Cortegada is a municipality in the province of Ourense, in the autonomous community of Galicia, Spain. It belongs to the comarca of O Ribeiro. It has a population of 1,407 (2004) and an area of 27 km2. It contains the abandoned hamlet of A Barca.
Det forrige jeg skrev var om småbyen Reinosa i provinsen Cantabria. Nå flytter vi blikket vestover til Galicia, men heller ikke Cortegada er et sted noen har hørt om med mindre de har noen slags særinteresse. Eventuelt har de funnet frem dit ved en tilfeldighet, mens de var på oppdagelsesferd. Den raskeste måten å komme dit er å ta fly til Vigo, deretter leie en bil og kjøre rett østover, langs grensen til Portugal, og etter omtrent seks mil vil man ha kommet frem. Men hva skal man dra dit for? Dette er selvsagt det vesentlige spørsmålet. Mitt svar er det samme som forrige gang. Cortegada er et sted som er stort nok til at de har normale servicetilbud, men også “beskjedent” nok til at folk aldri kommer på å reise dit. Vi befinner oss nær både elvene Minho og Douro nå, så den tredje årsaken til at nordmenn vanker i Spania fremkommer: Vin. Som alle vet produseres noen av verdens beste viner i denne regionen — O Ribeiro og Ribeira Sacra. Dessuten har de noen landskap av en annen verden. Stedet er rett og slett vakkert. Det er også “rolig” på alle vis.
Det fremkommer ellers mye interessant langs strekningen mellom Vigo og Cortegada. Mye arkeologi og denslags, men det kan man forsåvidt si om hele Spania. Landet er jo hvor gammelt som helst og de har aldri hatt noen istid, så de finner spor etter mennesker helt siden for 1,3 milioner år siden, deretter ganske kontinuerlig frem til vår egen tid. Jeg betrakter ikke selv en typisk pakketur til Costa del Sol eller noe som “virkeligheten” fordi man blir såpass geleidet på sin vei og også nedrent av alskens mer eller mindre påtrengende “tilbud” at hele reiseopplevelsen ender som et kontinuum som aldri slår hull i “den fjerde veggen” sånn at man føler seg “tilstede i det virkelige Spania” hvis du skjønner hva jeg mener, men dette må man definitivt gjøre hvis man har tenkt å bevege seg rundt omkring småstedene i Galicia. Man skjønner raskt at dette er seriøst på en helt annen måte. Ingen snakker engelsk. Bare glem det. Ikke noe poeng i å prøve engang. Ikke er de særlig vant til turister heller, så de har som regel ikke noen ferdig strømlinjet fordom i forhold til hva slags behandling de tilbyr. Riktignok er det mange byspanjoler som tilbringer sommerferien sin “ute på landet” – særlig i nord hvor temperaturen er mer gunstig – men utlendinger er relativt sjelden vare. Det kan da kanskje passe seg å påpeke at mange – om ikke de fleste – galisiere definerer seg som et keltisk folkeslag. De går sporenstreks til “los vikingos” hvis de hører at man er fra Norge. Kystbyen Catoira har til og med sin egen “vikingfestival” hvert år.
De tre store kystbyene Vigo, Santiago de Compostela og A Coruña er preget av ganske høye boligpriser, men som ellers i Spania forandrer dette forholdet seg raskt etterhvert som man drar innover i landet. Og i Galicia finner vi sannsynligvis best “value for money” på boligfronten, selvsagt litt avhengig av hva man ser etter, men ihvertfall opplever jeg det slik, gitt at jeg søker et hus som må ha en “privat” karakter, men også en “interessant beliggenhet” — i praksis at det skal være innbydende å gå på fotturer i nabolaget, og/eller naturområdene rundt. Jeg har ikke undersøkt saken, men jeg hører det er mange fraflyttingsområder i Galicia hvor de tilbyr veldig gode økonomiske støtteordninger til de som ivaretar diverse arkitektonisk interessante tradisjonshus og den typen ting, som det er mye av i denne regionen. Alt er i all hovedsak bygd av stein, ofte på en sånn måte at husene ser ut til å vokse organisk ut av bakken rundt seg. Jeg liker jo sånt. Hvem liker ikke sånt? Herregud. Man må jo være veldig travel for å ikke ha tid til å nyte synet av det vakre. Uansett, jeg ser ikke på noe i selve Cortegada, hvor prisnivået på ting som er i god nok stand er litt for høyt, men la oss si i “distriktene rundt”, altså generelt sett i grensetraktene mot Portugal — hvilket på ingen måte utelukker resten av Galicia. Det er jo i mine øyne den mest interessante delen av Spania, dette øverste nordvestre hjørnet. Først og fremst er det veldig mye mer grønt enn hva folk typisk forventer i Spania. Mange steder ligner mer på Danmark i forhold til hvor mye grønske, mose og alger som vokser overalt, men det er jo selvsagt vesentlig mye mer kupert i terrenget.
Generelt sett preges hele Galicia – som også de to andre regionene i “det grønne Spania”, Cantabria og Asturias – av at enten er det “fjellandsbyer” eller så er det dølabebyggelse omgitt av tildels ganske høye fjell — med noen tilløp til byer her og der. Det kan være tildels så som så med kvaliteten på veinettet, så man bør ikke ta for gitt at det går an å kjøre bil på enkelt vis frem til noe man finner på kartet, ihvertfall ikke om vinteren. Det faller jo som regel snø i regionen. Ikke sånn som i Norge, men likevel nok til at det kan bli farlig der det er både bratt og glatt. Og i utgangspunktet er alt bratt. Det som kjennetegner lavt prisede boliger overalt i verden er jo at de ligger på steder med lav etterspørsel. Vi har noe av dette i Norge også, men ikke på samme måten som i Spania, hvor de i tillegg også har et boligoverskudd etter den store kredittfesten tidlig på 2000-tallet. Situasjonen er ihvertfall at det går an å finne hus med “beboelig standard” slik som de er, selv om de “behøver oppussing”, for helt ned i ti tusen euro, noen ganger enda lavere. Dette er fullstendig fette umulig i Norge. Hva skulle det eventuelt vært? En ettroms uten bad og kjøkken i Bjugn eller noe?
Min søkeprofil har hele veien handlet om “familievilla med hage” som må være i bruksmessig stand sånn som den står i dag, men som sagt “med oppussingsbehov”, særlig i forhold til utendørsområdene. Det er også en forutsetning at det ikke må være et “slumområde” hvor folk samler seg for å drøfte sine rusinteresser og denslags, det må fremstå som noe som vil være salgbart siden også. Følgelig ser jeg etter steder som er lite attraktive for “sosialklientell”. Det vil si at i den grad “alternative typer” trekkes mot stedet så er det øko-hippier som vil drive med makrobiotisk jordbruk og den typen ting. Kort sagt et område som ikke er økonomisk interessant for omsterifende kjeltringer av noe slag, bare for sånne som er innstilt på å legge ned et seriøst stykke arbeid i å skape litt avstand mellom seg selv og “samfunnsgalskapen” i sin mest generelle forstand. Noe jeg derimot funderer litt på er turisme, eller i praksis et anneks eller noe som kan ta imot betalende overnattingsgjester av den typen som ser mer etter interessante turområder enn etter festligheter. Vi får se. Sånt befinner seg uansett et stykke ned på listen. Du vet. Prioriteringer. Alle har noen.
Reinosa is a municipality in Cantabria, Spain. As of 2009, it has 10,307 inhabitants. The municipality, one of the smallest by land area in Cantabria, is notable for being one of the nearest towns to the headwaters of the Ebro River. It is surrounded by the municipality of Campoo de Enmedio and was created a city by King Alfonso XIII in 1927, being one of only three urban centres in Cantabria with that honour, the others being Santander and Torrelavega.
Engelsken er et standardavvik, men det skyldes at det er lite norsk tekst om Reinosa, bortsett fra vanlig turistpornografi om hva slags severdigheter man finner der, hvilke bra restauranter de har, og så videre. Fra min synsvinkel er Reinosa imidlertid “en passende stor by” hvor det går an å bo og for det meste få gjort alt man skal uten å bruke bil. Dessuten er ikke dette området – Cantabria – særlig “spansk” i klima og landskapstype. Bortsett fra de som går Camino de Santiago er det få norske turister som velger den spanske nordkysten, sannsynligvis fordi de i så fall må sy sammen opplegget sitt selv. Det finnes så vidt jeg vet ingen pakketurisme i denne regionen, med mulig unntak av Bilbao. Jeg anfører dette som en stor fordel. Selveste helvete for sånne som meg er jo der det typisk foregår mye festing, fyll og fanteri.
Selve byen Reinosa er minst tusen år gammel – så langt slikt er dokumentert i offentlige arkiver – selv om det antagelig var noe mindre “bymessig” den gangen. Beliggenheten – som man ser av bildet ovenfor – er jo bra for å anlegge et typisk handelssted og/eller regionalt administrativt senter, slik som det forsåvidt fungerer den dag i dag. Den enkleste måten å komme seg dit er å ta et fly til Santander, leie en bil og kjøre rett sørover i retning av Palencia. Det første store stedet man kommer til – etter 7-8 mil – langs denne ruta er da Reinosa. Men hvorfor skal man reise dit? Spørsmålet blir hvorfor man skal reise noe sted overhodet. Hvorfor drar for eksempel folk på feriereiser? Hvorfor ikke bare bli hjemme? Svaret er selvsagt at folk ofte liker å reise litt, se noen fremmede steder, oppleve atmosfæren og det ene med det andre, såfremt de ellers har tid og råd til dette. Her er et bilde fra gamlebyen i Reinosa:
Norske turister har – av åpenbare årsaker – en tendens til å favorisere “sol og strandliv” som de beste aspektene med det vi kaller “sydenferie”, men selv liker jeg ingen av delene så jeg henfaller heller til å luske gatelangs på skyggesiden og erfare det stedet jeg befinner meg på slikt vis. Og da kommer vi til dette med snåle, gamle hus med skjeve vinkler og bygningsmessige detaljer man ikke forstår. Det finnes jo ikke noe mer heslig enn “fornuftige hus” som har blitt bygget på lavbudsjett, beregnet på den minst kjøpesterke enden av boligmarkedet. Du vet. Svære boligfelt med mange identiske rekkehus og den typen ting. Blokk gidder jeg ikke engang å nevne. Jeg vil jo heller sitte i fengsel enn å bo i blokk. Hva andre gjør er ikke mitt problem, men selv synes jeg det er direkte CAF – creepy as fuck – å bebo en struktur som er yngre enn minst hundre år gammel, noe som selvsagt utelukker størstedelen av ethvert boligmarked, overalt i verden.
