Aldri så galt at det ikke kan bli verre

Det er vanskeligere enn man skulle tro å finne noen klar definisjon av hva det vil si å være rik. I økonomisk forstand virker det åpenbart at hvis du har bare akkurat det du behøver for å få ting til å gå rundt så er du ikke rik, men heller ikke fattig. Imidlertid er dette en relativ rikdomstilstand sammenlignet med et globalt gjennomsnitt, som tenderer mot ressursknapphet som noe dagligdags. Det virker ikke fornuftig å si at man er rik hvis man må velge mellom å betale strømregingen eller å reparere bilen når man bor i Norge og ellers føler seg normal. Kanskje vi kan si at dersom en plutselig utgift på rundt ti tusen kroner vil kræsje privatøkonomien din så er du definitivt ikke rik.

Enklere er det imidlertid å definere fattigdom. De som bor alene og har en inntekt (etter skatt) på under 247.000 kroner regnes som fattige i Norge. Dette gir per måned kroner 20.583 netto, som i global sammenheng er en respektabel inntekt. Du ville komme langt med disse pengene i mange andre europeiske land og enda lengre for eksempel i Thailand. Men norske priser og norskt utgiftsnivå medfører altså en høy terskel for å komme ut av fattigdomssekken. Siden EU har fastsatt en definisjon som sier at 60% (eller lavere) av den lokale gjennomsnittsinntekten er hvor grensen går så er de fattige i et rikt land vesentlig mye rikere enn middelklassen i fattige land. Uten at dette hjelper dem på det praktiske nivå der de bor og lever.

Mange har en tendens til å henfalle til metafysisk spekulasjon og si at rikdom kan for eksempel være at du har en god familie, mange venner og fri tilgang til vakker natur, dessuten ikke minst mye tid til å nyte disse godene. Hvis du på vanemessig grunnlag jobber 10-12 timer hver dag befinner du deg ikke i en misunnelsesverdig livssituasjon på noe objektivt grunnlag, selv om dette (forhåpentligvis) er noe du selv liker. Jo eldre du blir jo mer fornuftig virker det å måle rikdom i tid. Selv er jeg 59 år gammel og forstår at dette betyr at jeg har mer fortid enn fremtid. Jeg har etter måten bra helse, som ikke er noen selvfølge, men alle prognoser tilsier at innenfor et 10-20 års perspektiv må jeg være forberedt på å bli angrepet av alskens aggressive sykdommer. C’est la vie.

Personlig ser jeg ingen grunn til å misunne de rike. En 70 år gammel milliardær ville sannsynligvis uten å nøle byttet alle pengene sine mot å bli omgjort til en 20 år gammel men blakk mann, som hadde alle muligheter til å gjøre alle de tingene han selv aldri gjorde fordi han var fokusert på å bygge opp formuen sin. Det er en vanskelig kunst å leve slik man synes man bør. Med mindre man mister vettet underveis betyr det å bli gammel at man husker alle de korsveiene da man valgte det ene heller enn det andre og det er slett ikke sikkert at man synes at man alltid gjorde de riktige valgene, men det er som kjent lite man kan gjøre med det i ettertid. Som man reder ligger man.

Det mest velkjente men samtidig dårligst forståtte begrepet fra indisk filosofi er karma. Vi kan grovt si at det betyr skjebne (selv om ordet i direkte oversettelse betyr handling) men da forstått som nøytrale konsekvenser mer enn noe religiøst eller magisk. Karma skapes gjennom at man velger det ene fremfor det andre og etter noen tiår vil det bli tydelig hva slags skjebne man har skapt for seg selv. Jeg tror ikke det finnes noen som på noe ærlig vis kan si at alle valgene de gjorde var smarte og at de medførte akkurat det de ønsket, men hvis man har valgt riktig i mer enn halvparten av de gangene da man fattet såkalte skjebnevalg så tror jeg man skal være fornøyd. Lite synes mer tragisk enn en gammel mann som angrer på alt han gjorde, eller en som er bitter og føler seg snytt av andre mennesker eller selve livet. Men slike finnes.

Dagen i dag kan bli din beste dag, som Erik Bye sa i den der sangen. Men den kan også bli det motsatte. Karma er en form for poetisk sannsynlighetsmekanikk, fordi man er der man er som en konsekvens av alle tidligere valg i livet og vanemønsteret man har bygget opp underveis sier mye om hva man oppfatter som mulig og umulig. Både de fattige og de rike kan oppleve ulykke. Men bare en av dem kan betale seg ut av faenskapet. Er det sant at folk for det meste får akkurat det de fortjener? Jeg synes ikke det. Nå for tiden oppfattes ærlighet som noe teit og naivt. Vi har i løpet av de siste femti år bygget opp et samfunnssystem som favoriserer de samvittighetsløse, de som uten hensyn utnytter enhver situasjon til sin fordel i jakten på rikdom og makt. Premien for dette, altså det nyliberalistiske prosjektet, er imidlertid noe vi alle deler. Naturen sier nei. Klimaet er i endring men det virker ikke som om “folkeviljen” er i stand til å erkjenne dette på det nødvendige handlingsnivå. Som sagt er jeg 59 år og jeg tror jeg vil leve lenge nok til å se hele skithuset falle sammen, men jeg håper jeg tar feil.

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1024

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top