Ovenfor ser vi maleriet Syklist av Natalia Gonsjarova fra 1913. Man sorterer det under stilretningen kubofuturisme, som i sin tur baserer seg på prinsippene som Filippo Tommaso Marinetti utla i sitt Manifesto del Futurismo fra 1909, grovt sett et “fremtidsoptimistisk” skriftstykke som gikk for å forkaste tradisjoner, historie og denslags senilt nonsens til fordel for en kulturell bevegelse i retning av maskiner, industri, ungdom, vold og hastighet. Altså det vi alle – hundre år i ettertid – elsker høyere enn alt annet. (OBS! Denne frasen kan inneholde spor av ironi.)
Selv har jeg bare èn ting å si: Man bør helst ha en svært god fantasi hvis man har tenkt å forlate virkeligheten. Selve det bærende prinsippet både hos Marinetti og alle hans følgere – fra og med den gangen og helt frem til nåtid – har jo hele tiden vært at menneskets kamp mot naturen er selve motoren i alt fremskritt, både det vi ønsker oss og det vi får i form av utilsiktede konsekvenser av vår heroiske kamp mot naturens tyranni. Behøver vi å liste opp noen av dem? Generelt sett sorterer de fleste under kategorien “helse, miljø og klima” men selv vil jeg helst trekke frem hvordan folk bare har blitt dummere og dummere ettersom livet har blitt gjort enklere og enklere for dem.
Vi avslutter med den beste dansemusikken fra det glade året 1981:
Hvis vi legger sammen (0+1+2+3+4+5+6+7+8+9) får vi tallet 45 — og kvadratet av 45 er 2025. Dette året er altså det vi kaller et kvadratår, som vi ikke har hatt siden 1936 (rot 44) og ikke vil se igjen før i 2116 (rot 46). Er 2025 et spesielt tall? Bare for de som synes det er interessant at summen av alle single heltall danner kvadratroten av 2025. Det “betyr” ikke noe mer (eller mindre) enn dette. Imidlertid kommer det aldri til å skje igjen, så i den forstand er det jo spesielt nok.
Noe mer har jeg ikke å si. Verken kulde eller store snøfall er særlig spesielt i Norge. Alle vet hva greia er. Likevel vil vi helt sikkert se all mulig slags kaos ettersom folk er ute og “skal bare” det ene og det andre. Hvorfor mase med det? Ved dette tidspunkt er det jo krystallklart at det er idiotene som styrer verden. Enten direkte eller gjennom noen slags stedfortredende superdust som har trykket på de riktige knappene for å manøvrere seg inn i en politisk maktposisjon. Det er for eksempel ikke spennende hva som kommer til å skje der hvor de har skaffet seg autoritære ledere. Tvert imot. Det er deprimerende forutsigbart. Vi har sett det gudene vet hvor mange ganger før.
En sort svane refererte til noe sjeldent, også en umulighet som senere kunne bli motbevist (falsifisert). En hypotese om at alle svaner er hvite kan ikke bevises ved å observere et stort antall hvite svaner, men en enkelt sort svane er tilstrekkelig for å motbevise hypotesen.
Jeg vet ikke hva slags avskum som sier sort om fargen svart men de jobber sannsynligvis for danskene. Det er ikke bra men det er bedre enn å jobbe for tyrkerne, russerne eller amerikanerne. Uansett var det romeren Juvenal som for snart to tusen år siden beskrev noe som “så sjeldent som en svart svane” mens for tre hundre år siden ankom europèerne til Australia, hvor noe av det første de la merke til var denne forhenværende sjeldenheten. Svarte svaner er etter måten noe vanlig i Australia, men det kunne ikke Juvenal ha visst. I hans verden var svaner hvite. Det var en selvfølgelighet. Alle observasjoner av svaner frem til europèerne ankom Australia hadde jo støttet påstanden om at alle svaner er hvite.
Det er en pussig hobby å lete opp spådommer fra året 2019. Du vet. Den typen som alltid kommer etterhvert som diverse synsere kommer med sine fremtidsprojeksjoner fremover mot slutten av året. Vi har allerede mange som sier sitt om hva vi kan forvente i 2025, for eksempel. Covid var det vi kaller en svart svane; i betydningen “en plutselig uventet hendelse som snur opp og ned på alt” fordi ting var jo veldig annerledes for en stund, særlig for fagarbeidere i helsevesenet. Det ble mye overtid i sektoren deres det året. Mange er sterkt preget av denne erfaringen ennå. Menneskeheten som samlet flokk taklet greia ganske dårlig og vi finner fortsatt mange som ikke tror at covid noensinne eksisterte, eventuelt at det var en plandemi, altså et designet opplegg som noen gjorde med vilje, eller ihvertfall gjennom grov uaktsomhet i planmessig laboratoriearbeid slik at det oppsto en “lekkasje” av patogent materiale som ble forsket på av militære formål.
Selv er jeg jo naiv – ifølge mange – fordi jeg “tror på det ekspertene sier” heller enn å utforske saken på egen hånd. Hva er galt med meg? Vel, først og fremst det at jeg er ikke kompetent til å si noe om virus, genetikk og smittespredning, men det virker jo rimelig å anta at smitte som spres gjennom sosial omgang vil forsinkes noe hvis folk holder seg i karantene inntil videre, mens spesialistene jobber med å kartlegge hva vi egentlig står overfor. Slik forskning pågår ennå, særlig i forbindelse med de som har pådratt seg syndromet “long covid” i større eller mindre grad. For dem er dette svært seriøst. Sykdommen har gitt dem en slags kronisk utmattelse som tar fra dem tildels mye av deres normale funksjonevne. Selv har jeg vært heldig. Så vidt jeg vet har jeg ikke vært smittet, men på den annen side kan det også hende at jeg er blant de som ikke merker noe. Noe av det farligste under pandemiens kritiske fase var jo hvor forskjellig folk reagerte på å bli smittet. Har de funnet ut eksakt hvorfor ennå? Noen merket ingenting mens andre døde. Er det noe genetisk? Jeg vet ikke og jeg har egentlig ikke fulgt særlig nøye med på saken i de siste par årene. Noen ganger fremkommer det noe i nyhetene, men ikke på den samme måten som under pandemiens panikkfase. Dessuten har russerne og israelerne tatt over som nyhetsobjekter med alle sine uhyrlige bestialiteter og forbrytelser mot menneskeheten.
Hva lærte vi av pandemien? Selv oppdaget jeg at folk er vesentlig mye dummere enn selv det verste jeg hadde trodd om noen på forhånd. Jeg mener, virkelig. Dessuten er ikke idioti noe “uskyldig” — det er en aktivt destruktiv kraft. Faktisk er det rimelig å påstå at idioti er farligere enn ondskap. Det skal jo tross alt noe til for å ta en ond beslutning som man vet er en ond beslutning, og deretter iverksette et planmessig gjennomtenkt og disiplinert opplegg for å gjennomføre greia, si for eksempel nazistenes program for utryddelse av jøder. Det er vanskelig å fatte hva som må til for å gjøre sånt. Hvem var gjerningsmennene? Hva skjedde med dem siden? Enkelte ble tiltalt og dømt, men de fleste vendte bare tilbake til det sivile liv etter at verdenskrigen tok slutt. Det var aldri noe “nazioppgjør” i den forstand. Hovedårsaken til dette er det som kalles Truman-doktrinen fra 1947, hvor “kommunisme” defineres som den nye store verdensfienden. Doktrinen dannet blant annet fundament for “komitèen mot uamerikansk virksomhet” under senator Joseph McCarthy utover på 50-tallet, men også diverse “hemmelig krigføring” og “antikommunistisk påvirkningsarbeid” rundt omkring i verden, noe som over tid kulminerte i den PR-messige katastrofen for USA som vi kaller Vietnamkrigen. Deretter kom Watergate. All denne korrupsjonen er definitivt ond men ikke dum, innenfor rammene av den logikken de fulgte — og tildels fortsatt følger. En typisk amerikaner har overhodet ingen slags peiling på hva kommunisme er, de vet bare at de hater det. Hat er åpenbart den samme følelsen til enhver tid, uansett hva eksakt det er folk hater. Det er en politisk nyttig følelse for de som er flinke til å manipulere folks oppmerksomhet. Hatefulle individer som kan styres hit og dit etter hva som er opportunt i øyeblikket er som å ha sin egen hær av zombier man kan sende etter sine fiender. Så hvordan bygger man hat?
Begrepsbruken er ikke korrekt, men det vi kaller apokalyptisk tenkning – eventuelt “undergangsfilosofi” – er en svært sterk kraft ute i markedet for de store sinnsbevegelser. Sånne som går og “venter på verdens undergang” forventer jo at den største og svarteste svanen av dem alle skal komme i deres levetid. Etter hendelsene ved Ruby Ridge og Waco i USA (bruk Google hvis du ikke vet hva jeg snakker om) ble jeg oppmerksom på den amerikanske nazibevegelsen, som jeg før hadde tatt omtrent like seriøst som de blir fremstilt i filmen Blues Brothers, altså at det i hovedsak handler om “cosplay” og folk som liker våpen og uniformer, men de er ikke særlig farlige, ihvertfall ikke noe mer enn vanlig forbryterbande. Men jeg tok feil i dette, og ikke bare i dette. Jeg tok også feil da jeg antok at USA er et stabilt demokrati som har orden på sakene sine. Vi ser nå at dette ikke er tilfelle og at det sannsynligvis heller aldri har vært det. Det er bare propaganda. Vi som vokste opp under den kalde krigen ble lurt til å tro at Amerika er vår venn, eller i det minste vår garantist mot at russerne skal komme og ta oss — som om dette noensinne har vært i deres strategiske interesse. For Russland er det jo mye bedre at det ligger en etter måten fornuftig, vennligsinnet og moralsk nøktern stat som Norge (og Finland) mellom dem og amerikanerne, heller enn å skaffe seg en lang og vanskelig forsvarbar kystlinje mot Atlanterhavet. Uansett trakk det ene det andre med seg og jeg dannet snart bevissthet om The Millenaria Militia og “panikkprosjektet” som de gikk og ventet på. Terrorangrepene mot New York i 2001 hadde en allerede ferdig bakt konspirasjonsteori lenge før selve greia hendte. Selvsagt ble det tolket som det lenge forventede panikkprosjektet de hadde gått og ventet på i flere tiår, og det hjalp ikke at myndighetene åpenbart dekket over noe, selv om dette bare var sine egne feilgrep. Siden fulgte jo den, hva skal man si, “eksperimentelle krigføringen” mot Afghanistan og Irak, som heller ikke forbedret tillitsforholdet mellom de amerikanske myndighetene og den generelle befolkningen. Og nå har de Donald Trump. Halleluja.
