Fryktløshet er ikke noe som eksisterer i naturen. I den grad noe menneske er fryktløst snakker vi i virkeligheten om en alvorlig mangel i det emosjonelle apparatet. Personer – eller for den saks skyld en hvilken som helst “høyerestående” skapning – som ikke har evnen til å føle frykt vil sannsynligvis forsvinne ganske raskt fra det genetiske registeret, fordi selv om det går an å bli alt for skvetten av seg så er det også slik at virkelige farer – noen av dem dødelige – eksisterer der ute. Dersom man ikke har realitetsorientert intelligens er frykt det nest beste. Vi kan også si at frykt er et aspekt av det såkalte instinktet som finnes hos alle dyr og som påbyr individet å overleve og formere seg. Eller med andre ord: Unngå det farlige, oppsøk det seksuelle. Problemet er bare at det seksuelle også har en tendens til å være farlig.
Mye av det vi kaller “menneskelig intelligens” burde etter min mening heller kalles fantasi. Forestillingsevne. Snarere enn noen slags digital informasjonsprosessor bør menneskehjernen betraktes som en analog billedgenerator. Selv de mest matematisk gjennomarbeidede planer er bare fantasier før de iverksettes. Det er derfor vi kaller det virkeligheten, fordi det er den delen av eksistensen som skiller det som virker fra det som ikke virker. Dette er en liten gyllen hemmelighet som skjuler seg i språket og som vi har arvet fra tysk. Hvis noe ikke virker er det ikke virkelig. Fra den samme språkroten stammer ord som virksomhet, verktøy, samvirke, og så videre. Ting vi gjør og ting vi bruker for å få ting gjort. Vi kan si at det norske språket dypest sett assosierer virkelighet med “aktivitet”. Dette er selve livsgrunnlaget. Hvis noe forblir ubevegelig gjennom lang tid regner vi det som “dødt”. Det gjør ingenting. Det virker ikke. Det er ikke en del av vår virkelighet.
Hvilket bringer oss til det hinsidige. Nærmere bestemt den tidligere nevnte fantasien. “Ingen røyk uten ild” er noe folk typisk sier som en metafor for kausalitet, altså årsaksrekker. Enhver virkning som vi kan observere antas å ha en årsak, som i sin tur og orden er en virkning av en tidligere årsak, og så videre, helt tilbake til “den første årsak”, som Aristoteles kalte den ubevegelige bevegeren. Ikke fordi han anså det å være noen slags person men fordi språket tross alt har sine begrensninger. Vi vet ikke hva som er “den ultimate årsak” noe mer enn vi vet hva som er den siste virkning. Vi befinner oss så å si in media res, midt i tingene, men vi har en – om enn noe begrenset – evne til å observere vår omverden og danne bilder i hodet av hva som muligens er forklaringen på det som foregår. Dette har mennesket alltid gjort, på mer eller mindre disiplinert vis. Vi som lever i dag er på ingen måte mer intelligente enn forfedrene i steinalderen. Vi har faktisk ganske dramatisk mye mindre hjernevolum enn dem, hvilket i det minste indikerer at de hadde mer rå prosessorkraft til rådighet slik sett. Imidlertid regner vis oss som mer velinformerte enn dem fordi vi har et større kollektivt akkumulert datagrunnlag enn tidligere mennesketyper. Veien fra det ene til det andre går gjennom språket. Intelligensens ypperste oppfinnelse.
Jeg følger noen såkalte vloggere – videobloggere – på YouTube. Hva skal man si? Noen slags private kringkastingsforetak. Jeg liker hvordan utviklingen har beveget seg bort fra fjernsynet som den store stygge ulven når det gjelder folks fantasier om hvordan skadelige tanker sprer seg i samfunnet. For ganske lenge siden ble boktrykkerkunsten betraktet som noe satanisk. Siden ble bøker regnet som noe av det mest respektable man kunne sitte i en krok og kose med. I løpet av min egen oppvekst var det ganske vanlig å se ymse slags synsere sitte der aldeles ville i blikket og legge ut om hvordan fjernsynet var noe slags vardøger som varslet om samfunnets undergang gjennom en degenerativ påvirkningskraft på barn og unge. (Ironisk nok var de ofte å se på fjernsynet.) Og da hjemmevideo ble vanlig tok det helt av. Nå i dag er det vanskelig å se hva all skrekken handlet om. For eksempel er ikke videovold et ord man typisk hører særlig ofte lenger, men ved et tidspunkt var tilsynelatende enhver halvstupid Nostradamus wannabe ute på idèmarkedet med dommedagsfantasiene sine. Dagens store snakkis sånn sett er imidlertid den vidunderlige verdensveven. Internett. Det store spranget i forhold til menneskelig informasjonsdeling. Nå for tiden er det slik at enhver fremmelig fjortis i løpet av et par timer kan grave opp like mye saksinformasjon om nærmest hva som helst som det ville tatt et helt team av etterforskende journalister mange uker å sette sammen på 80-tallet.
