Forfatter: apecalypso

Mayabyen Tikal – som ligger i Guatemala – hadde vært et lokalt maktsentrum i tusen år før det kom bud fra Teotihuacan – som ligger i Mexico – om at nå hadde det kommet en ny tid. Som alle vet ble jo kongen Chak Tok Ichaak drept den 14. januar i år 378 og erstattet med Siyah Kak i et politisk spill som ikke bare innledet Tikals storhetsperiode over de neste fem hundre år, men som også iverksatte den mekanismen som til slutt medførte byens fall. Tikal ble oppgitt og fraflyttet midt på 800-tallet og det skjedde ikke noe mer der før arkeologene begynte å komme enda tusen år senere. Mayafolket levde videre i de samme områdene – faktisk finnes de der den dag i dag – men de sluttet å bygge byer. Illustrasjonen ovenfor er som alle kan se den såkalte “borgen” i Chichen Itza, den siste av de store mayabyene, som var sterkt preget av arkitekturen vi ellers kjenner fra Teotihuacan, kalt “talud/tablero”. Det jobbes med å kartlegge disse begivenhetene. Vi vet strengt tatt ikke så mye om mellomamerikansk politikk i tiden før Colombus, men vi vet jo at menneskenaturen er som den er. Derfor kan vi ekstrapolere visse slutninger ut ifra det materialet vi har.

Hvis vi trekker sammenligninger til Europa – noe vi kanskje ikke bør men likevel kan gjøre – så kan vi kanskje si at Tikal og mayariket representerer “det greske” mens Teotihuacan var den lokale versjonen av Roma. Det fantes jo ikke noen økonomisk saklige årsaker for å erobre Tikal og overta kulturen deres, men den mytologiske posisjonen til de mange og varierte statsdannelsene i Yucatan-regionen medførte at Teotuhuacan oppnådde en slags jordisk gudestatus gjennom å dominere hva som ved det tidspunktet var eldgamle kulturkomplekser alle de mellomamerikanske befolkningene hadde stor ærefrykt overfor. Som alle vet hadde jo Alexander Filipovic – populært kjent som “Den Store” – ved det tidspunktet da han døde i år 323 før vår tidsregnings begynnelse lyktes i å samle under seg det som den gangen ble betraktet som “hele verden” – også kjent som kosmos – og ordne det i henhold til greske ordensregler – også kjent som polis – slik at fra og med dette øyeblikk var den normale verdensordningen kjent som kosmopolis og dens sentrum var Alexandria i Egypt, som lenge var ensbetydende med den kulturelle tradisjonen vi nå kaller hellenismen og som skulle komme til å få stor betydning for fremveksten av det politiske komplekset vi ennå forbinder med Roma.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi husker uttalereglene for bokstaven C — slik at vi vet å uttale Tacitus som “tassitus” men poenget er uansett at han var en observatør av det romerske under keiserne Tiberius, Caligula, Claudius og Nero, som ikke på noen måte imponerte ham like mye som den legendariske Augustus, selveste innstifteren av det romerske imperium og en som fortsatte å ha en sterk personkult like lenge som det romerske riket varte. Tacitus skrev en bok som vanligvis bare kalles Germania og der beklaget han seg over romernes dekadanse, mens han på den annen side hyllet “de germanske folkeslagene” nord for den demarkasjonslinjen som Augustus hadde fastsatt som yttergrense for Roma etter det katastrofale slaget den 11. september i år 9, da generalen Publius Quinctilius Varus tapte hele tre legioner – rundt 20.000 mann – i konfrontasjon med troppene til den germanske lederen Arminius ved det som den gangen og nå heter Teutoburgerwald. Dette var en av de mest historisk viktige hendelsene i Europa, fordi det alltid siden definerte nordgrensen til Roma. Germanerne hans Arminius drepte alle sammen, før de parterte likene og hengte dem opp i trærne der på stedet, slik at dette dannet et naturlig grunnlag for alskens spøkelseshistorier for så lenge det romerske riket siden eksisterte. Du kan jo selv tenke deg. Det var noen uhyggelige greier. Imidlertid var det nesten to tusen år senere en viss Heinrich Himmler som syntes at dette var pokker til affære, så han brukte det for propagandaformål i det de fantaserte om at skulle bli en tusen år lang historie om tysk storhet som de kalte Det tredje riket. Men slik gikk det jo ikke.

