Forfatter: apecalypso

Jeg hang på formuleringen “(ikke)” i overskriften fordi jeg anbefaler jo ingen å se skrekkfilm hvis de misliker sjangeren, noe mange gjør. Det gir dem traumatiske fantasier, “stygge bilder i hodet” som stadig kommer tilbake og den typen ting, som definitivt ikke er sunt. På den annen side, mange elsker skrekkfilm og har ingen problemer med å forstå at dette er bare film. Bare skrøner og fantasifortellinger. Jeg vet ikke om det har vært forsket på saken, men jeg vil anta at det må finnes en viss grad av “predisposisjon” i folks karakter for at filminntrykk skal kunne overvelde psyken deres til en sånn grad at de får mareritt og andre negative mentale reaksjoner. Lettpåvirkelig? Er det et passende ord til sammenhengen? Selv er jeg jo en hardkokt gammel jævel som omtrent ikke påvirkes av noe. Faktisk synes jeg skrekkfilmer i det store og hele er mest komiske. Du vet. De prøver for hardt. De køler på med alt for mye sterk saus, så å si.

Det er litt uklart akkurat hvor sjangegrensene går mellom “spenningsfilm” og skrekkfilm. Science fiction har også noe de skulle ha sagt om saken. Jeg husker for eksempel godt at filmen Alien (den første av dem, fra 1979) var omdiskutert på denne måten. Er det en skrekkfilm eller en science fiction-film? Mindre diskusjon var det om filmen Halloween, som ble sluppet året i forveien. Den lagde litt ringer i vannet kan du si. Jeg har ingen anelse om hvor mange romertall de er oppe i nå, men filmen utviklet seg til å bli en veldig seiglivet franchise, noe jeg generelt er temmelig meh i forhold til. Sjeldent utvikler ting seg i noen bra retning ettersom stadig flere oppfølgerfilmer tilkommer. Noen ganger får vi en “toer” som preges av at den første filmen ble spilt inn på lavbudsjett, men den trakk enorme menneskemasser til kinoen, slik at tanken er at det må gå an å kaste mere penger inn i prosjektet for å utvikle en “enda bedre” (og bedre selgende) film, uten at dette er noe som typisk lykkes hele tiden, eller engang særlig ofte. Selvsagt er meningene delte også om dette. Jeg kjenner personlig folk som har noen slags pervers glede av å se dårligere og dårligere oppfølgefilmer av noe som var temmelig tvilsom vare i utgangspunktet, så hvem er jeg til å si hva som er bra? Smak er ikke diskutabelt.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

1. Suspiria. Dario Argento, Italia, 1977. Dette er en av de virkelig store klassikerne. Hvor skremmende Suspiria egentlig er kan diskuteres – og blir da også diskutert friskt blant fansen – men de fleste er enige om at filmen lykkes med å skape en særegen og litt guffen “stemning” som få andre mesterverk i filmhistorien. Plottet er ganske teit, men Suspiria er så vakkert filmet at det er vanskelig å bry seg om særlig mye annet ved filmen.
2. Audition. Takashi Miike, Japan, 1999. En enkemann ser seg om etter en ny hustru — og for å ekspedere saken kvikt ut av verden arrangerer han en falsk filmaudition for å “finne den rette”. Dette lykkes han tilsynelatende med i første omgang, men det viser seg snart at han har fått noe helt annet enn han ønsket seg.
3. Haute Tension. (“Høyspenning”) Alexandre Aja, Frankrike, 2003. Denne filmen karakteriseres ofte som en “slasher” på grunn av all den grove volden som fremsynes, men den er egentlig et psykologisk drama om mental forskyvning av virkelighetssansen, hallusinasjoner og “dårlig selskap”. Noe mer sier jeg ikke.
4. Martyrs. Pascal Laugier, Frankrike, 2008. Enda en film fra “den nye franske ekstremfilmbølgen” (som også Haute Tension sorterer innunder) som er enda mer velegnet til å gjøre folk uvel. Martyrs karakteriseres også som “body horror” — og sjelden er denne merkelappen mer sann. På overflaten handler filmen om å hevne seg for overgrep fra barndommen, men det baller snart på seg og blir noe nærmest kunstferdig ondskapsfullt.
5. Calvaire. (“Prøvelsen”) Fabrice Du Welz, Belgia, 2004. Dette er en temmelig “psyko” affære om hvor dårlig det kan gå med folk hvis bilen deres bryter sammen på feil sted til feil tid. Hvordan jeg ellers skal beskrive filmen er jeg ikke riktig sikker på. En forviklingstragedie? Se den og døm selv.
6. Kill List. Ben Wheatley, Storbritannia, 2011. Til å begynne med ser dette ut som en “vanlig” film om to leiemordere og ting som skjer på jobben deres, men etterhvert begynner ting å frike ut i retning av heksekult, konspirasjoner og jeg vet ikke hva. The world’s scariest hitman movie, er blant mye som kritikerne sa etterpå.
7. House of Whipcord. Pete Walker, Storbritannia, 1974. Filmen regnes som “exploitation” – altså ikke som seriøs film – men jeg er ikke enig. Mye kan selvsagt anføres om lettkledde damer og så videre, men premisset i filmen er jo et privat initiativ for å “straffe uskikkelige jenter” så da blir det som det blir.
8. A l’intèrieur. (“På innsiden”) Julien Maury/Alexandre Bustillo, Frankrike, 2007. En gravid kvinne som snart skal føde utsettes for angrep fra en psykotisk “stalker” som har kommet for å hente barnet hennes. Resten er basically bare en typisk inntrengerfilm hvor folk dør en etter en, men alt er grysefullt ondt og vakkert.
9. Feed. Brett Leonard, Australia, 2007. Enda en “body horror” film, som tar utgangspunkt i et miljø som faktisk finnes der ute, hvor opplegget er å “fete opp” folk av erotiske årsaker (les mer om “feederism” på nettet), bare at her har vi å gjøre med en seriemorder som tvangsforer folk til døde.
10. Mum & Dad. Steven Sheil, Storbritannia, 2008. Jeg ser for meg at denne filmen er tildels inspirert av Fred West og hans familieopplegg. Greia er at et depravert par “tar til seg” unge mennesker fordi de har noen slags forskrudd tanke om gud-vet-hva, men det går omtrent så bra – eller dårlig – som er å forvente.

Jeg har som vanlig ikke giddet å ramse opp selvfølgeligheter som Texas Chainsaw Massacre og Exorcisten, samt alt det andre som alle uansett har hørt masse om allerede. Jeg har heller ikke tatt med “monsterfilmer” type Dracula, zombie eller diverse andre overnaturlige greier. Mennesker er jo monstrøse nok, som vi alle vet. Når det er sagt så finnes det likevel mye bra på den fronten, men det som er bra med slike filmer er nesten alltid noe som ville vært minst like bra med mer nedtonede monstre, altså for eksempel at hovedpersonene i dramaet er forfulgt av banditter, galninger eller noe, i stedet for troll og spøkelser. Hvilket selvfølgelig bringer oss tilbake til problemet med å trekke en klar skillelinje mellom en “thriller” og en skrekkfilm. Hva skal man for eksempel kalle filmen The Hitcher fra 1986? Folk sier neppe skrekkfilm — til tross for at den skremte pisset ut av alle jeg kjente da den var ny. En virkelig neglebiter av en film.

Men nok om det. Nå faser vi ut med litt underkjent groove metal fra 2016:

Jeg kjenner flere som har havnet i fengsel for mord. Slekt, venner; du vet hvordan det er. Brutale forhold er hva som mest av alt preger menneskelivet på denne jorda. Skrubbsår og neseblod. Hvis du opplever det annerledes er du priviligert. Jeg liker ikke sånt, men jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Hvem kan stanse voldsbølgen? De som prøver blir jo bare tatt av den. Sånne dødsspiraler kan være skremmende for “redde typer” men de er egentlig bare kjedsommelige på grensen til depresjon for oss andre. Hva faen er poenget med dette dusteriet? Hat, hevn og oppgjør på kammerset er ikke unntaket, det er regelen. Og de som ikke selv aker i sklia fantaserer om at “noen andre” skal gjøre voldsjobben for dem. Poltiet, militæret, vaktselskapene, borgervernet. Hva har du. Det er makt i de knyttede never.

Her er noe å tenke på: Selv et lite og søtt dyr kan bli til et monster av villskap hvis man presser dem opp i et hjørne slik at de opplever situasjonen som så desperat at at den eneste sjansen de har til å komme unna er å angripe med alt de har. Hvis de er heldige vil den/det som presser dem bli så forvirret av denne brå villskapen at de kan smette unna og komme seg vekk. Live to fight another day, som de sier i Amerika. Sånt skjer. Har du for eksempel noensinne prøvd å konfrontere en lite samarbeidsvillig grevling i husets krypkjeller? Da bør du helst være kjapp med pinnen, kosten eller hva det nå er du bruker til å “motivere” dyret, Det er jo i prinsippet ingen forskjell mellom angrepsvåpen og forsvarsvåpen. Dette er for eksempel hovedargumentet til “våpentilhengere” av ymse slag: Forskjellen er deontologisk av natur; det vil si at de hensiktene man har er hva som setter den moralske standarden for atferd. Hvis hensikten er “selvforsvar” er man god, i motsetning til hvis man planlegger å skyte noen man ikke liker eller noe annet i den gata.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Sannheten er at alle menn er livsfarlige dyr. Statistisk sett er det dyret som dreper flest mennesker “andre mennesker”. På de neste plassene følger diverse giftige og/eller smittespredende skapninger av typen mygg og slanger, før det første “normale” dyret viser seg å være ku. Storfe – men mest ku – er livsfarlige først og fremst fordi de er såpass store og sterke at de kan skade deg alvorlig uten å anstrenge seg nevneverdig. De behøver ikke engang å “mene noe med det”. Noen brå bevegelser i trange situasjoner er alt som skal til. Hva slags skapning er mennesket? Biologisk sett er det mange som bruker ordet rovape men teknisk sett er vi ikke “rovdyr”. Vi har ikke sånt utstyr. Mennesket er ikke bygget for å jakte på byttedyr sånn som ulver, bjørner og katter. Vi har verken tenner eller klør som egner seg for jobben. Imidlertid har vi noe som er mye farligere enn alt annet naturen har frembrakt: Vi har fantasi. Sånn har vi klart å pønske ut måter å skade og drepe som er mer effektive til sitt formål enn noe som finnes i naturen. Man behøver jo ikke skarpe klør og spisse hjørnetenner hvis man har maskingevær og håndgranater. Først og fremst behøver man ikke den “intime nærhet” som kreves for å drepe noen/noe bare med ting som vokser naturlig på kroppen. Mennesker kan drepe på langt hold.

Vår natur er noe vi har arvet fra en mange millioner år lang utviklingshistorie og det korrekte navnet på “vår” kategori av skapning er opportunistisk åtseleter. Vi deler denne nisjen med en rekke andre dyr, kategorisert ut ifra deres typiske atferdsmønster. Vi tåler for eksempel dårlig å spise “ferskt kjøtt” sånn som rovdyrene. Fordøyelsessystemet vårt krever noen grad av modning før kjøttvarene blir spiselige. Alle kokker vet dette. Kjøttet må “henge” en stund før det kan brukes. Jeg kunne gitt deg en lang teknisk forklaring på dette – jeg skrev hovedoppgave om saken på kokkeskolen – men det gidder jeg ikke. De spesielt interesserte kan utforske ting på egen hånd. Det koker uansett ned til at mye av alt det folk typisk spiser krever diverse former for “behandling” før det egner seg som menneskemat, ikke minst rødt kjøtt men også diverse plantedeler og røtter som vi ernærer oss på er harde for fordøyelsen i sin rå tilstand. Poenget her er uansett noe annet, nemlig at mennesker som ikke utsettes for noen slags “oppdragelse” ender med den formen for moral som man typisk forventer å finne hos en opportunistisk åtseleter. Alle vet dette i underbevisstheten, så det er en uutømmelig kilde for angst og alskens sosiale dysfunksjoner. Frykt for andre mennesker er i utgangspunktet sunt biologisk næringsvett, fordi vi har jo også en lang og mørk forhistorie som kannibaler. Ikke kun for næringsformål, men også fordi fantasien sier det går an å høste andres personegenskaper – skjønnhet, tapperhet, visdom – gjennom å spise kjøttet deres.

