Folk er forskjellige så de liker forskjellige ting. Selv synes jeg det er stas å bevitne at folk lykkes med “kunstprosjekter” – et ord som kan bety hva som helst, inkludert ikke minst kokekunst – slik at NRK-serien Bakemesterskapet er temmelig midt i blinken for meg. Ikke fordi jeg baker særlig mange kaker selv – jeg spiser jo ikke søtsaker – men jeg har ikke desto mindre en viss erfaring med sånt. Det beste jeg selv har fått til handler om Sachertorte, men med en vri. Mitt opplegg var fokusert på bringebær i stedet for aprikos (noe jeg tror er vanlig i nyere tid) men ellers skal det jo være en “tung” kake som ikke akkurat sparer på sjokoladen. Ingen normale mennesker tåler mer enn en ganske liten bit av denne.
Uansett, dette er som vanlig ikke et konsept som NRK har funnet på selv – er det britisk? – men de har ihvertfall lyktes mer enn godt nok med sjarmtrollet Ulrikke Brandstorp som programleder. Mye henger jo på sånt. Det eneste jeg visste om henne fra før var at hun er en “syngedame” (som ikke nødvendigvis er noe kompliment) men i dette programmet ser hun ut som hun aldri har gjort annet enn å være spontan krisepsykolog for deltagere med konkurransenerver. Veldig bra håndtering av oppgaven. Hva kan man ellers si? Det er hva det er. Jeg ville likt det bedre hvis det ikke “bare handlet om kaker og søte saker” (som jeg ikke spiser) men kanskje mer om godt brød og denslags, men det blir flisespikkeri. Jeg ser jo ikke på sånne programmer for å lære noe, men for underholdningsverdien.
Generelt sett ligger det en gullgruve for underholdningsprogrammer i slike “dugelighetstester” hvor folk viser hva de kan (og ikke kan) innenfor et passende avgrenset format, som for eksempel “baking”. Noe annet som er bra er at dommerne er elitistisk orienterte. De som vinner i Bakemesterskapet vinner fordi fagfolk har utpekt dem, det er ikke “demokratisk” avgjort av folk som ringer til et betalingsnummer og den typen ting. Dette er den store svakheten til Stjernekamp og andre slike konsepter hvor “de der hjemme stemmer på sine favoritter”. Jeg ville likt det bedre hvis det var et panel med faglig orienterte dommere som diskuterer saken og begrunner avgjørelsene sine. Hvem som “selger best” ute i markedet betyr jo ikke nødvendigvis noe. Man lærer aldri noe interessant av å høre hva det store, anonyme publikummet synes. Om de mener det samme som meg eller noe helt annet er uansett verken her eller der. Da er det bedre å forholde seg til en begrunnet uttalelse fra folk som vet hva de snakker om. Ugh. Jeg har talt.
Vi avslutter med en positiv sang fra de glade tidene sist på 70-tallet i Storbritannia:
Prinsippet om maktfordeling, i den form vi kjenner den i dag, ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet De l’esprit des lois («Om lovenes ånd»), som kom ut i 1748. Lignende ideer hadde imidlertid vært diskutert tidligere, av blant annet den britiske filosofen John Locke i boken Two Treatises of Government («To avhandlinger om statsmakten») fra 1689. Montesquieus utgangspunkt var observasjonen at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller å la makt balansere og utligne makt. Når ingen institusjon eller enkeltperson har det siste ordet i alle saker, mente han, tvinges ulike deler av samfunnet og statsapparatet til å finne omforente løsninger som de fleste kan godta.
En kis jeg kjenner har lagt ut Teslaen sin for salg. Han sier det er et sikkerhetsproblem. Selv tenker jeg at jeg kanskje er litt i glasshuset med nedsettende karakteristikker som nazibil fordi jeg kjører jo Volkswagen men han sier at det handler bare indirekte om dette. Problemet er at han ble utsatt for noe hærverk på bilen mens den sto parkert et sted over natten og det er aldri bra å kjøre rundt med “nazi” sprayet på panseret og speilene brekt av. Sjansen for at sånt overhodet skal skje øker dramatisk hvis man eier en Tesla. Selvsagt er det urettferdig men det er ikke ubegripelig. Han der tosken som liksom skal være gallionsfigur for greia har jo nærmest begått markedsføringsmessig selvmord de siste par månedene. Det er for sent for Elon Musk nå. Han sitter i klisteret til oppetter ørene. Uansett hvordan ting spiller seg ut videre for hans partner Donald Trump så er Musk ferdig, etter å ha gjort seg skyldig i et forbløffende antall alvorlige lovbrudd som kommer til å sirkulere i det amerikanske rettssystemet i mange tiår fremover. De har så vidt begynt.
Alle som vet noe om den amerikanske forfatningen – The Constitution – vil bekrefte at den er mildt sagt sterkt påvirket av Montesquieu og de andre opplysningsfilosofene som var i vinden på den tida USA ble grunnlagt. Maktfordelingsprinsippet går som vanlig på at lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter skal holdes adskilt og det finnes ikke noe rom for tvil om at forfatningen deres følger dette mønsteret. For øyeblikket hviskes det bare om en konstitusjonell krise, men alle kan se at Trump og gutta bare gjør som de vil helt uavhengig av lov og sedvane. Om ikke lenge kommer “skiten til å treffe vifta” som de sier der borte. Da kommer skitfordelingsprinsippet inn i spill. Du vet. Når de som har vært involvert i greia plutselig skjønner at sjansen deres for å redde sitt eget skinn forsvinner raskt ut av rekkevidde. Leken er over. Nå kommer steken. Hvem snakker først? Det er vanskelig å forutsi, men det vil ikke forbause meg om mange allerede har begynt å forberede seg på full frontal svik og tysting. Samle på dokumenter, lydopptak og den typen ting. Om svake mennesker vet vi jo at de er tøffere i trynet enn alle andre så lenge de føler seg på sikker grunn, men de nøler ikke et sekund med å angi og anklage hverandre for å berge seg selv når ting begynner å gå mot dem. Det ligger liksom litt i sakens natur. Hvis de var solide og pålitelige typer ville de jo aldri havnet i en slik posisjon.
Kisen som skal selge sin Tesla virket litt sånn halvimponert av Elon Musk for ti år siden. Jeg husker greia. Geniet som skal starte koloni på Mars og den typen ting. Herregud. Hvor fette dum må du være for å tro på noe sånt? Jeg gidder ikke å komme med noen lang forklaring her og nå, men menneskeheten kommer aldri til å bosette seg permanent noe annet sted enn her på jorda. Det handler ikke om teknologi og hva som går an å få til med alskens snedige triks, men om helt fundamental biologi og hva vi kan kalle organismens grunnkrav. Hva er poenget med en koloni på Mars? Åpenbart går det an å forsvinne inn i noen slags pjuskete hasjdrømmer om høyteknologiene muligheter og alt det der, men hva – om noe – er realistisk? Hva skjer på Mars? Hvis jeg er nødt til å lytte til enda en evneveik fjøsnisse med stjerner i øya snakke om de fantastiske fremtidsmulighetene tror jeg det beste er å klinke til dem midt i trynet med en hestesko. Ser de ikke all galskapen typer som dem allerede har stelt istand? Kunstig intelligens er ikke noen reddende Guds engel som skal gi oss alle orakelsvar vi behøver — fordi strengt tatt vet vi jo allerede hva problemet er. Min eneste kommentar er at vi kan ikke satse på at teknologien skal føre oss ut av et problem som teknologien har skapt i utgangspunktet. Som det amerikanske ordtaket sier: Når du oppdager at du står i et hull må du slutte og grave. Ved dette tidspunkt er det bedre å snakke om hva vi behøver på kort og lang sikt, samt legge en både realistisk og velfinansiert handlingsplan for hvordan vi skal komme oss dit. Fortsatt finnes det individer som tviler på at “menneskeskapte klimaendringer” er en ting, men jeg tror ikke noen av dem er “unge mennesker”. Dessuten er ikke dette unge menneskers eneste bekymring.
Selv er jeg – som alle må legge merke til – en positiv tenker, og med det mener jeg materiell positivisme; kort sagt den holdning at det er ikke viktig “hvem som har skylda”, det er bare viktig at vi anerkjenner problemet og gjør hva enn som er nødvendig for å forbedre situasjonen. Det kan selvsagt være nødvendig “å ta folk ut av spill” under visse omstendigheter, men bortsett fra dette stiller jeg meg tvilende til nytteverdien av straff. Jeg mener, hvem har noensinne “forbedret seg” bare på grunn av en straff? I den grad sånt skjer så er det fordi folk legger om strategien slik at de reduserer risikoen for å bli tatt. Moralen har jo en tendens til å forbli uforandret så lenge erfaringen sier at “livet er en urettferdig kamp”. Da er det naturlig å konkludere med at man må bli “smartere”, ikke “bedre”. Hvorfor skal man selv være samarbeidsvillig og grei når alle andre er fæle og svikefulle? Det gir ingen mening. Da blir det bare et synlig svakhetstegn som tiltrekker seg alskens manipulerende skurker fra alle kanter. Prøv selv. De snille blir utnyttet helt til de ikke gidder mer. Sånn har det blitt. Men må det være slik? Det blir et spørsmål om hva slags politisk ledelse vi hyrer inn gjennom demokratiske valg. For eksempel vil ikke mer og/eller tyngre bevæpnet politi gjøre noe fra eller til med kriminaliteten i samfunnet, rett og slett fordi slike løsninger ikke henvender seg til problemets rot; det handler bare om symptomhåndtering. Hvorfor skal et skytevåpen få den som bærer det til å føle seg tryggere? Nå er det jo et skytevåpen i rommet. Foreløpig bærer du det selv, men dette er ikke den eneste mulige vei fremover. Noen kan lykkes i å ta det fra deg. Hva da? Det er fortsatt et skytevåpen i rommet, men nå har du ingen kontroll på det. Situasjonen er nå svært mye verre enn den ville ha vært hvis du ikke bar våpen ved det tidspunktet. Jeg mener, alt man har på seg er noe man bærer med seg dit man går.
Montesquieu baserte seg på en antagelse: De som har makt er tilbøyelige til å misbruke makten. Er dette rimelig å si? Tja. Jeg vet ikke. Hvor mange ordtak finnes det på hvor mange språk siden hvor langt tilbake i historien som advarer mot “fortetning av makt” på få personers hender, i verste fall bare èn? Alle vet at det skjer noe med folk hvis de plutselig får penger og makt. Du kan ihvertfall være bra fette sikker på at de vil ikke gi det fra seg igjen sånn helt uten videre. Da skal du få høre på skrik og skrål hinsides sin make. Jeg har rettigheter. Poenget er at jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med premisset til Montesquieu. Så vidt jeg kan se hadde han rett. Maktmisbruk er svært vanlig — men det befinner seg mest blant de som “føler seg varme i trøya” som maktmenneske. Derfor har de fleste demokratiske stater tildels ganske stram tidsbegrensning på hvor lenge en og samme leder kan stå i toppjobben. (Vanligvis noe rundt ti år.) Det er av mange årsaker aldri bra å ha “inngrodde politikere” som har stått i jobben gjennom mange tiår. Jeg vil ikke si noe tall men det bør definitivt være en øvre grense for hvor lenge noen kan sitte på Stortinget — og hvor gamle de kan være, både i øvre og nedre forstand. Jeg mener, det er definitivt noe psykiatrisk sykt med en person i tyveåra som tror de har noe å bestille med å være politiker på høyt nivå når de knapt har vokst ut av bleiene, så minimum tredve, men helst mer. De unge får legge ut på sin “dannelsesreise” og skaffe seg litt materiell verdenserfaring før de melder seg til tjeneste med å styre landet. Herregud. Det går ikke an å respektere kyllinger i politikken uten å devaluere hele konseptet respekt. Men på den annen side bør det ikke være noe hvilehjem for fossiliserte oldinger heller. Det er jo ikke bra når det stadig piper borti hornet på veggen. Folk velges ikke til Stortinget for å “representere velgergruppene” men for å utøve kompetent styring av landets lover, fatte kloke avgjørelser med strategisk ressursbruk og den typen ting. Jeg fatter ikke hvorfor man må være poulær for å kvalifisere seg til en sånn jobb, men på den annen side skjønner jeg jo hvordan man selger en urealistisk drøm til en bande evneveike fjols.