Selv om vi har samlet og katalogisert ganske mye menneskelig historie ved dette tidspunktet er det likevel ikke vanlig å sette seg inn i materialet. Jeg vet ikke hvorfor. Selv synes jeg – åpenbart – at slikt er svært interessant, men jeg opplever ikke at mine medmennesker bryr seg om det i noen betydelig grad. Riktignok liker de fleste å fantasere om ting som har vært og hva de betyr for oss som lever nå, men de gidder sjelden å fordype seg i tingene. Selv de som går rundt og sier at de er “veldig sterke forsvarere av den norske kulturen” vet sjelden noe særlig om greiene. Det er fette idiotisk. Hva betyr “den norske kulturen” for evneveike tullinger som ikke kan gjøre rede for noe som helst? Alt de får til er å dytte i seg rusmidler og brøle mot månen om hvor mye de hater svartinger, sopere og ulydige kvinnfolk. Herregud. De fleste av dem kan ikke slåss særlig bra engang. Problemet er rett og slett ingen disiplin og enda mindre ære. Men de synes likevel at de bør få politisk makt. Eller i det minste at folk bør lytte til dem når de legger ut på nettet og ellers om sine mange idèer for hva som er galt med verden og hvodan vi kan reparere skadene. Jeg vet ikke. Det virker ikke klokt. Hva er greia med alle disse fjøsnissene? Hvorfor er de så redde? Noen spurte meg en gang om hvem jeg hater. Svaret var da og er fortsatt at det skal veldig mye til for at jeg hater noen. Jeg mener, de må i så fall jobbe jævlig hardt for saken gjennom lang tid, sånn at det blir noe personlig brysomt som jeg ikke bare kan overse.

Men nok om det. Nå gidder jeg ikke å skrive mer, så vi setter strek med en udødelig klassiker.

Når skal man bruke dobbel bestemt form av ordet? Overskriften her er “den motsatte ytterlighet” som virker tilstrekkelig for å danne forståelse. Når og hvorfor skulle man si “den motsatte ytterligheten” i den grad dette noensinne er aktuelt? Det føles som litt arkaisk å bare bruke bestemt artikkel – som for eksempel den onde greve heller enn den onde greven hvis man snakker om Dracula – så jeg mistenker at dette er en moderne fordom. Har det noe å si? Nei ikke egentlig, det var bare noe jeg hang meg opp i da jeg laget overskriften. Den motsatte ytterlighet henspiller her på en svingning i for eksempel politikken, hvor det kan ha bygget seg opp misnøye gjennom lang tid overfor noen liberale forhold slik at ting går helt andre veier dersom det kommer en regjering med helt andre holdninger. La oss si for eksempel hvordan det først var et par tiår med alminnelig forståelse for at folk velger selv sin egen kjønnsidentitet som blant annet medførte at vi fikk “juridisk kjønn” som egen definisjonskategori — før pendelen svingte helt andre veien, med rabiat aktivisme til fordel for at “biologisk kjønn” (noe som strengt tatt ikke eksisterer) er den eneste sannhet, slik at ethvert forsøk på endring av denne standarden er så subversivt at det må møtes med nådeløs voldsmakt.

Min egen posisjon i “kjønnsdebatten” er at med mindre det er aktuelt å ha sex med vedkommende, så interesserer det meg ikke hva de selv eller resten av verden mener om saken. Folk er ikke kjønnsvesener for mine øyne. Jeg tolker dem som “psykologiske enheter” eller personligheter om du vil. Hva som ellers foregår i tarmsystemet, den kardiovaskulære sirkulasjonen og forplantningsorganene deres vil jeg jo helst ikke vite noe om. La oss holde oss til det profesjonelle. Alt det andre kan de ta med legen, psykologen, ektefellen eller sine mer alternative partnere for kroppsvirksomhet. Det raker ikke meg — og hvis de prøver å blande meg inn i sakene mot min vilje så kommer det til å bli voldeligheter. Fatteru? Vi snakker jo om den motsatte ytterlighet. Jeg ser bare individet og stiller meg enten skeptisk eller direkte avvisende til folks identitetsmessige eksternaliteter. Om de har en penis og hva de bruker den til er ikke interessant. Om de føler seg som kristne afrikanere eller jødiske arabere er bare psykotiske vrangforestillinger for meg. Du vet. Sinnssyke aper. Jeg driter i alt det der. Det er noe jævla evneveikt jåss og jeg vil ikke blandes inn i det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nok om det. Vi skulle snakke om falske dikotomier og pseudo-ekvivalens som journalistisk metode. Det er kort fortalt når de presenterer “to sider av en sak” og fremstiller dem som likeverdige i betydning. La oss for eksempel si at de skal lage et fjernsynsprogram om nedleggelse av barneskolen i Skrukkedal, slik at elevene må reise tre mil med buss til det større tettstedet Rynkeby. Et strategisk grep som styrker inntrykket av at det finnes en nøytral tredjeposisjon blir da å hente inn både bevaringsaktivister og besparingspolitikere til å representere de motstridende interesser i saken til en debatt med nøytral ordstyrer. Hvilke hensyn teller mest? Tanken er at ordet skal gå frem og tilbake som ballen i en tennismatch. Forldrene vil ha gode oppvekstvilkår for barna. Politikerne vil spare penger. La kampen begynne. Alle skal få anledning til å si hva de mener. Dette er en ganske vanlig metode nesten uansett hva slags sak det handler om. Folk har blitt trent opp til å tro at det er fair play å gjøre ting på denne måten. Det fremstår som en helt ordinær demokratisk prosedyre. Er du for eller mot en sak? La oss holde en avstemming. Det blir jo best fjernsyn hvis vi klarer å finne noen som kan representere de motsatte ytterligheter og stevne dem mot hverandre i en styrt diskusjon.

