Milliardæren og den internasjonale naziføreren Elon Musk var nylig i et intervju hvor han – som vanlig – skjemte seg ut med toskete påstander og dårlig realistisk gangsyn. Det er ganske fascinerende at det går an å manøvrere seg inn i en slik stilling når man er så fullstendig fette evneveik som denne idioten. Han høres jo ut som den verste hasjrøykeren du noensinne vil møte når han legger i vei med de kosmiske fantasiene sine — og mangelen på selvinnsikt er intet mindre enn forbløffende. Jeg får fysisk vondt i hodet hvis jeg prøver å forstå hvorfor folk beundrer Elon Musk, så jeg foretrekker å bare klassifisere det som en av mange menneskelige perversjoner som følger av vår dypt skadde natur. Du vet. Se hvor du vil og du kommer til å observere diverse skakkjørte folk som holder på med noe slags idiotisk jåss. Vi er uten tvil de dummeste skapningene blant apeslekten.
Her er et spørsmål: Hva er den samlede verdien av alle tingene du eier? Innenfor en markedsøkonomi vil svaret være det markedet er villig til å betale for sakene, som ofte er vesentlig mye mindre enn det man selv synes tingene er verdt, fordi nesten alle lever jo i en virkelighet hvor det ikke er aktuelt å selge tingene sine slik at “verdien” består delvis i brukbarhet og delvis i affeksjon. Uansett vil du med stor sannsynlighet prise alt du eier høyere enn noe du vil klare å selge det for om du prøver. Jeg nevner det fordi økonomien i den forretningsdrivende delen av verden fungerer ikke vesentlig annerledes enn dette. De har en “notert verdi” på ting som ikke blir testet før det er aktuelt å selge sakene, for eksempel aksjene i et firma. Da blir det et spørsmål om “tilbud og etterspørsel” som ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre, fordi en typisk aksjespekulant jobber jo ut ifra teft og tro og den typen ting, uansett hvor mye de peker på analyseverktøy og statistiske modeller. Noen ganger handler aksjekursen også om ren skjær galskap. Tegningskursen for SpaceX lå på 135 dollar da firmaet ble børslansert og siden steg kursen til nesten 200 før den falt til rundt 120 hvor den ligger nå i dag, og det forventes ikke at kursen noensinne skal stige igjen. Hele opplegget er jo bare bløff og luftslott.
Det er ikke i virkeligheten ting foregår når noen taper 200 milliarder dollar i løpet av en uke. Dette er tryllepenger. Han Elon var dollar-billionær bare en kort stund, men det var sannsynligvis også hele poenget. Et narcissistisk kick som var med på listen over “ting man må gjøre i dette livet”, men etterpå kan det være det samme. Rekorden blir sannsynligvis stående lenge, fordi jeg tror ikke det er lenge igjen til KI-bobla sprekker — og da skal du få se på alle tiders noterte tap av tryllepenger ettersom de nominelle verdiene blir nedskrevet til noe som ikke krever en fullt så aktiv fantasi for å godtas. Bilmerket Tesla er for eksempel børsnotert til en verdi større enn alle de ti neste bilmerkene sammenlagt, uten at de har noen som helst eiendeler av den typen vi kaller solide aktiva eller engang markedsandeler som forsvarer en idiotisk høy prissetting. Tesla var blant de hippe bilmerkene for ti år siden men nå i dag handler det om BYD og andre kinesiske biler som gir deg vesentlig mye bedre vare for halve prisen. Det er bare urettferdige beskyttelsesordninger av typen tollmur som forsvarer Teslas markedsposisjon i 2026. Hvor lenge har de igjen? Vi må vente og se.
Vi avslutter med en slags Laurie Anderson inspirert dame som har valgt å kritisere kapitalismen.
Hvilke land har grense mot Spania? Dette er et typisk spørsmål man kan få på en quiz — og det er litt underfundig. Alle vet om Frankrike og Portugal, mens noen få vil mumle noe om Andorra (er det egentlig et eget land?) og enkelte synes det er noe med Gibraltar. Regnes ikke det som et britisk territorium? Hvis de i tillegg også får med seg Ceuta og Melilla, som “ligger i Marokko, men med ryggen mot havet” har vi dekning for det meste. (Det finnes i tillegg enda noen flere små områder – eller “besittelser” – langs Afrikakysten, men det forventes ikke at noen som ikke jobber for den spanske staten skal vite dette.) Noe pussig som skjedde i går – den 31. juli – var at omlag 60.000 “migranter” ganske brått og uten varsel tok seg forbi sperringene og inn i Ceuta. De fleste av dem var unge marokkanske menn. Senere har etter sigende 50.000 av dem vendt tilbake til Marokko, som jo gir en differanse av individer som ønsker å “gå gjennom systemet” og søke om opphold og arbeidstillatelse i Spania, men altså ikke den plutselige og voldsomme tilstrømmingen man først fikk inntrykk av. Folk på nettet var tildels ganske opprørte og snakket om en invasjon som burde konfronteres med militære midler.
