesning kan også skje intuitivt og ubevisst. Hot reading er en liknende teknikk der selverklærte klarsynte later som de har overnaturlige evner, men bygger kommentarene på opplysninger som de i hemmelighet har hentet inn på forhånd.
(Wikipedia)
Etterhvert som folk vokser til lærer de seg jo å gjenkjenne ting. En normalt fornuftig person kan vanligvis si mye om hva som sannsynligvis vil skje i de nærmeste par timene basert i hva de kan observere akkurat nå, hvem som er på stedet og det ene med det andre. Man behøver ikke vanligvis å “tenke” for å “se tegninga” — det er noe som kommer intuitivt og øyeblikkelig. Evnen til å “lese situasjoner” er noe alle i utgangspunktet har, men det krever trening å utvikle denne egenskapen til en slik grad at man kan “sette den i arbeid” under tillit til at den vil faktisk gjøre jobben, ikke bare fore deg med en masse unyttig vrøvl. Etter min mening kan det – for å danne det rette perspektivet – lønne seg å tenke på underbevisstheten som en “kunstig intelligens”, bare at den er ikke kunstig, den er naturlig og medfødt. Adjektivet er uansett ikke relevant her. Det er intelligensen vi skal forholde oss til. Det går an å kommandere underbevisstheten, men da blir det som å styre en romsonde som befinner seg svært langt “der ute”. Det tar omtrent et døgn før beskjedene kommer frem, så “brå bevegelser” er selvsagt utelukket. Her fungerer bare strategisk tenkning fremover. På den annen side har vi jo noe å jobbe med hvis vi vet at det typisk tar et døgn før underbevisstheten reagerer på kommando. Da kan vi sette bort en viss kategori av planer til dette nivået.
Det kan være mange årsaker til at sånt skjer, men tenk deg en dag du føler deg mer “skvetten” enn vanlig. Det er noe i lufta. Du vet ikke hva det er men det er definitivt noe som gjør deg vaktsom. Dette er typisk for måten underbevisstheten jobber på. Den er så lydig at det er helt rørende for en autoritær sjel som min. Underbevisstheten har fått beskjed om å scanne omgivelsene for visse strukturer, bilder, lyder, andre sansedata, hva det enn måtte være; poenget er at den følger kommando. Som den tidligere nevnte kunstige intelligensen jobber den i bakgrunnen hele tiden, mens “din dagvåkne bevissthet” navigerer gjennom dagen sin. Den sier fra når det er noe som kan være interessant. Du vet. Noe som faller innenfor parametrene for søket. Kanskje er det interessant, kanskje ikke, poenget her er at dette fenomenet bør være velkjent for folk. Underbevisstheten er jo i prinsippet en drøm. Den er ikke fornuftig, men den fungerer som den skal. Nærmere bestemt, slik den har fungert i hundretusenvis av år. Underbevisstheten jobber ikke i “tanker” og den tilbyr på ingen måte klarhet, men den er jævlig god på det den gjør. Informasjonen fremkommer typisk som fornemmelser, det vi ofte kaller “intuisjon”, men det kan også handle om “en sterk følelse av noe” som man bør – eventuelt ikke bør – gjøre. Alle vet at hvis man slapper av og lærer seg å lytte til denne “indre stemmen” så vil man vanligvis oppleve nominell fremgang på ett eller flere områder av livet. Faktisk mest fordi man “sparer energi” når man slipper taket i noe som man stresser med, men det er også – åpenbart – bra for følelsen av selvsikkerhet at man lærer å stole på seg selv og utnytte de evnene man har så effektivt som mulig.
Etter min mening er menneskesinnet mer skadelig enn nyttig. Ikke fordi skadeverk er det eneste talentet mennesker har, men fordi vi tror vi er så smarte at vi ikke fatter det når vi ikke er smarte, som typisk skjer “hele tiden”. Det er ikke helt uten grunn at så mange går rundt og føler seg omgitt av idioter. Det er ikke “negativ tenkning”, det er en ganske korrekt vurdering av situasjonens realiteter. Selv de smarteste blant oss har en formidabel kapasitet for å si og gjøre dumme ting, som kanskje “virker smart der og da” men som på lengre sikt viser seg å være noe helt annet. Alle har slike egenerfaringer. Alle har sett slikt skje mange ganger. Ofte – jeg påstår ikke “alltid” men mange ganger – hadde man på forhånd en følelse av at dette kanskje ville ende helt på skrå, men man lyttet ikke til den stemmen. Det man istedet strakk seg etter var jo så fint og blankt. Så fristende. Sånt skjer hele tiden. Folk undervurderer tings vanskeligheter og/eller de overvurderer sine egne evner og ressurser. Gjerne en kombinasjon av de to. Dette er så vanlig at vi ikke engang tenker over det. Hvis man er normalt forsiktig skal man jo kunne holde seg til å for det meste “feile smartere”, det vil si på en sånn måte at man rekker å korrigere for det før saken vokser seg til uhåndterlig størrelse. Men hva er også typisk menneskelig? Det å skjule sine feil, lyve om det, benekte alt, anklage andre, gråte offentlig, hva enn har du, hele dette menasjeriet av feighet og falskhet blir typisk engasjert for å konstruere dekkhistorien. Det som får visse aktører til å se bra ut, eller hvis det toget allerede har gått, får dem til å se mindre jævlige ut. Akkurat som om dette betyr noe. Hvem fanden er de uansett? Gjennom å konstruere løgner og forfengelige dekkhistorier gir de jo seg selv en rolle i saken som de på ingen måte fortjener. Det finnes ikke noe sånt som “viktige personer”. Man kan selvsagt føle at det er slik – eller bør være slik – at noen er viktigere enn andre, men i virkeligheten er dette objektivt usant. Det er en idiosynkratisk virkelighetsopplevelse som ikke deles av noen annen på den eksakt samme måten. Hvis ikke de ti øverste navnene på en liste over “de viktigste menneskene i verden” er folks egne barn, søsken, familie, venner og så videre, så er det noe alvorlig psykiatrisk galt med dem. Legenden om de store navn handler strengt tatt ikke om virkeligheten men om den delte fantasien – det store felles rollespillet, så å si – som vi også kaller samfunnet, fellesskapet, den sosiale kretsen og mye mer. Det er en annen form for domène enn “den familiære kretsen” vi typisk har bakkekontakt i forhold til.