Bak kulissene finnes imidlertid problemet med realisme og simulasjon. Folk mister jo grepet på selveste virkeligheten når de har vent seg til en “betinget reaksjon” overfor falske dikotomier og pseudo-ekivalens. Det finnes i virkeligheten ikke to sider i spørsmål som angår individuelle menneskeskjebner. Hva skulle de i så fall være? Skal jeg ta mest hensyn til hva jeg selv ønsker eller spiller alle andres forventninger en større rolle i livet mitt? Litt avhengig av hvem du er og hva det handler om så er dette spørsmålet varierende grader av absurd. Selvsagt må du alltid ta mest hensyn til “din indre stemme” når det kommer til livsvalgene, men du må jo også tilpasse deg de omgivelsene du lever i. Oppvekstvilkår kan være formattert slik at de tar hensyn til barnas individuelle utviklingsmuligheter, eller de kan ta mest hensyn til hva slags barn foreldrene ønsker seg. Siden kan vi fremføre dette prinsippet til alle sosiale omgangsformer i samfunnet. Hvem har siste ord i saken om hva og hvem du skal være? Det er normalt blant foreldre å ha “høye håp” til avkommet, men det er også normalt å påtvinge dem regler og opplegg de ikke ønsker å ha eller være en del av. Det er en balansegang som aldri er enkel for noen av de impliserte aktørene. De fleste klarer likevel å lande sånn omtrent på beina i saken, men det er nesten aldri enkelt. Du behøver sjelden å lete særlig lenge for å finne psykologisk skadde individer rundt deg. På et artsnivå er menneskene ekstremt fæle skapninger, fulle av angst og hat. Hvorfor blir det sånn? Vi kan bare spekulere, men det virker rimelig å anta at vi trenes opp til dette fra vi er små. Det er et stort arbeid som tar lang tid å rydde ut av og ta kontroll over sitt personlige psykologiske roteloft. Derfor er det nesten ingen som gjør det. De fortsetter bare å samle på ting som de stabler unna i alle bortgjemte kroker.

Vi avslutter – som så ofte ellers – med en ganske kjent sang fra året 1970.

Det finnes en serie på NRK.no kalt Ølhunden Berit som jeg anbefaler på det sterkeste. Jeg vet ikke om det er meningen at man skal oppfatte den som en komedie, men sånn fungerte det for meg. Det er bare fire episoder hver på 50 minutter, men de kunne dratt den ut i en mye lengre historiekurve om de ville. Det er stoff nok til en standard serie på 13 episoder men det er ikke sikkert de hadde klart å opprettholde den dramatiske kurven. Det er vanskelig å si. Uansett er det artig å se en fortellerteknisk dekonstruksjon av “den postmoderne mannen” i all sin mislykkede glans. De klarer å berøre temaer som er i tiden og det gjennomføres med en viss eleganse — uten at det noensinne blir kleint.

Noe jeg tenkte mens jeg så på var at jeg er definitivt ikke “medlem” av tidens trender i Norge, selv om jeg vet nok om vår felles menneskelige tilstand til at lite overrasker meg og ingenting sjokkerer meg. Jeg ville rett og slett ikke klart å “holde maska” i forhold til alle de pretensiøse fjolsene – som likevel er helt normale mennesker – ettersom de kommer og går gjennom dette dustedramaet — fordi det som skjer er så dustete at det er vanskelig å ikke holde seg for øynene, men nettopp derfor er det jo også komisk. Noen har definitivt hatt det gøy mens de diktet opp denne burleske historien, som også har sine tragiske dimensjoner. Fortellingen er troverdig på en litt drøy måte, i den forstand at alt virker ikke akkurat like sannsynlig hele tiden, men sånn er jo virkeligheten også. Ihvertfall blant de folka jeg kjenner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Historiens moral skal jeg ikke si noe om fordi det må jo folk nesten tolke slik de vil, men den sammenfaller vel grovt sett med en av mine vanlige kjepphester: Det ender aldri bra når folk begynner å lyve. Du vet. Ting blir kompliserte og det oppstår alle mulige slags “misforståelser”. Som sagt var det bare fire episoder i serien men den kunne godt ha blitt strekt ut mye mer i lengderetningen, selv om det er vanskelig å se for seg “mange sesonger” basert i dette materialet. Men nok om det. Folk får se det selv og tenke hva de vil. Jeg synes ihvertfall at historien ville ha tjent på mer utbrodering av alle typene vi møter i løpet av handlingens gang — men det er hva det er. Kanskje et budsjettspørsmål? Jeg skal uansett og til sist nevne at dette er strengt tatt ikke “koselig materiale”, mer litt sånn typisk “svart humor”, men det er ikke desto mindre verdt å se for de som liker historiefortelling og skuespillerarbeid. Ekstra honnør skal de ha for å ha brukt Equinox som musikalsk innslag i den episoden de har kalt “Nachspielet”.

Det går ikke an å avslutte med noe annet.