Realistisk sett skjønner alle at dette var en organisert greie. En så stor folkemengde handler ikke spontant dersom det ikke er krig, brann eller noe annet som får dem til å løpe for livet. “Noen” har iverksatt denne aksjonen av en årsak som foreløpig ikke er kjent, men det spekuleres i at marokkanerne ønsker å “sende en melding” til Spania på grunn av den ustabile situasjonen i Vest-Sahara (kystområdene noenlunde rett innenfor Kanariøyene), som pleide å være en spansk koloni men nå er det et omstridt område hvor både lokalbefolkningen (som ønsker selvstendighet), Marokko og Algerie (som begge ønsker suverenitet i regionen), samt altså Spania er innblandet i den temmelig uklare situasjonen. Det har seg slik at Pedro Sanchez – Spanias statsminister – var på offisielt besøk i Algerie for noen dager siden, noe de liker dårlig i Marokko. Kommer han til å velge side nå? At det store flertallet av de angivelige migrantene bare stakk innom og så dro rett tilbake til Marokko igjen er jo i seg selv litt mistenkelig. Hva er det som foregår? Sanchez reiste uansett til Ceuta – for å vise tryne og inspisere situasjonen – hvoretter han uttalte at det som hadde skjedd var en krenkelse av Spanias suverenitet, noe som sannsynligvis var hele poenget hvis det var Marokko som sto bak greia.
Saken har imidlertid ballet på seg derved at Italia nå stenger Schengen-samarbeidet med Spania, noe som i praksis betyr at de som reiser fra Spania til Italia må stå i passkøen, men det er samtidig litt usikkert om EUs reglement tillater slike sololøp. Danmark har også kastet seg på lasset — og i Norge mumler partiene på høyresiden noe om at Spania må skjerpe seg, styrke grensene og den typen ting, noe som nesten helt sikkert ikke er inspirert av den fæle amerikanske presidenten Donald Trump sine hatefulle utspill mot Spania. Handler det om å smiske med Trump og slikke ham i rumpa eller har Danmark, Norge og Italia noen slags realistisk beef med Spania? Foreløpig er det jo ikke noe annet å si om det som skjedde i Ceuta enn at situasjonen har roet seg og nesten alle som kom veltende inn der har reist igjen. Noen har imidlertid blitt værende for å konfrontere det fryktinngytende spanske byråkratiet, noe som er deres rett, men ingen har for eksempel kommet seg videre til det spanske fastlandet og det kommer heller ingen av dem til å gjøre på månedsvis selv om de eventuelt får opphold i Spania. Så hvorfor stenger andre europèiske land grensene mot Spania? Bildet ser ikke bra ut, særlig når vi tar med i betraktningen at sjansen er omtrent fifty-fifty for at konflikten i og rundt Iran kommer til å balle på seg og bli en verdenskrig som også involverer store deler av Europa. Her er det mye mystisk som foregår i kulissene og mange som posisjonerer seg mer eller mindre “smart” i forhold til USA.
Vi avslutter med en aktuell melding fra dette klassiske Oslobandet.
Ved dette tidspunkt har alle lagt merke til at kritikk av Israel alltid og uansett avskrives som “antisemittisme”. Det går rett og slett ikke an å kritisere Israel på noen legitim måte. Hvis du så mye som hvisker noe negativt om Israel og israelsk politikk så spretter automatisk likhetstegnet opp, mellom deg og de som vil drepe og utrydde alle jøder. Den eneste mening du har lov til å ha om Israel er at selve staten er ufeilbarlig og at befolkningen er bedre enn andre mennesker. Du vet. Mer intelligente og moralsk høyverdige. Faktisk er de selveste herrefolket, som alle de andre er skapt til å tjene og beundre. Dette er ikke kødd. Sånn er sakens fakta. Det står jo skrevet i opptil flere bøker — og hvem er du til å komme her og stille spørsmål ved skriftens autoritet? At du gjør noe slikt betyr at du er en terrorist. En som må drepes.
Teknisk sett betyr Israel selve jødefolket, mens landet heter Eretz Israel. Derfor kan vi si at det er et slags poeng at når man “kritiserer Israel” så snakker man om alle jøder, til enhver tid og på ethvert sted, dermed er det antisemittisme per definisjon, selv om de fleste neppe er klar over denne distinksjonen. De fleste tenker på Israel som landet, men det betyr altså befolkningen, eller enda mer spesifikt jødefolket som helhet, uansett om de bor i “Eretz Israel” eller ikke. Slik har det vært siden patriarken Jakob sine dager. Først var det Abraham, som ifølge legenden var født i Ur i Kaldea, som i vår tid er en del av Irak. Abraham regnes som alle semitters stamfar, mer spesifikt fordi hans sønn Isak var stamfar til jødefolket mens hans andre sønn Ismael var stamfar til araberne. Faren til Abraham het Terah og han flyttet nordover med familien til byen Harran som ligger i Tyrkia – den gang het det Anatolia – tett opptil grensen mot Syria. Senere ble Abraham bedt om å oppsøke landet Kanaan – visstnok av Gud personlig – og slå seg ned der, fordi Gud hadde en plan.
