Livet er en endeløs liste over ting jeg ikke gidder å bry meg om

Som alle vet kan man observere målrettede beslutningsstrategier – intelligent atferd – hos den gule slimsoppen som har latinsk navn Fuligo septica. Vi vet ikke hvorfor, men vi vet at dette fascinerer forskerne, slik at det publiseres stadig nye studier av slimsoppens hukommelse, problemløsing, tilpasningsdyktighet og den typen ting. Foreløping har jeg ikke hørt noe om kommunikasjon, men det virker som om det har dannet seg litt samling rundt idèen om at denne skapningens atferd ikke er et tegn på intelligens – slik vi vanligvis definerer konseptet – men heller noen slags naturlig mekanikk som handler om mønsterdannelse. Hele greia åpner noen interessante filosofiske problemstillinger. Ting kan jo betraktes fra mange vinkler.

For det første er atferden hos gul slimsopp neppe det beste temavalget hvis man har invitert noen på den første daten. Jeg vil tro at sjansen for avvisning er relativt stor. Ihvertfall på høyde med mesopotamiske balsameringsteknikker i den eldre bronsealderen – som jeg selv har prøvd ut som sjekketriks – men fortsatt bedre enn for stor entusiasme for fotball, som de fleste eksperter på området fraråder deg å tilstå i din Tinder-profil. Min posisjon i debatten er “uinteressert” når det handler om selve prosessen med å finne kandidater, holde audition og – jeg antar ideellt sett – etterhver etablere noe slags samliv med en passende person. Imidlertid synes jeg det er fascinerende å lese folks historier om erfaringer de har pådratt seg ute i den nye tidens sjekkemarked, det vil si de spesifikt nettbaserte “dating-appene” og den typen ting. Jeg er jo så gammel at jeg husker en tid da alt sånt foregikk på organisk vis, selv om det så klart fantes kontaktannonser og det ene med det andre, både i vanlige dagsaviser og pornoblad.

Verden ville ikke vært forutsigbar om det ikke til stadighet dukket opp bekymringsmeldinger fra ymse synsere som også har sett på nettalderens sjekkemarked og konkludert med at dette ikke støtter prinsippet om menneskelig forplantning. Jeg så en kis som skrev noe om “den tapte uskylden” som etter hans mening er en konsekvens av at “de vet alt om hverandre før de engang møtes for første gang”. Jeg vet ikke om dette stemmer, eller hvis det stemmer, at det må være et problem at partene har fremlagt alle krav og forventninger de har til en potensiell partner før de engasjerer hverandre til et fysisk møte. Som sagt, jeg husker en tid da det å “invitere noen ut” var en typisk førstegangstaktikk så var det siden meningen at man skulle finne ut av hverandres personlighetsstruktur underveis. Rent umiddelbart ville jeg tro det er best å ha dette avklart på forhånd slik at man ikke kaster bort verdifull levetid på “dødfødte møter” med folk man uansett ikke passer sammen med. Men igjen, det er sikkert en smakssak. Kanskje tror folk på “magisk umiddelbar kjemi” som skal oppstå første gang man ser hverandre inn i øynene, så handler resten om å jenke seg og tilpasse seg til hverandres nykker underveis. Jeg føler ikke at jeg er i noen god posisjon til å si hva som er rett og galt her.

 

Imidlertid har jeg peiling på musikk — og anbefaler denne kliss nye singelen.

Ekspert på vin og sånt

Dørvakt kan fungere som norsk oversettelse av gatekeeper; i betydningen en som passer på at ingen “uverdige” slippes inn i en krets eller et miljø. La oss for eksempel si sånne som har peiling på vin. Folk som vet at de ikke har snøring vil jo typisk føle seg klønete til å begynne med. Det er da dørvakten kommer for å sjekke akkreditivene dine. Det gjelder for ham (eller henne, eller noe helt annet) å passe på at “alle kunstens regler” forblir uforandret og at autoritetene får være slik de alltid har vært. Du vet. Det er jo en spesiell form for sjargong man må lære og bruke før man kan begynne å si noe om vin. Visse ord og uttrykk som fanger inn de nyes nysgjerrighet og bevarer de gamles pondus, slik at alt kan for alltid være som det var.

