Polarisering er en skjerping av standpunkter, slik at to klart motstridende og ofte ekstreme oppfatninger får økt tyngde. I politisk sammenheng brukes polarisering om økende eller skarpere motsetninger mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel de politiske partiene. Betegnelsen kan også brukes om situasjoner der velgerne i et demokrati i større grad enn før stemmer på radikale eller ekstreme kandidater eller partier.
Det begynner å bli mange år siden jeg sluttet å tenke i konsepter som høyre og venstre innenfor politikken. Jeg opplever det som mer realistisk å trekke opp skillelinjen mellom rett og galt. For eksempel er det på alle måter galt å fuske og snuske i jobben når stillingen innebærer “betydelig samfunnsansvar” — eller rettere sagt, det er alltid galt å lyve, bløffe og ta “lettvinte snarveier”, men det er ekstra galt når man liksom skal være leder og veiviser innenfor en hel samfunnssektor. Den aller laveste akseptable standard for noen som skal fungere i en lederrolle er jo at de “praktiserer det de predikerer”. Sjefen for Coca-Cola kan ikke bli sett – ihvertfall ikke filmet – mens han drikker Pepsi i lunsjen, for å si det slik. Man trenger ikke noe tresifret IQ-tall for å forstå at sånt ikke ser bra ut.
Regjeringen Støre har vært skjemmet av diverse evneveikt snusk gjennom hele sin tid. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan de har klart å kuke det til så jævlig. Hva er det som er galt med deg hvis du takker ja til en “toppjobb” – med høy sikkerhetsklarering – når du vet at du har ting du ikke ønsker skal bli alminnelig kjent om deg? I utgngspunktet er selve saksmaterialet bagatellmessig. Vi snakker ikke om det noen i fullt alvor kan kalle grove forhold, men det er kanskje litt evneveikt å tro at “ingen vil oppdage noe” — det er jo for fanden journalister i heltidsstilling som ikke gjør noe annet enn å grave etter skandaløse nyheter om “kjendiser” og politikere. Hvis det er noe der så kommer de til å finne det. Det kan du ta deg bra mye faen på. Det jeg etterlyser er med andre ord realisme. Altså, jeg har forståelse for at folk tar snarveier, kjører på rødt, kutter svingene og det ene med det andre, sånt skjer hele tiden og betyr ikke så mye i det store bildet, men man kan aldri gjøre sånne ting hvis det å bli minister for et departement – eller noen annen form for “følsom” offentlig jobb – kan være et aktuelt alternativ i agendaen din. I det øyeblikk man begynner å bli “løs i snippen” med reiseregninger og andre godtgjørelser har man i realiteten takket farvel til sin politiske karrière. De på toppen kan ikke gjøre sånt selv om “alle gjør det” ellers i samfunnet.
Tilfellet Sindre Finnes er også litt mystisk — og forsåvidt verre enn jeg trodde. Han skal visstnok også ha utgitt seg for å være “økonomisk fagmann” på et noe tynnere grunnlag enn han har dekning for — eller løyet som vi sier når det er barn som gjør det. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke når det er en fullvoksen mann. “Dustesnusk” ville vanligvis ha vært dekkende nok, men når man i tillegg er gift med statsministeren er det så man må begynne å lete etter helt andre ord. Som for eksempel “en trussel mot rikets sikkerhet”. Det kommer an på hvem som oppdager hva, og omstendighetene rundt denne oppdagelsen. Sindre selv befinner seg jo allerede på skråplanet. Fusk og løgner representerer ikke nødvendigvis noe direkte sikkerhetsproblem, men det sier noe om hva slags karakter vi forholder oss til. Hic sunt infirmitates, som vi sier på latin. Her finnes svakheter. Ting som – i den grad de blir kjent – kanskje kan brukes til å komme seg på innsiden av statsministerens husholdning, dersom man er en agent som står i en fremmed makts tjeneste. Nå skjedde vel ikke noe sånt i akkurat denne saken, men man må jo tenke på “alle eventualiteter” når man skal utarbeide en sikkerhetsprofil. Det er ikke urettferdig å forlange at de som skal tjenestegjøre i følsomme offentlige stillinger – og deres nærmeste familie – må ha plettfritt rulleblad og ingen “hemmeligheter” av den typen som får journalister til å fly av skaftet hvis det kommer ut. Det hører rett og slett til de “kvalifikasjonene” som forlanges.
Om kosthold vet vi blant annet dette: Man bør ikke spise som en bryggesjauer hvis man jobber på kontor. Da får man jo i seg alt for mye næring og påfører kroppen lidelser og ekstraarbeid den ikke behøver. Hvor vanskelig kan dette være å forstå? Det er slitsomt å fordøye mat, selv om man ikke akkurat “bruker musklene” for å få jobben gjort. Kroppen vil helst at man sover litt etter et måltid. Jo tyngre mat man spiser jo mindre fritt vil dette valget oppleves. Noen brukte en gang uttrykket matstein – ordet “stein” er her et faguttrykk fra rusens verden – som jeg liker ganske godt. “Matstein” dekker det som foregår fra flere ulike vinkler. Man får en slags “lammende metthetsfølelse” som går i kroppen og fremkaller gjesping og søvnbehov. Det er en svært tilfreds følelse som folk kan bli ganske hekta på, i “narkoman” forstand, slik at mange ender med å “overspise” i forhold til det behovet for næringsopptak som de egentlig har. Dette er svært enkel mekanikk som man ikke behøver noen akademisk grad for å fatte. Det er godt å spise god mat. For mye av det gode er imidlertid problematisk.
Nominelt sett er det enklere – dessuten svært mye billigere – å regulere næringsopptaket enn næringsforbruket, men det er “enkelt” på den samme måte som det er enkelt å slutte med hasjrøyking og andre sånne snuskete uvaner som folk legger seg til gjennom livet. Det er per i dag så velkjent at “livsstilssykdommer” utgjør samfunnets største helseproblem at det nesten virker litt mistenkelig når man påpeker dette. Det er ikke korrekt å si at alt skyldes “ultraprosessert” industrimat og sukker, men man må jo være evneveik for å ikke se korrelasjonen mellom stadig mer “ferdigmat” og industriell halvfabrikata i husholdningene og “epidemien av fedme” som har kommet i løpet av den samme perioden, riktignok ikke fullt så ille her i Norge som i mange andre av “industrilandene”, men vi har heller ikke sluppet unna et visst trykk mot helsevesenet som kan spores direkte tilbake til usunne kostholdsvaner. Bare prøv selv. Fortell fastlegen din at du har begynt å følge et program for sunnere kosthold — og du vil kunne observere hvordan ansiktet deres sprekker opp i et like stort smil som om du har nettopp sluttet å røyke. Leger er enkle skapninger sånn sett. De heier på “helsa” i nesten alle saker.
På et annet sted og i en annen sammenheng var jeg nylig involvert i enda en diskusjon om “opprinnelsesmyter”. Min generelle posisjon i saken er jo at dagens iterasjon av vår biologiske art er en degenerert utgave av “mennesket på sitt beste”. Utviklingen har med andre ord gått i “gal” retning i løpet av de seneste 5-6000 årene, som sammenfaller ganske nøyaktig med “sivilisasjonens tidsalder”. Tilsynelatende er vi “sunnere” på et målbart gjennomsnittsnivå. Du vet. Bedre medisinsk innsikt og teknologi rekker langt sånn sett. Imidlertid vil jeg påstå at folk i vår tid er “spesialiserte” til en sånn grad at de i praksis ikke vil kunne overleve uten samfunnets støttefunksjoner. Jeg kan egentlig bare fantasere om saken, men jeg hører jo “utrolige” historier om hvordan folk ikke engang skjønner hvor maten deres kommer fra — noe jeg vil karakterisere som en kritisk mangel på elementær innsikt i årsaker og virkninger i egne livsforhold; som i “hvordan verden fungerer”. Går det virkelig an å være uinteressert i noe som er så direkte avgjørende for livskvaliteten? Alt henger på næringsopptaket. Kroppen kan jo bare bruke de byggematerialene den får — og alt som er “for mye” av èn type materialer blir satt på lager. I biologisk forstand er man “rik” hvis man har et tykt spekklag rundt en ellers velfødd kropp, men man blir også en prima godbit for rovdyr og parasitter. Sånn fungerer naturen. Det er et ganske “sosialistisk” opplegg for utjevning av konkurransefordeler over tid.
De som biologisk sett er rike og mette vil bli jaktet på av de som er fattige og sultne. Dette er den grunnleggende dramalinjen i alle historier om naturen. Hvis man har normalt gode “dyreinstinkter” vil man kunne føle denne mekanikkens tilstedeværelse. I praksis betyr det blant mennesker sånne ting som å skjule smykkene og stramme grepet rundt håndveska hvis man ferdes i “skumle strøk”. Du vet. Ikke vise frem for alle rundt seg at man bærer på mye kontanter. Sånne ting. Eventuelt at man bekymrer seg for sånt som verdien av egen eiendom i et bystrøk som “forslummes” av sosialklienter og innvandrere. Det finnes en lang liste over nevrotiske kramper som man bare finner blant de som “har noe å tape”. Har man ikke noe kan man heller ikke miste det man har. Ingen bekymrer seg for eksempel over børskursene hvis de ikke har fingrene sine inni klemma på et eller annet vis, la oss si at man har satset sparepengene sine på aksjemarkedet, eller at man befinner seg i en slik sosial eller profesjonell stilling at det man driver med kan bli “misforstått”. Vi er faktisk fortsatt de samme gamle “steinaldermenneskene” på instinktnivå, selv om vi kler oss og grer oss helt annerledes nå. Vi føler oss kanskje som en helt annen kategori av skapning enn våre “ville” forfedre, men vi er i det store og hele akkurat som dem. Den viktigste forskjellen mellom dem og oss ligger sannsynligvis i hvordan vi identifiserer oss, eller altså “hva vi tror at vi er” — ofte i motsetning til hva vi faktisk er.
