Jeg får vel begynne med å si at størrelsen på disse bildene man finner på Google Images er veldig variabel. Det er sikkert ikke noe veldig komplisert triks å “justere” dem, men dette kan jeg altså ikke, så det blir som det blir. Forresten ganske creepy hu dama i bildet. Det får meg til å tenke på den gamle Trondheimsanarkisten Arne Dybfest (1869-1892) og hans langnovelle – eller eventuelt kortroman – Ira, som etter min mening hører hjemme innenfor den dekadente litteraturtradisjon, som er fremst representert av blant andre Charles Baudelaire og (særlig) Joris-Karl Huysmans, men det handler uansett om hva man må kalle “syk kjærlighet” som beveger seg i retning av gotisk horror. Hvilket bringer meg til dagens tema: Kunstsyn. Hva er det, hvor kommer det fra, og hva betyr det? Selv er jeg tilbøyelig til å være enig med de gamle egypterne som mente at alt mennesker gjør og lager er kunst eller kunster, som står i motsetning til det gudene lager, det vil si alt som utgår fra naturen — inkludert menneskenaturen. På detaljnivå er oldegyptisk metafysikk fette komplisert så vi skal ikke dvele ved det, bare trekke det frem som et eksempel på “det totale kunstsyn” som ikke skiller mellom høy og lav, bra og dårlig, det eneste kriterium man kan måle kunst etter er om den fenger folks interesse eller ikke. En slags kunstens gravitasjonsteori om du vil. Men vi ser jo forsåvidt ut fra den kunsten egypterne laget hva de tenkte om saken. De skapte mange bemerkelsesverdige ting.
Det finnes grunnlag for å si mye rart om meg, men vanlig er jeg ikke. Det vanlige er å leve i en sone av “normale ting” som man tar for gitt, mens kunst – i den grad man overhodet er interessert i denslags – er “unormale ting” som man oppsøker spesielle steder for å erfare. Noen har kunst på veggene hjemme, men på en funksjonell måte, i den forstand at dette er “dekorasjon” de henger opp fordi det harmonerer med den overordnede scenografien forøvrig og tilfører hjemmet deres et anstrøk av smak og stil. Poenget er i nesten ethvert tilfelle at boligen skal se bra ut, men også at den skal se normal ut. Det er uhyre sjelden at man ser et hjem som er organisert på noen annen måte enn “to rom og kjøkken” (eventuelt mange rom) og tilsynelatende tilpasset noe annet enn “normal livsførsel” innenfor kjernefamilieformatet. De gangene det skjer er du sannsynligvis hjemme hos kunstnere, teaterfolk og andre som lever utenfor “sonen” av normalisme. Men som regel er det opplagt hva som er hva i folks hjem. Stue, kjøkken, bad, soverom, barnerom, vaskerom, kjellerstue, hjemmekontor, hobbyrom, kott, og så videre. Alt er organisert i henhold til hvordan livsstilen deres er formatert. Det er dette som utgjør den normale dimensjonen. Hvis man for eksempel er en etterforsker vil man kunne si mye om personers psyke ut fra hvordan boligen deres er organisert (eller ikke). Det er alltid mer enn nitti prosent sannsynlig at opplegget er fornuftig — selv om man kan være enig eller uenig når det kommer til detaljene rundt stil og smak. Det er i seg selv forsåvidt ikke vesentlig. Poenget er at folk typisk søker å opprette en “normal sone” som støtter deres verdenssyn og livsstil. Nesten ingen tenker på hjemmet sitt som et kunstprosjekt. Det er som regel et “tilfluktssted” og til en viss grad også en “investering”.
