Filosofiprofessor Hans-Georg Möller har en YouTube-kanal som blant annet er et glimrende eksempel på hvordan det høres ut når en tysker snakker engelsk. Dette får meg noen ganger til å fnise men jeg følger kanalen av helt andre årsaker, som for eksempel hans tre prinsipper for personlig identitetsdannelse: Oppriktighet, autensitet og profilering. Den første er veldig old school og handler om et oppriktig liv innenfor den rollen man har valgt — eventuelt den man er født inn i. Vi kan grovt sett si at dette var den vanlige standarden i førmoderne tider. Dette med å være “autentisk” ble ikke en ting før begrepet selvrealisering kom inn i verden, mens “profilering” som konsept henger nøye sammen med fremveksten av internett og sosiale media. Alle må forstås som statistiske abstraksjoner og modeller. Individuell varians er selvsagt stor, men det vil likevel fremkomme en “tendens” i en av disse tre retningene.
Alle som gjennomgikk et program for “ledertrening” på 80-tallet kom i kontakt med transaksjonsanalyse (TA), men jeg vet ikke om dette er i bruk på den samme måte i dag. TA er uansett en slags psykologisk geriljataktikk man kan bruke for å danne seg et bedre bilde av hvordan kommunikasjonslinjene manifesterer seg i den for hånden værende situasjon, eller kanskje vi heller skal si hvorfor kommunikasjonen ikke fungerer bra når og hvis dette er et problem. TA er ikke et profesjonelt psykologisk verktøy; det betraktes som en forenklet feltmodell av grundigere analytisk metodikk som for eksempel psykoanalyse eller objektrelasjonsteori. Hensikten er da heller ikke å gå inn i et program for behandling, bare å danne seg et overblikk over “situasjonens energier” og hva som trigger de enkelte aktørene i konflikten. Grovt sett kan vi si at TA handler om ulike “egoposisjoner” hvor det normale er voksen-til-voksen dynamikk. Imidlertid kan egoet vandre slik at man antar en “foreldreposisjon” i forhold til noen, som ofte arter seg som en nedlatende, belærende stil. Motsatt kan egoposisjonen vandre regressivt til en infantil posisjon, som grovt sett handler om de mestringsteknikkene man typisk vil finne hos barn.
Möller beskriver strategiene for identitetsdannelse som teknologier med stigende grad av kompleksitet. De oppriktige aktørene er også de mest primitive, som danner sin identitet på et relasjonelt grunnlag, altså som “medlemmer av en gruppe” (si for eksempel familie, jobb og annet som innebærer psykologisk rollespill), slik at man definerer sin identitet som for eksempel familiefar, snekker, norsk, med videre, altså med ord som beskriver en relasjonell funksjon innenfor en gruppe — og relativ strategisk suksess henger på i hvilken grad man demonstrerer oppriktighet i performativ forstand. Han er en god far. Et annet spørsmål er om han også er “autentisk”, om han “er seg selv” i en dypere forstand, vi kan si om individet har gjennomgått en mer eller mindre “mystisk” prosess av selvutvikling, slik at man er “ferdig formet” som menneskelig individ, at man har sin egen unike karakter, og så videre. Når det gjelder romantiske parforhold ser de oppriktige etter “en bra partner” (som altså er oppriktig i forhold til å være partner, jobbe med forholdet, og det ene med det andre) mens de autentiske søker sin “sjelefrende” som har personegenskaper som man “klikker sammen med” på et mer metafysisk grunnlag. Det var meningen at vi skulle møtes og bli sammen. Som vi ser vil disse forskjelligartede ambisjonstilstandene medføre forskjelligartet erfaringsmateriale.
Den nyeste og mest avanserte formen for psykologisk identitetsdannelse er merkevarebygging støttet i elektroniske media. Man utvikler og presenterer en profil som man senere markedsfører som “seg selv”. Det kan bli hvor detaljert som helst — og som jeg tidligere har påpekt ligner fenomenet i en ganske interessant grad på “legendebygging” slik som det særlig ble praktisert av diverse hemmelige tjenester under Den kalde krigen, altså spioner og deres godt innøvde dekkidentiteter. Vi kan si at profilørene skaper seg selv som PR-fenomen innenfor en global oppmerksomhetsøkonomi. Slik aktivitet befinner seg i en dimensjon hinsides oppriktighet og autensitet. Vi må heller snakke om troverdighet og konsistens, altså om “produktet” lever opp til hva som er lovet i “reklamen” (som ingen egentlig forventer i vår kyniske tidsalder, men man godtar det man får så lenge det ikke er helt på jordet). Det går ikke an å si at noen strategi for identitetsbygging er “korrekt” siden alt dette uansett bare er fantasier som er klistret på toppen av et ganske absurd dyr som lever i denne verden på måter som ligner andre livsformer i større eller mindre grad. Identitet er jo først og fremst en sosial funksjon. “Hvem man er” fremstår som et mindre interessant spørsmål så lenge man befinner seg alene, uten behov for å forholde seg til andre menneskers vilje og egenskaper. Men så snart man introduserer “noen annen” i bildet har vi det gående: Hvem er jeg? Hvem er du? Hva er vi i forhold til hverandre? Spørsmålene kommer på rekke og rad. Relasjonen må avklares for at man skal kunne forholde seg til hverandre på fornuftig vis, og det er ved dette tidspunktet at transaksjonene kommer på banen. Hvis vi sammenligner forskjellige strategier for identitetsbygging med egoposisjonene innenfor transaksjonsanalyse kan vi forutse visse kommunikasjonsproblemer mellom for eksempel de oppriktige og de autentiske, eller begge disse i forhold til profilørene. En profilbygger ser jo ikke noe problem med å fullstendig dekonstruere personlighetsstrukturene som er i daglig bruk blant de to andre kategoriene, slik at for eksempel “mannsrollen” oppleves som noe absurd innenfor den nyeste tenkningen, mens det er et fundamentalt eksistensspørsmål hos de som på oppriktig vis søker å fremføre denne rollen. Samtidig vil “de autentiske” med forutsigbar sannsynlighet oppleve “personer på nettet” som falske, pretensiøse og èndimensjonale, mens en profilør sannsynligvis vil oppleve begge de to andre typene som sinnsforvirrede. Emosjonell inderlighet er jo ingen god profilstrategi. Man ser bare klin kokos ut. Hva det handler om nå er å avbalansere markedsstrategien mot kontraktisk leveringsplikt — og ellers oppføre seg profesjonelt.
