Forfatter: apecalypso

Svaret er “en mengde av ukjent størrelse” hvis spørsmålet er hvor mange ganger jeg har sagt at det finnes ikke noe slikt som folket. Derfor bør du dra frem oppmerksomhetskniven og spisse ørene hver gang noen bruker dette ordet, fordi det er et idiotsikkert tegn på at de planlegger å føkke deg på noe slags vis. Vær beredt, som speiderne sier. Hvis du ikke følger med så vil du bli lurt. Kanskje vil du bli lurt uansett, men hvis du skjerper deg har du i det minste en mulighet til å oppdage hva som er i ferd med å skje tidsnok til å posisjonere deg bedre når jævelskapen kommer. Samfunnet har sine interessegrupper av ymis karakter, men “folket” er ikke en av dem. Det går ikke an å jobbe til fordel for folket. Politikerne har alltid favoritter og alle jobber for “sine” folk. Spørsmålet er bare hvor mange det er av dem. Som alle vet spiller det ingen rolle hva slags fine planer og beundringsverdige moralske prinsipper man har hvis man ikke oppnår et tilstrekkelig antall stemmer når det er valg. Stemmetallet er jo den eneste gangbare valuta i et system med parlamentariske valg.

Når det er sagt så er ikke norske politikere typisk så raske med å hente frem “folket” som argument. Norge er i det store og hele et ganske venstrevridd land, som i praksis betyr at folk er godt utdannede. Motsatt for eksempel i USA, hvor den sittende regjeringen har et opplegg for å avvikle hele utdanningsdepartementet — under henvisning til at det er en privat sak hvor mye og hva slags utdanning man ønsker å tilegne seg (og påføre barna). Betalingsskoler vil sikkert hjelpe. Hva vet jeg? Spør du omtrent hvem som helst du finner på gata så vil typisk de svare at om de hadde hatt råd til det så ville de betalt for at barna deres skulle få en så bra utdannelse som mulig. I praksis betyr det noe som er “bedre” enn vanlig folkeskole, uansett hvordan man måler slike ting. De religiøse vil ha mer av sin egen religion inn i grunnfagene og mindre av alt sånt som distraherer elevene i forhold til den rette tro og lære, mens mer “åndelige” elitetyper velger Steinerskole eller Montessori. Er hjemmeskole tillatt i Norge? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg håper ikke det. Noe av det beste med en allmenfaglig grunnskole er jo at det skaper litt rom mellom barna og foreldrene deres. Selvstendig tenkning er dessverre ikke noe eget fag, men man får det likevel inn litt sånn “sideveis” gjennom andre – og friskere – impulser enn foreldrehjemmet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi runder av med en munter tysk trudelutt innenfor sjangeren “krautrock”.

Etter å ha telt nøye på fingrene kan jeg konstatere at jeg fortsatt har ti av dem, hver med sine egenskaper og ingen som er overflødige. Sånn er det med den saken. Hender er kjekt å ha. Det er ingen selvfølge men et lykketreff som er ganske vanlig blant mennesker. Kan du å bruke dem? Det er jo så mye man kan gjøre med dugelige hender. Selv tilhører jeg gruppen av filosofer som mener at “det menneskelige” har utviklet seg til å bli hva det er gjennom et samspill mellom hånden og ånden. Ingen av de to ville ha klart seg like bra uten den andre. Jeg mener, javisst er det bra å være våken og oppfinnsom, men hvor langt ville man ha kommet med den egenskapen hvis man ikke kunne tukle? Kort fortalt er det å si at håndverk er den ypperste form for menneskelig prestasjon. Du vet. Å lage ting med hendene. Det er en vesentlig mye større kunst enn alle de derre tenkegreiene.

Hvorom allting er, dette ble en digresjon. Sannheten er at jeg telte ikke på fingrene, det var mer noen slags elle melle i hodet som etterhvert ledet meg frem til det faktum at den 15. juni er jo dæven døtte meg årsdagen for når jeg flyttet inn i leiligheten min her i Villafranca del Bierzo. Jubileum. Men hvor spansk har jeg blitt i løpet av denne tiden? Svaret må bli ikke noe særlig. Uansett hvordan vi vrir og vender på det så er jeg veldig norsk. Nærmest en karikatur sånn sett, selv om de jevnlig tror jeg er skotsk når jeg befinner meg i Storbritannia. (Når det er sagt så må det legges til at skottene blir veldig smigret hvis du sier til dem at du synes de er mer skandinaviske enn britiske. Jeg kødder ikke. Bare prøv selv.) Poenget er uansett at alle kan se at jeg ikke er spansk. Men kan de se at jeg ikke er turist?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var hos tannlegen i dag. Sånn er livet. Du må vedlikeholde skrottens mange skrøpelige punkter hvis du ønsker at den skal holde bruksmessig forsvarlig stand, særlig når du begynner å komme opp i sektiårene og mer. På fagspråket heter det mastikasjon når man tygger og saken er at jeg har observert en “ustabilitet” som tannlegen – etter å ha rønka området fra tre forskjellige vinkler – sa kommer av en sprekkdannelse i en tidligere rotfylt tann. Han skal “se nærmere på saken” i morgen, men han kunne ikke love meg at tanna kan reddes. Vi får se. Jeg tenker ikke noe om det. C’est la vie. Det finnes fortsatt mange flere tenner å gå på – eller skal vi si å mastikere med – så han må jo bare gjøre det som er nødvendig. Men det er uansett et interessant element å legge i dette jubileumet. Hurra. liksom. Hvordan skal jeg feire denne begivenheten? Mye taler for at et par kalde øl utover kvelden går bra sammen med de 32 varmegradene som herjer der ute, men bortsett fra det så blir det nok rolige forhold. Estrella Galicia, selvsagt. Det dominante ølmerket her i regionen. Og der slutter denne historien. Jeg behøver ingen smertestillende tabletter. Ihvertfall ikke ennå.