Fra opplysningstidens samfunnstenkning henter vi den idè at poenget med “fellesskapet” er å avvikle naturtilstanden – altså alles kamp mot alle andre i et spill uten andre regler enn “hva som går an” – til fordel for et opplegg med lover og kjøreregler som vi lager selv, slik at samfunnet skal bli best mulig for flest mulig, og så videre. Dette er klassiske tanker. Vi kan faktisk kalle dem idealer. Rettsstaten er jo for eksempel konstruert slik at vi ikke skal behøve å “følge lederen” i vår politiske hverdag. Vi følger loven istedet. Det spiller i virkeligheten ingen rolle hvem enn “lederen” måtte være for øyeblikket. De kan fungere bra eller dårlig i stillingen basert i personegenskaper, talenter og annet – eventuelt mangel på slikt – men de er aldri uerstattelige og det bør de heller ikke være. Det er bra hvis man føler at ektefellen er uerstattelig – ihvertfall er det bedre for ekteskapet enn en mer nonsjolant holdning – men det er fette sinnssykt i forhold til en politisk leder, eller bare en personlig inspirasjonskilde som man ellers ikke har noe materielt forhold til. Personkult må jo på mange måter være den logiske motsetningen til “folkestyre”, eller altså demokrati. Selvsagt er det ofte mer effektivt i forhold til å “få ting gjort” hvis man har en diktator som i praksis bestemmer alt, men det er sjelden bra på noe annet vis — og “det de vil ha gjort” har en tendens til å degenerere i stadig mer paranoid retning jo lenger en leder sitter med stor makt. Vi kan si det er et velkjent aspekt av “maktslitasje” som rammer alle, eller ihvertfall har det rammet alle vi så langt har kunnet observere gjennom menneskehetens historie. De blir kort og godt gale av å sitte med all makt over lang tid. Mennesker tåler jo ikke sånt. Alle kan se det. Dette var et mindre problem i den tiden man hadde “gudekonger” – eventuelt konger av guds nåde – og den typen ting. De hadde jo ikke vår våpenteknologi eller noe som engang ligner på vårt “sivile skadepolensiale” på andre måter, så det spilte i praksis ikke noen stor rolle fra eller til hvor “eksentrisk” lederen måtte være i løpet av sine år ved makten. Dette var forventet. Det var meningen at lederen skulle være fordypet i en “annen” – mer “åndelig” i sitt perspektiv – verden enn oss vanlige mennesker som har vanlige problemer. Hvis du forstår hva lederen (og byråkratiet) driver med, så må enten de gjøre en dårlig jobb i forhold til “mysteriene” eller så må du være noe slags geni som bør få jobb i systemet. Som regel ble det det siste. Egypterne hadde gjennom hele perioden sin aktive programmer for “talentspeiding” ute i samfunnet. Alle de oppdaget som viste særlige evner ble sporenstreks befordret til hoffet. Det samme prinsippet praktiseres i en noe mindre intens grad den dag i dag.
