Operant betinging er en form for læring der individets atferd endres som en følge av de konsekvensene atferden har hatt. Hvis konsekvensene av en atferdsform gjør at denne øker, kalles dette forsterkning. Hvis konsekvensene gjør at atferden minker, kalles det reduksjon eller straff. Disse definisjonene er «empiriske» – man må se hvordan konsekvenser faktisk virker før man kan avgjøre om forsterkning foreligger.
(Wikipedia)
Jeg tilhører den fløyen av tenkere som mener at et individs grunnleggende atferdsmønster er ferdig innlært før språkutviklingen begynner. Som en ikke helt korrekt men likevel veiledende pekepinn kan vi si at foreldrenes fundamentale livsstrategier “går i arv” på en ubevisst måte, eventuelt vil andre “foreldrefigurer” som håndterer barnet under den førspråklige fasen ha den samme funksjonelle rolle i forhold til de aller tidligste livserfaringer et individ opplever. Det typiske er at foreldrene føler veldig sterk omsorg for den lille. De vil beskytte barnet hinsides sine egne behov for komfort og sikkerhet. Sannsynligvis er dette instinktiv atferd, fordi vi gjenfinner den i noen slags versjon hos alle de dyr vi beskriver som “høyerestående”. Imidlertid er dette en standard som har visse avvik. Enkelte individer vil oppleve traumatiserende ting – vi behøver ikke her å spesifisere nærmere – på et stadium som ligger “dypere” enn den mentale faseforskyvningen som inntreffer når de lærer å kommunisere med språk. De opplever aldri den trygghet som ligger i å automatisk søke seg til trøstende og beskyttende rollefigurer i sitt liv og vil av denne grunn senere i livet oppleve diverse “komplikasjoner” i sin evne til å forme normale relasjoner med andre.
Sannsynligvis er det ikke så rent få arbeidstimer innenfor det terapeutiske psykologifaget som går med til å utrede slike problemstillinger. Senere i livet er det vanlig å “glemme” alt man opplevde i livet før man utviklet en selvstendig følelse av å “være noen” som har frihet til å velge hva man skal og ikke skal gjøre. Den berømte virkelighetsoppfatningen har jo sin grunnmur i denne delen av personligheten. Når et individ for eksempel gjentatte ganger havner i “dårlige forhold” med andre vil årsaken til dette sannsynligvis ha sammenheng med hva de opplever som “ekte” på et dypere plan enn hva man umiddelbart kan observere hos folk. Vi alle blir jo preget ganske kraftig av inntrykkene som kommer til oss i løpet av våre første uker i dette livet. Alt er nytt. Alt er dramatisk. Alt skjer for første gang. Senere i livet utvikler vi et “filter” – det vi kaller personligheten (eller selvet) – som sorterer og kategoriserer inntrykkene våre, men før dette skjer har vi ingen “sperrer” som kvalifiserer erfaringene våre for eksempel som “gode eller dårlige” og selvsagt heller ingen forutsetninger for å forstå noe som helst. Vi bare registrerer verden på en direkte og ubevisst måte. Det foregår hjerneaktivitet hos barn også før de blir født – som i seg selv må være en ganske traumatiserende opplevelse – men det er naturligvis uråd å si noe om hva eksakt som foregår; sannsynligvis ligner det en drøm. Vi kan si noen få og vage ting om responser hos ennå ufødte barn; blant annet virker det som om de blir stresset av støy, slik at hvis man ønsker å “feile på den trygge siden av ting” er det sannsynligvis klokt hvis en kvinne henlegger sin gravide periode til et miljø som er preget av stabil ro og forutsigbarhet — som siden fremføres inn i barnets tidlige fase av livet. Etterhvert som de vokser til blir barna stadig mer robuste og “selvstendige” i forhold til livets mange inntrykk, inntil vi alle ved voksen alder som en hovedregel blir nærmest helt avstumpet i forhold til “det magiske mysteriet” vi opplevde i vår barndomsfase. Bortsett altså fra når vi “trigges” av en stimulans som gjenoppvekker hukommelsesmateriale fra vår førspråklige fase av livet, for eksempel en lukt eller en lyd som vi “forbinder med noe” men vi kan ikke gjøre rede for hva eller hvorfor. Vi bare reagerer “instinktivt” og ikke minst “irrasjonelt” på dette inntrykket.