Om Abrahamssønnene er det ikke stort mer å si, men Isak fikk altså tvillingene Esau og Jakob med sin kone Rebekka, noe som senere – gjennom svik og intriger – endte med at den yngre tvillingen Jakob ble tilkjent farsarven mens broren hans Esau ble fordrevet og senere etablerte riket Edom, som er litt omdiskutert men det antas at det lå i området rundt dagens Jordan, oppimot Negev-ørkenen. Edomittene ble senere kalt idumeere — men senere forsvant de som et eget folkeslag, tradisjonelt under hasmoneerne, hvorav den mest kjente rockestjerna er Herodes. Ikke desto mindre fantes det en sønnesønn av Esau kalt Amalek og det snakkes den dag i dag om amalekitter blant jødefolket, mer eller mindre som et navn på sine “åndelige arvefiender” og da særlig Roma, representert i vår tid som katolikkene. Det regnes jo med at den romerske generalen Titus – sønn av keiser Vespasian og senere selv keiser av Roma – var den som rev ned og ødela “det andre tempelet” i Jerusalem i året 70. Nå i dag er det der klagemuren står. Tradisjonen påstår at jødene ble fordrevet fra sitt eget land, men dette stemmer dårlig med hvordan romerne jobbet. Hva som mer sannsynligvis har skjedd var at Palestina – som de kalte landet den gangen – ble annektert under Roma og innbyggerne ble derfor romere, med rett til å reise hvor pokker de enn ville innenfor romerriket og bosette seg der de ønsket.
Det som senere skjedde med Jakob er at han havnet i noen slags brytekamp med en overnaturlig skapning, som han visstnok beseiret, fordi denne skapningen – identifisert som en engel, eller “Guds sendebud” – fortalte ham at etter denne episoden skulle han skifte navn fra Jakob til Israel, fordi han hadde vært i kamp med Gud og kommet seirende ut av det. Vi ser altså at navnet Israel betyr “i konflikt med Gud” og dette ble senere navnet på det folkeslaget som Jakob regnes som stamfaren til, i det at hand tolv sønner grunnla hver sin stamme som tilsammen utgjør “Israels tolv stammer”. Videre så kalles Jakob “broen mellom patriarkene og folket” og han utgjør dermed den siste patriark på en måte som ligner litt mistenkelig på hvordan Muhammed regnes som den siste profet i en annen av de abrahamittiske trossystemene. De som er spesielt interesserte i denne tematikken klarer sikkert å utforske det selv, fordi poenget mitt med å trekke frem dette er å peke på nyanser i konseptet antisemittisme (som forøvrig – etter min mening – bør utvides til også å omfatte såkalt Islamkritikk, islamofobi, med mere, fordi dette er jo også en semittisk religion). Av praktiske årsaker gir det lite mening for en goy (flertallform gojim) – atså en ikke-jøde – å finsnitte denne salaten så grundig at man skal kalle landet Israel noe annet enn hva de selv kaller seg og hva som på alle språk betegner den statsdannelsen som ble formelt innstiftet i året 1948 og som det siden har vært mildt sagt mye konflikt rundt. Det er i utgangspunktet ikke antisemittisk å anklage Israel for systematisk folkemord rettet mot palestinerne, som ikke bare er et broderfolk men også urbefolkningen der på stedet, hvor den innvandrende kolonimakten har fulgt atferdsmønsteret til såvel amerikanere og sørafrikanere som tyske nazister samt alle andre som har hatt et prosjekt med å erobre land og utrydde eller slavebinde urbefolkningen der.
I det store bildet er det rett og slett utilgivelig hva Israel har gjort seg skyldig i — og det startet lenge før året 1948. Hva kan de gjøre for å bøte på skadeverket sitt? Det vet ikke jeg og det er da heller ikke min oppgave å utarbeide noen plan for fred og fremgang i regionen, men noen må helt klart gjøre noe fordi ting er totalt ute av kontroll. Resten av verden har lenge stilt seg likegyldig – eller uinteressert – i det som har foregått i hva man enn ønsker å kalle dette området, men etter det siste som har skjedd i Gaza og ellers har folk stanset opp, ristet på hodet og fokusert blikket. Hva fanden er det de driver med der borte? Som alle vet er folk i det store og hele evneveike troll, så ingen bør forbauses over at en av mange reaksjoner er usaklig antisemittisme rettet mot jøder som ikke har noe med saken å gjøre og som kanskje til og med er motstandere av det israelske folkemordet mot arabere generelt og palestinere spesielt. Jøder er jo tross alt bare vanlige mennesker de også, selv om mange av dem påstår at de er “Guds spesielt utvalgte folk” og alt det der, som vi trygt kan avskrive som en psykotisk vrangforestilling. En sinnssykdom. Selvsagt er det korrekt at jøder har vært utsatt for både det ene og det andre av mishandling og usaklig forfølgelse gjennom tidene, men det går ikke an å legge ansvaret for det som har blitt gjort mot dem på skuldrene til noen andre enn de som gjorde det. Vi praktiserer ikke kollektiv skyld i vår moderne verden — og i de fall hvor noe slikt synes å foregå så prøver vi å gripe inn og oppfordre folk til å bruke fornuften, som vi som en religiøs parafrase godt kan si er en gave som Gud ga oss alle.
Sjelden passer det bedre å avslutte et skriveri med ekstrem norsk svartmetall.