Det er viktig å poengtere at psykopati er ingen diagnose. Det er heller ingen forbrytelse. Det er en funksjonshemning grunnet i abnormale strukturer i hjernen som kan slå tildels svært forskjellig ut på individnivå. Hjerneskade, om du vil. En typisk psykopat har rett og slett ikke evnen til å forstå “hyperkommunikasjon” grunnet i innforståelse, som for eksempel når rask øyenkontakt mellom personer transporterer ganske mye mening mellom dem. Men nok om det. Enhver som ønsker å bli informert kan selv lese seg opp på saken, hvilket bringer oss til poenget: Misbruk av språket for psykopatiske formål. Hva betyr ordene? Kan språket noensinne være eksakt? Ironien i denne saken er at vi lever i en svært lite eksakt verden. Alt handler om statistisk gjennomsnitt i sannsynlighetsmekanikken. At man eventuelt oppfatter noe som solid og stabilt betyr bare at man er idiot. Verken mer eller mindre.
Som alle vet handler det gode liv om å finne en balanse mellom omgivelsenes fundamentale ustabilitet og sin egen mangelfulle kapasitet til å forstå noe av det hele. Vi kan også kalle det å forstå sine egne begrensninger, både i fysisk og mental forstand. Hvor høyt kan du hoppe? Hvor mye er du i stand til å forstå? Hvis noen sier jeg kan hoppe to meter rett opp i lufta så vil de fleste umiddelbart avvise det som forbanna tullprat, eventuelt mistenke at det er noe slags triks med dette. En foreløping ukjent form for lureri som handler om å svindle folk for penger eller noe. Alle vet jo at det er nesten ingen som klarer to meter i høydehopp. Da skal du være fette bra trent og ha teknikken inne. Så hva er greia? Det er like komisk – fra mitt perspektiv – når evneveike troll begynner å mumle om sunn fornuft. De kunne liksågodt ha sagt at de kan hoppe både to og tre meter, for ikke å si bli hengende der oppe så lenge de vil, for det virker omtrent like sannsynlig. Hvorfor tror folk at de har evnen til å forstå ting? Jeg forstår ikke det. Det fremstår som sykt uforsvarlig.
For å komme noen vei med denne diskusjonen må vi etablere noen standarder. Kan du strikke? Selv om du eventuelt ikke behersker denne kunsten vet du kanskje at det handler om kunstferdig fletting av garn med et par strikkepinner. Du vet kanskje også at det er ekstremt usannsynlig at strikking vil oppstå spontant – som en logisk følge av omstendigheten – hvis man bare gir noen et par strikkepinner og et garnnøste. Vi kan si at de har alt de behøver for å strikke noe, men om de ikke vet hvordan dette skal gjøres kan man ikke regne med at de klarer å finne det opp av seg selv. Er vi enige så langt? Godt. Her er spørsmålet: Hvorfor tror folk at det å tenke – i betydningen resonnere – er noe man bare kan? Sånn helt naturlig, liksom? Det er jo uhyrlig i all sin toskeskap. Det er like vanskelig å tenke som det er å strikke — og man lærer det på omtrent den samme måten. En som virkelig kan å strikke klarer også å oppdage mange “klassiske feil” i noe slags ferdig strikket produkt som er fremstilt av noen med lite øvelse i kunsten. Det finnes feil man forventer å se hos typiske nybegynnere og det finnes “geniale feil” av den typen man har vanskelig for å forstå hvordan de overhodet fikk til. Har du selv sett noe slikt? Det samme gjelder forsåvidt for alle menneskelige kunster. De må læres. Strikking er bare noe jeg bruker som eksempel fordi det er så relativt mange strikkere på denne plattformen. Vi kunne også snakket om kokekunst. Alle vet at selv om man gir noen alle ingrediensene og alt utstyret de behøver, så vil ikke de lekreste retter oppstå “helt av seg selv”. Man må kunne greia, ikke sant? Ne c’est pas? Sånn fungerer virkeligheten.
Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i sine studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.
(Wikipedia)
Poenget med “forberedende studier” til høyskoler er å lære folk å tenke, i strukturert og disiplinert forstand. Siden vi har snakket om strikking så langt kan vi si at det er som å lære selve fingerarbeidet før man begynner å studere fremvekst og spredning av tradisjonelle mønstre eller noe sånt. Jeg mener, alle klarer jo å skille det ene mønsteret fra det andre, men ikke alle klarer å regne ut hvordan det ble utført bare ved å betrakte hvordan det ser ut. Men hvis man kan å strikke vil man være så inneforstått med kunstens muligheter og begrensninger at man “ser hva de gjorde” da den eller den typen genser, sokker, fingervanter eller whatever ble laget. En som ikke har peiling vil ikke ha “det faglige blikket” på ting. Forstår vi hverandre så langt? Saken er at jeg kan huske en tid da det var helt vanlig å si at det har jeg ikke greie på om for eksempel politikk, medisin og komplekse samfunnsspørsmål — men etter at nettet kom virker det som enhver idiot tror de har greie på alt, eller at de i det minste kan lære seg opplegget på en lettvint måte gjennom å “snakke med folk”. Hva har skjedd? Folk sier jo ofte at de ikke liker politikk, men sjeldnere at de ikke forstår noe av det. Dette er litt dement. Vi husker alltid selve definisjonen av idiot: Noen som tror de kan, vet og behersker ting de objektivt sett ikke har noen slags peiling på. Eller at de har en mening, om du vil. Det er perverst men ikke desto mindre normalt. Otto von Bismarck var en tysk statsmann. Rikskansler mellom 1870 og 1890. Interessant historie som alle bør lese litt om — men poenget her og nå er hans mest berømte sitat: Ingen ønsker å vite hvordan lover og pølser blir laget. Det er en fæl prosess som hyppig leder til avsmak hos folk som får illusjonene sine knust. Det påfører dem angst og avsky.
Noen skrev noe om hvordan “alle de tradisjonelle politiske partiene” har malt seg inn i et hjørne. For eksempel får man her i Norge inntrykk av at ethvert valg i realiteten står mellom partiene Høyre (med ymse andre koalisjonspartnere) og Arbeiderpartiet (det samme) uten at det egentlig finnes noen meningsfull distinksjon mellom de to. Begge alternativer representerer “det bestående systemet” med globalisme, nyliberalisme og kapitalisme til fordel for diverse internasjonale selskaper uten lojalitet til noe annet enn sin egen profitt. Alt som skjer er uansett til berikelse for eliten og ingen andre (selv om det finnes noe identitetsbasert varians rundt hvem man oppfatter som eliten). For min egen del har jeg ikke noe greie på alt det der. Jeg forventer ikke noe annet fra folk enn at de skal snakke, se ut og oppføre seg som tullinger. For det meste tar jeg da heller aldri feil. Det er ganske deprimerende. Men hva kan du gjøre? Lite annet nytter enn å bare trekke på skuldrene og passe sine egne saker. Samfunnet er jo i det store og hele lagt opp slik at man ikke behøver å være smart for å overleve. Nesten hvem som helst kan “skaffe seg en jobb” og på den måten etablere et etter måten solid økonomisk livsgrunnlag i Norge. Ut over dette finnes alle mulige slags regler og ordninger designet for å bevare og beskytte folks liv, helse og relative standarder. For eksempel kan man henvende seg til NAV dersom man ikke finner en jobb sånn helt uten videre, men dette er imidlertid ikke noe jeg anbefaler hvis det ikke er helt nødvendig. De er ikke greie å ha med å gjøre. Når det er sagt, så er den norske offentligheten vesentlig mye greiere å forholde seg til enn de fleste andre land vi kan/vil/bør/ønsker å sammenligne oss med. De som ikke vet dette mangler rett og slett relevant erfaring, noe som ville vært krystallklart hvis de visste hvordan man skal tenke.
La oss snakke om Storbritannia. Der skjedde det nylig noe bemerkelsesverdig. Britisk høyesterett har fattet en endelig avgjørelse i saken om hvordan man definerer en kvinne — under henvisning til biologi og common sense (som på norsk betyr “alminnelig fornuft” i motsetning til – som vi pleier å si her – “sunn fornuft”, hvilket er en distinksjon som betyr noe fordi alle vet jo at det sunne ikke nødvendigvis er alminnelig – og det alminnelige er ikke nødvendigvis sunt – men vi skal la akkurat den vinklingen ligge for øyeblikket). Dette er svært problematisk. Hva retten burde ha gjort var å avvise at de har kompetanse til å uttale seg om biologisk-medisinske spørsmål, fordi neologismen biologisk kvinne er meningsløs innenfor en strikt biologisk horisont, annet enn for å beskrive “en statistisk tilstand” hvor visse biologiske egenskaper forekommer innenfor rammene av visse kvantifiserbare parametre. I praksis brukes begrepet kjønn bare om forplantning og/eller “strategiske tiltak i forplantningens tjeneste” hos arter som forekommer i naturen. Alle som ønsker å vite mer om saken kan utforske ting på egen hånd. Poenget her og nå er at britisk høyesterett i kraft av sin bisarre avgjørelse har påtatt seg religiøs makt, noe som neppe kommer til å ende bra. Biologisk sett finnes det jo ikke noe “siste ord i saken” hvis man leter etter en definisjon av kvinner. Kirken har imidlertid noen oppfatninger, som de uselvisk deler ut til alle som gidder å lytte. Dessuten har det blitt opparbeidet en disproporsjonalt stor opinion i denne saken, sammenlignet med hvor sjeldent fenomenet transkjønn er. (Det handler om mindre enn èn prosent av befolkningen.) Problemet er at det går ikke an å si at alle ravner er svarte hvis vi vet at èn prosent av dem er hvite. Alle betyr alle. Nesten alle betyr noe annet. Det går ikke an i virkeligheten å stille opp noen eksakt definisjon av begrepet kvinne, verken i teori eller praksis. Så hva handler dette egentlig om? Mitt svar er at dette er idioter som oppfører seg slik idioter gjør. Siden trekker jeg bare på skuldrene og går min vei. Andre har imidlertid sine egne oppfatninger om problemets natur.