I utgangspunktet er det ikke vanskelig. Liker du det du har fått i glasset? Dette er minimumskravet. Hvis vinen ikke er god er det ikke noen vits i å si noe mer. Men hvis den smaker deg blir det neste trinn på stigen å si noe om hvorfor. Hva er det som fungerer? Hvorfor er nettopp denne vinen – i forhold til alt annet du har smakt – noe som fungerer for deg? Glem alt du har hørt om “objektive kriterier”. Dette handler om smak. Prisnivået kan til en viss grad være veiledende, men du bør ikke bli forbauset hvis du oppdager billige og gode viner like ofte som dyre og dårlige. La oss si det finnes et “mellomsjikt” av vin som går inn for å være drikkevennlige heller enn “interessante” og dette er det første folk bør lære å gjenkjenne. Greia er jo til syvende og sist at de får solgt varene sine. Nesten alle bryr seg mest om dette formålet. Sånn må det være. Å lage vin er en kostbar bransje.

Noe komisk med Norge er hvor stor makt vinspaltistene typisk har pleid å ha (selv om jeg er usikker på om systemet har holdt seg inn i den digitale tidsalderen). For eksempel pleide Dagbladet, VG og Aftenpostens anmeldelser å medføre at Vinmonopolet ble raskt utsolgt på de vinene som disse anbefalte. Ting fungerer veldig annerledes i Spania. For det første finner du omtrent bare spansk vin i butikkene heromkring. Det skal riktignok sies at jeg ennå ikke har vært i noen, hva skal vi si, mer vinsnobbete type butikk, fordi der innbiller jeg meg at de orienterer seg mer mot internasjonale merkevarer litt oppi de høye prisklassene, men alt i underkant av ti euro (det regnes som en ganske høy prise her) er nesten alltid spansk vin (selv om supermarkedene noen ganger også har noe fransk, italiensk og portugisisk). Det jeg like ovenfor kalte “mellomsjiktet” er her priset fra 4-8 euro og det omfatter sannsynligvis 70-80 prosent av alt vinsalget i Spania, hvor alle drikker vin men nesten ingen er “faglige vinsmakere” ut over å melde fra om de liker varen eller ikke.

 

Vi avslutter der, med en klassisk internasjonal hit – om smak – som har holdt seg bra.

Kannibalismens termodynamikk

Hvis mennesker levde bare av å spise andre mennesker ville vi slippe opp for mennesker før året var slutt. Dette er den viktigste årsaken til at kannibalisme innenfor vår art typisk kun foregår i rituelle sammenhenger, eller under forhold av sterk hungersnød. For eksempel – som alle vet – foregikk den såkalte holodomor i Ukraina i årene 1932-1933, som var en lokal underutgave av den store sovjetiske hungerkatastrofen i årene 1930-1933. Enkelt forklart kan vi si det var en følge av Stalins jordbrukspolitikk. De særlig interesserte vil finne mye stoff om saken på nettet. Vårt poeng her og nå er at en utilsiktet bivirkning av Ukrainas holodomor var fremveksten av de såkalte beziproshniki, det vil si horder av ville barn som hadde flyktet hjemmefra fordi foreldrene deres planla å drepe og spise dem. De hadde typisk allerede sett dette skje med ett eller flere søsken. Foreldrenes logikk handlet på sin side om overlevelse. De kan jo saktens lage flere barn, men ikke hvis de dør av sult. Slik er verden. Sånn er menneskenaturen. Vi er logiske skapninger.