Uansett, jeg følger noen vloggere. Noen ganger snakker de om hverandre. En slik var irritert på en annen fordi han ikke likte hvordan denne andre snakket om Carl Gustav Jungs psykologi, nærmere bestemt teorien om “det kollektivt underbevisste sinn”. Han var sint fordi Jung etter hans mening tok feil om dette. Det finnes ikke noe “organisk internett” som man kan laste ned informasjon fra på mystisk vis. Det er ikke slik at vi alle er forbundet med hverandre via egenskaper i hjernen, langt mindre noen “åndelig dimensjon” som er tilgjengelig gjennom spesielle teknikker; meditasjon, ritualmagi, eller hva har du. Alt dette er overtro man må avvise på det mest kontante hvis man vil unngå å råtne på rot fra hodet og ned. Om dette er det å si at jeg er enig i konklusjonen ut fra det foreliggende premisset. Problemet er bare det at premisset er feilaktig. Jung sa aldri at menneskene er forbundet med hverandre gjennom en kollektiv underbevisst mekanisme. Det han sa var at selve hjernens struktur legger visse føringer for hva slags bilder vi har en tendens til å danne i hodet. Videre så sa han at vi kan kartlegge noen av disse “typiske tankeformene” gjennom hva som fremkommer i språket. Han kalte det arketyper. Konsepter som er umiddelbart gjenkjennelige for alle mennesker, overalt, på alle språk og til alle tider, hinsides enhver kulturell forskjell. Det er derfor så mange historier folk forteller har en tendens til å ligne på hverandre, fordi folk dypest sett ligner på hverandre, ikke fordi det har vært noen kulturell kontakt mellom dem. La oss – ikke uten et humoristisk glimt i øyet – kalle det Pyramideprinsippet. Årsaken til at så mange oldtidskulturer har bygget pyramidelignende strukturer med overfladisk likhet er fordi dette er en stabil måte å bygge i høyden uten å bruke avanserte ingeniørkunster. Vi kan av naturlige årsaker ikke observere alt folk bygde som siden raste sammen fordi vektfordelingen gjorde byggverket ustabilt. Vi kan anta at de så, lærte og siden brukte materialene på mer fornuftig vis. Et bedre spørsmål er hvorfor folk føler behov for å anlegge kunstige fjell i det hele tatt. Her dukker arketypen “hellige fjell” naturligvis opp.
Man må være mer enn bare blind for å ikke legge merke til at sola kommer og går i løpet av døgnet. Denne kjernefysiske fusjonsprosessen som befinner seg åtte lysminutter unna oss avgir massive mengder stråling som hudcellene registrerer. Vi kaller det “solvind” og den eneste grunnen til at det ikke umiddelbart dreper oss er at jorda har et magnetfelt som beskytter oss. Det er ikke teknisk sett ukorrekt å si at sola er en “gudsmakt” og dette har da også vært vanlig i alle kulturer vi kjenner. Den er livsfarlig men den er også livgivende. Intet rimelig fornuftig menneske behøver noen detaljert forklaring av hvordan og hvorfor. Det er en åpenbar sannhet. Den som ikke respekterer sola vil ikke leve særlig lenge. Til og med i Norge – som er omtrent så langt nord som mennesker kan overleve – er det mulig å pådra seg dødelige skader av solskinn. Å bevege seg oppover i et landskap medfører at man beveger seg “nærmere sola” (selv om dette er en ubetydelig distanse i kosmisk målestokk). Altså nærmere deg min gud som salmen sier. Folk har ikke typisk bygget pyramider i landskap som har naturlige fjell av respektabel høyde. Men i for eksempel jungelen i Guatemala, Belize og Mexico finner vi “solpyramider” hvor toppen stikker opp over trekronene og derfra ligner jungelen et grønt hav. Mange hevder at zigguratene i Irak ble bygget fordi befolkningen der kom fra et sted hvor man opererte med “hellige fjell” men siden deltalandskapene i Mesopotamia er så flate ble det nødvendig å anlegge kunstige fjell. Vi skal imidlertid ikke undervurdere den hjertebankende følelsen som begrepet utsikt har en tendens til å fremkalle i mennesker. Slik sett er en “tindebstiger” (som liker å nyte den følelsen man får når man står på toppen og ser på alt der nede) noe annet enn en “fjellklatrer” (som liker mestringsfølelsen man får etter å ha fullført en vanskelig – og farlig – oppgave). Mange mennesker bruker den dag i dag fjell til å konfrontere sin frykt og kaller dette mot. Bare de tapre vil nå toppen. Ikke så rent får mister livet under denne utforskningen av eget vågemot. Ofte er vi ikke engang noe i nærheten av så kompetente som vi fantaserer om at vi er. Sic transit gloria mundi. Men det er interessant hvordan det er så vanlig å assosiere det som er “bedre” enn det vanlige som også “høyere”. For eksempel sosiale hierarkier. Sjefen befinner seg “over” de ansatte. De opplyste har oppnådd en “høyere” form for bevissthet. Og sånn går dagene.