Vi setter strek med enda en genial “progressiv jazz-fusion” sang fra musikkens gullalder.

Innenfor enhver religiøs horisont definerer jeg meg som gnostisk ateist, det vil si at jeg oppfatter det ikke som min sak om det finnes en Gud – eventuelt en hel skokk av dem – eller ikke. Det er jo for fanden blasfemisk å uttale seg på vegne av det guddommelige. Følgelig blir det i praksis slik at jeg antar Gud vet hva han driver med og det er ikke opp til meg å mene noe om saken. Jeg ber ikke om noe, men jeg gjør krav på det jeg rimeligvis fortjener som produktet av min egen innsats. Det er alt. Hva andre tenker, tror og mener om dette er heller ikke min sak og jeg vil helst ikke høre noe om det, spesifikt fordi nesten alt mennesker noensinne sier om metafysikk er så evneveikt at man føler seg jo pinlig berørt på deres vegne. Hvordan går det an å være så fette tjukk i huet? Det blir liksom sånn der perverst fascinerende, på en litt “gal vitenskapsmann” type måte. Så interessant. Fortell meg mer.

Men nok om det. Hva som motiverer temavalget mitt her og nå er noe jeg leste om misjonærer. Det finnes ikke særlig mye mer avskyelige umennesker enn sånne. Herregud. Hva faen tror de at de er? Saken var uansett at en misjonær en gang hadde begitt seg ut i en jungel for å drive propaganda mot jungelbefolkningen, som besvarte henvendelsen med å sporenstreks drepe ham og henge liket opp til spott og spe – skåret i mange deler – presumptivt sett som er advarsel til andre med lignende planer. Jeg mener, hvor klar beskjed behøver man egentlig? Her er du ikke velkommen. Men som du sikkert skjønner ble ikke dette godt mottatt verken av de geistlige eller de verdslige myndigheter. De brukte hendelsen som påskudd til å begå folkemord i området. Du vet. Utrydd alle sammen så kan Gud komme og hente de han ønsker å samle på. De er jo uansett ikke siviliserte og åpenbart ikke mottagelige for vanlig påvirkningsarbeid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det komiske med religioner – eller skal vi si teologiske læresetninger – er at de har jo aldri vært noe annet enn et politisk maktmiddel verken i teori eller praksis. Hvis du ikke skjønner såpass kommer du aldri til å forstå hvorfor folk tar livet av hverandre “til tross for” det religiøse budskapet om brorskap, samhold, kjærlighet eller hva har du. Alt henger sammen med menneskenaturen. Vi har de instinkter og drifter som man kan forvente å finne i en opportunistisk åtseleter som ikke skyr unna kannibalisme og det som verre er. Sånn er menneskene. Det hjelper ikke å gråte over det og erklære at man selv er annerledes og bedre enn de onde. Da blir man jo en løgner på toppen av det hele. Det sosiale narrespillet er ikke stort mer enn en strategisk kamuflasjeteknikk som bidrar til at man kommer seg på skuddhold av de man planlegger å begå overgrep mot. Du vet. Manipulere og behandle dårlig, stjele fra og lyve til, baksnakke og hate minst like mye som man hater seg selv, eller “elske” som folk pleier å si. De fleste er jo så dumme at de tror intensjonene deres har noe å si fra eller til. Men så går det likevel til helvete. Om og om igjen. Senere tripper man kanskje ut på anger, skyldfølelse og den typen narcissistisk masturbasjon, drikker seg drita, hyler mot månen og hva vet jeg, men alt fortsetter likevel som før.

Men her setter vi strek for nå — med en lystig amerikansk popsang fra gamle dager.

Denne årstiden – i likhet med alle andre årstider – krever at man lager hummus. Det er en nødvendighet. Sannsynligvis går det an å leve uten hummus. Jeg har jo hørt ryktene. Imidlertid ser jeg ikke noe poeng i å henfalle til denslags nykker. Visse mennesker får et kick ut av å nekte seg selv glede, men jeg er ikke en av dem. Snarere tvert imot. Jeg kaster meg uten å nøle rett i armene på enhver form for fristelse så snart den dukker opp på horisonten. Vi kan kalle dette å vandre langs nytelsens vei og det er på mange måter det motsatte av buddhisme. Du vet. Poenget er å feire skaperverket og det levende livets tilstand gjennom å delta i alt som foregår til en slik grad som man rekker med. Noen sier det er viktigere å ha kontroll enn gøy, men jeg er uenig. Kontroll er en illusjon. Du blir evneveik av å befolke ditt mentale landskap med illusjoner. Alzheimer og det ene med det andre. Sinnet skal ikke være et spøkelseskammer med vegger bygget av frykt men en lystenes hage som kommuniserer med alle former og farger som naturen er laget av.