En av de store gåtene i menneskehetens historie er hvorfor vi gikk fra å være for det meste frittgående jegere og samlere til å bli for det meste fastboende jordbrukere og “hudyrholdere”. Problemet ligger i at det kreves forholdsvis mye mer kultiveringsarbeid for hver kalori når man dyrker maten enn når man jakter, fanger og sanker den inn direkte fra “naturens spiskammer”. Det er med andre ord ulogisk i en strengt økonomisk forstand, hvor man bare vurderer det matematiske forholdet mellom innsats og utbytte. Imidlertid kan man jo lagre for eksempel råvaren korn på en helt annen måte enn de ferskvarene man lever av som jeger og samler, eller altså når selve livsstilen handler om “bevegelighet” slik at man ikke kan bære med seg en masse unødvendige saker og ting. Et lager bør helst ligge stille, hvis ikke er det jo bare en bør man må bære, som ganske brennkvikt vil “koste mer enn det smaker”. En av de store antropologiske teoriene på denne saksfronten er Brian Hayden sin “festmodell” — hvor fastboende samfunn i prinsippet oppstår fordi folk samler seg rundt individer som organsierer diverse former for fester, festivaler og annet, gjerne preget av imponerende byggverk og overdådige arrangementer ellers. Om vi siden legger til religiøs ekstase, rusmidler og annet som gjør det hele til en sterk psykodramatisk erfaring, så har vi vel i det store og hele selve “sivilisasjonens grunnlag” i søkelyset. Eller sagt på en annen måte: Folk samlet seg i utgangspunktet rundt “vertshus”, ikke templer og markedsplasser (mer eller mindre sammenblandet). Disse to siste er sekundære manifestasjoner, eller konsekvenser om du vil. Selve årsaken ligger i lysten til å reise til et sted hvor man vil treffe mange andre og feste sammen med dem. Det er som jeg alltid pleier å si – og mange sier det samme som meg – at fylla har skylda. Folk kan snakke om både kokain og ecstasy, men det finnes ikke bedre “festdop” enn alkohol. Snippen blir løs nok ganske fort når man begynner å helle innpå seriøse mengder sterk drikk. Alkohol har jo som alle vet sin egen innebygde “gullhårsone” – når man er pussa nok til å ha lagt av seg sosial sjenanse og andre hemninger, men fortsatt ikke drita nok til å fremstå som frastøtende – og folk liker seg i den sonen. De legger ut store beløp på å komme seg dit.
Mange mennesker har en seksuell preferanse som de kun bruker i fantasien uten at dette er til sjenanse for andre. Andre setter sin seksuelle preferanse ut i livet og kan komme i konflikt med andre individer, grupper eller samfunnet som helhet. En lang rekke seksuelle uttrykksformer er harmløse, for eksempel det å onanere. Andre uttrykksformer kan være farlige, skadelige eller nedverdigende og også ulovlige og straffbare for utøveren og andre. Normalitetsbegrepet er avhengig av hva som regnes for sosialt akseptabelt og er i mange sammenhenger et moralsk spørsmål.
(Wikipedia)
Dette sitatet er sakset fra en artikkel om parafili, det vil si seksuelle preferanser som befinner seg “ved siden av” det normale, hvis “det normale” er å jobbe seg frem mot en orgasme gjennom stimulering av kjønnsorganer og “andre erogene soner”, for eksempel via samleie, oralsex, massasje og annet. En av de mest klassiske parafilier er å bli seksuelt opphisset av å forholde seg til individer med “makt”, særlig i en religiøs kontekst. men også ofte fordi man har et fetisjistisk forhold til penger og diverse “symboler på rikdom” som gjør at man skjelver litt i knærne foran denslags. Vi snakker med andre ord om den psykoseksuelle dimensjon og fantasienes makt. Vekselvirkningen mellom det som foregår i kroppen og det som “egentlig” skal foregå i hodet, hvorav kontrasten mellom disse to – den kognitive dissonansen – ofte er det sterkeste elementet i bildet. Du vet. “Det forbudte” og den grenseoverskridende følelsen av å leke med flammer.
Et ankepunkt i forhold til sitatet ovenfor gjelder onani. Etter min oppfatning foreligger det ingen seksuell situasjon hvis man er alene på stedet, uansett hva som eventuelt måtte foregå i hodet. En person som runker har ikke sex noe mer enn en person som går i skogen og angriper noen trær med knyttnevene er innblandet i et slagsmål. Det nærmeste vi kommer er å si at de har en “utagerende fantasi” som handler om henholdsvis noe seksuelt og noe voldelig. Det skjer sannsynligvis mye i hodet både hos han som runker og han som banker opp trærne, men så lenge ingen andre verken ser hva de gjør eller vet hva de tenker på så har det “nullverdi” i enhver sosial forstand. Det involverer jo ingen andre, annet enn eventuelt som “fantasiobjekter” i begge tilfeller. Imidlertid endrer alt seg straks det blir flere deltagere i opplegget. Når det “foregår noe” mellom to personer som er objektivt usynlig for alle andre men som virker gjensidig opphissende på de som deltar i fantasien har vi beveget oss inn i en helt annen type landskap.
Hvor begynner egentlig det man kaller forspill? Folk som er typisk nyforelskede har en tendens til å være “påtent” hele tiden til å begynne med. Fra omgivelsenes synspunkt kan de bli bent frem kjedsommelig opptatt av hverandre (og lite annet) når det blir sånn. Man kan merke på dem at de bare venter på neste anledning til å snike seg unna for å hverandrifisere seg enda litt mer i kroppen sin. Teknisk sett er det ikke urimelig å si at de som befinner seg i akkurat denne metafysiske tilstanden driver med diverse former for “fnisete forspill” og erotisk selskapslek seg imellom ved alle tidspunkter når de ikke er direkte engasjert i seksuelle aktiviteter, så lenge det varer. Etterhvert kjølner jo denne galskapen typisk noe ned og utvikler seg i retning av “noe annet”. Spørsmålet er bare hva. De som akkurat har “oppdaget hverandre” behøver jo ingen parterapi eller andre oppfordringer for å søke hverandres selskap, men folk som har vært sammen i lang tid har en tendens til å miste lysten på akkurat “hverandre” (sånn som før) uten å helt miste selve “lysten” hvis du skjønner hva jeg mener. Det kommer ofte til et punkt hvor man må velge mellom om man skal “prøve mer med partneren” eller om man skal “prøve med noen annen” for å gjenfinne den flyktige “magien” som man en gang hadde i livet sitt, eller kanskje bare har hørt om. Det er jo ikke alltid folk søker sammen i par fordi de “traff hverandre” slik eller sånn og ble forelsket på den typisk “psykotiske” måten som senere forsvinner. Mange tar en mer “pragmatisk” innstilling til sex og samlivsproblematikk, med særlig vekt på partnerens – tilsynelatende – skikkethet i forhold til “foreldrerollen”. Hvor troverdig er man som rollemodell? Dette er et minst like vanlig grunnlag for pardannelse som “forelskelse”.
Uansett hvor man kommer fra og hvor man senere havner, alle har en libido, altså en seksualdrift som imidlertid enkelt lar seg ombygge og brukes til andre formål, særlig religiøse. Vi kaller dette sublimering. Når den formen for fanatisme de forelskede typisk føler for “den elskede” overføres på noe annet, som i religiøs kontekst vil være det aktuelle gudebildet – og/eller sitt forhold til gudsforestillingen – mens det for eksempel når det foreligger “politisk glød” kan handle om saken, eller hva har du. Idealet. En bedre morgendag. Den typen ting. Det er jo ikke akkurat som om vi mangler tildels ganske frisk bruk av erotiske metaforer i diverse religiøse tekster heller. For eksempel er det meningen at en nonne skal være en “jordisk kysk kristi brud” som sparer seg for de himmelske herligheter, uten å besmittes av kjødets lave driftsliv. Her er det hellig ånd for alle penga, ihvertfall så langt fantasien deres rekker. I enhver saklig sammenheng må dette være å forstå som en perversjon, men vi betrakter det likevel som fullstendig respektabelt når folk – på mer eller mindre vellykket vis – sublimerer seksualiteten sin til “noe høyere” enn akkurat lysten til å tukle med egne og andres kjønnsorganer — selv om vi kanskje noen ganger er litt bekymret for hvor realistisk et sånt prosjekt kan være, særlig for unge menn. Hormoner er hva de er. Enhver kokk kan fortelle deg at når gryta koker må du enten skru ned varmen eller ta av lokket. Det ender helt galt hvis man bolter fast lokket, forsegler alle sprekker og bare køler på med mer varme. Hvor ofte ser vi seksuelle overgrep skje i sammenhenger hvor alt seksuelt er strengt regulert? Folk går jo fra vett og forstand av snillere og mildere årsaker enn trykket man opplever på grunn av “seksuell avholdenhet”. Og selv om man eventuelt lykkes i å oppnå fullkommen undertrykkelse av egen seksualitet får man jo for fanden ingen premie av den grunn, man blir bare en jævla psyko.