Madrid er et åpenbart unntak, men ellers er hovedregelen at de dyreste boligene i Spania ligger nærmest kysten. Man vil se et drastisk fall i gjennomsnittlig kvadratmeterpris hvis man kjører fra kysten og en time eller to inn i landet. Vel å merke så lenge vi snakker om “normale boliger”. Man finner jo diverse slott, gamle festningsverk og denslags som kan koste hvor mye som helst, men vi behøver ikke å bry oss om alt det der. Ihvertfall gjør ikke jeg det, selv om det har en viss betydning hvor attraktivt stedet er på grunn av diverse “severdigheter” av denne typen. Nettstedet idealista.com har et utvalg boliger – i alle prisklasser – både i Reinosa (med omegn) og ellers i Spania, for de som har lyst til å utforske dette på egen hånd. Selv ble jeg ikke akkurat mindre motivert i mitt instinktive ønske om å holde meg unna Sør-Spania etter den nylige naturkatastrofen i Valencia. Ikke engang mine “gamle jaktmarker” I Barcelona (med omegn) frister som noe sted å slå seg permanent ned. Det er for varmt om sommeren og for mye dramatisk vær om vinteren. Ved dette tidspunkt virker det omtrent nitti prosent sannsynlig at jeg vil gå for noe i nordvest, altså Galicia, men jeg har ennå ikke utelukket et par ting jeg har lyst til å se nærmere på i Cantabria, blant annet et hus i Reinosa. Uansett er det jo èn ting å studere det de har lagt ut på nettet, men noe helt annet å inspisere selve stedet på nært hold.
Svineknoker trenger lang tilberedningstid, men er absolutt verdt å vente på. Store, kjøttfulle knoker spises gjerne med kålrotstappe eller surkål og poteter. Knoker er også ypperlige til tradisjonelle retter som ertesuppe, brennsnut, betasuppe og lapskaus.
Selve ordet skinke er litt her og der noen ganger. Strengt tatt betegner det bare “rumpa og overlåret” hos grisen, mens hvis man bruker “skulderen og overarmen” heter det teknisk sett bog. Ordet bogskinke er således like meningsløst som “rumpeskulder” (selv om dette ordet sikkert forekommer i noen slags seksuell sammenheng for alt jeg vet). Jeg måtte også dobbeltsjekke ordet brennsnut. Hva betyr det? Korrupt politimann? Det viser seg at det er en typebetegnelse på alle slike kjøttsupper som også kan kalles sodd. Javel. Da lærte vi noe i dag også. Hoc est quomodo mundo sequitur, som det heter på latin. Slik fungerer denne verden.
Jeg klarer ofte – men ikke alltid – å lukte hva folk har stående på komfyren eller i ovnen. Røkt svineknoke har en ganske karakteristisk odør når den står til kok, uansett hva de senere har tenkt å gjøre med produktet. Først og fremst snakker vi uansett om “lang koketid”. Minst to timer, men jeg vil si tre, fordi kjøttet bør jo nærmest falle av beinet før det kan brukes til noe, enten man serverer knoken “as is” eller man har tenkt å utvikle den videre innenfor en annen formålshorisont, si for eksempel som kjøttkomponenten i ertesuppe eller noe. De hadde knoker til førti kroner kiloen, forklarer Tore. Normal pris er jo omtrent det dobbelte. Da gjelder det å knalle til, kjøpe noe for kortsiktig forbruk og noe for frysen.
Alle mennesker har litt troll i seg — og det fremkommer typisk som trass eller “protest” i forhold til diverse saker og ting. Du vet. Når folk “bare ikke vil høre etter” og denslags. De har sine egne idèer om hva som er hva. Typisk fremkommer sånt i to stadier. Først den innledende planen – når de blir frarådet å gjøre ting slik – og deretter “forsvarstalen” som følger siden, når de nekter å gå med på at dette ikke var særlig smart. Dette resultatet var faktisk planen min hele veien. Hvem koker røkte knoker i rødvin? Herregud. Ikke rart det luktet litt mystisk. Hva er det du har lest på nettet nå da, Tore? Man må bare ta det med et smil. For en stund siden var det noen som skrev noe om coq au vin, men de visste tydeligvis ikke at denne retten krever kapun, altså kastrerte haner. Uansett er saken at selv om vin rimer på svin så passer de ikke bra sammen i matveien, og bruken av vin som aktiv ingrediens i hverdagshusholdningen påbyr egentlig en svært gammel stil hvor man lager sin egen vin i rikelige mengder, som ofte egner seg bedre som kokevann enn drikkevare, det er ihvertfall galskap å kjøpe en flaske god vin på polet og siden bruke den i matlagingen.
Kastrerer man grisunger i Norge? Jeg vet ikke, men jeg vet det er forbudt å oppdrette kapun. Jeg vet også at “rånesmak” ikke er etterspurt ute i markedet, så hvordan løses dette i praksis? Hva skjer med hanngrisens kjønnsidentitet? Tar de dem bare ut mens de er små eller modifiserer de hormonbalansen deres med noe slags triks? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at en svineknoke ikke lar seg kjønnsbestemme verken i utseende eller i smak. Som på bildet ovenfor finner vi dem godt innpakket i tykk plast på supermarkedet. De færreste av oss kommer nærmere grisen som “husdyr” enn dette. Vi møter dem for det meste bare i døden; når vi bruker likdelene deres til ymse ernæringsformål, men uten at vi noensinne forholder oss til “selve dyret” på noen annen måte. Det som foregår skjer på et helt annet sted. Et sted vi aldri ser. Vi ønsker som regel ikke engang å vite noe om “alt det der”. Ikke engang langt ute på landet – der jeg bor – ser man grisen for eksempel gående løs ute. Det er det typisk bare kuer og sauer som gjør. Sannsynligvis finnes det enkelte oppdrettere som eksperimenterer med “skinke fra frittgående svin” sånn som i Spania og Italia, men det vet jeg ikke noe om. Det ser ut som om mesteparten av alt svinekjøtt som selges i Norge kommer fra “fabrikkdyr” som lever inne.
Mitt generelle inntrykk av hva som er “typisk menneskelig” er at folk oppsøker ikke god og saklig informasjon, selv når dette er så latterlig enkelt tilgjengelig som det har blitt. For eksempel antydes det noe om at det er umandig (?) å ta seg bryet med å lese Marx for å forstå hva ordet “marxisme” betyr. Ekte menn spør jo bare Børre på Facebook. De vil ikke høre snakk om hva marxisme egentlig betyr. Du vet. Arven etter Georg Hegel, Ludwig Feuerbach og så videre. De befinner seg jo allerede i et “univers av mening” som er befolket av ideologiske lojalister. Og alle forholder seg bare til hva de føler. De påstår altså i fullt alvor at det mest mandige er å være et uetterrettelig troll av et følelsesmenneske. Herregud. Når gikk det så til de grader av moten å sette seg inn i ting slik at man vet hva man prater om før man begynner å “forklare” ting for andre? Det de kaller mansplaining handler ikke så mye om å “forklare det åpenbare på en nedlatende måte” som at de er selvsikre på et helt urealistisk grunnlag. De vet ikke engang nok om saken til å forstå at de ikke vet nok om saken til å uttale seg skråsikkert. Det er jo for fanden fullstendig evneveikt. Men ikke desto mindre er det så alminnelig at det har fått sitt eget navn. Siden navnet Hegel allerede er nevnt kan vi vel – for moro skyld – påpeke litt historisk dialektikk i hvordan ordet idiot blir oppfattet blant folk. De synes det er krenkende, selv når det er korrekt brukt, det vi si om en person som selv – av egen fri vilje – beveger seg utenfor sitt eget kompetanseområde og uttaler seg på en kategorisk måte om noe som de strengt tatt ikke har noen greie på. (Eller atferd etter samme mønster.) Skal vi nevne ordet vaksiner? Det er jo ellers ingen mangel på relevant tematikk. Eller idioter til å prate om det.
Før jeg gikk ønsket jeg Tore lykke til med sin porc au vin, eller hva man skal kalle det. Selv bruker jeg typisk bare litt av kokevannet til å spe sausen med når jeg lager noe med svineknoker, mens resten av opplegget er det jeg kaller sex mex – i motsetning til tex mex – fordi det er jo slik at maten skal “knulle deg i munnen” — dog uten at vi skal dvele alt for mye ved akkurat den metaforen. Uansett ville jeg ikke laget “rødvinssaus” på bakgrunn av dette. Jeg tenker æsj men jeg sier det ikke høyt. Smak er jo såpass relativt at den enes delikatesse kan fremstå som bent frem motbydelig for den andre. Sånt må man bare akseptere. En toleranseterskel jeg opplever som svært lav. Jeg mener, så lenge jeg ikke behøver å spise mannskiten må folk få trøkke hva fanden de vil i sitt eget tryne. De kan til og med spise stygt, rape ved bordet, snakke høyt om penger og i det hele tatt. Dårlige manèrer? Det skjeller meg lite. Jeg er ikke kresen på andres vegne, bare på mine egne. Det medfører jo aldri noe bra å sammenligne seg med andre. Den brukbare enden av Tores informasjonsprofil den dagen handlet bare om svineknoke på tilbud. Derfor er det dette jeg lager nå i dag. Som sagt i stilen sex mex, som betyr ganske pikante varer, men definitivt uten at det er noen vin inne i bildet. Jeg har ikke vært i Berlin siden i året 1995 – da ble det karakterisert som “verdens største byggeplass” – men jeg husker ennå en Haxe mit Bratkartoffeln – ordet brat er ellers artig fordi det betyr “trollunge” på engelsk, “steking” på tysk, og “bror” på russisk – som ble servert med pilstypen Jever, ganske høy i humle men ikke noen IPA, som passet særlig godt til såpass fet mat på grunn av den spisse bitterheten. På norsk betyr det en fersk – usaltet – svineknoke som er langtidsstekt på lav varme i stekeovn, servert med en form for “stekepoteter” som er en lang historie i seg selv. Berliner Bratkartoffeln er ellers en lokal spesialitet som er søkbar på nettet. Nok om det. Matprat har en tendens til å trigge “sultfølelse” i meg. Og det er minst to timer til noe engang nærmer seg serveringsklart, foruten, selvsagt, en hel masse arbeid også.
Ved glatte kjøreforhold er tilpasning av hastighet etter forholdene det viktigste man gjør, fastslår bilmekaniker og rådgiver Jan Fleinsjø i Gjensidige. Han anbefaler alle bilister til å redusere farten, særlig før svinger, og ha god avstand til bilen foran. – Bremselengden øker kraftig på glatt underlag.
Som alle vet er det best når vi får et par plussgrader og regn oppå allerede isete føre. Da blir det gøy. Som vanlig er jeg lite bekymret for meg selv. Jeg kan kjøre bil — også når det er glatt. Til og med buss, har det vist seg. Da jeg hadde kurs på glattkjøringsbane for storbillappen var det litt tilfeldig hva slags kjøretøy man fikk og jeg endte med en av de ekstra lange bussene. Du vet. Femtenmetringer. Ganske interessant å ta “bredsladd” med. Dessuten må du godt og vel over og ut av krysset før du begynner å svinge den veien du skal når du sitter et par meter foran svinghjulene. En personbil blir som en gocart i forhold. Man “føler” veien på en helt annen måte.