Det kan selvsagt diskuteres i hvilken grad det egentlig er “nyheter” men fosas del franquismo er noe som stadig dukker opp i spanske nyhetssendinger. Det betyr gravsteder fra francotiden og er en del av Spanias kulturarv må vi vel nesten si fordi femti år etter at Franco døde finner de fortsatt individer som har vært “savnet, antatt døde” i alle disse årene — og flere skal det bli. Stadig finnes det mange tusen som ikke er gjort rede for. Kan du tenke deg? Det har så lenge jeg har levd vært “diverse greier” etter Den andre verdenskrig i Norge, men ikke noe som er så stygt som historien i Spania. Det finnes sikkert ennå savnede fra den gangen i Norge men vi snakker ikke om så mange at det er en “vanlig nyhetssak” når de finner noen. Jeg tror det regnes som uvanlig, men jeg er ingen spesialist på sånne ting.

Hvorfor støtter folk fascisme den dag i dag? Du ser dem på nettet hele tiden. Det er akkurat de samme typene som gjør akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene. Det finnes ingen meningsfull forskjell mellom en tysk nazist fra 1920-tallet og en norsk “frepper” fra 2020-tallet. Selvsagt finnes det mange og store individuelle variabler – nå som da også den gangen – men det overordnede politiske tankegodset er det samme. De jobber for de samme tingene. De har den samme ondskapsfulle stilen når de mobber, hetser og plager dem de ikke liker. Det handler om hat og aggresjon mot “en indre fiende” som samfunnet må beskyttes mot. Sterke følelser bruser mellom ørene. De skriver om tingene på blogg og sosiale media. Opplegget er internasjonalt. Idèer og erfaringer utveksles i høyt tempo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror det handler om angst, men det kan også være noe annet. Fascister er typisk redde små individer som søker seg sammen med likesinnede for å erfare “styrke i samhold” — slik som det uttrykkes i symbolet fasces, som greia er oppkalt etter. Du vet. Identitet. Det er ikke like mye “blod og jord” denne gangen som det var for hundre år siden, men de klamrer seg likevel til en diffus fantasi om vår kuturarv som angivelig trues av både globalisering og innvandring. Jeg tror ikke de strengt tatt vet hva de vil — men de “vil det” til gjengjeld veldig sterkt. Hvor skal alt dette ende? Det virker ikke sannsynlig at det vil bli noen verdenskrig denne gangen, men svekkede samfunnsinstitusjoner er jo alltid en nærliggende hypotetisk konsekvens av hatefull agitasjon mellom grupperinger innenfor befolkningen. Generell utrygghet og mer vold. Det er ikke enkelt å si hvor eller hvordan alt dette ender, men det ender neppe bra.

Her er et lite innblikk i hva som foregikk i Australia i 1970.

Alle som har en løgner i familien eller omgangskretsen vet det ender med at du ikke kan tro på noe av det de sier. Hvis de har vist vilje til å bløffe, lyve og bedra er løpet egentlig kjørt. Det er over. Finnes ikke noe mer å jobbe med eller for i denne relasjonen. Alt du kan gjøre er å dra dem ut i bakgården og skyte dem. Du vet. Kort prosess. Jeg vet ikke hva slags mennesker som driver med “tilgivelse” og sånn, men jeg er ihvertfall ikke en av dem. Hva skal du med en sviker? Det gir ingen mening. Best å bare kvitte seg med dem så fort de viser sitt sanne ansikt.

Hva slags heksekunster må man kunne for å forholde seg til uærlige individer? Jeg ser bare ikke hvordan det går an. Det er ikke engang noen vits i å prøve. Du vet jo allerede hvordan det ender. Du har sett det før. Du er ikke snill når du “gir dem en sjanse til” men svak. Det kommer til å straffe seg — fordi alt svikeren lærer av det som hendte er at du har ingen fast posisjon. Det går an å påvirke deg med tomme løfter og smisk. Ingen respekterer noen som bare lar seg dytte hit og dit med bløff, løgn og manipulasjonsteknikk. Det er sånn du blir en ku, altså noen som lar seg “melke” på forskjellig vis. Dermed vil jo parasitten bare vende tilbake og fortsette å utnytte deg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Blant sånne som lever av svindel finnes et ordtak: Du kan ikke lure en ærlig mann. Eller mer presist kan vi si at selv om det teknisk sett lar seg gjennomføre så er det bortkastet tid. Svindlere ser etter uærlige ofre. Det vil si individer som selv ikke har helt rent mel i posen, men som er villig til å tøye grenser og bryte lover hvis de har noe å tjene på det. Tenk over saken. Hva slags typer er det for eksempel en nigeriansk prins henvender seg til? Det er alltid best å svindle de som er både svake og griske. Du vet. Sånne som har tvilsom moral og dårlig karakter. Sånne som vil gå med på en hemmelig avtale om alternative metoder for å håndtere penger. Du kan få en “eventyrlig fortjeneste” ut av opplegget men det er ikke hundre prosent lovlig så du må ikke snakke om det med andre. Ser du hvor det bærer hen?