Det er selvsagt idiotisk å tro at løsningen på problemet “menn med våpen” er enda flere menn med våpen. Hvor stanser spiralen? Når finner vi fast fjell? Det går i prinsippet ikke an å løse et problem hvis man nekter for at det eksisterer, så i det aller minste må vi begynne med en erkjennelse av at mennesker er ikke “gudelignende skapninger” som kan gjøre hva som helst slags magiske sirkuskunster ved hjelp av fantasi og teknologi. Vi er ikke det beste naturen har skapt, vi befinner oss nærmere det stikk motsatte. De sier at mennesker er intelligente skapninger men jeg er ikke enig. De fleste av oss er helt hysterisk latterlig dumme mesteparten av tiden. Skjønner de dette selv? Neppe. Og det er dette som er problemets rot: Fornektelse av menneskenaturen, eventuelt bortforklaring av vår fundamentale ondskap gjennom eksternalisering; at det er “noen andre” som gjør det. Det er ikke vår egen skyld. Dette er hva syndebukken handler om, både som historisk ritualatferd og som moderne metafor. Mennesker begår ritualdrap fordi de tror dette vil gi dem frelse. Eller i det minste en følelse av tilfredsstillelse fordi “de onde” – som alltid er noen andre enn oss selv – får sin straff. Slik oppnår de fryktsomme noen diminuitive spasmer av ondskapsfull glede i de svarte små hjertene sine. Sånn blir det når man styres av frykt, som nesten alle mennesker gjør. Hva kan jeg si? Vi er jo skvetne skapninger med en lang forhistorie som byttedyr for løver, hyener, bjørner, ulver og – ikke minst – andre mennesker.

Vi avslutter med “skrekkmusikk” fra 1976. (Senere tror jeg det bør sies noe om skrekkfilm.)

Det er ikke noe som heter isberg på norsk. Dette er en anglisisme som har utbredelse blant individer med dårlig til ingen språkforståelse. Berg er jo “selve materialet” som fjell er laget av slik at isberg er en selvmotsigelse på fundamentalt plan, omtrent som å snakke om “vannstein” eller “luftsand” men sånn har ting blitt. Folk fantaserer om at de er kule fordi de jåler og gjør seg til mens de misbruker noen engelske ord og uttrykk de har plukket opp på film, fjernsyn eller internett, i stedet for å jobbe med å forbedre sitt eget morsmål. Herregud for noen evneveike avskum. Når det er sagt så er issalat – som det heter på norsk – bare en enda mindre næringsrik variant av lactuca sativa, eller bladsalat, som ble utviklet i 1894 fordi markedet etterspurte krisphet i bite og tyggeopplevelsen fremfor næringsverdi i selve greia. Det amerikanske navnet iceberg lettuce kommer av at de ble fraktet på knust is i gamle dager og de oppstikkende salathodene ga folk assosiasjoner til isfjell, som det heter på norsk. Da varianten kom til Norge sløyfet man “berg” nettopp av den årsaken jeg har beskrevet her, så greia ble hetende issalat helt frem til det ble respektabelt å være en uvitende tosk.

Vi skal stanse opp et øyeblikk ved den stadig like interessante debatten om rumpa er en del av ryggen eller lårene, mens vi passer på å påpeke at rumpe er den kroppsdelen vi snakker om mens rompe er et norsk dialektord for hale. Dette kan ha etymologisk sammenheng med det spanske ordet rompe, som betyr “brudd”, altså der kroppen og halen brytes, men det er sannsynligvis spekulativt. Det er også en distraksjon, fordi det er lårene vi skal snakke om nå. Som alle vet heter det loins på engelsk, et ord som delvis brukes på norsk i betydningen filèt, som i lakseloins eller torskeloins; renskåret og nedtrimmet filèt av fisk, som har medført at noen nå – i språkpolitisk iver – snakker om torskelår når de mener akkurat dette produktet, som selvsagt er verken her eller der i forhold til rumpa og ryggen. Jeg mener, hvilke fisker har lår? Sånt behøves jo ikke i fiskenes naturlige miljø. Men det vet sannsynligvis ikke de som får all sin mat fra supermarkedet. Der er jo alt plastinnpakket og utstilt som ferdige serveringsstykker i kjøledisken. Hvor kommer maten fra? Ingen vet, men om de likevel skal prøve og “se noe for seg” så ender de med en næringskjede preget av lastebil. Sånt fantes ikke på den tiden da han Karl Marx mer eller mindre forutså hele den økonomiske utviklingen som preget det 20. århundret og som nå har kulminert i et velsmurt utnyttelsessystem designet for å produsere noen få perverst rike individer på bekostning av alle andre, foruten selvsagt at det også dreper alt liv og ødelegger miljøet. Men noen liker jo slikt, så da så.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er rett og slett ikke mulig for meg å kjøpe issalat som noen har merket som isbergsalat – heisann Bama – fordi det er selvmordsgrunn å vite at jeg er med på å ødelegge det norske språket når jeg har evner til noe bedre. Følgelig skjer ikke dette, og det kommer det heller aldri til å gjøre. Ikke faen. Er jeg ikke liksom en sånn type som skriver? Virker sånn, så da må jeg enten gjøre tingene riktig eller finne på noe annet, ikke sant? Du skjønner det min venn, at for meg er skriften en “ting i seg selv” og ikke bare noe jeg bruker for å uttrykke meg. Det er et håndverk, som i sine bedre øyeblikk følger et mønster av “kunst”. Du vet. Når ting svipper inn i det magiske for noen øyeblikk. Eller hva skal man si? Det sublime? Noe i teksten som er større enn selve teksten. Man må kunne leke med språket og ta det både opp i høyden og ned i dypet uten at det blir svimmelt. Og som alltid: Jeg selger aldri noe jeg lager. Jeg gir det bort. Det eneste jeg selger er billig drit på lavt nivå som “dekker et behov” men som ikke prøver på noe mer. “Det beste jeg får til” er ikke til salgs, bare det som er “greit nok” til sitt formål, utdefinert i teknisk terminologi og overlevert i henhold til kvantifiserte enheter per kontrakt. Jeg mener, hva er det egentlig som selges i en tekst? Et antall ord? Et passende langt stykke saklig informasjon om noe? At det ofte – for ikke å si alltid – er vanskelig å være presis vet bare de som prøver. For eksempel disse dustefittene som tror de kan definere hva ordet kvinne betyr — og at det var en “stor seier for kvinnesaken” da britisk høyesterett tiltok seg makt over “de biologiske sannheter”. Herregud. Vet de ikke at vi lever i en vilkårlig verden av omtrentligheter og slurv? Hvis det finnes en Gud så er han på fylla. Såpass mye kan vi fastslå ut fra den sjanglete stilen. Så da blir spørsmålet hva barna skal gjøre når foreldrene er fette dritings. Igjen. Dette handler jo ikke om “hva man skulle ønske” men om hva man har å deale med i en virkelighet så realistisk at den smaker som neseblod.

Men nok om det. Hvis man skal sutre over noe bør det kanskje være at det bare er fem føkkings grader der jeg bor. Rett nok er det varmegrader, så ikke fullstendig på trynet, men det er likevel så kaldt at jeg må fyre. Strømforbruket må som vanlig presses så lavt ned som mulig, slik at det gjenværende alternativet er vedfyring. Så skjer det da, at der det først var hufsent og kjølig har vi nå fått en helt grei saunatemperatur. Fantastisk. Det har noe psykotisk over seg å fyre med vinduet åpent, men sånn må det bli. Jeg ville jo ha noe rundt 18-20 grader, ikke det dobbelte. Årsaken til at jeg behøvde salat var fordi jeg skal lage rullekebab basert på noen rullekebablefser som jeg fant i en annen butikk. De er omtrent fem centimeter større i diameter enn de typiske hvetatortillaene som alle selger overalt og som jeg hittil har brukt til dette formålet. Wraps heter det på postmoderne norsk. Dette blir interessant. Jeg har jo hele tiden irritert meg over hvordan disse jævla hvetetortillaene er akkurat litt for små til å være rullevennlige, men samtidig er jeg for lat, veik og ynkelig til å gjøre jobben med å lage dem selv. Sånt er ikke bra. Samtidig er det ikke “all verden” heller. Altså, hvor mye skal man gidde å mase på seg selv og stresse med performative standardkrav før det går helt i surr med hvem som er hvem og hva som er opp og ned? Hvem er egentlig sjefen her? Er jeg herren eller slaven? Dette må være hva rastafarianerne mener når de snakker om I and I heller enn “I and me”. Jeg og jeg betyr jo noe annet enn jeg og meg. To subjekter og intet objekt. Ihvertfall ikke før jeg begynner på jobben. Da får vi se om det er han late eller han gale som bestemmer i dag. Uansett blir det rullekebab. Han gale er definitivt flinkest til å lage mat, men han late er ikke uten videre med på alle de spinnville idèene om “hva som går an” så vi får vel forhandle oss frem til en avtale som funker.

Det engelske ordet lettuce – vi er jo ferdige med ordet iceberg for øyeblikket – kommer åpenbart fra det latinske lactuca, hvor stavelsen lac betyr melk og henspeiler på den hvite væsken – latex – som denne og mange andre planter avgir på snittflatene. Digresjon: Skulle man ikke kunne starte produksjon av løvetannbaserte dildoer? Basert på latex som man høster fra løvetanna? Det må finnes et marked for sånt blant “de alternative” som sikkert også gnukker og håndterer alle sine gonadiske monader til stadighet, bare på en alternativ og sikkert svært spiritull måte. Ordet salat kommer også fra latin og betyr “noe som er saltet” — som jeg imidlertid ikke gjør med min salat, men før i verden var jo alt enten ramsalt eller fordervet, så da så. Saltet melkevekst? Det høres ikke noe godt ut. Selve kebabkjøttet er rester etter lammelåret som jeg laget før i påsken, men ikke spiste opp. Man bare hakker det allerede stekte lammekjøttet og freser det i panna med noen krydder og greier, til det brunes i kantene og “ser ferdig ut”. Ellers er det jo det vanlige garnityret, altså hakket rå løk, jalapeños, salat, kebabsaus og altså selve kjøttet — alt rullet opp i denne berømte lefsa. Det burde funke både for han gale og han late. Eller Høy og Jevnhøy som jeg kaller dem. Selv er jeg jo Tredje. Jeg vil bare at de to skal holde kjeft med alt maset sitt sånn at jeg får konsentrert meg om skrivejobben.

Vi avslutter med Funkadelic sin bevisførsel til støtte for ene siden av en omdiskutert sak.