I mellomtiden har nettet festet sitt grep rundt menneskeheten. Covid kom nesten eksakt hundre år etter spanskesyken, som foregikk i et helt annet medieunivers. Det var ikke engang vanlig å ha radio i 1917-18. Folk fikk typisk nyhetene sine gjennom å snakke med hverandre. Spanskesyken ville ikke engang ha fått dette navnet hvis det ikke var for at de første rapportene kom gjennom spansk nyhetsdekning, fordi de hadde ikke sensur på den tiden, i motsetning til franske, tyske, britiske og andre. Vi vet nå at det var amerikanske soldater som brakte med seg denne særlig ondartede mutasjonen av influensavirus til Europa, hvor jævelskapen spredte seg tildels ukontrollert gjennom allerede krigstrette befolkninger ettersom soldatene begynte å vende hjem fra fronten. Mens spanskesyken utspilte seg i et samfunn preget av knapphet på informasjon foregikk covid under de stikk motsatte omstendigheter. Det var litt i overkant mange idioter som uttalte seg skråsikkert på gudene vet hva slags innbilt grunnlag. Noe med følelser? Jeg klarer ikke å se det for meg. Hvorfor er jeg naiv fordi jeg innrømmer at jeg ikke vet noe om disse tingene? Selvsagt prøvde jeg å følge med, men jeg er jo ingen medisinsk sakkyndig person, ut over at jeg vet når jeg har vondt et sted og den typen ting. Det var imponerende mange som dannet “meninger” rundt covid og de strategiske forholdsreglene som ble tatt i startfasen. Det er vanskelig å se for seg at de plutselig ville finne på at myndighetene lyver, så jeg tror dette allerede befant seg i hodet deres. Av “årsaker” tror de at det finnes alskens hemmelige sammensvergelser av onde mennesker – i den grad de ikke tror det er “aliens” – som har alle mulige slags ondskapsfulle prosjekter gående. Jeg vet ikke. Hva er greia? Alle som er fokusert først og fremst på å “tjene penger” er jo onde. Hvem er det som ikke vet dette? Herregud. Og jeg skal liksom være den naive? Vi har jo kjent til kannibaløkonomi og “sosialt mord” i hundrevis av år — altså når folk ikke har noe imot at andre lider og dør på grunn av virksomheten deres så lenge de selv har det bra og tjener penger. Vi gjør ikke noe ulovlig.
Norges grønnteknologiske prektighet forutsetter en grad av forurensning som grenser til folkemord blant annet i Chile. Enorme naturområder ødelegges og forgiftes av gruvedrift. Denne “nykolonialismen” går på bekostning av de lokale befolkningene i fattige land, med dårlige standarder for HMS, for å si det forsiktig. Tenk på det du, der du sitter i den fine elektriske bilen din og føler deg som en av de gode. Det er en grov feilvurdering. Norge er en “dum blondine” blant alle verdens land. Ikke nødvendigvis den dummeste av dem alle, men definitivt en sånn som er mer opptatt av antrekket sitt enn av diverse politiske problemstillinger som er vanskelige å forstå. Kan ikke alle bare være venner da? Det finnes ingen grunn til å fremheve Norge som spesielt beundringsverdig innenfor miljøproblematikken. Ikke bare eksporterer vi fossile brennstoffer, vi importerer også giftig teknologi som andre må dø for at vi skal kunne ha. Elektriske kjøretøy har selvsagt ikke utslipp akkurat der og da, på grunn av bruken, men de totale kosnadene i et globalt regnskap vil nok vise seg å være vesentlig mye høyere for såkalt grønn teknologi. Hele greia er en bløff. Det virkelige problemet ligger i at vi forbruker for mye, for raskt, og med lite blikk – om noe overhodet – for de langsiktige konsekvensene av det vi driver med. Alt som teller er å tjene penger her og nå. Du vet. Et bra resultatregnskap foran den kvartalsmessige utredningen får styret til å smile og gir en fet bonus i pengepungen ved årets slutt. Da kan man investere mer og kjøpe mange fine ting. Alle er glade, bortsett fra de som blir syke og dør fordi gruvene ødelegger folks livsgrunnlag i mange mils omkrets. Trær og planter dør. Folk går og hoster blod. Men en jobb må de jo ha, slik at de kan forsørge familien og den typen ting. Vi må se mer på hest enn på elektrisk kjøretøy hvis vi virkelig ønsker å gjøre det miljømessig korrekt. Dessuten må alt strømforbruk dramatisk ned i Norge – ihvertfall halveres – og forsåvidt resten av verden også. 70-80% av befolkningen må jobbe med “noe innefor landbruket” i svært nær fremtid. Vi har ikke mye tid på oss før matvareprisene går gjennom taket for alvor ute på det internasjonale råvaremarkedet. “Importmodellen” vil ikke kunne fremføres særlig lenge. De områdene vi importerer mat fra er sårbare for både klimaproblematikk og hard overutnyttelse av det lokale ressursgrunnlaget, særlig vann. Jeg vet ikke hvorfor folk tror at teknologi skal hjelpe oss ut av et problem som er skapt av teknologi, men det er jo ikke slik virkeligheten virker, uansett hvor bra opplegget tar seg ut i fantasien. Den svarte svanen kommer…
Labyrinten på Holmengrå ligger om lag 9 moh og er den best bevarte labyrinten langs kysten av Finnmark. Forskere regner labyrinten til å være fra første og andre årtusen før Kristus.
(Riksantikvaren.no)
Jeg leser ikke så mye som før. Jeg er jo lat. Nettet er enklere, dessuten er det forførerisk med “multimedia” på en måte som bøker ikke kan dekke opp. Du vet. Bilder, musikk og full pakke. Jeg har ikke i utgangspunktet noen lojalitet i forhold til noe ytringsmedium, slik at til tross for at bøker er det jeg vokste opp med og kilden til alt grunnlagsmaterialet jeg senere har bygget på, så liker jeg film bedre, ihvertfall så lenge det bare er “underholdning” vi snakker om. Hvis det derimot er snakk om å “lese seg opp” på et tema, så er det ingenting som danker ut den klassiske skriften. Uansett, jeg snublet over den labyrinten som er avbildet ovenfor i en historiebok en gang på 90-tallet — og la straks merke til at det er en gresk type labyrint som blant annet har blitt avbildet på mynter, vaser og diverse annen kunst, dessuten kalles de ofte trojaborg på folkemunne her i Norge (det finnes flere av dem, men den på Holmengrå i Varanger er best bevart). Hva betyr dette? Hvor kommer motivet fra? Hva handler det om?
Som alle vet slutter dialogen Kritias av Platon med at den greske sjefsguden Zevs akkurat skal til å si noe … men så tar alt slutt akkurat der. Jeg er tilhenger av tanken om at Platon mente å henvise til åpningen av Odyssèen av Homer, hvor Zevs på en måte fortsetter setningen med å klage på at mennesker beskylder gudene for å stå bak alt ondt her i verden, mens mesteparten faktisk kan skrives på kontoen for menneskelig idioti. Som jeg alltid sier: Mennesket har ikke forandret seg. Mennesket kan ikke forandre seg. Vi er jo bare dumme aper. Jeg mener, hva er det beste vi klarer å få til? Nesten alt vi gjør ender med at noen gråter. Noen skader seg eller går på et tap. Jeg vil ikke akkurat karakterisere mennesker som onde av natur – de fleste av oss er for dumme til å kunne kalles onde – men vi er likevel en ondartet skapning som har en utpreget tendens til å oppføre seg som en gresshoppesverm som fortærer og ødelegger alt i sin vei. Alle vet dette. Alle klager over det, peker på det og vifter hysterisk med både armer og bein, men ingen skjerper seg. De vil at de andre skal begynne. Først må de andre skjerpe seg, så skal jeg gjøre det også. Alle sier det samme. Derfor skjer det ingenting med saken. Sånn var det på Platons tid og sånn er det fortsatt.
Ingen vet hva de som lagde labyrinten på Holmengrå mente med dette. Imidlertid er det rimelig å anta at det handler om “kontemplativ vandring” hvor det er meningen at man skal oppleve noe, komme frem til en innsikt, repetere en tidligere hendelse innenfor kulturkretsen, eller hva som helst annet som motiverer folk til å “følge en merket løype” som tar så og så lang tid å fullføre under normale omstendigheter. For eksempel har de berømte linjene og figurene i Nazca i Peru så langt vi er i stand til å forstå hatt en lignende type “rituell” funksjon. Hvem vet hva dette “egentlig” handler om, det kan jo for eksempel være snakk om noe man gjorde av medisinske årsaker; gitt at man kanskje følte seg litt ute av det en dag og trengte en moralsk oppstyrker. Kanskje var det en straff? Du får gå i ring her inne helt til du fatter det. Vi vet ikke, men vi vet at mennesker før var akkurat som mennesker er nå. Ingenting har forandret seg i sjelen, selv om vi har mye mer og helt annerledes teknologi nå for tiden. Vi er fortsatt først og fremst idioter som art. Folk sier at “intelligens” er det som kjennetegner mennesket mest av alt, men det tror jeg ikke noe på. Det er bare propaganda, designet for at også de med begrensede kognitive evner skal føle seg bra. Selv tolker jeg ting – åpenbart – helt annerledes. Mennesket har den typen instinkter og egenskaper man typisk bør forvente å finne hos opportunistiske åtseletere som har få hemninger i forhold til hva de setter i gang med. Det virker ihvertfall ikke usannsynlig at mennesket kommer til å utrydde seg selv på grunnlag av hybris, eller “guddommelig overmot” av den typen de gamle grekere var veldig opptatt av.