Jeg har selv tidligere pleid å si at “den eneste frie vilje er motvilje” fordi hele konseptet frihet koker jo ned til ordet nei. Det der vil jeg ikke være med på. En fri person skal når som helst kunne ta seg selv ut av et hvilket som helst bilde, slippe alt de har i hendene for å gå og gjøre noe helt annet. Hvis dette ikke er et aktuelt alternativ er man strengt tatt ikke fri. Man er “bundet” av noe. Man må fullføre det man holder på med, man må bli der man er, man må rekke hjem til middag – eller hva som helst annet som man bare “må” – poenget er at vi alle har til enhver tid et sett med plikter som følger av de planer og avtaler som vi har. Vi må jo ta hensyn til menneskene i vårt liv; partnere, familie, venner, kolleger; og tilpasse oss de sosiale realitetene vi lever med. Teknisk sett er det nesten umulig å bli “fullstendig fri” i en virkelighet som stiller krav til oss. Alle voksne mennesker vil umiddelbart kunne skrive ned en liste over “nødvendigheter” i livet, men de vil også kunne argumentere for at “de gjør som de må for å kunne gjøre som de vil”, det vil si de har selv valgt å ta på seg det ansvaret de har, som et logisk ledd i begivenhetsrekken man må inn i for å skape det livet man ønsker å ha.
Noe annet jeg til stadighet gjentar er at europèisk frihet (eller rettere sagt “frihetstenkning”) definerer konseptet frihet som “fravær av regler” – noe som typisk medfører at alle umiddelbart tar seg til rette på det verst tenkelige vis – mens amerikansk frihet ligner mer på et religiøst budskap; en brusende følelse i brystet som vokser ut av fantasien om alt man kan gjøre og bli, hvis man bare “jobber hardt” og utviser nøysomhet. Av årsaker ingen forstår har amerikanere typisk et mer “optimistisk” menneskesyn enn europèere (eller hvem som helst andre som ikke er nordamerikanere, for den saks skyld), selv om mange vil foretrekke å bruke ordet naiv om den typisk amerikanske tanken om frihet. Vi har jo ingen erfaringer som tilsier at folk oppfører seg bedre når de kan gjøre hva pokker de vil. Alle rimelig fornuftige mennesker skjønner intuitivt at det ville ikke ende bra hvis vi en vakker dag plutselig erklærte at fra og med nå skal det være “full frihet” på alle norske kjøreveier. Trafikkreglene gjelder ikke lenger, men man “oppfordrer publikum til å vise aktsomhet og ta hensyn”. Lykke til. Selv med det ganske strenge regimet av trafikkregler som vi har i dag er det til tider fullt anarki der ute. Herregud. Alle vet jo at folk allerede “tøyer reglene” hele tiden, både her og der, motivert av at dette er til deres umiddelbare fordel i øyeblikket. Trafikkmessig sett er det slett ikke uvanlig å risikere livet bare for å tjene noen meter eller minutter. Hvem blant oss har aldri sett sånt?
Alle har hørt om Hamlet. Å være eller ikke være. Til og med det norske språket er fullt av ord og uttrykk som stammer fra Shakespeare, så desto mye mer det engelske. Uansett, dette med å “protestere for mye” har vi fra mor hans Hamlet, hu Gjertrud. The lady doth protest too much, methinks. Hvilket bringer oss til dagens poeng: Mennesker er “fulle av protest” fra naturens side. Eller vi kan kalle det trass om du vil. Antagonisme. Motvilje. Den første fuglen som våkner i det skrikende gjøkeredet folk typisk har mellom ørene. Den første posisjon folk inntar i livets eksistensielle teater – ganske instinktivt – er jo alltid “forsvarsposisjon”, ihvertfall mens man orienterer seg i forhold til situasjon og omgivelser. Du vet. “Den sikre siden” er der man helst vil være, mesteparten av tiden. Det er jo en farlig verden der ute. Man vet til enhver tid at verden er tjokk full av ting man verken ønsker å se eller være med på, eller engang “forholde seg til” på teoretisk grunnlag. Hvordan skal man navigere for å maksimere det ønskelige og minimere det uønskede? Det er spørsmålet. For hva er edel ferd? undrer Hamlet seg videre. Skal man bare “tåle” det man står i? — eller skal man “angripe” alle de drager som skjebnen sender like raskt som de ankommer? Svaret er at det finnes ikke noe svar. Alle som vet noe om norsk insektsliv vet at man ikke kan bekjempe knott med makt, alt man kan gjøre er å bruke hatt med finmasket myggnetting hele veien rundt, hansker og gjenteipede overganger mellom plaggene så ikke knotten kommer seg inn noe sted, men selv da sliter det på nervene å være omsvermet av knott. Jeg er forsåvidt villig til å diskutere flått som “verst blant insekter” på det grunnlag at de kan overføre farlig smitte, men det finnes ikke noe verre enn en tjukk sverm av knott for å drive folk til vanvidd. Alle som ikke er “pansret” mot knottangrep ender invariabelt med å “løpe for livet”. Hva kan vi lære av dette? Makt er relativt. Hagle hjelper ikke mot knott, med mindre man bruker den mot seg selv.
Jeg har ikke akkurat telt dem, men noen ganger får jeg et inntrykk av at ordet troll nevnes alt for ofte på nettet, både generelt sett og mer lokalt her på plattformen. Vet de hva de snakker om? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror de mener å si noe, men jeg tror ikke de er flinke til å formulere seg. Jeg tror de “vet hva de snakker om” i den forstand at de vet hva de prøver å si, men jeg tror ikke de vet hva de snakker om når det kommer til spørsmålet om hva ordene betyr. I dette tilfelle ordet troll. Enkel tekstanalyse antyder at det er vanligst å kalle folk troll på grunn av at de er “trollete” i oppførselen sin, særlig i form av negative kommentarer, hets og trakassering – opplevd eller reell – som folk tar anstøt av (selv om mange kanskje er litt i overkant følsomme slik sett). Et typisk nettroll blir følgelig en person (selv om det kan sikkert også være en “bot” – uttales bått – noen ganger) som lusker rundt i forum og kommentarfelt med “onde hensikter”, enten fordi de er sånn mot alle eller fordi de har noen slags personlig “beef” med den som eier bloggen, nettstedet eller hva det nå måtte være. Poenget er uansett at ordet troll – og “trolling” – har beveget seg ganske langt vekk fra sin opprinnelige betydning. På engelsk er trolling en fiskemetode, identisk med det vi på norsk kaller dorging. Det vil si at man haler et agn frem og tilbake etter en båt over der man tror at fisken står. De første trollene på nettet var følgelig “dorgere” innenfor typiske diskusjonsforum som folk ble irriterte på fordi de stadig kom trekkende med dette jævla temaet sitt hver gang det dukket opp noen nye på forumet. Kjepphestrytteri, ville vi vel sagt på norsk.
Det finnes visse dialekter i Norge som fortsatt bruker mange gamle ord i sin “norrøne” betydning. Felles for dem alle er at de forekommer i avsidesliggende strøk og at de ofte er bent frem umulige å forstå for en typisk “bokmålsnormativ” østlending. Du vet. Indre Telemark, daler på Vestlandet, utover bygdene i Trøndelag og så videre. Dette fenomenet er riktignok i ferd med å forsvinne, men det går ennå an å møte folk som man bare må si hæ? til når de setter i gang med å snakke. Det går kanskje an å høre at de snakker norsk, men på en måte som ikke er til å begripe. Jeg var og fartet litt rundt på Island et år. Det gikk faktisk an å forstå dem når de senket tempoet, modulerte tonefallet og “snakket tullenorsk”, men det ble jo som en jævlig snål dialekt. Uansett, poenget er at ordet troll fra gammelt av betyr “magisk skapning” av ikke nærmere definert kategori. Det vil si “noe overnaturlig” som man sanser på sin vei, særlig på steder som allerede er fremmede, mørke og “skumle”, eller altså når sansene står i helspenn, som folk sier. “Trollet” som kommer kan jo bare være et panikkanfall som blir eksternalisert av underbevisstheten. Barn opplever jo typisk en sånn verden; full av magi og mystikk. Det går an å glemme at man har vært et barn, men bare i det bevisste selvet. Underbevisstheten glemmer jo aldri noe som helst. Om det kommer som drømmesøvn eller om det kommer i form av å “se syner” på høylys dag, underbevisstheten bombarderer oss uansett med “impulser” hele tiden, mange av dem patent absurde. Troll er noe som tilkommer denne prosessen et eller annet sted på veien. En slags mutasjon i sansene, om du vil. Det kan handle om selvsuggesjon eller man kan bli suggstivt påvirket av “noe eller noen” utenfra. Plutselig har man en “opplevelse” som ikke er normal. Sånt skjer med folk hele tiden. Det er dette som er “troll” – eller trolldom – i sin eldste betydning. Spørsmålet er hva man tror på. Hvis det finnes “trollmenn” i kulturen så er dette forklaringen folk vil gi når de føler seg rammet av “trolldom”. Hvis man møter troll ute i naturen betyr det omtrent det samme; noen har jo sendt dette utysket. Det som eventuelt måtte finnes av “magiske skapninger” der man er og oppholder seg er ikke i utgangspunktet interessert i menneskene og deres verden. Ikke før en trollmann – “en som kontrollerer troll” – tilkaller dem og setter dem i arbeid, så å si. Trollet får et oppdrag.