Timur Lenk eller Amir Timur (født 8. april 1336 i Kesj, død 18. februar 1405 i Otrar), også kjent som Timur den halte, var en etnisk tyrkisk, muslimsk hærfører som grunnla Timurid-dynastiet. Timur ble emir i et rike med sentrum i Samarkand i området som tidligere var kjent som Transoxiana, et rike som omfattet blant annet Armenia, Afghanistan, deler av Hindustan, Syria og Mesopotamia. Dette la grunnlaget for Timurid-dynastiet som siden også omfattet Persia.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Saken er at dette er min bloggpost nummer 1400. Jeg opplever ikke meg selv som forutsigbar men i en viss forstand vet folk sånn mer eller mindre hva de vil få hvis de leser noe jeg har produsert. Kontinuitet, konsistens og kontekst. Det er de tre små bokstaver K i denne bloggen. Vi kan kanskje ta med ordet kategori også, fordi Apecalypso er jo en temmelig kategorisk blogg, nærmere bestemt kategorisk uinteressant. Jeg har jo ingen lesere, ihvertfall ikke sammenlignet med listepopen på listetoppen, som etter alt å dømme mestrer kunsten å være populær, noe jeg synes er komisk. Jeg antar jo at folk skriver sånt som de selv liker å lese, eller i det minste at de – mer eller mindre bevisst – beveger seg i en slik retning i stil og temavalg. Hvorom allting er, for sånne som er interessert i historie og kultur i bred forstand finnes det ikke typisk “mange godsaker” å finne på denne plattformen. Noen skriver av og til noe som er “større” enn det rusket man finner i sin egen navle men ting henfaller typisk til de litt i overkant “nære ting” over langen. I den grad noen viser tegn til ambisjoner på blogg.no så handler det om hvor de befinner seg på topplisten. Du vet. Borgerskapets joviale konkurranse om å være den som alle klapper for, i det minste noen få ganger i dette livet.

Skal man skrive om år 1400 kommer man ikke utenom Timur Lenk og storhetstiden til byen Samarkand. Han døde av “feber” i år 1405, men før han kreperte fullstendig rakk han å si at den som forstyrrer hans grav vil rammes av en enda verre ulykke enn Timur og hans soldater. Om dette er årsaken til at graven hans forble urørt i 600 år er ukjent, men vi vet at sovjetiske arkeologer startet utgravningen av stedet den 19. juni 1941, tre dager før Operasjon Barbarossa – Hitlers invasjon av Sovjetunionen – ble iverksatt. Interessante tilfeldigheter finnes overalt for de som studerer historie. Om han Adolf var verre enn Timur blir en veldig flisespikkende debatt, men i sin samtid var han sannsynligvis den verste kødden man kunne havne i bråk med. Josef Stalin er en sterk konkurrent, men han var ikke noen “erobrer” i den forstand. Jeg tror ikke engang Stalin var særlig interessert i “utbredelse av verdenskommunismen” og den typen ting; det handlet mer om å utvikle innenrikpolitiske styringsverktøy for å konsolidere sin egen posisjon. Hvor mye muslim var Timur? Det vet vi ikke, men jeg tipper sånn omtrent like mye som Stalin: Alt som kan brukes for å underbygge sin egen makt vil jo bli brukt av de som søker makt, fullstendig uten skrupler og/eller hensyn til hva greia “egentlig” handler om. Finnes det overhodet noen hersker, erobrer og sånne typer fra hele verdenshistorien som ikke har brukt religiøse elementer i propagandaen sin? Jeg tviler på det. I den grad dette finnes så henter de kraft fra antireligiøse vekkelsesbevegelser istedet, som vi ser utallige ganger gjennom historien der hvor makten har forskjøvet seg på grunn av “stor sosial uro”, ofte grunnet i ugreie naturforhold, dårlig avling og den typen ting. Dette er et mønster som gjentar seg gang etter gang.

Generelt sett er det en svært dårlig idè å påstå at du kontrollerer været, slik at folk skylder deg takk fordi sola skinner og regnet faller i passende mengder, fordi hva slags stilling havner du i når dette forandrer seg? Arkeologene har funnet mange spor etter voldelige sammenbrudd av “samfunnets orden” i hvor mange oldtidsbyer som helst. For eksempel den gigantiske byen Teotihuacan like nord for Mexico City – på sitt meste befolket av en kvart million mennesker – som gikk i nedgang etter den vulkanske hendelsen (vi er ikke helt sikre på hvor det var) i år 536 og “atomvinteren” som fulgte, med fullstendig sammenbrudd som en uunngåelig følge av at befolkningen “mistet troen” på styresmaktene og det systemet de brukte til å forklare hvorfor det må være forskjell på folk. Selv synes jeg det er litt populistisk og fjollete, men jeg kan likevel forstå hvorfor såpass mange historikere beskriver 536 som “det verste året å være menneske her på jorda”. Mye skjedde i kjølvannet av den vulkanske hendelsen (hvor enn den var), blant annet den justinianske pesten som vi antar var den samme typen byllepest som Svartedauen (den preget hele Timurs levetid), men bysantinerne antok den gangen at smitten kom fra Afrika, slik at all elfenbenshandel ble avviklet for lang tid fremover, uten at håndverkere sluttet å etterspørre denne typen materiale, så konsekvensen av dette ble fullstendig utryddelse av dyret hvalross på det norske fastlandet, fordi hvalrosstenner overtok markedet for en stund. Vi finner jo arkeologiske spor etter all slags rikdom og økonomisk fremgang i Norge på den samme tid — etter mønster av hvordan vi fortsatt definerer denslags.

Som alle vet ville ikke islam ha vært en verdensreligion hvis det ikke var for den fullstendig utmattende “siste krigen” mellom bysantinerne og sasaniderne mellom årene 620 og 628, som bysantinerne riktignok “vant” i militær forstand, men greia var så ødeleggende for hele regionen at det fantes ingen realistisk motstandskraft da de muslimske erobringskrigene begynte i kjølvannet av disse hendelsene — som i sin tur neppe ville ha kommet hvis det ikke var fordi Bysants ble såpass svekket under pesten på Justinians tid at de fremto som “overvinnelige” for perserne. Etter min mening er det ikke noe vanskeligere å forstå folk på 620-tallet enn på 1970-tallet, så lenge man faktorerer inn alt det logistiske. Hvordan spredte nyheter seg? Like raskt som folk kunne reise, er det generelle svaret. De som handlet med ymse slags “hvalrossprodukter” på den tiden hadde uansett en sterk interesse av å følge med på hva som rørte seg nede i markedsområdene deres. Grunnlaget for hele den såkalte vikingtiden ble lagt på 600-tallet, når folk i Norge virkelig begynte å få smaken for luksusprodukter fra syden (noe vi fortsatt har). Det er en grov misforståelse å tro at vikingene var noen slags tidsriktig “motorsykkelbande” av aggressive bøller og ranere. De var selvsagt dette også, men ikke dette først og fremst. Angrepet på Lindisfarne kom som en folge av den trilaterale avtalen mellom Karl den store, kong Offa av Mercia (i England) og Harun al-Rashid i Bagdad. Det handlet først og fremst om å stanse fremveksten av “et nytt Roma” nede på kontinentet — og vikingtoktene, ihvertfall til å begynne med, må forstås i lys av dette. Frihandelen var jo truet av et nytt opplegg med sterk sentralmakt og høyt skattetrykk. En slags oldtideversjon av Trumps “tollmur” om du vil. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men moderne mennesker har en utpreget tendens til å tenke på eldre tiders folk som uvitende, naive, enfoldige og den typen ting. Jeg ser imidlertid ingen grunn til å tenke slik. Om noe, så var de vesentlig mye mer kompetente og handlekraftige enn oss — fordi de hadde ikke like mange “enkle løsninger” som vi har.

Noe annet som hendte i cirka år 1400 var at Johannes Gensfleisch zur Laden zum Gutenberg ble født. Vi vet ikke eksakt hvilket år, men det var ikke tidligere enn 1393 og ikke senere enn 1406, så folk pleier å si “år 1400” og kalle dette presist nok, fordi poenget med Gutenberg er jo at han oppfant boktrykkerkunsten, nærmere bestemt “bevegelige typer” (bokstaver og andre tegn) som kan flyttes rundt for å endre teksten. Selve trykkeprosessen var jo allerede velkjent, men mest brukt av kunstnere og dekoratører. Skriving var fortsatt forbeholdt yrkesgruppen skrivere som jobbet for hånd. Hva sa fagforeningen deres da Gutenbergs oppfinnelse ble kjent? Vi vet ikke men vi kan anta omtrent det samme som dagens “digitale kunstnere” sier om fenomenet Kunstig Intelligens, som ved dette tidspunkt jo kan trylle frem nærmest hva som helst slags illustrasjoner i løpet av få sekunder, så hvorfor skal noen betale for at en eller anne fyr skal sitte og knote med greiene mot høy timebetaling? Alle skjønner hvilken vei ting bærer, uansett hvor mye skriking og gråt det kommer fra de som mister jobben. Et bedre spørsmål er hvorfor vi egentlig behøver kunstig intelligens, som ikke engang er “intelligent” i noen meningsfull forstand, det er bare en avansert algoritme som forutser hva folk vil ha basert i digitale treningsdata som hentes inn fra nettet og ellers, men som uansett ikke er noen uendelig mengde. Jeg mener, hvor mange bits rommer hele det observerbare universet? Tallet er anslått å være 6×10^80 — eller seks hundre millioner billioner billioner billioner billioner billioner billioner bits, om du foretrekker det med bokstaver. Som alle kan se er ikke dette på langt nær nok til å trene en datamaskin til å “tenke selv” innenfor rammen av alle tillate permutasjoner av informasjonssammensetning. (Undersøk saken selv hvis du ikke tror meg.) Det blir som den ultimate fagidiot av det slaget som er flink i hoderegning med store tall, vet navnet på alle byer i verden og den typen ting, men som er fullstendig fette evneveik med selv de enkleste “sosiale problemstillinger”. Men nå må jeg avslutte denne kjedsommelige monologen om tall og historikk, fordi klokken har blitt ni og jeg har ting som må gjøres.

Vi avslutter med sangen som den profetiske Lee Perry skrev om meg i 1976:

Her er sakens fakta: Funk – som egen musikksjanger – ble funnet opp av James Brown og det rytmiske varemerket hans var en vanlig firerbeat med trykk på eneren, altså en-to-tre-fir, en-to-tre-fir, og så videre. Alle bruker dette trikset nå men det var James Brown som begynte med det. Slik kan man definere funk. Selve greia med rytmisk dansemusikk er verre å få tak i med definisjonsinstrumenter. For eksempel er det uråd å si når folk begynte med sånt. Det kreves jo i prinsippet ikke mye avansert utstyr for å få igang en “rytmeseksjon” som har dansevennlig beat, med eller uten noen som synger melodi på toppen, eventuelt spiller andre lydinstrumenter. Hvor lenge har mennesker danset?