Når det er sagt så legger vi videre merke til at den greske “ringlabyrinten” til en viss grad gjenskaper den Atlantismyten som Platon tar opp til behandling i Kritias, og også i Timaios (to av bøkene hans), men som senere har blitt tatt litt i overkant alvorlig av diverse evneveike troll som ikke forstår hva guddommelig geometri handler om — den første av disse Helena Petrovna Blavatsky, som også stiftet “Det Teosofiske Selskap” og blant mye annet rakk å inspirere tysk rasisme mot slutten av 1800-tallet, men det var fra henne Ignatius Donnelly hentet materialet sitt. Han er jo kjent som selveste grunnleggeren av nyere tids Atlantis-spekulasjon — som baserer seg i en fundamental misforståelse av hva slags mann Platon var. Hva slags tema var det han mente å belyse i dialogene sine? Som Zevs påpeker så er det ikke så mye “gudene” som kan til at menneskene lider som de selv. Det går an å gjøre ting helt annerledes men likevel tar vi største motstands vei og velger lidelsen fremfor nytelsen av årsaker som ingen så langt har kunnet forstå. Er det snakk om masochisme? Vi vet ikke. Vi vet bare at overmot er det som typisk tar livet av de som dør unge. Eller for å fortsatt sitere Platon, så lar det seg vanskelig gjøre å lære noen noe som de allerede tror de kan. Hvorfor tror folk at de kan tenke? Det ligner litt på hvordan de tror de kan danse, mens alt de gjør er å bare vugge litt hit og dit med kroppen, for det meste i takt med musikken, og hele tiden på en måte som om de ikke trives med det de gjør, men de gjør det likevel. De lider seg gjennom følelsen av å være klønete og malplassert på en ganske cringe måte, men de gjør det likevel. Hva er greia? Det vet vi ikke, men det kan kanskje ligne på alle andre ritualer folk har drevet med nedigjennom tidens løp, for å “sosialisere” og passe inn, eller hva vet jeg. Jeg bryr meg jo ikke om sånt.
Den hellige Teresas ekstase er en skulptur utført av barokkunstneren Giovanni Lorenzo Bernini 1647–1652. Den er å finne i den katolske kirken Santa Maria della Vittoria i Roma. Skulpturen, som er en av Berninis mest kjente, gjengir en scene fra den spanske helgenen Teresa av Ávilas mystiske skrifter der en engel gjennomborer hennes hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil for så å dra den ut igjen.
Ved dette tidspunkt – jeg er 62 år gammel – er ikke de statistiske prognosene mine gode, men jeg fantaserer ikke desto mindre om fremtidens ukjente dimensjon. Hva kan skje? Og hva er kategorisk utelukket? Helsa avgjør. Dette er det korte svaret i alle menneskers liv. Ars longa, vita brevis som Hippokrates sa. Det tar lang tid å lære seg noe, men man har bare kort tid på å praktisere det man har lært. Sånn er reglene, uansett hva man selv synes. Hva trodde du? Alt kommer til alle etterhvert. Det tar bare litt tid. I mellomtiden gjør vi det vi kan med det vi har, i henhold til hva vi synes er riktig, og det ene med det andre. Hvem vet. Det finnes jo så mange versjoner av historien om det riktige. Nok til at man alltid tar feil i noens øyne. Du vet. Sånne som sitter i hemmelighet og gleder seg over andres ulykke.
Min egen teori om saken er at det er en forbindelse mellom min manglende evne til “heltedyrkelse” og min manglende evne til å føle skadefryd. Jeg blir jo ikke glad når jeg hører om ulykke, selv når den rammer onde mennesker. Jeg tror ikke på konseptet fortjeneste. I mine øyne er slik tenkning tilbakestående. Primitivt. Evneveikt. Kall det hva du vil, saken er uansett at det er ikke slik virkeligheten fungerer. Folk får ikke det de fortjener, de får det de tar. Rikdom handler om viljen til å ta fra andre, punktum. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er kannibalisme. Hele opplegget er tvers igjennom ondartet, men den minst jævlige delen er den hvor du overtales til å gi fra deg ting “frivillig” av en veltalende sleip svindler mens i den andre enden har vi væpnet ran og denslags, altså når de tar ting med vold. Du er i begge tilfeller bare et offer men du vil sannsynligvis oppleve det sistnevnte alternativet som mest ubehagelig på kort sikt.
Svært primitive mennesker – de er intellektuelt sett mest for sjimpanser å regne – tror på en “åndelig krig” mellom ondt og godt som skjer her på jorda, både ute i samfunnet og inni menneskesjelen. Dette er selvsagt bare evneveikt vås – eller en appell til fryktbasert underkastelse om du vil – men det finnes ikke desto mindre et element av sannhet i denne fantasien. Den store åndskampen står imidlertid mellom individuell integritet og kannibalisme. Står du på dine egne bein eller er du en sånn som lever av å utnytte andre? Svaret er i 80-90% av alle tilfeller det siste. Det er jo sånn økonomien er lagt opp i vår postmoderne verden: Gjensidig utnyttelse. Man skal “bruke penger” på alskens tøys som verken er nyttig, pent eller sunt. Hvorfor er det slik? Derom strides de lærde, som folk sier, men det er ingen tvil om at ting har vært sånn svært lenge. Selv assosierer jeg økonomisk kannibalisme til konseptet sivilisasjon, som jo krever hierarkisk stratifikasjon for å defineres som tilstedeværende innenfor en kulturkrets, eller i klartekst at det finnes noen slags “elite” som lever av produksjonsoverskuddet i det aktuelle samfunnet. Slik oppstår det velkjente motivet med å “klatre i samfunnsstigen” hvor begrepet suksess forbindes med “fortjeneste”. Den vanligste løgnhistorien er at det handler om “hardt arbeid”.
Det er svært alminnelig å gå rundt med en vag følelse av at man blir lurt, utnyttet og svindlet på noe slags vis, men det er vanskelig å sette fingeren på hva eksakt. Hvem er de som “gjør det” og hvor befinner de seg? Hvis det var opp til meg å bestemme ville jeg ha begynt med å forby “abstrakte individer”; i praksis at man må være et menneskelig individ – jeg ville ha lagt til også “norsk statsborger” – for å kunne eie ting og drive lovlig forretningsvirksomhet i Norge. Det er med andre ord godt og vel på overtid at vi fortsatt tillater aksjeselskaper og den typen ting — fordi alle vet – eller burde vite – ved dette tidspunkt at disse fantasifostrene har vært ekstremt skadelig på alle nivåer, for alle mennesker, bortsett fra akkurat de som “tar ut fortjeneste” fra slike opplegg. Eller man kan faktisk argumentere for at det er skadelig for dem også, under henvisning til forsøpling, miljøgifter, klimaproblematikk og så videre. Er det overhodet noen tvil om at det er jakten på “fortjeneste” som har føkka opp verden? Og de verste synderne er diverse internasjonale selskaper som ikke har noen annen lojalitet til noe eller noen ut over sine egne profittmarginer. Det er liksom litt “dem eller oss” nå. Enten tar vi kverken på “selskapene” eller så tar de kverken på oss. Folk snakker om frihet men jeg snakker om ansvar. Det blir ikke aktuelt med noen frihet for de som ikke også tar ansvar for å gjøre ting skikkelig, rydde opp etter seg, og så videre. Hele idèen med “begrenset ansvarsrett” har blitt utnyttet og misbrukt så grovt og så lenge at det er nødvendig å ta grep og fjerne hele mannskiten til fordel for et opplegg med personlig ansvar for alle konsekvenser av alt man gjør, helt uavhengig av hva man “mente å gjøre”, eller om man “jobbet for noen andre” da det skjedde.
Deontologi er det tekniske navnet på “intensjonsetikk” – som i praksis er det motsatte av “konsekvensetikk” – altså når man bedømmer en handlings moralske karakter ut ifra hva folk “mente å gjøre” — slik at hvis noe er “godt ment” så er det også en god handling. Imidlertid er jeg håndverker. I min virkelighet spiller det ingen rolle om det var “godt ment” hvis man ikke leverer det som står spesifisert i kontrakten. Du vet. Ting som er feilmontert og annet sjuskete arbeid som ikke virker som det skal, eller som ser helt jævlig ut. Ingen vil ha sånt og alle driter i hvordan det var “ment” hvis håndverkeren ikke leverer som avtalt og i henhold til både gjeldende standarder og god håndverkstradisjon. Hva er vi? Barn? Det er jo klinkende krystallklart at ting må være sånn — og at man ikke har noe grunnlag for å “bli sur” hvis kunden klager på at man ikke holder seg til det som var avtalt. Jeg vet ikke når eller hvordan man eventuelt skulle bedømme håndverk ut ifra en deontologisk tolkningshorisont. “Viljen til å gjøre ting riktig” handler jo ikke om å være god, men om å skjønne hva man driver med — og hvis man gjør en feil finnes det ikke noe realistisk alternativ til å gå tilbake og korrigere. Det mest “deontologiske” en håndverker kan gjøre er sannsynligvis å holde seg fagmessig oppdatert, både i forhold til teknikker og materialer, som imidlertid sammenfaller såpass eksakt med det økonomisk mest lønnsomme at det virker mer fornuftig å forklare det med økonomi enn moral — eller la oss si at det operative ordet er seriøsitet. Det dekker jo begge deler. En håndverkers deontologiske spillerom ligger i deres seriøsitet, men det eneste som har noen realistisk betydning i en slik sammenheng ligger ikke desto mindre på resultatsiden.
