Åpent brev til Gry Henriksen

Å benytte betegnelser som ‘nazisoper’ er faktisk ikke greit, -uansett hvor en står i saken som sådan.

(Gry i kommentarfelt)

Med forbehold om divergens i virkelighetsoppfatningen: Ordet “faktisk” er designet for å henvise til en spesifikk kategori av informasjon. Det vil si fakta. Følgelig blir ordet brukt på ukorrekt vis her, siden Grys påstand faktisk er moralfilosofisk. Men la oss ikke være pedantiske. Om vi ser stort på det er det en meningsytring som riktignok ikke på eksplisitt vis utber et tilsvar, men alle vet at jeg pleier å svare på kommentarer (hvilket sannsynligvis også er grunnen til at jeg får såpass få av dem) så jeg antar at Gry forventer noe slags tilsvar. Fra min egen synsvinkel kan jeg gjøre hva fanden jeg vil. Det er jo min blogg. Jeg kan svare eller la være. På generelt grunnlag er det å si at “flammekrig” ikke er min greie, selv om jeg har litt erfaring med fenomenet fra mitt liv som engelskspråklig blogger. Og hva er en flammekrig? Hovedsaklig det samme som hva vi på norsk kaller gjensidig skittkasting. En metafor som henviser til hvordan aper kaster ekskrementer på hverandre for å uttrykke seg på samme vis som når mennesker utveksler fornærmelser, trusler eller hvordan det nå utspiller seg. Fenomenet er uansett velkjent og for det meste dårlig likt av alle. Det liksom litt under vår verdighet som mennesker, ikke sant?

Ordet soper har hatt en littt interessant karrière som kan minne om utviklingen for ordet antisemitt (som vi skal komme tilbare til). Opprinnelig ble det designet som nedsettende betegnelse for “menn med promiskuøs seksualatferd”, altså underforstått at de “feier over hva som helst”, og innenfor kategorien hva som helst finner vi andre menn. Det går jo an å feie over dem også, men bare tanken på noe sånt vekker anstøt og forferdelse hos de evneveike – vi skal også ha i mente at ordet kom i bruk mens homoseksualitet fortsatt var straffbart – slik at reaksjonen er forutsigbart dramatisk og utagerende når man kaller noen en soper. Det er meningen at det skal være slik. Poenget er jo å starte et slagsmål, ikke en debatt. Følgelig er det meningsløst å bruke ordet soper om de som mer eller mindre åpenbart faktisk er homofile, i den forstand at de fremstår som “feminine”. De har jo nesten aldri lyst til å slåss og det regnes som æreløst selv blant forherdene voldsmenn å banke opp en “svak” person. Det er her soperen kommer inn i bildet. Han er jo den aktive, eller “toppen”, altså han som feier, ikke han som blir feid over. Å beskylde noen for å være en soper kan følgelig faktisk medføre – litt paradoksalt – at vedkommende går hen og banker opp en “femi” person for å liksom dokumentere at her foreligger ingen annen tiltrekning enn sunne, maskuline interesser som nevekamp og drekking. Som regel i motsatt rekkefølge riktignok, men du skjønner hva jeg mener. Du har sikkert sett noen ting.

Innenfor denne meningshorisonten må en nazisoper forstås som en relativt fryktinngytende figur, som jo er det komiske poenget her, selv om ikke alle klarer å følge alle tankeretninger, eller engang er klar over disse tankerekkenes eksistens. Han jeg refererer til er jo på ingen måte en skremmende person. Det virker heller ikke som noe rimelig poeng å kalle ham nynazist, som vel var det punkt hvor all normal dialog mellom ham og meg gikk tapt. Han hadde noe slags prosjekt med å presentere seriemordere den gangen — og jeg betraktet ham fortsatt som en etter måten “normal” person. Siden har jeg valgt å holde avstand, bortsett fra noen “hendelser” hvor jeg på grunn av personlig svakhet har latt meg provosere til å avgi bidrag til dette psykologiske renkespillet som åpenbart er et viktig element innenfor vedkommendes “drifting” av sitt eget varemerke gjennom bloggen og ymse sosiale media. Sånt er forsåvidt normalt nok. Mange “jobber ræva av seg” med å etablere profil på nettet og vedlikeholde “kundegrunnlaget” sitt innenfor det oppmersomhetsøkonomiske spillerommet. Jeg selv gjorde dette helt frem til dette massemordet på Utøya tok helt motet fra meg i forhold til “deltagelse i samfunnsdebatten” — med høy kølleføring på Facebook og det ene med det andre. Ikke så mye selve hendelsen som alle de som var “enige med terroristen i sak, men ikke i metode”. La oss si at det hadde en deprimerende effekt. Jeg mener, hvor intelligent må man være for å forstå at “alt henger sammen med alt”? Hun der Gro Harlem Brundtland fikk det jo til og hun er faen ikke mye mer intelligent enn det venstre kneet mitt – det som fortsatt er litt skjevt etter en bruddskade – hun er bare et ekstremt disiplinert og kompetent arbeidsjern som alltid er bedre forberedt enn alle andre, som selvsagt er vesentlig mye mer viktig i den jobben hun hadde enn det å kunne danse med tanker og formulere fine ord.