Det er frivillig om du ønsker å tro på løgnere. Folk ønsker jo typisk å tro. De vil at det skal være sant. Derfor blir de snytt, bløffet, lurt, svindlet og ranet. Gang på gang på gang — helt til de skjerper seg og innser at ikke alle som oppfører seg vennlig er deres venner og ikke alle som oppfører seg uvennlig er deres uvenner. Som en hovedregel er det best å satse på de som ikke virker alt for ivrige etter å etablere kontakt med deg. Du vet jo ikke hva de vil. Imidlertid går det an å vite noen generelle ting om menneskenaturen, som for eksempel at vi har instinktene til en rase av kannibalistiske åtseletere. Vi skyr ingenting. Det er heller ikke normalt å ha særlig god styring på sine egne lyster og tendenser. Folk vingler typisk hit og dit ettersom impulsene motiverer dem mens frykten hemmer dem. Skal, skal ikke. Det er sjelden mulig å forutsi hva folk kommer til å gjøre i noen særlig detaljert grad, men man oppfatter likevel raskt om de er ærlige og solide typer. Hvis det virker vanskelig å si om noen er pålitelige så er svaret nei. Hva gjør du da?

Vi avslutter med en til temaet halv-relevant musikalsk klassiker fra året 1975.

Det var en gang i året 2005 at jeg sto i et supermarked i New York og betraktet en vare. Vegan chicken sto det skrevet på pakningen. Veganerkylling. Hva er galt med dette bildet? Enten er det ikke vegansk eller så er det ikke kylling, så vidt jeg kan forstå. Hva er poenget med å late som om man spiser kylling? Hvis du har et vegansk kosthold må du jo fordype deg i alt det spennende man kan gjøre med veganske matvarer, ikke etterligne kostholdet til kjøtteterne med patetiske kopier av biff, kylling, pølser eller hva det nå skal være. Herregud. Det er så dumt at det er ikke latterlig engang. Jeg kan respektere folk som “går sine egne veier” – selv om det er veier jeg selv ikke ville gått – men det føles liksom ikke fullt så respektabelt hvis de later som om de gjør noe annet. Hva er greia? Hvis du har lyst på kylling så må du jo bare gjøre det som er nødvendig for å få kylling på bordet. Verre er det ikke. Det er heller ikke bedre. Men det er ihvertfall ikke en løgn. Jeg vil si at folk er på psykotisk bærtur i kålåkeren hvis veganerkylling virker fornuftig.

Jeg føler noe av det samme i forhold til alkoholfri vin. Det finnes jo så mye som allerede er alkoholfritt, så hvorfor skal du etterligne de vindrikkende menneskenes opplegg? Selvsagt bør man sette frem alkoholfrie alternativer hvis man ber noen på middag, men jeg ville oppfatte det som en fornærmelse mot både intelligensen og den gode smaken hvis dette var noe så patetisk som alkoholfri vin. Kan jeg ikke bare få limonade? Rød saft? Eller hvorfor ikke ganske enkelt et glass vann? Det er ikke nødvendig å komplisere saken. Dessuten smaker alkoholfri vin uansett som beverpiss. Det er ikke noe godt. Det er ukulturelt og unaturlig på èn og samme tid. Men nok om det. Saken er at jeg nylig så en kis på nettet som jeg følger fordi han er vinkelner og uttaler seg på et fagmessig grunnlag om vin og sånt, men denne gangen hadde han et utvalg alkoholfrie vinmerker som han pløyde seg gjennom. Det endte som forventet. Han likte ikke noen av dem, men var likevel “høflig” i forhold til oppgaven, så det ble å filosofere litt rundt akkurat det samme som jeg ville ha sagt: Det er bedre å gå for noe annet enn vin hvis man ønsker noe alkoholfritt i glasset — fordi dette er jo strengt tatt ikke vin, det er noen slags mystisk – og dyr – fruktsaft som inneholder alt for mye sukker og gir en fæl ettersmak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi rister løs med litt popmusikk fra året 1970.

De skriker og geberder seg om alle de urettferdige krenkelser som USAs tapre president er nødt til å utholde. Av årsaker har det nylig vært “oppgjør på kammerset” i BBC, noe amerikanerne har valgt å inkorporere i sin narcissisme, men det handler minst like mye om at disse sjefsfigurene har vært “tendensiøst vridd” til fordel for LHBT-bevegelsen. Du vet. De har ikke vært tilstrekkelig aggressive mot “de som er seksuelt annerledes” i henhold til den konservative smaken hos The Telegraph i Storbritannia. De kaller det Stonewallisme — og for å forstå hva dette betyr må du, hvis du ikke allerede vet, søke på Stonewall-opptøyene, som var en kulturell hendelse i 1969 de konservative ennå ikke har kommet over. Greia er som vanlig både komisk og tragisk, alt etter hvordan du velger å forholde deg til saken.

Donald Trump vil at folk skal snakke om alt mulig annet enn Epstein-papirene. Han og støttespillerne hans vil gå til all slags ytterligheter for å flytte publikums oppmerksomhet bort fra det som skjuler seg i bevismaterialet mot den nå avdøde finansmannen Jeffrey Epstein både når det gjelder økonomiske og seksuelle saker. Som mange påpeker har jo Trump ennå ikke presentert noen papirer som dukumenterer hvor han har fått pengene sine fra og hva han har betalt i skatt, selv om han lovet å komme med dette “snart” helt tilbake i 2016. Alle vet at det skjuler seg noe grovt kriminelt bak hele opplegget til Trump, men har har så langt klart å holde både etterforskere og journalister på en armlengdes avstand, så det kan se ut til at ting ikke vil komme ut før han er død, hvilket kan skje raskere enn noen tror. Han ser jo ikke frisk ut. I mellomtiden må vel dette bisarre sirkuset gå sin gang. Herregud. Hva de ikke gjør for å beskytte rike pedoer, svindlere og økonomiske overgripere. Sånn er det jo. Folk vil ikke vite noe om sånne ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med en uskyldsren sang om vakker ung kjærlighet.

