Forfatter: apecalypso

Helga og Bertram Salvesen fikk fire sønner: Fredrik, Ulrik, Henrik og Didrik. Mens alle de tre eldste valgte å begynne på medisinerstudiet for å bli lege var det slik at Didrik – mot sine foreldres ønske – bestemte seg for å bli journalist. Du vet hva folk sier: I enhver familie må det være et svart får og blant Salvesensønnene var dette Didrik, muligens fordi han var en aldersmessig “attpåklatt” som kom til verden ti år etter Henrik, som igjen var to år yngre enn Ulrik og tre år yngre enn Fredrik, slik at da Didrik kom i skolealderen hadde han tre “voksne” brødre som var litt nedlatende overfor både ham og de jevnaldrende vennene hans. Vi skal imidlertid ikke dvele ved psykologiske spekulasjoner, fordi historiens vesentlige aspekt er at Didrik Salvesen ble berømt mens hans tre brødre bare oppnådde vanlig anonym borgerstatus som lege — uten at dette skal være til forkleinelse for noen. Legeyrket må da være respektabelt nok.

Saken er at Didrik tilfeldigvis befant seg på Svalbard den 5. november 1962 fordi han ville samle materiale til en sak om ulykkene tilknyttet gruvedriften i Ny Ålesund mellom årene 1948-1953 som samlet sett tok livet av 55 gruvearbeidere før driften ble stanset for en periode av noen år — slik at da eksplosjonen i gruven Ester skjedde den kvelden var Didrik Salvesen den eneste reporter som befant seg fysisk der på stedet og det var i løpet av dagene som fulgte at han ble rikskjendis under kallenavnet reportarzan. Det er jo av sine egne man skal ha det, som ordtaket sier, fordi det var faktisk Carl Just – rektor ved det daværende Journalistakademiet – som satte dette navnet på Didrik mens han var student der i året 1957 og demonstrerte visse tendenser i forhold til pågangsvilje og vågemot. Klassekameratene hans fra den tiden sørget for at dette ble gjort kjent for hele Norge og det ble slik at dette navnet festet seg for resten av hans karrière. Om han selv syntes noe om dette sa han det aldri, han bare tok det med et skuldertrekk.

Selv om det var Kings Bay-saken som gjorde Didrik Salvesen berømt uttalte han selv mange år senere at det var jakten på den såkalte Julussjævelen – han ble aldri funnet og saken er fortsatt uløst – som påvirket han mest personlig. Det var den gangen i 1974 da fire tenåringer på campingtur ble drept med kniv av en eller flere gjerningsmenn. Åstedet ble rotet til av de som først fant ungdommene slik at det var vanskelig i ettertid å si noe kategorisk om det var en eller flere som begikk ugjerningen, men politiet jobbet hele veien ut ifra en teori om at det enslig og sannsynligvis psykotisk person som sto bak, men den (eller de) ble altså aldri funnet. Dette ble en personlig belastning ikke bare for Didrik men også flere av de som var tilknyttet etterforskningen som syntes det var vanskelig å leve med at en slik type sak forble uoppklart. Det endte med at de utviklet en slags uformell “klubb” som møttes en gang i året for å streife litt rundt i Julussdalen, mer for å finne sjelefred enn egentlig noen spor. Det var noen fæle greier som satte preg på alle som var borti saken, ikke minst famile og venner av de drepte som hadde vondt for å fatte at noe slikt overhodet går an. Hvem gjør sånt?