Men fra det ene til det andre, du behøver selvsagt en morter. Ethvert velutrustet kjøkken har en morter. Hvorfor skal man ikke ha en morter? Herregud for noe tøys. Igjen dette med å nekte seg selv de få gledene livet tross alt tilbyr. Hallo? Du får da sannelig nok sorger og smerter uten å oppsøke elendigheta. Det bare kommer og kommer, mens alt du kan gjøre er å svinge racketen og bare returnere slike tennisballer etterhvert som de melder seg. Poenget med morteren er at da får man til å knuse krydder korrekt. Da har man kontroll, eller skal vi kanskje heller si følelsen av å vite eksakt hva som blir puttet i den maten man spiser, som er noe man venner seg til etterhvert som man innhenter stadig mer informasjon om hvor lite sånt betyr for de som bare ser på deg som en økonomisk produksjonsenhet, eller en kunde som det også heter; i alle fulle fall er du en sekundær funksjon i denne ligningen. Poenget er at de tjener penger, ikke at du får i deg ordentlige næringsstoffer. Det er viktig å oppfatte virkeligheten så direkte og ufiltrert som mulig. Det vil si slik som den faktisk er heller enn slik som man skulle ønske at den var. Deretter tilsetter man salt og pepper etter smak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv er jeg lat som faen. Derfor bruker jeg elektrisk hurtigmikser når jeg lager hummus — og ikke nok med det, jeg bruker også ferdigkokte garbanzos – kikerter – som de selger på glass med skrukork nede på superen i sentrum. På forhånd har jeg sikret meg et separat glass med tahini – det har ikke noe eget norsk navn, men det er en pasta laget av sesamfrø – foruten selvsagt olivenolje, hvitløk og sitron som jeg alltid har i kjøkkenet. De er jo basisvarer som inngår i nesten alt jeg lager. Mer behøver du strengt tatt ikke – eller altså, hummusen må jo saltes og krydres slik man foretrekker – bortsett fra noen skvetter vann som nesten alltid behøves for å oppnå ønsket konsistens på det ferdige produktet. Av “årsaker” har jeg vent meg til å bruke harissa sammen med hummusen, men det er bare en smaksgreie. Mange andre foretrekker helt andre smaksimpulser. Du vet. De gustibus non dispotandum est. Var det Juvenal som sa dette først? Det spiller ingen rolle. Poenget er å fatte at uenighet om smak er noe man bare må leve med. Det lar seg ikke diskutere frem til noen form for fredelig løsning som tilfredsstiller alle involverte parter. Slik sett går det selvsagt an å lage “hummus” også på basis av andre typer bønner og belgfrukter enn kikerter, men da åpner man spørsmålet om hvor langt du kan fravike en oppskrift før det blir urimelig å bruke det opprinnelige navnet. Ikke desto mindre vil jeg anbefale leseren å eksperimentere med for eksempel hvite bønner og svarte oliven i kombinasjon. Kan det kalles hummus? Det er diskutabelt men hvis man stadig henfaller til slik kverulering går man jo glipp av det mye viktigere poenget som er at det er godt.

Vi avslutter med litt brasiliansk jazz-funk fra 80-tallet. Svært passende morgenmusikk synes jeg.

Som alltid er jeg en jævla snobb fordi jeg grøsser når jeg ser klønete språkbruk, som jo er en form for dårlig håndverk. Eller rettere sagt, det kommer helt an på hvem som skriver hva og hvordan de selv bedømmer det de driver med. Når det er bare en vanlig sivilist som skriver noe om livet sitt uten å ha noen ambisjoner om dikterkunst eller folkeopplysning er det jo ikke så viktig. Du vet. Det blir som å betrakte noen barn som driver med fingermaling. Hva forventer du egentlig av dem? Pablo føkkings Picasso? Det er urimelig. De er bare noen barn som gjør en greie for gøy. Poenget er at de gleder seg over det de holder på med, ikke at de fremstiller dypsindig kunst i verdensklasse. Noen av dem vil kanskje gå i en slik retning senere i livet, men akkurat her og nå dikterer vanlig realisme at de får holde på å kline og klæsje som de vil, eller for å returnere til utgangspunktet for denne metaforen: Det er ikke rimelig å stille store kvalitetskrav til folk som bare skriver på nettet fordi det er et tøysete tidsfordriv som ikke betyr så mye for dem.