Det er ikke politisk korrekt i året 2025 å bruke ordet mannhaftig, men den operasjonen jeg driver her kan jo beskrives som et slags språkets museum, så jeg gjør det likevel. Alle har sett en “mannhaftig” kvinne. Eller butch som de sier på engelsk. Uttrykket til mannhaftige kvinner er definitivt “maskulint” i hvordan de står, går, snakker og ordlegger seg. Folk har som regel også sett femi dudes, som er jentete og fulle av prinsessenykker, slik at vi kan uten vanskeligheter peke og si at hun butche dama er definitivt “mer mannfolk” enn han Sigbjørn Amadeus Mozart der borte. Det er ikke urimelig selv om det kanskje er både ufint, uhøflig og det ene med det andre. Poenget mitt er at jeg vet ikke hva slags innavla heimføding man må være for å ikke i voksen alder ha fått med seg at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn. Sånn har det alltid vært. Så hvor langt er egentlig det skrittet man må ta for å akseptere at det forekommer individer som har “kjønnsbetinget identitetsforskyvning” til en sånn grad at de er transkjønnet? Det er jo først og fremst en sak som angår de det angår — eventuelt fastlege, psykolog og andre fagfolk som måtte stå i saken. Det vi alle ønsker er jo bare en praktisk velfungerende løsning som alle kan leve med, er det ikke? Likevel kan vi observere politikere og andre maktpersoner som blander seg borti ting de ikke har noen greie på under henvisning til common sense, som i seg selv ikke betyr noe annet enn “vanlig folkevett” (som har mange og velkjente begrensninger). Vi merker oss samtidig at selve kronargumentet til en typisk TERF – trans-ekskluderende radikal feminist – altså de som først og fremst har presset frem denne absurde saken, handler om “utrygghet i rene kvinnesoner” (garderober, offentlige toaletter, med videre) og hvordan en mann i prinsippet kan “kle seg i kvinneklær” for å spionere på kvinner i sårbare posisjoner. Hvordan blir det noe bedre nå? Alle vet jo at det også finnes transmenn som i henhold til det ønskede regelverket nå må henvende seg til “kvinnesoner” for å gjøre sine toalettærender og denslags. Hva kan nå stanse en cismann fra å bare si at de er trans og derfor er nødt til å bruke kvinnesonen? Ønsker de en regel om at folk må vise frem kjønnsorganet sitt i døra?
Det har allerede forekommet usaklig aggresjon mot kvinner som ikke er “feminine nok” i slike situasjoner, hvor èn eller flere gale individer har oppfattet dem som “menn i kvinneklær” og utsatt dem for alt fra hets til voldelige overgrep. Hele opplegget er ganske far out, som amerikanerne sier. Ifølge min rettsoppfatning er det den som går til angrep på noen andre som bærer skyld for hendelsen, ikke offeret. Skal tru om den kråka vil drepa meg, som mannen sier i sangen. Hei fara. Det er ubegripelig for meg hvor all denne angsten kommer fra. Hva ville jeg selv tenkt dersom jeg befant meg på et offentlig herretoalett og et “individ i kvinneklær” kom seilende inn der? Sannsynligvis bare hmm. Det var sært. Men ville jeg ha blitt redd? Bare hvis de oppførte seg psykotisk og viftet med et våpen eller noe. Hvis de bare skulle på do ville jeg ha tenkt at det må være lang kø på dametoalettet, fordi alle damer jeg har møtt rynker typisk på nesa ved tanken på å måtte bruke herretoalettet. Uansett, slik er nivået denne debatten har lagt seg på. De fleste er hånflirende idioter som ikke vet hva transkjønn er, men de føler veldig sterkt at “Gud skapte dem som mann og kvinne” eller noe i den gata. Det hele er svært anti-intellektuelt, som jeg tror er hele poenget med all opphisselsen, for å være ærlig. Folk nekter plent å godta at kjønn kan være ubestemmelig, omskiftelig eller på andre måter udefinert. De forlanger klare linjer til en sånn grad at det har fremprovosert en høyesterettsavgjørelse på et område som faller utenfor rettens formål og kompetanse. Hvilke andre aspekter av biologifaget har retten definisjonsmakt over? Gjelder det bare folks “biologiske kjønn” eller har de for eksempel synspunkter på rase og den typen ting også? Vi venter i spenning på videre utvikling i saken. En dør har blitt åpnet men det er for tidlig å si hva det betyr. Foreløpig føyer det seg bare inn i en rekke bekymringsverdige forhold vi kan observere i Storbritannia etter Brexit. Snåle ting skjer og dårlige vardøger samler seg på horisonten.
Vi avslutter med et klassisk øyeblikk fra den storbritiske pessimismens historie:
Det er ikke urimelig å si at feiringen av La Semana Santa – “den hellige uken” – er mer sadomasochistisk langs kantene enn det lutheranske opplegget. Her er det full pupp. Og med “her” mener jeg Spania, Portugal og de latinamerikanske landene, som har hatt greiene sine gående siden middelalderen. Kostymer og det hele. Eventuelle likheter med andre tiltak skyldes at disse andre har hermet etter La Semana Santa, ikke omvendt. Jeg vet ikke hva alt dette betyr i våre dager annet enn at opptogene trekker turister, som legger igjen masse gryn. Hotellrom, restauranter, souvenirer og alt annet som hører med. Det er en stor industri som er viktig for spansk nasjonaløkonomi.
Hvorfor kaller vi det påske? Det kommer fra det gammelhebraiske ordet pessach, som betyr å “hoppe over”. Det handler om en fortelling i 2. Mosebok hvor en dødsengel kom for å drepe alle de førstefødte i Egypt, men jødene hadde et knep. Fordi de smurte blod fra offerlammet på dørstolpene hoppet dødsengelen over dem. Når det spørres om hvorfor tyskere og briter sier henholdsvis Oster og Easter så henger dette sammen med den hedenske gudinnen Ostara/Eostara. Du vet. Hun med kaniner og egg. Det er visst noe med Jesus også, men ingen er helt enige om hva. Er han offerlammet som skal blodstrykes utover dørene i bygda? Kanskje til og med Kain og Abel er innblandet i affæren. Vi tar jo med så mye som mulig når vi først skal begynne å kline med blod. Dør Jesus på vegne av alle mennesker slik at de skal få evig liv og frelse gjennom denne nåden? Det finnes noen som påstår det også. Det virker kanskje litt drøyt men okay. Folk “dør for saken” hele tiden. Og hva med Judas? Hvordan feirer man Judas når det er påske?
Viktigere ting som skjer er at løvspretten har kommet, selv om det ennå er nattefrost. Bjørka er en tøff plante. Ingen kan si noe annet. Alle som bor langt mot nord har et sterkt forhold til årstider. Våren er viktig. Det føles jo naturlig å feire at vinteren er slutt, på alle mulige slags måter, så det må vi regne med at folk har gjort i alle år. Jeg tenker selvsagt på en passende påskemusikk: Vårofferet av Igor Stravinskij. Orkesterverket som så å si egenhendig forandret hele denne musikksjangerens historie. Til en sånn grad at vi kan snakke om før og etter Vårofferet. Jeg oppfordrer alle til å sette av litt tid til å lese om historien, lytte til musikken, og også se oppføringer av balletten hvis man finner dem. Noe mer behøver man ikke å vite om påsken. Nå har de selvsagt årstider i Spania og latinerlandene generelt også, men det ligner ikke på dramatikken i nord, hvor vinteren virkelig kverker alt og alle som ikke har en plan når kulda kommer. Av denne grunn alene bringer våren med seg en naturlig følelse av “frelse” fra vinterens jerngrep. Mai er jo den beste av alle årets måneder, med alle sine fridager, alle festivitasene, alt hei og hå. Nå skal man ut med sommerklærne for første gang og nyte utepilsen selv om hendene og nesetippen kan bli litt kalde noen ganger.
Det var en kis på radioen i dag som snakket om hvordan lyden av løvblåser og plenklipper er noe positivt. Det gjør ham optimistisk og bringer med seg “vårstemning”. Ikke alle synes det. Selv er jeg verken her eller der. Påsken betyr ikke noe for meg, det er bare noen helligdager som kommer og går hvert år. Visst finnes det fortellinger om ditt og datt, men hva så? Jeg har ingen interesse verken for Jesus eller Ostara, og ihvertfall ikke for blodritualer overfor dødsengelen. Da har ting gått for langt. Imidlertid setter jeg pris på at våren har kommet — og jeg benytter meg av “helgefreden” til å lytte til stillheten der ute. Vel, stille og stille, det jeg mener er at jeg hører ingen maskinlyder. Det er jo noe. Ellers er det jo slik på denne tiden at småfuglene holder et jævla leven. Jeg tror det er noen sex-greier. Dessuten har allergikerne diverse problemer med alle bjørkespermiene som flyter fritt rundt overalt, eller det er like før det kommer. Du vet. Løvspretten er en del av bjørkas parringsopplegg. Sånn er naturen. Helt skamløs. Vi mennesker er selvsagt mye mer elegante og raffinerte i all vår flørting og romantikk. Synes du ikke det? Man hører jo historier. Foreløpig er det uklart om det finnes noen grenser for hva slags dusteting folk er i stand til å finne på. Et kjent Albert Einstein-sitat beskriver dette: De eneste endeløse ting vi kjenner er universet og menneskets dumhet, men jeg er minst sikker på universet.
Menneskers intriger rundt komplekset med sex og romantikk er forbløffende til tider. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste før jeg oppdaget “usaklig skilsmisse”. Ka du trur? Tanken er at det ikke skal være lov til å ta ut skilsmisse uten at det kan anføres en “saklig grunn” (som imidlertid ikke ble spesifisert nærmere). Initiativet kommer fra en gruppe menn (jeg vet ikke om det er noen kvinner involvert, jeg har ikke fingransket greia, men dette låter jo som klassisk sippete mannfolk) som etter alt å dømme føler seg utsatt for urettferdighet. De har ikke gjort noe galt. De jobber og oppfører seg som folk men likevel vil hun skilles. Er det virkelig lov? De mener at det ikke bør være så enkelt å skille seg – det må jo være en saklig grunn – og finner ikke uventet noen grad av støtte i diverse religiøse kretser. Hva tenker jeg? Jeg tenker at dette er komedie på høyt nivå. Hvor lenge er det mulig å få karakteren til å fungere på troverdig vis uten å oppdage at det er dem det er noe galt med? En smart person vil jo vurdere dette alternativet svært tidlig hver gang det “er noe”. Er det meg det er noe galt med? De vil kanskje ikke si spørsmålet ut høyt, men de vil definitivt vurdere muligheten for at det er noe de ikke får med seg i situasjonen. Et skjult element som kanskje er viktig. Bare dumme mennesker tror de skjønner alt med det samme. Hva kan jeg si? Alle vet at dette er sant. De smarte venter litt med å bestemme seg for hva de står overfor, ihvertfall så lenge det ikke er nødvendig å “ta stilling” til hva det enn handler om. Vente og se er hvordan vi typisk legger ut dette i ord. Ofte – men ikke alltid – en smart ting å gjøre.
