Gresk mytologi ligner den typen mat som vokser mens man tygger. Det blir bare mer og mer av det jo mer man svelger unna. Nymfene var en type kvinnelige naturånder, kanskje beslektet med de norrøne disene, kanskje ikke. Det er vanskelig å si, men det virker i utgangspunktet som noenlunde den samme idè. På bildet ovenfor ser vi pleiadene, malt av Elihu Vedder, som sammen med sine syv søstre hyadene ble kalt atlantidene, døtre av Atlas og voktere av solnedgangen. Imidlertid blir hesperidene også kalt atlantider, så hvem vet. Atlas hadde noen jern i ilden både her og der. “De magiske øyene i vest” er en gammel legende som dukker opp i mange kulturer (og som har appellert til mange slags fantasier) og hesperidene sies å være der, voktende over gulleplene som virker foryngende på kjødet.
Vi gjenkjenner umiddelbart Idun med gulleplene, hun som var gift med Brage og som noen ganger er en Frøya-lignende skikkelse i mytene, som har (eller tar) ansvar for “fruktbarhet” både i ekteskapelig sammenheng og innenfor jordbruket, noen ganger personlig og andre ganger gjennom disene. I den greske myten finnes Idafjellet og i den norrøne har vi Idavollen. Noen varianter av hesperidenes myte har dem boende i Kolkis, det gamle landet som ligger helt øst i Svartehavet og grenser til dagens Georgia (som imidlertid het Iberia den gangen), og de driver med sauer som har gylne skinn, ikke gullepler. Jason og Argonautene handler om dette, hvilket bringer oss til Medea, en annen av mange grufulle historier, og hvordan hun til slutt ender i Iran og dermed gir navn til folkeslaget mederne, nabofolket til perserne, som fikk slikt navn etter Persevs, som forøvrig også grunnla Mykene og var den som hugget hodet av gorgonen Medusa. Men nok digresjon.
For å “forstå” mytene kan vi ikke bruke forstanden. Den virker ikke på denslags materiale, som er halvt drøm, halvt virkelig. Vi kan analysere form og struktur, språklige grep og etymologi, men vi vil ikke forstå innholdet av mytene dersom vi studerer dem med mikroskop. Myter er elefantiske av natur, det vil si vi må komme oss på en viss avstand for å få det rette perspektivet på ting. Myter er esoteriske av natur. Det finnes et innhold, men det er dårlig egnet til å fanges med språket. Å gripe myters innhold med språk er som å fange røyk med fiskegarn. Vi er nødt til å tilnærme oss materialet på en annen måte. Tenke med en helt annen del av sinnet. Gullepler er innenfor en fortolkningsmodell et gammelt navn for appelsiner (på tysk “apfelsin”), et ord som bokstavelig betyr kina-eple, men som også er kjent som “vestfrukt” og i den greske kultursonen portokal etter landet Portugal. Vi finner mer øst/vest-forvirring. Dessuten er det ofte uklart om de mener appelsiner eller sitroner, sistnevnte det hemmelige middelet mot skjørbuk (C-vitaminmangel) som gjorde at britene den dag i dag blir kalt limeys.
Man vil åpenbart fremstå som mer ung hvis man ikke har skjørbuk. Sykdommen fører blant annet til at tannkjøttet begynner å blø og tenner faller ut. Det finnes mange underhånds referanser til skjørbuk i eldre litteratur, inklusive alskens råd for å kurere lidelsen, som har vart helt inn i moderne tid i kulturer som har liten eller ingen tilgang på fersk frukt og grønnsaker. Navnet kommer forresten fra det norrøne skýrbjugr, som betyr noe slikt som “ødem forårsaket av skyr” (det moderne melkeproduktet skyr har lite mer enn navnet til felles med de gamle tiders heksebrygg). Det vil ta omtrent et års tid for et individ som har normalt kosthold ved dette tidspunkt å utvikle symptomer på skjørbuk dersom de slutter å ta til seg C-vitamin. De vil tilsynelatende “eldes” mye raskere enn alle andre rundt seg og tilstanden kan bli dødelig for noen etter kort tid med fullt symptomregister, men for alle etterhvert. Tilfriskning vil imidlertid skje så snart man begynner å få i seg C-vitaminen igjen, for eksempel ved å spise gullepler. Eller hvorfor ikke jordepler? “Pommes du terre” på fransk, som vi gjenfinner i pommes frites, eller påmfri som noen sier nå. Poteten ble jo raskt den største C-vitaminkilden ute blant folk da den kom fra Søramerika på 1500-tallet. Slik sett fant de jo disse “magiske øyene i vest” til slutt, og brakte hjem igjen jordisk gull som den dag i dag er en hjørnestein innenfor landbruket.