Hvor vanlig det er på norsk vet jeg strengt tatt ikke, men i den engelskspråklige sfæren ser man noen ganger individer som snakker om conspiracy, altså konspirasjon. Dette blir ikke et problem før de gjør krav på å bli tatt alvorlig. Mener du å være seriøs? Da er det visse faglige krav som kommer i spill. Først og fremst at du vet hva ordene betyr før du tar til å slenge dem rundt deg som såkorn i den semantiske åkeren. Du vil da vel ikke bli misforstått? Her er greia: Konspirasjon er et latinsk ord som betyr “sampusting”. Det betyr i praksis at du har vært i et rom og “pustet den samme luften” som de andre som var der på stedet da en plan ble lagt eller en beslutning ble fattet. Konspirasjonen er altså – teknisk sett – kun de som var tilstede da saken ble tatt opp til diskusjon. Senere kan jo folk imidlertid bli innviet i greia og dermed ankomme som sekundære medlemmer av opplegget, slik at for å ikke gjøre dette alt for komplisert så sier vi at de har meldt seg inn i konspirasjonen. Fatteru? Det er ikke vanskelig å forstå. Dessuten bør du ved dette tidspunkt kunne se at dette er typisk hvordan vi får ting gjort i det hele tatt: Folk møtes, snakker om ting og bestemmer seg for noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det neste elementet vi skal introdusere er paranoide tvangsforstyrrelser. For eksempel tanken om at det var en skjult gruppe av konspiratører som sto bak Covid-pandemien i 2020 fordi de ønsket å “oppnå noe” på denne måten. Da har vi å gjøre med det de fleste tenker på som en konspirasjonsteori. Med andre ord noe psykiatrisk som foregår med noen. Hvor mange eksempler behøver du? Prinsippet er uansett det samme: Folk fantaserer om at “det er noen som står bak” de mest urimelige ting; presumptivt med skumle motiver på kryss og tvers av den demokratiske politiske prosessen, selv om det ikke lar seg gjøre å bevise noe, eller engang utforme en sammenhengende hypotese som gir mening. Problemet er imidlertid at noen ganger skjer det faktisk slike ting. MKULTRA var et eksisterende program i regi av CIA som gikk inn for å “påvirke folks psyke” med tekniske og narkotiske metoder. Jeffrey Epstein var ringleder for en konspirasjon av rike og mektige mennesker som begikk pedifile overgrep – og gudene vet hva annet – og myndighetene i USA prøver den dag i dag å legge lokk på saken (Trump er jo innblandet). Det finnes flere eksempler, men du ser poenget.

De som ønsker å bli tatt seriøst i samfunnsdebatten er nødt til å være ryddige. Det er jo for fanden håpløst å forholde seg til usammenhengende individer som ikke klarer å fremstille lineært begripelige setninger som i sin tur og orden gir deg informasjon på en måte som kan etterforskes og bekreftes uavhengig av den opprinnelige kilden. Alle vet jo at det er for mye bløff, løgn og frittflytende fantasier i denne verden til at man kan ta hva som helst for god fisk. Jeg mener, det er en god grunn til at journalistutdanning foregår på høyskoler og universitet. Den amerikanske trust me bro er en jævlig dårlig idè, særlig når de som ber om din tillit helt åpenbart ikke burde stole på seg selv engang. For det er jo utvilsomt slik at enhver form for kritisk tenkning begynner med selvkritikk, som igjen er basert i antagelsen – eller rettere sagt vissheten – om at du tar feil. Du misoppfatter. misforstår og mangler essensielle opplysninger om saken. Sånn er det alltid og slik vil det for alltid forbli. Mennesker som tror de er geniale er i hovedsak det stikk motsatte. Er vi enig om dette? Vi lever i en voksenverden som har visse standardkrav. Du må ikke følge standarden, men da kan du heller ikke forlange å bli tatt seriøst. Det går an å bare tøyse og more seg, men da må du ikke late som om det er noe annet du driver med. Men nok om dette. Jeg har fått sagt alt jeg tenkte å si så nå blir det bare dumt å skrive mer.

Derfor setter vi streken her med litt hipp fransk popmusikk.

Det litt lurvete nettstedet YouTube har overtatt mye av den oppmerksomheten jeg tidligere ofret på fjernsynet, slik at jeg betaler en månedlig kontingent for deres premium-abonnement fordi dette frigjør meg fra alle innskutte reklameklipp (selv om det ikke gir noen beskyttelse mot produktplasseringer som selve skaperen av innhold velger å legge til i videoen sin). Jeg har jo nulltoleranse for reklame. Det er en form for mental forurensning som jeg velger å kutte ut fra livet mitt i den grad dette lar seg gjøre. Det er ikke snakk om mye penger heller. Jeg tror det ligger på omtrent 120 kroner i måneden som definitivt “betaler seg” i form av verdifull levetid jeg slipper å kaste bort på meningsløst jåss. Det er jo derfor jeg ikke ser på reklamefinansiert fjernsyn heller. Det er kun NRK i Norge og RTVE i Spania. Jeg merker hvordan jeg fylles opp av et bunnløst svart hat når de begynner med propagandapisset sitt, så da så. Du vet. Marx skrev jo noe om dette med produktfetisjisme som eksessivt syndrom innenfor opplevelsen av ønsker og behov.