Selv har jeg ingen mening om ekteskapet som sosial institusjon og enda mindre om de religiøse aspektene, men jeg vet at det medfører visse juridiske plikter og rettigheter. Da jeg selv skilte meg for tyve år siden var det “obligatorisk megling” mellom partene, hos en offentlig funksjonær. Det endret ingenting men jeg antar det måtte tas med på en sjekkliste for byråkratisk rebusløp. Partene var og forblir enige om at skilsmisse er/var den beste vei fremover for begge. Avgjørelsen var ferdig diskutert lenge før det offentlige kom inn i bildet. Sånn endte den saken. Jeg har ikke fulgt med på utviklingen men jeg har ikke hørt noe som tyder på at norsk lov har endret seg på dette området. Jeg tror det er nok at èn av partene ønsker skilsmisse, men det er ihvertfall nok når begge vil det. Hvem flere angår det? Barna? Uten at jeg skal påstå noe bombastisk vil jeg hevde det er verre for barna når mor og far har et “dårlig ekteskap” enn når de er skilt. Barna ser jo det de ser. Hører det de hører. De er ikke idioter, bare uerfarne med tingene i verden. Det går ikke an å verken forstå eller forklare “andre folks romantiske opplegg” så de fleste prøver ikke engang. De sier typisk åja både til nyheten om at man har “møtt noen” og til at man har avviklet prosjektet. Hva annet skal de si? De fleste har jo nok med å administrere sitt eget opplegg om de ikke skal sitte og filosofere rundt “hva som hendte med de to” også. Hvis noen sier det er enkelt å stå i et forhold så lyver de. Enten det eller så er det noe galt med bildet. Nå pleier jeg ikke akkurat å diskutere denslags med folk, men det hender jo man utveksler noen tanker og fortellinger. Nesten alle er enige om at livet ville vært mye enklere hvis folk gjorde som man forventer av dem — men selv da er det ikke sikkert man føler seg fornøyd. Kanskje er det et problem at du er alt for forutsigbar? Sånt skjer. Som sagt, man hører historier.
Vi avslutter med et nyere band som visstnok “viderefører det australske rockesoundet”…
Grunnprinsipp eller det første prinsipp er innen filosofien og vitenskapen et grunnleggende påstand eller en antagelse som ikke kan avledes fra noen annen påstand eller antagelse. De første prinsippene i filosofien er fra første årsak holdninger og undervist i henhold til Aristoteles, og nyanserte versjoner av første prinsipper blir referert til som postulater i henhold til Immanuel Kant. Innen fysikk er en størrelse eller verdi basert på grunnprinsipper dersom den kan beregnes ut ifra et sett grunnleggende etablerte fysiske lover og konstanter, og ikke behøver nye konstanter og modeller. Innen matematikk kalles et grunnprinsipp et aksiom eller postulat.
Tror du på gravitasjonsteorien? Dette er et annet spørsmål enn om du tror på gravitasjon som observert fenomen. Det er hva vi ser — og det er hvordan vi forklarer det vi ser. Så vi kan omformulere det første spørsmålet og heller spørre om du tror på forklaringen av det som skjer, eller matematikken i det hele om du vil. For eksempel må man ha en ganske sær og eksotisk forklaring av fenomenet gravitasjon for å få prinsippet om flat jord til å stemme. Jeg mener, selv en så evneveik matematiker som jeg ser jo umiddelbart at Newtons lover for gravitasjon og bevegelse må forkastes dersom man ønsker at jorda skal være flat. Det går rett og slett ikke an å ha begge deler. Den fysikken vi baserer all menneskelig teknologi på forutsetter “kuleform” på alle objekter over en viss størrelse uti himmelrommet.
Ikke desto mindre eksisterer det en ganske tallrik – og derfor politisk sterk – bevegelse der ute som insisterer på at jorda er flat. Du vet. Pannekakeformet. Dette er de helt fullstendig fette sikre på. Jeg vet verken hvordan eller hvorfor man blir sånn men jeg antar de føler dette veldig sterkt eller noe. Det arrangeres jevnlig konferanser og andre sammenkomster for tilhengerne av flat jord. Jeg vil si dette er en kult. Noe parareligiøst. Hvis vi analyserer opplegget vil vi antagelig finne ut at det til syvende og sist handler om identitet og samhold. Det er jo en spennende opplevelse å stå i noe “alternativt” som i det store og hele møtes med liten forståelse ute blant befolkningen. Man finner styrke i overbevisningen om at man har rett — og “alt som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere” som Nietzsche sa, slik at all den hån og hat som man må påregne å møte fra de normale i denne saken virker galvaniserende på bevegelsens indre samhold.
Har du møtt noen sånne? Det er ikke enkelt å si hvordan man bør forholde seg til individer med forrykte idèer, men på en generell basis foretrekker jeg selv å la være. Jeg vil ikke snakke med dem, eller på andre måter ha noe med dem å gjøre i det hele tatt. Jeg mener, flat jord? Herregud. Det er så fundamentalt perverst at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Uansett hvordan det der spiller seg ut i praksis, her er det interessante spørsmålet: Hva er grunnprinsippet hos slike bevegelser som disse som jåsser rundt og påstår at jorda er flat? Hva slags aksiomer bruker de i matematikken sin? Kan hele sulamitten reduseres ned til et utformulert første prinsipp som alt annet bygger på? Filosofisk sett ja. Det er enkelt. Folk begår den fundamentale misforståelsen at de har evnen til å forstå verden med alt sitt innhold. De overvurderer med andre ord sin egen vurderingsevne. Derfra og ut kan hva som helst skje. Har du ikke hørt det? Folk evner å tro på de mest usannsynlige ting. Behøver vi å dissekere fenomenet religion, for eksempel? Jeg tviler på det. Av hensyn til det vi kan kalle den innenlandske husfreden i kongeriket Norge praktiserer vi full religionsfrihet. Folk kan tro hva fanden de vil. Men åpningene for å introdusere en helt ny fysikk er svært trange. Det finnes jo vitenskapelige beviskrav.
Kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Vi kan faktisk si at kritisk tenkning er umulig hvis man samtidig tror at man har noen slags implisitt evne til å oppfatte og assimilere “sannheten” på likefremt vis. Da har man gitt seg selv gudekrefter og sånt ender aldri bra. Alle vet at mennesker er kjent for å være både feilbarlige, upålitelige og det ene med det andre. Vi er jo i det store og hele bare fjollete apekatter. Man bør ikke forvente for mye verken fra seg selv eller andre. Det beste vi klarer å få til er en “vilje til sannhet” som i praksis viser seg som redelighet. Avtalelovens paragraf 33 definerer redelighet som “en allment akseptert forretningsmoral innenfor det gitte forretningsområdet” og denne formuleringen har betydning i forhold til svindel, kontraktsbrudd og slike ting, når og hvis det havner i retten. I en større filosofisk forstand betyr det mer eller mindre det samme som ærlighet, ihvertfall i alle sine praktiske applikasjoner. Ofte tenker jeg at jeg burde ha blitt advokat, fordi “det juridiske” er et naturlig virkeområde for moralfilosofi, men så tenker jeg på “forretningsområdet” som en typisk advokat jobber innenfor. Da kommer brekningsfornemmelsen. Det er nok best å holde litt avstand. Jeg føler omtrent det samme i forhold til politikken. Det er et filosofisk ørkenområde. Greia er ikke vinklet mot å “snakke sant” men heller si (og ikke si) de riktige tingene i alle påkommende situasjoner, uavhengig om det teknisk sett er sant. Som alle vet er jo den eneste gangbare valuta i politikken stemmetall. Hvor mange stemmer på deg? Hvis du ikke har et bra tall spiller det liten rolle hva annet bra du eventuelt måtte ha. Sånn fungerer den saken.
For meg er dette enkelt: Det er dårlig moral å bare tro på noe uten å sjekke og dobbeltsjekke informasjonen. Noen ganger er det nødvendig å “ha litt tro” for å få gjennomført et eller annet halvproblematisk prosjekt, særlig når det involverer samarbeid med andre mennesker, men å tro på noe man ikke behøver å tro på defineres som overtro. Her er for eksempel et klassisk spørsmål: Tror du på Gud? Det er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet. Betyr det noe hva jeg tror? Tror du jeg har makt til å skuffe Gud? Et bedre spørsmål er om Gud tror på deg — og i så fall på hvilket grunnlag av troverdighet og ære. Tenk litt på den, du. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på ting koker moralen alltid ned til “rett handling”. Ting vi kan ha drømmehodet fullt av men som vi aldri gjør har i praksis ingen vekt og verdi. Det å bare tenke noe er verken her eller der — men så snart vi sier det høyt (eller skriver det ned) har det blitt tilført fysisk momentum. Nå har tankene fått kraft til å påvirke andre. Dette behøver ikke å skje – alle andre kan for eksempel bare ignorere ytringen din – men det kan skje. Det vet man aldri, selv om noen ting er mer forutsigbare enn andre. Løgn er ofte svært effektivt, noe de fleste som praktiserer denne kunsten lærte allerede som barn: Det går an å manipulere folk med litt strategisk utplassering av idèmateriale, særlig når det handler om sånt som folk ønsker å tro. Folk lyver om alt mulig, hele tiden, både for seg selv og for andre. Motivene varierer men prinsippet forblir det samme. “Viljen til å tro” er noe fundamentalt forskjellig fra “viljen til sannhet”. Blant annet har man jo – metafysisk sett – plassert det agerende subjektet (altså seg selv) i en kategorisk annerledes maktposisjon. De går inn i prosessen med aksiomet “jeg har evnen til å forstå dette” selv om intet annet i livet deres bærer vitnesbyrd om noen stor forståelse av noe som helst. En “sannhetssøker” vil sjalte ut all informasjon som ikke stemmer overens med sakens kjente fakta, selv om dette er “ubekvemt”, mens de som ønsker å tro vil vise en tendens til å foretrekke informasjon som støtter hypotesen deres (og sjalte ut alt annet).
Hvor farlig er det at folk lyver? (Eller at de er fulle av ovetro og tøys, som i praksis betyr akkurat det samme.) Det finnes ikke noe generelt svar på spørsmålet, fordi det kommer jo an på situasjonen. Det eneste generelle vi kan si er at det teller som konseptuell bevisførsel når noen lyver. Kan de lyve om det ene så kan de også lyve om det andre. Følgelig må man forholde seg til dem med noen grad av skepsis. De er ikke seriøse mennesker. I hvilken grad er dette et problem? Folk kan jo ha underholdningsverdi selv om de er userløse. Du vet. Søte, sjarmerende og jeg vet ikke hva. Men jeg vet at de ikke er dem man går til når gode råd er dyre. Når situasjonen krever seriøse, kompetente og stødige typer, noe vi kan argumentere for at den alltid gjør hvis man for eksempel er statsleder eller står i noen annen slags maktposisjon på høyt nivå. Det er degenerativt for den mentale folkehelsa når sånne funksjoner tilfaller tvilsomme typer. Eventuelt kan vi snakke om det som et høne og egg-problem: Det kreves degenerert mental folkehelse for å få valgt inn tvilsomme typer til maktposisjoner på høyt nivå via demokratiske virkemidler. Man er nødt til å “tro på julenissen” om du vil. Utkommet blir uansett det samme, uansett hva vi velger som “første årsak”. Tenk på en viktig jobb. Hva som helst. La oss for eksempel si direktør for Rikshospitalet. Da har man jo litt av hvert å holde orden på. Tenker du at dette er noe “hvem som helst” kan få til? Jeg tror man har plikt til å utlyse alle sånne “toppjobber” men jeg tror også at annonsen for stilling ledig vil ha noen punkter under rubrikken for “ønskede kvalifikasjoner” — med krav om solid dokumentasjon og gode referanser. Tror du ikke det? Jeg klarer uansett ikke å se for meg hva slags tosk man må være for å tro at “hvem som helst” kan klare jobben med å være direktør for Rikshospitalet. Men hvem som helst kan bli politiker. De skal jo bare styre landet.