Ved inngangen til det tyvende århundret handlet alt om jazz. Uansett hvem som fant opp hva og hvordan fenomenet spredde seg; alle som skal se for seg musikken på 1920-tallet tenker jazz. Danseklubber på den tiden hadde så stort band busjettet deres kunne forsvare og opplegget var “rytmisk dansemusikk” som tillot folk – for ikke å si oppfordret til – å hoppe rundt og gjøre alskens akrobatiske kunster på dansegulvet. Norge har hatt mange “internasjonale navn” innenfor sjangeren jazz gjennom tiden. Alle vet dette. Noen av dem har beveget seg i retning av soul, særlig sangerne, som sikkert trekkes naturlig i denne retningen av stemmebruk etterhvert som de får større selvsikkerhet i uttrykket. Uansett hvordan dette eventuelt henger sammen – fordi alt henger jo som vanlig sammen med alt annet – så tilkom etterhvert mange nye tekniske muligheter for å “lage lydbilde”. Vi snakker om elektrisk musikk og store lydforsterkere.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det som på godt norsk heter råkkenråll krever høy lyd, vrengte gitarer og hissige rytmer. Hvor dansevennlig det er kan være noe variabelt men at råkkenråll “går i kroppen” og får folk til å bevege på seg er en kjennsgjerning. Det har skjedd mye på den teknologiske lydfronten i løpet av de seneste 70-80 årene. Som jeg pleier å si: Man behøver kanskje ikke mer enn man klarer å finne gratis på diverse fildelingssider for å bygge opp et “hjemmestudio” på PCen som ville vært i millionklassen på den analoge tiden. Kort sagt: Man får til mye med lite nå, i forhold til produksjon og distribusjon av musikk. “Rene plateartister” fantes ikke før på 60-tallet, men dette er snarere regelen enn unntaket i våre dager. Om de i det hele tatt “reiser rundt på spillejobber” så er det med solid digital oppbacking. Det finnes retromiljøer som har diverse krav til bestykning og utstyr, sånn at uttrykket deres blir “periodemessig korrekt” hvis de for eksempel spiller psykedelisk rock, men sånn jobber ingen i den profesjonelle musikkindustrien. De er jo ikke kunstnere heller; de driver med fest og annen underholdning. Du vet. Lettsolgte ting og moro. Godt utseende artister som er flinke til å danse.

Funken er en spesialgren av den større sjangeren progressiv soul som vokste frem parallelt med progressiv rock, og av de samme årsaker: Nytt utstyr og ny lydteknologi gir jo nye muligheter til å ta det gamle uttrykket i nye retninger. Den gangen alt dette skjedde for første gang ble ting sammenblandet med diverse sosiale bevegelser som var i tiden, ikke minst fordi de politisk progressive sammenslutningene hadde en typisk tendens til å velge progressiv musikk. Det var aldri omvendt. Dette henger fortsatt igjen til en sånn grad at “hippiemusikk” ikke behøver å defineres nærmere for at folk skal kunne se for seg noe troverdig i fantasien. Jeg vet ikke om uttrykket negermusikk fungerer på den samme måten – det er vel mer å vente at umiddelbare assosiasjoner kan være “afromusikk” eller gangsta rap – men sånn ble progressiv soul karakterisert da det var noe nytt. (Sa de ikke det samme om jazz også for lenge siden?) Norge har aldri hatt rasisme sånn som i Amerika, selv om det er lett å finne “nedlatende holdninger” her, så hele rasekampen blir noe abstrakt. Noe vi bare ser på fjernsynet — mens der borte var kampen for alminnelige borgerrettigheter blodig alvor på 60-tallet. Mange stater praktiserte fortsatt apartheid. Det kunne være livsfarlig å “krysse rasegrensene”. Hvorfor henger du med de der? Sånn er det sikkert i visse strøk ennå, både i forhold til etniske og andre skillelinjer, men jeg vet ikke hva slags fjern og avsidesliggende dal man må havne i hvis man risikerer bank fordi man spiller rytmisk dansemusikk på samfunnshuset, men kanskje noe slags strengt kristent sted? Det blir uansett en usannsynlig historie.

Progressiv soul og funk var alltid svære på dansbarheten. Det må være et fett groove som går i kroppen og sparker folk igang på dansegulvet. Jeg startet jo med å definere funk så jeg kan ikke senere i samme stykke si at funken ikke lar seg definere, men det jeg kan si er at dette er det man oftest hører: Alle vet hva opplegget er når de hører det, men ingen kan forklare funken med ord. Det skal være primale rytmer som virker sånn på kropp og sinn at det eneste logiske svaret er å danse. Både musikere og publikum er enig i dette premisset. Senere på 70-tallet ble imidlertid greia kommersialisert og lagt ut for salg som disco. Du vet. Danseklubbenes ultimate forbruksvare på den tiden, laget utelukkende for at det skal være fengende dansemusikk uten alt for mange “kunstneriske elementer” som virker forstyrrende på hovedpoenget. Så kom 80-tallet og elektronikkens store gjennombrudd på lydfronten. Men selv det – som var så revolusjonært den gangen – er jo fossilisert oldtidshistorie i forhold til hvordan musikkindustrien holder på nå. Jeg har påpekt mange ganger at de typiske topplistene for musikk sjelden aller aldri inneholder noen band, det går for det meste i soloartister. Bandmusikk må vel regnes som en musikalsk særinteresse nå. Det blir helt galt – og direkte usant – å si at “ingen lager bra musikk lenger” men herregud så mye mannskit det er der ute. Musikkbransjen domineres ikke av musikere. Det er pengene som rår for det meste. Hva skal man si om dette? Selv foretrekker jeg “harde formater”. Det eneste nettbaserte jeg bruker til vanlig som med litt mysing og skråblikk kan kalles en strømmetjeneste er NRK og YouTube. Punktum. Jeg får “nok” på den måten — men selv i en slik progamsammenheng har jeg en tydelig tendens til å havne på 70-tallet. Bra filmer. Bra musikk. Kanskje litt kritikkverdig på motefronten, men ingen er perfekte.

Vi avslutter med selve låte som denne artikkelens tittel etterspør.

Jeg har ikke giddet å tukle særlig mye med “innstillingene” til kontoen Apecalypso. Det er alt for mye jåss borti menyen til venstre for det vinduet jeg skriver selve teksten i, som forresten heller ikke fungerer som noen realistisk illustrasjon av hvordan det ferdig publiserte produktet vil se ut — slik at sånne som meg – som er veldig nøye med at det grafiske ikke er på bærtur – er nødt til å utvikle fingerspitzgefühl for greia over tid, men det er jo selvsagt ingen eksakt vitenskap heller. Om jeg skal si hva jeg synes så er inntrykket mitt at denne plattformen – blogg.no – er et nokså tilfeldig sammenrasket konglomerat av hyllevarer fra the app store som i sin tid ble bygget av amatører. Opplegget fungerer “greit nok” sånn som det er, men det er ikke akkurat fremtidsrettet.

Hvis det fantes en bra betalingstjeneste for blogging ville jeg uten å nøle heller velge dette. For eksempel fantaserer jeg litt om at forlagshusene burde etablere noe slikt, både som et naturlig oppsamligssted for “juniorforfattere” og en ressurs for talentoppsamling hvor man kan finne bloggere med utviklingsmuligheter i retning av “normal forlagsforfatter”. Likevel er det viktigste (for meg) at plattformen må være moderert og underlagt redaksjonelle retningslinjer med lav toleranse for tøys og fjas. Det skal ikke fungere som “sosiale media” fylt til randen av alskens ondsinnet skitprat og manipulerende intrigemakeri. Det forekommer på blogg.no at noen presenterer interessante stykker de åpenbart har jobbet litt med på faktasiden, men mitt inntrykk er at hovedtyngden av alt materialet er vektet mot “sosial småprat” av den samme typen som man finner for eksempel på Facebook. (Jeg sluttet å bruke Facebook i 2012 og de har sikkert forandret mye siden da, men jeg mener å huske at det var et eget vindu for “generell oppdatering og nyheter fra livet ditt” hvor folk skrev små tekster som ligner mye på en typisk blogg på denne plattformen.) For å oppsumere: Verken eieren eller brukerne av denne plattformen viser noen utpreget grad av semantiske ambisjoner. Det er for mye slurv og fanteri.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Mange sier at blogging er dødt. Folk driver med podcast nå. Jeg tror ikke på denne påstanden. Det blir jo som å si at alle forfattere ønsker egentlig å holde på med radio. Jeg skal ikke utelukke at det kan være slik for noen få, men generelt sett er det jo stor forskjell mellom tekstforfattere og radiopratere. Blant annet det ikke uvesentlige elementet med å korrigere språk og grammatikk før man publiserer stykket heller enn å “prate på direkten” (selv om dette er hva jeg selv teknisk sett gjør, men jeg er ikke noe bra eksempel for noen fordi jeg har holdt på med “spontan produksjon av tekst” i femti år, så du kan si jeg har et urettferdig forsprang på de fleste). Evnen til å improvisere tekst handler mer om øvelse enn om talent (selv om dette også hjelper). Om man så sitter og prater direkte i podcasten sin vil man likevel – sannsynligvis – ha en tynn bunke med “huskekort” som man sitter og stokker mellom hendene mens man jåsser ivei. Du vet. Stikkord, tema, faktapunkter, alternativer og den typen ting. Nesten ingen får til å “dikte på direkten” som folk gjør i teatersport og slike øvelser. Det som typisk skjer er at man kjører seg fast i et klissete tema eller går tom for drivstoff mens man er i noen slags kålåker langt borte fra det man egentlig snakket om. Hva gjør man da? Det enkleste er å bare hoppe rett til noe annet uten å unnskylde eller forklare seg. Tro meg. Det funker best i lengden — og leseren vil i hovedsak godta dette uten å føle seg snytt, gitt at dette andre er noe interessant (som bringer oss tilbake til huskekortene).

Som sagt er ikke jeg i noen posisjon til å si noe om hvordan andre jobber med tekstene sine, men jeg synes at jeg ser mye slurv. Det er ikke seriøst. Enten er det bare bla-bla om hva som essensielt sett koker ned til “ingenting” eller så er det bloggpolitikk, det vil si sosialt manipulerende opplegg som for eksempel kan handle om “å holde tilhengerne sine varme” med en nokså konstant strøm av forutsigbart materiale designet for å “appellere til følelser” mens det samtidig er ganske tynt på etterettelige fakta og kildehenvisninger. Og hva fanden er poenget med denne topplisten? Folk kan mene hva de vil om dens nytteverdi men ingen kan nekte for at bare eksistensen av en “konkurranse om tall” påvirker hvordan folk jobber med bloggen sin. Selv har jeg en tendens til å publisere tidlig på dagen fordi det er rett og slett da jeg har “den beste energien” for sånt. Utover ettermiddagen blir jeg typisk mindre inspirert, eventuelt “inspirert annerledes” enn det som normal skjer når jeg avvikler morgenkaffen, leser dagens nyheter og det ene med det andre. På en måte kan vi jo hevde at verden er ny hver morgen, men utover dagen får man en annen energi ettersom man begynner å håndtere diverse materielle forhold som man har å stelle med. Men hva vet jeg? Alle er jo forskjellige. Jeg vedder både sokker og sko på at det finnes de som foretrekker å skrive på ettermiddagen også. Men nå er vi i kålåkeren. Jeg havner alltid der når jeg begynner å snakke om “hva jeg synes” om det eller det. Hvem bryr seg om sånt? Poenget med å nevne topplisten er at tallene som fremkommer der virker ikke realistiske i forhold til selve plattformen, som jeg tipper får bare “et par hundre” besøkende som begynner med å taste seg inn på adressen blogg.no. Selve kjøttvekta av besøkstall ser ut til å være turister som har klikket seg inn på èn bestemt blogg noen har linket opp et annet sted; Facebook, Instagram eller hva har du. De har sjelden eller aldri noen incentiver for å lete etter mer og/eller annet lesestoff på plattformen.