Metabolisme er det latinske navnet på stoffskifte, eller fordøyelse om du vil. Alle vet hvordan dette virker. Du spiser det du spiser, så bruker kroppen det den trenger til å opprettholde livsprosessene, før det som ikke kan brukes til noe skilles ut som ekskrementer. Og sånn går dagene. Mesteparten av kroppens energibehov handler om å fyre i ovnen, kan du si, eller altså det å vedlikeholde kroppstemperaturen. Hvilemetabolismen – altså de kaloriene man bruker uten å gjøre noe som helst – befinner seg et sted på skalaen fra 1300 til 2000 kcal, litt avhengig av kroppsstørrelse og temperaturen der man oppholder seg. Siden forbruker man omtrent 500 kcal i timen ved høy aktivitet, for eksempel trening eller hardt fysisk arbeid, slik at en “sjauer” som jobber åtte timer om dagen behøver enda 4000 kcal på toppen av hvileforbruket. Dette er omtrentlige tall, må vi påpeke. Det finnes store individuelle variabler med høyere eller lavere forbrenning alt ettersom. For eksempel er det jo slik at enkelte individer “aldri legger på seg” nesten uansett hvor mye fet mat og karbohydrater de tar til seg, mens andre bare trenger å se på et stykke kake for å oppnå noen hundre gram overvekt.

Nesten alle nålevende mennesker får all maten de spiser fra “butikken” og mye av det man finner der er direkte skadelig for kroppen. Derfor har vi et utvalg av diverse livsstilssykdommer, hvorav fedme er den alle kjenner — og ikke uofte har dannet et personlig forhold til. Som normalt sunn fornuft tilsier: Det er noe alvorlig galt et sted hvis man konstant føler at man burde “slanke seg”. Sånt skal ikke være nødvendig hvis man har et balansert kosthold. Dessverre er “butikken” full av skadelige produkter som vi kan samle i gruppen ultraprosessert mat, eller “fabrikkmat” som har blitt tilvirket av den typen produsenter som gir faen i deg og helsa di, alt de vil ha er penger. Alt handler om salgstall — men de er likevel nøye med å holde seg innenfor rammen av det lovlige, ihvertfall de store merkevarene som ikke har råd til å tape sine markedsandeler og som derfor ikke vil ta noen risiko. Samtidig driver de typisk med lobbyvirksomhet overfor politikere og andre som har innflytelse overfor “ernæringsmarkedet”. På denne måten har det dannet seg matvaregiganter, som i praksis kontrollerer nesten alt folk spiser i våre dager. Fordi sånn er konkurransevilkårene. Det går ikke an for små tiltak å etablere seg som leverandører av matvarer direkte til publikum. Alle er avhengig av å bruke distribusjonsnettverket til de store og allerede etablerte butikkjedene. Vi lever i mellommannens tidsalder hvor rikdom ikke lenger handler om klassisk kontroll over produksjonsmidlene (som Marx var opptatt av) men om innflytelse på distribusjonskjedene. Og sånn går dagene.

 

Vi avslutter med denne hyggelige trudelutten fra et band som har valgt en uvanlig Black Sabbath-cover.

 

Schrödingers fred i Midt-Østen

Schrödingers katt er et tankeeksperiment i kvantefysikk som ble lagt frem av Erwin Schrödinger i 1935 for å vise hva slags absurde konsekvenser noen av tolkningene av kvantefysikkens teorier kan få, når det får betydning for makroskopiske objekter, som en katt. Det kvantemekaniske prinsippet Schrödinger kritiserte, kalles superposisjon. Det sier at et fysisk system kan befinne seg i flere tilstander samtidig, helt til en måling blir utført på systemet.

(Store norske leksikon)

Den enkleste forklaringen av Schrödingers katt er at det går ikke an å vite om den er død eller levende før du åpner boksen den er fanget i og ser etter, det vil si “måler tilstanden” til dyret. Hvis du behøver å vite noe mer kan du søke på nettet etter mer informasjon. Poenget her og nå er at folk sier Schrödingers ditt og Schrödingers datt om alt mulig som lar seg tolke i mange retninger samtidig før man skjerper blikket og studerer saken nøyere. I dette tilfelle brukes begrepet om fredsavtalen mellom USA og Iran — som jo er litt sånn her og der. Hva skal man tro på? Nesten alle ønsker at de skal holde opp med drepingen og sette seg rundt forhandlingsbordet for å jobbe frem et brukbart opplegg. Samtidig vet vi jo at han Vinglepetter Edderkopp i Det hvite hus ikke aner hva han driver med, mens iranerne kjører sitt eget løp. Derfor går det ikke an å si verken det ene eller det andre. Boksen er lukket. Vi må bare vente og se.