Etymologisk sett er ordet troll forbundet med ordet trell, som strengt tatt betyr “løpegutt”, eller “en som løper ærend”, eller tjener i videre forstand. Trolling eller trollmakt handlet i gammel tid om å “trollbinde” folk, eller altså trellbinde, gjøre dem til trell. Legge dem under seg og sette dem i arbeid. Fra dette kan vi utlede at “det indre trollet” hos folk handler om lysten til å ta makt over andre og befale overfor dem hva de skal og ikke skal gjøre heretter. Du vet. Påvirke dem med karisma. Overbevise dem med ord. Sjarmere dem i senk. Smigre og forføre. Eventuelt skrike skjellsord. True med juling. Whatever it takes. Poenget er å få viljen sin. På den ene måten eller den andre. Det er dette som er trolling i gammel norsk betydning. Sosiopatisk atferd, vil vi vel kanskje si i dag, som handler om å “bygge opp sin makt” med alle midler. Ringen er altså på en måte sluttet med dagens troll på nettet, i den forstand at de vil noe, som er “noe annet” en det den de retter trollingen sin mot vil. Metodene er ofte primitive, eller kanskje ordet er destruktive, men et typisk troll prøver jo å “påvirke” verden rundt seg med det de gjør. Som sosialt fenomen ligner det således litt på politiske protestdemonstrasjoner, bare på en personrettet og kaotisk måte. Psykologien i det hele er sikkert variabel, men selv ser jeg ofte et “rop om hjelp” hos noen slags sosialt evneveik fjøsnisse. Patetisk er det ordet jeg oftest bruker. Eventuelt ynkelig hvis jeg prøver å være nynorskvennlig. Men ikke desto mindre farlig under visse omstendigheter, eller i det aller minste psykisk slitsomt for de som utsettes for jævelskapen. Ta for eksempel selveste trollkongen Donald Trump og den for tiden pågående rettssaken mot ham. Trump har makt over et stort antall mer eller mindre gale individer, i den forstand at de er troendes til hva som helst, og definitivt trusler og sjikane mot de som Trump – eller noen av hans “løpegutter” i media – peker på. I den grad det er noe komisk med folk som er så farlige som ham, så er det at mannen er jo et veritabelt internettroll som fyrer av hets og skjellsord på uhemmet vis og i ganske imponerende mengder, selv når han blir pålagt å ikke gjøre dette av hensyn til både vitners og jurymedlemmers sikkerhet, samt rettsprosessens integritet forøvrig. Og dette er bare èn side av ham. Hvorfor har Trump så mange følgere? Det er ikke til å begripe. Eventuelt må man tolke hele fenomenet Trump som en årgårdsrei av troll som kom fra nettet og siden materialiserte seg i virkeligheten, for eksempel under stormingen av kongressen den 6. januar 2021, men egentlig i hver eneste en av alle de mer enn 70 millionene som stemte på ham ved forrige valg. Dette er et “protestfenomen”. Det gjenstår ennå å se hvor det ender.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller håne (forhåne) noen, eller fremme hat, forfølgelse eller forakt (ringeakt) overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, nedsatte funksjonsevne. Diskriminerende eller hatefulle ytringer vil kunne rammes av straffeloven § 185. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som fremsetter en slik ytring kan straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.
Filosofisk sett er det – som jeg nevnte for et par dager siden – en avgrunn mellom intensjoner og konsekvenser i etikken. Fenomenet er imidlertid godt kjent blant mennesker på alle områder av livet: Det går ikke alltid sånn som man hadde planlagt. Faktisk så tror jeg det er rimelig å si at ting nesten aldri utvikler seg sånn som man trodde at de skulle gjøre. Detaljene i hvorfor det må være slik får vi ta en annen gang, men vi kan nevne at uansett hvor “godt tenkt” noe er så er det bare en modell. Selve virkeligheten er laget av et annet materiale enn våre tanker om den. Det vi ofte kaller det falske selvet er en fantasi om hvem man er og hva man driver med – som i sin essens ligner alle andre fantasier man kan ha når man står foran et speil – og det eksisterer i kraft av en “indre dialog” (som noen ganger er en “fortellerstemme”) på et plan som befinner seg mellom den egentlige identitetsfølelsen og det ansiktet man presenterer for omverdenen. Enhver “egendefinisjon” av hvem man er og hva man driver med er et aspekt av det falske selvet, eller den indre kamelonen om du vil. Enhver form for “sosiale spill”, manipulasjon, intrigemakeri og den typen ting styres fra dette aspektet av personligheten. Man behøver ikke å være doktor Freud for å se at slik atferd utgjør en veritabel angstgenerator i pasientens hverdagsliv. Hvorfor har de blitt slik? Det er et individuelt spørsmål som må belyses innenfor rammene av et tilpasset terapiprogram, men generelt sett har det falske selvet nesten alltid blitt konstruert som en selvforsvarsmekanisme i forhold til – overveldende – traumatiske omstendigheter, ofte “noe i barndommen”.
Hat er en intens negativ følelse rettet mot visse mennesker, ting eller ideer, vanligvis relatert til motstand eller avsky mot noe. Det er ofte forbundet med intense følelser av sinne, forakt og avsky, og blir noen ganger sett på som det motsatte av kjærlighet. Hat kan være personlig eller kollektivt, og kan være en drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.
(Wikipedia)
Det er enkelt nok å se når noen er fulle av hat, men vanskeligere å forstå eksakt hvorfor. Hat er jo ikke rasjonelt, eller altså det er ikke en effektiv måte å bruke krefter. Hat er veldig energikrevende, slik at man må ta fra andre deler av “budsjettet” for å vedlikeholde flammen, uten å få særlig mange “belønninger” i forhold til hvor kraftkrevende opplegget er. Det sliter jo på helsa å gå rundt med så intense følelser uten at de blir “gjengjeldt” på en meningsfull måte, så slik sett kan vi begrunne at hat kan være “det motsatte av kjærlighet” fordi man vil oppleve det som like sterkt frustrerende å bære på noen av delene “i hemmelighet”. Vi kan tenke oss avstandshat etter samme modell som avstandsforelskelse, eventuelt “den mørke siden” av romantisk svermeri. Det virker som om den typiske “karrièreveien” folk tar med sitt eget hat er banal sadisme, det vil si evnen til å fryde seg over andres ulykke — en egenskap som kan bli ganske patologisk ettersom folk sliter med frustrasjoner, nevroser og motgang i hverdagslivet. Enkelte filosofer har foreslått at hat og kjærlighet egentlig er den samme “energien” rent kroppslig sett, den bare manifesterer seg i form av ulike følelser på overflaten. For eksempel er det jo velkjent hvor sterkt man senere i livet kan komme til å hate noen som man en gang elsket på en intens måte. Poenget er at “sterke følelser” kan drive folk til vanvidd — noe de vel forsåvidt også gjør med en viss regelmessighet. Hver dag er det jo bisarre historier om sånt i media. Det er alltid grusomt men aldri overraskende. Det viser seg jo til stadighet at folk har ikke typisk særlig god selvkontroll “når det gjelder”. Det finnes en ond sirkel av frykt, hat og aggresjon som folk ofte henfaller til. Den er tilsynelatende “selvmatende” når den først har kommet igang — men den tærer altså på individets kraftreserver, såvel fysisk som mentalt. “Rørledningen” går fra frykt til forakt, hat, aggresjon og endelig vold, enten man selv besørger elendigheta eller man egger opp andre til å gjøre det. Poenget er uansett at vi må lete etter pasientens fryktbilder for å finne ut hvor hatet kommer fra. Dypest sett finnes det jo bare to slike dype og fundamentale energier: Frykt og lyst. Skal, skal ikke. Det er i gnistregnet mellom disse to grunnleggende psykologiske impulsene at resten av følelsesspekteret oppstår. Vi kan forsåvidt smøre enda tykkere på og si at dødsfrykt og livslyst er de to biologiske komponentene vi snakker om. Thanatos og Eros.
Hva er toppen av toleranse? Det er når man smiler og er like blid selv om man er konfrontert med hat og intoleranse. Eller som han Arnulf Øverland formulerte det: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, i et dikt han skrev om nazismen i Europa for snart nitti år siden. Øverland satte fingeren direkte på selve hovedårsaken til at galskapen kunne skje slik den gjorde den gangen: Du må ikke sove. Det samme gjelder den dag i dag. Du må våkne før det er for sent. Du må ikke bare sitte der og glise dumt mens tingene skjer rundt deg. Du må ikke la deg bedøve av fjernsyn, sosiale media og andre kilder til usunt intellektuelt næringsopptak. Du må ikke la det bli normalt å spre nazipropaganda og ville konspirasjonsfantasier. Juridisk sett definerer denne plattformen seg som “papir” — i den forstand at man kan ikke stevne papirprodusenten for retten på grunn av noe en subversiv forfatter skriver på det. Dersom plattformen begynner å “redigere innholdet” har vi en slags de facto = de jure situasjon hvor de viser med handling at de ikke bare er “papir”, de har et aktivt øye på innholdets karakter også. Kort sagt, nå må de ansette en moderator og dette vil spise av budsjettet, kanskje til en slik grad at plattformen ikke lenger er lønnsom. Dette er et identitetsspørsmål som plattformen selv må avgjøre. Er jeg papir eller publikasjon? Det ser for meg ut som om “papir” er en liten, men stabil inntektskilde slik ting foreligger per i dag, mens “publikasjon” vil kreve investeringer og oppfølging på et annet kostnadsnivå enn dagens. Derfor forventer jeg at ting vil fortsette som før. Plattformen bryr seg ikke om innholdet og de andre bloggerne bare trekker på skuldrene av kryptisk nazipropaganda, oppdiktede løgnhistorier om vaksiner og det ene med det andre. Det rammer jo ikke dem selv. “Det er bare meninger” tenker folk når de leser hva som i virkeligheten er galdring – altså trolldom – som allerede har fremkalt èn massemorderisk demon her i Norge. De som stadig fantaserer om å “sende” folk hit og dit – ut av landet, inn i fengsel, ned i den mentale kjelleren – røper et mildt sagt tvilsomt menneskesyn. Hvordan har du tenkt å få folk til å gjøre ting de ikke har lyst til å gjøre? Dette er verdens eldste politiske gåte — som folk stadig klør seg i hodet over, selv om man må være evneveik for å ikke se at “autoritet” i praksis er det eneste mulige svaret. Vil du ikke så skal du. Her ligger også denne fantasiens kjerne. Nazibloggerne er jo både evneveike og impotente, så de “etterlyser handlekraft” i forhold til det fiendebildet de maler på veggen. Og hvis de synger denne sangen lenge nok så vil kanskje en demon høre dem til slutt. Alle vet hvordran denne mekanismen virker. De gjør det med vilje.