Reportarzan døde i 2020. Noen sier at det var covid, men sannheten er at ingen egentlig vet. Han ble jo ikke obdusert men fordi han var 85 år gammel ved det tidspunktet ble det oppfattet som en naturlig død. Det var hjemmehjelpen som fant ham og da hadde det gått to dager siden sist noen så ham i live. Hun forklarte at hun ankom boligen hans som vanlig, låste seg inn og startet sin rutine. Det gikk omtrent en time før hun fant ham død i sin egen seng. Videre fortalte hun at han hadde vært litt skral de seneste par månedene, men hun ble likevel sjokkert av å se ham slik. Han var jo så full av liv og vittigheter, som hun sa. Hvorfor Didrik Salvesen aldri giftet seg og stiftet familie er det ingen som vet, men folk spekulerer jo. Var det noe tragisk? Var han homofil? Var han uinteressert i romantikk? Uansett hva svaret er så ble det begravet sammen med ham. Det spiller ingen rolle nå, med mindre noen bestemmer seg for å nøste opp alle løse tråder i denne menneskeskjebnen og skrive bok om ham. I så falle er det bra å vite at han hadde et ganske omfattende privat arkiv etter sitt liv som journalist og dette ble donert til Nasjonalbiblioteket, som ekspederte det videre til Riksarkivet, hvor det formodentlig befinner seg den dag i dag. Ingen direkte arvinger meldte seg innenfor den tillyste fristen og hans etterlatte formue, bolig og andre eiendeler ble derfor delt mellom barna og barnebarna til brødrene hans.

Vi avslutter med den sangen som ble spilt i Didrik Salvesens begravelse.

Vi skal se på to forskjellige adjektive anglisismer som er henholdsvis doomer og groomer. Jeg har påtatt meg oppgaven med å fornorske dem til dumer og grumer fordi jeg kan. Man prøver jo å unngå doble vokaler i det norske språket så langt dette er mulig. Forsåvidt kan vi si at dumer og grumer er netthipster-varianter av pessimist og optimist, men mer spesialisert mot teknosfæren og da særlig hele konseptet med kunstig intelligens. På nettet finnes memer illustrert av karakteren Wojak – med sin svarte hettegenser og sigarettsneip – som tar for seg hele dumerkulturen og bygger den ut med moter, musikk og så videre; slik at det oppstår en egen kategori av identitet. Ordet groomer er problematisk fordi det ofte henspeiler på individer som manipulerer mindreårige og sårbare personer inn mot en situasjon med seksuelle overgrep, men det handler i utgangspunktet om stell, omsorgsfag og den typen ting; mens innenfor memer på nettet er grumere representert av karakteren Chad, som er en grotesk karikatur av “seksuelt vellykkede menn”.

Hvorom allting er, når det kommer til teknosfæren er jo saken at de som jobber med disse tingene i hovedsak er noen temmelig verdensfjerne tullinger. Rike som faen, men også fullstendig sosialt evneveike. En grumer innenfor faget er alltid en teknologisk optimist og gjerne også en akselrasjonist i forhold til “en ny teknologisk verdensordning” preget av maskinstyring innenfor byråkrati, overvåkning og helsespørsmål. En dumer er ikke det eksakt motsatte, men snarere et individ som har resignert i forhold til den fremtidige skjebnen under en maskinstyrt stat som alltid “vet bedre enn du selv” hva du behøver og når du behøver det. Dumere ser for seg en slags oppgradert versjon av Orwells 1984 hvor livet blir enda mer meningsløst fordi “maskinene tar seg av alt” slik at mennesker i prinsippet ikke behøver å gjøre noe, de kan bare drifte rundt i en kjøpesenterlignende megavirkelighet befridd for plikter, ansvar og ambisjon. Når maskinene overtar kommer de ikke til å drepe menneskene, men snarere forvandle oss til mer eller mindre velstelte pudler, som lever bare for å behage herren i kraft av vår artige natur og vår evne til å gjøre kunster, være søte og så videre. Du vet. Vi blir til maskinherrene hva en typisk “selskapshund” er til den mennesketypen som liker denslags.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi setter strek der med en – fortsatt – fremtidsrettet tysk teknosang fra året 1981.

Blant de mest dustete tingene jeg liker finner vi diverse innholdsprodusenter på YouTube som dokumenterer prosessen med å pusse opp et gammelt hus. Du vet. Håndverk i fristil. Ofte er det så jeg må holde meg for øynene og stønne fordi det de holder på med er så mange mil unna fagmessige standarder – særlig når det gjelder (manglende) sikkerhetsutstyr – men i det store og hele finner jo folk ut av ting selv om det ofte er “på sin egen måte”. I en slags generell og overordnet forstand er jeg en sterk tilhenger av hele idèen med å kjøpe en “rønne” og pusse den opp til en levelig standard. For eksempel går det an å finne svært gode objekter i Spania i prisklassen 2-300.000 kroner som man siden må regne med å bruke noen tusen arbeidstimer og noe i landet rundt like mye penger på å pusse opp til en romslig millionverdi. Dette er realistisk og det er noe “alle kan få til” hvis de er normalt utrustet med armer, ben og tid til å gjøre jobben.