Jeg ser egentlig ingen vei fremover for blogg.no annet enn “en forutsigbart nedadgående spiral” hvis varighet handler om lønnsomhet. Så lenge eierne tjener noen småkroner på greia får den rusle og gå som den vil, men jeg ser ikke for meg noen vilje til investeringer i oppfriskning og omformattering grunnet i noen strategi for “økende markedsandeler”. Hvor er ting på vei hen? Dersom noen etablerer en bloggplattform som er bare litt ryddigere og rensligere enn denne så er jeg til og med villig til å betale for tjenesten. Men foreløpig er dette så vidt jeg vet det eneste alternativet som finnes i Norge, med mindre man blogger på noen slags spesialside om finanser, turisme, hobbyvirksomhet eller hva det måtte være. Derfor blir det som det blir. Store deler av internettet ligner på halvveis nedlagte kjøpesenter i fraflyttingsstrøk, hvor de få butikkene som fortsatt finnes er ganske lugubre lavpriskjeder, gatekjøkken og denslags. Det føles ikke som om stedet er i vekst, i vinden eller hva man skal si. Der finnes ingen optimistisk ånd. Som jeg nevnte ovenfor meldte jeg meg ut av Facebook i 2012 og jeg tror faktisk vi må spole tilbake til omtrent på den tiden for å gjenfinne det optimistiske internettet. Du vet. Mens folk fortsatt trodde at opplegget kunne bli noe annet enn just another cash cow for internasjonale selskap og teknobaroner med mange milliarder i banken allerede. Riktignok finnes det fortsatt enkelte godartede nettjenester for blant annet bankærender og innsending av digitale offentlige skjema, men hovedtyngden av mannskiten drives nesten utelukkende av grådighet og viljen til å lyve. Finnes det noen måte å drepe den nettbaserte økonomien? Går det an å bare fjerne alle muligheter til å tjene penger på nettet? I så fall er dette hva vi bør gjøre.

Her er et spørsmål: Hvem er fienden? For meg er svaret enkelt. Alle som trakasserer, utnytter og føkker opp for andre mennesker på grunn av penger. Alle som lyver, bløffer, snyter og stjeler. Eller hva tenker du? Jeg er jo ikke nådig av natur. Tilgivelse og denslags feite kaker er ikke for meg, mange takk. Jeg slanker meg. Det virker ikke realistisk å tro at noe vil skje på noen slags front som helst uten at offentlige myndigheter setter ned foten og sier at nok er nok. Hvorfor finnes det milliardærer? Det er jo fullstendig fette sinnssykt. Jeg har ikke noe imot at folk tjener seg feite på smarte opplegg. Det er bare bra at det går an å starte virksomheter som lønner seg — men det er lenge siden dette var hva ting handlet om i forretningslivet. Vi har havnet i en situasjon hvor alle silkehansker forlengst har blitt kastet og “skrupler” er for barn og kjerringer. Nå for tiden gjør folk alt som ikke er direkte straffbart (samt en del av dette også) for å maksimere profitten sin, inkludert det å gi “politiske donasjoner” til ymse slags partier og bevegelser som lover å fjerne alt som finnes av reguleringer for hvor langt grådigheta skal få rå. Jeg mener, helt seriøst, hva skal privatpersoner med så perverst mye penger? Som alle vet behøver man her i Norge – med det prisnivået vi har – en viss minimumssum av penger for å leve normalt fra måned til måned, pluss at det er alltids kjekt med noen ekstra penger som man kan bruke fritt, men når blir det egentlig nok? Eller rettere sagt: Når blir det urimelig? Jeg fortsetter å agitere for en nedleggelse av “børsfinanser” generelt og “selskap med begrenset ansvarsrett” spesielt. Igjen, jeg har ingenting imot at folk starter firma, jobber hardt og tjener bra på den måten – jeg vet jo hva det handler om og det er ingen kjære mor – men det bør settes et tak for hvor rik det går an å bli. Eller mer presist: Hvor innflytelsesrik noen privatperson skal ha lov til å være i finanspolitikken, som selvsagt henger sammen med den økonomiske kjøttvekta. Driver du butikk? Javel men så passer du butikken din på normalt vis. Hvis du driver med politikk på noe slags nivå – selv om det “bare” er frivillige donasjoner – så driver du jo med “noe annet” enn en vanlig butikk. Da spiller du på systemet. Disse tingene bør ikke blandes sammen.

Vi avslutter med litt vanlig musikalsk barneskolepensum fra 70-tallet.

De rimelig verdensvante har fått med seg at 420 er amerikansk slang for cannabisbruk. Ifølge Wikipedia stammer dette fra året 1971, da fem ungdomsskoleelever i California gikk på “skattejakt” etter et hemmelig område hvor noen hadde dyrket cannabisplanter gjennom flere år; utrustet med et kart som angivelig var håndlaget av områdets eier. Opplegget var at de fem møttes hver dag ved statuen av Louis Pasteur i San Rafael klokken 4.20 (PM) presis, slik at uttrykket – som opprinnelig var Louis 420 – etterhvert festet seg som kodespråk for “å røyke en joint” i det større miljøet som denne gruppen av fem vanket sammen med. De kalte seg The Waldos fordi de “hang ved veggen” (hanging by the wall) i friminuttene, et sted man på norsk sannsynligvis ville kalt “røykehjørnet” (som det ihvertfall het på min ungdomsskole i årene 1975-78). Senere ble 420 visstnok politikode for “en cannabisrelatert sak” over radiosambandet deres.

Uansett hvordan dette henger sammen er det et faktum at amerikansk denotasjon er måned/dato slik at de skriver denne datoen, den tyvende april, som 4/20 og derfor har det utviklet seg til å bli “den internasjonale cannabisdagen”. Entusister feirer og moralister gremmer seg. Selv synes jeg dette er komisk først og fremst fordi nazister – gamle og nye – har feiret den tyvende april siden greia deres ble funnet opp, fordi det er jo fødselsdagen til Adolf Hitler. Jeg ser for meg litt rom for komiske misforståelser blant folk som er på et utested for å feire dagen, men på vilt forskjellig grunnlag. Et ytterligere komisk element er at hvis man bokstavkoder Donald Trump etter mønster av Adolf Hitler – for eksempel fantes det en britisk gruppe på 80-tallet som kalte seg Combat 18, hvor tallet 18 er kode for bokstavene AH – så kan alle regne seg frem til at bokstavene DT koder som 420. Så vi har altså denne mulige tangenten i tillegg. Sånn er verden. Det er ikke lett å finne opp noe nytt som “ikke er til å misforstå” men for å vite det må man forske litt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Selv er jeg sånn at jeg skal alltids klare å grave opp en eller annen “saklig” grunn til å feire hver dag, men det gidder jeg jo ikke fordi jeg behøver ingen annen grunn enn at jeg er i live og erfarer verden. Det er en feiring i seg selv. Hva mer behøver du? Livet er jo en interessant erfaring selv på sitt kjedeligste. Hvordan går det an å mene noe annet? Det klarer jeg ikke å forstå. Det fremstår som så perverst for meg at jeg bare rygger unna. Vade retro Satanas. Om det finnes noe slikt som “ulykkens ånd” så er det et metafysisk smittestoff som kjipe, negative og sutrete individer bringer med seg. Det bringer alle ned og dreper den motsatt virkende “gledens ånd” som i hovedsak er hva folk prøver å mane frem og bringe inn i verden når de kommer sammen til feiring og fest. Ihvertfall når det er privatfolk som arrangerer noe. Vi har nettopp kommet gjennom enda en påske og hvis jeg hadde vært i nærheten ville jeg definitivt dratt for å se påskeopptoget i Sevilla, eller en annen av de spanske byene med svære opplegg, som jeg liker å overvære av akkurat den samme grunn som jeg ser på Pride-opptoget: Det er en kulturell manifestasjon av metafysiske idèer. Uten sammenligning forøvrig, må jeg vel legge til, siden sikkert både katolikkene og de skeive tar anstøt av å bli sammenlignet med hverandre, men for meg er det altså ingen “topologisk” forskjell mellom det ene og det andre opptoget.

Egentlig tenkte jeg å se hva jeg kunne skvise ut av konseptet brun dverg – det er en kategori av “nestenstjerner” som ikke er massive nok til å selvantenne, men de liksom ulmer og avgir varmestråling likevel – hvis jeg satte det i en søkt sammenheng av både rasisme og folks mytologiske frykt for de som er “fysisk annerledes” i kroppen. Ikke alle klarer å forholde seg til sånt på en uanstrengt måte. Man kan koke mye komisk suppe på en sånn spiker. Men det var før jeg så på datoen og kom på den komiske kulturkræsjen mellom de som feirer cannabis og de som feirer Adolf Hitler. Selvsagt kan noen av disse ha sammenfallende interesser på individnivå, men i en større kulturell sammenheng er dette svært forskjellige grunnlag for feiring. Det er som alle kan forstå i utgangspunktet ingen grunn til å regne med at de vil ha noen stor forståelse for den andre partens entusiasme. Hvorom allting er, hvis man googler på den mytologiske skapningen dverg fremkommer det mye interessant, blant annet at alle dverger var menn. Så det foregikk altså ingen kjønnet formering blant svartalver (som de også ble kalt) selv om vi ikke kan utelukke seksuelle aktiviteter for andre formål. De har også en sterk assosiasjon til håndverk, særlig diverse magisk metallarbeid, for eksempel dvergen Regin fra Saga om Sigurd Fåvnesbane, som imidlertid ikke later til å ha vært “kortvokst” men fremsto på alle vis som “en normal mann”. For ytterligere detaljer om saken, søk på nettet. Kan du sangen? Nisser og dverger bygger i berget. Folk har den dag i dag et litt angstbitersk forhold til “de underjordiske” og de er typisk ganske lettskremte med sånne overnaturlige ting.

Fra det ene til det andre: Jorda har sine mysterier, men i motsatt ende finnes himmelrommet som tilsynelatende er både avgrenset og endeløst på èn og samme tid. Hvordan går det an? Enkelt. Se for deg en femdimesjonal kule hvor “våre fire dimensjoner” sklir rundt på overflaten av kula. Uansett hvilken retning man beveger seg i vil det gå rundt og rundt i all evighet uten at man merker noen forskjell i det universet vi erfarer, som jo er avgrenset av sine fire dimensjoner (rommets tre retninger pluss tid), slik at vi har ingen fysisk metode for å “løfte blikket” i en retning som står nitti grader på alle andre kjente retninger, som den femte dimensjon blir i praksis. Men vi kan fantasere om saken. Dessuten er som alle vet “mange dimensjoner intet hinder” for matematikken. Det heter kosmisisme når folk føler angst for “avgrunnen” der ute. Du vet. Det brutalt iskalde og nådeløse stedet som er tjokk fullt av alskens dødsstråler og avstandene er så store at det går trill rundt i hodet hvis man prøver å “se det for seg”. Howard Willis Lovecraft var en forfatter som jobbet med dette temaet. Han skrev horror om “gamle guder” som representerer det absolutt umenneskelige, men som likevel kan (selv om de ikke bør) tilkalles med ymse ritualer og denslags. Kanskje bare det å tenke på dem virker tiltrekkende på dem. Hvem vet? Vi har jo ingen referanserammer for sånt. Og folk er som sagt lettskremte når det kommer til ting de ikke klarer å fatte og forstå. Hva er det der? Det er for alle praktiske formål sunn biologi å holde avstand til noe man ikke greier å klassifisere på en skala fra farlig til nyttig. Hvis alle hadde vært “frie forskere” ville ikke menneskeheten ha vart lenge, så nysgjerrige og tøysete som vi er. Derfor er det i grunnen like greit at man lar seg styre av frykten noen ganger. Bare ikke hele jævla tiden. Det blir slitsomt.