Innen moralfilosofien betegner det supererogative de handlinger som overgår det man har moralsk plikt til å gjøre. Disse handlingene analyseres ofte som valgfrie handlinger, hvilket vil si at det er tillatelig å gjøre dem såvel som å ikke gjøre dem, men der det knyttes en høyere moralsk verdi til den supererogative handlingen. Slike handlinger vurderes som regel som spesielt prisverdige.
(Store norske leksikon)
De fleste er sannsynligvis enige om at flaks ikke er noen moralsk dyd. Ergo fortjener man strengt tatt ingen takk hvis man liksom bare på en ubevisst måte snublet seg inn i en situasjon hvor man endte med å utgjøre en positiv forskjell for noen, men det kan jo hende at disse føler takknemlighet likevel. Særlig hvis virkelighetsoppfatningen deres befinner seg i et univers hvor menneskets vilje ikke egentlig er fri, man ender uansett med å “spille ut sin karma” slik skjebnemaktene allerede har bestemt — for eksempel som innenfor visse “hedenske” trossystemer. Superogativt er når man for eksempel med fare for sitt eget liv stuper uti en flomstor elv for å redde noen som holder på å drukne. Du vet. Typisk sånt som folk får heltemedaljer for. Jeg gikk i klasse med en på gymnaset som gjorde akkurat det. Ingen oppfattet ham som spesielt heltemodig før altså dette plutselig skjedde. Jeg så det ikke selv men det var åpenbart skolens “snakkis” en stund, før ting etterhvert ble normale igjen. Hva ville jeg selv ha gjort? Det vet jeg ikke. Jeg har aldri reddet noens liv, ihvertfall ikke i forhold til noen akutt fare som de befant seg i, men jeg oppfatter det som “naturlig” å bistå folk som åpenbart behøver hjelp fordi de er litt “bambi på isen” kanskje uten engang å være helt klar over dette. Det er imidlertid ikke fordi jeg er “snill” men fordi jeg ikke orker å se på “kløning”.
Selveste Grand Canyon innenfor moralfilosofien er kløfta mellom intensjoner og konsekvenser. Deontologi – eller “pliktetikk” – postulerer at en handling bare kan være moralsk korrekt – uansett dens objektive konsekvenser – når det er meningen å gjøre akkurat det man gjør. I sin ekstreme form representerer deontologi “lydighet mot moralske læresetninger” uten at individet nødvendigvis selv har noen moralske intensjoner i situasjonen ut over det å “gjøre alt etter boka”, slik at opplegget slår seg selv ihjel under visse omstendigheter. Det å være særlig lydig og pliktoppfyllende er jo ikke det verste man kan være, men det er ikke særlig moralsk beundringsverdig heller. For eksempel ville ikke en patrulje fra Redningsselskapet ha fått noen heltemedalje for å hoppe i elva og redde flomofferet. Det er jo jobben deres. De har utstyr og de vet hva de driver med. Det blir noe annet, selv om resultatet objektivt sett er det samme. Hvilket bringer oss til min egen posisjon i saken: Av natur og legning er jeg laget sånn at jeg bryr meg lite til ingenting om hva folk mener å gjøre. “Gode intensjoner” er følgelig verdiløse som moralsk element i seg selv. Dessuten handler folks intensjoner som regel bare om forfengelighet og/eller angst for å ikke “se bra ut” overfor hverandre uansett. Konsekvensene av det man gjør er det eneste som betyr noe for meg. Eller vet du om noe annet som kan måles? Jeg kjenner jeg blir overveldet av en tsunami av kjedsomhet hver gang folk begynner å snakke om skyld, anger, soning og alt det der. Hvorfor er folk sånn? Vemmelig “selv-korsfestelse” midt i sentrum for all oppmerksomheten er alt jeg klarer å observere. Det er jo for fanden perverst. Her er vi konfrontert med den dypeste årsaken til at jeg ble håndverker og ikke akademiker. Jeg skulle helt fint ha klart å hevde meg i jungelen av intellektuelle brøleaper som opererer innenfor offentlig debatt i Norge, det skal ikke stå på det, men uansett hvor man jobber og uansett hva man gjør så må man forholde seg til “de andre” — og det er mindre rom for “diskusjon” innenfor håndverk. Er jobben korrekt utført? Det er hva alt handler om. Før man kan svare ja på dette spørsmålet spiller det ingen rolle hva annet man eventuelt måtte synes og mene. Hvem bryr seg om “intensjonene” til snekkeren som monterer døra skjevt? Han mener det godt. Dette er ikke noe saklig argument når problemet er at kunden ikke vil betale fordi de ikke synes de har fått det de bestilte.
Skjebnen er selvsagt moderkilden til all ironi her i verden. Hva var det Albert Einstein sa? Skjebnen har straffet min forakt for autoriteter ved å gjøre meg til en av dem. Selv er jeg såpass autoritær av natur at jeg ikke egner meg for “følefagene”. Ikke fordi jeg ikke har mine egne følelser og alt det der – herregud – men fordi jeg ikke synes de er relevante. Jeg foretrekker å leve i en virkelighet hvor “rett og galt” er mer å betrakte som tekniske størrelser enn som moralske. “Korrekt utførelse” av håndverk er alltid resultatorientert i sitt fundamentale vesen, på en objektivt målbar – materialistisk – måte som er lite egnet for diskusjon (selv om det forekommer “grensetilfeller” av og til). “Sinnasnekkeren” er komisk fordi humøret til snekkeren strengt tatt spiller liten rolle så lenge han får jobben gjort innenfor rimelige rammer av tid, pris og kvalitet. “Sinnapsykologen” ville kanskje vært litt mindre morsomt, ihvertfall fra pasientens synsvinkel. Sinnagynekologen. Huff nei, det høres ikke trygt ut. Han var kjent som en aggressiv og brutal tannlege. Saken er at selv om alle mennesker i teorien kan gjøre alle menneskelige ting, så har folk alltid natur, legning, evner og tendenser som peker i noen få og ganske spesifikke retninger. Det er en nærmestr kriminelt dårlig idè å prøve og lage advokat ut av han som har talent for snekkerfagene — og omvendt. De representerer vidt forskjellige “grunntyper” innenfor etikken. Alle har hørt om begrepsparet “rett og galt” men ikke alle foretrekker å konfrontere dem på det samme vis. Som håndverker finnes ikke rom for noen “stor moralsk ambiguitet”. Er jobben korrekt utført? Dette er noe man kan sjekke med diverse måleinstrumenter; i relasjon til “norsk standard for kontraktsbetingelser innenfor håndverksfag” foruten de rent faglige krav som gjelder (i praksis hele katalogen over EN-ISO slik industrielle forhold er regulert i dagens EU). Det finnes ingen stor gråsone mellom rett og galt hvis man jobber som snekker eller murer. Det går an å diskutere litt rundt estetikken i utførelsen, men også der finnes det objektive standarder som alle uansett må falle tilbake på hvis saken kommer for retten, så man kan likesågodt spare seg. Regningen må betales hvis det ikke foreligger noen saklig grunn til å nekte, som for eksempel at ting er feilmontert i henhold til tegningene, eller at de ikke holder mål etter de standarder for utførelse som gjelder. (Begge deler er vanlige argumenter under tvistemålssaker i byggfagene.) Om å være kritisk i forhold til hva slags klienter man aksepterer er også noe annet for en håndverker enn for en advokat. Det er jo ikke egentlig relevant fra en håndverkers synsvinkel om kunden “driver med noe ulovlig” så lenge dette ikke er så fette åpenbart at “alle bør skjønne det” og holde avstand, men det hender at man sier nei takk til ellers fete jobber fordi man får en følelse av at kunden kommer til å være vanskelig å forholde seg til, både på selve arbeidsplassen mens jobben utføres og når regningen skal gjøres opp.