For de som er litt kompetente går det an å komme enda lavere i pris og finne aktuelle objekter for under 100.000, men dette er ikke noe jeg vil anbefale folk som ikke allerede har litt innsikt i byggarbeider. Selvsagt er det slik at “veien blir til mens du går” men innenfor rammene av en slik metafor må vi også skille mellom enkelt og vanskelig terreng. Generelt sett er jo regelen at du ikke bør starte opp noe du ikke vet hvordan du skal fullføre. Det anbefales derfor å bruke mye tid på planer og tegninger før arbeidene startes. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å ha en konsis og realistisk forestilling om hva ordet “ferdig” betyr – helst også et budsjett – så kan du heller gjøre endringer underveis når og hvis dette blir nødvendig. Dessuten er det som regel slik at man bruker dobbelt så mye tid som man tror på alskens irriterende småting som dukker opp uten at de var en del av planen. På NRK gikk det en serie om “Ronny og Tuva som kjøper hotell” i Hellas (som imidlertid er et land jeg aldri engang har vurdert) og der fremkom det mange interessante betraktninger om hvor mye vanskeligere jordnær praksis er enn luftig teori. Bra hvis du har noen i familien som har den innsikten i bygningstekniske forhold som behøves, men om ikke så vil det utvilsomt lønne seg å betale noen for å reise nedover og se på sakene. La oss kalle det konsulentbistand. Til sist vil jeg si det er viktig å være klar på hvorfor du gjør noe slikt. Det bør helst være noe mer enn bare et “feriehus” for å si det sånn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med litt populærmusikalsk aktivisme fra det mest typiske 60-tallet.

Det skal innrømmes at jeg vet strengt tatt ingenting om Ed Sheeran, annet enn at han er en populær syngemann som tjener latterlig mye penger på kunsten sin, slik som popstjerner ofte gjør. Det lille jeg har hørt av arbeidene hans gikk imidlertid “inn av det ene øret og ut gjennom det andre”. Det tilhører en kulturkrets som jeg ikke forstår. Smaken min går i helt andre retninger — men det er ikke dermed sagt at jeg kritiserer de som liker Ed Sheeran. Det er jo ikke min sak hva andre liker og ikke liker så lenge de ikke krever at jeg skal forholde meg til opplegget deres. Denne artisten – som heller kanskje bør betegnes som en forretningsmann nå, siden han “forvalter en merkevare” i større grad enn han driver med skapende virksomhet – har vært i nyhetene det siste døgnet på grunn av en skandale tilknyttet sin amerikaturnè. Som alle vet pleier jo sceneartister å ha med seg “oppvarming” som kan være en eller flere andre artister som er tenkt å skulle få publikum igang, skape noen bølger, få opp stemningen og den typen ting, slik at når selveste stjerna kommer på scenen så er det allerede “høy puls” ute i salen. Alle har gjort det siden hvor lenge som helst.