Innenfor fysikken snakker vi om “faser” – eller aggregattilstander – som har et sett med bestemte “overganger” – eller forskyvninger – la oss for eksempel si når vann fryser til is og dermed går fra flytende til fast form; og dette er etter min mening også en meningsfull metafor for det som skjer når menneskesinnet skifter fra “direkte observasjon” uten noe filter, og over til den formen for databehandling som karakteriserer nyttetenkningen hos et “jeg” som prøver å orientere seg i en verden av behagelige og ubehagelige erfaringer, altså det vi kaller “betinget læring” (gjennom prøving og feiling) eller operant betinging, som tilhører den “empiriske” delen av psykologifaget. Vi kan jo observere at at karakteristisk atferdsmønster etablerer seg i løpet av barnets oppvekstår, inntil de ved omtrent 6-7 års alder typisk har dannet en ganske klar oppfattelse om “hvem de er” i forhold til seg selv og sine jevnaldrende. Siden kan vi diskutere hvorfor et individ velger det ene heller enn det andre, og utvikler seg i den ene retningen fremfor den andre, men da beveger vi oss inn i et landskap av “synsing”. Ikke desto mindre er dette et relevant emneområde innenfor samfunnsfagene, ikke minst i forhold til den “terapeutiske” delen av psykologifaget. For å etablere et utgangspunkt kan vi postulere at man kan ikke jobbe med noe man ikke har, slik at man må se på “den ubevisste historikken” hvis man støter på noe som ikke gir rasjonell mening i et individs atferdsmønster, la oss si for eksempel “selvsabotasje” i romantiske relasjoner, som når man er så sjalu, paranoid og mistenksom at man blir bent frem uutholdelig å være sammen med — og gjennom dette selvoppfyllende profetiet får man “bekreftet noe” selv om man ikke vet eksakt hva det er eller hvorfor man bærer på denne følelsen. Fundamental utrygghet kan ha blitt etablert i individet i løpet av den førspråklige fasen. Det kan selvsagt også være andre årsaker, men i parsimoniens navn velger vi den som virker mest opplagt og som ikke krever alt for mange akrobatiske rundspring i tenkamentet. Begrepet tillit er noe man lærer å bruke – og misbruke – lenge før man vet hva det betyr, gjennom prøving og feiling. Det er noe omdiskutert om man kommer til verden med noen slags ferdig formede “tanker” men de fleste tror vi alle starter med blanke ark. Personligheten formes gjennom erfaringen, selvsagt også inkludert de ubevisste delene av selvet; som innlæres gjennom en prosess av betinget respons av typen “brent barn skyr ilden” og som starter lenge før man har noen selvstendig følelse av å “være noen”.
Et interessant filosofisk studieområde er løgnens fysiognomi, eller altså hvorfor folk lyver, sett i relasjon til deres oppvekstvilkår. Det er jo strengt tatt ikke rasjonell atferd. Vi kan anta at dette handler om “operant betinging” hvor individet har opplevd at denne strategien har vært til deres operative fordel allerede fra et tidlig stadium. Typisk at man lærer å “si det folk ønsker å høre” heller enn det som er sant. Siden baller det på seg ettersom livet blir stadig mer komplekst. Det er en svært vanskelig del av foreldrekunsten å moderere barnas naturlige tendens til å fantasere langt uti det ville om tingene i verden og deres årsaksforhold — særlig hvis man selv har et svakt grep på livets realiteter. Det såkalte ungdomsopprøret er typisk den fasen av livet hvor det brister eller bærer i forhold til om man senere “tilpasser seg” i forhold til livets mange bekvemmelighetsløgner eller om man møter sin personlige undergang i løpet av en håpløs jakt på “sannheten” – la oss si et nervesammenbrudd, eller en fase preget av utagerende rusbruk og uansvarlig atferd som ikke tar slutt før man “møter veggen” på det ene eller det andre viset – slik at man blir nødt til å “bygge seg opp på nytt” hvis man overhodet overlever. Uansett vil alle til slutt måtte konfrontere sakens fakta: Sannhet er et moralsk begrep, ikke en egen kategori av informasjon. “Sannferdighet” er det operative begrep i bildet, forstått som en moralsk holdning som man velger å innta, eller eventuelt ikke. Kanskje man har grunn til å anta at “sannferdighet” ikke er noe som lønner seg i lengden. Det er bedre å tilpasse farten etter forholdene, så å si, og være mer strategisk i forhold til hva man sier til hvem. Det handler jo om hva slags resultat man ønsker seg og innenfor hva slags tidshorisont. Er det kanskje ikke greit å lyve til noen som man uansett ikke skal ha noe personlig forhold til og sannsynligvis heller aldri se igjen? Mange synes det. Imidlertid bør de kanskje tenke på hva dette gjør med dem selv over langen heller enn hva slags fordeler det eventuelt gir her og nå. Karaktersvakhet er jo først og fremst ens eget problem. Har kanskje ikke Gud gitt deg en fullt fungerende forfengelighet? Vel, da bør du bruke den for alt hva den er verd og tenke på det som “stygt” å lyve. Du blir stygg av det. Du vet. Feit og full av rynker. Kostbare skjønnhetsprodukter og staselige antrekk hjelper ikke mye når styggheten kommer innenfra. Det er dårlig mentalhygiene å lyve, fuske og bedra folk.
