Kunstig intelligens er informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet og derfor tilsynelatende framstår som intelligent. Som fagfelt er kunstig intelligens en sammensmelting av datateknikk, logikk, matematikk, psykologi og nevrovitenskap. Dyp læring er en metode hvor man bygger et nevralt nettverk med mange lag. For hvert lag man legger til, økes beregningskraften til hele systemet. Forenklet sett kan man si at hvert lag lærer en annen måte å forstå informasjonen på, som en abstraksjon av det lavere laget. For eksempel i et dypt nettverk som forsøker å identifisere objekter i et bilde, vil de lavere lagene gjenkjenne enkle former, for eksempel kanter, mens de høyere lagene gjenkjenner mer abstrakte former, for eksempel et ansikt.
(Store norske leksikon)
Den kunstige intelligensen folk typisk har hørt om er ChatGPT som er utviklet av selskapet OpenAI. Nummeret som følger navnet til den nyeste maskinutgaven deres henviser til det som er nevnt ovenfor, altså at hver oppdatering av modellen er “hundre ganger kraftigere enn den forrige” — eller noe i det nabolaget. Da mener vi prosessorkraft som forsåvidt også er en god – og upersonlig – definisjon av begrepet intelligens. Hvor mye kan denne intelligensen gjøre på èn gang? Det er det store spørsmålet. Altså “kapasitet”. Eller hvor raskt den er i stand til å lære noe nytt og implementere dette elementet i den logiske kjeden. Folk er allerede tildels mektig imponert av alt den offentlig – åpent – tilgjengelige utgaven får til. Nå i dag er det for eksempel mulig å lage en helautomatisk blogg. Det er bare å gi maskinen en kommando, la oss si “skriv tusen ord om temaet golf”, så vil man få det man etterspør. Deretter kan man justere og redigere etter smak før man publiserer det som en post i bloggen. Nema problema. Da har man spart arbeid og kan fokusere mer energi på sitt egentlige mål, som er å fungere som agentur for et utvalg varer og tjenester — mot et rimelig honorar. Man skal jo leve.
Det er ikke vanlig blant mennesker å operere med konsise definisjoner. Begrepsgraut er en sammenkokt masse av objektive faktapunkter, anekdotiske egenerfaringer, rykter og paranoide vrangforestillinger. Vi er veldig “omtrentlige” i vår omgang med informasjon og det er helt vanlig å lyve – både for seg selv og andre – om hvem vi er og hva vi egentlig driver med, til fordel for en konstruert “sosial sannhet” som vi har etablert nærmest som en “legende om selvet”. Eller en saga om du vil. Det ansiktet vi hver dag presenterer overfor omverdenen og andre mennesker er ikke det samme ansiktet som vi hver dag ser i speilet. Denne tvetydige “dobbeltheten” i menneskenaturen er ikke en feil, det er sånn ting er lagt opp for oss. Alle lever med noen grad av dissonans mellom “hva de føler seg som” og hva de blir oppfattet som av en uanvhengig observatør. Sånn blir det når man på død og liv skal ha en personlig identitet og det ene med det andre. Vi er jo typisk svært forfengelige skapninger. Vi er svake for smiger og følsomme overfor kritikk. Du vet hvordan det er. Vi liker kos. Vi liker ikke ubehag. Dette virker som et passende tidspunkt å fremsette et utsagn med tre røde streker under: Intelligens og bevissthet er ikke det samme. For eksempel er det vi kaller “sosial intelligens” etter min mening bedre benevnet som “sosial bevissthet”. Altså at man er våken, oppmerksom på “energien i rommet” og sensitiv (eller “empatisk”) i forhold til de tilstedeværende personlighetene og deres konfliktpotensiale. Det å være intelligent og det å være bevisst har i utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre. Alle kan jo se at det å være supersmart ikke i seg selv er noe tegn på at man er “flink med mennesker” — snarere tvert imot.
Hvorom allting er, det har nettopp vært litt drama i koseklubben OpenAI – som formelt sett er en veldedig stiftelse med sterke begrensninger på hvordan de kan sjonglere med pengene – og diverse eksperter på fagområdet kunstig intelligens mener at denne helgen har vært den formen for vendepunkt som man senere vil se tilbake på og si “der begynte hele greia”. Mennesker er jo som de er. Alle som har det minste fittehår av filosofisk innsikt kan se at denne gjengen er kanskje flinke matematikere og teknologer, men filosofisk sett er de bleiebarn. De stiller ikke de rette spørsmålene. Kybernetikk defineres som vitenskapen om atferden hos dynamiske systemer og hvordan man kan automatisere disse prosessene. Kunstig intelligens faller formelt sett innenfor denne kategorien, bare at her handler det ikke om å styre industrielle prosesser, formålet deres er å sette bort diverse “tenkearbeid” til maskiner som kan håndtere algoritmebaserte logiske prosesser vesentlig mye raskere enn selv en svær skokk av flinke “tenkere”. Den mest åpenbare filosofiske problemstillingen knyttet til denne saken er selvsagt spørsmålet om hvorfor vi behøver slike maskiner. Hva er det vi prøver å oppnå? Hvor er det vi skal? Hvem tjener på dette og eksakt hva er det de tjener? Det virker jo litt drøyt når det ultimate samfunnsformål har blitt å gjøre milliardærer til trillionister, eller hva fanden det heter når privatmennesker kontrollerer formuer på størrelse med et middels statsbudsjett. Og det er før vi engang begynner å snakke om hva slags militære applikasjoner som finnes – foreløpig bare i teorien – for kunstig intelligens. Jeg vet ikke hva andre ser men selv ser jeg ikke noen vei videre som ikke leder til noe slags dystopisk helvetesscenario. Beklager, men sånn er det. For noen dager siden fortalte jeg noen hvorfor jeg aldri har søkt noen akademisk karrière. Det er fordi uansett hva slags gode intensjoner du måtte ha så fungerer gravitasjonskraften i samfunnet slik at alt man gjør medfører “bedre våpen” i hendene på sånne typer som Netanyahu, Erdogan og Putin. Eller sagt på en annen måte, jeg ser det ikke som noen god ting å effektivisere et system som er ræva i sitt grunnleggende formål. Jeg skal faen ikke bidra til å gjøre de rike og mektige enda rikere og mektigere. Opplegget er jo perverst.