Vi avslutter med litt klassisk rock fra 90-tallet:
Prince Rogers Nelson (1958-2016) – han døde av en overdose fentanyl – hadde en legendarisk hitsang ved dette navn i året 1982. Jeg husker det godt. Tanken den gangen var at verden (slik vi kjenner den) vil opphøre å eksistere i år 2000, eventuelt at “noe vil skje” som forandrer alt. Så her er vi, femogtyve år senere, og hva skjedde? Alle vil selvsagt peke på internett. Mitt generelle inntrykk er at flertallet av de som vanker på denne plattformen er “godt voksne” så jeg gjetter på at de fleste husker greia med Y2K og hvordan visse dommedagsprofeter spådde at verdens datasystemer kom til å frike ut og “gå ned” fordi årstallene i nettets barndom ble angitt med bare to sifre. Hva skjer når det går i null? Ingen visste, men alle som drev med data kunne skrive mange dyre arbeidstimer dedikert til å “fikse problemet” så hvorfor skulle de protestere og si slapp av? Det gjorde de da heller ikke. Tvert imot. Alle som hadde peiling på data var engasjert både her og der gjennom hele året 1999. Du vet. For å forberede alle som ikke hadde peiling, men som hadde penger.
De som også husker filmen The Matrix – fra året 1999 – husker kanskje at hele premisset for “den kunstige virkeligheten” folk var fanget i begynte med det som den gangen ble kalt Y2K-problemet og at programmet var satt til å kjøre en versjon av dette året som skulle vare evig. Uansett hva som huskes og ikke huskes er det rimelig å si at filmen landet som en bombe hos publikum verden over, som tildels den dag i dag er sterkt preget av diverse konsepter som ble introdusert i løpet av forviklingenes gang. Samtidig, spredt rundt omkring i USA, fantes den gangen noe som ble kalt The Millennium Militia, som blant annet Timothy McVeigh – Oklahoma-bombemannen – var løslig assosiert med. Opplegget deres var noe av det samme, eller altså at “myndighetene” kommer til å iverksette noen slags falsk operasjon tilknyttet Y2K som skal slavebinde alle amerikanere, ta fra dem våpnene og det ene med det andre. Les om saken på nettet hvis du er mer nysgjerrig enn bare min overfladiske nevning av greia, men alle vet vel at det finnes mange gale amerikanere som tror på nesten hva som helst, særlig at det er “noen som er ute etter dem”. Jeg har selv snakket med noen sånne. Jeg spør dem alltid hvorfor noen skulle være interessert i dem. Du er jo bare en vanlig fyr. De som driver med overvåkning må forholde seg til budsjetter. Det må være noe før de gidder å bruke hundretusenvis av penger på en operasjon.
Nå skjedde det jo ikke noe særlig spennende i år 2000 – bortsett fra at det går an å si noen ting om presidentvalget det året – men til gjengjeld fikk amerikanerne mer enn nok i år 2001. Alle husker – eller har i det minste hørt om – 9/11. Altså den ellevte september skrevet på amerikansk manèr, med måned før dag. Det var ganske imponerende saker. Ingen hadde sett noe sånt før. Selv her i Norge var det politikontroller langs veiene i dagesvis etterpå, uten at jeg noensinne har forstått helt hvorfor. Det kommer jo ikke noe mer. De som gjorde den greia er ferdige nå. Poenget er avlevert. Nå handler alt om hva amerikanerne kommer til å gjøre. Er de forutsigbare? Det er de. Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes folk som er bare “rene nihilister” uten annen mål og mening enn å skremme og forvirre — men i enhver klassisk sammenheng har fenomenet terrorisme blitt brukt som provokasjon, designet for å villede fienden og påvirke strategiene deres. Hvis noen virkelig fører krig mot USA så er 9/11 bare et anslag, det er ikke hele krigen. Ihvertfall er det ikke det siste de har tenkt å gjøre. Alle som kan noe som helst om militærstrategi skjønner såpass. Visst var det store og kostbare materielle skader, foruten et dødelighetstall langt hinsides noe annet terrorangrep før eller siden, men den virkelig dyre enden av opplegget rundt 9/11 handler om de håpløse hengemyrkrigene USA – eller skal vi si “koalisjonen av frivillige land” – ble viklet inn i over tiårene etterpå. Nesten alt som ble gjort etter 9/11 var idiotisk — og ikke minst forutsigbart. Vi behøver ikke engang å si noe om alle konspirasjonsteoriene. Det er ikke nødvendig å forlate virkeligheten. Hele “krigen mot terror” har medført alvorlige skadevirkninger på den generelle “sivile tilstanden” til alle land som var innblandet i affæren.
Selv er jeg så gammel at jeg husker Vietnamkrigen. Det finnes sikkert noen som har regnet på hva den greia kostet for amerikanerne, litt i likhet med Verdenskriger èn og to her i Europa, først og fremst i form av “tapt arbeidsfortjeneste” på det store samfunnsnivået, men som noe personlig tragisk for alle som var direkte involvert i selve krigføringen. Mange generasjoner har blitt skadelidende. Imperier smuldret opp og forsvant. Når sluttet Den andre verdenskrig? Her i Norge er vi vant til å si året 1945. Du vet. Frigjøringedagene i mai og alt det der. Men for tyskerne var det ikke over før i året 1989, nærmere bestemt på selveste Shicksalstag (“skjebnedagen”) som på tysk manèr skrives 9/11. Altså den niende november. De godt orienterte rekker straks opp hånden og sier Kristallnacht (“krystallnatten”). Det er mer også, men her og nå skal vi ikke gå nærmere inn i saken. Poenget mitt er at det er så dyrt å drive med krig i moderne samfunn at jeg har vanskelig for å se at selv “de internasjonale finanshusene” (som angivelig tjener penger på alt folk gjør) har noe særlig å hente fra greia. Hvem tjener på krig? Våpenprodusenter? Alle som har sett fjernsynsbilder fra Ukraina – og la oss ikke engang nevne Gaza – skjønner at det blir ikke billig å reparere alt det synlige skadeverket på bygninger, infrastruktur og så videre, men i tillegg finnes alt man ikke ser. Hva slags grunnlag for “vennskap” finnes mellom ukrainere og russere etter denne affæren? Det ser ikke bra ut. Jeg mener, hatet mot “Det britiske imperiet” er fortsatt noe som finnes nesten i fysisk form der ute. “Tyskerne” har på sin side klart å styre bemerkelsesverdig bra siden 1945, ikke minst fordi de har hatt vett nok til å holde kjeft om naziårene. For hva skal man egentlig si? Alle skjønner jo at det var bestefar som gjorde alt det gale, man kan ikke blamere Heino og Hans som lever på 2000-tallet for noe av dette.
Det er vanskelig å være i slekt med en stor jævel som alle hater. Tenker jævelen selv på dette? At det vil gå ut over både barn, barnebarn og alle andre som vagt blir assosiert med dem? Neppe. Har Hitler noen levende slektninger? I så fall er det ikke noe de skryter av. Hitler selv ville sannsynligvis sagt at han gjorde alt bare for at Tyskland skulle bli en ledende nasjon i verden igjen. Det handlet om den tyske rasens storhet. Dens skjebne. Nordmenn er typisk laget slik at vi blir litt sånn “meh” når folk begynner å snakke på den måten. Du vet. Det er naturlig å vifte med norske flagg og kle seg i teite kostymer når det er landskamp i fotball eller noe, men vi føler skepsis hvis noen friker helt up med “nasjonale symboler” over hele linja hver bidige dag, sånn som visse amerikanere. Det blir litt feil. Vi toner ting litt ned i hverdagen. La oss kalle det en positiv spinn på Janteloven, slik at den blir mer som Kardemommeloven, uten at selve poenget går tapt: Du er ikke spesiell. Eller jeg mener, selvsagt er du det, i den forstand at alle er unike og alt det der, men i forhold til “den store verden” er du bare en tilfeldig forbipasserende ape som aldri kommer til å skjønne stort av det hele. Hvorfor var det for eksempel en første verdenskrig i det hele tatt? Folk bør etter min mening begynne der hvis de ønsker å forstå det som skjer nå. Jeg lover. Ting henger sammen. Det er ikke ubegripelig, men det er på den annen side ikke lett å begripe heller. Det finnes ingen enkle svar. Vi kan faktisk påstå – uten å være urimelig – at “troen på at det finnes enkle svar” var hva som forårsaket alle de store (og små) krigene i moderne tid. Men nå er det slutt.
Riktignok ikke uten å vende tilbake til begynnelsen:
Kriminell er det samme som forbrytersk, en som bryter lovbestemmelser, det som hører under strafferetten. Begrepet brukes i dagligtalen gjerne noe mer begrenset om en som med vilje har begått et straffbart forhold som kvalifiserer til mer enn en bot. Å kalle noen for kriminell uten at det foreligger en fellende dom, vil normalt være erstatningsbetingende som en ærekrenkelse etter skadeerstatningsloven § 3-6a.
Et klassisk trekk hos fascister er at de fantaserer om å sende folk hit og dit, alt ettersom. Send dem ut av landet. Send dem hjem. Send dem i fengsel. Sånne ting. For å gjøre noe slikt i praksis må man selvsagt ha et opplegg for å få jobben gjort. Alle skjønner såpass. De eneste tingene som “bare skjer” er generelt sett ting vi ikke ønsker. Du vet. Ugresset vil komme hvis man ikke luker og vedlikeholder greia si til enhver tid. Er ikke uønsket hårvekst en ting? Enten det er huset, hagen eller din egen kropp; dårlig stell leder automatisk til forfall. Etter et par år vil alt være ugjenkjennelig. Alle vet dette. Det er derfor vi rydder, reparerer, rengjør, steller og holder oppsyn med nærmiljøet og intimsonene. Det finnes ikke noe sånt som å “leve naturlig” hvis man er et menneske. Vår skjebne er annerledes.
Martin Niemöller er kanskje ikke noe kjent navn for alle, men de har likevel hørt den der med at “først kom de og hentet alle jødene, men jeg sa ingenting for jeg er ikke jøde” og så baller det på seg. Den ene etter den andre gruppen – fra kommunister til seksuelle avvikere – blir “hentet” og forsvinner ut av historien helt til fortellerstemmen konkluderer med at da de kom for å hente ham var det ingen igjen som kunne si noe. Han satt da også i fengsel under hele Den andre verdenskrig fordi han var obsternasig – selv om han ellers var en god nazi – sånn som teologer noen ganger kan være når de henger seg opp i noe med moral. Folk sier jo at alle har en grense. De kan tolerere mye men aldri alt. Og definitivt ikke “hva som helst”. Alle sier jo dette. Jeg finner meg ikke i hva som helst, sier de. Jeg har hørt folk si dette mange ganger. Jeg har ingen grunn til å tvile på at det er sant. Imidlertid har de samme folka ofte forbløffende høy toleranse for sånt som hender med andre enn dem selv. Ganske pussig det der, i grunnen. Jeg forstår det ikke.