Til dette formålet hadde altså Ed Sheeran med seg en ræpper kalt Macklemore – samt noen andre – og skandalen består i at Macklemore snakket om Palestina fra scenen, uten at jeg vet – eller engang interesserer meg for – eksakt hva han sa. Dette er jo som sagt ikke innenfor min musikkverden – og jeg driter i hva disse vaniljemusikerne mener – men det må ha vært såpass injurierende at den amerikanske milliardæren Robert Kraft satte ned foten og sa at Macklemore er å regne som persona non grata – han får ikke opptre – på scenene som Robert Kraft eier eller på andre måter kontrollerer. Javel? Det er jo litt spesielt. Tør vi spørre hvorfor? Til pressen har Kraft uttalt at Macklemore sine ytringer “føyer seg inn i en lang tradisjon av antisemittisme” — og dette er noe han – vi kan kalle ham en israelsk kraftpatriot, med et ordspill både på navnet hans og at han eier det amerikanske fotballaget New England Patriots – vil ha seg frabedt. Så det så. Vi hørte også fra artisten Pink som sa at som jødisk mor føler hun sterk frykt på grunn av sånne ting. Det er en salig suppe kokt på en spiker av galvanisert idioti. Jeg mener, hvem faen ville brydd seg om hva Macklemore sa på scenen hvis ikke en brunstig milliardær hadde kommet her og satt jetmotor på saken? Du snakker om PR-geni.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ed Sheeran selv sier at han på prinsipielt grunnlag ikke uttaler seg om politiske saker – selv om han var på nett og ga sin støtte til “det ukrainske folket” – fordi det finnes så mange forskjellige oppfatninger om politikk blant fansen hans og han vil ikke støte noen av dem. Vi kan anta at han imidlertid holder stram fokus på lommeboken deres. Sånn er det å være popstjerne. Aldri fred å få. Og nå har alle de andre oppvarmingsartistene – og backingbandet hans – også trukket seg fra turnèen til Ed Sheeran. Dette er jo ikke akkurat hjernekirurgi. Sheeran “vil ikke ta stilling” mens ethvert anstendig menneske føler avsky for hva den israelske staten gjør mot den palestinske befolkningen. Dette har ikke noe med “jøder” å gjøre, men hvis folk inisterer på å viske ut skillelinjene mellom Israel som politisk entitet og jøder overalt i verden som egen kategorisk folkegruppe så klarer de sikkert å få til dette med litt iherdig innsats for å mikse sammen snørr og barter til en eneste ufyslig skulptur. Det er ikke noe jeg vil anbefale men mange gjør det likevel, både blant jøder og de som av “årsaker” støtter det sionistiske prosjektet uten å selv være en del av det. Saken er at jøder har eksistert i flere tusen år mens sionisme som politisk ideologi bare har eksistert i rundt 150 år. Idèen om at jøder er en egen rase oppsto blant en av de mer radikale fraksjonene av det sionistiske prosjektet i Wien like før år 1900, noe som ikke akkurat var noen dundrende suksess over de neste 40-50 årene, men det er et veldig effektivt angstobjekt som er politisk nyttig for sionister av den mer radikalt ekstreme sorten, slik som for eksempel den nåværende regjeringen i Israel. Skrekk og gru kan jo som alle vet få helt normale mennesker til å begå bestialske ugjerninger. Vi ser det hver dag – det rapporteres fra Gaza og Vestbredden uten stans, med hvor mye billedmateriale som helst – men likevel virker det som om mange er både blinde, døve og dumme i forhold til folkemordet på palestinerne. Det er ikke til å begripe.

Vi avslutter – og vasker ørene – med litt normal musikk laget av noen normale musikere fra Haugesund.

Når skal man si at noe er ekstremvær? Det føles jo litt “galt” å bruke et slikt ord om noe som er normalt, selv om det er dramatisk — og jeg tenker da på det berømte værfenomenet DANA – Depresion Aislada en Niveles Altos – også kjent som gota fria, altså “kalddråpe”, som inntreffer hver høst i Sør-Spania. Det som skjer er at den kalde jetstrømmen som til enhver tid suser rundt Nordpolen bukter på seg slik at en “utposning” slipper taket i resten av luftmassen og flyter sørover som en “dråpe” av svært kald luft som suger til seg varme – og fuktighet – fra overflaten av Middelhavet og danner massive skyformasjoner som er fulle av haggel, torden og det ene med det andre, men altså først og fremst vann. Du vet. Aldeles idiotiske mengder med vann som kommer ramlende ned som regn over de ulykksalige bosettingene som ligger slik til i landskapet at vannet renner i denne retningen. Fjernsynsnyhetene er fulle av slike bilder i dag. Vi har sett dem mange ganger før. Oversvømte hus og gater, biler som dras med av vannmassene og den typen ting. Ekstremvær i Katalonia, Valencia og Murcia, for å være helt eksakt. Det skjedde nå i natt.