Når det er sagt så skjønner jeg ikke hvorfor folk tror det er lurt å kjøre fort på føre hvor man ikke engang bør gå fort. Når det er så glatt at man nærmest strekker armene instinktivt ut til siden som en annen linedanser er det ikke trygt å kjøre særlig mye raskere enn “friskt gangtempo”. Å havne i grøfta er jo både ubekvemt og dyrt. Jeg anbefaler det ikke. Da er det bedre å ta hva enn slags ubehag det medfører å komme for sent dit man skal. Ingen blir seriøst overrasket over det, og det er begrenset hvor saklig grunnlag de har for å knurre. Rimelig oppegående mennesker skjønner det er bra at du i det hele tatt kommer på jobb og den typen ting. Ikke alle gjør det — og ikke fordi de ikke prøvde.
De sier at snøen skal komme nå til uka. Det er bra. Barfrost er jo verre enn verst når det kommer til alle alternativene for vinterføre som vi kjenner til. Får jeg julenisseønsket mitt oppfylt så blir det en “moderat” mengde snø og stabilt rundt fem kalde i temperatur. Det er optimalt vinterføre. For lenge siden syntes jeg det var artig med store måkejobber, men denne innstillingen har endret seg. Har jeg blitt lat? Holdningen min nå er uansett at jo mindre jåss jeg får med denslags jo bedre er det. Jeg gjør ihvertfall ikke noe mer enn hva som er absolutt nødvendig. Altså ingen “kunstprosjekter” — bare det som må til for å komme frem i sin mest praktiske forstand. Jeg mener, alle vet jo hvordan det går an å konstruere alle slags dramatiske formasjoner med overskuddssnøen som man måker bort, men jeg har mistet litt interesse. Lekenheten har ikke forlatt meg helt, men den har trukket seg tilbake til mindre massive virkeområder. Å bli fysisk sliten gir meg heller ikke den samme “endorfinrusen” som før om årene. Jeg blir egentlig bare gretten av det.
Kaffebesøk er en norsk tradisjon til tross for at ritualet betinger tropiske varer. Vi skal heller ikke si noe mer om hvordan disse varene typisk har blitt fremstilt og håndtert gjennom tidens løp – hvem som har jobbet mest, hvem som har stukket av med alle pengene, og det ene med det andre – bare fastslå at tradisjonen er fundamentert i en “globalistisk” modell for handel og samferdsel. Hva skulle vel folk ha servert hvis det ikke fantes kaffe? Kaffen kom til Europa på 1600-tallet men slo ikke gjennom som “folkedrikk” før litt utpå 1800-tallet. På den tiden var øl det folk typisk satte frem når det kom gjester. På ingen måte den “kalde pilsen” folk forventer nå hvis de blir spurt om de har lyst på en øl, men en mye mørkere, tykkere og søtere øltype – uten særlig mye sprudel og fiss – som skulle serveres romtemperert. La oss si noe som ligner det man får servert i England når man bestiller ale på en pub. Eller kanskje den mørkeste varianten av juleøl. Uansett har vi et problematisk forhold til “alkohol” nå for tiden, mens få tenkte over sånt “i gamle dager”. Det er jo for eksempel ikke aktuelt å kjøre bilen på glatta hjem til noen og så sette seg der med en øl eller to før man reiser hjem igjen. Det kan ende sørgelig på så mange slags vis — og man har forsåvidt fortjent alt man får hvis noe “går galt”.
Jeg kaller ham Tore, men dette er ikke hans egentlige navn. Spiller det noen rolle? Saken er at han ble påkjørt her om dagen. På glatta. Eller altså ikke han selv, men bilen hans. Du vet. En “bulkesituasjon” av den typen som er irriterende men ikke farlig. Den andre bilen opplevde at bremsene deres ikke bet ordentlig der på parkeringsplassen — og det gjorde ikke svinghjulene heller. Tore sto stille så det blir vanskelig å bortforklare dette skyldsspørsmålet for han andre. Sånt skjer. Man sitter der og aner fred og ingen fare mens man tukler med noe på telefonen, og plutselig kommer en bil inn fra siden og treffer deg midtskips på et litt etter måten usannsynlig vis. Jeg skvatt som faen, fortalte han meg. Man pleier jo ikke typisk å “følge med på trafikken” når man står stille på en parkeringsplass. Det skal det ikke være noen saklig grunn til. Regnes man som “trafikant” når bilen står stille og motoren er slått av? Det virker ikke rimelig, gitt at man ellers har parkert lovlig, eller i det minste fornuftig. Folk ser deg på langt hold og det skal være greit nok å styre unna. Tore var litt indignert over hele affæren. Ordet idiot ble brukt, men til syvende og sist er det bare en normal forsikringssak. Jeg tror han tok seg mest nær av at han ble såpass skremt. Dessuten er det masse brysomt jåss med skadetakst, reparasjon og det ene med det andre. Sånt passer jo egentlig aldri bra til noen tid.
Det er knyttet mye overtro til flaks, blant annet om at man har en bestemt «kvote» flaks, om hvem som er «født heldige», og om hvordan man kan påvirke hell i spill. Slike forestillinger bunner i ønsketenkning og den menneskelige tendens til å se mønstre i tilfeldighetene.
Sakens fakta er at jeg kjøpte el lodd som kostet 50 kroner og skrev om det etterpå. Den store premien var 1,4 milliarder kroner, men jeg vant bare 125, som ikke desto mindre er en fortjeneste på 150% av innsatsen. Jeg kan dermed ta tilbake femtilappen min og la overskuddet stå til neste runde. Prosentmessig var dette en bra uttelling men beløpsmessig er det ubetydelig. 75 kroner er ikke engang hva det koster å drifte husholdningen min per døgn. Det føles faktisk riktig å ikke engang ta tilbake den forrige innsatsen, men bare fortsette å spille med hele beløpet. Jeg betraktet jo innsatsen som tapt etter å ha kjøpt loddet, men for å sitere meg selv: Jeg tar gjerne en av de små premiene. Og slik gikk det.
Jeg antar det korrekte å si nå er at jeg tar gjerne den store premien. Det aktuelle spillet er lotto nå i dag (lørdag) hvor det “bare” går an å vinne 30 millioner. Jeg betalte 70 kroner for dette loddet, så får vi se. Er det dette som er spillegalskap? Fordi jeg er nokså sikker på at det smarteste jeg kan gjøre er å ta de 125 kronene og stanse her. Oddsen for at jeg taper er jo overveldende stor og det jeg vant er i det minste nok til å dekke en ukes forbruk av kaffe eller noe, men saken er at jeg er ikke “smart”. Ihvertfall ikke med penger. Disiplinert i forhold til hva jeg har og ikke har kan jeg sikkert være, men jeg går ikke rundt og “ser etter muligheter” og den typen ting. Jeg tror man må være veldig mye mer på hugget enn jeg er for å bygge opp en betydelig formue. Jeg har jo ikke engang noen sånn ambisjon.
Tredve millioner går det alltids an å bruke opp, men poenget med det jeg skrev da jeg kjøpte “milliardloddet” er at jeg har ikke noe realistisk begrep om hvor mye penger dette er — men det er vanskelig å se hvordan man kan tape penger når man kontrollerer sånne beløp, med mindre man er fullstendig fette idiot. Bare èn prosent avkastning på en milliard er jo ti millioner, som det helt klart går an å leve av gjennom hele året uten å lide noen nød — og man kan nesten helt sikkert få en mye bedre avtale enn dette hvis man “leier bort” pengene til noen slags fondsvirksomhet. Imidlertid kommer dette neppe til å bli et problem for meg verken på den ene eller den andre måten. Flaks rammer helt vilkårlig, akkurat som sin rake motsetning. De typene som fremstår som litt i overkant “heldige” mye av tiden er sannsynligvis bare individer som allerede er såpass høyt oppe på sin egen formkurve at marginene jobber med dem oftere enn mot dem. Vi pleier å si at de seiler i medvind. Det er et ganske kjent fenomen som ikke er metafysisk i sin natur.
Det ultimate poenget med alt dette er hvor absurd det er at man kan vinne en milliard i et pengespill. Riktignok var det ingen som stakk av med toppgevinsten denne gangen – den gikk inn i jackpotten – men tre stykker vant andrepremien og de fikk femti milloner hver, så det er svært seriøse beløp vi snakker om. I den grad noen for eksempel behøver “kapital” til å starte noe slags prosjekt så kommer de jo langt med femti millioner. Herregud. Da jeg selv startet min første biznis på 80-tallet måtte jeg skaffe bare hundre tusen, og det var et helvetes slit skal jeg si deg. Siden den gangen har jeg tjent noen penger og tapt noen penger. Det jevner seg ut. Greia i 2008 falt for eksempel mindre heldig ut for meg. I det store bildet tapte jeg bare småpenger men det var seriøst nok til at jeg ga opp hele fantasien om å “drive med forretninger” en gang for alle. Faen kan bare komme og hente alt bryet med papirarbeid, sure kunder og upålitelige medarbeidere. Mitt store vendepunkt slik sett skjedde altså for såpass lenge siden, men mange opplevde noe lignende i forbindelse med pandemien. De mistet grep på “kontinuiteten” i opplegget sitt på grunn av alt kaoset. Mange er ennå litt ute og seiler. “Tilbake til der man var” er det jo ingen som kommer. Så hvor havner de? Det er dette som ennå ikke er avklart. Det er for tiden et politisk problem som lar seg avlese i form av diverse valgresultatmessige “jordskjelv” både her og der. Hva skal vi kalle det? Ustabilitet? Det er mange harde følelser der ute. Jeg er ikke selv en sånn som tar ting personlig – ting bare går til helvete noen ganger uten at noen har “skyld” i dette – men mange andre har utarbeidet ganske distinkte fiendebilder slik sett. De “ser mønsteret” på en eller annen koko måte.
Uttrykket å gå troll i ord, altså at noe negativt skjer hvis en snakker om det, bygger på forestillinger om noaord og tabuer, det vil si den utbredte og urgamle redselen for å omtale onde krefter eller farer ved deres rette navn. På svensk het det allerede i 1678 at «när man talar om trollet, så är det inte långt borta».
(Wikipedia)
Fra min egen barndom husker jeg folk sa at banning var å kalle på djevelen. Man må ikke si faen fordi da vil “faenskap” oppstå på magisk vis. Jeg prøvde å argumentere for at rekkefølgen av de tingene kanskje er omvendt; at folk typisk sier faen etter at faenskap har blitt observert, altså at det handler om post hoc identifikasjon av en hendelse, ikke om noen slags bønn om bistand fra onde krefter. Jeg mener, folk banner ikke fordi de er i godt humør (selv om jeg blir litt usikker på finner noen ganger), det handler jo om å “blåse ut” noe som allerede er der, lik mental tarmgass. Bannskap er typisk reaktivt, ikke proaktivt. Det negative som eventuelt skal skje har allerede hendt. Hvorom allting er, jeg tror ikke det lenger er vanlig å snakke om at man “påkaller djevelen” når man banner. Kanskje i noen kristne miljøer, men det vet jeg ikke noe om. Alle i min slekt er jo hedninger. De tenker annerledes. Som alle vet er noanavn sånn som når man for eksempel kaller bjørnen for “bamse” og ulven for “gråbein” sånn at det ikke skal gå troll i ord når man ferdes i disse dyras områder. Dette er en typisk hedensk idè. Du vet. Jaktmagi. Det handler om å finne den rette mentale formen.
