Don Quijote, også kalt «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», er helten i Cervantes’ berømte roman El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha (1605 og 1615). Navnet brukes også om en person full av overspente idealer om rett, ære, plikt og så videre, blind for virkeligheten og som betraktes som en latterlig person fordi han søker å utføre hva folk anser for umulig og urimelig.
(Store norske leksikon)
Adjektivet skrves vanligvis som quixotisk – det uttales kvikksåtisk – og det er litt problematisk å snakke om “spansk” i Spania, fordi folk mener vanligvis kastiljansk, bare ett av mange språk som er i daglig bruk der, som imidlertid betraktes som uproblematisk når det er utlendinger som gjør det. Det er tvert imot veldig positivt når turister – som spanjoler ofte er veldig kyniske i forhold til – har tatt seg bryet med å lære litt “spansk”. Det er en bra start. Imidlertid er det litt feilaktig når det store norske leksikonet kaller Quixote “en eldre spansk skrivemåte” – til fordel for Quijote – for rettskrivningsnormen de forholder seg til ble fastsatt av Franco, som er en mildt sagt omstridt skikkelse i spansk historie. Glem ikke at Spania hadde et fascistdiktatur i førti år. Sånt setter spor etter seg. Uansett ferdes oppmerksomheten min i trakter hvor steder heter sånne ting som Xinzo og Xunqueira. og bokstaven X typisk uttales som “ch” i for eksempel navnet Che. En spansk venninne av meg heter for eksempel Ximena. Chimena. Det skal ikke være noen K-lyd inni der.
Problemet med å snakke om fascisme, nazisme og denslags som om det er avrundede politiske bevegelser med en klart definert ideologi, et program for fremdrift i sitt politiske arbeid, og så videre, er at de er jo ikke dette. Hele opplegget er en bløff. En vrangforestilling. Grunnholdningen er typisk at “først må vi komme til makten så får vi se” og saksmaterialet deres handler typisk mer om mentale ting enn om pragmatisk økonomi og normalt kjedelig saksarbeid. De tilbyr frelse, om du vil, ikke bare “mer av det samme”. Som for eksempel i Norge, hvor den lokale nazibevegelsen lover “fremskritt” allerede i selve partinavnet. Du vet. Det er en slags tenåringsgreie. Også kalt “ungdommelig energi” og vilje til nyskaping av virksomhet, infrastruktur, arbeidsplasser, “effektivitet” og det ene med det andre. Selvsagt fungerer det ikke sånn i praksis. Alt det der er bare salgstriks og propaganda designet for å trekke til seg velgere, ofte sånne som er drit lei av “det vanlige drøvet” slik at de beveger seg i retning av desperasjon med nevrosen sin. Det finnes ingen mirakler i politikken, ihvertfall ikke noe mer enn hva man kan forvente å finne på en normal byggeplass hvor noen holder på og sette opp et hus. Det finnes ingen fantastiske nye måter å gjøre sånt på. Jobben må skje på en ganske spesifikk måte for at det skal bli hus av det til slutt, enten man føler seg “personlig bekvem” med laser og tommestokk eller ikke.