Samtidig virker det urimelig å anta at normalt fornuftige mennesker – som de fleste tross alt er – flytter til et sted hvor de opplever oversvømmelse av huset sitt med jevne mellomrom. Sånt er jo brysomt. Flomvannet er fullt av alskens skitt og søle som blir liggende igjen når ting tørker opp slik at det blir en vaskejobb på industriell skala. Hvor mange ganger gidder du å gjøre noe sånt før du bestemmer deg for at nå får det faen meg være nok og flytter? Inntil jeg hører noe annet kommer jeg til å anta at kalddråpene har dratt seg til og blitt både flere og hyppigere over de seneste tiårene. Det er som sagt vanskelig å se for seg at folk frivillig la seg i veien for flomvannet i gamle dager. Det er greit nok at åker og eng står under vann av og til, men du vil jo helst ha huset ditt litt sånn oppi høyden i forhold til forutsigbare ting. Ergo har vi forlatt den forutsigbare sonen og bevegd oss inn i en ny virkelighet. Jeg kan ikke bevise dette med tall og statistikk, men det virker som en rimelig slutning, alt tatt i betraktning. Her hvor jeg bor har vi nå hatt sesongens første kalde natt, med like under ti grader, mens i sør har de altså apokalyptisk uvær med gater som forvandles til elveløp og hele pakka. Sic transit gloria mundi. Konsekvensene av klimaforandringer har blitt fysisk merkbare for alle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med et klassisk – og til temaet relevant – amerikansk musikkstykke fra året 1976.

Selv kan jeg ikke huske at jeg noensinne lærte å lese og skrive. Det er liksom noe jeg “alltid” har kunnet — men sånt er jo ikke medfødt så den eneste konklusjonen jeg kan trekke er at jeg lærte det før jeg var stor nok til å danne konsistente minner, sannsynligvis over en viss periode med “Barnas ABC” og den typen ting blant lekesakene. Det er uansett ikke viktig fordi poenget er ikke hva jeg kan – og når jeg lærte det – men den litt forvirrende opplysningen at en stor andel av dagens ungdomsskoleelever kalles for funksjonelle analfabeter, som betyr at de har tilegnet seg ferdighetene men at de ikke behersker dem godt nok til å klare seg i samfunnet. Slå det opp selv (det måtte jeg også gjøre) for mer informasjon. Jeg vet ikke i hvilken grad det hjelper – sannsynligvis ikke – at hun halvgale finske Sanna Sarromaa kjøres frem for å herse med foreldrene, fordi jeg tror ærlig talt at problemet ligger et helt annet sted.

Det er alltid interessant å google noe bare for å møte seg selv som første linkede valgalternativ, særlig når poenget er at det finnes for mange valgalternativer. Analyseparalyse er det noen som har kalt det — og jeg liker i grunnen dette ordet bedre enn mitt eget – opsjonsparalyse – fordi analyseparalyse har en bedre danserytme. Både unge og gamle får rett og slett for mange inntrykk – folk bombarderes jo fra alle kanter, uten stans, hver eneste jævla dag – men det er verre for de unge og presumptivt sett mer lettpåvirkelige individene. De hensettes i en sløvhetstilstand som muligens egentlig kan være en slags psykologisk forsvarsmekanisme, fordi hjernen klarer jo ikke å “ta unna” all innkommende informasjon og samtidig “oppdatere” seg selv raskt nok til å kontekstualisere disse uhyrlige datamengdene. Nå gikk jeg riktignok på skolen på 70-tallet, slik at fjernsynet var den mest radikale brøleapen i informasjonsjungelen, men allerede da var det mange filosofer som advarte mot full tilt i tenkamentet fordi det skjer for mye. Folk blir overstimulerte og mister tråden i forhold til at livet først og fremst er et praktisk problem. For mye informasjon skaper forvirring.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi setter strek der og benytter anledningen til å anbefale det nyeste fra dette ungarske bandet.