Bosettere bruker det bibelske navnet på Vestbredden, Judea og Samaria. For dem startet den jødiske historien her. Derfor har jøder religiøs rett på disse områdene, ifølge Daniella Weiss og hennes meningsfeller. – Jeg glemmer aldri at vi ble fordrevet fra vårt hjemland for 2000 år siden. Vi ble drevet på flukt, sier bosetterlederen. Weiss leder i dag en av Israels mest aktive bosetterbevegelser, Nachala, Hjemland. «Hjemlandet» Weiss drømmer er mye større en dagens Israel. – Løftet fra Gud var fra Eufrat-elven helt til Nilen i Egypt. – Vi er en stor nasjon. Hvorfor skal vi ta til takke med et lite land, spør hun. – Jeg føler ingenting når jeg ser bildene fra Gaza. Jeg stenger det av. Øynene mine er allerede fulle. Hjernen og hjertet mitt er fylt med lidelsen til folket mitt. Weiss blir sett på som en politisk ekstremist i Israel. Men det er likevel mange som er enig med henne – helt inn i den israelske regjeringen.

(Referanse: NRK.no )

Alle kjenner selvsagt den bibelske historien om Noa og sønnene hans; Ham, Sem og Jafet. De tre ble mytologiske stamfedre til henholdsvis hamitter, semitter og jafitter. Eller de svarte afrikanerne, de “halvstekte” orientalerne og de hvite europèerne, slik man tenkte på den tiden. Det vi kaller antisemittisme omfattet i utgangspunktet således også arabere, berbere og andre “MENA-folk”, men jødene – som ble regnet som de best integrerte semittene (altså hos jafittene) – fikk mest oppmerksomhet både på godt og vondt. Mitt inntrykk er at jødisk identitet – hva nå enn det betyr – alltid har stått sterkt blant jøder, selv om også de har kannibalisert hverandre like mye som alle andre folkeslag som driver med gjensidig utnyttelse for økonomiske formål. Det Daniella Weiss snakker om i sitatet ovenfor er da romerne kom, under den senere keiser Vespasian (som jeg snakket om her om dagen), og satte kroken på døra for “den gamle israelske staten” i år 70 eller deromkring. (De særlig interesserte bør lese verkene til Flavius Josefus, som selv var en del av disse hendelsene.) Så vidt jeg vet praktiserer jøder den dag i dag diverse gamle religiøse seremonier som har å gjøre med “deres tapte hjemland” – sionisme – selv om det er uklart for meg hvordan man avstemmer dette mot den nåværende staten Israel. (Jeg er jo ikke så interessert i dette temaet.) Det virker imidlertid ikke sunt hvis fantasien handler om å erobre alt land “mellom Eufrates og Nilen” fordi Gud har lovet dem dette. Gud hvem? Det finnes ingen gud. Alt som finnes er mennesker og varmgangen i det mentale ostekokeriet deres. Poenget er uansett at det strengt tatt er antisemittisme også når man hater andre folk med bakgrunn fra Midt-Østen og Nord-Afrika enn jødene, uansett hvordan man ellers forklarer det. Det var jo ikke noe strategisk heldig valg å være for eksempel marokkaner heller i Tyskland på 30-tallet.

