Når kan et hakekors brukes som smakfullt dekorativt element?

Golliwogg, senere skrevet golliwog og også kalt golly doll og annet på engelsk, er ei type filledokke i britisk og amerikansk populærkultur. Golliwogg er framstilt som en morsom «negerdokke» med bustete, svart hår, stort smil og fargerik bukse, jakke og sløyfe. Skikkelsen og navnet ble kjent gjennom en serie barnebøker på slutten av 1800-tallet. The Golliwogg var populær til inn på 1970-tallet da figuren ble kritisert for å være rasistisk. Ordet golly kan oversettes med «du store min!» på norsk. En teori er likevel at førsteleddet i sammensetningen golliwogg er avledet av det arabiske ghoul, en type demon. Wog er imidlertid et britisk slangord som tradisjonelt har betydd «svarting» eller «degos». Dokketypen har derfor fra 1980-tallet ofte bare blitt kalt golly og golly doll som et mindre nedsettende navn.

(Wikipedia)

WOG er faktisk et akronym som står for “western oriental gentleman” og stammer fra den tiden da alle – i teorien – kunne bevege seg fritt innenfor Det britiske imperiets grenser, dog med visse restriksjoner i henhold til rase. Jeg kjenner ikke detaljene, bare at wog var en av mange klassifikasjoner folk ble sortert etter den gangen. Siden har ordet festet seg i britisk dagligtale. Det er aldri ment som et kompliment. Om golliwoggen er det å si at jeg husker vagt Zinken Hopps barnebøker som var oversatt fra engelsk. Jeg hadde ingen mening om hva en neger var da jeg var barn. Første gang jeg så en i virkeligheten var i ti års alder – cirka år 1973 – da et omreisende tivoli hadde med seg en “villmann” kledd i noe slags opplegg med leopardskinn og greier. Han hoppet og fektet, skrek og rullet med øynene foran barna, som hylte av skrekk. Han var flink i rollen sin, det skal han ha, men det må jo ha vært en absurd jobb for dette individet. Allikevel, noe skal man jo leve av og det finnes verre skjebner enn å jobbe som teaterklovn basert i særheter ved eget utseende.

Florence Kate Upton (1873-1922) publiserte sin første av en serie svært populære barnebøker da hun var 22 år gammel. Hvor fikk hun idèen til golliwogg ifra? Det finnes ymse teorier. Min egen handler om at hun tilbrakte de første fjorten årene av livet sitt i bydelen Queens i New York City, som betyr at hun ble preget av amerikansk kultur sent på 1800-tallet gjennom hele sin mest følsomme alder, noe som blant annet forklarer golliwoggens “jazzkostyme”. Amerikanerne hadde jo på den tiden den såkalte boogaloo, en svart karakter som fremførte sang og dans under diverse vaudeville-forstillinger, ofte i fargesprakende kostymer for ekstra dramatisk effekt. Artistene var imidlertid sjelden selv negre – man blandet jo ikke raser i USA på den tiden, ikke engang i teatermiljøene – de var hvite som ble sminket svarte, eller altså påført en groteskt karikert negermaske som i ettertid er det man mener med begrepet “blackface”. Upton selv var neppe utpreget rasistisk, men hun var jo et barn av sin tid, så hun hadde et uskyldig forhold til disse tingene — en uskyld som imidlertid forlengst har forsvunnet fra verden, sammen med troen på at radioaktiv tannkrem vil gjøre tennene til folk hvitere, amfetaminpreparater gir gode resultater i forhold til slanking, eller at systematisk bruk av vold og trusler er en selvfølgelig del av barneoppdragelsen.