Det gamle ordtaket sier at man skal aldri forklare med ondskap det som i tilstrekkelig grad kan forstås som idioti — men selv vet jeg ikke helt om det finnes noen meningsfull distinksjon mellom de to på konsekvensplanet. Det dumme er ofte i praksis eksakt sammenfallende med det onde og det heslige. Fenomenene overlapper hverandre i et Venn-diagram. De som jobber med praktiske oppgaver har uansett en typisk tendens til å strekke seg etter “det vakre” — slik at det å bli bedre til noe er i praksis det samme som å fremstille vakrere resultater med mindre strev ettersom man tilegner seg bra rutiner og dypere “materialfølelse”. Som håndverk teller forresten også slike ting som matlaging, strikking og kunstmaleri like mye som det mer nytteorienterte som ligger i husbygging og denslags. Det å “lage ting med hendene” er hva denne greia handler om. Penger er bare et forstyrrende element i jobben med å skape en vakrere verden. Noe man ikke skulle behøve å forholde seg til — men sånn fungerer altså den verden som vi har skapt for oss selv. Uansett hva man ellers driver med er man jo hele tiden nødt til å skaffe penger. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som antikapitalist, fordi jeg behøver ikke å streve for å oppdage de åpenbare fordelene med å ha et pengesystem, men jeg må faktisk streve en hel del for å se noe realistisk alternativ til opplegget. Imidlertid må pengegalloppen reguleres med hard hånd. Folk må i mye større grad stilles til ansvar og bøte for syndene sine. Svindlere bør straffes like hardt som mordere, mens det vi per i dag kaller “miljøsyndere” bør tiltales og straffes som om de er “fiender av menneskeheten” som ikke fortjener noen nåde. Tyve års fengsel er en passende straff for et oljeutslipp, for eksempel. Dette vil i en mer realistisk grad reflektere graden av alvor i det som skjer. Alle er jo i utgangspunktet ofre når miljøet forsøples og forgiftes.
Jeg vet ikke hvordan man skal tolke det når den innkommende presidenten i USA står foran en jublende forsamling og lover at Amerikas offisielle politikk for fremtiden skal være at det finnes bare to kjønn; mann og kvinne. Javel, liksom. Er det å forstå som siste ord i saken? Det virker som en pussig ting å engasjere seg i på presidentnivå, eller på noe nivå, for den saks skyld, annet enn når noen har en epimedisinsk og/eller psykoseksuell komplikasjon i sin kjønnsidentitet, slik dette oppleves på det subjektive plan. Saken er jo at Trumps påstand ikke er sann. Det korrekte å si – som alle selv kan observere – er at for det meste finnes det to nokså avgrensede og klart definerte kjønnskategorier; mann og kvinne. Men dette er ikke alt som eksisterer. Det finnes også en mer – hva skal man si – uklar sone, befolket av individer som på ulikt grunnlag ikke passer inn i noen “binær og heteronormativ” definisjonsmodell av kjønn og karakter.
Men nok om det. Problemet med Donald Trump er det samme som det alltid har vært: Mannen er fullstendig idiot. Det er ikke noe “mer” der. Ingen mystisk og nærmest overnaturlig genialitet. Ingen strategi, ingen disiplin, bare denne vemmelig høylytte typen som uttaler seg i øst og vest om ting han ikke har greie på. Hva tror folk skal skje? Det går jo ikke engang an å gjennomføre alle de tingene han har lovet til den massen av enda større idioter som har stemt på denne fjotten. De forventer seg politiske tryllekunster, men det finnes jo ingen politiske tryllekunster. Alle har de samme verktøyene å jobbe med — økonomisk, kulturelt og militært. Statens oppgaver forblir de samme uansett hvem som sitter med makten der og da. Det finnes ikke mange måter å drive denne typen butikk, og de som finnes ligner overhodet ikke på hvordan man gjør ting i det private næringslivet. Ved dette tidspunkt har jeg lest meg gjennom gudene vet hvor mange geopolitisk rettede analyser av hva Trumps andre runde som president i USA “betyr” for verden, men alle begår den samme tabben: De tror det finnes en plan. Problemet er bare at de forstår den ikke. Hva skal man tenke? Naivt er det peneste adjektivet jeg kan komme på, men idiotisk er sannsynligvis mer korrekt. Jeg kan selvsagt ikke si noe mer enn hvem som helst andre om “det som kommer til å skje” – jeg vet bare at når man hyrer en klovn bør man forvente sirkus – men jeg ser faktisk ingen grunn til å være optimistisk og håpe at den innkommende administrasjonen er for inkompetent til å få gjort noe.
Generelt sett er idioter mye farligere enn kriminelle og banditter, fordi disse siste har i det minste noen slags “rasjonell egeninteresse” som drivkraft i virksomheten sin – og dette gjør dem forutsigbare – mens idioter ødelegger ting og starter all mulig slags drama og jævelskap uten at de engang har noe å tjene på det. Det går minst like mye ut over dem selv, men fordi de er idioter skjønner de jo ikke dette på forhånd. Derfor går det som det går. Idioter prioriterer ikke fakta og sannhet, de har jo “sine egne idèer” som støtter seg i tro og følelser. Du vet. Livssyn og den typen ting. “Verdier” eller hva de nå kaller det for tiden. Bare tøys og jåss, men idiotene sitter med det demokratiske flertallet i de fleste av verdens land, så derfor må man “mate dette udyret” for å vinne politisk makt. Snakke om ting som folk er opptatt av. Selv har jeg ingen talenter som politiker fordi jeg blir generelt sett lei av meg selv og kjeften min lenge før noen andre blir det. Og jeg får bare ikke til å “repetere meg selv” langt inn i det kjedsommelige, fordi til tross for at jeg skriver mye så er jeg – først og fremst – det folk kaller “en handlingens mann”. Diskusjon er som regel ikke interessant. Meninger har ingen verdi. Det er bare hva folk rent konkret gjør og konsekvensene dette trekker med seg som har noen betydning. Jeg legger overhodet ingen vekt på “hvordan jeg føler meg” i forhold til det som er nødvendig å gjøre, så du kan jo selv regne ut omtrent hvor i landskapet jeg plasserer andres følelser: De er bare et element i tingens vanskelighetsgrad og/eller gjennomførbarhet på en indirekte måte — fordi “følelsesmennesker” er jo fundamentalt upålitelige. Eller idioter om du vil. En middels smart hund er enklere å jobbe med; noe folk forsåvidt anerkjenner – riktignok på en ubevisst måte – når de ramser opp årsaker til at de trives bedre i selskap med sin egen hund enn med andre mennesker. Ikke minst dette med folks lunefulle atferd, lumske temperament og stadig skiftende lojalitet og prioriteringer er vanskelig å forholde seg til. Hunder har jo ikke noe av dette. De er enkle skapninger som lever i henhold til sine dyriske instinkter.
Hvis Trump og Musk var Kjell Aukrust-karakterer som jeg kunne gi et hvilket som helst navn jeg ønsket, ville de ha hett henholdsvis Sindre Rævsprekken og Penis Plump. Reparatørene kommer. Herregud for noen evneveike fjols. Det er forsåvidt tydelig nok at de på mange måter ønsker å ødelegge staten, eller i det minste gjøre den tannløs og senil nok til at en liten gruppe teknomilliardærer kan etablere seg omtrent som den “mørke sammensvergelsen” de typisk fantaserer om på den politiske høyresiden — som igjen er en eklatant demonstrasjon av hvordan underbevisstheten fungerer: Den jobber for å støtte det bevisstheten er veldig opptatt av fra dag til dag, men på en “verdinøytral” måte, hvor lyst og frykt har like stor verdi som motivasjonsfaktor. Underbevisstheten er jo fryktløs. Den “leser” ingen verdiforskjell mellom for eksempel panikk og seksuell opphisselse. Begge deler tolkes som “sterk interesse” i underbevisstheten. Sjefen vil ha mer av dette. Tenk på det som en biologisk søkemotor. Din indre Google, så å si. Dette er ingen god metafor fordi det er mildt sagt upresist å gjøre en slik sammenligning, men det er illustrativt for forholdet mellom søker og søkemotor. Alt man er opptatt av – særlig det man føler sterkt i forhold til – fungerer som “bestilling” overfor underbevisstheten. Alle fobier er slike “energimønstre” som har dannet rekursiv loop til en sånn grad at pasienten “ser det de frykter overalt”. Sånn sett er ikke problemet deres paranoide vrangforestillinger. Dette er bare et symptom. Selve sykdommen består i at de ikke har noen selvdisiplin. Dårlig kontroll over seg selv og sine personegenskaper. Eller for å summere hele problemet opp i bare ett eneste element: De overvurderer sin egen kompetanse og/eller sin egen “viktighet” i verden og livet mer generelt. Er Elon Musk like stormannsgal som Donald Trump? Det er vanskelig å bedømme, men det virker jo slik. Det mest ironiske med hele opplegget er at det var først og fremst Obama som skapte fenomenet Elon Musk, fordi Musk var jo på plass i et politisk passende øyeblikk, med et opplegg for å bygge elektriske biler “med mer”. Noe annet finnes ikke der. Som person er jo mannen bare et stotrende og stammende troll som fantaserer minst like mye om “alt som går an å gjøre” som enhver annen hasjrøykende fantasist med dårlig bakkekontakt. Alle kan se dette. Alle kan se hva slags ideologisk søppelplass – for ikke å si utedass – han har omskapt Twitter til.