For å forstå hva som ligger i begrepet emosjonell frihet bør vi sannsynligvis begynne med å spørre om når og hvorfor man opplever ufrihet, begrensning eller tvang — som kan ha sammenheng med omstendigheter i livet, påvirkning fra andre mennesker eller mental sykdom. Som alle kan se er damen på bildet ovenfor Juliette Binoche, en berømt fransk skuespiller, og bildet er hentet fra filmen Bleu (“Blå”) av den polske regissøren Krzyzstof Kieslowski, utgitt i 1993. De litt mer enn gjennomsnittlig filminteresserte vet godt hvem Kieslowski er – for ikke å snakke om Binoche – og at han er kjent for å jobbe med “psykologisk tematikk” i større grad enn drama, action eller andre typiske sjangere. Dette gjør ham noe mindre tilgjengelig for de som foretrekker lettbent underholdning, men til gjengjeld kan man med fordel se filmene hans mange ganger for å oppdage nye aspekter i fortellingen. Men alle liker jo ikke sånt.

Den såkalte trikoloren består – opplagt – av tre filmer kalt henholdsvis blå, hvit og rød, inspirert av det franske flagget, eller rettere sagt de revolusjonære idealene som er innbakt i det franske flaggets symbolikk. Frihet, likhet, brorskap. De tenkte sånn den gangen da trikoloren – som er det formelle navnet på det franske flagget – ble designet. Det er et helt annet spørsmål hvor disse abstraksjonene står i dag. Det kan se ut som om menneskeheten står foran en avgrunn mens et kobbel av galninger oppfordrer oss til å bare marsjere fremover uten noen tanke på hvor vi er på vei. Spørsmålet må derfor – opplagt – bli: Eksakt hvor er vi på vei hen? Jeg har ikke noe svar — og regner vel med at selv om jeg hadde visst svaret så er det neppe noen som er interessert i å høre det fra meg, eller noen annen for den saks skyld. Til tross for at kommunikasjonsteknologien er bedre nå enn den noensinne tidligere har vært – eller kanskje på grunn av dette – er det ikke særlig mye å snakke om. Eller kanskje det er så mye å snakke om at ingen vet hvor de skal begynne. Har du vært i et forhold noen gang, som utviklet seg slik at man liksom ble helt fortapt for hverandre? Det går jo an at ting bare låser seg og alle forsøk på å “snakke om ting” ender øyeblikkelig i gjensidige anklager og konflikt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi setter strek der, uten å besvare noe, med denne stadig like relevante popsangen fra 1973.

For øyeblikket er det 16 grader utenfor der jeg bor – klokken er snart 9 om morgenen – og det forventes at temperaturen skal stige til 25 grader utover dagen. Altså det vi kan kalle “normalt behagelig sommervær” bare at dette er jo om høsten. Uansett meldes det om ytterligere to-tre dager med de samme forholdene, så skal tredvegradene komme tilbake. Ingen sier at dette er normalt, men slik har ting blitt. Har det noe med El Niño å gjøre? Hvem vet. Vi får bare vente og se. Noen slags fagperson vil sikkert snart komme på banen med noen slags forklaring. Søk på nettet antyder at det er noe omkring ti grader for varmt for denne årstiden i denne regionen, men jeg vet ikke hva dette betyr. Det begynte å bli seriøst kjølig i oktober i fjor og det er jo ennå et par uker igjen før vi kommer dit.

Internasjonale nyheter har litt fokus på kunstig intelligens nå om dagen, ikke minst fordi de som jobber med greiene vil ha regulering av fremdriften mens den amerikanske presidenten sier njet. Her skal alt gå for fulle mugger og flatt jern. Jamen det kan jo være farlig, sier bransjefolkene. Donald Trump svarer er at all sikkerhet USA behøver er en kraftfull president med høy IQ. Jeg skal ikke engang vitse om det, men det kan nevnes at de komiske poengene sitter løst med den nåværende amerikanske regjeringen, selv om realismen i saken er at de kjører landet i grøfta. Det vil ta mange tiår å rydde opp i kaoset etter regjeringen Trump, i den grad det overhodet lar seg gjøre. Internasjonalt har jo USA mildt sagt tapt anseelse basert i det faktum at ingen kan føle seg sikker på at de ikke vil finne en annen evneveik finklejokum til å fortsette skadeverket selv om Trump selvsagt forsvinner snart. Han er jo 80 år gammel nå — og ikke spesielt sunn. Hva som mest sannsynlig vil skje er at de velger en Demokrat neste gang, som selvsagt ikke vil få til så mange dramatiske forbedringer av elendigheta på bare fire år, så velgerne vil snu seg igjen i neste runde.