Jeg bodde et par år i England. Under en dagsutflukt til badebyen Cromer på østkysten av regionen Norfolk (hvor jeg bodde) fant jeg et eksemplar av golliwogg – tilsvarende den minste av de tre på bildet ovenfor – i en souvenirbutikk. Selvsagt måtte jeg kjøpe den. Jeg har den ennå. Den inngår for tiden i en slags kunstinstallasjon i et hjørne av stua. Det begynner å bli langt mellom disse gjenstandene fra en annen tid ute i den ordinære varehandelen, selv om man selvsagt får tak i det meste hvis man stiller med stor lommebok på samlermarkedet. Jeg husker for eksempel at spruteflasker med E150 sukkerkulør fortsatt het negro for tyve år siden, men dette har siden blitt endret. Dog ikke før de gjorde et visst inntrykk på en amerikansk venninne som besøkte meg i Norge på vårparten i år 2001. Hun kjøpte sporestreks et titall av dem for å bringe dem tilbake til USA som “ironiske presanger” til et utvalg av sine omgangsvenner der. Interessant nok hadde ikke jeg selv ved det tidspunktet noensinne reflektert over at varemerket “negro” representerte noe spesielt oppsiktsvekkende. Ikke før jeg så hennes utpregede oh wow reaksjon. Det som med en viss forutsigbarhet hender når diverse kulturelle artefakter – eller i dette tilfelle et varemerke – blir tatt ut av bruk fordi de virker støtende på noen, er at noen andre begynner å gråte fordi de mener det som skjer er politisk korrekthet, som i seg selv representerer en form for kulturelt forfall. Jeg vet ikke om jeg oppfatter dette som noe rimelig argument. Hvorfor er det viktig å bevare kulturuttrykk som representerer fordommer fra en annen tid? Det går ikke an å tviholde på påstanden om at golliwoggen er uskyldig moro lenge etter at det har fremkommet massiv kritikk fra mange hold om at det ikke oppfattes slik i noen generell forstand. Folk reagerer på symbolet og hva slags assosiasjoner det trekker med seg. Det går ikke an å glatte ut og ignorere hundrevis av år med nedverdigende behandlig av folk basert i rasisme noe mer enn det går an å lage en dekorativ juleoppsats i hagen, med et stort hakekors i midten, og tro noe annet enn at alle vil tenke akkurat det samme: Dette er en veldig nazi ting å gjøre. Hva er det neste som skjer hvis man skal dikte et eventyr om saken? Jeg vil tippe at noen kommer til å ringe politiet, som siden vil pålegge kunstneren å demontere installasjonen sin. Kanskje havner man i avisen. Kanskje får man mange rare nye venner og uvenner. Men det vil neppe bare bli ignorert. Reaksjoner vil fremkomme.

En forutsigbar saga om bråk i Storbritannia.

Selv om jeg ikke tror at Florence Kate Upton selv var rasist i noen ideologisk overbevisnings forstand så levde hun definitivt i en rasistisk tid, slik at oppfinnelsen hennes som vi møter allerede i den første boka “To hollenderdukker og en golliwogg på eventyr” ble nesten umiddelbart ekspropriert for diverse misbruks formål — ikke minst fordi hun aldri copyrightet karakterene sine. Som alle vet finnes det jo fortsatt folk som tror at man kan gjøre forutsiglser om noens karakter basert i deres hudfarge, klesstil, kroppsform, bevegelsesmønster, og så videre — men som alle også vet så stemmer denne spådomskunsten aldri med virkeligheten. Det er invarians i den anekdotiske erfaringen at folk alltid viser seg å være noe annet enn hva man først trodde, hvilket leder oss frem til den uunngåelige konklusjon at hensikten med fordommene er noe annet enn å gjøre forutsigelser om folks karakter. Rasisme har ingen sosial funksjon. Så hva er det de prøver å oppnå? Her bør man etter min mening bruke gravejournalistikkens første bud: Follow the money. Hvem tjener økonomisk (og/eller politisk) på at det blir etablert og vedlikeholdt en uløselig konflikt i samfunnet? Hvem bruker mellommenneskelig hat som verktøy, og i så fall til hvilket formål? Hva slags personlig utbytte høster de som agiterer til fordel for paranoide vrangforestillinger om menneskegrupper? Kanskje det er noe seksuelt, i den forstand at de opplever “en god kilende følelse” inni seg når de ytrer seg hatefullt, eller altså sadisme. Hvem vet, det er jo egentlig ikke interessant hva som motiverer folk til å gjøre skadeverk, det er bedre å sette inn kreftene på en måte som virker konstruktiv i forhold til det langsiktige mål å bygge et samfunn, dråpe for dråpe, som tar vare på alle og som tar hensyn til alle. Det er selvsagt svært langt dit, men retningen er i det minste krystallklar. Det skal ikke være nødvendig for noe normalt menneske å si “jeg er ikke rasist” og når man eventuelt føler at man bør påpeke dette så er det alltid og uten unntak fordi man er rasist. Slår aldri feil.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1029

2 thoughts on “Når kan et hakekors brukes som smakfullt dekorativt element?

  1. Enda en velskrevet sak som blir printet ut og lagt i mappen “Apecalypso’s utvalgte. Passer bra i dag som en refleksjon om en annen blogger som har vært på togtur .

    1. Hvis du mener den ekle nazikaninen så ser jeg jo overskriftene og kan legge sammen to og to men jeg gidder aldri å lese det han skriver, fordi det er til enhver tid mer enn femti prosent sannsynlig at det vil være enda mer deprimerende tåpelig idioti fra et ødelagt menneske som burde oppsøke psykiatrisk hjelp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top