Tysklands president Frank-Walter Steinmeier skrev nylig ut nyvalg, som i henhold til planen skal skje den 23. februar, og tyskerne er “urolige” fordi Elon Musk har uttrykt støtte til partiet Alternativ für Deutschland – AfD – fordi dette er et nokså regulært naziparti av den typen Tyskland allerede har “nok” erfaring med (og forsåvidt alle andre også). Jeg ser bare to åpne muligheter her: Enten forstår Musk hva slags samfunnskrefter han tukler med eller så gjør han ikke. Hvis jeg skulle plassert noe veddemål ville jeg tippet at han vet det ikke. Han skjønner ikke hvordan mennesker fungerer. Musk er uten tvil flink til å sno seg og “utnytte systemet” – du kan se ham som noen slags supertrygdesnylter – men han er fullstendig fette evneveik i sin håndtering av mennesker. Denne greia kommer ikke til å ende bra, men det går ennå ikke an å si eksakt på hvilken måte, eller når ting vil gå til helvete. Imidlertid har jo “ting” allerede satt seg i bevegelse ute i verden. Folk lager sine opplegg for å håndtere “nesehornet i glassmagasinet” etterhvert som Trump og Musk setter i gang med å knuse og ødelegge ting rundt seg. Alle former for politisk ledelse i alle land forbereder seg på greia. Noen fordi de tenker å utnytte denne muligheten for alt hva den er verd, andre fordi de tenker å yte motstand mot den degenerative effekten dette “Alternativ for Amerika” nødvendigvis vil ha i forhold til alt internasjonalt samarbeid — som er så kritisk nødvendig ved dette tidspunkt, ikke minst fordi menneskeheten står overfor svært seriøse utfordringer på klimasiden. Trump har sagt i et antall intervjuer at han er fokusert på slagordet drill baby drill, som i klartekst betyr at han ønsker mer utvinning og forbrenning av olje og annet snask det går an å bryte løs fra jordskorpen med makt og vold. Han selv tror jo ikke på konseptet med menneskeskapte klimaforandringer — og selv om han eventuelt hadde trodd på det så er han jo snart åtti år gammel og har således selv ingen jordisk fremtid, så hvorfor skulle noen andre få det?
Cahiers du cinéma er et fransk filmmagasin som ble startet i 1951 av en gruppe filmkritikere. Inspirert av sine mentorer ved Cinémathèque, Henri Langlois og André Bazin, dannet de en gruppe kritikere, som bestod av Jean-Luc Godard, François Truffaut, Jacques Rivette, Jacques Doniol Valcroze og Claude Chabrol. Det som skulle bli en milepæl for den nye franske bølgen var tidsskriftet Cahiers du cinéma.
(Wikipedia)
Man bør sannsynligvis ikke forvente seg alt for mye fra et videoessay på YouTube under tittelen “de ti beste filmene som noensinne har blitt laget” — men man bør kanskje kunne forvente noe mer spredning enn at de alle er amerikanske. Det begynner forsåvidt greit nok med Gudfaren. Jeg har ingen innvendinger. Er det en av tidenes ti beste filmer? Det vet jeg ikke men det er ikke noe urimelig forslag til listekandidat. Selv tenker jeg at det finnes en “kanonisk liste” med kanskje et hundretall filmer som stadig vil repetere seg når “filmelskere” skal rangere favorittene sine — og alle kinofile individer kan sannsynligvis ramse opp minst halvparten av dem på sparket. Du vet. Klassikerne, som den foran nevnte Gudfaren, men også i det minste noe fra regissører som Kurosawa, Lynch, Hitchcock, Bergman, Fellini og Tarkovski; bare for å nevne noen få. Og hvordan greier man å lage en liste over bare amerikanske filmer uten å nevne verken John Ford eller Billy Wilder? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Herregud. Men sånn er det. Lister handler om smak.
Det er litt usikkert eksakt hvor mange filmer jeg har på DVD, men jeg tipper noe sånt som to eller tre tusen, hvorav bare noen få hundre har fått synlig hylleplass. Hvor mange filmer har jeg sett, men uten at jeg eier en kopi? Aner ikke. Sikkert mange tusen, hvorav en ganske deprimerende mengde mannskit som ikke er verd å huske. Jeg synes for eksempel ikke noe om Star Wars og den typen ting. Hvem er sånt egentlig laget for? Barn? Opplegget er verken her eller der. Jeg antar det finnes et segment av konsumenter i underholdningsmarkedet som krever jevnlige doser av denslags, men jeg er selv definitivt ikke en av dem. Jeg mister tålmodigheten ganske raskt hvis ting er for lettvint og overfladisk. Du vet. Når man føler seg dummere etterpå, fordi man nettopp har brukt et kvantum verdifull levetid på å se en episode av Friends, eller noe i den samme gata. Hva kan jeg si? Folk er forskjellige. De krever forskjellige ting. Selv krever jeg “kvalitet” men det er ikke enkelt å oppsummere hva dette egentlig betyr. Du vet det når du ser det er forsåvidt en sann påstand, men ikke en som noen blir noe klokere av på forhånd. Kanskje handler det om hva slags type holdninger og visjon som gikk inn i produksjonen til å begynne med, og i hvilken grad disse fremkommer i det ferdige produktet? Det er jo ikke flaks som kan til at en film blir bra, det er noe folk gjør med vilje, og det starter lenge før selve filmingen tar til. For å si det slik: Hvis det er meningen at man skal lage en “trygg” film som bruker populære stjerner til å fremstille populære temaer, gjerne støttet av alskens “markedsundersøkelser” underveis, så vil det neppe bli noen bra film.
Nylig så jeg Oliver Stone si noe fornuftig, så jeg siterer ham på at “hver ny film man begynner å lage er som å starte et helt nytt firma fra scratch hver gang”. Det er med mange ord mange bevegelige deler involvert i prosessen. Mye teknikk og mange mennesker. Selv om man eventuelt klarer å overtale alle som jobber med filmen til å gjøre det mer eller mindre gratis “for kunstens skyld” så vil man likevel ha betydelige utgifter både i forhold til utstyr, logistikk, forpleining og diverse annet som må være på plass for at opplegget skal kunne gå sin gang. Og hvor mange timer med “møtevirksomhet” må man gjennom før det overhodet blir aktuelt å starte noe som helst? Det er så mye organisering og arbeid involvert i en typisk filmproduksjon at det er vanskelig å forstå hvordan og hvorfor de i det hele tatt lager dårlige filmer, men alle vet at det skjer. Grunnlaget for hvorfor man føler det slik vil variere, men alle har sikkert sett noe de bare ikke forstår — som i hvorfor har noen giddet å lage dette her? Hva er det de trodde at de holdt på med? Herregud. Det er nesten litt pinlig, som å være tilstede og bevitne det når noen driter seg ut. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett det der. For å gå tilbake til det Oliver Stone sa, så er hver film som blir laget også en forretning. Hvis det koster for eksempel ti millioner å lage filmen så forventes det at den i det minste betaler for seg selv slik sett, men aller helst at filmen “tjener penger” fordi folk har lyst til å se den, eie en kopi og det ene med det andre. Eller altså, det er jo èn ting å jobbe “for kunstens skyld” uten å få noen direkte lønn der og da, fordi sånt kan likevel være en nyttig erfaring som ser bra ut på CVen, bidrar til å knytte noen nye kontakter og så videre, men det er noe helt annet når man betaler dyrt ut av egen lomme for å lage noe som ingen vil ha.
Min egen filmsmak begynner med Cahiers du cinèma og “den nye franske bølgen”, som etterhvert oversvømte alt og alle innenfor filmindustrien — men det er i form av katalogen til for eksempel Criterion eller Artificial Eye den lever sitt liv i beste velgående. (Begge disse er selskaper som går inn for å nyutgi hele “biblioteket” av kinoklassikere fra alle tider og alle steder, og de har mange hundre titler hver seg, ofte de samme. Og begge er på nett.) Mitt eget “sentrum” sånn sett befinner seg altså ikke i USA, eller engang i Norge, men i Frankrike. Hva skal vi kalle det? Nullpunktet? Den nye franske bølgen er det normale for meg. Det er slik man skal lage film. Alt annet er større eller mindre grad av etterligning, avvik eller variasjon. I utgangspunktet er jeg negativt innstilt til amerikansk film, særlig disse digre flash-bang greiene med tung bruk av computergrafikk og annet fjollete effektmakeri. Jeg liker ikke engang “hverdagshelter” så superhelter gjør mildt sagt ingenting for meg, annet enn å kanskje irritere når greia blir innpåsliten nok. Min preferanse er historiefortelling med kamera, i den forstand at de bruker kameraet som “penn” – altså skriveredskap – og kinolerretet som “papir” – altså publikasjonsmedium – men først og fremst at regissøren oppfører seg som “forfatter”. Kort sagt at effektene legges mer i selve teksten enn i om boka har en snål form, farget papir, snodige grafiske løsninger og den typen ting. Hva er en bra film? Det er lettere å ramse opp et antall eksempler på hva jeg synes er “bra filmer” enn å forklare selve konseptet, men jeg mener at utgangspunktet må være en kunstnerisk visjon som ikke krever en masse jåss for å la seg uttrykke. Forstår vi hverandre? Saken er at det må gå an å fortelle en gripende historie med ganske enkle midler, hvis ikke er ikke historien verd å fortelle.
Egon Schiele (1890–1918) var en østerriksk maler, som i ettertid blir regnet blant de store figurative malerne på det tidlige 1900-tallet. Blant verkene finnes en stor andel intense selvportretter. Hans figurer er vanligvis vridde og skjeve, noe som gjør ham til en representant for ekspresjonismen. Hans intense og korte liv og malestil gjorde ham også til et ikon blant tidens bohemer.