Generelt sett ønsker jeg alltid hell og lykke for meg selv, uten at jeg dermed alltid får det som jeg vil. Verden er full av alskens problemer og irriterende detaljer. De bare kommer og kommer. Hva skal man gjøre? Jeg ser ikke noe annet – og ihvertfall ikke noe bedre – alternativ enn at man får gjøre så godt man kan med det man har. At jeg i det hele tatt lever betyr jo at jeg har lyktes “godt nok” helt frem til nå. Hodet mitt fungerer. Kroppen er “grei nok” for alderen. Jeg har ikke noe saklig grunnlag for å klage. Hvordan jeg eventuelt “føler meg” er aldri noe tema. Betyr det noe? Jeg synes ikke det. Det er i de fleste situasjoner et høyst usaklig element. Og som med meg selv, så med andre. Det er ikke viktig for meg hvordan folk “føler seg” og jeg vil helst ikke høre noe om det. Snakk med en psykiater eller noe. Begynn med yoga. Hva vet jeg? Bare at andre folks følelser ikke er mitt problem. Jeg bryr meg jo ikke engang om mine egne. Eller rettere sagt: Jeg lytter til følelsene mine helt til de er ferdig med å snakke men de får aldri lov til å bestemme noe. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Årsaken til at jeg definerer meg som kriminell – på et ideologisk identitetsgrunnlag – er jo at jeg har så mange impulser og lyster som er bent frem kriminelle. Jeg er – som man sier – nødt til å beherske meg. Ordet jeg pleier å bruke er disiplin men det betyr det samme i praksis: Jeg lever og virker i henhold til loven.
Dette er imidlertid ikke nok. Hva trodde du? Jeg behøver mer enn bare loven. Jeg krever også folkeskikk. Du vet. Noe som er vanskelig å definere men alle vet likevel hva det betyr (og ikke betyr). Hva skal vi si? Standarder? Det er jo et ord jeg slenger rundt meg ganske ofte. I det forrige jeg skrev siterte jeg selve det fundamentale grunnlaget for moral, helt ned til et biologisk nivå: Ikke gjør mot andre noe du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Vanskeligere er det ikke. Hvis du gidder å grave i saken vil du finne ut at dette er grunnlaget for alle fobier: Folk vet – på et underbevisst nivå – at det de gjør er galt, men de gjør det likevel fordi det er profitabelt. De henter ut “fortjeneste” men samtidig henter de ut angst, med mindre de er psykopater. Kognitiv dissonans oppstår på forutsigbare og velkjente måter. De eneste som aldri erfarer sånt er slike som meg: Du kan grovt sett velge mellom ekstrem selvdisiplin eller zombifikasjon via narkotiske stoffer, hard suggesjon av visse enkle idèer og den typen ting. Programmering, om du vil. Alle er uansett nødt til å forholde seg til en virkelighet som aldri noensinne bryr seg om hvordan noen av oss “føler seg”. Eller har du en annen erfaring? Jeg tviler på det. Hva slags bevis krever du? Jeg vil her og nå bare peke på hvor relativt mange som tar diverse medikamenter som er designet for å justere hvordan de “føler seg” i forhold til verden og sitt eget speilbilde. Enten de får dette av legen eller de handler det på svartebørsen. Eller kanskje de bare pælmer innpå et par alkoholenheter for å roe seg ned. Sånt skjer. Jeg har sett det mange ganger. Du vet. Når ting knyter seg i folk.
Jeg ser ikke poenget med å gjøre noe mer enn å oppfordre leseren til å utforske Carl Jung og “skyggens psykologi”. Om de siden gjør noe med det er ikke mitt problem. Generelt sett vil jeg si det hjelper med kunnskap og sunt vett, men jeg vet at ikke alle er enige. De liker å runke følsa som jeg kaller det når folk “forsvinner inn i sitt eget følelsesliv” og plutselig er alt de bryr seg om å ytre seg og den typen ting, gjerne anonymt på nettet. De føler seg engasjerte. Fyr og flamme. Som om det er første gang de bruker hjernen til noe mer enn et arkiveringssystem for erfaringsmateriale. Herregud. Det er så evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ikke desto mindre finner jeg jo på noe jeg kan si, som morer meg. Hva er viktigere enn å more seg? Jeg mener, det oppstår selvsagt situasjoner når man er nødt til å fokusere på noe annet, men så snart man føler seg fri til å gjøre som man vil henfaller folk alltid til dette med å more seg. Ha det gøy? Det spiller ikke så mye hva man kaller det, men man bør merke seg at alle vil ha det. På den annen side er det tragisk når enkle sjeler faller inn i en fantasi om at de forstår verden og hva som må gjøres for at alt skal bli bra. Det eneste som kreves er at alle må sette dette med å more seg på pause for en viss tid, mens programmet for alminnelig forbedring blir installert på alle nivåer av samfunnet. Mange ser dette veldig klart med det mest krystallklare gangsynet de har. “Vi må bare” prikk prikk prikk. Greia er ganske patetisk. Alt de ser er inngangen til en tenkt situasjon av problemløsning, de klarer liksom aldri å se for seg hvordan ting vil utvikle seg derfra, gjennom bruk og misbruk av opplegget.
Vi avslutter med litt klassisk soul (noe jeg snart vil komme tilbake til).
Sosialøkonomi er et samfunnsfag. Sentralt for faget er analyser av menneskelig atferd i situasjoner der individer eller andre aktører handler målrettet for å oppnå noe de ønsker. Begrepet knapphet er sentralt. Knapphet er ideen om at alle ressurser finnes i begrenset mengde, slik at man må prioritere hvordan ressursene skal brukes. Dermed kan man ofte si at sosialøkonomer studerer situasjoner der individer må velge hvordan de skal allokere en knapp ressurs. Ressursen det er snakk om kan for eksempel være tid, penger, arbeidskraft eller naturressurser.
Der jeg bor skjer det en dramatisk økning av folketallet hver gang det er ferie, enten det er sommer eller vinter. I praksis betyr dette at det lokale supermarkedet kjører med tre åpne kasser i stedet for bare èn (som er vanlig), men selv da er det kødannelse. Herregud så mye folk kjøper når de skal på hytta, eller hvor det nå enn måtte være de har tenkt seg. Noen har to smekk fulle trillevogner med gud-vet-hva oppi. Hvor lenge har de tenkt å være der de er på vei? Uansett, det er jo ikke mitt problem — annet enn at jeg må stå og vente i køen lenger enn til vanlig. Det er overkommelig. Noen ganger til og med interessant. Man observerer jo folk og atferden deres. Komedie er allestedsnærværende.
Her er greia: Det raker ikke meg hva “andre folk” driver med, så lenge de ikke pisser på skoene mine eller noe. La dem bare holde på. Om noen dager forsvinner uansett denne trengselen av stressede byfolk med boblebukser og skisko. De fordeler seg utover i terrenget slik at hver især kan oppsøke sin egen smak av hudkreft, forspisning, fyllekramper eller beinbrudd. Noen går sikkert med i snøskred også. Hva vet jeg? Redningssentralen innkaller som vanlig ekstramannskap i løpet av påskeferien. Det er sikkert nødvendig. Det skjer jo alltid noe der ute. Ulykke, uforsiktighet, uvitenhet. De samme gamle tingene. Er folkevett en knapp ressurs eller er det noe mytologisk som ikke egentlig finnes i virkeligheten? Man må jo lure noen ganger. Min private konklusjon er at vett og kunnskap biter rett og slett ikke på alle. Toskeskapen deres har et veldig sterkt immunforsvar, kanskje fordi det henger nøye sammen med “hvordan de føler seg”.
Identitet er et psykologisk fenomen som grovt sett kan beskrines som “en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av” (Store norske leksikon) — men det er som alltid uklart hvor man skal trekke opp grensen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, slik at ikke alle identiteter som er mulige å assosiere seg med aksepteres av alle som “innenfor” rammebetingelsene for det vi kaller realisme. Greia blir enda mer komplisert når vi trekker seksuelle tenningsmønstre inn i bildet. For eksempel hørte jeg her forleden en fyr si “jeg tenner på kvinner” som om dette i seg selv forklarer noe. Javel. Og så da? Mener du alle kvinner i enhver situasjon, eller ønsker du å være litt mer presis? Jeg mener, behøver vi egentlig heteroaktivisme i samfunnet? Oddsen er jo alltid at hvis ikke noe annet er spesifisert så foretrekker det store flertallet noe slags Per og Kari-opplegg som siden kan fungere bra eller mindre bra for dem på “sjekkemarkedet” (hvis de er søkende) eller i hverdagen (hvis de står i et forhold). Jeg mener, hvorfor oppfatter noen det som nødvendig å presisere at de er fullstendig normal, heterofil og det ene med det andre? Saken er at de som kommer med sånne uttalelser tigger om et sarkastisk svar. Fordi det er så fette dumt.
Nok om det. Nå er det jo påske så da må det snakkes om religion. Holder du med Gud eller Satan? Jeg antar det vil vise seg i hvordan du oppfører deg. Du vet. Hva ville Jesus ha gjort? Sånne ting. Fordi jeg er lite interessert i “troens psykologi” på individnivå holder jeg det enkelt: De kristelige er sånne som innretter moralen sin i henhold til eksempelet som fremkommer gjennom evangeliene. Og de andre? De er antikristelige. Verre er det ikke. Antikrist er når folk perverterer det kristne budskapet og bruker det til å manipulere og kontrollere hverandre. Ferdig diskutert. Jeg mener, dette er jo ikke akkurat moralfilosofi på høyt nivå. De kristne er de som følger Jesus. Hvis de gjør noe annet er de noe annet. Men noe mer vet jeg ikke om kristen identitet. Det får bli et samvittighetsproblem for de som bekjenner seg til sakramentet. Det gjør jo ikke jeg. Jeg betrakter det utenfra, men uten å gi dem noen spesialrettigheter. Det er jo ikke imponerende å bare si at man er kristen, gå i kirken, delta i nattverd og den typen ting. Det er i hverdagen ting skjer. Om dette bare handler om å ha lest bibelen, kjenne historien, forstå “mysteriene” og så videre, så er jeg faen meg like kristen som paven, men sånn er det jo ikke. Også for de kristne koker alt ned til “rett handling”. Hvordan vurderer man sånt? Det er ingen urimelig påstand å si at korrekt moral er kodet inn i selve menneskekroppen. Alle vet forskjellen på rett og galt, såfremt de ikke har hjerneskade: Ikke gjør mot andre noe du ikke vil de skal gjøre mot deg.
Jesus sa at hvis noen klasker deg over kinnet skal du bare le, si er det alt du har din kjerring? og snu det andre kinnet til. Problemet er bare at hvis de slår det andre kinnet også så slipper du jo opp for kinn. Hva skal man da gjøre? Tilby dem ræva? Jeg ser ingen bra prognoser. Derfor foretrekker jeg å bare gi dem en på trynet tilbake allerede den første gangen de slår. Men sånn er jeg. Ganske ukristelig, men ikke så verst til å “holde fred” selv med folk jeg ikke liker. Det er enkelt. De er jo nesten aldri interessante mennesker, hvilket sannsynligvis også er minst halve grunnen til at jeg ikke liker dem. Alle vet jo hvordan dette virker: Folk kan slippe unna med mye kødd og apestreker hvis de er sjarmerende og opplegget deres har underholdningsverdi. Vi har mindre sympati for de banale, kjedelige, sutrete og selvopptatte typene. Herregud. Alle har allerede familien full av sånne, slik at kapasiteten deres er makset ut, de trenger ingen flere. Livet er komplett. Det eneste man aldri får nok av er sånt som er genuint morsomt å holde på med. Resten får komme som det kommer, det de fleste – bevisst eller ubevisst – legger opp livsstrategien sin i forhold til er jo maksimering av “det lystige”. Du vet. Når man føler seg best justert, tilstede i situasjonen og “akkurat der det er meningen at man skal være”. Vi foretrekker mest mulig av sånt og minst mulig av dets metafysiske motsetning, eller “trøbbel” om du vil.