Jeg har selv gjort “svarte jobber” mange ganger, men ikke på langt nær så mange ganger som jeg har blitt spurt om det — og aldri under noen omstendigheter for en kunde som jeg ikke allerede har et etablert forretningsforhold til (eventuelt at det er noe personlig, noen jeg kjenner på privaten, en slektning og den typen ting). Jeg er ikke skvetten i forhold til “avvik” men jeg er ikke i utgangspunktet noen avviker heller. Jeg er relativt nøktern, profesjonell og “korrekt” som håndverker, hvilket er hva de fleste foretrekker. Det handler jo om å få jobben gjort, ikke om å “ha omgang” med hverandre. Det beste er når de nesten ikke merker at håndverkerne er der, hvilket – tro meg – er hva også håndverkerne foretrekker, i den grad valget er fritt. Man har i utgangspunktet gjort noe galt hvis “det menneskelige” plutselig blir en faktor i bildet, selvsagt gitt at kunden ellers oppfører seg normalt. Mens jeg sitter og spoler gjennom diverse “anekdotiske minner” om bisarre hendelser i arbeidslivet – jeg har selv sett mye og hørt om enda mye mer – kjenner jeg imidlertid at jeg ikke gidder å oute noen, ikke engang på indirekte vis. Det som skjer på jobben blir på jobben. Det som skjer hjemme blir hjemme. Så hva gjenstår da å sladre om? Vi henfaller til “filosofi”. Av åpenbare årsaker får man et annet forhold til “det materielle” når man jobber med “materialer” hver dag. Hele den eksistensielle dimensjonen får en helt annen metningsgrad av en kvalitativt helt annerledes “livsfølelse”. Alle som har den spesielle formen for “kløe i fingrene” – eller hva man nå skal kalle det – som gjør at de bare må holde på og lage ting, uansett hva slags ting vi snakker om, bør vite hva jeg snakker om. Noen bare er sånn. Du vet. “Geskjeftige” på et vis som sitter litt i nervesystemet. Hobbynarkoman er forsåvidt et ord som allerede brukes på andre måter, så jeg vet ikke hva man skal kalle det når folk utvikler “avhengighet” i forhold til diverse styr og stell de opplever som viktig. OCD sier man på engelsk. Obsessive Compulsive Disorder. “Virketrang” som er litt ute av kontroll. Nesten alle har denne tendensen kodet inn i sin “naturlige væremåte” til en slik grad at det er en vesentlig mye større prøvelse enn folk tror å sone en fengselsstraff — hvis man ikke “finner seg en hobby” så å si. Og selv da er det psykologisk tyngende å ikke kunne bevege seg fritt og bruke tiden sin som man selv ønsker. Vi tenker typisk på det som slaveri når folk ikke har noe rom for “selvutfoldelse” innenfor sitt daglige virke; de bare må følge et fastsatt program for aktivitet, tempo og produktivitet, under (streng) kommando av en eller flere “arbeidsledere”, men dette opplegget er ikke desto mindre greit så lenge man får betaling og ellers har en normal arbeidskontrakt som henfaller til alle de aktuelle lover og direktiver. Da er det bare en vanlig jobb. Selv om det i prinsippet er identisk med betingelsene til de fleste slaver i Roma. Man måtte generelt sett jobbe tyve år som slave i noens tjeneste for å få betaling i form av et privateid stykke land og “frihet” til å ellers gjøre som man vil. Dette handlet i hovedsak om å holde orden på hus og andre bygninger, jobbe ute i åker og eng, samt ellers drifte gård og jordbruk for en eller annen riking. Ergo en så vanlig jobb som det var mulig å få i romertiden, kanskje bortsett fra livet som soldat. Jeg vet ikke om noen har regnet på hvor mye arbeidstid man typisk må investere i å fullt ut nedbetale boligen sin i dagens verden, men det er vel omtrent der det ligger. Tyve år er i den lave enden av et typisk boliglån. Litt sjangling er tillatt så lenge dette bare er unntaksvise avvik, men rent generelt så må man betale på boliglånet sitt, med riktig beløp til riktig tid, uten avvik. Ellers kan banken ta huset.
Det kan hende jeg bare er en gretten gammel mann, men jeg har en paranoid følelse av at folk ikke er like robuste som de pleide å være før i tiden. Mange fler sliter mye mer, til krampa tar dem og nervesammenbruddene spraker som festfyrverkeri over drabantbyen. En ting man kan filosofere litt rundt er hvor mye mer åpen verden har blitt. Det går liksom ikke an å “gjemme seg” like lett som før om årene, men det er ikke Orwells storebror som ser deg, det er en eller annen tilfeldig forbipasserende “lillebror” med kamera i telefonen sin. Deretter havner man som “snakkis” på YouTube, Facebook, Reddit og gud-vet-hva. Sånn har det blitt. En eller annen gang – jeg forbinder det med sånn omtrent året 1966 – uttalte popikonet Andy Warhol at i fremtiden vil alle oppleve femten minutters berømmelse. Vi er vel mer eller mindre der nå. Mitt inntrykk av et hot nettsted som TikTok er at folk kravler over hverandre i et forsøk på å være den mest evneveike tosken, men det finnes også noen geniale ting. Hvis man gjør noe bemerkelsesverdig innenfor dette formatet blir det definitivt lagt merke til, enten man blir husket som “en av idiotene” eller noen som kom opp med noe originalt (det blir stadig vanskeligere). Ifølge NRKs nettside har halve Norges befolkning mottatt minst èn utbetaling fra NAV i løpet av året 2023, totalt nesten 600 milliarder kroner, eller i overkant av hundre tusen per norske innbygger uansett alder og status forøvrig. NAV betrakter ettersom jeg har skjønt influenser som et eget yrke, selv om akkurat mitt hode eksploderer når jeg tenker på hvor dypt uansvarlig dette er. Herregud. Du vet hvordan ting virker ute i selskapslivet. Det andre eller tredje “nye folk” typisk spør deg om er hva du driver med. Kan man da virkelig svare “influenser” uten å bryte sammen i latter over hvor tåpelig dette svaret er? (Selv pleier jeg forsåvidt å si at jeg er “konsulent” og hvis de ber om mer så sier jeg at det dreier seg om “strukturelle administrative moduler innenfor regnskapsanalyse” eller noe annet som typisk sneiper hele interessen deres på stedet. Jeg opplever det ikke som seriøst å kalle meg “blogger”.) En rimelig norsk oversettelse av det engelske verbet “influence” er jo å påvirke folk på en eller annen måte. Du vet. “Ha innflytelse”. I beste fall gjennom å være til nytte og inspirasjon innenfor et gitt emneområde som folk liker å holde på med – la oss si for eksempel matlaging, strikking, turisme og frimerkesamling – mens man i verste fall ender som en sånn som sprer konspirasjonsfantasier og annet evneveikt toskeskap. Det er jo også “innflytelse” — men på en negativ måte. Hvor står jeg selv i dette bildet? Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville henvende seg til meg og si “stå på, meningene dine er viktige” eller noe annet sånt vås. Herregud noe så nedverdigende for alle de impliserte. Folk kommenterer ikke typisk det jeg skriver og jeg ser selv ikke verdien av “andres meninger” – såpass psykopat må man jo ha lov til å være – så da ender hele saken der, selv om jeg til stadighet nærmest tigger om at folk umiddelbart må si fra hvis de observerer faktafeil eller dårlig grammatikk. Det er jo informasjon jeg behøver, i motsetning til “andres meninger” som sjelden er mer fornuftige, originale eller gjennomtenkte enn de jeg allerede har. Noen kommenterte noe om at jeg burde “skrive for penger” som i og for seg selv ikke er noe jeg stiller meg prinsipielt avvisende til, jeg opplever det bare ikke som realistisk ved dette tidspunkt. Så får vi se hva det blir til siden.
Havfolkene er betegnelsen på hva som hevdes å være et sjøfarende forbund eller allianse mellom ulike grupper som angrep oldtidens Egypt og andre regioner i den østlige delen av Middelhavet før og under bronsealderens sammenbrudd. Deres opprinnelse er usikker. Det har blitt foreslått at ulike havfolkene har oppstått fra steder som vestlige Anatolia, Egeerhavet, øyer i Middelhavet, og sørlige Europa. Havfolkene har forblitt uidentifiserte i vurderingen til de fleste moderne forskere og hypoteser om opprinnelsen til de ulike gruppene er kilde til mange spekulasjoner.
Den frygiske sagnkongen Tros var leder og overhode for trojanerne. Tros ble etterfulgt på tronen av sin sønn Ilios som grunnla byen Ilion, beskrevet av den legendariske dikteren Homer i diktverket Iliaden. Ilion er best kjent her i Norge under sitt alternative navn Troja. Det var i gammel tid like vanlig å fantasere og spekulere om Troja som det i dag er å bable om Atlantis, men med et mye bedre grunnlag. Folk var til stadighet ute og lette etter det historiske stedet som Homer beskriver i Iliaden, selv om det strengt tatt ikke behøver å være et virkelig sted; det er minst like sannsynlig at Ilion er oppdiktet i henhold til “loven om poetisk frihet”, eventuelt at stedet er virkelig nok men at handlingen som beskrives i Iliaden må forstås som en “dramatisering” som egentlig handler om ære, mot og andre moralske dyder.
Mange hadde allerede identifisert stedet — men det var Heinrich Schliemann som på 1870-tallet “beviste” at Hisarlik i dagens Tyrkia er åstedet for den legendariske trojanerkrigen (selv om dette fortsatt er et omstridt tema). Hisarlik blir også identifisert som det hetittene kalte Willusa, et viktig handelssted i bronsealderen og forsåvidt et egnet utgangspunkt for å reise lengre innover i landet, til Hattusa, hetittenes hovedstad. Som alle vet ble jo Hattusa angrepet, beseiret, plyndret og brent under “den store bronsealderkollapsen” selv om byen på ingen måte ligger slik til i landskapet at den noensinne kan bli offer for et tilfeldig strandhugg utført av pirater. Havfolkene – hvem de enn var – visste hvor Hattusa lå og de må ha vært en ganske formidabel angrepsstyrke for å ta denne eldgamle festningen, samt ellers legge hele den østlige middelhavsregionen – bortsett fra Egypt – øde i løpet av en hundreårsperiode.
Snorre Sturlasson gjorde en viss innsats for å knytte den norrøne gudelæren til indoeuropèiske folkevandringer i bronsealderen, det vil si overgangen mellom hva vi i dag kjenner som “stridsøkskulturen” (eventuelt det snorkeramiske komplekset), som Snorre kaller haugalder, og den påfølgende “urnefeltkulturen”, som tilsvarer brennealderen. Han nevner at i Asia – der “æser” kommer fra – fantes det en gang en konge som het “Tor eller Tro” som av ymse årsaker bestemte seg for å trekke nordover. Snorre snakker også om Ake-Tor, som må være en fonetisering av navnet Hektor, Ilions fremste helt og storebroren til Paris; han som vel teknisk sett startet hele trojanerkrigen da han bortførte Helena – “den vakreste av alle kvinner” – fra Sparta, noe hennes ektemann Menelaus likte dårlig. Det trojanske navnet Paris er forresten etymologisk uforbundet med hovedstaden i Frankrike, som er oppkalt etter et keltisk stammefolk, parisii — hvilket er både her og der og overalt i forhold til at den franske byen Troyes – fjorten mil sørøst for Paris – visstnok også bare har en tilfeldig fonetisk likhet med Troja (som skrives Troie på fransk, men uttales likt) og er utledet fra det latinske Augustubona Tricassium, som romerne kalte stedet.