Som alle kan se var Egon Schiele jevnaldrende med Adolf Hitler, men til forskjell fra sistnevnte så ble Egon akseptert ved kunstakademiet i Wien da han søkte seg dit. Imidlertid støtte også han på Christian Griepenkerl – professoren som er kjent for å ha avvist Hitlers opptaksprøve to ganger – og også Egon fikk all mulig slags pepper av den strenge, snobbete, nedlatende og svært autoritære professoren. Faktisk til en sånn grad at han sluttet ved kunstakademiet og ble lærling hos Gustav Klimt istedet. Klimt var jo ledende innenfor “den nye kunsten” i Østerrike på den tiden og han fattet interesse for Egon Schieles særpregede uttrykk, så han støttet ham med både trening, penger og viktige kontaktpersoner. Sånn ble han “oppdaget” men – hvilket sjokk – det viste seg at han ikke var særlig flink med penger slik at suksessen hans fikk ham til å etablere “en uholdbar livsstil” og snart hadde Egon gjeld oppetter ørene. Så kom krigen.
Den første verdenskrig gikk dårlig for det gamle Habsburger-imperiet, men det ble aldri et problem for Egon Schiele fordi han døde av spanskesyken – tre dager etter sin gravide hustru – bare en drøy uke før krigen var over i 1918. Som alle vet hadde skjebnen andre planer for Adolf Hitler. Men han hadde altså både kunstinteressen og Christian Griepenkerl som personlig nemesis til felles med Egon Schiele. Hva ville ha skjedd eller ikke skjedd med Europa siden hvis Hitler hadde kommet inn ved kunstakademiet i Wien da han søkte seg dit, både i 1907 og 1908? Om de verkene fra Hitlers hånd som er kjent og akseptert som “en original Hitler” er det å si at etter min mening er ingen av dem særlig interessante, men de er ikke talentløse heller. Håndverket er bra nok. Vi har en fyr som kan tegne. Nå er han her og søker studieplass. Hva slags idèer har han? La oss sette ham på skolebenken og utforske saken. Sånn burde opptakskriteriene til kunstfaglig utdannelse fungere, men dessverre er det i praksis slik at sånne opplegg ofte ender med “portvoktere” som baserer avgjørelsene sine i personlig smak mer enn hva som er bra for kunsten som helhetlig menneskelig aktivitetsområde.
Et stort spørsmål er – i denne og alle andre sammenhenger – hva skjer med folk som blir avvist? Nå for tiden snakkes det om en kanselleringskultur som mange mener er litt for drøy. Hitler er jo et ekstremt eksempel på noen som får sine barndomsdrømmer knust, så de finner på noe annet istedet, men selve gangen i sånne saker er velkjent. Ofte er det et dårlig realitetsgrunnlag i folks forhåpninger. Talentet deres holder rett og slett ikke mål — men på hvilken måte skal de fortelles dette? Alle har sikkert sett urealistiske deltagere til diverse talentkonkurranser med sang og dans, men hvis vi ser bort fra akkurat dette segmentet – folk som bare ikke skjønner hva det handler om – så sitter vi likevel igjen med et antall søkere til kunstfag og underholdningsyrker som blir avvist på et litt i overkant vilkårlig og “skjønnbasert” grunnlag. Eller for å si det på en annen måte: Det virker litt “tilfeldig” mange ganger, hvem som passerer nåløyet og hvem som ikke gjør det. Hvis greia koker ned til at det finnes bare tyve studieplasser, men vi har flere hundre søkere, så er det åpenbart et tegn på at utdannelsestilbudet ikke går verken bredt eller dypt nok. All interesse for kunstfag, tradisjonshåndverk – og forsåvidt alt annet fikkel som folk gjør med hendene – er etter min mening sunn interesse. Sørg for at de får utvikle det de eventuelt måtte ha av talent så langt de kan. “Ungdommelig energi” skal jo brennes opp på noe slags vis, ikke sant? Det er bedre å gi folk utløp for alle sine konstruktive interesser fra et så tidlig tidspunkt som mulig.
Språkvask – altså det å rense språket for diverse skittenheter – er riktignok en slags mental hygiene, men det er ikke den formen for fullstendig hjernevask som folk skal ha det til. Altså, ærlig talt, hvor vanskelig kan det være å ikke si nigger og den typen ting? Realitetene i saken er at nedsettende språkbruk er en kjent og mye brukt hersketeknikk den dag i dag, og det finnes ingen saklig grunn til at man ikke skal korrigere dette forholdet så godt det lar seg gjøre, blant “normalt fornuftige” mennesker, så får man ellers bare la de håpløse tilfellene gå. Det blir som med røykere. Det blir færre av dem etterhvert som tiden går og flere innser hva slags bløff hele denne “narkomane” uvanen egentlig er, men det finnes ikke desto mindre noen som tviholder på tvangsatferden sin og kaller det identitetsdannende. Så da så. Hva skal man gjøre? Så lenge de ellers lar folk være i fred må man bare la dem være i fred. Det er jo ikke forbudt å være idiot. Det er ikke engang forbudt å være spik spenna gal i hodet sitt. Hvordan skulle man eventuelt håndheve en slik lov? Den gående standarden er at så lenge man ikke “representerer en fare for seg selv og andre” (eller gir inntrykk av dette gjennom å fremsette trusler, være fysisk innpåsliten, oppføre seg urimelig dramatisk, og så videre) kan folk holde på som de vil. Vi har som samfunn kanskje en normalitetspreferanse – det er best når folk bare oppfører seg som folk – men vi har ikke noe normalitetskrav. Imidlertid krever vi vel kanskje at folk i det minste bør være interessante når de først skal bryte alle normer og oppføre seg som galninger. Du vet. At ting er kreative, eller morsomme, eller på en hvilken som helst annen måte inspirerende for publikum – enten de er tilsiktet eller tilfeldig fra utøverens side – og ikke bare dumt og stygt.
Her er et banalt eksempel: Det er snart femti år siden jeg vente meg til å si leder i enhver sammenheng hvor formann er eller var det normale. Jeg ble presentert for argumentet om at det er “subtilt kjønnsundertrykkende” å forutsette at den som står i jobben er en mann – jevnfør til den ordrette betydningen av ordet for-mann – og jeg syntes ikke det krevde noe urimelig av meg å foreta en øliten språkvask slik sett. Ordet leder har jo til og med færre bokstaver. Hva kan være mer rasjonelt? Vi kan likevel observere at det finnes folk der ute som oppfatter sånne ting som problemer på en kosmisk skala, eller at det skal på sikt være en trussel mot menneskeartens fortsatt biologiske eksistens at “man gir noen det de ber om” i form av språkdisiplin og mental hygiene. Rikdom er et pussig fenomen, er det ikke? På alle måter man kan måle den typen ting kommer Norge ut helt i verdenstoppen blant “rike land”. Det er litt opp og ned med hvordan dette oppleves på det individuelle nivå ute blant befolkningen, men statistikken er ihvertfall tydelig nok. Justert i forhold til folketall befinner Norge seg nokså stabilt blant gruppen av “svært rike land” som heller ikke har noen dramatiske fattigdomsproblemer i samfunnet. Det er av naturlige årsaker svært vanskelig å overleve som “uteligger” i Norge uten at man har noen slags plan og strategi overhodet, man bare sover der man tilfeldigvis sovner. Sånt går an i syden, men her i norden må man ha et opplegg for å overleve. Enten sitt eget eller noen annens. “Egnet bolig” er en livsnødvendighet i Norge, det er ikke noe valgfritt alternativ. Man kan sikkert bo i telt over vinteren hvis man vet hva man driver med, men det er både slitsomt, uhygienisk og en lang liste med andre ubekvemheter. Selv mener jeg at jeg har kompetanse nok til å bygge en vinterdyktig gamme, selv om jeg aldri har gjort det i praksis og heller ikke har lyst til å havne i noen situasjon hvor dette er en nødvendighet, så jeg føler meg egentlig aldri “utrygg” på det nivået. Du vet. Hvis det blir krig eller noe annet i den klassen av “force majeure” som gjør at det er best å stikke til skogs. Men den norske politikken i fredstid er kanskje ikke noen bra refleks av realitetsforholdet i spørsmålet om “boligbehov i Norge”. Hvorfor tillater vi at private interesser stiller opp betalingsmur foran noe som er en essensiell livsnødvendighet?
Rike menneskers problemer kan på noen måter oppsummeres med den legendariske serien Seinfeld. Folk som får litt penger mellom hendene utvikler seg forutsigbart i retning av karakteren George Constanza i sin personlige fremferd, mens samfunnet ellers handler om diverse nevrotiske problemstillinger som bare kan utvikle seg hvis man allerede har et nokså solid økonomisk grunnlag for sin eksistens. Omtrent der har du den norske samfunnsdebatten. Hvem fanden bryr seg om sånt tøys? Jeg nekter å akseptere at det er noe seriøst problem blant voksne mennesker at Eskimonika og den lille samegutten Joika forsvinner fra det synlige varemarkedet. Herregud. Hvis det er noe folk føler seg forulempet av og det ikke krever noen stor operasjon å korrigere situasjonen, hva er egentlig problemet? Tro meg når jeg sier at jeg kan kunsten å være vrang hvis det er sånt om å gjøre, men dette er sjelden den beste, eller engang noen god strategi til vanlig. Samarbeid og samlende prinsipper er jo nødvendig for at forretningene skal gå smidig. Derfor fokuserer vi ikke på alt sånt som virker splittende og som leder til ufred, fordi det er ikke dette vi vil ha. Vi vil ha fred og velstand. Du kan ikke ha det ene uten det andre. Alle vet dette — ihvertfall alle som vet noe som helst av betydning. Mennesker er riktignok uforutsigbare skapninger men vi er ikke så uforutsigbare. Gi folk noe de liker å holde på med som også kaster av seg nok til at de kan finansiere en rimelig levestandard, så vil de for det meste også holde fred. Eller, jeg mener, de vil selvsagt fortsette å småkrangle sånn som i serien Seinfeld, men folk gjør ikke typisk desperate ting uten å først være desperate, som handler om å komme under press – virkelig eller innbilt – til en sånn grad at de når bristepunktet. Det kan også handle om å egge opp og provosere noen som allerede er i ubalanse. Sånt forekommer. Det ligger i sakens natur at man ikke kan forutse hva ustabile mennesker kommer til å gjøre, men de får jo idèene sine noe sted ifra, de har som regel ikke diktet opp verken sitt eget språk eller sitt eget konseptelle univers; de “jobber for noen” innenfor horisonten av en forskrudd logikk, som ikke desto mindre er logisk og konsisient innenfor sin egen horisont.