På en slik dato virker det passende å avslutte med litt såkalt stoner rock:

Narodnikene var russiske intellektuelle som på andre halvdel av 1800-tallet prøvde å gå ut til bøndene og få dem til å gjøre opprør mot tsarismen og godseierveldet. Narodnikene mente at de russiske landsbyfellesskapene, mir, kunne være grunnlaget for en sosialistisk samfunnsordning, slik at man ikke trengte å gå omveien via kapitalisme. Narodnikene var blant annet inspirert av Mikhail Bakunin, som mente de russiske bøndene var spontant sosialistisk innstilte, på grunn av det gamle mir-fellesskapet. Tenkeren Alexander Herzen utviklet denne ideen og ble viktig for narodnismen (den russiske bondepopulismen).

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

De som har lyst til å studere tidslinjen til “populisme” i generell forstand bør studere livshistorien til Helena Petrovna Blavatsky, som i hovedak er kjent som stifter av teosofien – en form for synkretistisk agnostisisme som forutsetter at alle religioner egentlig vil det samme – men hun har noen slags Forrest Gump-aktig evne til å “dukke opp i bildet” når vi ser på diverse dramatiske hendelser som foregikk ved den samme tid, fra “russisk bondepopulisme” via den völkische (folkelig i direkte norsk oversettelse, men begrepet rommer mye mer i sin tyske kontekst) bevegelsen i Tyskland som etterhvert dannet fundamentet for nazismens fremvekst, og frem til kontakten med Ignatius Donnelly i USA. Alt henger sammen med alt, som folk sier. Mange små ting kommer sammen og danner en stor ting.

Ordene er viktige. Bare nazister snakker om det norske folket fordi en slik formulering er designet for å ramme midt i følelseslivet på en spesiell og “emotiv” måte. Hvis man mener å være statistisk og nøytral sier man heller den norske befolkningen. Det er to forskjellige ting selv om distinksjonen kanskje ser subtil ut for mange. Hva kan jeg si? Det er ikke bare normalt å være idiot i våre dager, det er meningen at det skal være slik. Du skal ikke tenke. Du skal bare følge de instruksjonene du blir gitt. Dine overordnede holder rede på tingene. Du behøver ikke å bry deg. Bare slapp av og ha det gøy. Pass jobben og dine egne saker, stem når det er valg men lytt til erfarne fjellfolk, over og ut, amen. Det moderne norske samfunnet er lagt opp slik at man behøver ikke en IQ mye over 50 for å klare seg på egen hånd. Faktisk er det slik at ting blir nærmest uutholdelige for de med abnormalt høy IQ, men de er så få at de utgjør ikke noen velgergruppe det er verd å godsnakke med. Samfunnet er først og fremst beregnet på “de middels smarte”.

Hva føler folk typisk etterpå når de oppdager at de har blitt lurt av en svindler? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare for noen andre, men selv føler jeg meg bare dum. Jeg burde ha skjønt det. Noen blir veldig sinte på svindleren og litt avhengig av omstendighetene ellers kan det godt hende de iverksetter noen slags hevnaksjon, som i verste fall kan utarte til en sånn grad at det dominerer hele livet deres. Finnes det for eksempel en støttegruppe for ofrene til scientologikirken? Uten at jeg vet noe om saken vil jeg tippe ja, men det betyr forsåvidt ikke noe om jeg tar feil, poenget er at det metafysiske hullet i sjelen diverse ofre etter svindel og lureri blir sittende igjen med i etterkant av selve hendelsene kan være direkte sosialt funksjonshemmende for dem. Du vet. Skammen og det ene med det andre. Sånt er ikke enkelt å håndtere. Folk typisk skjønner ikke at de kunne være så godtroende og tror at dette er noe spesielt med dem som ikke skjer med alle andre, men sannheten er at alle kan bli svindlet. Ofte uten at man engang noensinne forstår hva som skjedde. Eventuelt at det er så mange som har blitt lurt at det virker helt normalt. Sånn er det bare. Hvor mye koster en meter strikk? Hvis man ønsker å leve i en fri verden må man bare godta at ikke alle måler en meter strikk på den samme måten.

For ganske lenge siden fryktet folk papister, men snart ble dette avløst av verdensjødedommen (som til en viss grad er synonymt med marxisme, bolsjevisme, kommunisme og så videre), før det nå i dag har landet på islam. Det er de som står bak all forjævligseringa der ute. Det spiller forsåvidt liten rolle hva slags gruppe man “liker” sånn sett, poenget er jo at det er nødvendig med oppsamling, internering og endelig bortvisning av de uønskede elementene. Vi behøver en sterk politistat som kan utøve vold mot alle de vi hater og frykter; enten de er jøder, muslimer, katolikker, homoer, intellektuelle eller bare degenererte postmodernister. Selv synes jeg dette er mest komisk. Hvor mange muslimer er det i Norge? Det tallet man finner hvis man søker på saken er litt varierende, men Statistisk Sentralbyrå anslår noe i overkant av to hundre tusen, som i politisk forstand er en “mengde” men ingen betydelig mengde, og ihvertfall ikke utslagsgivende på noe vis. Hvem er de som islamiserer Norge hvis det ikke er muslimene? De er jo alt for få. Han galningen fra 22. juli 2011 sa det var Arbeiderpartiet som står bak alt sammen. Du vet. Den røde mobben. Derfor gikk han inn for å “lære dem en lekse” de aldri vil glemme — noe jeg tror han fikk til, dog ikke helt slik han hadde sett for seg. Men åndsfrendene hans fortsetter å jobbe for saken, blant annet ved å brenne koraner på offentlig sted og den typen ting, som de aldri ville kunne ha gjort uten tung politibeskyttelse så lenge deres heltemodige seanse for pervertering av begrepet ytringsfrihet pågår.

Selv er jeg lite bekymret for “islamisering” – eller engang “kristning” for den saks skyld – men kommersialisering er et aktuelt problem som truer kulturen. Ikke bare direkte, i form av en mentalitet som måler alt i pengeverdi, men også i sin indirekte form; manifestasjonen av et byråkratisk kontrollregime fundamentert på antagelsen om at “alle er kjeltringer” og hvis man ikke passer på til enhver tid så vil de grafse til seg alt de klarer å få med seg og løpe ut av døra. Eller sagt på en annen måte: Fordi noen kan tenkes å snyte trygdekassen og sosialvesenet – men vi vet ikke eksakt hvem de er – så må alle behandles som om det kan være dem. Antatt skyld med bevisbyrden liggende hos den anklagede er hva dette koker ned til. Bevis at du har hederlige hensikter. Dette er selvsagt ikke bra for moralen i den norske befolkningen. Det kan til og med kobles opp mot mentale lidelser hos mange. Selv er jeg jo utmeldt av arbeidslivet så dette er ikke noe problem for meg personlig, men jeg kjenner jo folk, som igjen kjenner folk, og så videre. Du vet. Den store lykkelige kjeden av vakre mennesker som former livets sirkel og generasjonenes kretsløp. Hakuna matata, eller hva man skal si. Det finnes alltid noen som blir pissa på. Er du en av dem? Bruk paraply.

Av årsaker jeg ikke forstår virker det passende å avslutte med litt doom metal fra Brasil:

Hvis jeg ville kunne jeg bare peke på noen og si jeg liker denne bloggeren (eller det motsatte) og det ville bety omtrent ingenting for noen andre, annet enn at det ville vært “et kleint øyeblikk” for den jeg peker på. De har jo ikke bedt om noe sånt. Hva handler det om? Nå skal du få et tips: Alt folk sier og gjør handler alltid om dem selv. Det er bare kamuflert på en måte som gir et annet inntrykk. Barn og andre naive skapninger vil ikke se det — men de som har stått i livet en stund og lært hvordan menneskenaturen fungerer ser øyeblikkelig at dette er et manipulerende spill om makt, oppmerksomhet og kontroll. Du vet. Det går på hvordan man posisjonerer seg i informasjonslandskapet. Det eneste realistiske spørsmålet er om spilleren forstår hva de gjør, eller om de bare henfaller til “atferd som har fungert for dem tidligere” på ubevisst vis.

La oss begynne med såkalte altruister. Sånt finnes naturligvis bare i fantasien. Hva med Leger Uten Grenser og den typen ting, vil kanskje noen spørre. Det er jo kompetente fagfolk som oppsøker tildels livsfarlige situasjoner i de verste krigssonene som for tiden eksisterer for å “jobbe uten lønn” under forferdelige forhold. Er ikke dette altruisme? Nei det synes jeg ikke. Det vi observerer i slike tilfeller er personlig samvittighet som tvinger vedkommende til å “gjøre noe” i forhold til en situasjon de ikke får til å bare sitte og se på. Visst er det farlig og alt det der, men de ville hate seg selv hvis de ikke i det minste prøvde å utgjøre en forskjell i “moralsk god retning” når de observerer ondskapen. Sånn sett snakker vi i prinsippet om vanlig dugnadsånd. Noen har den veldig sterkt, men andre kanskje ikke så mye. Det at man i det hele tatt blir lege sier jo sitt. På den ene siden er det selvsagt et godt betalt yrke som gir status, men på den andre siden må man påregne et nærmest umenneskelig arbeidspress på jobben, uansett hvor den foregår.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg vet ikke hva slags ord jeg skal bruke om utviklingen i USA for tiden, men korrupsjon rekker ganske langt. Det er noe degenerativt som river istykker hele samfunnsstrukturen deres med en kraft man ellers bare finner i krigføring og svært alvorlige naturkatastrofer. Hvor mye tåler de av dette? Det er det ingen som vet, men det bør ikke forbause noen hvis hele mannskiten bare kollapser i nær fremtid. Hva kommer da? Noen slags tilstand av anarki, i verste fall borgerkrig (som mange faktisk ønsker seg). Allerede har den amerikanske regjeringen – inkludert sine støttespillere – pulverisert så mye av sitt eget maktgrunnlag (eller saget over den grenen man sitter på, som det heter) at statsapparatet kan kollapse når som helst — og ingen vet hva som hender da. Imidlertid kan vi si med kategorisk sikkerhet at det kommer ikke til å bli som i nybyggertiden. Verden er jo ikke ung lenger, ikke engang den amerikanske delen av den. Det vi bør forvente er noe som ligner tilstandene i Russland på 1990-tallet, da alt bare var et salig kaos og statsmakten var en vits. Problemet med USA er imidlertid at det er så perverse mengder våpen i sirkulasjon blant sivilbefolkningen at jeg klarer ikke å se for meg noen fredelig avvikling av alminnelig lov og rett der borte. Hvor mye tåler de? Det er åpenbart et problem når regjeringen bryter loven etter eget smak og behag med en slags “innfallsmetode” som ikke preges av plan og styring — og siden bare ignorerer de det når rettsinstansene gir dem pålegg om å holde seg til spillereglene.