Det alle lurer på er selvsagt hvor fanden Snorre hentet spekulasjonene sine fra. Han fant dem neppe opp helt på egen hånd, men det sies at han hadde mange forbindelser med lærde i andre land, så han har i det aller minste fått med seg de mest populære “ryktene” som gikk den gangen. Generelt betrakter vi “legendariske” opphavshistorier til et folkeslag og deres gudsfantasier som tvilsomme i detaljarbeidet, men sannsynligvis basert på “en kjerne av sannhet” i det større bildet av noe som skjedde for svært lenge siden; la oss for eksempel si i bronsealderen, to-tre tusen år før Snorres tid. Den overgangen fra haugalder til brennealder som han nevner skjedde jo omtrent samtidig med kollapsen av de gamle rikene i den østlige middelhavsregionen. Nå var jo ikke Snorre strengt tatt noen historiker i den forstand, han bare skrev ned hva som var saga, det vil si “hva folk sier” om ting. Det kan være sant eller usant, men det er definitivt “det som blir sagt” blant et flertall av alle som har noe å si om saken. Dette er hva ordet “saga” betyr. Mye av det er grove overdrivelser og frihåndsdiktning, men det er ikke desto mindre “hva folk sier” — så får leseren tro hva de vil. Alle som skrev “historie” i tiden før det fantes noe historiefag jobbet på denne måten. Hvor, når og hvordan var det meningen at de skulle utvise det vi nå kaller “kildekritikk”? Vi bør for eksempel ta med i beregningen at folk den gangen sikkert var like fæle som de er nå med å dikte opp konspirasjonsteorier og fantasifulle fortellinger som fyllmasse der hvor faktabildet har noen hull i forklaringsgrunnlaget sitt. Alle vet hvordan folk er. De vil heller ha “en god historie” enn en sann historie. Uttrykket som sier at man skal “ta det med en klype salt” er et svært gammelt uttrykk.
I dagligtale er ideologi brukt i betydningen ‘tankesett’, som uttrykker noen overordnede idéer om hvordan mennesker er, eller hvordan samfunnet bør forstås og styres. I marxistisk tolkning er en ideologi noe som utgår fra en overklasse med egeninteresse av å opprettholde en bestemt samfunnsorden, selv om denne virker undertrykkende på andre klasser. I nyere tid er ideologi brukt om forskjellige samfunnsforklaringer som kan virke mer til fordel for noen grupper enn for andre. Det kan være snakk om klasseideologi, kjønnsideologi, generasjonsideologi og raseideologi.
Det er ingen fordel å være stor og sterk hvis man har dårlig selvkontroll. Folk blir jo skremt av sånt. Hvis situasjonen kommer til det punkt at “noen” er nødt til å få kontroll på deg vil de kanskje bruke overdrevne maktmidler “for å være på den sikre siden” nettopp på grunn av denne truende fremtoningen, det vil si det skadepotensialet du bringer med deg inn i konfrontasjonen. En villstyrig ku krever jo helt andre metoder enn en villstyrig høne. Alle skjønner dette. Et stort dyr på et par hundre kilo kan føkke deg opp ganske jævlig selv uten å mene å gjøre deg noe, bare ved å være “temperamentsfullt” utagerende og ukontrollert i bevegelsene sine.
På lignende vis er det ingen fordel å være intelligent når man mister vettet. Konklusjonene man kommer frem til der ute i kålåkeren blir jo like komplekse og avanserte enten de er gale eller korrekte når de kommer fra en viss type tenker. Av denne grunn er selvdisiplin minst like viktig i forhold til mentalt som til fysisk skadepotensiale. Kua som går berserk skremmer av åpenbare grunner flere enn høna som er ute av kontroll, sånn er det bare. Hjernens neocortex er en “spåmaskin” som ser på situasjoner og vurderer hvordan de kan utvikle seg i ulike retninger alt etter hvordan man griper saken an. Vi kaller det typisk “å være smart” når man er flink til å forutse ting på denne måten, mens vi bruker forskjellige former for andre navn på de som “aldri lærer”.
Selv har jeg et godt øye til husflid når det kommer til tankearbeider. Du vet. Hjemmelagde opplegg. Fabrikkfremstilt tankegods imponerer meg generelt sett lite. Riktignok er det litt imponerende når noen er en veldig godt trent ideolog som kjenner materialet sitt ut og inn, men på en “sirkuskunst” type måte. Akrobatikken ser fin ut, men blir man en bedre fotgjenger av det? Språket er i utgangspunktet et verktøy beregnet på kommunikasjon mellom mennesker, ikke et konkurranseområde, og ihvertfall ikke et våpen. Som jeg stadig nevner er jeg selv så sosiopatisk av natur at jeg ikke legger noen særlig vekt på hva andre mennesker mener om meg – ut over at det er greit å vite sånn omtrent hvor man har folk i forhold til hva man senere kan “regne med” – så jeg er heller ikke utpreget sårbar i følelseslivet mitt. Jeg blir ikke krenket, skuffet eller opprørt av andres habaluba. Det er jo for det meste ikke min sak hva enn de driver med. Er det rimelig å regne med noe annet enn at folk skal være evneveike gapagauker mesteparten av tiden? Jeg synes ikke det. Mennesket er en komisk skapning. Man bør generelt sett legge bort “forventningene” og heller tilnærme seg folk med humoristisk sans — ikke minst seg selv.
Jeg vet strengt tatt ikke hvor det kom fra i utgangspunktet, men jeg vet at jeg la merke til det i en “amerikansk” kontekst; da noen for et drøyt tiår siden begynte å snakke – nedsettende – om faktabaserte programmer for politikk og samfunnsadministrasjon, som en motsetning til “ekte følelser”. Dette er ganske … imponerende. Ikke på noen god måte men ikke desto mindre bemerkelsesverdig. Hva fanden er det de prøver å si? At man skal stå på sitt i forhold til det man “føler” uansett hva fakta sier? How very American of you, dear. Det er så galt på så mange forskjellige måter at man blir nærmest litt rådvill av denne – skal vi si – postmoderne tendensen med å likestille det subjektive og det objektive som verdisettende standarder innenfor virkelighetsoppfatningen. Private følelser er ikke likeverdige med objektive prinsipper selv når de er – tilfeldigvis – sammenfallende. Et åpenbart eksempel er hvordan det teller lite hva man føler er rett og galt når man havner på kant med den offentlige straffeloven: En ung mann i Porsgrunn her forleden syntes det var greit å stå på et gatehjørne og røyke på en cannabis-sigarett, men politiet mente noe annet. Hvordan tror du den diskusjonen endte? Et banalt eksempel men prinsipielt sett det samme misforholdet som når folk tøyer grensene for rettsstatens elastikk også på måter som ligger innenfor lovens rammer. Du vet. Sånt som er designet for å trigge og forarge noen; i beste fall “provosere frem en debatt” men minst like ofte bare en erigert hilsefinger som man holder opp foran noens åsyn. Tenk selv. De gangene du spontant føler for å “vise fingeren” til noen – jeg er sikker på at det skjer mange ganger hver dag, enten du faktisk viser finger eller ikke – så er det alltid ment som “svar på tiltale” (med det samme nivå av respekt som man selv opplever at man blir vist, på rasjonelt eller “annet” grunnlag). Intet psykiatrisk friskt menneske føler for å gå rundt og provosere og trakassere andre uten grunn, men denne “grunnen” behøver ikke å være helt i vater hele tiden. Misforståelser forekommer.
Kunnskapens mest iøynefallende paradoks er at man vil for det meste ha rett hvis man for det meste tenker at man tar feil. Det er jo et på alle måter bedre strategisk utgangspunkt å vite at man tar feil enn å tro at man har rett, uansett hvilken retning man har tenkt seg i. Synes du ikke? Det er åpenbart lettere å rette opp en feil som man vet om enn å korrigere en misforståelse som man trodde var en sannhet. Man slipper å “gå mange runder med seg selv” for å gjenfinne likevekten. Jeg er av mange grunner skeptisk til alle “overbevisninger” som folk tviholder på i alt for nevrotisk protesterende grad, som om det var den siste klesfilla de behøver for å skjule rumpa si foran fremmedfolk. Sånt er jo ikke sunt. Vi minner om “kunnskapens paradoks” slik det ble formulert av den filosofiske rockestjerna Sokrates: “Alt jeg vet er at jeg ikke vet noe.” (Men i denne “bevisstheten om egen uvitenhet” har jeg et fast holdepunkt i forhold til kunnskapens flytende natur.) Vi kan kanskje forestille oss et menneskes bevissthet som en “boble” med den egenskap at den er “oppblåsbar”. Bevisstheten kan ekspandere inn i “nytt territorium” – folks typiske livsløp er fullt av sånne erfaringer – men dette innebærer en ny grenseoppgang i forhold til de tingene man vet at man ikke vet. Ser du poenget? Enhver oppgradering av egen konnskapsbase må innebære en økt bevissthet om egen uvitenhet. Kunnskapen rekker jo bare så langt mens virkeligheten per definisjon fortsetter i det uendelige. Det finnes følgelig ikke noe mer intellektuelt evneveikt enn å tro at man har rett. Det har man jo aldri. Det beste man kan få til er en bedre teori.
Semitter er en historisk fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten og som har talt semittisk språk. Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.