Hvorom allting er, jeg bruker YouTube som informasjonskilde i forhold til matlaging. Praktiske råd, vink og den typen ting. Det er alltid nyttig å få noen innspill selv om du allerede vet hvordan tingen skal gjøres. Dessuten er det interessant å se på utstyrssiden til andre som også kokkelerer på et semi-profesjonelt nivå. Hvordan legger de opp løpet sitt og hvilke er deres praktiske løsninger? Om matlaging er det jo å si at jeg har holdt på med greia i femti år så det skulle bare mangle om jeg ikke har oppnådd en viss grad av mestring innenfor faget. Vaner og rutiner. Kunnskap – i praktisk forstand – er det samme uansett hvilket håndverk vi snakker om. Det kommer sånn litt etterhvert til alle som ikke bare gir opp og går på gatekjøkken istedet, men fortsetter å øve helt til alle detaljene faller på plass og kunsten “sitter i hendene”. Eller er det noen som har gjort seg en annen erfaring? Jeg tviler på det. Gi og ta litt i forhold til “naturtalenter” men i hovedsak er det et spørsmål om øvelse, øvelse og enda mer øvelse, helt til man kan det man driver med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Italienere i Amerika er ikke det samme som italienere i Italia. De sier at Chicken Scarpariello er oppfunnet i New York og jeg har ikke noe grunnlag for å tro noe annet, særlig fordi de bruker syltet paprika (cherry peppers) i retten. Jeg vet ikke mye om italienere, men inntrykket mitt er at de rynker på nesa av konserverte råvarer — eller skal vi kanskje si at i den grad det er aktuelt å bruke pepperfrukter utenfor sesongen så skal de være tørket. Aldri syltet. Eller skal vi kanskje si at i den grad de er syltet så skal de være nedlagt i olje, ikke eddik eller saltlake. Men nok sagt om det. Jeg vet jo ingenting om italienere. Imidlertid kan jeg som sagt litt om dette med å lage mat. Capisce? Uansett, greia med Pollo Scarpariello – får jeg vel nærmest si siden jeg er i Spania – er at det er en pannerett som ikke krever involvement av flere gryter og svære opplegg ved siden av, slik at det er perfekt for å lage mat bare til seg selv — rent bortsett fra at hovedregelen for panneretter er at det er enklest å lage nok mat til tre-fire personer på grunn av relative mengdeforhold og det ene med det andre, så jeg får typisk alltid rester. Sånn er det med den saken. Alle kokker vet hva jeg snakker om.

De interesserte kan selv etterforske skomakerkylling på nettet eller andre steder. Selv skal jeg bare akke litt om ting jeg savner fra det norske tilbudet av råvarer – som jo er helt annerledes i Spania – og denne gangen er det vossakorv som skal nevnes. Det er et genialt produkt som kan/bør erstatte nesten enhver utenlandsk pølse som brukes sammen med andre ingredienser til å lage gryterett, særlig når de inneholder mye hvitløk og ellers befinner seg på den “spicy” eller pikante siden av smaksbildet. Sånn er det jo i dette livet. Man savner mange ganger ting man før pleide å ta for gitt på en slik måte at man aldri egentlig reflekterte over hvor heldig man var fordi man hadde dette produktet. Sannsynligvis finnes det noen slags form for “tradisjonell lammepølse” i Spania også, men ikke slik at du finner det overalt og i alle butikker sånn som norsk vossakorv i Norge. På den annen side har de jo chorizo i Spania, så da så. Løsninger finnes. Til sist vil jeg si at når en oppskrift ber om “tørr hvitvin” – og ellers er sammensatt av ganske aromatiske ingredienser – så velger jeg i de fleste tilfeller å heller bruke tørr sherry. Den har jo en nøtteaktig fylde i “midten” av smaksbildet som passer godt til for eksempel Chicken Scarpariello, men også Pollo al Ajillo og mye annet snadder.

Helt til slutt en musikalsk avrunding i regi av et ganske velkjent britisk band fra 1968.

Klarer du å se noen rimelig måte å fastslå hva på slags nivå den menneskelige sivilisasjon befinner seg? Alt jeg klarer å se er “påstander” om det ene, andre eller tredje, som verken er her eller der i forhold til objektive fakta. Først og fremst mangler vi jo et sammenligningsgrunnlag. Det eneste vi har er historiske dokumenter fra tider og steder som har vært før vår eget opplegg med samfunn og spilleregler. Nesten ingen av dem fremstår som særlig beundringsverdige. Samtidig virker vår verden her og nå også en smule – hva skal man si – mangelfull i forhold til realisering av det potensialet som alle kan se. Det er jo ingen seriøs tvil om at verden kunne vært helt annerledes og et mye bedre sted, på de måtene vi vanligvis mener når vi snakker om “et bra liv”. Så hva er det egentlig som står i veien? Hvorfor kan ikke mennesker bare leve lykkelig alle sine dager?