Et annet uroelement er selvsagt Israel, som etter denne eskapaden i Iran definitivt har terget på seg opinionen i USA. Det ville vært ønskelig at IDF – den israelske militærmakten – ble definert som internasjonal terroristorganisasjon, på linje med både Hamas, Hezbollah og Irans Revolusjonsgarde. Dette vil forenkle arbeidet med å sanksjonere og disiplinere denne forbryterstaten. De må jo tuktes hardt. Og hvis det ikke går an å få skikk på Israel så må hele opplegget avvikles. Dette er ikke en mening jeg har tillagt meg etter utryddelseskrigen i Gaza og overgrepene mot Libanon. Enhver tosk med åpne øyne kan jo se at israelerne er innvandrerne i området, som har tatt seg til rette og definert den opprinnelige befolkningen som undermennesker de kan behandle hvordan de måtte ønske, inkludert å bare ta livet av dem ustraffet. Sånn har det vært hele veien. Israel har aldri engang prøvd å oppføre seg som folk. Terroristmentaliteten har vært fremherskende der like lenge som det sionistiske prosjektet har eksistert. Dog skal det i rettferdighetens navn nevnes at ikke alle sionistene den gangen ønsket å gå voldelig til verks, det var bare det at den voldelige fraksjonen vant frem. Siden har stjeling av land og myrding av folk vært greia. Sånn har det vært i mer enn hundre år. Noen må stanse dem.

 

Vi runder av med litt hardkokt okkult bluesmusikk.

Finsmakeri på lavbudsjett

Saken er at det handler ikke om penger, men om kompetanse. Forbannelsen som rammer de med store kapitalkrefter er at alle andre hater dem – som de selvfølgelig bør gjøre – fordi det finnes ingen god måte å krafse til seg rikdom. Du må virkelig lete opp, identifisere og iverksette alt du har av indre ondskap for å lykkes i pengespillet. Alle vet dette, selv om ikke alle greier å sette presise ord på det de vet. Av alle syke ting menneskene gjør er “dansen rundt gullkalven” det absolutt verste, fordi ikke bare ødelegger det psyken til alle de involverte, men det forpester og ødelegger også naturen og miljøet. Bare se på hvor vi har havnet. Se på alt det stygge vi har skapt. Det er faen ikke til å tro at det er mulig. Og på toppen av det hele er vi frekke nok til å fremstille elendigheta som noe beundringsverdig.

På den annen side, hva skal du gjøre? Filosofen Konfucius sa at det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, noe som på ganske snedig vis summerer opp det beste av menneskelige egenskaper. Vi kan mange ting. Mange kunster og enkle gleder som bærer oss gjennom hverdagen til tross for all galskapen der ute. De høyest utviklede menneskene er de som behersker et eller flere håndverk, for eksempel kokekunst. Alle må jo spise. Spørsmålet er bare om de spiser sånt som de har godt av eller den typen ting som skader dem på kort og lang sikt. Det er lett å påpeke tydelig statistisk korrelasjon mellom “fabrikkmat” og livstilssykdommer gjennom (særlig) det tyvende århundre. Det er et åpenbart problem når maten folk skal spise blir tilvirket av utspekulerte pengejegere som gjør alt de kan for å levere så lite som mulig for så høy pris som de kan klare å oppnå. Men slik er den verden vi har skapt for oss selv.

 

Mer om dette siden. For nå setter vi strek med litt høydramatisk svensk dansemusikk.