Hvor nyttig det er å sammenligne Norge med Storbritannia kommer mest an på hva det er vi måler. Kulturelt sett er det ganske ulike land, men pengepolitikken har i begge tilfeller fulgt “judotrikset” til den amerikanske sentralbanksjefen den gangen, Alan Greenspan, som vi teoretisk kan karakterisere som en ikke-keynesiansk metode for å jobbe frem vekst i en underskuddsøkonomi; og svaret er selvsagt billig kreditt, eller “gratis penger” som noen også kaller det, i form av svært lave utlånsrenter sett opp imot hva situasjonen var sent på 80-tallet, da denne pengepolitikken ble innført. Vi har i løpet av perioden observert en fenomenal vekst i boligprisene, enten vi snakker eie eller leie. Antallet milliardærer i verden har doblet seg opptil flere ganger. Imidlertid har det ikke gått så bra med det såkalte folket, som er de alle nazibevegelser henvender seg til. Folket – i betydningen godt over halvparten av velgergrunnlaget – har blitt fattigere, mer stressa og mindre trygge i hvordan de generelt sett føler seg i verden. Dette er en åpenbar selvfølgelighet. Hvor tror du de rike får alle pengene sine fra? Her er et hint: Det handler ikke om “eget arbeid”. Greia er lagt opp sånn at de mange må jobbe mer og hardere for at de rike skal bli enda rikere nå i dag enn for eksempel på 60-tallet. Det er en samlebåndsmekanikk som i store trekk går under navnet nyliberalisme, eller “det selvregulerende markedet” om du vil. I sin essens er teorien bak det hele dypt mystisk, i den forstand at de betrakter prising av varer og tjenester som den mest fundamentale av all menneskelig virksomhet. Men prissetting er som alle vet en svært behovsregulert øvelse — og “behov” er noe relativt. Han som er forvillet i ørkenen har et annet behovsforhold til begrepet vann enn han som er i ferd med å drukne fordi båten hans har veltet midt utpå Mjøsa. Hva behøver folk i det hele tatt?
Jeg vet verken når eller hvorfor noen eventuelt vil si nei takk til flere penger. Hvem er i så fall de og hva er det som foregår med dem? Selvsagt er det mange som velger en livsstil som er “billig i drift” – jeg er jo selv en av disse – men vi kommer ikke utenom at folk behøver et visst minimum av livsnødvendigheter for å fungere. En slags laveste realistiske standard i forhold til bolig, kosthold og så videre som vi ofte kaller “fattigdomsgrensen”. Den fastsettes i hovedsak basert på hva som er de lokale variasjonene, ikke hva som gjelder internasjonalt, slik at en “fattig” person etter norske mål godt kan fremstå som temmelig bra bemidlet i øynene til de som er fattige for eksempel i India, Brasil eller Nigeria. Ikke desto mindre er det stressende på en fundamental måte å befinne seg i en “vaklende og/eller anstrengt økonomisk situasjon” som det normale i hverdagen. Man mister på en måte all sympati med og medfølelse overfor “de rikes problemer” som for eksempel at de må betale formuesskatt og det ene med det andre. Det skulle da bare mangle. Igjen: Hvor har de fått alle pengene sine fra? Ikke svar “enten arv eller eget arbeid” fordi da fortjener du bare et ballespark. Herregud. Rik kan man bare bli – og forbli – hvis man lykkes med å skape et opplegg for privat skattlegging. For eksempel at folk hver måned betaler et visst beløp for “abonnement” på den ene eller andre greia, la oss si en nettbasert strømmetjeneste. Eller at de hver dag kjøper noe du lager eller dyrker på et industrielt nivå. Du vet. Coca-Cola og den typen ting. Nå vender vi tilbake til konseptet med “prissetting” — som selvsagt forutsetter et visst forhold til “eiendom”. Hva som går an å selge henger jo mye på hva som går an å eie. Egen bolig er for de aller fleste det aller største i så måte.
Et nyord som har kommet med nettet er betalingsmur. Eller inngangsprisen til en greie. Hva må du betale for å komme deg inn? Vi nevnte eksempelet strømmetjenester på nett. Jeg vet ikke hva alt koster som folk har på telefonen sin, men jeg innbiller meg at det sannsynligvis er “noen hundre her og noen hundre der” som gjelder for de fleste. Ikke noe stordyrt men mange små “pengelekkasjer” som blir ganske mye penger totalt sett over hele året. Her i Norge har vi valgt å gå for helsetjenester som er “gratis” i den forstand at folk får stort sett det de behøver – uten å sette seg i gjeld fordi opplegget er privat og de priser alle ting, slik at “klapp på hodet, stykkpris fem hundre kroner, atten ganger” er noe folk typisk ser som “itemiserte” salgsobjekter på fakturaen – i motsetning til for eksempel den “amerikanske” modellen som handler om at privateide forsikringsselskaper gjør alt de kan for å sope inn profitt, uavhengig av etikk og denslags venstrevridd føleri. Dette handler om penger. Amerikanerne er med andre ord vant til betalingsmur foran helsetilbudet, som i hovedsak arter seg som at slik og slik behandling dekkes, men man har selv lite man skulle ha sagt. Alt handler om hva slags forsikring man har. De gode er selvsagt dyre. Nederst på stigen finner vi “veldedighet” av den typen som de ytende kan skrive av på skatten. Det amerikanske opplegget er korrupt på en måte vi knapt kan forestille oss fra en typisk norsk synsvinkel. Hva slags miljø – på et stort samfunnsnivå – skaper man når det er lagt opp til at alle som ser på deg sannsynligvis er folk som vurderer på hvilken måte de kan utnytte deg? Foreløpig er den politiske viljen i Norge lagt opp rundt at ingen skal ha lov til å tjene penger på andre folks nød, men ting danser på grensen noen ganger.