Innenfor livets religiøse sektor finnes det to hovedkomponenter: Teopati og teologi. Det er viktig at du klarer å se forskjell på de to. Teopati er “det som skjer” eller den religiøse erfaringen om du vil. La oss for eksempel si en intens følelse av mening og “store sammenhenger” som folk noen ganger opplever ute i naturen eller på andre måter, Saken er variabel, men direkte og virkelig. Det lar seg ikke fornekte. Det er noe som skjer. Du kan føle det. Siden tilkommer teologi, eller forklaringen og kontekstaliseringen av det som skjedde. Du vet. Når man skal sette navn på ting. Det forandrer ikke “det som skjedde” på noen måte, men det danner et rammeverk for videre kommunikasjon og databehandling. Du hadde en erfaring men det går ikke an å ytre seg om selve opplevelsen uten å sette navn på ting og bruke ord som er forståelige for de du henvender deg til. Ser du poenget jeg prøver å få frem her? Det går opplagt an å kommunisere noe om eksakt den samme hendelsen både med diagnoseorientert psykiatrisk og klassisk religiøs språkbruk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter min mening – og i samsvar med alt jeg har kunnet observere gjennom livet – så er frykt den mest fundamentale av de menneskelige drivkrefter. Dette gir selvsagt biologisk mening når du tar med i betraktningen hvor nysgjerrig, kreativ og leken vår art er. Det lønner seg å ha en viss respekt for ting som er farlige. Siden går det dessverre ofte helt i surr for mange av oss og frykten tar helt overhånd. Det er ved dette tidspunkt vi kan begynne å snakke om angst. Vanlig frykt har jo en – ofte men ikke alltid – direkte fysisk og observerbar årsak, mens angst er noe som har bitt seg fast i sjelen på en måte som typisk krever profesjonell hjelp fra en psykolog eller annen form for terapeut hvis man vil ha det utredet og brakt under kontroll. Variablene er for mange til at jeg skal si noe “generelt” om hvordan en slik prosess bør foregå, men jeg vil si så mye som at folk bør helst velge en faglært terapeut som har gode referanser. Åpenbart finnes det ganske mye “alternativ medisin” på det psykiatriske området og man bør jo helst unngå den typen kur som er verre enn selve sykdommen og som egentlig bare erstatter èn form for lidelse med en annen. Teologisk fundamenterte forklaringer av angstens natur er følgelig noe man bør unngå fordi fagmessig sett tilsvarer jo dette “kjerringråd” og andre ritualiserte tiltak som riktignok kan fungere innenfor en placebo-horisont, men som er uvitenskapelig og forkastelig.

Folk viser ofte en tendens til å reagere negativt på visse av mine ordvalg – og det må de jo få lov til – men jeg har mine årsaker og ingen planer om å endre på sakene, så valget er fritt. Det er ingen som må lese det jeg skriver og enda færre som må like det. Det er da enkelt nok å finne annet lesestoff. Men når det er sagt så vil jeg igjen få minne om at jeg pleier å beskrive menneskeheten som en skrullete samling av psykotiske aper. Det er alltid 99,99% sikkert at hvem som helst du huker tak i og begynner å utrede psykiatrisk vil vise seg å være et omvandrende katastrofeområde preget av mange og improviserte “hjemmeløsninger” av diverse vanskeligheter de har vært nødt til å konfrontere gjennom livet. Det beste er å ta dette med en porsjon humor — men hvis du har lett for å deprimeres av andre menneskers tragedie så bør du vel helst holde det overfladisk og unngå dype engasjementer med folk du møter. Ingen kommer seg usåret gjennom livet og uansett hvor eplekjekke fasader folk viser deg så har de nesten alltid et kvantum angst som de oppbevarer på noe slags hemmelig sted i sjelen. Du vet aldri hva som kommer til å trigge dem og hvordan de vil reagere når dette skjer, men du kan være bra fette sikker på at “de har sine greier” som vil få dem til å gå fra konseptene, som man sier. Kort fortalt så lønner det seg å være forsiktig med mennesker. Det er alltid mye som foregår med dem.

Der setter vi strek for nå, med litt nyere britisk dansemusikk på den rockefunky siden.

Og dermed var børslanseringen – eller IPO som de sier i USA – av multifunksjonsselskapet SpaceX et faktum. Verdien av dette spekulative objektet kan måles på mange vis, men for øyeblikket er det børsverdien som bestemmer, det vil si hvor mange som etterspør eierandeler i selskapet og hvilken pris de er villig til å betale. Denne børslanseringen har henvendt seg sterkest til “privatmarkedet” — som i dette tilfelle betyr et antall mennesker (hovedsaklig ganske dumme menn) over hele verden som har tro på personen Elon Musk og hans visjonære genialitet. De føler at det er noe stort som skjer og de preges litt av FOMO – Fear Of Missing Out – i forhold til sin egen rolle i den kommende teknologiske utviklingen.

