Wewelsburg er et renessanse-slott i Nordrhein-Westfalen, i landsbyen med samme navn. Allerede i 1933 ble slottet besiktiget av Heinrich Himmler, Schutzstaffel (SS) sin leder, for å undersøke muligheten til å erverve slottet. Samtidig ble de første planer for ombygginger lagt. Fra 1934 ble slottet leid ut til SS fra de lokale myndighetene for 100 år til den symbolske prisen av én reichsmark i året. Stedet ble et SS-kultsted, og fungerte som SS-Führerschule («SS-lederskole») med navn SS-Schule Haus Wewelsburg. Himmler hadde planer om å gjøre Wewelsburg til SS’ fremste helligdom og kultsted. I 1938 beordret Himmler at alle SS-ringene («Totenkopfringe») etter døde SS-soldater og -offiserer skulle returneres. Planen var at disse skulle oppbevares i en kiste i slottet, og slik symbolisere at de døde medlemmene fortsatt var med i SS. Hvor de anslagsvis 11 500 etter andre verdenskrig er blitt av vites ikke.
(Wikipedia)
Selv i den kretsen av mindre spiselige personligheter som omga Hitler stakk Himmler seg ut som en ekstraordinært fæl fyr. Øverste leder for SS og politisjef for hele Nazi-Tyskland? Allerede der begynner varselklokkene å ringe. Blant alle de “politistater” verden har sett er det liksom ingen som kan måle seg med det nazistene fikk til, som altså skjedde under ledelse av Heinrich Himmler. Der treue Heinrich, som Hiltler sa. Den trofaste Henrik. Man kunne alltid stole på at han fikk jobben gjort. Fordi han var en av nazitoppene – og kanskje den verste av dem alle, inkludert Hitler – fremstår den historiske skikkelsen Himmler som en fryktinngytende figur, men hvis han aldri hadde havnet i maktposisjonen sin ville neppe noen funnet noe bemerkelsesverdig ved personen Heinrich Himmler. Han var en middelmådighet til fingerspissene, forsåvidt i liket med resten av banden, med mullig unntak av den flamboyante Hermann Göring. Han var definitivt en “karakter”. Uansett var Himmler svært opptatt av okkultisme og parareligiøsitet. Tanken var at SS skulle være en “ridderorden” og de fremste bærere av det ariske krigerideal innenfor det tusenårsriket som nazismen bare representerte begynnelsen av. De hadde jo store – mange vil si vanvittige – planer for det nye Europa; med herrefolk, slavefolk og det ene med det andre, omgitt av storslagen arkitektur og sosial orden.
Som alle vet satte Himmler av hele tre uker av sin sikkert veldig travle hverdag for å besøke Norge i januar 1941. Formålet var det som siden har blitt karakterisert som en “rasesafari”. Han ønsket å se hundre prosent raserene ariske mennesker i sine tradisjonelle habitat av laftede tømmerhus med gress på taket og den typen ting, så de dro i kortesje oppetter “dalstrøka innafor” slik at Reuchsführer Himmler skulle få sett litt kulturlandskap av det slaget som selger bra den dag i dag, ikke minst overfor tyske turister, og dermed få tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Vi kan bare fantasere om hva som egentlig foregikk i tenkamentet på denne underlige skruen, men helt i vater var han aldri. Han døde under uklare omstendigheter mens han befant seg i britisk fangenskap i de første dagene etter krigens slutt. Han ville uansett ha fått dødsdom under Nürnbergprosessene, men det hadde kanskje vært greit å få avhørt ham i noen grad før man avlivet ham. Enkelte mener at Himmler, SS – og forsåvidt hele nazibevegelsen ellers – etterlot seg “mysterier” som har noen slags meningsfull betydning den dag i dag, men jeg er ikke enig i verken sak eller premiss. Det er jo ikke mystisk hva som kommer til å skje når en sosiopat blir gitt stor politisk makt til å forme hele samfunnet i tråd med sine egne ville fantasier. Det betyr invariabelt “nedtur” for alle andre enn de utvalgte, som imidlertid på sin side kan bli hvor latterlig pompøse – men samtidig dødelig farlige – som helst. Sånt har alltid eksistert. Det er riktignok vanskelig å etablere seg som stor sosiopat i dag gjennom en militær karrière eller annen offentlig tjeneste, men til gjengjeld har man desto mye bedre muligheter innenfor det private forretningslivet enn noensinne tidligere. Der må man svare for andre folk på andre måter, med større etisk slingringsmonn.
Man møter sjelden noen som har noen klare forestillinger rundt hvorfor det ble en første verdenskrig, selv om alle har hørt om “skuddene i Sarajevo” og alt det der, og enda færre som kan si noe om hvem som vant og hva de fikk i premie. Alt ble jo et helvetes rot etterpå. Det er i ettertid åpenbart at man la opp til ikke bare Den andre verdenskrigen, men også dagens situasjon i såvel Ukraina som i Gaza. Det fantes jo bare “Det ottomanske riket” før Den første verdenskrig, mens hele regionen etterpå ble delt opp i et antall “mandater” som skulle styres av de etablerte kolonimaktene, i praksis Frankrike og Storbritannia. Eller Det britiske imperiet som man fortsatt sa den gangen. I Russland ved den samme tid pågikk først revolusjonen, deretter borgerkrigen – hvori opptatt diverse uro langs grensene – mens det brygget opp til enda mere bråk mellom både Russland, Kina, Japan med flere lengst i øst. Samtidig hadde det tilkommet et drøyt dusin helt nye statsdannelser i Europa og alle disse skulle jo organisere seg i forhold til seg selv, sine naboland og verden forøvrig. Det var svært mye som foregikk i den nesten litt unaturlige “våpenhvilen” mellom første og andre verdenskrig, for særlig fredelige var jo forholdene aldri. På grunn av hendelsene i Russland dukket “kommunistfrykt” opp på horisonten. Den gangen i sin første spede blomst, men den skulle senere vokse nærmest helt ut av kontroll og etablere seg som regulær paranoid vrangforestilling hos et stort antall mennesker, noe den fortsatt er og forblir for mange – med visse justeringer for endringer på det globale bakkenivå – selv om “generell kommunistfrykt” ute i befolkningen er redusert nå drøyt tredve år etter Sovetunionens fall. Folk har begynt å legge merke til at “den frie verden” ikke er så fri likevel, den bare virket sånn så lenge man hadde “despotstatene i øst” å sammenligne seg med. For det spiller jo i prinsippet liten rolle hvem som legger begrensninger på din “frie livsutfoldelse som menneske” – ut over det som er rimelig – og hva slags metoder de bruker til dette. En slave er en slave, uansett om grunnlaget for slavetilstanden er ideologisk eller økonomisk.