Noe variabelt med kroppens størrelse, men et voksent individ av menneskeslekten har noe i nærheten av tredve tusen milliarder celler i kroppen sin – de kan/bør oppfattes som et stort antall encellede organismer som samarbeider om å bygge en større skapning – og de skiftes ut med en hastighet på rundt fire millioner i sekundet. Hver gang en celle erstattes med en ny utgave av seg selv blir hele DNA-koden kopiert på nytt, men dette er ingen presis prosess. Små feil oppstår her og der slik at kroppen eldes og blir svakere over tid. Som alle vet kan aldringsprosessen til en viss grad forsinkes ved hjelp av sunne vaner, men vi snakker om ganske små marginer. Skjebnen din er i prinsippet tømret fast fra fødselen av. DNA-koden bestemmer hva du er og hvordan livet ditt vil arte seg. De som lever lenge kommer nesten alltid fra en slekt hvor det er vanlig å leve lenge — og omvendt. Dette var noe folk visste lenge før noen hadde hørt om DNA. Slik sett er vi ikke vesentlig annerledes enn andre livsformer her på jorda. For eksempel har mennesker omtrent 60% genetisk likhet med bananer. Visse biologiske prinsipper er jo de samme i alle skapninger, slik som produksjon av energi, utskifting av celler, vedlikehold av livsfunksjonene og den overordnede administrasjon av organismens generelle vekst og livsløp.
Kjenner du LUCA? Du har sikkert hørt sangen. “My name is Luca. I live on the second floor.” La la la og så videre. Spøk til side, bokstavkoden LUCA står for Last Universal Common Ancestor som alt liv kan spores tilbake til. Denne “siste felles forfader” er ikke påvist som fossil, men har blitt beregnet til å ha eksistert for omlag 3,5 milliarder år siden og det er idiotisk mye mer sannsynlig at det finnes en LUCA – oddsen er mange milliarder ganger større enn antallet atomer i hele universet – enn at det DNA-baserte livet skal ha oppstått tilfeldig mer enn èn gang. Nå finnes det riktignok ingen skarp definisjon av fenomenet liv, men alle har “sånn omtrent” en ganske god idè om hva det betyr likevel, ihvertfall så lenge vi snakker eksklusivt om organisk liv slik det fremkommer på vår hjemplanet. I prinsippet er det jo ingenting i veien for at det kan finnes levende skapninger som er organisert på en helt annen måte enn gjennom bruk av DNA-koden som “kommandosentral” for livsfunksjonene. Vi vet ikke om noen annen måte, men vi kan ikke kategorisk utelukke dette som aktuell mulighet — uten at vi dermed bør fortape oss i science-fiction fantasier. Poenget er jo til enhver tid å beholde et åpent sinn uten at dette skal utvikle seg til å bli et massivt hull i hodet.
Filosofisk sett finnes det en åndsretning som kalles animisme – som blant annet undertegnede tilhører – hvor grunntanken er at alt er levende, eller at hele universet i seg selv er en form for liv, om du vil. Organiske skapninger, som mennesker og bananer, er bare en særutgave av det generelle prinsippet — som postulerer at kilden til alt liv befinner seg på elementærpartiklenes nivå. Du kan si det er en kvantefunksjon, hvis du har litt sans for humor (men i vitenskapelig forstand er dette selvsagt grovt misvisende ord). Det går ikke an på noen meningsfull måte å besvare spørsmålet om hvorfor det finnes DNA-basert liv fordi det fremstår som en tilfeldig “forstyrrelse i kraften” (for å bruke et begrep fra filmen Star Wars) som siden har eksplodert i et surrealistisk mangfold av farger og former. Ordet mirakel er heller ikke upassende, men man skal være forsiktg så man ikke går seg inn i en blindgate av kosmisk narcissisme. Per i dag vet vi strengt tatt ikke noe om hvor alminnelig det er med DNA-basert liv der ute, men vi kan tukle litt med matematikk og sannsynlighet for å beregne en statistisk modell. Da vil det fremkomme tall som antyder at det må finnes noen slags underliggende mekanisme som favoriserer dannelse av livsformer — og det er dette som er det sentrale prinsippet for moderne animistisk tenkning, selv om det finnes hvor mange “primitive idèsystemer” som helst hvor det antas at hele universet er en levende prosess.
Vi avslutter med noe så usannsynlig som funky musikk fra britiske internatskolemiljøer på 80-tallet.
Det direkte sitatet fra Johannesevangeliets kapitel 8, vers 31 har en noe annen ordlyd og en helt annen mening, men nå er det jo slik at djevelen leser også bibelen – uten at jeg helt forstår hvorfor – og kommer deretter med sin egen fortolkning av hva ordene betyr, slik som er å forvente for eksempel fra advokater som fører sak. Sannheten skal frigjøre deg er jo et korrekt utsagn hvis man henvender seg til noen som har viklet seg inn i et nettverk av løgner, hvilket beskriver omtrent alle levende mennesker. Men hva er egentlig sannheten? Filosofisk sett er det et meningsløst begrep, fordi mennesker har ikke evnen til å forstå slike ting, men sannhet er ikke desto mindre et aktuelt konsept i rettssaker og andre situasjoner når det går an å enten snakke sant eller lyve i forhold til en sak. Dessuten har vi også det Ibsen kalte livsløgnen, som i sin korteste forklaring er “det folk tror på” og som de bruker mye energi på å forsvare med nebb og klør.