(Wikipedia)
Det virker kanskje pedantisk å påstå at det er stor forskjell mellom en “språkgruppe” og en “folkegruppe”, men det er det altså. Opprinnelig mente von Schlözer å si noe bare om språk, men før femti år hadde gått var rase den store greia blant “folkeforklaringer”. Følgelig var det ikke lenge før det semittiske språkområdet ble til den semittiske rasen. Men først altså selve ordet semitt som ikke kom til verden før i året 1781, slik at “antisemitt” er ihvertfall ikke eldre enn dette som ord og betegnelse for noe som helst. Uansett, kaldèisk er et semittisk språk og Abraham kom fra “Ur i Kaldèa” hvor han opprettet noen slags særavtale med Gud om han skulle få noen eiendommer et stykke lengre vest i verden, så han reiste i denne retningen. Siden følger en snuskete historie som handler om at Abraham først i henhold til plan og konspirasjon avler sønnen Ismael – som er arabernes stamfar – med den unge slavepiken Hagar, siden ble hans gamle ektemake Sara gravid likevel, med sønnen Isak, jødenes stamfar. Tvi vøre; skandale, skam og det ene med det andre, poenget her er at jøder og arabere er halvbrødre etter Abraham, mens resten av semittene er “søskenbarn” i større eller mindre grad, siden det gikk noen generasjoner med de vanlige menneskelige forviklingene mellom Sem – som fikk fem sønner – og Abraham.
Napoleon hadde som alle vet et felttog gjennom Palestina i året 1799, med det formål å konfrontere en ottomansk landstyrke som samlet seg et stykke nord for Acre, i grensetraktene mellom dagens Israel og Libanon. Mens han befant seg i de traktene skal Napoleon visstnok ha ytret ønske om å opprette en jødisk stat der, under beskyttelse av det imperiale Frankrike. Siden marsjerte han tilbake til Egypt igjen, hvor det var noen ytterligere kalamiteter før “situasjonen i Europa” krevde hans tilstedeværelse i Frankrike. På Napoleons tid hadde det ennå ikke blitt vanlig å sortere folk etter rase. Jeg mener, alle kunne jo se om de var mørke eller lyse, men det var språket man tok folk på. Hvis man snakker fransk så er man jo fransk. Ihvertfall fransk nok til å forstå hva Napoleon sier, som er omtrent der jeg tror han trakk opp grensen. Å adlyde Napoleon er å forstå Napoleon, mumlet han sikkert til seg selv senere. Hva var det han ville? I ettertid ser det ut som om Napoleons prosjekt var å gjøre hele verden fransk, men han fikk vel strengt tatt bare til å ruske opp i diverse “gamle maktstrukturer” hvorav en av dem var forholdet mellom Norge og Danmark. Napoleonskrigene er et vesentlig element i årsaksgrunnlaget for at Norge fikk sin grunnlov akkurat i året 1814 — som ikke er så ille lenge siden målt i relativ tid, men det ligger mange ufattbare lysår unna i hva folk oppfatter som normalt innenfor en slags teknososial virkelighetshorisont. Folk i 1814 lignet mer på folk i vikingtiden enn på oss. Nesten alt arbeid som ble gjort den gangen skjedde med muskelkraft, eventuelt med hest eller andre sterke “arbeidsdyr”. Maskiner var lite mer enn bare en eksotisk fantasi for de fleste. Til sammenligning kan det nevnes at verdens første toglinje kom i 1825 i England.
Året før – altså i 1824 – publiserte som alle vet Jean-Francois Champollion sitt arbeid med å oversette “gammelegyptiske” hieroglyfer, ikke minst inspirert av den “egyptomanien” som herjet Frankrike i noen år etter Napoleons felttog, mens Champollion (født i 1790) var ung og påvirkelig. Vi kunne altså lese hieroglyfer akkurat før vi fikk skinnegående damplokomotiver. “Den industrielle revolusjon” fortsatte imidlertid sin skjeve gang utover 1800-tallet. Dette trakk med seg store ringvirkninger på alle områder av samfunnet, ikke minst de akademiske. Det fantes jo strengt tatt ingen “vitenskap” i år 1799, mens i år 1899 syntes de at de visste det meste. Ved et tidspunkt var det noen som fant opp “den vitenskapelige raselæren” – jeg vet ikke eksakt når, men midt på 1800-tallet var “rase” en etablert kategori – slik at dette var et høyst respektabelt emneområde som ble tatt blodig seriøst i de neste hundre år. Mange synes den dag i dag at “rase” virker som et fornuftig prisme å betrakte folk gjennom, men de fleste har skjønt at dette var en perversjon av typen “astrologi” (det vil si den tro at stjernenes bevegelser betyr noe for menneskers skjebne). Nå for tiden bruker vi jo DNA-tester for å fastslå folks genealogi, som slett ikke alltid viser seg å være hva folk trodde på forhånd når de får igjen sine egne testresultater. Noen ganger viser DNA-testen noe totalt annet enn forventet, sånn at alt de trodde de visste om sin egen familiebakgrunn styrter sammen – har alle løyet til meg alltid? – men det vanligste “avviket” folk opplever er at de typisk ofte har 10-20 prosent arvemateriale fra en geografisk region som ikke gir noen mening. Men de fleste havner i “hovedstrømmen” av normale menneskers forutsigbare normalitet. DNA-testen deres bekrefter det de hadde hørt om slektshistorien sin. Verden fortsetter videre på den samme skinnegangen som alltid.
Alle godtar at DNA er “sterkt bevismateriale” i forhold til hvem man er og hvem man ikke er i slekt med. Det virker meningsløst å diskutere saken hvis DNA-testen for eksempel viser at man ikke engang er vagt i slekt med de man alltid har trodd var far og mor. “Noe” har skjedd og det var ikke noe mirakel. Mer en slags forbyttelse. Det virker litt på den drøye siden, men jeg har hørt historier om folk som oppdaget gjennom DNA-test at de hadde blitt forbyttet på fødeavdelingen og siden vært i stand til å nøste seg frem til “sine rette vedkommende”. For et drama. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Det har heldigvis ikke ligget noen skjulte skandaler i mitt eget DNA-materiale. Alt er som forventet. Alle snakker sant. Hele slekta er dæven døtte meg bare en bande med prektige dydsmønstre. Det hadde jeg ikke trodd. Vi som er så skumle. Uansett, teknologien er selvsagt helt ny, men likevel såpass utbredt at det er helt vanlig å ta en DNA-test for å “se hva man finner” i form av tusen år gammel avstamming og den typen ting. På den mer seriøse siden kan man også teste seg for visse arvelige sykdommer som på forskjellig vis reduserer antallet optimale partnere for å få barn med. Mye fungerer jo helt fint så lenge bare èn av foreldrene bærer på akkurat det genet, men hvis begge har det trigger det noen slags arvelig lidelse hos barnet. Forøvrig vet jeg ikke noe mer om den saken og den er uansett et sidespor. Vi snakket om avstamming, nærmere bestemt den til Ashkenaz-jøder. Det betyr i det store og hele “europèiske jøder” (inkludert de i østsonen). Det sirkulerte lenge en “raseteori” om at Ashkenaz-jødene egentlig var khazarer, altså et tyrkisk folk som hadde sitt eget rike mellom Svartehavet og Det kaspiske hav sånn omtrent mellom årene 600-800, men som senere “bare forsvant”. Ryktene sier imidlertid at khazarene omvendte seg til jødedommen, så derfor. Hva viser DNA-testene? Blant de som har tatt testen – ikke alle er positivt innstilt til å delta i slike undersøkelser – viser det seg at også “østjødene” stammer fra Midt-Østen. Deres nærmeste genetiske slektninger er syrere, libanesere og palestinere. Khazarhistorien er altså bare en rasistisk røverhistorie.
Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem mange slags ideologiske bevegelser og tiltak, blant annet sionisme, men lenge før de kom på markedet hadde det allerede lenge vært en heftig debatt om hva jødene er. Mange insisterte på at jøder er en egen rase som må jobbe for å etablere sin egen stat basert i etnonasjonalisme. Dette ble sett som et ekstremt synspunkt – og ikke så rent lite provoserende – av “den liberale” motparten, som hevdet at jødene utgjør riktignok et internasjonalt religiøst samfunn, men at de på individuell basis har lokal tilknytning der de bor og har vokst opp. Det å være jødisk har ikke noe å si fra eller til for noens nasjonalitet, og omvendt. Imidlertid forandret alt seg etter Den andre verdenskrig. Fingeren som pekte på det som hadde skjedd behøvde ikke engang å si noe for å få alle andre til å holde kjeft. Sånt har ingen sett før — eller siden, heldigvis. Det spiller egentlig liten praktisk rolle om du selv tenker at du tilhører “den jødiske rase” – eller om du synes at et sånt konsept bare en mannskit fra begge ender – så lenge alle andre ser på deg som en rase. Når noen behandler deg som “medlem av en rase” blir du nødt til å forholde deg til dem som “medlem av en rase”. Det er ikke du selv som velger lenger. Dette gjelder samme hvilken rase du blir oppfattet som representant for, særlig når dette i seg selv betyr at du blir oppfattet som mindreverdig. Folk er jo først og fremst individer, ikke “medlemmer av en rase”, kjent eller fremmed. Dette har aldri vært noen meningsfull kategori og ingen anstendige mennesker henfaller til sånt så lenge ingen tvinger dem, eller de føler seg tvunget av paranoide tvangsfantasier som de har pådratt seg. Sånt skjer. Folk blir jo sprø i pæra og pling i bollen. Hva kan man gjøre? Jeg kjenner folk som en gang var “ganske normale” men senere ble de til rabiate rasister, uten at jeg noensinne forsto hva som radikaliserte dem. Altså, folk må jo for fanden fatte at de er ikke innvandrere når de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole, og snakker norsk like godt som deg og meg. Vel, kanskje ikke like godt som meg, men du skjønner hva jeg mener. Når det låter norsk er det norsk. Å henge seg opp i utseendet deres og fantasere om “innvandrerbakgrunn” er rasisme. Å komme trekkende med “islamisme” – eller hva har du – er ikke engang ordentlig rasisme, det er bare evneveikt. Alle skjønner jo at dette er et såkalt “vikarierende argument”.