Jeg tåler ikke folk som driver med dyr

Innenfor idretten toleranse har det vist seg at jeg kan finne meg i nesten hva som helst som jeg slipper å forholde meg til. Ganske vanlig, tenker jeg. Det du ikke vet har du ikke vondt av og den typen ting. Ordtaket finnes jo av en grunn, ikke sant. Når og hvorfor skal du blande deg inn i noe? Det kan jeg ikke svare på, ihvertfall ikke i noen generell forstand, men etterhvert som man paraderer gjennom jammerdalen etablerer man jo visse leveregler og så vidt jeg kan se er det de særeste typene som har de særeste reglene. For eksempel har jeg nulltoleranse for “kjæledyr” og stiller meg fullstendig uforstående til hvordan det går an å etablere en sånn type forhold til en fremmed skapning. Eller altså, jeg finner meg jo i at det er sånn for mange – de har perverse lyster eller hva vet jeg – men selv får jeg brekningsfornemmelser av å se noen som “koser med dyret sitt” og behandler den tragiske skapningen som om det er en venn eller et familiemdlem. Da blir det full stopp. Det låser seg. Greia er så uhyggelig at jeg klarer ikke å forholde meg til det.

Det første nivå av problemet er at dette er særskilt avlede dyr som ikke har noen annen rolle i naturen og skaperverket enn å fylle noe slags emosjonelt hull hos et skadet menneske — eller når det handler om en “familiehund” så er det en manipulerende foreldrestrategi hvor det optimale utkommet er at barnet (eller barna) skal holde på og jåsse med hunden heller enn å mase og be om foreldrenes oppmerksomhet. Du vet. Noe som fyller den eksistensielle tomheten i moderne menneskers liv. For når sant skal sies så er vi jo selv fortapte skapninger som har havnet i en evolusjonær blindgate på grunn av dårlig mental selvkontroll. Som alltid er det normale noe helt annet enn det naturlige men gjennom å blande sammen de to har menneskeslekten fått til å etablere en livsstil som riktignok er suicidal i det lange løp, men det føles bra akkurat her og nå. Hvorfor oppsto det vi kaller sivilisasjon? Det finnes forskjellige forklaringsmodeller, men jeg tror på den som skylder på alkoholen. Hvilket utlagt betyr at mennesker er aper på fylla og det samfunnet vi har skapt er en direkte konsekvens av vår omgang med dette rusmiddelet. Siden tilkommer selvsagt mange andre elementer men på det mest fundamentale nivå er de menneskelige samfunn – etter min mening – noe vi har skapt for å takle bakrusen.

 

Mer om dette siden. For her og nå setter jeg strek med litt postmoderne dansemusikk.

Hver årstid har sin egen sjarm

Sommeren i Spania er jo kjent for å være varm – i henhold til norsk standard – men nå melder de at årets første hetebølge skal begynne i løpet av de nærmeste dagene, hvilket betyr “høye tredvegrader” og kanskje førti på termometeret. Vi får se. Jeg sto han jo av i fjor uten noe dramatikk, men det blir neppe aktuelt å drive og vanke utendørs noe mer enn hva jeg må. Eller rettere sagt, ikke så lenge sola står oppe. Etter at mørket har kommet blir det jo til å leve med, så prosjektet må bli å sove på dagtid, med alle vinduer lukket og skoddene nede. Du vet. For å stenge varmen ute. Herregud for et jævla opplegg — men sånn er reglene. Det er jo bent frem farlig når temperaturen ute stiger over kroppens egen varme også i skyggen. Heldigvis har jeg ikke noe jeg behøver å få gjort der ute mens greia står på. Det skal visstnok vare i en uke. Vi får se. Et av de aktuelle triksene er å drikke mye vann og vente til ting gir seg.