Hva er det mest perverse mennesker har funnet på? Jeg vil svare religion. Imidlertid er det bare evneveikt jåss å stanse der, fordi antireligion er til religion hva antimaterie er til materie, det vil si noe som smeller når man bringer tingene inn i nær kontakt med hverandre, men det å mislike religion – hvilket er en legitim følelse å bære på – sier jo ingenting om hva som egentlig foregår med pasienten og hvorfor de har blitt smittet av denne sinnssykdommen. Teknisk sett snakker vi om en paranoid vrangforestilling som det er noe henimot umulig å kvitte seg med fordi dette hjerneviruset har blitt installert på et så dypt nivå at det lar seg vanskelig fjerne – eller engang belyse – uten at pasienten henfaller til panikkangst. De tror så sterkt på dette fjollete våset at det har antatt karakter av “virkelighetsoppfatning” hos dem. Og som alle vet: Hvis du går til angrep på folks virkelighetsoppfatning og latterliggjør alt sånt som de tror på og holder hellig så bør du helst ikke bli forbauset over at de reagerer med hat og raseri til en slik grad at du kanskje befinner deg i akutt livsfare og kan bli nødt til å løpe fra stedet så fort du kan.
Fra min synsvinkel er det ikke relevant om pasienten er hindu, buddhist, jøde, muslim, hedning eller kristen. De er alle ekle idioter og forskjellen er ikke større enn mellom røde og grønne seigmenn pakket i en plastpose med helseskadelig sukkerkliss. Siden kan vi selvsagt nyansere bildet ganske mye og snakke om ondartet og godartet manifestasjon av fenomenet religion; sett i relasjon til samfunn, moral og menneskerettigheter, men da gjør vi i prinsippet det samme som når vi nyanserer mellom svært skadelige og relativt harmløse rusmidler. Det beste er å ikke bruke noen av dem, men om du absolutt må ha det så er det “bedre” å røyke cannabis enn å sniffe kokain, relativt sett, i en pragmatisk virkelighet hvor det ikke finnes noen perfekte løsninger, bare “begrensning av skadevirkninger” gjennom fatting av nominelt kloke valg når man står overfor dilemmaer av typen “henges eller skytes”. Saken kan diskuteres i det vide og brede, men enden på visa vil alltid bli at hvis folk må ha en religion så er det best om de velger et av de godt organiserte og registrerte tiltakene som anerkjenner statsmakten og Norges lover heller enn noen slags ekstremistisk dødskult. Det virker jo ikke realistisk, eller engang rettferdig å gå inn for å forby den ene, andre eller eventuelt alle religioner. Det strander på hva jeg nevnte i første avsnitt; at mennesker ikke har evne til å kjenne sannheten. Alt vi kan gjøre er å tro. Dermed vikler vi oss selvsagt inn i det tidligere nevnte nettet av løgner, men sånn er jo folk. Hvis de må velge mellom ubehagelige sannheter eller komfortable løgner, hvilket alternativ ville du ha veddet penger på? Alle vet allerede svaret — og dermed går det som det går.
Vi avslutter med en nyere produksjon fra en av 60-tallets musikalske helter.
De store internasjonale sakene i dette øyeblikk er KKK-konstellasjonen: Krig, klima og kunstig intelligens. Vanlige folk får gjort lite med noen av delene, så hvorfor bry seg? I den grad det snakkes om slike saker på jobben og i fritiden ute blant den norske befolkningen så handler mesteparten sannsynligvis om å for eksempel terge noen ved å si ting man vet at de ikke liker, eller søke bekreftelse på at man selv har rett i sine vage følelser tilknyttet et sakskompleks man forstår dårlig. For det er jo til enhver tid slik at folk nekter blankt å ta til seg kunnskap. De avskyr både kunnskapen i seg selv og sånne som går rundt og sprer greiene. Det finnes ikke noe et gjennomsnittsmenneske hater mer intenst enn kunnskap. Som alle vet er jo problemet at ingen liker å føle seg dum. Du vet. Jo dummere de er jo dårligere liker de å føle seg sånn. Hvis de eksponeres for kunnskap kommer denne følelsen og tar dem. Dette er hva ting handler om. Kunnskap og alvorlige saker ødelegger godfølelsen man må ha for å tøysekose og dullerulle nedi følsegjørma. Det lar seg ikke fornekte. Alle forstår at jo mer du vet jo mer vet du at du ikke vet. Bare ved å vite lite kan man føle seg sikker i sin sak.
På fagspråk (engelsk) heter dette VUCA-problemet. Volatility, uncertainty, complexity, ambiguity. Det erstatter hva man tidligere kalte krigståke i forskjellige former for strategitrening både innenfor forsvaret og i sivile sammenhenger. Altså det at du må fatte raske og skjebnesvangre beslutninger i en kontekst av lite og dårlig informasjon. Hvis vi “zoomer ut” og betrakter fenomenet på større avstand legger vi straks merke til at dette er en almenngyldig regel i alle livets forhold. Ting er alltid ustabile, usikre, komplekse og tvetydige. Det er vanskelig (ofte umulig) å se “den lange rekkevidden” av de beslutningene man er nødt til å ta i øyeblikket, fordi det å ikke gjøre noe er heller ikke et aktuelt alternativ. Du må handle men du vet ikke hva dette vil medføre. Hva er rett handling? Dette går aldri an å vite med sikkerhet, men vi kan selvsagt måle ting i forhold til deres statistiske sannsynlighet. De spesielt interesserte kan utforske bayesiansk statistikk på egen hånd for å danne seg litt oversikt over problemets natur, mens vi andre bare marsjerer videre i vår private krigståke av dårlig informasjon og urealistisk tro på at “man har rett” i sine antagelser. Sånn fungerer samfunnet, i store trekk. Det er en konspirasjon av evneveike troll som forlanger mange privilegier men er lite villig til å ta ansvar og forbedre sin egen kunnskapsbase. Sivilisasjonens forbannelse består i å gjøre overlevelse så enkelt at du tror dette er naturlig. At det er en selvfølgelig rettighet som myndighetene plikter å levere gratis – og på flyvende flekken – til alle som vil ha.