Vi avslutter dette påskebudskapet med litt “progressiv death metal” fra USA:
Visse artikler i aviser og blader fra “gamle dager” hadde noen ganger faktaboks. En egen sekvens – en tekst i teksten, om du vil – som nevner en rekke faktapunkter relevante til tekstens innhold. Etter at nettet kom har dette blitt fragmentert og transmutert i mange ulike retninger, først og fremst hypertekst (når det finnes klikkbare ord og vendinger som tar deg til en annen nettside hvor de utdyper sakene) som jeg var “middels entusiastisk” i forhold til da det var noe nytt, men jeg har etterhvert mistet sansen for greia. Nå foretrekker jeg hva som i prinsippet er det samme gamle opplegget med enten faktaboks eller fotnoter, bare at de er linker (også). Du vet. Nederst på siden finnes tips for videre studier, ikke midt i selve teksten. Det er jo bare irriterende. Eller pleier folk å stanse midt i et avsnitt for å se på en link? Jeg tviler på det.
Den hellige gral i enhver form for tekstarbeid er lesbarhet. Hva er viktigere enn det? Etter min mening er det ikke korrekt å si at en tekst er “bra skrevet” hvis den ikke er eminent lesbar. Ikke nødvendigvis “lettfattelig” men presentert på en måte som gjør at man får puste mens man leser. Jeg antar det finnes ord som for eksempel flyt vi kan bruke for å beskrive en følelse av samarbeidsvilje hos forfatteren. (De er noen ganger ganske vrange typer.) Selv synes jeg det er kjedsommelig når de “gjør seg til” og bruker ord og vendinger de åpenbart ikke har googlet eller undersøkt nærmere på annet vis, mye fordi jeg selv er temmelig nøye med sånt. Konstruering av tekst er jo et fag. Noe man bare kan lære gjennom å gjøre det, åpenbart på den vanlige måten for alt fagarbeid; at man føler seg keitete og klønete i begynnelsen – det er vanskelig og man gjør mange feil – men etterhvert vil man få taket på greia. Her er en enkel regel: Bruk avsnitt.
Selv har jeg en tendens til å trekke opp avsnitt omtrent for hver tiende linje (i gjennomsnitt) men jeg ser mange som slår på returnknappen for hver 3-4 linjer, noe jeg personlig synes er for ofte. For mye luft er ikke bra heller. Trekkfulle hus, er hva vi kaller dette. Poenget er at man mister den dramatiske effekten som ligger i one-liners når teksten allerede er så hullete at man ikke kan observere noen “geometriske former” i selve grafikken hvis man myser fra litt avstand. Men dette blir veldig pirkete, synes du ikke? Saken kan diskuteres, men fra min synsvinkel er det ofte et viktig poeng at “rytmen stemmer” slik at hvis man skal lese det høyt – eventuelt synge teksten – så skal det flyte lett. Tenk for eksempel på dikt, altså vers, hvor man kan “telle takten” ta-ta-ta-ta. Hvis man leser det høyt er det lagt opp til at man får puste mens man fremfører det. Hva tenker du? Folk pleier ofte å si at innhold er hva alt handler om. Mitt vanlige svar er at jeg ser ikke helt hvordan man kan ha innhold uten form. Det finnes jo ikke noe sånt som en neve vann. Siden blir det selvsagt et smaksspørsmål hvor stilig glass man behøver, men de fleste forlanger i det minste at det er helt og rent. Gitt at glasset ikke er umiddelbart frastøtende slik sett ligger variansen siden langs spekteret mellom javel-klassen av de normale selvfølgeligheter og wow-klassen av bisarre former og farger. Innholdet påvirkes ikke av dette, men “drikkeopplevelsen” kan endre seg bare på grunn av glassets egenskaper. Jeg mener, champagne i plastkopp er stusselig, men det er ikke bra å servere drikkevann i krystallglass med høy stett heller. Det formelle må stemme.
Hvorom allting er, saken er at jeg kom over en faktaboks hvor de sa at meslinger er i (nær) slekt med kvegpest. Teorien er at menneskene først pådro seg meslinger på grunn av daglig omgang med storfe. Dette er ikke sensasjonelt. Vi har fått mange slags virus gjennom historiens løp på grunn av husdyrhold. Saken handler om Meslinger i Texas, som også var den første overskriften til denne teksten. Du ser poenget, ikke sant? Kveg? Texas? Ting er litt ute av kontroll der borte, som også er en klassisk norsk morsomhet. Festen ble etterhvert helt Texas. Alle kan en sånn historie. Ting kommer jo lett ut av kontroll når det er mennesker tilstede. Om dette bærer mange vitnesbyrd. Sjelden er det imidlertid at meslingutbrudd forekommer i noen stater som har “moderne medisin”, inkludert ikke minst vaksiner som alle får i førskolealderen, blant annet mot alle disse gamle sykdommene som landbruket har medført. Meslinger er bare en av dem. Mens vi kan vaksinere folk mot somatiske sykdommer er det lite vi kan gjøre med mennskelig toskeskap. Jeg mener, finnes det noe mer åpenbart medisinsk faktum enn at vaksiner virker? Statistikken er åpen og lett tilgjengelig for alle som får til å google saken. Hvem savner polio? Selvsagt er det risiko forbundet med vaksiner, men ikke på langt nær like stor risiko som det er å bli rammet av selve sykdommen. Det er tragisk – borderline uaktsomt drap – når barn dør i Texas fordi foreldrene deres er “vaksineskeptikere”. Herregud. Det er så mye som er galt med den regjeringen de har pådratt seg der borte at det virker nærmest håpløst å stille opp noen liste, men på eller nære toppen bør vi anføre at de er vitenskapsfiendtlige i sin grunnholdning. Alt handler om penger for de som styrer nå. Og litt om transer.
Hva er folk opptatt av? Alle vet at penger er – uansett hva man ellers måtte mene om saken – noe man må skaffe med noe regelmessighet og ut over et visst minstemål. Hvor mye behøver du? Jeg mener, som et absolutt minimum? Det er hva saken handler om. Jeg tipper det begynner å bli kritisk for de fleste omtrent ved merket tyve tusen kroner i måneden (som knapt dekker huslånet for en gjennomsnittsfamilie, så la oss se bort fra dette). Da må man tenke før man handler og være disiplinert nok til at det dekker hele måneden. Poenget mitt er uansett at levestandard er noe relativt bare for de som befinner seg et godt stykke over bunnlinja. De som vet hva det betyr å “leve sparsommelig” fordi dette er alt som går an med budsjettet deres, vet hva jeg mener. De som aldri har prøvd har ingen form for peiling. Ingen referanserammer for hvordan dette påvirker folk over tid. Eller rettere sagt: De har statistikk og teoretiske modeller, men følelsen er fremmed for dem. Selv er jeg såpass priviligert at jeg har fått prøve mange forskjellige økonomiske tilstander gjennom livet, blant annet “tilsynelatende rik” med Mercedes, villa og hele pakka; basically mye jobb og lite moro, hvis jeg skal summere det opp ganske kort; men jeg har også hatt et “liv i kunsten” som var dramatisk mye dårligere betalt enn “byggebransjen” men til gjengjeld mye morsommere. Nå er jeg pensjonist. Snipp snapp snute. Kanskje jeg bør skrive en roman? Det må da være en passende syssel for min aldersklasse. Spørsmålet er ikke om jeg kan – det føler jeg meg sikker på – men om jeg gidder. Det finnes jo allerede så mange romaner. Gå og les noen av dem. Jeg har ikke så mye å tilføye. Jeg er ikke noen interessant person, ihvertfall ikke for meg selv. Bare “den samme gamle” som alltid. Dessuten er det visse regler som gjelder hvis man i det hele tatt mener å få mannskiten utgitt. For eksempel bør man helst skrive krim. Du vet. Fordi det er dette folk frivillig kjøper og leser. Kan noen overhodet nevne navnet på noen kjente norske forfattere i tiden som ikke skriver og/eller har skrevet krim? Problemet er at jeg liker ikke sjangeren.
Det finnes to typer “store forfattere”. De som har store tanker og de som har store salgstall. Prøv og gjett hvem av dem forlagene liker best. Det samme gjelder over hele linja. Det som selger blir knallhardt favorisert. Riktignok finnes det alle slags smale og sære forlag, “uavhengig finansiert film” og så videre – pluss at teknologien er så billig og “overalt” nå at alle har en fair sjanse til å for eksempel etablere seg som “uavhengig skaper” på YouTube, Instagram eller noe – men hvis man skal bli en stjerne må man komme med sånt som “folk flest” kjøper. Det holder ikke at seks sære skruer på Grünerløkka i Oslo liker det du holder på med. Sånt kan man ikke leve av. Media har alltid handlet om tall. Hvor mange lesere, seere eller andre kategorier av følgere har du? Tallet definerer ditt kommersielle potensial. Visse unntak finnes. For eksempel kan spesialister – selv om det er veldig få av dem – som behøver spesialutstyr være interessante å sponse for leverandører av sånt, fordi de når jo frem til et spesialmarked, men hvis man er “bare en vanlig type” skal det mye til for at man når ut til særlig mange på en måte som interesserer noen sponsor. Ellers er det å si at definisjonen av ironi er når internettstjerner med både fem og ti millioner følgere snakker om mainstream media som bare når et par hundre tusen. Herregud. Korriger meg hvis jeg tar feil men er ikke mainstream navnet på “det de fleste vil ha”? Jeg har aldri hørt om noe annet. Mainstream pop er for eksempel navnet på de store slagerne som topper hitlister og så videre. Og ikke bare èn gang heller, de vanker på listetoppen. Lille speil på veggen der, hvem er mest mainstream i landet her? Det er noe vi kan lese ut ifra tallene dine. Sånn har det alltid vært. Avantgarden i Norge selger kanskje ti tusen hvis de har flaks, mens mainstream selger hundre tusen og vel så det, enten vi snakker om musikk eller litteratur. Og de gjør det igjen og igjen, på en så forutsigbar måte som noen kan forlange i et forretningsforhold. For tilsvarende tall på nettet må vi skalere i forhold til språkets rekkevidde, men ti millioner følgere er et seriøst antall selv på engelsk.