Forøvrig er det å si at sjelen er et veldig uklart begrep, men det virker ikke som folk i hovedsak mener “bevisstheten” når de snakker om sjelen. Det er noe man “bærer på” og ikke noe man er. Jeg-følelsen – eller identiteten – er identisk med det vi også kaller selvet, mens selvets kommunikasjon med sjelen fremkommer som “samvittighet”. Om vi ikke er enig om dette i enhver detalj så kan vi i det minste jobbe med disse teoretiske rammebetingelsene for å formulere en rimelig hypotese om sjelens mekanikk. Det finnes vel neppe noe voksent menneske som aldri har opplevd “indre konflikt” over hva som er “riktig handling” i en situasjon de står overfor. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Det vanlige navnet på denne typen sinnsbevegelse er samvittighetsspørsmål. Noen ting kan man være med på. Andre ting ikke. Vi pleier ikke å bruke mye tid på å diskutere sånt, vi godtar bare det folk sier når de presenterer et “argument fra egen samvittighet”. Kanskje kaster vi frem et forsiktig “hvorfor” noen ganger, men det virker jo ellers dødfødt å fortsette dialogen etter at et tydelig nei har fremkommet. Du vet. Bortkastet tid. Det er en fundamental synd.
Hva folk vet og ikke vet er i hovedsak uråd å si før de selv røper det gjennom hvordan de ordlegger seg, og ikke minst hva slags tema som stadig vender tilbake i argumentasjonen deres. Det vi også kaller kjepphestene. Folk bringer dem ut med jevne mellomrom for å galloppere rundt i den lille manesjen sin – på dramatisk og storslagent sirkusvis – gjerne mens et litt surt hornorkester gir alt de har på full blås samtidig. Og publikum jubler. Det er jo dette de har kommet for å se. Metaforen gjelder selvsagt meg selv også. Alle vet at de kan forvente visse temavalg og en typisk måte å ordlegge seg når de åpner en post i denne bloggen. Det finnes tekst og det finnes undertekst. Spennvidden mellom hvordan man sier det man sier og hvordan man ikke sier det man ikke sier utgjør undertekstens domène. En litt kløktig og rutinert leser vet alt dette allerede, men det skal nevnes likevel; Når vi studerer undertekstens struktur kan vi lokalisere hvor forfatteren oppbevarer hemmelighetene sine, selv om vi ikke kan si noe om hva de inneholder. Vi kan se deres form. Alle røper seg på denne måten — og jo mer de sier jo tydeligere blir de. Også løgnere. Man gjenkjenner dem på undertekstens struktur. Altså hva de sier, hva de ikke sier, og hvordan det ene jobber sammen med det andre som “budskapsbærende element” eller kontekst om du vil. Det som gir ting mening, enten vi tolker den korrekt eller ikke.
Alexander Sokurov slapp i året 2011 spillefilmen Faust, selvsagt basert på myten om doktor Johannes Faust som selger sjelen sin til djevelen — og alle forviklingene rundt denne transaksjonen. Hjemmesiden på imdb.com (“international movie database”) oppgir Goethe og Thomas Mann på kildesiden, så vi snakker altså om en tysk versjon av Faust sett med russiske øyne, slik at det er ingen grunn til å bringe inn Christopher Marlowe. Filmen er uansett veldig “organisk”, nesten til en litt kvalmende grad noen ganger. Alt som foregår er veldig fysisk, i betydningen kroppslig, men vi gjenkjenner det mytologiske landskapet av “natt og tåke” hvor gud-vet-hva flyr rundt i skyggene og lager lyd. Dette er en typisk drøm. Hele transaksjonen med å selge sin sjel for diverse materiell gevinst foregår i underbevisstheten. Det er jo der man er mest åpen for “suggestiv påvirkning”. Det er der historiene bor. De man tror på og de man gjenforteller. Ofte, men ikke alttid, de samme historiene. Du vet. Sånne som man er “venner med” når man drømmer og/eller fantaserer. De som også kalles dine darlings. Eller kjepphestene. Navnet er ikke viktig, det som teller er hvordan de jobber. Realisme påbyr et grunnleggende inngangsspørsmål: Går det an å “selge sjelen sin” og hva handler i så fall dette om? På det praktiske planet hvor de fleste av oss eksisterer kan det for eksempel bety noe sånt som å svike sine egne idealer – og med dette også opptil flere andre mennesker som trodde de “visste hvor de hadde deg” – på grunn av penger eller noen annen form for vinning. På den offentlige scenen kan det bety et brått og litt sjokkerende skifte i politisk posisjon, gjerne i et kritisk øyeblikk av stemmeopptelling. I sånne tilfeller hører vi noen ganger folk mumle noe om å “selge sjelen sin”. Vi har sett det skje mange ganger, særlig i splittende kommunepolitiske saker.
Hva er et troll? Jeg vil si en skapning som bor i underbevisstheten. De trollene man ser i verden er de trollene man har i sinnet. Jeg gidder ikke å skrive ut noen lang og teknisk forklaring av mekanismene i forholdet, så leseren kan enten bare ta mitt ord eller jobbe seg frem til innsikt i saken på egen hånd, det uansett slik at det går ikke an å observere noe ute i verden som ikke allerede finnes inni hodet. Det er jo slik hjernen fungerer. Det er en analog billedgenerator som brukes til å etablere kontakt med omgivelsene på en statistisk-stokastisk måte. (Se også bayesiansk mekanikk.) Sansedata som høstes inn fra omgivelsene blir behandlet og “tolket” ut i form av et bilde som gir mening i hjernen — men essensielt sett er det som foregår “gjetting”. Vi ser aldri selve verden, bare et bilde av den som vi danner i hodet. Siden har vi en hel lang prosess med å sortere, kategorisere og “gi navn” til det vi observerer. Et eller annet sted her oppstår trollene. Folk tror jo på det de ser med sine egne øyne, som alle sier når de står der aldeles vill i blikket og fråder av angst. De har sett eller erfart noe “overnaturlig”. Sånn er det dessverre. Erfaringene må tolkes ut ifra det referansesystemet man har. Det man ikke vet vet man jo ikke. Sannsynligheten er stor for at man ikke engang vet at man ikke vet det. Eller for å si det på en annen måte: Uvitenhet er aldri selvbevisst. Alle vet hvordan dette fungerer. En idiot er alltid selvsikker. Det er først når man ser øyenbrynene rynke seg litt og hodet kanskje legges svakt på skakke at man kan se intelligensen slå inn. Hva om jeg tar feil? Det er ikke noe bra spørsmål, men det er i det minste et spørsmål. Folk tar jo alltid feil. Spørsmålet er ikke så mye om folk tar feil – det gjør de alltid – men på hvilken måte og hvorfor. Hva er det som motiverer dem?
Hvor gammel behøver man å bli før man oppdager at antagelser ofte følges av feiltagelser? Det kan ikke jeg svare på, men jeg vil tippe at en statistisk måling vil vise tendens til samling i de sene tyveårene. De fleste begynner å stille en ny form for spørsmål omtrent da. Man utvikler andre behov på vei ut enn de man brakte med seg på vei inn i sin personlige erfaring av denne alderskategorien. Mange “slår seg til ro” omtrent da, stifter familie og det ene med det andre. Sånn er livet. Prioriteringene forandrer seg ettersom man beveger seg i tid. Er det ikke noe med at man “lærer mens man lever”? Jeg mener å ha hørt noe sånt, som mer eller mindre sammenfaller med min egen anekdotiske erfaring rundt saken. Det å være smart handler mer om å stille de korrekte spørsmålene enn om å sitte med alle mulige slags svar. Kritisk sans er mange lysår mer viktig enn “gode detektivegenskaper” i forhold til å søke opp data — og kritisk sans begynner som alle vet med selvkritikk. Hvor kommer feilvurderingene fra? Mye av det mennesker tror på er av en sånn karakter at det ikke lar seg teste ut i noen slags realitetsprøve. Tror du på Gud? Så langt vi er i stand til å se har svaret aldri noen praktisk betydning, men det kan ha noe å si for hva slags sosialt nettverk man danner. Du vet. Troens fellesskap og alt det der. Man er ikke alene om nervene sine. Den typen ting. Forsåvidt harmløst nok i seg selv, men noen ganger danner disse som er særlig sterke i troen sin regulære lynsjemobber på grunnlag av angst. Sånt er ikke bra. Vi liker jo best sindige typer med god selvkontroll — som vet hva de driver med og ikke prater masse tøys hele tiden. Tøysekopper er gøyale noen ganger, men de blir for slitsomme i lengden. Det holder ikke mål. Folk må jo ha en seriøs dimensjon også. Du vet. Noe som virker grunnsolid. Noe pålitelig. Og om de ikke har dette? Da er de ubrukelige for alle seriøse formål.
Det går ikke an å “feile” i forhold til noe som ikke lar seg teste ut. Hvordan skal tingen i så fall bevises eller motbevises? I vår praktiske hverdag opplever vi som regel mange “små feiltagelser” hver eneste dag. Dette er normal prosedyre for en normal menneskehjerne. Vi gjetter, vi tester, vi evaluerer resultatet og oppgraderer datagrunnlaget, så gjetter vi igjen, og sånn fortsetter det, ofte svært raskt og ubevisst. Noen sier at hjernen hallusinerer verden, men jeg synes dette blir litt vel drøyt i den skeptiske retningen. Teknisk sett er jo en hallusinasjon noe som ikke er der, mens en illusjon handler om at man feiltolker data og “ser noe annet enn det som egentlig er der”. Vi bruker ikke ordet delusjon på norsk, for å betegne den typen illusjon som “sitter fast” – brent fast og tatovert i hjernen om du vil – vi bruker ordet vrangforestilling, som bærer i seg en interresant allusjon til trollenes “vrange” natur. Man blir ikke så lett kvitt dem igjen når man først har invitert dem med seg hjem. Vi spør igjen om hva et troll egentlig er og denne gangen svarer vi at de er magiske skapninger. Er det ikke fint å ha et svar? Ikke når det betinger en definisjon av magi, så la oss ta den også: Det betyr menneskeverk. Eller kunster. Alt mennesker gjør er magisk, men ikke alt mennesker gjør er kontrollert, verken av dem selv eller noe annet. Vi observerer at enhver “interesse for magi” – også når det handler om overtro – medfører invariabelt at personen også utvikler interesse for “alternativ selvkontroll” på ymist vis. Selvsagt er ordet magi problematisk – tror du på magi? – men det handler mer om hva folk assosierer ordet med enn hva det betyr. Selvsagt finnes det mye tøys og tull men det finnes også en seriøs dimensjon. Hva betyr ordet trolldom? Opprinnelig “å kaste troll mot noen” — som er litt her og der sånn rent definisjonsmessig, men vi kan vel i det minste fastslå at konflikter og beskyldninger ofte forekommer blant folk. De som bebor en kulturell kontekst hvor trollmenn, hekser og svart magi er en dødelig skrekk som alle lever med vil typisk forholde seg med det største alvor til sånne beskyldninger.