Vi avslutter med en pianoplonkende syngedame fra den svart-hvite tidsalderen.
Denne morgenen startet med svak røyklukt. Jeg vet ikke hvorfor. Den store skogbrannen i Avila befinner seg jo omtrent førti mil unna, men det er ganske danskeflatt mellom der og her så jeg antar at hvis vindretningen står i riktig vinkel og det ene med det andre. Det er jo ganske massive menger med røyk som har blitt produsert der borte. Nok til alle i resten av Spania hvis det fordeles rettferdig. Sånn er det med disse jævla naturkreftene. De bare holder på som de vil, så må menneskene bare henge med som best de kan og forholde seg til konsekvensene. De kommer og kommer. At det lukter røyk virker ikke urimelig, alt tatt i betraktning. De har det verre de som bor nærmere brannens aktivitetsområde. Dessuten kan det jo ha blitt åpnet et annet brannområde som ligger nærmere i nabolaget. Best å skru på fjernsynet. RTVE er det samme som NRK og deres Kanal 1 kjører nyheter 24 timer i døgnet, bare avbrutt av noen kulturprogrammer innimellom. Definitivt greia for meg. Jeg lar det stå på i bakgrunnen hele tiden, så kikker jeg på det av og til.
Det brenner visstnok i Fermoselle nå. Det ligger på den andre siden av Salamanca i forhold til Avila – som har den mest berømte katastrofen gående – og Fermoselle er en trivelig liten fjellby helt på grensen til Portugal, med Zamora som den nærmeste storbyen. Herfra og dit er i underkant av tredve mil. Som fra Oslo til Hamar, kan du si. Det er en drøy kjøretur men ikke urimelig langt. Du kan kjøre att og fram på en dag, men da får du ikke gjort stort annet den dagen heller. Det er imidlertid mer kupert terrent i retning av Fermoselle, så jeg vet ikke. Sannsynligvis brenner det på enda flere steder. Det som skjer i området rundt Bordeaux i Frankrike er ellers ganske “serious shit” som de ennå ikke har kontroll over. I fjor kjørte jeg gjennom det området tre ganger. Først da jeg kjørte til Spania i mai, for å finne et sted å bo. Så da jeg kjørte tilbake til Norge i juni, for å rydde ut av den gamle kåken. Og til sist da jeg vendte tilbake til Spania i juli, for å installere meg i mitt nye hjem, hvor jeg fortsatt befinner meg. De sier på fjernsynet at hovedveien i retning av Spania er stengt nå. Du kan ikke kjøre den ruta jeg fulgte — og ingen vet når den blir åpnet igjen. Herregud for et opplegg.
Det heter ikke fylker i Spania, men autonome regioner og de fungerer mer som delstatene i Amerika i den forstand at de har alle sin egen lokale regjering som tar seg av alle de lokale affærene, så får de føderale myndighetene i Madrid passe på utenrikspolitikken og ellers alt sånt som angår hele Spania. Jeg kaller det likevel fylker og mitt heter Castilla y León, ofte bare forkortet til CyL når de omtales i nyheter, offentlige papirer og så videre. CyL er det største fylket i Spania og også det som ligner mest på Innlandet Fylke i Norge, hvor jeg bodde før. Det handler om jordbruk, skogdrift og turisme av typen “skog og mark”. Alle de stedene jeg har nevnt hittil – selvsagt bortsett fra Bordeaux – ligger i Castilla y León, så på nyhetene lumpes det sammen til “branner i CyL” fordi det finnes jo også en diger brann i Valencia samt mindre, lokale utbrudd over resten av Spania – det ser ut som alle fylkene brenner – ifølge det nettbaserte “brannkartet” som oppdateres daglig. Sånn er det med den saken. Alle får. Så vidt jeg skjønner er det noe formelt med budsjett og ansvar som skjer når et av fylkene ber om at den føderale regjeringen må gripe inn fordi de klarer ikke å håndtere ting på lokalt nivå. Det var jo for eksempel dette som ikke skjedde da de hadde storflommen i Valencia 2024 og 229 mennesker omkom, pluss enda åtte i nabofylkene Andalusia og Castille la Mancha. Kritikken i etterkant av den katastrofen har vært hard og tonen er at de lokale “småkongene” må være mye lettere på avtrekkeren i forhold til å tilkalle føderal bistand, blant annet av militæret og diverse ordninger tilknyttet EU sin katastrofeberedskap. Men det er jo som alle vet spesielle historiske årsaker til at de føler skepsis overfor “sentralmakten” i Spania. Desentralisert styring er hva ryggmargsrefleksen vil ha.
Det passer å avslutte dette med noen optimistiske danserytmer.