Benevnelsene høyre og venstre stammer fra partigrupperingenes plassering i den franske nasjonalforsamlinga etter den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt «til høyre» (la droite), mens de radikale satt til venstre (la gauche). Denne plasseringen fortsatte senere i det franske kammeret.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det beste eksempelet på kiralitet er høyre og venstre hånd. De er svært like hverandre. De er også speilvendte slik at de kan ikke “overlappe” hverandre ved lik fasevending, men fremstår som “motsatte” i retningsorientering. For alle de formål hvor man har bruk for hender er dette svært praktisk fordelaktig — til en sånn grad at det er vanskelig å se for seg at noen annen ordning kunne ha virket like bra. Imidlertid er det vanlig å ha en dominant hånd som i omtrent 90% av tilfellene er den høyre. Venstrehendte mennesker har opplevd varierende grader av uforstand og overgrep gjennom tidene, men det antas at menneskeheten har ovekommet dette nå. Likevel henger det igjen noen dunkle mytologier i det underbevisste, som for eksempel at “venstre hånds vei” innenfor diverse metafysiske trosforestillinger representerer mørket og alskens “negative krefter” som står i opposisjon til lysets makter og “det gode”. Du vet. Sånt som kunne få deg tiltalt og drept som assosiert med hekseri og trollskap for 3-400 år siden. Folk var jo typisk like vettskremte den gangen som de er i vår egen tid, bare at de var for det meste redde for andre og mer “jordnære” ting.

Selv om det gir liten mening nå om dagen er det fortsatt vanlig å snakke om venstre og høyre innenfor politikken, særlig blant de som vet minst om de filosofiske og økonomiske prinsippene som tradisjonelt skiller mellom de to. I dagens klima kan det grovt sett sammenfattes slik: Høyrekrefter er de som baserer sin økonomi i individualistisk fremgang gjennom en systematisk utnyttelse av ressursgrunnlaget. Ventrekrefter er de som baserer sin økonomi i kollektivt samhold rundt felles interesser av forvaltning og bærekraftig drift. Kort fortalt, hvis du drømmer om å bli så rik og mektig at du står over alle andre bør du gå til høyre. Men hvis du vil “være en del av samfunnet” hører du hjemme på venstre side av politikken. I utgangspunktet behøver ikke ting å være mer komplisert enn dette. Vi ser at i begge tilfeller snakker vi for det meste om illusjoner og idealer, men alt koker likevel ned til skillelinjen mellom egoisme og kollektivisme. På venstresiden er det en stor synd å utnytte og mishandle andre mennesker, mens på høyresiden er dette bare hvordan man tjener penger. Alle har sin pris og alt kan forhandles om hvis du er høyreorientert, mens venstresiden helligholder menneskerettigheter og diverse andre prinsipper som er hevet over enhver debatt.

Marxisme handler dypest sett om “historiske nødvendigheter” tilknyttet den moderne verden og industrialiseringen, som i hovedsak koker ned til hvor grensene bør gå for privat eierskap og økonomisk makt over andre mennesker. Alle som vet noe om disse tingene er enig om at Marx for det meste hadde rett i alle sine spådommer. Verden har blitt slik som han så for seg, uavhengig av individuelle ønsker og fantasier langs veien. Viljen til føydalisme har for det meste forsvunnet, selv om pervers rikdom fortsatt eksisterer der ute. Demokrati gjennom “representativ parlamentarisme” er den dominante samfunnsformen i vår tid — dog med visse tilløp til autoritær personkult her og der. Det er vanskelig å se at det finnes noe spillerom for en slags postmoderne Napoleon noe sted i den utviklede verden. Den modernistiske “drømmen om en stor lederskikkelse” som skal “vokse ut av folkedypet” er også for det meste død og begravet etter eksessene i det tyvende århundret med alle sine verdenskriger og så videre. Vi har helt andre problemer nå. De parareligiøse fantasiene er ikke helt forsvunnet, men viljen til å tro har blitt sterkt redusert ettersom de fleste befolkninger har blitt bedre informert om de elementære filosofiske temaene. Det vi nå for tiden kaller sunn skepsis ville jo blitt betraktet som en satanisk vilje til å rive ned samfunnet for et par hundre år siden, bare for å ta et eksempel.

