Verdens helseorganisasjon, WHO, definerer vold som forsettlig bruk, eller trussel om bruk, av fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner eller en gruppe, som enten resulterer i, eller har høy sannsynlighet for å resultere i, død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling.
(Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress)
Jeg faller definitivt innenfor kategorien “trussel om bruk av tvang rettet mot en selv”. Det kan jo ofte være vanskelig å sparke meg i gang når det er noe jeg bør gjøre (men som kan utsettes), selv om jeg er ganske flink til å få gjort det jeg må gjøre. Bare hvis jeg truer meg selv med noen slags straff våkner jeg til liv og tar grep. Jeg vet jo allerede at jeg ikke kødder. Jeg kan være ekstremt streng mot meg selv. Ikke bare i form av så grov kjeft at håret legger seg i bakoversveis, men også på mer utspekuerte og sadistiske måter. Fy faen så evneveik du er. Nå blir det fullstendig moronekt i en måned. Du vet. Disiplin. Det er ikke enkelt. Men man venner seg til det etterhvert.
Når vi studerer våre venner dyrene legger vi merke til at det er de mest sosiale som er de mest voldelige. (Da regner jeg ikke med volden som begås av rovdyr på jakt, bare sånt som foregår mellom individer av samme art.) Og det handler alltid om penger, sex eller makt. Eller sånn som dyrene ser det: Næringsressurser, parringsrettigheter og territorial dominans. Asosiale dyr av typen “ensom omstreifer” – si for eksempel bjørner – havner riktignok noen ganger i konflikter, men “vold som arbeidsmetode” er ikke typisk i denne kategorien, mens det er business as usual hos diverse flokkdyr som har hierarkiske rangordninger. Høyerestående primater er de verste gutta i klassen, men ingen slår mennesket når det kommer til rå maktbruk. Hva slags beviser behøver du?
Folk har så mange meninger om hva slags dyr mennesket er. Selv sier jeg vi er åtseletere og at alle våre naturlige instinkter må forstås på bakgrunn av dette. Dette er vår evolusjonære nisje i naturens store kretsløp. Alt vi er – og ikke er – nå i dag begynte med at en variant av apeslekten oppdaget åtselplyndring som overlevelsesstrategi. Siden har vi blitt svært spesialiserte. Det er vanskelig for mennesker å bare overleve på plantekost, slik vi har utviklet oss. Det går an, men man må ha et ganske bevisst forhold til næringsstoffer og mengder. De som slurver vil pådra seg mangelsykdommer som for eksempel fedme og/eller alskens psykiatriske syndromer. Det er imidlertid ikke store mengder animalsk føde vi behøver for å få det hersens treskeverket til å gå som det skal. For mye kjøtt er definitivt mye verre enn for lite. Hva er for mye? Det er litt relativt i forhold til kroppsbygning, bakterieflora i tarmen og den typen ting, men på et generelt grunnlag kan vi si at det å spise kjøtt hver dag er en svært dårlig idè hvis helsa overhodet betyr noe for deg.
Evolusjonsbiologer sier ytterst sjeldent noe annet enn at hjernen er en konsekvens av vår åtselplyndring, særlig dette med å knuse de store knoklene for å få tak i den feite og næringsrike beinmargen. Det er det ingen andre dyr som klarer. Altså, egentlig handler det mest om vårt behov for fett. Hjernen krever jo en femtedel i skatt for å bidra til å holde kroppen levende, og hjernen tar helst imot betaling i form av fett. Derfor har det blitt som det har blitt. I en strikt evolusjonær forstand er vi vanskapninger. Eller eventuelt selvskapninger. Ved et tidspunkt skjedde det jo noe. Vi hoppet rett og slett over rovdyrene, frigjorde oss fra dem, eller hva man skal si. Vi ble jegere. Dette var en avgjørende endring av spillereglene. Siden har all menneskelig utvikling handlet om koordinering mellom øye og hånd. Og hjernen? Den bruker vi til databehandling. I prinsippet det samme som alle hjerner hos alle dyr som har denne egenskapen — men i tillegg har vi utviklet abstrakt tenkning som er løsrevet fra verden og virkeligheten. Språk er ikke unikt for mennesket, men konsepter er. Vi kan snakke om ting som strengt tatt ikke har noen mening i forhold til våre typiske oppgaver som biologiske enheter, først og fremst overlevelse og formering. Det foregår mye “mer” med mennesket. Det hele er ganske komplekst. Mennesket driver med kunster som ingen andre dyr forstår. Ikke desto mindre bærer vi på hele den gamle arven. Instinktene våre driver oss. Sånn sett er vi akkurat som alle de andre dyra.
