Et tankeeksperiment er en idé eller en tanke om en eller flere handlinger som kan utføres for å enten bekrefte eller avkrefte en tidligere fremsatt hypotese. Imidlertid trenger ikke nødvendigvis meningen være at tankeeksperimentet skal gjennomføres, ei heller være gjennomførbart. Ofte er det bare en måte å vise en problemstilling ved hjelp av enklere eksempler eller for å belyse de forskjellige sidene av en gitt problemstilling.
(Wikipedia)
På grunn av Albert Einsteins berømmelse brukes – i det engelske språk – det tyske ordet Gedankenexperiment minst like ofte som engelsk “thought experiment”, særlig blant akademikere. Selv griner jeg på nesa over uskjønne vokalkollisjoner som oppstår på norsk fordi den ellers tillatte ordsammenstillingen har et første ord som ender på den samme vokalen som det andre ordet begynner med – slik som i komposittordet tankeeksperiment – og derfor ser jeg etter andre måter å formulere den samme idèen. I dette tilfelle bruker jeg vanligvis formen gedankeneksperiment – som blir en ganske lett fornorsket utgave av det tyske ordet – med et underforstått “heisann Albert” hengende i bakgrunnen. Dessuten liker jeg å poengtere at det er et formelt eksperiment, ikke bare fantasering om tingenes mulige årsak og virkning som forsåvidt er noe alle gjør til enhver tid. Hva skjer hvis jeg gjør dette? Du vet. I den grad folk tenker før de gjør ting så handler det som regel om sannsynlighetsberegning i forhold til kausalitet, altså årsak og virkning.
Bildet ovenfor tilhører en gruppe på fjorten akvareller og tegninger som for ti år siden ble solgt for fem millioner på auksjon i Nürnberg, en latterlig høy prissetting som bare er fordi de er personlig håndlaget av Adolf Hitler. Hvem vil ha sånt på veggen hjemme og i så fall hvorfor? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror de ble kjøpt av den amerikanske forretningsmannen Harlan Crow, som ellers er kjent for å sponse dyre gaver, opphold på luksushotell og det ene med det andre på høyesterettsjustitiarus Clarence Thomas, som er èn av bare ni individer som representerer “den tredje statsmakten” i USA. Ryktene sier at Crow har “Hitlerkunst” på veggene hjemme, samt diverse andre memorabilia fra Den andre verdenskrig. Jeg vet ikke hva det handler om, men det ser ikke bra ut. Det operative amerikanske ordet er creepy. Men nok om det; motivet på bildet er såvidt jeg har forstått fra bakgården til det mannsherberget i Medelmannstrasse i Wien hvor Hitler bodde på den tiden, og hvor også Josip Broz Tito og Leon Trotskij bodde omtrent samtidig. For godt mål var stedet eid av faren til Karl Popper. Det er sant som folk sier, at verden er stor men ikke så stor. Herregud.
Det er vanlig innenfor moralfilosofien å stille opp gedankeneksperimenter hvor man spør folk for eksempel om de ville ha drept noen under de og de omstendighetene og den typen ting. Siden filosoferer man formodentlig rundt de svarene som fremkommer. Noen fant en vakker dag opp den med å reise tilbake i tiden og ta livet av Hitler mens han var et spebarn. Ville du gjort det hvis du kunne? Seriøst. Folk har gående dypt alvorlig mente debatter rundt dette perverse spørsmålet stadig vekk, både på nettet og i universitetene. Min første tanke da jeg hørte det første gang var at det virker ikke rimelig å drepe et barn, uansett hva man vet om fremtiden. Jeg mener, hvordan ser man for seg at selve drapshandlingen skal foregå? Og lykke til med å forklare deg for politiet etterpå, for man må jo regne med å bli tatt. Vi som vet alt fordi vi lever mange år etterpå bør jo også vite at Hitler var soldat i Den første verdenskrig, nærmere bestemt i tjeneste som ordonnans med motorsykkel som fartet mellom steder med diverse meldinger og annet. Hvorfor ikke bare skyte ham ved denne tiden istedet? Må man på død og liv få folk til å fantasere om å ta livet av spebarn? Det er jo ikke i utgangspunktet mistenkelig at folk blir skutt og drept i en krig, særlig ikke akkurat den krigen, så hvis man ellers passer på å bruke tidsriktig utstyr kan man få gjort jobben på en diskret måte, gitt at poenget er å ta ut Hitler før han rekker å begynne med politikk. På den annen side, dette ville jo medføre helt andre priser på kunstproduksjonene Hitler etterlot seg. Han ville aldri blitt kjendis, bare en obskur “nobody” som en vakker dag døde i krigen.