Det spiller i virkeligheten liten rolle hva man gjør og ikke gjør som individ. Den politiske samfunnsutviklingen vil uansett gå sin gang i henhold til “nødvendighetene” i det store bildet. Det eneste man oppnår er å lage vanskeligheter og drama for seg selv hvis man henfaller til store sinnsbevegelser rundt hva som er rett og galt og den typen ting. Selvsagt finnes det mye urettferdighet der ute. Mennesker er jo ikke gode skapninger. Dette betyr imidlertid ikke at de er onde heller. Det beste ordet vi kan bruke er dumme. Det er typisk menneskelig å være idiot. Alle vet dette. De observerer det rundt seg og de erfarer det i sitt eget liv. Nesten alle de stolte hanene vi ser spankulere rundt der ute med all sin kykkeliky kommer til å ende i den sorte gryte til slutt. Realisme påbyr en viss grad av måtehold i forhold til hvor sensasjonelt og dramatisk alt er der ute. Sannsynligvis er det ikke mer enn det samme gamle drøvet. Det er bare du som er skremt. Det er bare du som tror at du er noe. Du vet. At du er en viktig person som har betydningsfulle følelser og meninger om livet og alle ting, akkurat som alt dette lå klart og bare ventet på deg for at du skulle komme og få regnestykket til å gå opp. Som vanlig er narcissisme en vanlig folkesykdom. Det samme er hysteriske reaksjoner på helt normale ting, relativt sett. Sannheten er at alt i denne verden er viktig for deg selv og en håndfull andre mennesker som er involvert i livet ditt, men du er ikke viktig i det store bildet — og det venter deg ikke annet enn ulykke hvis du tror noe annet. Som moralfilosof har jeg lov til å fremsette bombastiske påstander, som at den eneste realistiske skillelinjen mellom det politiske venstre og høyre i vår tid er om du har vilje til sosial rettferdighet eller om du hengir deg til sadistisk hat overfor utsatte samfunnsgrupper.

Det passer seg å avslutte med noen metafysiske sannheter pakket inn i tungrock.

Jeg vet ikke hva det betyr når jeg ikke egentlig kan komme på noen film jeg burde se men som jeg ennå ikke har sett, så om jeg skal lage noen liste må det i så fall bli filmer jeg ikke har sett mange nok ganger. Jean-Luc Godard – på bildet ovenfor – er for eksempel en filmskaper jeg burde bruke mer tid på. (Det kan nevnes at Quentin Tarantino også har en greie med Godard, blant annet at han har kalt opp sitt eget produksjonsselskap etter en Godard-film.) Det overrasker neppe noen som pleier å lese det jeg skriver at “lettfattelige” filmer sjelden appellerer til meg. Jeg liker at de har en del tyggemotstand, så å si, men det er ikke dermed sagt at de behøver å være “intellektuelle”. Som så mange andre liker jeg jo eksempelvis The Texas Chainsaw Massacre og har sikkert minst ti av filmene som er utgitt om og rundt selve den originale utgaven fra 1974, enten vi snakker om oppfølgere, nyutgivelser eller annet.

Hva kaller man sånne som meg? Selv bruker jeg ordet kinofil men noen kalte meg en gang også en filmfrik, mest fordi jeg har sett så perverst mange filmer at det er vanskelig å grave frem noe severdig som jeg ikke allerede har sett. Fordi jeg er i Spania har jeg selvsagt sett meg gjennom et antall filmer av Pedro Almodovar over de seneste månedene — og det er egentlig ikke noe annet å si enn at jeg anbefaler dem. Alle sammen. (Jeg tror han har laget omtrent 25 filmer totalt sett, men jeg har bare 18 av dem.) Jeg så nylig en kis på nettet som snakket om “sin” Robert Altman-film – for ham var det McCabe & Mrs. Miller fra 1971 – men for meg er det The Long Goodbye fra 1973. De fleste pleier imidlertid å like Short Cuts eller The Player best. Hva kan jeg si? Jeg føler sjelden noe behov for å “være som alle andre” uten at jeg dermed går inn for å være sær heller. Det bare er hva det er. Du vet. Man kan jo ikke diskutere smak på noen saklig og objektiv måte. For eksempel er min favoritt av Federico Fellini filmen Satyricon fra 1969, mens de fleste velger Otto e Mezzo fra 1963 — det året jeg ble født. Hvis folk ikke liker Fellini så liker de ikke film, punktum.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En særhet er at jeg liker ikke animasjonsfilmer. Min greie er seriøse regissører som jobber med skuespillere og som “viser frem noe” mer enn å egentlig forstyrre mediet med masse unødvendig dialog og alskens effektmakeri. Om det siden foregår i et studio eller ute i felten er mindre viktig. Poenget er at de får frem den menneskelige mystikken på en troverdig måte — og best er det naturligvis når hvert eneste bilde i filmen fungerer som “kunstfotografi” av den typen man kunne ha hengt på veggen. En evig sannhet om film som medium er jo at det spiller liten rolle hva ellers som er bra med filmen hvis de ikke forteller en god historie — men hvis dette er på plass er det til gjengjeld mindre vesentlig om de ikke har hatt råd til proffe skuespillere, dyre rekvisitter, flott scenografi og den typen ting. Historien er alltid det viktigste av alle enkeltelementene som inngår i en fimproduksjon, hvilket bringer oss tilbake til “regissøren som historieforteller”. Dette var jo selve hovedtanken til den nye franske bølgen fra det sene 50-tallet og utover, som i sin tur påvirket alle de største amerikanske regissørene fra 70-tallet; det vil si Coppola, Scorsese og gutta. Alt henger sammen med alt.