Selve virkeligheten er den samme for alle, men virkelighetsoppfatningen kan være litt her og der hos folk. Det kan foregå ting midt i glaninga deres som de likevel ikke ser. Eller ikke oppfatter, for å være teknisk pirkete, fordi de ser jo det de ser, de bare forstår det ikke på samme måte som de med andre oppfatninger. Hvorfor ting er slik får vi ta en annen gang, poenget her og nå er at dette er et grunnleggende faktum i enhver sosial situasjon, altså når mer enn èn person er tilstede som observatør. Folk ser aldri eksakt det samme, selv om de ser på eksakt det samme. Kunstsyn varierer for eksempel vilt fra individ til individ der ute. Selv når tingen står helt stille vil synet variere, så du kan bare glemme å høre de samme meningene om hva folk så når det involverer noen som helst slags mer kompleks sekvens av bevegelser. Vi vet at det er slik. Dette er ikke noe seriøst diskusjonstema. Hva betyr et blikk? Det vet man aldri. Sannsynligvis ingenting, det er som regel bare det vanlige opplegget med øyne som vandrer, men det går an å tolke alt mulig man ønsker at det skal bety inn i at noen ser på deg. Avhengig av hvem det er og når det skjer kan det for eksempel bli tolket som en provokasjon. Eller kanskje en trussel. Han så på meg, ergo blir det snart noe jævelskap. Andre lever resten av livet på noen slags historie, som at John Lennon en gang så dem inn i øynene og de har aldri glemt det blikket. Det var et øyeblikk av “mening” for dem, selv om Lennon neppe husket det så mye som et minutt. Det er jo noe med hvor mange som ser på deg til enhver tid og hvordan man må forholde seg til sånt for å bevare sinnsroen. Det viker rimelig å anta at en berømt person mange ganger vil se tilbake på de som stirrer på dem, uten å se “individer” blant dem, langt mindre søke å etablere personlig kontakt med noen av dem. Hva oppfatter kjendisen som ser på en hylende skare av fans? Det er noe som kommer med jobben, kan man si, men det er sannsynligvis minst like mye skremmende som noe annet. Til sist kostet det jo John Lennon livet at han var så kjent. En sinnsforvirret person hadde en fantasi. Hvordan gir det noen mening å drepe John Lennon? Det går ikke an å forstå. Det er ikke noe poeng å prøve.
Det finnes mange grader av tilstanden “svar skyldig”. Den mest ondartede er når du ikke bare blir svar skyldig der og da fordi du rett og slett ikke vet, men du blir også gående og gnage på greia lenge etterpå — fordi det føles som om du burde vite svaret. Hva er den første musikkvideoen du kan huske? Svaret er ikke så enkelt som man skulle tro. Når man deler folk inn i generasjoner så ble den siste boomer født i 1964, mens jeg er enda ett år eldre enn det. Jeg har vokst opp med fjernsyn, men jeg kan huske overgangen til fargefjernsyn. Det var ganske svære greier den gangen. Jeg er med andre ord nokså sikker på at jeg så min første “musikkvideo” på fjernsynet – jeg tror det var Yellow Submarine med The Beatles fordi det er den jeg husker best fra så lenge siden, selv om den på en snål måte vokser sammen med sangen Penny Lane i mitt personlige minne – men jeg er også usikker på hvor grensene egentlig går. Hva teller som musikkvideo?
Rundt regnet fra året 1980 og fremover begynte musikkvideoer å komme i stim. Det ble bare flere og flere av dem helt til alle gjorde det og videoen på en måte overtok singelplatenes posisjon i oppmerksomheten hos folk. Det var ikke lenger så mye et spørsmål om man hadde hørt sangen, men om man hadde sett videoen. For senere generasjoner enn min er musikkvideoer et selvfølgelig element i kulturen. Fra deres perspektiv har de jo “alltid vært der”. De kan av åpenbare årsaker ikke huske det samme som meg. Når det er sagt så gikk det veldig raskt når det først begynte å komme. Hvem var de første i Norge? Sky Channel hadde jo definitivt holdt på en stund før MTV kom og overtok nisjen. Det spiller ikke noen rolle for poenget: Fremveksten av musikkvideoer følger omtrent den samme vekstkurven som heavy metal. Mange holdt på og tukle med greiene også før dette, men det skjedde en “eksplosjon” i eller rundt året 1980. Plutselig var det overalt. Plutselig var fenomenet etablert som selvstendig kunstuttrykk. Når vi snakker om parallell utviklingshistorie kan vi ta med hvordan hardrock vokste frem i årene 1968-1973, samtidig med gullalderen for såkalte “muskelbiler” – hvor idèen var å bare køle på med flere hestekrefter heller enn å jobbe med aerodynamikk og denslags fjas – og disse kulturelle fenomenene ligner litt på hverandre. Begge presser teknologien hardt. For eksempel uttalte Randy Holden – en av de gamle dinosaurene og gitarist i bandet Blue Cheer – at deres lyd var basert på “full blås”. Det overstyrer fordi det er så overveldende høyt at lyden “smører” – eller “sprenger” – langs kantene. Høyttalerne klarer ikke å holde det rent.
Hvis du kjenner noen som liker “muskelbiler” vet du at man behøver bare å si hemi cuda for å få dem til å smile, og det fungerer omtrent på den samme måten med Blue Cheer, eller et enda mer profilert “psych” band som Cream overfor de som liker hardrock, tungrock, eller hva enn man ønsker å kalle 70-talls delen av metallsjangeren. Det fungerer uansett ikke å kalle det heavy metal — og artistene selv motsetter seg dette på det sterkeste. Som alle vet var det jo ingen som beskrev seg selv som “heavy metal” før Judas Priest begynte å gjøre det i 1975, samtidig med at de trakk inn all mulig slags lær og nagler fra den sadomasochistiske sexindustrien for å se tøffere ut på scenen og i bildemateriale. Hvem vet hva som foregikk med dem den gangen, men noen hadde åpenbart bestemt seg for å satse på et mer spenstig uttrykk enn bare “et vanlig band kledd i dongeri”. Selve ordsammenstillingen “heavy metal” brukt for å beskrive musikk lar seg uansett spore tilbake til forfatteren William Burroughs som tidligere på 60-tallet skrev om the heavy metal people on Uranus and their heavy metal music som så noen år senere ble brukt av journalister som lette etter ord for å beskrive lyden i den da helt nye teknologiske innretningen fuzzbox. (Det er forresten også årsaken til at såpass mange tidlige “fuzzband” som Killing Floor hadde titler på låter og album som handlet om Uranus.) Den første virkelig store hitlåta som brukte fuzzbox var (I Can’t Get No) Satisfaction med Rolling Stones, utgitt i 1965. Den nokså karakteristiske lyden i åpningen kan ikke overvurderes sterkt nok som influenser i forhold til popularisering av denne nye teknologien.
Når man ser på sammenfallet i periode er det ikke vanskelig å forestille seg at Deep Purple synger om en muskelbil som Dodge Challenger eller noe i låta Highway Star. Ihvertfall finnes det et antall filmer som involverer “biljakt” fra 70-tallet hvor det ikke akkurat spares på verken gasspedal eller noe annet, som i seg selv kunne fungert bra som “musikkvideo” til en slik sang hvis vi klipper og limer litt i det periodematerialet som foreligger. Fart og spenning er definitivt et moderne konsept, om ikke en av hjørnesteinene til hele modernismen som overordnet kulturelt periodefenomen. Hvordan ser man for eksempel for seg “fart og spenning” på 1700-tallet? Noe med en hest? Det var jo ikke noe som gikk fort og lagde mye støy samtidig den gangen. Den høyeste lyden folk typisk hørte i hverdagen sin var tordenvær, eventuelt “lyden fra mange dyr som løper samtidig”. Kanoner var forsåvidt godt etablert på 1700-tallet så det var jo litt støy fra den kanten også, men i det store og hele var verden et mye stillere sted før i tiden. Ikke hadde de elektrisk belysning heller. Hva drev folk med den gangen? Det må for eksempel ha vært mye “mørke og stillhet” i juletida her i Norge. Du vet. Skumle saker. Det gjenstår jo fortsatt ganske mye vinter og det finnes ikke annet å leve av enn det man hadde samlet opp til høsten. Det er vanskelig å se for seg hvordan det må ha vært, men det virker rimelig å anta at folk typisk hadde en annen form for “livsfølelse” den gangen enn hva som er vanlig nå. Hvem behøver å slite i 2024, relativt sett? Mange opplever selvsagt mye vanskelig, men ting blir sjelden livstruende dramatisk i våre dager. Folk dør ikke ofte av hungersnød, eller av sykdommer som enkelt lar seg behandle med moderne medisin. Til gjengjeld er det vanskelig å finne steder som er helt fri for både bakgrunnsstøy og “sølete lys” i vår postmoderne tid. Det går riktignok an å forvinne dypt inn i svarteste skauen, men selv da vil det neppe gå særlig lang tid før man ser eller hører noe som tyder på menneskelig aktivitet. De stedene som i utgangspunktet er “mennesketomme” fylles jo av mennesker som søker denslags.
Ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fikk blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon lovs status i Norge. Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98.
Hva slags politiske skandaler har vi hatt i Norge? Jeg kan egentlig ikke huske noe virkelig seriøst. En ting som går igjen er diverse surr med refusjonsordninger – tilknyttet reise, forpleining, bolig og den typen ting – men sånt er egentlig ikke skandaløst, bare snuskete og ufint på en nærmest litt “tilbakestående” måte. Det er jo ikke kriminelt i tilstrekkelig grad til å imponere noen. Hva snakker vi om? Vanlig tillitsbrudd. “Utnyttelse av stillingen” til å skaffe seg flere eller bedre fordeler enn hva som egentlig er tiltenkt dem. Hva kaller vi dette? Personlig svakhet. Ingen liker å oppdage sånt i andre. Særlig ikke hvis de har en jobb som krever mer orden på sysakene enn hva som er vanlig, la oss si for eksempel som minister i en regjering. Hvis de “har noe å skjule” bør de si takk men nei takk til en sånn stilling, fordi alt vil jo komme ut.