En av de tingene som det ble advart mot i forbindelse med årets VM i fotball er varmen. Folk kreperer her i Spania fordi de er ute og jobber eller driver med sport mens ekstremvarmen ligger over landet. Selv er jeg heldigvis litt pysete med sterk sol og høye temperaturer så jeg klapper ut og går og gjemmer meg lenge før jeg ankommer noen faresone. Sånn er det med den saken. Mitt indre varslingssystem nekter å godta noe tøys. Da jeg var hos tannlegen ble det vanlig småprat mens det sto på og han sa at sommeren er fin her men vinteren kan være kald. Jeg svarte at han og jeg mener neppe det samme når vi bruker ordstillingen “en kald vinter”. For eksempel var det jo helt normalt at det ble en uke eller to med tredve kalde da jeg bodde i Østerdalen — og det er jo i praksis temperaturen til en dypfryser. Du kødder ikke med tredve kalde. Det kan være dødelig like så mye som førti varme. I begge tilfeller har du ikke noe annet valg enn å søke ly på et egnet sted. Det er saklige årsaker til at typiske gamle hus i Spania har så tykke vegger og så små vinduer. Du kan kalle det en kunstig hule. Dessuten er det lett å tilpasse seg det tradisjonelle systemet med siesta.

 

Vi avslutter med et band som viderefører tradisjonen etter 70-tallets hypnotisk monotone “krautrock”.

Når problemet er bokstaver som ikke står i liv

På spasertuen fra gata der jeg bor og inn til sentrum av Villafranca del Bierzo passerer jeg en bygning hvor de har holdt på med noen oppussingsarbeider en stund. Bygningsmassen i de sentrale delene av denne landsbyen – det er bare 3000 innbyggere, så det kan ikke kalles en by – er jo temmelig middelalderske i stil og uttrykk så det er mye siksak og diverse skjevheter av den typen som går dårlig sammen med moderne byggematerialer. Dette er håndverk fra gamle dager og ikke den nye formen for “montering” som går på modul og skjema, så alle reparasjoner og den typen ting må gjøres som om vi fortsatt lever på den tiden, eventuelt at det er restaureringsarbeider på et museum. Ser du poenget? Uansett, noen har vært og skrudd opp en firmalogo – mapfre (det er et forsikringsselskap) – utført i separate bokstaver av hva som ser ut til å være børstet aluminium, men resultatet har blitt så skjevt at jeg får helt vondt i hodet av å se på. Det beste er å snu hodet i en annen retning.

Det er rett i den forstand at bokstavene står på linje i forhold til hverandre, men det er skjevt fordi bokstavene står ikke i liv. Og hva betyr det? Vel, det ser ut til at de har plassert dem i samme avstand til veggen, men veggen er ikke rett. Det er en gammel natursteinsutførelse som følger en “gjennomsnittslinje” slik at veggen er rett i forhold til ti og ti meter, men den går i siksak i forhold til ti og ti centimeter — hvis du skjønner hva jeg mener. Disse idiotene som har gjort jobben skulle ha kompensert med noen skiver eller noe på skruene for å skape en “flat front” på firmalogoen. Slik som det har blitt ser det uryddig ut. Jeg ville ikke ha godkjent jobben, men bedt dem om å stille bokstavfrontene i liv i forhold til hverandre. Vi får se om “noen” kommer for å rette opp greia etterhvert, men foreløpig må jeg nyte synet av dette hver gang jeg går forbi stedet. Er ikke det et typisk bestefars-problem å henge seg opp i? Er det så nøye da? hører jeg stemmene i hodet si. De har fått det til såpass at det går an å gjenkjenne logoen til mapfre og det må da være hele poenget. Jeg ser argumentet men høyner med en påstand om at skjeve logoer sender helt gale signaler til underbevisstheten. Jeg mener, alle vil da vel at forsikringsselskapet de bruker skal være rettlinjet, rent og ryddig? Det tenker ihvertfall jeg.

 

Til sist denne trivelige trallen fra en rocka syngedame med speilvendt gitar og mange kostymeskift.