Som jeg alltid sier: Filosofi er ikke et fag, det er en legning. Og folk blir ikke kunstnere på grunn av ambisjoner, men på grunn av “kallelse”. Det er da vel for fanden ingen som frivillig velger å stille seg utenfor den kulturelle normalsonen i samfunnet, de gjør det fordi de ikke har noe valg. Legningen deres – altså den måten de er laget på – tillater dem ikke adgang til den “sonen av normalitet” som folk typisk bygger opp rundt seg til vern og støtte i sine liv. De forstår rett og slett ikke formålet med tilpasning noe mer enn “de tilpassede” forstår formålet med å søke en alternativ livsstil. Se på Edvard Munch. Se på Vincent Van Gogh. Begge betraktes av ettertiden som bent frem geniale kunstnere, men ingen av dem hadde på noen måte hva vi kan kalle misunnelsesverdige liv. Så kan du legge til et vesentlig element i bildet, nemlig at minst ni av ti mennesker som er født med “kunstnersinn” mislykkes kommersielt, eller de prøver ikke engang. De klarer ikke å organisere galskapen sin nok til at disse energiene kan falle inn i en produktiv modus, så det hele blir selvdestruktivt istedet. Vi har jo slett ingen mangel på eksempler på kuntnerisk talentfulle individer som går seg vill i en jungel av mentale problemer fordi kreativiteten deres ikke finner noen vei ut av det spøkelseshuset naturen har utrustet dem med i stedet for en normalt fornuftig hjerne. Mange har et snev av dette i personligheten sin, men nå snakker jeg om de som ikke har noe annet. De som ikke har noe valg. Blant dem er det bare et fåtall som har de talentene som kreves for å “bli anerkjent”. Vi kan sammenligne det med idrett. Mange føler en ustyrlig trang til å engasjere seg i alskens idrettsaktiviteter, men nesten ingen havner på det nivået for idrettsutøvere som bringer dem til verdensmesterskap og olympiske leker. Sånn fungerer kunstnersinnet også. Vi kan godt kalle det “galskap” men det er likevel en realitet for de det gjelder. Et syndrom om du vil. Det er jo et munnhell innefor fagmedisinen som sier at så snart man har kartlagt årsaker og adekvate behandlingsforløp for et syndrom så begynner vi å kalle det en sykdom, men så lenge greia forblir “mystisk” kan vi ikke gjøre annet enn å kategorisere fenomenet inn i en sekkepost som handler mer om fortløpende symptomhåndtering enn om noen egentlig kur i den forstand. Og det er jo mystisk at noen ser ut til å være født med legning for kunst og/eller filosofi uten at dette har noen åpenbare årsakssammenhenger med noe vi kan observere og måle. Det ser for eksempel ikke ut som om det er verken arvelig eller har noe å gjøre med oppvekstmiljøet.
Selvdisiplin er bra å ha for alle, men det blir en livsnødvendighet når man ikke har noen “normalsone” hvor man kan sparke av seg skoene, sitte ned og slappe av. Folkelig religionsutøvelse i Norge handler om kos. Folk ønsker ikke typisk overfor hverandre når de skal avgi hilsner og lykkeønskninger at de skal ha for eksempel “fred og godt år” som man sa i gamle tider, men at de skal ha “kos”. Jeg håper du får det koselig. Men dette er ikke noe aktuelt alternativ for de som er plaget av “visjoner” og/eller tendenser til å tenke alternativt, si “gale ting” og ellers oppføre seg eksentrisk. Det finnes ingen kos for et kunstnersinn, bare bedøvelse. “Lykkefølelse” kan inntreffe av og til, av forskjellige årsaker, men livet deres er ikke organisert på en slik måte at de opplever “kos” som verken formål eller belønning. Og dette er noe man som regel ganske raskt kan avlese av hvordan de har organisert hjemmet sitt. Det er ikke noe koselig sted, heller et sted som gjør folk litt urolige og ubekvemme, fordi de oppfatter jo intuitivt at dette ikke er noen “normalsone”. La meg avslutte med en matefor som jeg liker. Riktignok vet jeg ingenting om hvordan dagens skoleverk er organisert, men i min tid var det ihvertfall vanlig at man hadde “idrettsdag” – noen kalte det også “aktivitetsdag” – en gang eller to i året, preget av diverse former for sport og spill. La oss si skiløping siden det er slike tider nå. Det man typisk kan observere er at tre distinkte grupper utkrystalliserer seg: De som konkurrerer om å vinne, de som konkurrerer om å ikke tape, og de som åpenbart gir faen i hele opplegget. Den suverent største gruppen er de i midten. De er jo ikke helt fette idioter så de skjønner at de ikke har noen sjanse til å vinne – den jobben besørges av idrettsfantomene – men de skal ihvertfall ikke komme sist. De vil ikke være tapere. Det er jo ikke normalt. Man får høre om det i lang tid etterpå hvis man dreit på draget under idrettsdagen. Den ertende formen for sadisme er jo noe folk utvikler tidlig. Når det gjelder de som konkurrerer om å vinne så fortsetter de ofte i dette sporet siden i livet. De opplever det å vinne som noe eksistensielt viktig for dem. Noen ganger blir det en besettelse. De bare må være best, først, størst og så videre — og det finnes ikke noe de forakter mer enn det å konkurrere om å ikke tape, fordi dette virker som en perversjon av deres egen “rene olympiske ånd”. De som gir faen i hele opplegget er imidlertid de som senere blir kunstnere, kriminelle og bohemer. De stiller seg i utgangspunktet avvisende til hele tanken om organiserte konkurranser innenfor idrett og annet. De forstår ikke vitsen.