Vi avslutter med en internasjonal hitsang fra året 1979.

Fruktbarhet er i befolkningslæren et uttrykk for hvor mange barn som blir født. Dette kalles også fertilitet. I medisin snakker man om fruktbarhet som evnen til å få barn. Dette kalles fekunditet. I Norge er fruktbarheten relativt høy sammenlignet med andre europeiske land. Likevel har den sunket tydelig siden 2009. I 2023 var den norske fruktbarheten rekordlav, med et samlet fruktbarhetstall (SFT) på 1,4 barn per kvinne.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For at folketallet i et land skal holde seg konstant må SFT ligge på 2,1 barn per kvinne. Dersom tallet ligger på 1,4, som for Norges vedkommende, vil befolkningsveksten ligge på negativ 33% per generasjon, som i lineær projeksjon mot et tidsvindu på tyve år vil medføre en nedgang i folketallet på omtrent tyve prosent, eller èn million mennesker i Norge med dagens folketall. Dette er et matematisk forhold som ikke er diskutabelt. Enten må SFT opp i over 2,1 eller så kan bare innvandring supplere den negative befolkningsveksten. Hvorfor SFT ligger på 1,4 for Norges vedkommende finnes det diverse idèer rundt, men i internasjonal sammenheng inngår dette i den såkalte nordiske gåten – de andre landene har omtrent samme negative tilveksttall – fordi Norge (og resten av norden) har etter måten svært bra ordninger for nybakte foreldre, men likevel følger vi den generelle trenden i rike og industrialiserte land, hvor for eksempel Japan kan trekkes frem som et skrekkens eksempel med sin gjennomsnittsalder blant befolkningen på litt over 50 år.

Det er forholdsvis enkelt å gå på nettet og finne fruktbarhetstall (“fertility rates”) for alle verdens land — og hvis du gjør dette vil du finne ut at de fattigste landene har den høyeste befolkningsveksten, formodentlig basert i det som var tanken i “gamle dager” også i Norge, altså at hvis du skal sikre din egen alderdom så må du få mange barn slik at i det minste noen av dem vil overleve og gjøre det såpass bra i livet at de kan forsørge deg etter at du har mistet arbeidsevnen. Hva som er nytt i dette bildet er imidlertid tallene for barnedødelighet. De som har tilgang på fagmessig helsebistand med alt hva det innebærer av vaksineprogrammer og så videre, vil oppleve at de fleste av barna deres vokser opp og når frem til sin arbeidsdyktige alder. For eksempel har folketallet i Nigeria fordoblet seg siden år 2000 og ligger nå på noe rundt 240 millioner med en gjennomsnittlig alder på 18,3 år. Hva er det meningen at alle disse skal drive med? Jeg vet ikke hva slags økonomi de har i Nigeria og jeg er for lat til å undersøke saken, men jeg gjetter på at mange av dem vil se seg om i resten av verden etter arbeid og andre muligheter for personlig fremgang. Det virker jo rimelig å anta.

Vi setter strek der med en “nypsykedelisk” rockesang fra året 2022.

Blasfemi betyr gudsbespottelse. Hvilke ytringer som regnes som blasfemi, og hva slags reaksjoner ytringene møtes med, varierer mellom religiøse samfunn og ulike lands lovgivning. Blasfemi var tidligere forbudt ved lov i Norge, men straffebestemmelsen ble opphevet 29. mai 2015.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som står skrevet er det uvesentlig om du er svart, rød, gul, brun eller hudfarget. Jesus elsker alle barna og det gjør hans gode venn Jeffrey Epstein også. Verden er full av kjærlighet. Du må bare åpne dine armer og ben slik at det kan strømme over og inn i deg, som “en kilde klar og ren” slik det beskrives i den salmen Jens Schjørring skrev i 1854. Det vites ikke hvor han fikk informasjonen sin fra, men i en kontekst av postmodernistisk selvreferanse bør det sannsynligvis tolkes som guddommelig inspirasjon. Selv forstår jeg ærlig talt ikke hva fanden de snakker om når Guds kjærlighet nevnes, for han der hovedpersonen i bibelen er jo fullstendig fette psykopat. På den annen side er det forsåvidt vanlig å føle noen slags affinitet for en overgriper som har tatt kontroll over deg – jevnfør til det såkalte stockholmsyndromet – noe fagfolk beskriver som en psykologisk forsvarsmekanisme. Livet er jo skummelt. Det er fullt av sorg og smerte, deretter dør du. Ingen vet hvorfor eller hva som egentlig foregår. Kanskje er alt bare en simulasjon.