Hva har vi i kategorien for sex-skandaler? Ikke særlig mye. Eller rettere sagt, vi har et utvalg av utroskap og annen ufin atferd som mer eller mindre representerer befolkningens generelle normalitet på dette området. Altså heller ikke noe som er “skandaløst” i den forstand. Intet som egner seg for den typen sladder som gjør folk ville i blikket. Hvor er sjokket? Det er jo ikke noe sjokk. Ingen rystelser. Denne greia har ikke noe kick. Det er bare banalt, dumt og kjedsommelig. Hvor mye vill festing med prostituerte og åpenlys bruk av kokain og denslags finner vi i norske politiske miljøer? Jeg ser det ikke helt for meg. Kanskje på julebordet til Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon, hvor alle mine fordommer om denne gruppen får uttale seg fritt, som for eksempel at det sannsynligvis skjenkes ganske friskt der. Jeg tror det er en sånn type festkultur hvor det er et poeng å bli dritings. Du vet. Bøtte innpå litt sånn der ukritisk, som om man er på diskotek i Ibiza og “alt er lov”. Det finnes jo en rølpekultur i Norge men jeg vet ikke hvor politisk den er. Stortingspolitikere overskjenkes sikkert til stadighet, men jeg klarer ikke å komme på noen som har rykte som “etablert rølper”. Fylla er et velkjent norsk folkeproblem, men jeg har ikke inntrykk av at det er noe vanlig problem i politikken nå om dagen. Kanskje er det noen som drikker litt mer enn de burde, men vi har ingen ukontrollerte festløver som alle vet om.
Hva er det Trond Giske er dømt for? Jeg vet ærlig talt ikke noe om detaljene i saken, bare at det er noe med å ha vært “seksuelt pågående” overfor småjentene i partiet, eller noe deromkring. Hva betyr det? Det jeg hører er “mannsgris av klassisk merke” som ikke skjønner helt hvor grensene går. Et litt frastøtende personlighetstrekk, men ikke noe som hever seg til skandaløst nivå. Det er jo etter måten normalt å holde på sånn. Hvorom allting er, jeg er uansett ikke særlig interessert i personen Trond Giske, med alle sine gode og dårlige sider, men heller det han representerer, som er et mer “gammeldags” Arbeiderparti som ikke tar alle borgerskapets privilegier for gitt. Arbeiderpartiet er jo et svært borgerlig parti ved dette tidspunktet. Alle i ledelsen er “elitetyper” som tenker på det de driver med som karrière, ikke jobb. Hvem stikker seg umiddelbart frem som en med arbeiderklassekredibilitet i dagens Arbeiderparti? Ihvertfall ingen som noen klarer å komme på uten å detaljtenke litt rundt problemstillingen. Altså, vi kjenner jo navnene som det vi kjenner dem som, så vi tenker slik vi tenker om dem, men hvor vanskelig er det å fantasere om en rimelig sømløs overgang fra Arbeiderpartiet til Høyre blant den nåværende ledelsen? Hvor mange av dem er umulig å se for seg på den måten? En av de mest vellykkede tryllekunstene til nyliberalistisk ideologi er jo utslettelsen av “arbeiderklasse-identitet” som seriøs samfunnskategori. Jeg mener, hvem kaller seg arbeiderklasse i dagens Norge? Og hvem er “deres” parti?
Ordet silkeramp er veldig 80-talls, men det beskriver det det er ment å beskrive ganske bra. Tenk over saken. De fleste innenfor “organisert kriminalitet” kommer jo fra en arbeiderklassebakgrunn. De søker makt, penger og posisjon. Mens de som allerede lever i et miljø preget av rikdom og privilegier tar sin kriminalitet i en helt annen retning. De er generelt sett mer utagerende og flamboyante. De “frykter ikke politiet” på den samme måten som kriminalitetens arbeiderklasse, og har da som regel heller ingen grunn til det — på den samme måten. Det har egentlig vært snakket mer enn nok om den voldelige adoptivprinsen og hans synder, men vi kan forsåvidt godt peke på ham og si “typisk silkeramp”. Det går ikke an å argumentere for at en typisk silkeramp noensinne “måtte” bli kriminell for å komme noen vei i denne verden, så de har andre årsaker og motiver, ofte av en mer destruktiv karakter. Innenfor den kriminelle mytologiens egen sfære er det de fleste oppfatter som “vellykket i faget” assosiert med at de har jobbet seg inn i en stabil posisjon som alle respekterer og anerkjenner som “en av de store”. Tradisjonell kriminalitet kan jo sies å være et ulovlig servicetilbud som i hovedsak retter seg mot “vanlige mennesker” og deres mange lyssky lyster — og en typisk gjennomsnittskjeltring kommer selv fra lavpriviligerte økonomiske bakgrunnsvilkår. Folk med elitebakgrunn begynner ikke med kriminalitet ut fra det perspektiv at dette er “raske penger” fordi det finnes da sannelig nok lovlige måter å utnytte systemet, som man må anta er rimelig lett tilgjengelig kunnskap blant samfunnseliten. Kanskje det handler om fart og spenning?
Amerikanerne har en politisk kis som heter Matt Gaetz. Han fortjener navnet silkeramp. Der har det gått i ville fester med kokain og prostituerte, tildels på den ulovlig mindreårige siden. Det er egentlig ikke noe spesielt med Matt Gaetz, han er bare en kjip type. Du vet. Drittsekk. Imidlertid kjørte Donald Trump frem navnet hans som justisminister. Herregud. Det sier jo “noe” om hvor seriøst opplegget er, eller rettere sagt; på hvilken måte opplegget bør tas seriøst. Kødder han med folk? Regjeringen han ønsker seg ser ut som noen slags vits. Det er vanskelig å forstå meningen med å kjøre frem en sånn bande av “snåle typer” (som vel er det beste noen kan si om dem). For det første virker de alle helt opplagt inkompetente i forhold til selve jobben – det er jo ikke småtteri å drifte et departement med tusenvis av ansatte og milliardbudsjett – men samtidig er det også provoserende navn, som i gjennomsnitt ligger nærmere det motsatte formål i sin personlige stil enn hva det er meningen at de skal styre og stelle med. Hvorfor skulle noen noensinne nominere en kjent silkeramp som Matt Gaetz til stillingen som justisminister? Sånt er helt meningsløst innenfor en “normal” virkelighetsforståelse. Det må da finnes nok av lynskarpe og dypt kompetente advokater med solide resultatlister og en etter måten normal bakgrunnshistorie i USA? Jeg vet selvsagt ingenting om regjeringsledelse, men det virker rimelig at man leter seg frem til noe sånt når man skal hyre noen til å lede justisdepartementet fremover.
Om et snaut år er det valg i Norge. For øyeblikket ser det ut til at “høyresiden” ligger best an, men jeg vet ikke om det er korrekt å beskrive dette som et borgerlig alternativ. Det er jo etter min mening vanskelig å forsvare påstanden om at Fremskrittspartiet er et borgerlig parti. Det er i grunnen fortsatt mest sant å si det samme som Carl Ivar Hagen sa den gangen han overtok makten i det som før het Anders Langes Parti og presenterte det som “annerledes enn alle de andre partiene”. Det er jo derfor de trekker velgere. Fordi folk vil ha “noe annerledes” — nesten uansett hva det innebærer i praksis. Folk med tendenser til “silkeramp” i seg virker tiltrukket av Fremskrittspartiet – de litt kule og uskikkelige – men partiet ville ikke kunne presentert sånne tall på meningsmålingene hvis de ikke hadde med seg en solid representasjon i arbeiderklassen, for er det noe du kan være bra fette sikker på så er det at en gjennomsnittlig borger ser ned på alt Fremskrittspartiet er og representerer — men mest på det grunnlag at de er vulgære. Innenfor et Tolkien-univers av karakterer så er Fremskrittspariet orkene. En relativt mektig styrke som man er nødt til å ta seriøst, men som ingen på borgersiden noensinne kommer til å invitere hjem på middag. Imidlertid kan man godt se for seg at Arbeiderpartiet og Høyre – samt noen få andre – kunne dra hjem til hverandre i middagsselskap, og alle de tilstedeværende ville visst hvordan de skulle snakke – dannet og fornuftig – om borgerlige tema som ikke provoserer noen. Det ville ikke blitt noen skandaler, gi og ta litt overskjenking og ustilig personlig fremferd. Tonen ville likevel ha holdt seg ren. Norge er jo – blant mye annet – internasjonalt kjent for sin fornuftige befolkning. Selvsagt finnes det gale individer, men gjennomsnittet ligger på et annet sted enn i for eksempel USA. Norskinger har ikke typisk “sinnssyke idèer” om verden og sin rolle i det hele. Jeg tror de fleste vil skrive under på at Norge er bare et land – blant mange andre land – som det i utgangspunktet ikke er noe spesielt med. Siden kan vi snakke om flaks, dyktighet, smarthet, eller hva har du. Det blir noe annet. Det ligger mer på den siden av ting som vi kan påvirke. Selve greia “Norge” er jo ellers ikke noe som har blitt til fordi noen planla det slik. Det finnes visse formelle begivenheter – grunnloven og den typen ting – som er viktige politiske begivenheter, men alle land har sånt. Selve landet kan beskrives med diverse geografiske og andre parametre, men “Norge” i seg selv er ikke noe mer eller mindre – fra dag til dag – enn summen av alle sine innbyggere med all sin virksomhet.
Og med det sier Apecalypso god jul til sine lesere.