Verdisettingen av selskapet SpaceX ligner ikke på noe som noen har sett før. I papirene sier de selv at de har forbrent førti milliarder dollar og at de kanskje aldri vil komme til å bli lønnsomme, men det virker ikke som om “markedet” bryr seg om dette — slik at det er sannsynligvis mest korrekt å betegne SpaceX som en religiøs kult. Folk vil gi dem penger av helt andre årsaker enn de tradisjonelle – når vi snakker om børsnoterte selskaper – som enten handler om “en trygg plassering” (aksjesparing med skattefradrag og den typen ting) eller en forventet kursgevinst ved et senere salg (altså at aksjeverdien skal stige). Ingen av de to er tilstedeværende i dette opplegget. En finansrådgiver på nettet gikk så langt som å si at det vil være en bedre forretning å betale en million dollar for en brennende papirpose full av bikkjemøkk. Ta det som du vil. Personen Elon Musk – som dette handler om – er jo en omstridt karakter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Politisk sett har Musk valgt å posisjonere seg som en nazileder – eller fører som man sier de de kretsene – og dukker med jevne mellomrom opp for å gi både penger og støtte til diverse “ytre høyre” tiltak særlig i Europa, hvor det er viktig for ham å bryte ned regelverkene som hindrer fri ekspansjon for forretningsinteressene hans. For øyeblikket har han trøbbel med både plattformen X og samtaleroboten Grok, særlig på grunn av seksualisering av mindreårige og spredning av hatmateriale. Det finnes en viss risiko for at hele mannskiten skal bli forbudt i Europa, eventuelt at han bare trekker plattformen X – altså det som før het Twitter – fra markedet på grunn av at det vil koste for mye å tilpasse den til reglene som er vedtatt av EU-parlamentet. For tredve år siden drev Elon Musk betalingstjenesten PayPal sammen med en annen skrue av omtrent det samme kaliber, nemlig Peter Thiel, som senere har blitt kjent for overvåkningstjenesten og den militære applikasjonen Palantir (men jeg vet ikke om den norske staten kjøper tjenester av Palantir eller om dette er noe de planlegger å gjøre, jeg kan bare håpe at de holder avstand til ondskapen). Noe litt interessant som nettopp har skjedd er at Peter Thiel har emigrert til Argentina, hvor han har kjøpt seg en diger villa utenfor Buenos Aires. Det har med andre ord begynt. Den “gjengen” som av mange kalles PayPal-mafiaen begynner å trekke seg ut av USA mens leken er god. Det er ekstremt usannsynlig at de vil få like gode betingelser under en mindre korrupt president enn Donald Trump, som jo synger på siste verset nå. Ingen deler av den såkalte KI-revolusjonen vil tåle dagslyset, så det vi observerer i disse dager er sannsynligvis de siste sprellene fra verdenshistoriens største svindeloperasjon.

SpaceX ble altså børsnotert i går og hysteriet er som forventet. Kultmedlemmene – la oss kalle dem ofrene – har krabbet over hverandre i sin iver etter å gi Elon Musk nok penger til å bli verdens første – og forhåpentligvis siste – billionær målt i amerikanske dollars. (Det heter million-milliard-billion på norsk selv om de sier million-billion-trillion på engelsk, men folk har sjelden bruk for så store tall så det blir ofte litt forvirrende.) Og i kulissene venter selskapene OpenAI og Anthropic som også skal børslanseres i nærmeste fremtid. Som SpaceX har de egentlig ikke annet enn luft og store ord, men folk knytter mye fremtidshåp til den magiske mystikken rundt fenomenet kunstig intelligens. Det er egentlig betimelig å minne om et annet amerikansk ordtak fra 80-tallet: Don’t believe the hype. Jeg vet ikke når det passer seg bra i den sosiale sammenhengen å sitere Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels, men han sa uansett ved en anledning at hvis du først skal lyve for folk så bør du gjøre løgnen så stor at “vanlige mennesker” – som typisk føler litt skyld og skam over sine egne løgner og som ofte frykter for konsekvensene av å bli avslørt – ikke klarer å forstå at det engang går an å lyve om så store ting. Det er hinsides noe de kan fatte. En gjennomsnittlig løgner er en som snusker og tusker med små ting og detaljer som de vrir og vrenger på for å justere historiefortellingen sin, men de skygger typisk unna løgner som er så store at de starter kriger og ødelegger hele samfunn. De kan tro på store løgner – og gjør det ofte – men de klarer aldri å akseptere at det går an å lyve om for eksempel børslanseringen av verdens største teknologifirma. Da tilter det oppi hodet deres og alt går i svart.

Vi avslutter dette med en koselig liten sang fra gamle dager i Tyskland.

Jeg vet ikke om “glidelåskjøring” – også kjent som fletting – er en formell trafikkregel, men det regnes vel i det minste som vanlig folkeskikk å slippe èn bil foran seg når to køer møtes, fordi all matematikk tilsier at dette er den mest effektive trafikkavviklingen. Det er nå uansett sånn min trafikkopplæring har vært. Du vet. Gjøre det man kan for at ting skal ha flyt. Puste rolig og holde god oversikt — selv om det er varmt, folk tuter og det er mye stress på alle kanter. I fjor kjørte jeg gjennom Paris i førti varmegrader og det var lite morsomt. Det er riktignok ikke så varmt der jeg nå befinner meg, men likevel ganske mye varmere enn det pleier å være på normale sommerdager i Norge. Like under tredve er det normale i siste halvdelen av juni måned. Jeg trives med dette, men det er fordi jeg respekterer varmen.