En vaskeekte nazist er selvsagt ikke mer vennligsinnet overfor jøder nå enn de var den gangen. Ironisk nok er vel “jødespørsmålet” det som mer enn noe annet skaper splid på den politiske høyresiden, fordi så mange av de postmoderne “kjøpmannsfascistene” opplever Israel og den israelske “kampen mot muslimer” – som altså egentlig er en klassisk nasjonalistisk strid om territorier – som noe de kan identifisere seg med. På den andre siden er det politisk selvmord i Israel å karakterisere også arabere som semitter, selv om araberne regner sin slekt og avstamming fra Abraham, bare at det var en annen bror – Ismael – som grunnla det arabiske folket, ikke Isak, jødenes stamfar. Man kan trygt si at hele denne suppa er ganske grumsete – bror står jo mot bror- og at man helst bør holde de verbale klåfingrene langt unna hele debatten hvis man ikke engang har satt seg inn i de faktiske historiske forholdene som ligger til grunn for konflikten. Daniella Weiss og hennes meningsfeller argumenterer for at palestinerne “ikke egentlig eksisterer” og at de araberne som for tiden oppholder seg på “israelsk grunn” må være å betrakte som ulovlige innvandrere som etablerte seg der mens landets egentlige eiere var bortvist fra territoriet av en fiendtlig militærmakt, det vil si romerne, som i sin tur var inspirasjonskilden for Mussolinis opprinnelige fascistbevegelse, så dette opplegget går rundt og rundt på det mest absurde vis. For meg personlig koker det uansett ned til at det er moralsk forkastelig å føre krig hvis konflikten kan løses med noe som helst annet middel, som bør være mulig å få til også i Palestinaspørsmålet. Hvor skal palestinerne oppholde seg? Det blir litt drøyt å karakterisere Gaza som en konsentrasjonsleir – som for eksempel Norman Finkelstein noen ganger gjør – men det er ikke så drøyt at det fremstår som totalt absurd, og allerede der bør varselklokkene kime, før man lander på at ordet “ghetto” faktisk er dekkende, men heller ikke dette ordet bør betraktes som passende å skrive inn i jødefolkets historie som noe de selv gjør mot andre. Det skurrer stygt mot den politiske kapitalen som ble brukt til å grunnlegge den moderne staten Israel.

Uansett, dette handler om hvorvidt det er “greit” å kalle noen en nazisoper — og det åpenbare svaret er selvsagt ikke. Det blir som å kalle Gaza en konsentrasjonsleir, altså en spissformulering som tilslører mer enn den forklarer, fordi folk henger seg opp i selve ordet og dets kraft som fornærmelse. Nå er det riktignok sant at det er vondt ment – innenfor kategorien “giftige stikk” – og at det således sier mer om meg selv enn om den jeg bruker det mot, blant annet at jeg er en svak og useriøs person som lar meg irritere av evneveike menneskers kløning med tanker og ord. Han jeg snakker om er jo ingen verdig motstander for meg, så slik sett innrømmer jeg at jeg bør beklage dette og ikke la det gjenta seg. Jeg ønsker ikke vedkommende noe vondt. Riktignok får jeg noen rynker mellom øynene av nazipropagandaen hans, men det er ikke verre enn at jeg bare holder avstand og holder kjeft. Han er jo ikke noen seriøs person. Ved et tidspunkt advarte jeg ham – noe han tolket som at jeg fremsatte drapstrusler – mot at de ekte nazistene sannsynligvis betrakter ham som en morsom sprellemann nå, men han bør ikke tro at de noensinne vil bli vennene hans. Men det er jo heller ikke mitt problem, så jeg bør kanskje både se det og tenke det, men ikke si det. Sånn er det jo. Uvitenhet er denne verdens lykksalighet. Det egentlige problemet ligger vel helst i det plattformen opererer uten moderator, slik at “enhver innholdsprodusent opererer med selvstendig redaktøransvar i henhold til norsk lov” – (hvis plattformen først begynner å moderere noe så innrømmer de de facto at de har et redeaktøransvar og kan bli juridisk bundet av dette) – og det er så langt ikke forbudt å drive med psykisk terror og hatpropaganda rettet mot muslimer, selv om man må lure på hvor de egentlig har tenkt seg hen med dette prosjektet. Ser man for seg noen slags “konverteringsterapi”? Skal muslimer “opphøre å eksistere” selv om de er både norske statsborgere og det ene med det andre? Her må vi jo mildt sagt snakke om å sitte i et glasshus når man kaster sine stein. Helt ærlig talt så tror jeg at den såkalte nazisoperen egentlig er en hedersmann i de fleste spørsmål, bare ikke i denne ene og svært påfallende intellektuelle skjønnhetsflekken som ødelegger mer for ham enn han tror. Og hva med meg selv? Sitter ikke også jeg i et glasshus? Kanskje, men jeg er jo en trollmann, selv om dette ordet fremkaller helt gale bilder hos de evneveike, så jeg bruker ordet filosof når jeg skal presentere meg. Jeg driver med noe helt annet enn å markedsføre meg innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Alle blir skremt av ordbruken min, selv såkalt sterke og barske menn. Jeg er jo ikke akkurat født i går. Jeg har vært mange steder og sett mange ting. “Det menneskelige” er ikke fremmed for meg, selv når det manifesterer seg i sin mest umenneskelige form.