Synes du at folk typisk havner på “riktig hylle” her i livet? Med noen unntak ser det for det meste slik ut for meg. Det er sikkert grunn til å stille spørsmål ved “skolerådgivningen” og alt det der – er det ikke alltid det? – men det virker som om folk får rimelig gode råd mens dette er aktuelt, slik at de ikke velger en utdannelse som er helt på jordet i forhold til interessene deres. Uansett, etter litt om og men havner man uansett et sted. Folk finner seg en jobb. Eventuelt en karrière hvis man ser teatralsk på saken. “Noe” blir det ihvertfall. Selv de som blir kjent udugelige og satt på trygd representerer jo “noe” i form av personlig økonomisk aktivitet som skaper ringvirkninger. Pengene deres har en effekt i nærmiljøet. Ikke på noen betydningsfull måte i og for seg, men det kan sammenlignes med det å stemme ved valg. Hvor mye betyr en stemme fra eller til? Senere, når man teller opp stemmene etter et valg, kan man besvare dette spørsmålet. Teoretisk sett kan det koke ned til èn eneste stemme — men jeg tror at hvis dette skjer så blir det automatisk holdt omvalg. Det må være et visst sprik i valgresultatet for at det skal kunne bli kjent gyldig, men jeg kjenner ikke de eksakte reglene. Uansett betyr det selvsagt mye for et sted at folk bor der og bruker penger der. Det finnes sikkert tabeller som brukes for å beregne folketetthet, skattelister, gjennomgangstrafikk og annet som kan være relevant i forhold til hvor det lønner seg å bygge et supermarked, men jeg vet ingenting om detaljene i dette, bare at det vil være ubegripelig hvis det ikke eksisterer. Også her kan marginene bli veldig smale. Blant annet regnes det som et kritisk punkt når den lokale butikken legges ned, i forhold til “fraflyttingsproblematikk”. Da har jo den verdien som fremkommer i de imaginære tabellene jeg nettopp fantaserte om sunket under lønnsomhetstallet sitt — og de maktene som bestemmer supermarkedenes beliggenhet følger opp med å gjøre det som er nødvendig for lønnsomhetsstrukturen sin. Fra nå av blir maten i praksis mer kostbar fordi transportkostnadene stiger mellom hjemmet ditt og butikken. Det blir nødvendig å kjøre noen mil. C’est la vie. Jeg har ellers inntrykk av at Norge på mange måter er litt “over kneika” i forhold til distriktsutarming, først og fremst fordi nettet har en viss utjevnende effekt. Det er fortsatt viktig hvor man bor, men det er ikke like viktig som det var før — og hvis man kan “jobbe hjemmefra” over nettet finnes det jo ingen prakstiske begrensninger for hvor man “må” bo lenger. Folk søker seg lengre nord og lenger ut på landet. Dette har vært en klar tendens de seneste tyve år. Østerdalen – der jeg bor – er ennå et ganske “vilt” sted, men dalstrøket er en veritabel verdensmeteropol nå i forhold til hvor avsidesliggende og “fremmed” det var for førti år siden. Verden har på mange måter blitt mye “mindre” nå.
Saken er at underbevisstheten kommer til å bli “trent” på noe slags vis enten vi selv er involvert i denne prosessen eller ikke. Før det var noen psykologi i verden fantes det ikke noe språk for “mentale fenomener” som var helt fritt fra religiøse fantasier. Sånt er til en viss grad fortsatt et problem, men det virker som om de fleste i Norge er relativt godt avbalanserte sånn sett, sammenlignet med det knippet av land vi vanligvis sammenligner oss med – som forøvrig også viser den samme klare tendensen – fordi folk tror ikke typisk på de religiøse mytene lenger. De har spørsmål. De to minst religiøse landene i verden – basert på hva folk selv svarer når de blir spurt – er Norge og Island. Det er litt imponerende, for jeg vil selv på ingen måte påstå at nordmenn og islendinger ikke er overtroiske, det er bare på en lite “religiøs” måte som lener seg mer i retning av naturmystikk. Nordmenn er vant til “det norske” så vi har våre ideer om hva som er normalt, men fra perspektivet til resten av verden er Norge temmelig eksotisk. Et antall internasjonale sosiologer – blant andre Nina Witozek – har påpekt at Norge i praksis har en naturreligion, men det virker vanskelig for folk å svelge at dette er et korrekt ord for saken. De er jo bare glad i å være på hytta, vanke i skog og mark, fiske i bortgjemte tjern og så videre. Kanskje bygge en varde. Du vet. Vanlige ting. Bare fortsett videre, det er ingenting spesielt å anmerke her. Men det er spesielt. Ikke i Norge, men i verden som helhet. Vi har rett og slett en litt snål kultur som utlendinger i hovedsk opplever som sjarmerende, men vanvittig kostbar. Dette er ikke noe turistmål for folk som reiser på et sparebudsjett. Norge opplever ikke typisk mye “pakketurisme” men det er noe. De stresser rundt i luftkondisjonerte turistbusser og annet som tar dem til et utvalg av “severdigheter” hvor de kan ta selfie og det ene med det andre. Eller de ferdes i bobiler og har en tendens til å vende tilbake mange sommere på rad. Det er disse som først og fremst sprer “ryktet om Norge” i utlandet. Se bare på YouTube. De har et stort utvalg egenrapporter fra individer som har vært på ferie i Norge og dokumentert erfaringene sine. Mye av det er “mer av det samme” men enkelte stikker seg ut, som vel er som man må forvente. Det alle uansett snakker om er vakker natur. Det andre de snakker om er det drøye prisnivået på alt. Før om årene var de veldig harde med Fjellvettsreglene og vektla særlig dette med å “lytte til erfarne fjellfolk” (hva nå enn det måtte være) som i dette tilfelle sier “ta med deg nok penger”. Verdens beste råd for turisme i Norge.