Den i særklasse ondeste oppfinnelsen mennesker har pønsket ut er religion. Det forgifter hjernen og ødelegger den evnen til selvstendig personlighetsdannelse som er så essensiell for at den demokratiske samfunnsmodellen skal kunne fungere. Som du kan skjønne har derfor enhver autoritær parveny som har kommet rekende – fra Napoleon Bonaparte til Donald Trump – bekjent seg til noe slags religiøst tiltak, enten dette fremstår som troverdig eller ikke. Selveste Julius Cæsar var jo faktisk pontifex maximus – tittelen betyr i direkte oversettelse “den største brobyggeren” – det vil si yppersteprest for den romerske statsreligionen, før han ble diktator. Du vet. Folket vil ha opium, for å parafrasere det Karl Marx sa om religionstrangen. Troen trøster og bedøver på samme vis som rusgiftene, noe som faktisk har blitt fremholdt uten ironi av mange religionsforkjempere: Det er den beste formen for rus. Min egen posisjon i dette bildet er at jeg kaller meg gnostisk ateist – både for å understreke at det er faen ingenting agnostisk med dette og for å signalisere en lang linje tilbake til den historiske tradisjonen vi kaller hellenismen – men det er ikke korrekt å si at jeg fornekter Gud. Det jeg fornekter er menneskenes evne til å forstå slike ting, altså en slags “jødisk” posisjon; hvor enhver nevnelse av “navnet” regnes som bespottelse. Eller at det å uttale seg på vegne av Gud er blasfemisk, om du vil.

Hvilket bringer meg til den svært viktige distinksjonen mellom teopati (“gudsopplevelse”) og teologi (“gudsforklaring”). Det ene er noe personlig – og forsåvidt psykiatrisk – som skjer med folk, mens det andre handler om språkdannelse rundt noen felles emosjonelle kompromisser som grunnlag for stiftelse av menigheter og den typen ting. Det ligger i sakens natur at du ikke kan forklare en mystisk og transcendental opplevelse, men behovet for å forstå og kontekstualisere det som skjer med deg gjennom livet motiverer folk til å prøve likevel. Det raker forsåvidt ikke meg hva slags rusgifter, sex og religiøse fantasier folk foretrekker i sine privatliv, men jeg vil ikke desto mindre foreslå som generelt prinsipp at kunsten – og da særlig musikken – har kraft til å opplyse de mørke delene av sjelen og bringe en viss grad av strukturert orden til dette feltet av kaoskrefter. Dette er jo mildt sagt ingen nyhet. Annenhver filosof gjennom all menneskelig historie har pekt på musikk som den “reneste” kunstformen, fordi den går rett i kroppen uten å ta veien om hjernens analytiske tendenser, mens nesten alle har tendens til å henfalle til spekulasjon rundt hva kunstverket betyr når vi snakker om for eksempel malerier og skulptur, eller for den saks skyld både teater og dans. Jeg mener, ingen spør hva musikken “betyr”. Alt de bryr seg om er hvorvidt det aktuelle musikkstykket “treffer dem” eller ikke. Snakker det til meg? Føler jeg noe? Selvsagt kan vi bringe temaet smak inn i bildet, men vi snakker jo ikke om dekorasjoner heller. Musikk – når det brukes riktig – gir deg en opplevelse som befinner seg hinsides fysikkens tid, rom og manifesterte former. Det korrekte ordet for dette er transcendens. Hinsides kropp og sinn.

Det virker passende å avslutte dette med et musikkstykke som alle liker (så vidt jeg vet).