Kan du huske mayakalenderen? Du kan søke på nettet selv hvis du behøver flere detaljer, men saken er (eller var) at i det som kalles den lange tellingen av dette kalendersystemet så ble den verden vi nå befinner oss i (eller ikke) skapt på datoen 6. september år 3113 før vår tidsregnings begynnelse — og skulle møte sin endelikt den 21. desember år 2012. Verdens varighet var således 5125 år, men det hadde eksistert mange verdener før den som begynte ved den angitte datoen og det skulle formodentlig følge mange flere siden, for eksempel den vi lever i nå, fordi ting stanset jo ikke opp den gangen i 2012 – selv om mange fantaserte om dette på forhånd – det var bare at “verden endret karakter”. Du vet. Alt ble helt annerledes. Kan du ikke merke det? Vi lever definitivt i en annen variant av verden nå enn før 2012. Stemningen har forandret seg. Folk oppfører seg annerledes. Moralen er ikke som før. Det er mye vi kan ta tak i, men først og fremst dette med smarttelefon, som i praksis er å bære med seg en internettportal til enhver tid og bruke relativt mye energi på å styre og stelle med affærene man har på nettet. Dette var ikke noe folk drev med før i verden, men nå har “alle” en eller annen greie på nettet som de i stor grad identifiserer med sin psykologiske tilstedeværelse i livet.
Statistiske tall fra året 2025 viser at seks milliarder mennesker “er på nett” – mange på opptil flere typer sosiale media til den samme tid – i et gjennomsnitt av to til tre timer hver dag. Da er ikke passiv strømming av film, musikk, nyheter og den typen ting medregnet. De største nettstedene er Facebook, YouTube, Instagram, WhatsApp og TikTok — men det finnes selvsagt mange flere “alternative” nettesteder som har etter måten mange klienter. Hva driver folk med på nettet? Prøv og se om du kan forklare det for noen som levde i året 1982. Jo, nå skal du se, det er altså slik at…. Jeg tror man ville kjøre seg fast i alskens forklaringsproblemer temmelig raskt. Selv prøver jeg ikke engang. Jeg er jo er sånn der jævla antikonformist, så i mitt tilfelle var det selvsagt slik at jeg sluttet med sosiale media i året 2012, fremprovosert av alt det evneveike jåsset som ble sagt i kjølvannet av de uhyrlige ugjerningene på Utøya i 2011. Det kom til et punkt da jeg rett og slett bestemte med for at “jeg er nødt til å forlate denne skuta” mest for min egen mentale helses skyld. Du vet. Man kan jo ikke bare sitte der og være passivt vitne til at naziavskummet tar seg til rette og forpester naive menneskers sinn, men på den annen side har man heller ingen rett til å angripe andre folks ytringsfrihet. Det blir jo i prinsippet det samme som å starte slagsmål på et utested. Du må henvende deg til vaktene, serveringspersonalet eller noen andre som er tilknyttet selve stedet for å få skikk på de som oppfører seg sånn at å starte slagsmål kan bli aktuelt.
Hvorom allting er så går verden sin skjeve gang. Det sjangler og skrangler der ute, med eller uten min tilstedeværelse. Det er selvsagt et litt søkt og kunstig retorisk poeng å hevde at “den gamle verden” sluttet i året 2012, men hvis du tenker gjennom saken så er det ikke helt galt heller. Jeg mener, fysikken forblir opplagt den samme, men psykologien har tatt en vending bort fra alt sånt som var normalt “i gamle dager”. Jeg hadde en samtale om telefon – ikke en telefonsamtale – her om dagen. Noen sa til meg at jeg faller utenfor de normale sosiale omgangsstedene fordi jeg nekter å engasjere meg i dette opplegget, etablere profil, bygge opp kontaktnett, fiske etter klikk og likes, sveipe andres profiler hit eller dit, og i det hele tatt resten av det man regner som normalt i den nye verden. Det er hva det er. Saken er at jeg liker jo ikke disse nye greiene så da får det gå som det går. Jeg har jo aldri vært hva man kaller en vennlig og kontaktsøkende type uansett. Jeg har ikke slik legning. Jeg er mer en typisk skaumann som trives bedre i ville tilstander enn i byens travle gater, noe som ikke akkurat er sensasjonelt originalt blant norske menn, men sånn er jo mange. På den annen side kjenner jeg jo mange som uten tvil ville ha mistet forstanden hvis de var nødt til å være alene bare med seg selv og holde kjeft mange dager i strekk, men dette er heller ikke særlig originalt. Imidlertid er jeg usikker på hvordan alle disse “typene” som jeg husker fra den gamle verden har tilpasset seg digitale plattformer, sosiale media og den virtuelle omgangsformen.
Gøteborg-soundet innenfor metallmusikk ble utviklet på 90-tallet men de holder fortsatt stand.
Etter hva jeg selv synes er det sannsynligvis ikke riktig å beskrive meg som “politisk korrekt” selv om jeg er en mildt sagt venstreorientert kulturmarxist som også er woke. Sånn er det med den saken. Hvorfor skal jeg leve opp til fordommene hos en gjeng med evneveike fjøsnisser på ytterste høyre fløy av politikken? Det gir ingen mening. Mitt eneste moralske ansvar består i å være tro mot min egen natur, legning og overbevisning. Så får det ellers gå som det går. Jeg kan ikke rå for alt dusteriet som flimrer på overflaten av hjernebarken hos de mindre begavede. Du vet. Det engstelige borgerskapet og andre gyselige gjenstander som møblerer samfunnsrommet om til en labyrint av dårlig smak. Hvem er de? Bare en foraktelig bande av metafysiske feiginger som klynker ynkelig over livets harde vilkår og mener seg urettferdig behandlet av det samme reglementet som vi alle må følge enten vi liker det eller ikke. Du er en skapning som skal dø. Dette bør du aldri glemme. Memento Mori som det heter på latin. Du kan aldri vinne i dette spillet.