Hva tenker du om språksabotasje? Som mennesker er vi nødt til å kategorisk utelukke muligheten for at det går an å vite alle ting. Vi har i virkeligheten bare en ganske begrenset kapasitet til å høste data fra omgivelsene våre, og all den tøysete historiefortellingen hjelper ikke. Vi befinner oss for eksempel innenfor et forsvinnende lite spektrum av synlig lys når vi henviser til “det vi kan se med våre egne øyne”. Vi har et visst rekkeviddeområde for alle sansene. Lys vi ikke kan se, lyder vi ikke kan høre, og så videre. De datamengdene som ikke er tilgjengelige for oss er ufattbare i all sin gigantiske enormitet. Riktignok har vi utviklet diverse instrumenter og andre tekniske hjelpemidler som innhenter data hinsides vår naturlige rekkevidde, men det har egentlig bare flyttet grensene for “alt vi ikke kan erfare”. I mellomtiden handler filosofi som vanlig om å trekke opp grensene for det vi kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om. Noen ganger også om hva som går an og hva som ikke går an, eller hvordan virkeligheten virker om du vil. Særlig de delene som befinner seg utenfor det typiske normalområdet for menneskelige erfaringer, men samtidig vet folk også nok om det til å danne frykt i forhold til det. En vrangforestilling krever ganske mye energi for å eksistere. Nesten som en slags mental parasittsykdom suger det livskraft fra pasienten, som regel i form an en manifest fobi. Frykt er jo en utmerket energikilde. Den kan både ligge der som en vedvarende summetone og/eller komme som kaskader av “motivasjon” når man ser trollet og den typen ting. Hjernen tolker noen sansedata man innhenter som truende, farlig eller noe, slik at den slipper løs slike hormoner som man behøver for å reagere raskt og komme seg til helvete unna på et øyeblikks varsel. Dette har i sin tur en rekursiv effekt på sansedataene, slik at illusjonen forsterkes og pasienten blir “veldig stresset” av det de erfarer.
At noe er okkult betyr i sin mest bokstavelige forstand at det er “skjult”. Okkultisme er følgelig studiet av menneskets skjulte sider og egenskaper. Skjult på hvilken måte da? Det betyr bare at de er skjult for vår bevissthet og forstand, men de påvirker oss likevel, det vil si at de er ubevisste. “Kreftene i menneskenaturen” mer enn “naturkrefter” i sin generelle forstand. Teknisk sett er en hvilken som helst psykolog også en okkultist. Man går jo ikke til psykolog for å få greie på noe man allerede vet. Poenget er å spørre en ekspert om det “foregår noe” som man ikke har oversikt over, men som man ikke desto mindre blir styrt av. Hva slags bilder har generatoren din laget og hvor blir de oppbevart? Den typen ting. Etter mine ganske nazidisiplinære kriterier er de fleste “sivilister” å betrakte som mentale katastrofeområder. Det er en svær jobb å rydde opp der, gitt at pragmatisk realisme er det resultatet man prøver å oppnå. Folk holder ofte ganske eksotiske husdyr i sin fantasiverden, særlig ute langs kantene hvor de er “nødt til å tro” på diverse ting som får systemet deres til å stemme. De filosofiske aksiomene deres, om du vil. Det vil si en påstand om grunnforhold ved virkeligheten som verken kan bevises eller motbevises i henhold til vitenskapelig metodikk. Gud eksisterer er en sånn påstand. For en normal filosof er dette imidlertid litt upassende store ord. De pleier ofte å begynne med noe som koker ned til at selvet eksisterer, av typen cogito ergo sum (“jeg tenker, altså eksisterer jeg”). Dermed er vi ferdig med dette spørsmålet og kan begynne med detaljarbeidet. Hvordan skal selvet brukes? Her er det rom for mye debatt. Og sånn har de holdt på i mange tusen år. Hva er den menneskelige tilstandens fundamentale meningsinnhold?
Begrepsdannelse innenfor en språksone er et ganske interessant fenomen. Hvor mange ord for snø behøver man for eksempel i tropiske land? På engelsk finnes noe kalt buyer’s remorse men wikipediasiden til konseptet har bare fem andre språk: Persisk, russisk, tysk, hebraisk og tamilsk. Et søk på ordet kundeanger gir ingen leksikale resultater, bare enkelte henvisninger til nettsteder hvor denne ordstillingen har blitt brukt — typisk innenfor konteksten av kundeforhold, kundebehandling og så videre. Meningen er også direkte transportert fra engelsk, slik at det betyr akkurat det ordet sier. Kunden angrer seg og ønsker kjøpet opphevet. Så langt så vel. Alle har sikkert opplevd noe innenfor denne dimensjonen av betydning. Man kjøpte noe mens man var “på stigende rus” så å si, men senere skjønner man at dette var usmart. Sånt skjer. Oftere for noen enn for andre, men ingen er helt fritatt fra det.
Ord betyr det de betyr, men de kan også bety noe annet. På engelsk finner vi buyer’s remorse brukt som metafor for et romantisk forhold man ønsker seg ut av fordi det ikke utviklet seg slik man hadde håpet på, men dette lyder upassende på norsk. Kundeanger? Man har da for fanden ikke kjøpt kjæresten sin heller, har man vel? Bondeanger er imidlertid noe man kan si – særlig om ting man har sagt og gjort i fylla – som folk typisk vil forstå på riktig måte. Det handler om at entusiasmen man en gang følte i forhold til det man nå angrer på har fordunstet og etterlatt en dårlig smak i munnen. Vi fikk dette ordet fra svensk sent på 1800-tallet, men jeg vet ikke hva slags ord folk brukte tidligere for å beskrive den samme kategorien av mening. Kanskje hadde ikke bønder noe å angre på før ved den tiden? Eller kanskje fremkomsten av dette ordet må tolkes inn i den større sammenhengen vi kaller bonderomantikk som var særlig sterk da, kanskje som en slags idealistisk motvekt til den stadig akselrerende industrialiseringen som foregikk samtidig.
Som alle vet sammenfaller norsk bonderomantikk med det vi kaller embetsmannsstaten, som kort fortalt var akkurat hva det lyder som. Før 1814 styrte embetsmenn på vegne av kongen i København, og senere i stadig større grad på vegne av parlamentet, men det var definitivt “lensmann og prest” som styrte med alt daglig stell ute på bygda, mens ting lente seg mer i retning av “kjøpmannsaristokrati” i byene. Til en viss grad oppfattes det fortsatt slik ute i befolkningen. De som nå for tiden snakker om den dype staten bør egentlig rett og slett bare si embetsverket, eller “byråkratiet” istedet. Vi har en “norsk” måte å gjøre ting som har vokst frem organisk over de drøyt tusen årene “Norge” har vært et selvstendig rike, eller ihvertfall blitt oppfattet slik, inkludert den såkalte dansketiden. Vi kaller dette sedvane. Og vi kaller det selvsagt “usedvanlig” når folk beveger seg utenfor disse rammene. “Norsk stil” er et veldig vanskelig konsept å definere, men alle gjenkjenner det når de ser det. Typisk norsk, sier de da, men det er ikke alltid ment som noe kompliment. Mange synes jo at Norge bør bli mindre “norsk” i stilen sin og heller ape etter hvordan visse andre statsdannelser fungerer, både politisk, økonomisk og kulturelt. Særlig USA fremholdes som beundringsverdig blant de som umulig selv kan ha vært der og sett på samfunnsforholdene i praksis. Et mer hatefullt ormebol må jo være vanskelig å finne blant de statene vi ellers tar seriøst. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik.
Hva behøver du? La oss si noe om kattesand, som jeg antar i det minste alle som holder huskatt er kjent med. Noen kom på den tanken at noen poser med kattesand kan være en praktisk ting å ha i klasserommet hvis det kommer noen som prøver å skyte og drepe skolebarn, sånn at de er nødt til å låse seg inne og bli på stedet til politiet kommer og tar hånd om situasjonen. Folk må jo både tisse og det som verre er etterhvert som tiden går. Hvis de har kattesand blir dette problemet i det minste litt mer verdig enn hvis de bare må gjøre fra seg rett på gulvet. Men da denne historien kom ut ble det forvrengt til at det handler om “elever som identifiserer seg som katter” innenfor en dimensjon av divergent dannelse av kjønnsidentitet. Ergo noe som er woke, følgelig et legitimt mål for hatytringer på nettet og ellers. Disse menneskene eier ikke skam, bare et brennende ønske om å oppnå flere klikk og “likes” fra andre som opererer innenfor den samme dimensjonen av redusert mental og emosjonell kapasitet. Tenk over saken. Hvorfor er skoleskyter et eget ord som stadig kommer i bruk? Fordi det behøves. Det dekker en spesifikk kategori av mening. Imidlertid er det litt problematisk at de dermed danner en distinksjon i forhold til konseptet selvmordsbomber som typisk brukes helt annerledes, men fordi ingen kan regne med å overleve en skarp konfrontasjon med politiet i USA bør vi egentlig si at mentaliteten er den samme for begge disse to. De søker å bruke sin egen død som aktivt skadeverk rettet mot andre, ofte vilkårlig i den forstand at de har ikke noe “personlig uoppgjort” med de individene som rammes, de bare søker å “ta mange med seg” når de selv dør. Denne særlig ondskapsfulle formen for “blind vold” er noe vi heldigvis sjelden ser i Norge, men det har skjedd her også. Imidlertid er det ikke såpass at noen seriøst har vurdert – så vidt jeg vet – å kjøpe inn kattesand for noen annen grunn – her for beredskapsformål – enn at de har en katt i huset.