Siesta er ikke det dummeste folk har funnet på. Det er jo uansett håpløst å drive og jåsse rundt utendørs i den varmeste delen av dagen, så da kan du likesågodt ta en lang lunsj og en time på øyet, så er det på han igjen et par timer senere utpå ettermiddagen. Sånn funker det for de fleste her i nabolaget. Alt stenger mellom klokken ett og to, så åpner de igjen mellom klokken fire og fem. Hvis du ikke liker dette har du havnet på helt feil sted. Siden blir det jo “middag” sånn en gang i ni-ti-tiden utpå kveldinga, før folk – vanligvis – går til sengs rundt midnatt. Deretter blir det samme greia neste dag og dagen etter, og så videre. Du ser tegningen. Livet orienterer seg rundt å unnslippe den verste varmen, selv om nesten ingen har air-condition. Jeg vet ikke hva eksakt de gjør, men bygningen jeg bebor er “kjernekald” slik at hvis man stenger vinduene og trekker for gardinene så holdes det bra innetemperatur selv om det er brennvarmt ute. Egentlig litt spesielt – før man venner seg til det – at rommet straks blir mye varmere når du åpner vinduene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med den nyeste singelen fra Bergen-bandet Audrey Horne.

De som følger med på nyhetene har kanskje fått med seg pogromene i Belfast. Etter et drapsforsøk hvor en åpenbart sinnforvirret flyktning fra Sudan påførte en person skader med kniv ble det organisert “protestaksjoner” ikke bare der hvor udåden skjedde men over hele Storbritannia under parolen “nok er nok” — og da mener de at det er innvandrere som må bære skylden for de dårlige tidene. Eller at hele denne gruppen skal avstraffes kollektivt for èn persons ugjerninger, noe som i Belfast har medført grovt skadeverk på eiendommer og regelrett evakuering av utsatte personer i forkant av en opphisset lunsjemobb som har reket gatelangs i flere netter på rad nå. Vi har ikke sett scener som ligner på dette i noe europèisk land siden Nazi-Tyskland på 1930-tallet. Imidlertid finnes det “lignende tendenser” i mange andre land, også i Norge, hvor et naziparti nå er den største politiske bevegelsen målt i ren kjøttvekt. Hva skal man tenke?

Først og fremst at elendigheta rundt omkring har ingenting med “innvandrere” å gjøre. De dårlige tidene er en lineært direkte konsekvens av den formen for økonomisk politikk som kalles nyliberalisme, også kjent som “laissez-faire” frimarkedspolitikk. Du vet. Dette med at markedet er en selvregulerende mekanisme og at den mest grunnleggende formen for menneskelig virksomhet er “prissetting”. Greia begynte med Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA, men ble først kodifisert av økonomen Friedrich Hayek fra Østerrike og popularisert av amerikaneren Milton Friedman. (Det finnes også en parallell historie om “the Chicago Boys” som ble satt til å omforme økonomien i Chile etter at Agusto Pinochet tok makten via et kupp i 1973, under ledelse av Henry Kissinger.) Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor destruktiv nyliberalismen har vært overalt hvor denne ideologien har vært innført. Når vil det være nok? Opplegget har gjort noen få individer perverst styrtrike mens det har ledet til armod for det store flertallet i hele den sonen vi vanligvis kaller “vesten”. Og verre skal det tydeligvis bli før folk får opp øynene og ser hva som foregår rett foran nesen deres. Her er et hint: Dette handler faen ikke om “innvandrere” men om systematisk utnyttelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I mellomtiden preges nyhetsbildet av krig, pest og seksuelle overgrep. Fotball-VM bringer en slags pause til den verste jævelskapen for noen uker, men snart blir det tilbake til Epstein, Ebola og den evigvarende “krigen i Midt-Østen” (som har pågått i en eller annen form så lenge jeg har levd). Amerikanerne jobber hardt med å undergrave og underslå hele den fæle historien om han Jeffrey Epstein – som har fått konsekvenser også for folk i Norge – fordi dette var jo bestevennen til Donald Trump og han er som alle vet “politisk urørlig” av årsaker det er vanskelig å forstå, men partiet han representerer virker å være terrorisert og kuet til nærmest blind lydighet og en støvelslikkende mentalitet som er bent frem kvalmende, men også der er det nyliberalisme som til syvende og sist hersker, enten de har demokratisk eller republikansk president — akkurat som hvordan det i Norge (eller Storbritannia) er vanskelig å se den store forskjellen på det moderne Arbeiderpartiet og det nye Høyre, slik at den mer eller mindre desperate befolkningen klikker helt og henvender seg til nazistene. Du vet. Mer eller mindre slik som det skjedde også forrige gang, altså for en hundre års tid siden. På den tiden var det jødene – og/eller bolsjevikene – som fikk skylden for de dårlige tidene. Historien gjentar seg tydeligvis.

Vi avslutter med den ganske rocka nye singelen til the Rolling Stones. Herregud. Hvor gamle er de nå?