Hatet er et underlig og svært kostbart husdyr å holde

Har vi egentlig noe valg? Jeg tror ikke det. Hat er en grunnleggende del av menneskenaturen som kan transportere selv de fredeligste typer inn i en tornado av destruktivt raseri og ultravold. Det klikker for dem og så går de berserk. Etterpå har de ofte vanskelig for å huske det som skjedde. Alle mennesker har denne egenskapen i seg, like så mye som de har evnen til å le eller gråte. Som alle vet er vi jo en bisarr rase av terroraper som alle andre skapninger på denne planeten er livredde for. Vi fortærer og destruerer alt på vår vei med den samme rasende apetitt som en gresshoppesverm. Sånn er mennesket. Dette er godt dokumentert. Imidlertid har vi også andre evner. Det er et ganske sammensatt og ofte litt selvmotsigende bilde, men det er ganske viktig at vi betrakter hele bildet, ikke bare de delene vi liker. Vi er hinsides all sammenligning de farligste skapningene på jorda — også for medlemmer av vår egen art.

Ved dette tidspunkt er det passende å nevne psykologisk projeksjon, altså evnen til å ta ting man har i sitt eget hode og fokusere dem på den ytre verden, altså ting i omgivelsene. Dette er hva paranoia handler om. Når man ser et slags gjenskinn av sin egen mentale tilstand reflektert i personer, objekter og ting som skjer “der ute”. Selvsagt er det bare hallusinasjoner, men det føles ikke slik. Du vet. Hormonsystemet leker faen ikke butikk heller. Innkommende farevarsling blir tatt på alvor og effektuert videre gjennom både nervetrådene og det kardiovaskulære systemet slik at man er tipp topp forberedt på eventuell rask handling som kan bli nødvendig innenfor en kort tidshorisont. Det er prinsippet dette stress handler om. Anspennelser som oppstår på grunn av faresignaler som er “falsk alarm”. Vi må nesten kunne si at det er bra mesteparten av dette opplegget foregår i underbevisstheten. Ihvertfall mesteparten av tiden. Noen ganger går det hull og da kommer alt det skremmende som en flodbølge inn i bevisstheten. Og sånn går dagene.

Mennesker er dramatiske skapninger, både i tragisk og komisk retning, gjerne samtidig. Det er ikke rimelig å forvente for mye av dem. Eller av seg selv, bare for å ha nevnt det også. Det går jo ikke an å løpe fra rasshølet sitt. Du kan saktens prøve men alle kroppens deler er nødvendig å ha, inkludert den flimrete skrulleboksen vi kaller hjernen. Herregud. Hvem vet hva som foregår inni der. For tiden pågår det en spesialisert debatt blant visse astronomer. Det er vanskelig å bli enig om hva slags objekt Sagittarius A* egentlig er, altså galaksens senter, som ligger 25.000 lysår unna. Skolelærdommen sier det er et supermassivt svart hull med omtrent 4,5 millioner ganger solas tyngde, men vi snakker jo selvsagt bare om sannsynlighet nå. Det kan være noe helt annet, for eksempel en manifold-struktur bygget opp av såkalt mørk materie, og de har så klart utarbeidet matematiske modeller som sannsynliggjør dette alternativet. Sånn er jo vitenskapen. De får angstkrampe og skjelvinger i lukkemuskulaturen når det fremstår som om noe er åpenbart. Da må det helt opplagt finnes en alvorlig feil et sted. Alle vet jo at det er bare idioter som er skråsikre på at de har rett og at de forstår noe.

 

De fem medlemmene av Deep Purple er 361 år tilsammen, og dette er hva de ga ut for 10 dager siden:

Det finnes ikke noe sånt som veganske pølser

Formodentlig må det være en del av den såkalte kulturkrigen når folk tilter vettet av seg bare fordi en person melder at de er veganer; det vil si at de følger en livsstil og et kosthold som er utelukkende plantebasert, ofte (men ikke alltid) fordi de ønsker ikke å være med på et opplegg hvor “grusomhet mot dyr” inngår som et vesentlig element. Jeg forstår hvor de vil hen med dette og kan erklære meg “til en viss grad enig” selv om jeg spiser animalske produkter. Saken er at dyrehold ikke alltid – eller engang særlig ofte – foregår på noe etisk forsvarlig vis. De er jo levende skapninger som ikke er vesentlig annerledes enn mennesker. Jeg liker ikke sånne som er fullstendig bevisstløse i forhold til dette problemet — og slett ikke sånne som driter i hele greia. Den sistnevnte gruppen inkluderer som regel sosiale sadister, det vil si mennesker som finner glede og tilfredsstillelse i andres lidelse og ulykke. Sånt er ikke bra. Jeg vil karakterisere det som en psykiatrisk sykdomstilstand, eller i det minste et syndrom (som krever nærmere utredning før vi kan stille opp diagnostiske kriterier), men det er uansett et frastøtende personlighetstrekk. Jeg vil ikke ha sånt i omgangskretsen min.

Når det er sagt så handler dette skrivestykket om enkelte pussige idiosynkrasier blant veganere. Produktet pølse er noe vi lager av diverse avskjær og mindre kurante deler av et slakt, som males til farse – med eller uten krydder og diverse former for tilsetning – og stappes inn i dyrets tarmer. Jeg klarer bare ikke å fatte hvorfor veganere har lyst til å kopiere en slik prosedyre og stelle til narrepølser på basis av grønnsaker. Herregud. Det er jo akkurat som om pølsa – som kulturelt identitetsdannende “form” eller fetisj – lever sitt eget liv, helt løsrevet fra de historiske nødvendighetene som gjorde at dette produktet ble funnet opp i første omgang. Men slik er det vel — uansett hva jeg mener og ikke mener om den saken. Men det er greit. Jeg er vant til dette. Folk pleier jo sjelden å være særlig gjennomtenkte i sin personlighetsstruktur og bevissthet forøvrig. De bare vingler forvirret rundt i verden uten å forstå særlig mye av noe som helst. En veganer har i det minste fattet et moralsk valg og gjør en innsats i forhold til dette. Kanskje de lykkes godt, kanskje ikke. Det hender at veganere er kverulante drittsekker som moraliserer alt for mye overfor andre, men de fleste er helt okay.

Nå skal jeg nevne to matlagingskanaler på YouTube. Den ene er Spain On A Fork – som åpenbart handler om spansk kokekunst – og den andre er Refika’s Kitchen, som orienterer seg mot det tyrkiske. Jeg har fulgt begge disse i mange år og tilgnet meg mye nyttig informasjon. Saken er imidlertid at begge er veldig “grønnsaksorienterte” uten at de dermed er verken strikt veganske eller engang vegetariske på noe ideologisk vis. Begge bruker jo både kjøtt, fisk, melkeprodukter, egg og det ene med det andre. Da jeg anbefalte disse to for noen et annet sted på nettet fikk jeg en reaksjon jeg ikke hadde forventet, idet vedkommende ble nærmest arg og erklærte at han hater veganere. Javel? Og hvordan synes du at det fungerer for deg? Er veganerne i rommet sammen med oss nå? Truer de sinnslikevekten din av onde hensikter? Jeg forstår ikke. Men det behøver jeg da heller ikke. Anbefalingen står, så får du gjøre hva fanden du vil med saken. Selv synes jeg for eksempel at tyrkisk kjøkken – og “Midt-Østen” i mer generell forstand – har mye sunt og velsmakende å by på, og det spanske kjøkkenet er jo uten tvil sterkt påvirket av å ha vært “halvarabisk” i mange hundre år. Hvorfor skal jeg nekte meg selv relevant kunnskap som kan bidra til å heve smaksopplevelsen i maten jeg spiser? Herregud. Det er jo fullstendig fette evneveikt. Ingen jeg kjenner vil definere meg som optimist, men jeg er ikke desto mindre opptatt av å optimere ting. Du vet. Forbedre virkeligheten gjennom små tiltak i detaljarbeidet.

 

Vi setter strek her med litt rølpete britisk festmusikk.

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top