Hvorfor tar folk livet av seg i det hele tatt? Alle dør jo uansett, så hva handler denne utålmodigheten om? Jeg forstår det bare ikke. Det er fullstendig fette ubegripelig for meg på et emosjonelt plan, selv om jeg selvsagt hører hva som blir sagt og forstår hva ordene betyr. De vil ikke mer. De bærer en smerte de ikke kan leve med. De ser ingen annen utvei. Jeg har hørt alt sammen, men alt jeg sitter igjen med er den generelle idèen at de som tar livet av seg gjør det fordi de ikke har noe å leve for, enten de nøyer seg med å ta sitt eget liv i stillhet eller de velger en dramatisk utgang som involverer et antall andre mennesker også. Dessuten har vi en egen kategori som vi kan kalle dødsturister fordi de får noe slags kick ut av å tøye grensene og ta risiko på en måte som nesten helt sikkert vil ha dødelig utgang hvis de er “uheldige” med greia si. De er ikke egentlig suicidale i noen strengt psykiatrisk forstand, men de vanker langs grensen likevel. Årsaken til dette er sammensatt og kompleks, men det handler vel til syvende og sist om å “føle seg levende” på en mer intens måte enn å bare “være i live” på hverdagslig vis. Jeg kjenner personlig et utvalg sånne gærninger – og er vel forsåvidt ikke helt trygg selv heller – men risikosport og den typen ting handler aldri om noe dødsønske i egentlig forstand. Det går galt noen ganger, men det er aldri meningen at det skal gå galt. Likevel er det å si at “uhell” i en slik sammenheng ikke er det korrekte ordet. Sammenlign det med visse pengespill. Det eneste helt sikre man kan si om lotto er jo at man har null sjanse til å vinne hvis man ikke spiller, men ikke betydelig større sjanse til å vinne dersom man spiller heller. For de fleste fungerer slike spill som akkurat den “idiotskatten” mange kaller det. De vinner aldri noe. De bare betaler hva det koster for et nytt lodd hver uke, motivert av tanken om at de kan jo vinne. Det er ikke umulig så lenge man kjøper lodd. På den samme måten er det ikke umulig å dø i trafikken hvis man stadig råkjører og tar ville dustesjanser i forbindelse med forbikjøring og den typen ting. Kanskje det går bra, men kanskje det går skikkelig dårlig også. Hvordan vet man sånt på forhånd? Det handler om risikoanalyse og sannsynlighetsmekanikk. Det handler også om den lokale kulturen.
Norske mennesker er sjelden særlig positivt innstilt til sånne som er litt for “tøffe i trynet” for sin egen skostørrelse, og de beundrer dem ihvertfall ikke. Hvorfor skal de det? Alle får til å være idiot. Det som er vanskelig er å være klok. Særlig på vanemessig basis. Ikke desto mindre er dette tradisjonelt sett nødvendig i Norge. Alle vet jo at den som ikke har en plan når vinteren kommer vil få det vanskelig. Dette er ikke syden, hvor man kan sove på stranda og ellers bare rælle rundt med gitar og en flaske vin. (Jeg har selv praktisert denne formen for “sydenferie” på lavbudsjett mange ganger.) Det å ha en bolig er ikke noe valgfritt alternativ i Norge. Noe må jo folk uansett gjøre når det blir kaldt. Alle skjønner intuitivt at de som ikke kan – eller vil – ta vare på seg selv slik sett vil måtte tas vare på av noen andre hvis de i det hele tatt skal overleve vinteren. Dette ligger bak den nesten unisont negative innstillingen til sånne som ikke engang prøver, de bare forlanger privilegier og rettigheter som andre må betale for. Har vi verdens beste trygdesystem i Norge? Jeg synes ikke det. Opplegget er alt for sterkt preget av portvoktere som forlanger at folk må gjøre alle mulige slags urimelige kunster for å komme inn. Over tid virker dette degenerativt i forhold til klientene. De dyttes mye hardere ned i elendigheta enn de ville ha fått til på egen hånd og det blir relativt sett mye vanskeligere å “komme tilbake til arbeidslivet” etter at man har vært gjennom den ydmykende kjøttkverna til NAV. Opplegget favoriserer de mest skamløse snylterne som forstår seg på å presse ut noen krokodilletårer når det gjelder. Selvmedlidenhet er jo ellers omtrent den verste personegenskapen noen kan ha når de søker sosial kontakt med andre. Hvem orker å forholde seg til sånt over langen? Ihvertfall ingen som leter etter en dugelig medarbeider til bedriften sin. Sutter og sorg er ikke positivt, men det er ikke desto mindre de vekstene som NAV dyrker frem hos klientellet sitt. Uten sammenligning forøvrig opplevde jeg det samme da jeg måtte forholde meg til NAV som da jeg selv besøkte USA. Det var vesentlig mye verre enn noe jeg hadde trodd på forhånd, selv om jeg ikke hadde særlig høye forventninger til å begynne med. En jeg kjenner som har en annen type innsikt i dette enn meg sier at det inngår i stillingsinstruksen til de som jobber der. De skal gjøre livet surt for klientene til en sånn grad at bare de som har et “reellt behov for hjelp” orker å forholde seg til greia. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke har noe valg. De har jo ikke egenressursene som behøves for å overleve en typisk norsk vinter.
Hvorfor behøves ordet trygdesnylter? Hvor mange er det av dem? Jeg har selv endt opp som trygdet på grunn av etter måten ganske omfattende slitasjeskader på kroppen. Jeg liker ikke dette, men det er nødvendig. Medisinsk sett har jeg ikke gode marginer å gå på. Nesten uansett hva jeg skal gjøre i fysisk forstand blir det et sjansespill hvor “skade” er ett av mange realistiske utgangsalternativ, med betydelig “bedre” sjanser enn for å vinne i lotto. Løsningen er selvsagt å være forsiktig og “jobbe langsomt” på en måte som ikke fungerer i en verden hvor ting handler om å tjene penger. La oss si at mønsteret blir å holde på en times tid, deretter to-tre timers hvile før en ny økt. Klassisk tilfelle av “gammel mann med tendenser til gikt” som nesten alltid har vondt et eller annet sted i kroppen. Lønna jeg får hvis jeg står på ekstra mye en dag er at jeg omtrent ikke klarer å gå normalt dagen etter. Likevel er det ekstremt “fremmedkulturelt” for meg å klage og sutre over min egen skjebne. Herregud. Hvem gjør sånt? Jeg beskriver mine egne symptomer på en lidenskapsløs måte for de som har behov for å vite noe om saken – typisk bare medisinsk fagpersonale – men ingen vil noensinne finne meg i sår gråt over min egen ulykke, eller noe. Jeg er ikke sentimental. Alder fungerer nokså likt for alle, men verst for de som har brukt kroppen mye og hardt mens de var unge. Alle vet dette. Det finnes ingen nåde, bare smertestillende tabletter og en relativ evne til å være forsiktig med det man har. Kan jeg ikke bli forfatter? Det er et dustespørsmål. Jeg er allerede forfatter. Spørsmålet er om det jeg skriver er kommersielt interessant for noen. Det tviler jeg på. Ingen som skriver blogg på denne plattformen skriver like mye som meg, for et lattelig lavt antall faste lesere. Hvorfor skriver jeg likevel? Alle som noensinne har skrever “privat dagbok” vet svaret. Man får et bedre forhold til sine egne tanker når man formulerer dem ut i ord og setninger, plasserer dem i en sammenheng med andre ting, og så videre. Du vet. Disiplin. Det bør aldri undervurderes som konstruktiv kraft i et menneskeliv.
L’État c’est moi («staten, det er meg») er et sitat som Ludvig 14 av Frankrike skal ha sagt da han første gang etter kardinal Mazarins død i 1661 besøkte parlamentet. Uttrykket stammer neppe fra Ludvig 14, men det er blitt et symbol for det kongelige eneveldet.
(Store norske leksikon)
Den franske solkongen deler forsåvidt pallplass med Napoleon når det kommer til verdensmesterskapet i stort ego med fransk som hovedspråk. Det var jo aldri noen tvil om “hvem” staten var under Napoleon. Ikke engang hos ham selv. Han var like overbevist om sin “oppgave” som Jeanne d’Arc. Før man avskriver Ludvig som egoman bør man imidlertid lese seg opp på historien om Frankrike og kardinalene Richelieu og Mazarin. Det angivelige sitatet står jo i en kontekst. Hvis man tar det ut derfra og presenterer det som en avsluttet påstand i seg selv låter det helt annerledes.
Poenget her og nå er uansett at det er et problem av aller verste kaliber når det virker naturlig å peke på en spesifikk person hvis noen spør hvem staten er. Du vet. Sånn som i Russland nå for tiden. Hva skal man kalle Putin? Uten tvil den mektigste statslederen der siden Stalin, men uten Stalins menneskelige varme og sympatiske vesen. Sånn sett ligner Stalin mer på Donald Trump. En usedvanlig usannsynlig person i en slik posisjon. Stalin kom jo fra en kriminell bakgrunn, han var ikke intellektuell sånn som resten av kretsen rundt Lenin. Derfor hadde han atferden til en typisk gangsterlord, inkludert den populistiske appellen som gjør at Pablo Escobar den dag i dag er folkehelt i Colombia, til tross for at de knapt har hatt noen verre morder og ødelegger av verdier i dette plagede landet.
Hovedpoenget med demokrati er ikke positivt. Det handler om å stanse enkeltpersoner fra å etablere seg i posisjoner av makt og innflytelse til en sånn grad at det påvirker hele resten av samfunnet. Altså, essensielt sett, en regel om “ingen Napoleon”. Alle med slike personlighetstrekk må ekskluderes fra politikken. Vi kan ikke ha noen “staten det er meg” type individ i noen som helst slags form for maktposisjon, ikke engang i det private næringslivet. Uansett hva man må gjøre for å oppnå resultatet: Store egoer må dempes. Hvis de er intelligente gjør de det selv. Hvis ikke må noen andre gjøre det for dem — eller mot dem hvis du er av den paranoide typen. Dette er en forutsetning for at menneskeheten i det hele tatt skal kunne eksistere. Vi kan ikke ha noen tyranniske opplegg. Alle skjønner dette, i den grad de overhodet har evnen til å tenke selvstendig. Vi kan heller ikke ha noe pissprat om at fellesskapets interesse av å stanse tyranner og dempe store egoer i seg selv representerer en form for tyranni. Hva er vi? Fjortiser?
Uansett på hvilken måte man er involvert i statens daglige drift så er dette først og fremst en jobb. Ikke noen “posisjon” som gir deg gullstjerne i boka på den sosiale arena — selv om det på mange måter også er dette. En regjeringspolitiker blir jo automatisk en kjendis. Alt de sier og gjør – særlig tabbene – vil bli studert, analysert og inkorporert i den daglige samfunnsdebatten. Det er her ytringsfrihet kommer inn i bildet. Et tyrannisk system har ikke råd til noen kritikk, mens et demokratisk opplegg lever av det. Selvsagt er det ikke alltid – eller noen gang, forsåvidt – vakkert, men det er ikke desto mindre nødvendig. Hakkes den som hakkes bør. Hvis du driter deg ut må du aldri tro at det er der ting slutter. Det er mer realistisk å tenke at det er der ting begynner. Du vet. Ditt nye liv. Ikke be om oppmerksomhet hvis du ikke tåler alle former for oppmerksomhet. Er det virkelig nødvendig å si sånt? Herregud. Realisme er en truet form for tradisjonshåndverk. Det er ikke populært. Plastkopiene fra Hong Kong er jo en fullgod erstatning for alle praktiske formål, som dessuten koster mindre og er ikke på langt nær like arbeidssomme. Hvem bryr seg om etikk i dagens marked?