Når og hvorfor blir folk stjerner? Vel, jeg vil si at de må først og fremt ha et talent i stjerneklassen. Siden handler det bare om jobb. Jeg tviler på at noen kan fuske seg frem til stjernestatus. Man må formateres. Eller vi kan si at uttrykket må strømlinjes, om du vil. I denne metaforen er talentet innhold, mens “alt opplegget rundt” er form. Bare talent i og for seg selv er derimot lite mer enn “en neve vann”. Det må stiles inn i en disiplinert form som lokker frem det beste i akkurat denne artistens talent. Men hva er det beste? Derom strides de lærde. Spør du et forlag eller plateselskap vil de svare at det beste er når ting selger i millionopplag. Alle skjønner såpass. Da får man jo både penger, berømmelse og det ene med det andre. Det blir en slant på forlaget også. Alle lever lykkelig alle sine dager. Siden gjør vi bare det samme om igjen så mange ganger som markedet responderer positivt på dette kunstproduktet. Ikke sant? Dette er sunn fornuft. Det er slik man bygger og vedlikeholder en merkevare. Her er et interessant spørsmål: Hva slags prinsipiell forskjell finnes mellom “dyrkelsen av popstjerner” og populariteten til visse politikere? Begge henvender seg til et publikum og baserer sin relative suksess på hvilken gjennomslagskraft de har hos “sine”. Det er ved dette tidspunkt neppe noen politiker på høyt nivå som ikke har “sitt eget crew” på slep. Du vet. Folk som tar seg av alt det praktiske. Sikkerhetsvakter finnes sikkert også, foruten alskens mediafolk som kretser rundt dem med mer eller mindre adgang til “der det skjer”. Hele gjøgleopptoget tar litt plass. Sånn har ting blitt i verden. Ikke så veldig annerledes enn gamle dagers hoff som pleide å henge rundt de med makt og eiendom for å se om det “blir noe på dem” eller for å handle sidelengs med de andre i kretsen. Ryktene forteller jo at det hviskes mye ved hoffet. Du vet. Intriger. Vi har all grunn til å anta at dette foregår omtrent på den samme måte – og til det samme formål – den dag i dag. Hva foregår på statsnivå? Jeg synes vi skal være fornøyd hvis politikken er “udramatisk”. Litt her og der i forhold til hva man selv ønsker er akseptabelt så lenge opplegget ikke er fullstendig fette sinnssykt, noe det aldri er i Norge. Det meste er temmelig snufornuftig. Mainstream, om du vil. Har vi politikere som flagger “vaksineskepsis” i den offentlige profilen sin? Jeg vet ikke om noen. Det vil neppe komme noe meslingutbrudd her med det første. Den gamle meningen med uttrykket “helt Texas” står fortsatt.
Hvilket bringer oss til Texas Hippie Coalition. Poenget er å være så harry man kan.
Sans for humor handler om en måte å tenke om hendelser og sosiale fenomener på. Et menneske med sans for humor har evnen til å tenke artig og tvetydig, og på en måte som har karakter av lek. Evnen til denne typen lek er utgangspunktet for humoristisk sans. Alle er født med muligheten til å utvikle humoristisk sans.
Etterhvert som folk vokser til og opparbeider seg livserfaring legger de typisk merke til at både humor uten alvor og alvor uten humor fungerer sånn omtrent like dårlig. Det er jo ulidelig å forholde seg til folk som totalt mangler humoristisk sans, men det er ikke stort bedre med de som bare tøyser og fjaser heller. Generelt sett er det så mye som går skjevt og på tverka i forhold til hva man hadde sett for seg på forhånd i denne verden at jeg har egentlig litt vanskelig for å se for meg hvordan man i det hele tatt får til å leve hvis man ikke har evnen til å le av ting, først og fremst seg selv. Ikke desto mindre møter man noen ganger hardkokte alvorstyper av ymse slag. Bør man kødde med sånne? Det kommer vel an på situasjonen og hva man ønsker å oppnå. Jeg ville for eksempel vært forsiktig med å innta en “spøkefull tone” hvis jeg snakket med politiet, tollen, skattemyndighetene og den kategorien av problematiske typer som man noen ganger må forholde seg til, fordi dette kan jo medføre at situasjonen drar seg ut i både tid og kompleksitet.
Når det er sagt så er antagelig de fleste enige om at det går an å se på geopolitikken, verdensøkonomien og slike ting en stund før man erklærer at “jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte” fordi det er så mye dumt som skjer der ute. Du vet. Helt unødvendige konflikter og politiske beslutninger som ikke gir noen mening. Hvordan skal man tolke ting? Det virker ikke rimelig å gå rundt og bekymre seg for ting som man uansett ikke får gjort noe med, men samtidig er det vanskelig å la være. Føler man uro så føler man uro. Spørsmålet er heller på hvilket nivå man bør sette inn kreftene sine. Hvor mye makt har du til å bevirke meningsfulle forandringer i verden? Min erfaring er at jeg klarer å holde ganske god orden og styring på min egen gårdplass, men jeg har ingen kapasitet til å administrere naboens affærer. Ihvertfall ikke uten at vi bringer penger inn i bildet. Hva slags lønn skal du ha for å stille deg midt oppi andre folks problemer? Dette er noe vi må ha klarlagt i god tid før det blir aktuelt å engasjere seg på noe vis. Mennesker er jo “transaksjonelle” skapninger, i den forstand at det virker temmelig instinktivt at man forventer å få noe igjen for det man gjør, selv om dette ofte kan være i form av indirekte opplegg. For eksempel er jeg skeptisk til altruisme (definert som en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre) som selvstendig fenomen, fordi “giveren” får alltid noen slags lønn, om så bare fra seg selv i form av selvnytelse fordi man er så snill og god. Tjenesteiver er bare en god egenskap hvis den er disiplinert.
Begrepet intelligens handler i utgangspunktet bare om “prosessorkapasitet” – altså hvor raskt man kan behandle hvor store datamengder i hodet – men hvis vi sier at noen er smart så mener vi noe annet. Det går an å være hvor intelligent som helst uten å noensinne fatte en eneste smart beslutning i løpet av livet. Sånt skjer. Alt dette er temmelig vage ting, men jeg vedder på at de fleste vil, hvis de ser nøye på sakene, erkjenne at de smarteste tingene de har gjort i løpet av sin egen tid her på jorda ikke egentlig handlet om intelligens. Det var helt andre krefter inne i bildet. “Rett handling til riktig tid” – i den grad dette er et vanemønster – handler enten om vedvarende griseflaks eller om jernhard selvdisiplin. Jeg er skeptisk til det første men jeg vet at det andre alternativet er noe som går an. Tenk selv. Hva er de mest usmarte tingene du noensinne har gjort? Jeg vedder på at de nesten utelukkende lar seg spore tilbake til impulsive påfunn. Du vet. Den berømte magefølelsen. Jeg føler at dette er veien å gå. Gambling, om du vil. Noen ganger “satser” vi jo bare på at det ene alternativet er bedre enn det andre når vi står foran et tvilsspørsmål og uansett er nødt til å velge noe. Det kan gå bra eller mindre bra, alt ettersom, men det betyr ikke nødvendigvis at det andre alternativet ville ha spilt seg ut bedre, verre eller engang annerledes. Vi kan uansett ikke hevde at det var smart bare fordi det gikk bra, hvis utkommet henger sammen med at vi bare satset på noe uten å ha peiling på konsekvensene. Da kaller vi det flaks. Har du flaks ofte? Det har ikke jeg. Jeg er han typen som leser hele instruksjonsmanualen svært nøye før jeg i det hele tatt pakker ut selve greia. Hvis jeg siden føkker opp ting så vet jeg at årsaken var kløning. Det var ikke uflaks.
Gitt at man har intelligens, hvordan skal den brukes? Som alle vet er det smart å tenke før man handler, men enda smartere å tenke mens man handler, i tilfelle planen ikke spiller seg ut slik man hadde sett for seg (noe de nesten aldri gjør). Et ord jeg stadig nevner er beredskap. Som speiderbevegelsen sier: Vær beredt. (Når jeg tenker meg om så tror jeg faktisk det finnes et eget beredskapsdirektorat i Norge og de sier omtrent det samme.) Når var de situasjonene i livet da du følte deg minst smart noensinne? Sannsynligheten er stor for at det handlet om å være dårlig forberedt. Det er jo dessverre slik i menneskelivet at “ting bare skjer” mye oftere enn noen kan forutsi, enda mindre kontrollere. Imidlertid er man nødt til å reagere og “gjøre noe” enten man var forberedt eller ikke. Det er da de interessante tingene skjer. De man husker og snakker om etterpå. Som vi ser er intelligensen bare en statist i denne musicalen. Intelligens forholder seg til beredskap som beredskap forholder seg til handling. “Ren intelligens” og handling går ikke særlig godt sammen. Alle intelligente mennesker vet dette. Det må være “noe mer” før man rykker frem til smart. Dette er den korte fortellingen: Du kan velge mellom gambling og spådomskunst. Det handler uansett om sannsynlighetsberegning. Du vet. Oddsen. Hva er for eksempel oddsen for at du skal bli stående fast uti huttiheita et sted hvis du punkterer en vakker dag du er ute og kjører med bilen din? Du forbedrer den hvis du har utstyr og reservehjul. Har du ikke dette hjelper det også å ha mobil og medlemsskap i NAF eller noe. Dette er et banalt men likevel saklig eksempel. Djevelen bor jo – som folk sier – i detaljene. Selv har jeg min egen toppliste over usmarte episoder i livet nesten utelukkende tilknyttet diverse tekniske affærer hvor jeg samtidig vet at jeg vet bedre enn å sette meg i en sånn situasjon. Ergelige saker, ikke sant?
Saken er at jeg ergrer meg nesten aldri over mennesker og alle de kørka tingene de sier og gjør. Jeg forventer jo ikke noe bedre. Jeg opplever det ikke som usmart å erfare “et romantisk forhold som ender dårlig” for eksempel. Da må man bare trekke på skuldrene, pakke sakene sine og bevege seg videre i verden. Sånt skjer. Det er ikke noe å sippe over. Verden er tjokk full av “ting som kunne ha vært” men man har liten tid til å fordype seg i dem. Det smarte er å bruke den lille tiden man har på ting man kan gjøre noe med. Eller hva tenker du? Jeg så en kis på nettet som agiterte for at det bør være ulovlig å ta ut skilsmisse “uten saklig grunn”. Er det ikke saklig nok at man bare ikke har lyst til å stå i forholdet noe mer? Jeg synes det. Inntrykket mitt var at han hadde “fått sparken” av kjerringa og opplevde dette som urettferdig. Hva skal man si? Herregud. Skaff deg baller, mann. Vil hun ikke så vil hun ikke. Såpass må man tåle. På den annen side må man bemerke at det er ikke “urettferdig” hvis dette er noe man opplever flere ganger på rad. Da er det deg det er noe galt med. Kanskje du er en molefonken sofagris, runkefut og sutrekopp? Kvinnfolka liker ikke sånt. Sannheten er at de speider minst like mye etter “en dugelig partner” som mannfolka. Det følger av dette at “de gode” derfor raskt vil forsvinne fra markedet. Alt som blir igjen er de som forener egenskapene kravstorhet og intoleranse. Du vet. De forlanger for mye og tilbyr for lite. Ofte skjønner de ikke dette selv engang — eller blir det litt for mye “stating the bloody obvious” å si dette? Uansett er dette en gruve som aldri går tom for komisk gull. Jeg vet ikke hvor mange bøker og filmer som har blitt laget om forviklinger i den romantiske dimensjon. Man skulle nesten tro at vi mennesker har svære læringsvansker når det kommer til diverse velkjente historiske fenomener, enten vi snakker om romantikk eller politikk. Det går alltid dårlig når noen av de involverte bare lyver og bløffer om hvem de er og hva de driver med.
Vi avslutter med klassisk Judas Priest. De lyver ikke.