Egenvilje er et litt ullent begrep sett innenfor en strikt biologisk horisont, men det er eminent forståelig som konsept blant mennesker. Vi har jo det vi mer eller mindre misforstått kaller “en fri vilje” og det forventes at folk skal stille med en personlighet de har brukt egenviljen til å utforme, som et kompromiss mellom driftsliv og omverden. Selvet er på en måte piloten i et fly som vi bygger mens vi flyr. Vi har aldri noen garanti for at vi ikke styrter og kræsjer, men alle skjønner at “styring” er en god idè. Derfor har mennesket funnet opp etikken, eller vi kan kalle det “levereglene” om du vil. Alle har noen. Det er jo vanskelig å se for seg at noen som overhodet ikke klarer å styre seg selv på noe vis kan få noe særlig bra liv. Uansett, slik det fungerer per i dag er at vi lever med både eksterne og interne leveregler. Menneskelige samfunn har sine lover og ordninger, mens menneskelige individer har sine standarder. Noe har man lyst til mens annet er totalt uaktuelt. Sånn er det i det store og hele for alle. Standardene varierer både i mål og mening men alle har noen. De eksterne er å forstå som minimum. Etisk sett er det altså ikke nok å bare være “lovlydig” – altså å holde seg innenfor rammen av “trafikkreglene” i samfunnet – man må også ha sitt eget opplegg som man både må kunne forklare og forsvare på en måte som gir mening. Eller som de sier på kjøreskolene: Legg opp ditt eget løp. Du må ikke følge det lokale trafikkmønsteret når og hvis det gjør deg ubekvem. Du vet. Sving inn i en busslomme og ta noen minutter hvis trafikken går deg på nervene. (Jeg begynte å bruke trafikkregler som metafor for “det sosiale” etter å ha lest noe Trond Berg Eriksen skrev en gang på 90-tallet.) At man blir “engasjert” av noe de andre trafikantene holder på med er et farevarsel. Egenviljen er i ferd med å miste grepet. Noen ganger er dette ønskelig – for eksempel hvis man skal ha sex – men som regel ikke. Hovedregelen er at man skal unngå ekstasen mens man er ute og kjører. Feil tid, feil sted, og definitivt feil vitnegrunnlag.
Hva var det vi snakket om? Herregud. La oss gå helt tilbake til overskriften. Sannheten er at mennesker ikke er spesielt voldelige. Vi har omtrent det som er å forvente for skapninger av vår kategori. Vi krangler om penger, sex og makt. Noen ganger smeller det. Sånn er det for alle typer skapninger som det er naturlig å sammenligne oss med. Så langt det bestialske. Men hva med det typisk menneskelige? Vi har jo alle disse kunstene. Vi lager ting og holder på. Religiøs hypnose og det ene med det andre. Arkitektur. Fine klær. Hele pakka. Svært få har noen slags naturlig kontakt med naturen. Nesten alle lever i, med og for kulturen. En verden vi selv har skapt. Det er der vi har våre hjem, ofte stablet opp som et assortement av fyrstikkesker både i bredden og høyden. Vi kaller det Nirvana. Eller noen ganger bare Narnia. Den berømte sivilisasjonen, som må være mer å betrakte som en sinnstilstand enn som våre samlede eiendeler. De fantasifulle ser for seg at alt skal bli enda mye bedre enn det allerede er. Kunstig intelligens og interstellare romskip. Kanskje til og med evig liv. Tenk på det du. Det skulle han gamle faens farao ha sett der han satt på sin trone og kalte seg en gud. Teknologien skal redde alle fra alt, eller ihvertfall de som kan betale for seg. Du vet. De som er viktige. Er det ikke interessant hvordan all slik frelselære ligner på seg selv? Alle lover at det er bare noen ganske få og spesielle mennesker som vil unnslippe Den Store Skrekken, men for at dette skal kunne skje må det først være noen utrenskninger av de uverdige. Nok til at vi kan få skuta på rett kjøl og seile inn i lykkens solnedgang. Hvem vet når nok er nok? Det skal komme en leder – utgått fra selveste folket – som vil skjønne hva som er nødvendig og vise vei.
Har du noen gang vurdert å skrive manus til film eller teater? Tror det kunne vært en overkommelig oppgave for deg. 😀
Så lengr ingen betaler meg for noe annet så blir det nok bare “business as usual”.