Hva slags opplegg må man ha på bakkenivå for å gjennomføre tvungen deportasjon av to millioner mennesker? Det var dette Trump lovte å gjøre da han stilte til valg og “mange” er ikke uventet svært entusiastiske i forhold til dette. Også her i Norge snakker de samme typene om illegale innvandrere og hvordan disse bør samles opp og “sendes ut av landet” slik som i USA for tiden. Ser du hva som skjer? Det er vesentlig mye verre enn da Guantanamo Bay var en ny ting på det politiske spillebrettet, fordi uansett hvor jævlig det stedet eventuelt var/er så har de i det minste jurisdiksjon der på stedet, men nå bare samler de opp folk – på tildels vilkårlig vis – og sender dem til en konsentrasjonsleir i El Salvador uten verken lov eller dom. De er ikke engang formelt tiltalt for noe. Og det finnes ingen prosedyre for å føre regnskap med hva som siden skjer med de som havner der. Regjeringen bare trekker på skuldrene når domstolene pålegger dem å holde seg til alminnelig lov og rett i sin fremferd, for det har de jo åpenbart ikke tenkt å gjøre. Hva tenker du om dette? Det jeg typisk hører er at “ingen hadde sett for seg noe sånt” hvilket er fullstendig fette kørka. Tvert imot er det mange som advarte om at det sannsynligvis ikke er noen god idè å gjenvelge denne mannen som president. Hva bør man ha istedet? Vel, det er enkelt å besvare: Nesten hva som helst ville vært bedre enn noen som man vet er en brutal, hevngjerrig og korrupt fyr. Jeg er enig i at det per definisjon ikke går an å forutsi hva uforutsigbare typer kommer til å finne på, men vi kan likevel konstatere at bare denne uforutsigbarheten i seg selv er nok til at samfunnet må beskytte seg mot dem.

For Norges vedkommende er dagens USA bare et problem i den forstand at vi kan ikke “regne med USA” på noen måte som helst, verken i positiv eller negativ forstand. Ingen vet hva klovnen kommer til å finne på, annet enn at det vil bli sirkus. Saken er jo at uansett hva slags godterier disse såkalte populistene har i den politiske sukkertøyposen sin, så er de akkurat den typen “slemme menn” som barna blir advart mot å ta kontakt med. Men de deler jo ut gratis drops og karamell. Det ser kanskje sånn ut ved første øyekast, men de har “andre hensikter” enn de som blir presentert. Du behøver ikke å tro på det jeg sier men jeg kommer til å si det likevel: Dette vil ikke ende bra. Det kan ikke ende bra. Det er umulig at det ender bra. Fordi hensiktene er onde. I aller beste fall er de så fette stupide og inkompetente at de snubler i sine egne føtter og ramler ned på den spisse enden av sverdet, men i den grad Trump og gutta overhodet har noen evner til å få ting gjort så må folk regne med at det blir onde ting. Ingen tjener på noe av dette, men det har heller aldri vært poenget. Hele hensikten med opplegget til Republikanerne i USA er å innføre nattvekterstat på det føderale nivået. I praksis at den amerikanske staten ikke skal “gjøre noe” ut over å sikre profittgrunnlaget til de forretningsdrivende. Egentlig er det lite hjelpsomt å bruke ord som fascisme, fordi det finnes strengt tatt ikke noe navn for det som foregår nå. Ellers i verden kan vi observere at USA bygger ned, trekker seg ut og avvikler alle sine programmer for bistand og politisk innflytelse over hele fjøla — fordi presidenten ikke forstår “soft power” men tolker det som at USA blir systematisk utnyttet på grunn av at liberale venstrekrefter bare har latt dette skje gjennom alle år. Nå skal de derimot ta seg betalt.

Taktikken fra dag til dag er å “oversvømme sonen med mannskit” til en sånn grad at media ikke rekker å henge med i svingene fordi det kommer alltid noe sensasjonelt nytt og eksepsjonelt fælt som forvirrer og forferder alle. Det er – enten du forstår dette eller ikke – meningen at det skal være sånn. Du vet. Overveldende. Everything everywhere all at once. Ikke gi “motstanderen” tid til å samle seg, fokusere blikket eller engang puste. Bare køl på med mer og mer. Angrip, angrip og angrip igjen, inntil du har jevnet alt med jorda. Som krigsstrategi er dette både effektivt og mye brukt, men det har sine svakheter. Hvor lenge klarer du å holde så høyt trykk? Tenk for eksempel på en bokser. Det kan fungere å bare “løpe ned motstanderen” med en massiv angrepstaktikk som overrumpler dem og tvinger dem “på hælene” men hvis du ikke lykkes med å gølve dem ganske raskt så har du kastet bort en masse krefter tidlig i kampen, noe som kommer til å straffe seg snart. Som sagt, “overveldende angrepsenergi” er ikke akkurat noe nytt påfunn. Jeg vet selvsagt ikke hva en fyr som Putin tenker, men det ser ut som om dette var opplegget hans også, da han gikk til fullt frontalangrep på Ukraina til å begynne med. Jeg må innrømme at jeg tenkte dette selv. “Greia kommer til å være over i løpet av noen dager.” Det var hva jeg tenkte den gangen, men så tok jeg feil. Ukraina lever ennå, selv om de behøver all den hjelp de kan få. Er det overhodet noen tvil om hvem som er skurken i bildet? Jeg registrerer at mange har sympati for russerne. Det er forståelig. Jeg har også det — på den samme måte som jeg har sympati for amerikanerne, eller hvilket som helst annet slags folkeslag for den saks skyld. Det jeg ikke liker er helt spesifikt utilregnelige politikere som laller rundt i sin egen fantasiverden uten å ta hensyn til konsekvensene av “de geniale innfallene” sine.

Vi kan også ta det enda et skritt videre og si at jeg har et problem med de idiotene – eventuelt gale mennesker – som heier frem denne kategorien av politikere til å begynne med. Staten fungerer jo best når man ikke engang legger merke til at den er der. Man tar det som en “selvfølge” at alt fungerer og tjenestetilbudet er tipp-topp. Jeg ville lyve hvis jeg sa jeg er enig i alt den til enhver tid sittende norske regjeringen sier og gjør, men den er i det minste befolket av rimelig stabile og kompetente typer som kan (og vil) svare for det de driver med. De er ikke mystiske. De har ingen “ville idèer” som får folk til å juble (eller gråte), de fokuserer på den typen “politisk stabilitet” som er bra for forretningene, selv om det kanskje ser kjedsommelig ut for de som ønsker seg mer spenning i hverdagen. Er det fortsatt noen i Norge som synes Trump er en kul type? Det vet jeg ikke noe om, men det ville ikke forbauset meg. Folk ser jo typisk aldri noe mer enn det de vil se. Samtidig er det vanskelig å bortforklare de økonomiske skadevirkningene av å ha en evneveik fjott som sjefen for det hele. Herregud. Hvor vanskelig kan det være å forstå at også de rike blir skadelidende når alt blir dyrere samtidig som at folk flest får mindre penger mellom hendene? Har du hørt ordet stagflasjon? Det er når økonomien står stille samtidig som alle prisene går oppover. Alle sitter på gjerdet og er forsiktige med pengebruken fordi markedsforholdene er så ustabile og uforutsigbare. Hva skjer om tre måneder fra nå? Ingen vet. Du vet hva du har men ikke hva du får. Dette er suboptimalt for økonomien. Ingen strømmer til USA for å investere pengene sine i noe slags opplegg der borte, fordi det er jo helt i det blå hva denne regjeringen kommer til å finne på. Hvis man for eksempel skal anlegge en fabrikk snakker vi jo om 3-5 års byggetid fulgt av en “lønnsomhetskurve” som krever ytterligere noen år for å falle på plass. Slik tilstanden er per i dag virker det urealistisk å tro noe som helst, selv om man eventuelt får “garantier” av regjeringen Trump. De sitter jo ikke akkurat fjellstøtt i opinionen og det virker heller ikke som de har verken plan, mål eller mening. Alt handler om hatefulle utspill mot diverse svake samfunnsgrupper og alle forsøk på å støtte disse.

Ved dette tidspunkt har jeg skrevet nesten 1400 bloggposter på denne plattformen, ettersom jeg nærmer meg tre år i faget. Jeg har lest mye av det “de andre” presenterer men jeg finner ikke mange likhetspunkter mellom “min stil” og den til noen som helst annen. Det går jo ikke an å si at jeg har skrevet “mange korte innlegg” preget av lettfattelige poeng. Det er ganske høy “informasjonstetthet” i bloggen Apecalypso. Det er også en viss konsistens i synspunkter og stil, ihvertfall slik jeg selv ser det. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier. Hva “de andre” synes om dette er ikke mitt problem. Enhver får mene hva fanden de vil. Det forandrer uansett ingenting. Jeg var nylig fraværende en måneds tid fordi jeg hadde noen andre ærender og i løpet av denne perioden bestemte jeg meg for at min politikk overfor “de andre bloggerne” skal heretter være ingen kommentar. Hvis jeg henviser til noen ved navn eller på andre måter som gjør dem lett gjenkjennelige så handler det om saksinnhold, ikke om meldinger av kategorien “dette var fint skrevet” og annet i den samme gata, som for eksempel “jeg er helt enig med deg” (eventuelt det motsatte) — i det hele tatt anser jeg at voksne folk vet selv om det de skriver er “fint” (eller noe annet). Har du kvalitetssikret informasjonen? Har du lest korrektur og rettet opp alle språkfeil du finner? Bryr du deg overhodet om sånt? (Ikke alle gjør det.) Det vanlige på denne plattformen er at bloggerne blogger om “livet sitt slik det spiller seg ut”, noe jeg er kategorisk uinteressert i. Det er ikke noe personlig. Hele grunnen til at jeg liker å skrive er fordi dette virker disiplinerende på tankeprosessene mine. Alle som noen gang har prøvd vet jo at det er èn ting å tenke vage tanker, men noe helt annet å utformulere dem i skrift. Det vanligste av alt blant både store og små forfattere er at de opplever vanskeligheter med “å få fatt på” det de tenker og føler til en sånn grad at det lar seg uttrykke på rimelig sammenhengende og forståelig språk. Alle synes at dette er vanskelig. Hvorom allting er, poenget mitt her og nå er at ingen vil noensinne se meg kåre “månedens blogger” og denslags. Jeg ville jo i så fall måtte stemme på meg selv — og enten du tror meg eller ei så er jeg allerede blærete nok som jeg er.

Til sist fyrer vi av den mest metal sangen noensinne innenfor sjangeren heavy metal. Jeg legger til at det komiske med bandet Judas Priest er at fire av mine fem favorittalbum som de har sluppet i løpet av sin lange fartstid kom på 70-tallet og det femte er nettopp Painkiller fra året 1990, som betyr at jeg er litt sånn “meh” til hele storhetsperioden deres som var på 80-tallet. Mange fine sanger men ingen album som havner på min topp fem-liste.

Falsk balanse er et begrep innen medieverdenen som beskriver en situasjon der man i forsøket på balansert journalistikk tegner et falskt bilde av virkeligheten. En av journalistikkens gylne regler er at man alltid skal la begge parter slippe til med sine synspunkter dersom det er uenighet om et tema. Falsk balanse oppstår i tilfeller der det er bred konsensus om en sak, men hvor man likevel lar marginale synspunkter ta stor plass og derved skape et feilaktig inntrykk av at det hersker uenighet om temaet. Skepsis til teorien om menneskeskapt global oppvarming er et av de mest kjente eksemplene på hvordan medier har formidlet falsk balanse. Det er bred vitenskapelig konsensus om at utslipp av klimagasser er en årsak til global oppvarming, men mange medier har likevel gitt stor plass til en liten minoritet av forskere som ikke støtter dette synet. Resultatet av falsk balanse er at myter som vitenskapen egentlig har avlivet likevel overlever lenge i befolkningen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tidlig på 80-tallet ble jeg utsatt for “selgertrening” i hva vi kan kalle en jappekontekst, hvilket utlagt handler om at selgere skal selge – med alle metoder som loven tillater – og ikke filosofere om moral, skjebne og befolkningens sosiale vilkår. Vi driver ikke med politikk. Vi driver med penger. Psykologi er bare et aktuelt tema i den grad det kan brukes til å få noen på kroken og hale i land et salg. Vi snakker med andre ord om strategisk bruk av psykologiske virkemidler, hvor den store forskjellen fra militære applikasjoner av propagandavirkemidler ligger i at det er et poeng for selgeren at kunden holder seg i live slik at han fortsetter å kjøpe ting. Så ganske humant, kan du si, ihvertfall i forhold til hvordan påvirkningsagenter og spioner jobber. Alle skjønner jo at den beste forretningsmodellen er en monopolsituasjon – si for eksempel det lokale vannverket, strømforsyningen i bygda og den typen ting – hvor folk ikke har noen meningsfull tilgang til et konkurrerende alternativ. De må handle hos deg hvis de overhodet vil ha greia du selger.