Hva er hensikten med å skrive blogg? Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv, men jeg tenker likevel at hvis vi “zoomer ut” til en viss avstand så blir svaret for de fleste at det er noe jeg gjør fordi jeg har lyst til det. For jeg tjener jo ingen penger og får heller ingen slags takk, annet enn at det kommer av og til noen øyeblikk når jeg føler meg fornøyd fordi ordene faller slik de skal mens setningene ser ryddige og retningsorienterte ut. Du vet. Nesten som et slags hagearbeid hvor du går rundt og suller med lukeredskapen, klipper knopper og binder opp stilker, fordi du liker hvordan det ser ut når du er ferdig med økten. Hvis noen andre blander seg inn og “gir deg gratis råd” og den typen ting er det jo bare irriterende. Poenget er den masturbatoriske tilfredsstillelsen over å ha fått til et resultat som du er fornøyd med for din egen del, uanhengig av hva noen andre måtte mene om saken. Og sånn går dagene. Verden der ute har sitt eget tempo mens jeg har mitt. Vi er ikke nødvendigvis på samme lag hele tiden. Det foregår rett og slett alt for mye galskap og perversitet der ute. Hva skal man si om dette? Tja. Jeg vet ikke, men jeg finner sikkert på noe. Dette er jo en typisk vane.
Vi avslutter med en sjarmerende syngedame som tydeligvis har farget håret sitt.
Hvis du er interessert i filosofi er det sannsynligvis udumt å lese seg litt opp på Immanuel Kant, som er en av fagets rockestjerner. Her og nå skal vi imidlertid bare nevne det kategoriske imperativ, det vil si loven om en allmenngyldig moral, som regel formulert løslig rundt prinsippet om at man bare skal handle på den måten man anser at alle burde handle, til enhver tid, uansett hvem de er og hvor de befinner seg. La oss si for eksempel at man tilbyr folk sin hjelp hvis man ser at de behøver det, begrunnet i at “dette burde være en selvfølge for alle” — eller altså et kategorisk imperativ. Det er ikke alle som er hjelpsomme på denne måten, men det er vanskelig å argumentere for at de gjør noe galt hvis de tilbyr seg å hjelpe fremmede som ser ut som de behøver hjelp. For flere detaljer om Kant og hans mange idèer kan du selv søke på nettet, men her og nå skal vi bare stille spørsmålet om rett og galt er objektive størrelser.
Selvsagt fungerer ting her i livet slik at alle danner seg noen slags idè om hvor grensen går, i det minste på den måten at noen ting synes de er OK mens andre ting liker de dårlig. Altså en privat definisjon av rett og galt, om du vil. Selv om de ikke akkurat formulerer greia ut som språk og regelverk, med paragrafer, avsnitt og full pakke, så har danner ikke desto mindre et vanemønster som er mer eller mindre tydelig for andre. Du vet. Folk prater jo om ditt og datt, ting de har lyst og ulyst til, drømmer og fantasier, det ene med det andre, saken er til syvende og sist at det de gjør definerer hva de er. Om det er stor avstand mellom hvem de sier at de er og hva de viser at de er, så er det normalt å danne en viss skepsis til dette individet. Noen ganger kan man bare ignorere at de er “litt dårlig justert” i forholdet mellom selvoppfatning og selvfremstilling fordi det påvirker uansett ikke det forholdet man har til dem, for eksempel som arbeidskollega eller nabo, men det kan sikkert være litt på den slitsomme siden å ha et romantisk samliv med en slik en. Likevel lar det seg gjøre hvis de ellers er konsistente på en slik måte at man kan “kompensere” og “tolke” dem på rimelig greit vis.
Jeg sier dette for å illustrere hvordan jeg opplever det som mest praktisk å bare la det gå “inn av det ene øret og ut av det andre” når folk begynner å pissprate om dumme ting. Det er jo ikke min jobb å oppdra voksne mennesker. Det spiller ingen rolle om de tror på kørka ting eller har urealistiske fantasier om hvordan verden fungerer så lenge de leverer det jeg behøver av dem i for eksempel en arbeidssituasjon. Fatteru? Dette er hva jeg tenker på som toleranse og det burde være et kategorisk imperativ å bare la folk få ha illusjonene sine i fred så lenge opplegget ellers er harmløst. Hva er vitsen med å gå inn i en konfrontasjon over noe som ikke har noen praktisk betydning for deg? Selvsagt tar de feil i alt de går rundt og innbiller seg, men dette er jo ikke mitt problem. Her kommer vi tilbake til det kategoriske imperativ fordi jeg ønsker jo ikke en verden hvor folk “retter på hverandre” når de oppdager noe de synes er galt. Fordi jeg har tilbrakt store deler av livet i omgang med “kunstneriske typer” kan du trygt si at jeg har hørt mye sludder og vås. Du vet. Typisk sånt som man kaller åndelige greier som noen ganger blir så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet over at det går an å bli så fette dum, men igjen: Ikke mitt problem. La dem få ha dustegreiene sine i fred. Hvilket bringer oss til temaet religion. Og det virker som et passende sted å sette strek for her og nå, så får vi vende tilbake til saken siden.
Vi avslutter med en runde dansevennlig popmusikk fra England.