Noen ganger er jeg veldig fæl mot mine angivelige bloggerkolleger. Og hva så? Jeg har vært kjent for dette like lenge som internettet har eksistert — og før nettet kom, like lenge som jeg har eksistert. Saken er at jeg har nulltoleranse for snusk, fusk og sluskeri. Det finnes ikke noe sånt som en god løgn. Ikke engang de man forteller barna for å trøste dem er gode, bare nødvendige der og da på grunn av husfreden og det ene med det andre, men når man ikke er belemret med slike hensyn finnes det ingen grunn til at man ikke skal praktisere klar tale og sannferdighet. Men hva betyr dette i praksis? Mesteparten av alle usannheter folk sprer handler jo om “misforståelser”. Jeg skjønner dette. Det er nettopp derfor jeg alltid forfekter kritisk tenkning som den mest sosialt anvendbare menneskelige egenskap. Ikke fordi det vil gjøre deg populær, men fordi det vil gjøre deg mer realitetsorientert. Mer “tilstede i verden” om du vil. Hva tenker vi typisk at folks ord og løfter er verd i dagens virkelighet? De fleste forventer sannsynligvis ganske lite — og ting har ikke blitt bedre siden nettet kom. Folk forventer ikke engang noe av seg selv. Har du hørt om “nyttårsløfter” som ikke engang varer ut januar måned? Det er såpass alminnelig at det er et gyldig komisk poeng hvis man ikke har noe bedre å komme med. En standup komiker som er i ferd med å “miste publikum” kan alltid hente seg inn med sånne triks. Hva er et løfte verd hvis man ikke leverer? Det har etterhvert utviklet seg til å bli helt vanlig og alminnelig akseptert at et løfte i utgangspunktet ikke er verd noe som helst. Det er bare tomme ord. Ingen forventer noe. De bare ler. Alle vet dette. Alle lover hele verden men ingen leverer så mye som et sandkorn av den. Alt er bare prat nå.
En milliardær er en person med formue på en milliard valutaenheter eller mer. Begrepets betydning varierer altså kraftig avhengig av hvilken valuta det gjelder. Tidsskriftet Forbes publiserer en liste over verdens milliardærer i dollar hvert år. I 2006 var det 793 milliardærer, med en gjennomsnittlig formue på 3,3 milliarder dollar og en samlet formue på 2,6 billioner. Antallet dollarmilliardærer i verden mer enn tredoblet seg på 15 år, til 2755 i 2021. 86 % var rikere enn året før, og 660 personer kom til listen fra året før, ifølge Forbes.
Da jeg var i butikken så jeg en reklame og reagerte på korrekt vis: Jeg kjøpte produktet, som i dette tilfelle dreier seg om et lodd i pengespillet “EUROJACKPOT” hvor premien trekkes i morgen (fredag) og toppgevinsten er en milliard. Det er svært lav sannsynlighet for at man vinner så mye som en tier i dette spillet, langt mindre en toppremie, men noen vinner stadig vekk noe, og siden “alle monner drar” sier jeg ikke nei takk til en av de lave premiene. Imidlertid er jeg usikker på hvordan man forholder seg til beløpet èn milliard. Hva skal man med så mye penger? Jeg ser for meg at jeg sikkert ville svidd av kanskje fem millioner umiddelbart på oppgradering av bolig, kjøretøy og det ene med det andre, men dette lager ikke engang en bulk i den bastante blokken som er en milliard. Går det an å bruke opp så mye penger? Noen ville sikkert fått det til men jeg er usikker på om jeg er rette mann for jobben. Jeg er jo en ganske sparsommelig type. Du vet. En sånn som ofte bygger opp ukesmenyen rundt hva de enn har i tilbudsdisken akkurat da.
Hvor mye koster Norges dyreste bolig? På finn.no har de et utvalg villaer fra drøyt hundre millioner og nedover, men jeg ser ikke noe jeg engang ville vurdert seriøst å bebo før flere sider ut, nede på tyve millioner — og selv det er stygt som faen. Det beste ville sannsynligvis vært å kjøpe en gammel – og svært nedlagt – industribygning som i sin tid ble henlagt der på stedet på grunn av lokal vannkraft, men som har stått til forfall siden på 60-tallet eller deromkring. Det bør finnes en del sånt. Et prosjekt som ville kostet perverst mye penger kunne vært å pusse opp noen gamle ruiner slik sett til et hypermoderne anlegg for “varierte kulturformål” langt uti det ville — men problemet er bare at noe sånt ville kanskje blitt så populært at det begynte å gi avkastning ganske raskt, så man får ikke egentlig “brukt opp” noen penger, man har bare skapt en ny form for verdi. Det er i grunnen vanskelig å kverke en milliard etter “forbruksmetoden” når man tenker over saken. Det meste man kan gjøre med så store beløp vil på en eller annen måte “lønne seg”, i det minste indirekte. Prøv selv. Lave beløp er enkelt å kaste bort men de virkelig store er vanskelig å bli kvitt — med mindre man bare gir bort alt sammen. Alle typer økonomiske aktiviteter som skaper litt bølger – og alt man gjør med en milliard kommer til å skape bølger i Norge – vil jo bare tiltrekke seg alle andre med den typen penger som gjør at de lurer på hvor de skal plassere dem, fulle av nysgjerrighet rundt om “dette som foregår” kanskje er noe for dem også.
Saken er at de fleste som havner på listen over “milliardærer” i Norge har ikke dette som tilgjengelige penger. Verdiene står i noe som er lagt opp slik at man kan ikke bare trekke ut store beløp uten å skape bølger. Eller for å si det på en annen måte: De har kanskje stor kapital, men ikke nødvendigvis mye kontanter. Det ville sannsynligvis devaluere alt på en ganske katastrofal måte hvis noen som står oppført i ligningsboka som milliardær prøvde å trekke ut en likvid milliard fra porteføljen sin. Sånt blir lagt merke til av mange forskjellige typer, på mange forskjellige nivåer. I utgangspunktet er det ingen som har så mye penger som de bare kan “bruke opp” bortsett fra de som eventuelt vinner dem i et pengespill, og selv de vil umiddelbart “møte veggen” hvis de kaster seg ut i en orgie av luksus og hemningsløst forbruk. Jeg mener, hvor kan man dra for å bruke opp en milliard på en diskrèt måte? Folk vil uansett legge merke til at det er noe som foregår og prøve å kaste seg på karusellen på ulikt vis. Hvor mange ekteskapstilbud vil man for eksempel få i dagene etter at man bekjentgjør offentlig at man har vunnet en milliard i pengespill? Herregud. Og vi har ikke engang begynt på bunken over alle de genuint verdig trengende som vil henvende seg med forespørsel om hjelp og støtte til prosjektet sitt. Sånt må påregnes. Verden er full av både lidelse og samaritanere. Selv avskyr jeg imidlertid konseptet “veldedighet” så hvis jeg vinner en milliard og bestemmer meg for å gi den bort vil jeg kontakte Finansdepartementet. Der er det ingen som får skjelven av sånne beløp. Tvert imot. De trenger pengene. Det er jo dyrt å drifte en stat.
Epikur beskriver lysten som det vellykkede livs selve prinsipp. Denne lyst betegner han som befrielsen fra enhver ulyst. Men han ser ikke på lysten som målet – målet er frigjørelsen fra lidelse. Dermed dreier den epikureiske lykkesfilosofi seg om å være fri fra all uro (ataraxi) og smerte (aponetos), og dermed oppnå lykken. Dette forstås imidlertid ikke som den grenseløse nytelse av de verdslige goder, men som en konsentrasjon om de virkelig nødvendige behov. Blant dem regner Epikur også vennskapet.
Persondyrkelse er noe ubegripelig for meg. Eller rettere sagt, jeg kan observere det, klassifisere det, forholde meg til de som driver med det, og så videre, men jeg kan ikke forstå det. Det fremstår som en slags sykdom i mine øyne. Kanskje noen slags informasjonsteknisk ekvivalent til en bakterieinfeksjon? Eventuelt kan det betraktes som et syndrom, det vil si en patologisk tilstand som – ennå – ikke er strukturert og distingvert nok til å telle som en egen sykdom. Diagnostiske kriterier og distinksjoner har ikke blitt utarbeidet, men “tilstanden” er likevel godt kjent blant medisinsk fagpersonale. Det er uansett slik at mennesker noen ganger opparbeider “avstandsforelskelse” til popstjerner, filmskuespillere og denslags, til og med politikere noen ganger, og etablerer kult rundt denne personen gjennom å for eksempel henge opp “ikoner” (plakater og fotos), omgi seg med “relikvier” (merch og produkter de selger), og så videre. Opplegget er parareligiøst og betinger en viss grad av umenneskeliggjøring av objektet for dyrkelsen. Du vet. Gi dem guddommelig status. En form for respekt, eller aktelse, som går langt hinsides hva noe menneske strengt tatt fortjener.
Dette var en tidlig oppdagelse. Lenge før jeg begynte på ungdomsskolen la jeg merke til at folk hadde et litt urealistisk forhold til visse “spesielle personer” som for eksempel kongefamilien. Hva er greia? Jeg forsto det bare ikke. Jeg forstår det fortsatt ikke. På en måte er det komisk. På en annen måte er det skremmende. Vi er jo bare aper som fantaserer. Vi er ikke “laget i Guds bilde” eller noe sånt. Dette er en mildt sagt urimelig påstand. Ikke desto mindre er det en ganske alminnelig holdning, selv blant sånne som kaller seg ateister. Mennesker er spesielle, hevder de. Jeg klarer ikke å se det heller. Det er bare ikke mulig for meg. Spesiell hvordan da? Det gir ingen mening. Senere i livet har jeg begynt å tenke på fenomenet persondyrkelse som narcissisme via stedfortreder. De klarer ikke å danne noen plattform for dyrkelse av sitt eget ego, så de overfører disse energiene til noen de oppfatter som “verdig”. En helt. En stjerne. Et overmenneske. Noen utvikler seksuelle fetisjer rundt opplegget, men for de fleste ser det ut til å være noe transcendentalt. Det gir dem et kick i den religiøse regionen — i den forstand at de finner den ettertraktede extasis i denne virksomheten. La oss si det er en postorgasmisk lykkefølelse, men uten noen forutgående orgasme, i likhet med mer konvensjonell religiøs henrykkelse. Uansett, dette er ikke i seg selv poenget her og nå, bare et innledende argument.
Det operative ordet her er umenneskeliggjøring. Klarer man det i positiv forstand så klarer man det også på den andre siden av medaljen. Poenget er at man etablerer varians i menneskesynet sitt. Du vet. Sosial relativisme. En rangordning hvor man plasserer seg selv i midten et sted, med godt rom for både bedre og dårligere. Selv klarer jeg ikke å se noen kvalitativ forskjell mellom for eksempel kronprinsen og en sprøytenarkoman “gateperson”. Deres posisjon i samfunnet er selvsagt omtrent så ulik som den kan få blitt, men i den endelige analyse er de begge bare mennesker. Den ene fortjener ikke “bedre behandling” og mer respekt enn den andre. Ihvertfall ikke på noe annet grunnlag enn sin egen orden og oppførsel, eller altså det saklige om du vil. Jeg er nokså sikker på at kronprinsen tenker omtrent det samme som meg, men jeg er mindre sikker på gatefolket. De har kanskje noen urealistiske fantasier om “personkvaliteter” som går på helt andre ting enn hva folk rent faktisk gjør, eller i praksis “psykiatriske problemer”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som går rundt med dunkle idèer om at de er “bedre” enn visse mennesker, men “dårligere” enn andre. Det virker som om dette er regelen mer enn unntaket. Hva vil det si at noen er verdiløs? Det er vanskelig å svare på. Noen tenker dette om seg selv. Andre tenker det om diverse kategorier de har stelt i stand i sitt eget hode. Ingen av dem har rett. Det er bare en drøm. Virkeligheten virker på en helt annen måte. Naturen har ingen favoritter.