Et par nøkkelord fra økonomisk teori er knapphet og prissensitivitet. Hvor mye finnes det å få kjøpt og hva er den høyeste prisen folk er villig til å betale? Norge er et “sosialistisk” land i den forstand at vi skjønner det ikke er noen god idè å sette bort vannforsyning og andre politisk følsomme virksomheter til private næringsinteresser. Det er klokere å holde sånt på offentlige hender og “prise seg i null” med budsjettene. Hele poenget med privat kommersiell virksomhet er jo å tjene penger, men dette er et perverst motiv å stille opp mellom befolkningen og ting de må ha, hvorav det eksempelet jeg har brukt så langt er kommunale vann og avløpstjenester, men vi kan godt si noe lignende om strømforsyningen. De som tror sånt vil bli “mer effektivt” hvis det settes bort til private enten aner ikke hva de prater om eller de lyver deg rett opp i trynet. Hvor mye vet du om bygg og anlegg? Hva slags forhold har du til fysiske arbeidsoppgaver? Vi som av forskjellige årsaker er nødt til å leve i virkeligheten deprimeres av folks fantasier. Jeg skal gå med på at ting typisk blir bedre hvis man bruker mer penger på dem – gitt at man ikke er vimsete, det skjer i henhold til plan og styring – slik at man vil selvsagt finne “bedre helsetjenester” hvis man henvender seg til ymse slags private helseforetak, men da må man også betale honorarer ingen normale mennesker har råd til. Den offentlige helsetjenesten er det eneste realistiske alternativet for de fleste av oss. Jeg vil argumentere for at det burde være det eneste alternativet for alle, uansett deres økonomiske stilling, fordi de høyt prisede alternativene spesialdesignet for de rike befinner seg jo i en konkurransesituasjon mot det offentlige tilbudet om hva vi kan kalle “samfunnets talentgrunnlag”. Gi og ta noen idealister, vi må anta at de beste vil ha en tendens til å havne der de får best betalt. Vi skaper et klasseskille på dette viset.

Falske alternativ er et velbrukt knep innenfor salgsteknikk. Vi spør aldri hva du vil ha. Vi spør om du liker den røde eller den blå tingen best. Hva kan jeg hjelpe deg med? er et dårlig spørsmål. Du vet jo allerede svaret. Det vi egentlig ønsker å vite er hvor mye penger kunden har tenkt å bruke i dag og hvor mange av dem jeg kan slå kloa i. Nå snakker vi butikk. Det vi kan si om situasjonen er at den ene parten vurderer om de skal bruke penger og i så fall hvor mye, mens den andre parten ønsker at de skal bruke så mange penger som mulig. Hvordan forhandler man disse posisjonene? Det er hva man bør fokusere på. Kaldsalg er når man bare “trenger seg på” – for eksempel dørsalg i et nabolag – uten at noen har bedt om det. Da gjelder særlige regler som vi ikke skal berøre her og nå. Men hvis man står i en butikk og kunden kommer inn av egen fri vilje må man anta at de i det minste vurderer å kjøpe noe. Da gjelder det å gjøre noe som flytter oppmerksomheten deres fra “skal/skal ikke” og over på “den røde eller den blå tingen”. Altså en bevegelse bort fra spørsmålet om de skal kjøpe noe og over på spørsmålet om hva de skal kjøpe. “Sluttet handel” er etter at alt er ferdig (“closing the sale”) og dette er selvsagt et essensielt element i saken, men “åpnet handel” er minst like viktig. Du vet. Man må etablere kontakt med kunden og “overbevise dem” – helst med subtile metoder – om at riktig handling for dem her og nå er å bruke penger i din butikk. Det er ikke urimelig å si at salgsteknikk ligner på flørtekunst. Man er riktignok ute etter et annet resultat, men “menneskebehandlingen” er den samme. Folk må lokkes, ikke tvinges. Det handler ikke om hva du lover men om hva kunden “på egen hånd” regner ut i sitt eget hode – med litt hjelp og bistand – at du er i stand til å hjelpe dem med. God salgsteknikk er med andre ord ganske “indirekte”. Bruk FOMO (“Fear Of Missing Out”) men bruk det sparsommelig, for det er et mektig våpen. Det skal ikke mye til før det blir for mye og situasjonen erfares som tvang.

Salg er imidlertid et ord som brukes hyppig i overført betydning. For eksempel kan man høre folk snakke om at “de selger seg selv til en arbeidsgiver” – uten at det er ironisk ment – gjennom fin CV, smarte klær, modulert veltalenhet, en friskt duftende ånde med hint av mint og den typen ting. Klassisk horeteknikk. Selv ville jeg kanskje si at man bør vise vanlig folkeskikk, men ikke noe mer. Det du selger bør jo helst være noe du er i stand til å levere. Forretningslivet preges typisk av en kultur hvor det gjelder “å komme seg innenfor først, så kan vi rydde opp i detajene senere”, eller klassisk cowboymentalitet om du vil. Dette ligger i sakens natur. Hvis en privat, kommersiell virksomhet ikke tjener penger spiller det jo ingen rolle hva annet som er bra med dem; produktenes kvalitet, hvor flinke de er og så videre. Derfor vil ting typisk dreie seg mot å “sikre salget” som den til enhver tid mest dominante prioritet. Man må ha det i bakhodet uansett hvor man befinner seg, hva man gjør, og når på døgnet det måtte være. Åpenbart har man helt andre prioriteringer i offentlig sektor. Jevn leveranse er for eksempel noe folk typisk liker å ha når vi snakker om strøm, vann og internett. Derfor bør selvsagt alle disse falle innunder den offentlige forvaltningen. Det er ikke noe bra argument at de med dårlig råd kanskje vil akseptere lavere standarder mot lavere pris (mens de rikeste vil ha luksusutgaven). Selv om det ikke foregår i den bevisste delen av sinnet oppfatter de fleste likevel intuitivt at det er noe perverst forbundet med å stille opp profittbasert betalingsmur foran “livets nødvendigheter”. Helsetjenester, matvareforsyning og “nødvendig infrastruktur” har ikke noe på private hender å gjøre. Sakens natur krever robuste opplegg. Private næringsinteresser vil adri bevege seg hinsides hva som er “bra nok i henhold til normal historisk erfaring” mens det offentlige krever at ting må være robuste langt hinsides hva som er rimelig å forvente på kort sikt. Veien må tåle en hundreårsflom, for å si det slik.

Det er litt varians i hva folk fokuserer på, men de fleste er enige om at det er “noe galt med bildet” når alt blir dyrere og dårligere for “folk flest” mens det samtidig skapes et kobbel av nye milliardærer. Hva ville Sherlock Holmes ha sagt? Jeg antar folk har nok med sin egen personlige labyrint av distraksjoner og nødvendigheter, slik at de har egentlig aldri tid til å fintenke over sakene. Livsstilen krever “rask handling for å redde situasjonen” opptil flere ganger i uka, for ikke å si om dagen for de mest geskjeftige. Dessuten er det noe med at alle tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg. Hvis man har religiøse tilbøyeligheter kan man si noe om Guds plan, djevelens verk og det ene med det andre. Du vet. Fange mange enfoldige sjelers oppmerksomhet og lokke dem til å gi deg penger. Sånt skjer på nettet hele tiden og ikke bare i religiøs sammenheng. Det finnes influensere på størrelse med rockestjerner i dagens marked. De snakker om hva jeg bare kan karakterisere som “politiske følelser” mer enn politiske idèer. Ting ligger på et jævlig lavt nivå — men den frustrasjonen de fanger opp og utnytter er ekte nok. Hvordan føles det å være idiot? Merker man overhodet noen forskjell? Alle vet at det går an å gjøre dumme ting som medfører au-au, men selve toskeskapen gir ikke for eksempel hodepine eller noe. Det er i så fall noe idiotene påfører folk rundt seg, som er nødt til å forholde seg til dem. Ektefelle, barn, øvrig familie. Kolleger på jobben. Folk på nettet. De berømte ringvirkningene er en ekte ting. Generelt sett er det en del av symptombildet at en idiot ikke aner at de er en idiot. Hvis de var klar over dette ville de jo ha justert seg. Hva slags ansvar har vi andre? Nesten alle jeg kjenner – inkludert meg selv – føler ingen opplysningsplikt overfor “de andre”. Når og hvis det er nødvendig å forholde seg til en idiot jobber vi oss bare rundt problemet og justerer opplegget i henhold til de involverte partenes “minste felles multiplum” av innsikt og kompetanse. Eller “snakke til folk på et språk de forstår” som man sier. Vi må rett og slett bruke selvsensur overfor barn og evneveike personer.

Her er et ord: Kiralitet. (Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det er.) En svært alminnelig (og dødelig) politisk fordom er at det foregår noe kiralt i det politiske landskapt, typisk fremstilt som høyre og venstredreining i et utvalg av politiske saker og fremstilt som et hyppig forekommende motsetningspar. Det snakkes om holdninger, verdier og denslags, eller vi kan også henge bjelle på katten og si det handler om moral, mer eller mindre symbolsk fremstilt som “korrekte meninger” hos de høyrevridde og/eller de venstrevridde. Dypest sett handler moralspørsmålet om når og til hvilken grad det er greit å hetse, utnytte og utplyndre andre mennesker. De som svarer kategorisk aldri defineres som venstrevridde. De som befinner seg langs en gradient av tja tilhører høyresiden. Resten blir et smaksspørsmål. Moderate høyrefolk tenker det må være lov å “forhandle om lønn” og den typen ting. Kutte kostnader og det ene med det andre. Men de skygger unna både den dårlige smaken og fullstendig hensynsløs atferd (som i dette tilfelle betyr det samme). I den ekstreme enden av høyresiden finner vi de som tenker at slaveri er greit, men det bør kanskje handle om raser og hva de forskjellige rasene egner seg til. Sunnere fornuft finnes ikke, etter disses mening. Venstresiden har ikke typisk “kompleks moral”. Det er aldri relativt hva som er rett og galt. Enten du er en viktig person eller bare en slusk og døgenikt: Loven er alltid den samme. Man får ikke mildere straff bare fordi man er pen. Snarere tvert imot. Vi forventer bedre standarder hos de som sitter godt i det enn hos de som livet har behandlet hardt. Hvorom allting er, konsekvensen av å operere med “fast moral” er at resten av filosofien blir så mye enklere. Man behøver ikke å koke sammen noen slags mystisk suppe som “forklarer” hvorfor noen er bedre enn andre, fordi slik er det jo uansett aldri. Kategorisk aldri. Dette frigjør mye hjernekapasitet slik at man kan konsentrere seg om viktigere ting. Av denne årsak får man noen ganger inntrykk av at kunnskap er kiral: Den har en venstrevridd tendens. Imidlertid vil jeg argumentere for at dette er en statistisk anomali som fremkommer fordi de typisk tenkerne på høyresiden kaster bort tiden sin på å spekulere rundt uvesentligheter.

Vi avslutter med en gotisk sak (som nettopp ble sluppet):