Til sist et mesterverk innenfor sjangeren “moderne metall”.

Ordet blogg er egentlig en vanskapning, ettersom det på engelsk er en forkortelse av weblog – “nettlogg” – men på grunn av norske uttaleregler ville ordet blog rimet på ordet plog, fordi dobbel konsonant betyr kort vokal, som vi finner i forskjellen mellom for eksempel ordene hat og hatt, mens norske vokaler i hovedsak skal være lange. Men nok om det. Hva det “betyr” å skrive blogg – altså en nettlogg – er i utgangspunktet det samme som en dagbok, bare at det foregår på nettet, og ordet nettlogg henspiller jo på at man “loggfører” diverse begivenheter i livet, eventuelt andre temaer som man synes det er verdt å bruke tid og energi på å skrive om. De som kan huske “det gamle internettet” kjenner til greia med å etablere egen hjemmeside, som etterhvert utviklet seg til det nåværende opplegget med “sosiale media” på en større plattform, som typisk pleier å være en reklamefinansiert operasjon i regi av kommersielle aktører.

Når det ikke ligner en privat dagbok er mye av det stoffet folk legger ut på nett ganske likt gamle dagers “leserbrev til avisen” hvor de uttrykker meninger om mer eller mindre aktuelle saker i samfunnsdebatten – altså en slags kognitiv toalettfunksjon om du vil – fordi de “har noe på hjertet” og føler seg bedre etter at de har fått satt ord på tingene, enten noen bryr seg om hva de sier eller ikke. Jeg befinner meg vel omtrent der selv. Poenget med å skrive blogg – for mitt vedkommende – er at det har en disiplinerende effekt på tankeprosessene mine når jeg organiserer “det som foregår i hodet” med ord og språkstrukturer. Det er altså ikke “sosialt vinklet” og jeg oppfatter det i grunnen ikke som viktig hva andre tenker, synes eller mener om de tingene jeg skriver. De kan tolke det som de selv ønsker. Jeg har ingen mening om hva som er “korrekt” på den måten. Om jeg blir misforstått er ikke relevant. De som leser denne bloggen bestemmer selv hva de skal tenke og mene. Det er jo ikke min sak. Jeg er bare den som skriver.

Selv om virkeligheten i seg selv og objektivt sett alltid er den samme, så varierer virkelighetsoppfatningen tildels ganske sterkt fra individ til individ. Dette viser seg for eksempel ofte i “vitneforklaringer” som kan bli såpass forskjellige at man må lure på om de egentlig snakker om den samme begivenheten. Det handler jo ikke så mye om hva de faktisk ser som om hva de legger merke til. Hvilke detaljer som fester seg og den typen ting. Alle psykologiske tester som har blitt gjort viser at folk nesten aldri ser eksakt det samme, selv om de observerer den samme begivenheten. Dette er veldig interessant og det lønner seg sannsynligvis å “ha det i bakhodet” når man forfatter en tekst. Til syvende og sist betyr det at man ikke bør forvente å bli forstått på den måten man selv ønsker, slik at det er sannsynligvis mer effektivt å ikke gå særlig hardt inn for å “bli forstått” men heller satse på å danne klarhet ut ifra sine egne personlighetsstrukturer. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det handler om “dine egne sannheter” men det er forholdsvis vanlig å snakke om “din egen stemme” i disse sammenhengene. I den grad en forfatter er autentisk blir det på dette grunnlaget.

Det finnes ingen regler for “hva man skal skrive om” i litteraturen. Det beste er sannsynligvis å bare skrive om det man har lyst til å skrive om, med det språket man har og trives med — samtidig som man “nuller ut” sine egne forventninger til hva leseren kan, skal eller bør oppfatte og forstå. Det paradoksale med skrivekunst er at jo hardere man prøver å nå frem til leseren med et “budskap”, jo mindre sannsynlig er det at man lykkes med dette. Folk har jo de filtrene de har, slik at de vil oppfatte teksten på “sin egen måte” uansett hva forfatterens intensjoner eventuelt måtte være. Klar tale handler ikke om hva leseren oppfatter men om forfatterens egendisiplin i forhold til både temavalg og språkføring. Dette er i hovedsak et spørsmål om trening. Jo mer man trener jo bedre vil man typisk bli på det man søker å forbedre. Alle som noen gang har prøvd vet jo hvor fette vanskelig det kan være å “finne de rette ordene” for det man prøver å si. Å håndtere språk er i prinsippet det samme som ethvert annet håndverk. Til å begynne med føles det typisk både klønete og vanskelig, men etterhvert som man får mer trening og “finner sin egen flyt” vil jobben bli enklere og resultatene bedre. Det finnes ingen snarveier. Alt handler om øvelse, atter øvelse og enda mer øvelse, helt til ting “går av seg selv” og ordene bare kommer som de skal. Talent spiller selvsagt en viss rolle, men det er trening som utgjør den store forskjellen.

Til sist litt “progressiv kunstrock” for de som liker denslags.