Genforskere som har matematisert litt rundt saken hevder at menneskehetens genetiske varians totalt sett tilsvarer en grunnpopulasjon på maksimalt 75.000 unike individer, men sannsynligvis mer i retning av 40.000. Resten av oss er mer å regne som kopier. I praksis betyr det at vi befolker en allerede godt brukt form. Vi har ingen unike egenskaper. Den genetiske varians som finnes innenfor arten kretser rundt et fåtall “senterpunkter”. La den som har forstand regne ut det statistiske forholdstallet mellom førti tusen og åtte milliarder for å komme frem til hvor sannsynlig det er at man noen gang i dette livet vil møte noen som er genuint “annerledes” enn seg selv. Varians i livsomstendigheter vil selvsagt danne varians i personpsykologi, men dette er overfladisk. Virkeligheten handler om genetisk likhet og ulikhet. Vi har forsåvidt visst lenge hva genetisk drift betyr i praksis; altså at innavl medfører tiltagende defekter i de neste generasjonene, men vi har ikke hatt noe mål for hva som rent mekanisk foregår før vi ble i stand til å lese de genetiske hieroglyfene. Først nå nylig har de begynt å tenke annerledes om neandertalernes genetikk. Hvor mye arvet de fra tidlig homo sapiens? Det har til nå vært antatt at disse var unike menneskeraser. (Vi kan jo strengt tatt ikke snakke om arter når det forekommer hyppig kryssformering mellom dem.) Men neandertalere er bare èn prosent genetisk annerledes enn homo sapiens, og i tillegg har alle europèere og asiater typisk to prosent neandertal (og/eller denisovar) i seg. Bare afrikanere er av “ren rase” slik sett. Resten av menneskeheten har tuklet med kjemisettet. Dette kan måles og tidfestes. Det har vært en lang rekke “hendelser” av slik kryssformering, slik at de delene av arvestoff fra neandertalere folk bærer på er ikke de samme delene hos alle. Alle vet dette. Nytf er imidlertid at de har begynt å tenke andre veien også.
Det berømte “genet for språk” – FOXP2 – har en genetisk nøkkelfunksjon som medfører en slags biologisk betinget afasi hos individer med defekter i denne posisjonen. Språk er rett og slett noe konseptuelt ubegripelig for dem. Bortsett fra dette fungerer de som normalt. Poenget er at de finner FOXP2 hos noen neandertalere, men ikke hos andre. Det antas nå at dette handler om tidligere kryssformering med homo sapiens hos denne genetiske linjen, men det er vanskelig å si noe mer om hva dette “betyr” i forhold til neandertalernes sosiologi. Vi tenker vanligvis at de forekom i små grupper – fra tredve til hundre individer, ofte sannsynligvis enda færre – som levde en omstreifende tilværelse frem til de forsvant som egen kategori for omtrent tredve tusen år siden. Det sies at den siste neandertaler døde på Gibraltar. Denne påstanden inneholder kanskje litt vel mye Wagnersk dramatikk, når vi ser på hva klippen senere har representert på symbolplanet, men okay. Det er jo også en romantisk tanke. Du vet. Ensom skapning stirrer ut over det endeløse havet og lurer på hva meningen med alt dette skal være. Mange av oss har vært der i psykologien. Havet er jo imponerende. Brutalt, vilt og vakkert. Veldig påtrengende i sin tilstedeværelse men samtidig uforklarlig. Nesten som visse mennesker man har møtt. Hvilket leder meg frem til spørsmålet om evnen til “persondyrkelse” er noe genetisk. Ikke så mye betinget egenskap som i en normal kontekst av evolusjon betraktes som “artstilpasning” men resultatet av genetisk drift, altså “innavl” i en rent teknisk forstand, men forekomsten er tilfeldig. Variansen hos menneskelige individer er jo som tidligere nevnt ganske liten målt i forhold til hvor mange det er av oss. Tilsynelatende “genetisk slektskap” kan bare handle om at terningene har landet slik helt tilfeldig. De deler ikke bare èn felles stamfar, men mange hundre av dem som hver har brakt et fragment av genetisk likhet til miksen. Altså ren statistisk sannsynlighetsmekanikk.
Er individer som henfaller til persondyrkelse også mer sensitive i forhold til forelskelse, sjalusi og så videre? Det kan jo ses på som en biologisk nyttig egenskap, i en kontekst hvor overlevelse handler mye om at man “holder sammen” til tross for at dette ikke er “lønnsomt” på kort sikt. De sentimentale har en tendens til å bruke ordet psykopat om de som ikke er like sentimentale som dem selv. Dette er naturligvis bare en hersketeknikk. Det finnes i virkeligheten ingen generell standard for hva som er “korrekt” innenfor den menneskelige form. Alle varianter kan, vil og må forekomme, så langt menneskehetens samlede genetiske register tillater. Så langt jeg kan se er prisen for at man evner å hengi seg så sterkt i forhold til et annet menneske – på et realistisk eller fantasibasert grunnlag – at man også bærer på evnen til hat og forakt for “visse grupper” som trigger dem så å si på den motsatte måten av forelskelse. Dette kan også handle om relativ realisme – som for eksempel når en kvinne som har erfart voldtekt senere danner meninger om “alle menn” – eller det kan være rent fantasibasert, som når noen danner meninger om “jøder” (eller andre upopulære grupper). I begge tilfeller er det lite realitetsorientert, men – særlig det sistnevnte – begge kan medføre irrasjonell atferd overfor individer de opplever som “medlemmer av den truende gruppen”. Dette er atferdsmønsteret som typisk kjennetegner en fobi. Eller et angstkompleks om du vil. En voldtatt kvinne kan for eksempel senere utmerket godt forstå – på et rent intellektuelt grunnlag – at bare et forsvinnende fåtall av “alle menn” vil noensinne forgripe seg mot noen annen, men ikke desto mindre kan hun oppleve det som ubehagelig å være alene i et rom sammen med en mann. Det kan jo skje noe. Det er usannsynlig, men mer sannsynlig enn umulig. Dette må man bare akseptere når man forholder seg til en pasient med en eller flere fobier: De bruker en helt annen sannsynlighetsmatematikk i beslutningsgrunnlaget sitt.
En nokså kjent kristen bønn inneholder formuleringen “frels oss fra fristelse”. Egentlig en typisk buddhistisk tanke, hvor systemet forutsetter at begjær medfører lidelse — og begjærets årsak ligger dels i karma, dels i maya. Det første betyr summen av alle dine valg gjennom livet. Det andre betyr illusjon. Altså har man ikke særlig mye å gå på når man skal legge opp sin strategi for hva man enn har igjen av fortsatt liv, men sånn er reglene. De kristne henvender seg til Gud og ber om frihet fra begjær — eller “fristelse” som de kaller det. Buddhistene mediterer, studerer og praktiserer diverse former for kunst og annen disiplin. Idèen er imidlertid den samme. De ønsker mer og/eller bedre kontroll over ting. Det gjør imidlertid ikke epikurèerne, som nevnes i ingressen. (Wikipedia-sitatet.) De skjønner at kontroll i beste fall bare er en annen form for illusjon, eller for å si det på en bedre måte: Man har den grad av kontroll man har hvis man er fanget i et elvestryk. Det går an å styre til en viss grad, sørge for at man har bena først hvis man treffer en stein, og så videre, men man kan ikke bare på magisk vis ønske seg ut av vanskelighetene sine. Man er fanget i stryket enten man oppfører seg behersket eller ikke. Det epikurèiske handler med andre ord om et fattet forhold til sin egen skjebne. Alle som en gang har blitt født må også en gang dø. Dette oppsummerer tilværelsens rammebetingelser. Siden blir det et spørsmål om hvordan vi skal disponere den levetiden vi tross alt har. Hva er klokt? Som alle ser, i grunnen ikke et særlig originalt spørsmål. Så å si alle stiller seg selv dette spørsmålet hver eneste dag, av ulike årsaker. Likevel er det et gyldig tema. Hva er klokt? Og hvordan bedømmer man dette? Alle har standarder, men ikke alle standarder fungerer like bra.
Det forrige jeg skrev inneholdt en nevnelse av det psykologiske begrepsparet Eros og Thanatos. Begge betyr “lyst” men de har helt forskjellig fokus. Det ene betyr lysten til å leve. Det andre betyr lysten til å ikke dø. I praksis tilsynelatende det samme, så langt som normal atferd angår, men de vil oppføre seg ulikt i ekstreme situasjoner. Det handler jo om to helt forskjellige forhold til døden. Jeg overlater til leseren å fantasere videre på egen hånd om hva dette “betyr” – om noe – i forhold til sitt eget liv, men selv har jeg oppfattet meg som epikurèer mesteparten av all min tid her på jorda, og ser ikke for meg at dette vil opphøre før livet slutter. Det er forsåvidt en positivistisk innstilling, i den forstand at man bryr seg mer om hva man kan gjøre enn hva man ikke kan, og jobber ut ifra dette, men epikurèere er ikke typisk glade mennesker som lever sorgløst med “piker, vin og sang” for det er det jo ingen grunn til. Denne verden er et forferdelig sted, enten folk har evnen til å se dette eller ikke. Så hva kan man gjøre? Det epikurèiske svaret er at man skal gjøre det man har lyst til å gjøre, men bare i den grad man forstår hvorfor man har slik lyst. Hvis ikke handler man jo på vegne av noen eller noe annet. En person som ikke vet hva de vil, eller hvorfor de vil noe i det hele tatt, er strengt tatt ikke noen fri person. Jeg mener, hva fanden skal man med “frihet fra firstelse”? Det oppnår man sannsynligvis enklest med en passende dose Valium, men det man virkelig behøver er kunnskap om selve fristelsens natur. Hvorfor ønsker jeg dette?Alle filosofiske tradisjoner forlanger at man skal “kjenne seg selv” — enten vi snakker om akademikere, platonikere, stoikere, kynikere, epikurèere, eller hva som helst annet som noen kan komme på. De er jo tildels svært forskjellige i stil og ytring, men de har det samme inngangskravet. Først må man gjøre hva enn slags arbeid som må til for å danne en klar forståelse av hvem og hva man er i sin grunnleggende natur. Siden kan vi snakke om filosofi. Ting har en rekkefølge.