Det er åpenbart et fundamentalt statsproblem dersom det eksisterer en stor “underklasse” i et land som har råd til å betale seg ut av denslags affærer — altså alt som kommer med det å ha en stor andel av befolkningen som er lavt priviligert og dårlig utdannet, og som har helt andre regler og koder for hvordan man forholder seg til kriminalitet, rus, mentale problemer og den typen ting. Hvorfor er Norge så politisk stabilt? Først og fremst fordi vi ikke er idioter. Oljen har egentlig ikke noe med saken å gjøre. Det handler mer om å anerkjenne hvordan menneskenaturen fungerer. Det er på alle måter billigere – hvis man likevel har pengene – å betale seg ut av sosiale problemer på et tidlig tidspunkt heller enn å betale for å rydde opp i konsekvensene av sosial nød og elendighet “after the fact”. Alle vet at jo tidligere man tar tak i et problem, jo enklere er det å jobbe frem en praktisk fungerende løsning. Dette handler ikke om å være snill, å “bry seg om” eller noe av alt det andre sentimentale våset folk omgir seg med lik en overveldende stank av billig parfyme, men om å velge det mest bekvemme blant et sett med ubekvemme alternativer. Det er rett og slett billigere å drifte en typisk velferdsstat enn en typisk nattvekterstat, men ikke på en måte som umiddelbart lar seg uttrykke som “prissetting”. Hva koster sosial nød? Det er svært vanskelig å beregne alle “ringer i vannet” type effekter dette har, men det finnes i det minste solid statistisk belegg for å hevde at de “egalitære” samfunnstypene – med liten observerbar variasjon mellom toppen og bunnen i den økonomiske bøtta – er også de mest politisk stabile. Hvem ønsker seg et samfunn som det amerikanske? Ikke engang amerikanerne, viser det seg til stadighet. Hvorfor har de det likevel? Fordi de ikke vet sitt eget beste. De tror på politiske miralelmakere og trollmenn, ikke på ingeniører, økonomer og medisinsk fagpersonale. Og hva skjer da? Man behøver ikke være noen slags føkkings Nostradamus for å spå om utfallet.
At beviset ligger i puddingen er et utsagn som gir liten mening på norsk, eller engang på engelsk. Ved et tidspunkt i det som kalles “den første modernistiske romanen” – Don Quixote – sies det at “beviset for puddingen ligger i å spise den”, altså det samme som jeg sier til enhver tid: Det hjelper ikke hva annet som er bra hvis maten ikke smaker bra. Porselen, fint sølvtøy, krystallglass eller hva har du. Det ligger noe dypt evneveikt i det å spise McDonalds-mat på gulltallerken, men omtrent der har du en bestemt type amerikanere. De er dypt og fundamentalt nihilistiske, slik Nietzsche definerte begrepet, altså som en slags “gudløshet”. Alt de har er viljen til å tjene penger. En form for sult som ligner mer på det vi kaller narkomani enn på noen normalt menneskelig livsstil. Hvordan skal man forholde seg til sånne typer? Det komiske er at det er først og fremst en fornærmelse mot fascistene å kalle den innkommende presidenten i USA for en fascist. De er ikke såpass organiserte, denne banden av intellektuelle spøkelser og zombier som venter på å komme seg i posisjon sånn at de kan starte skadeverket sitt. Folk trøster seg med at de er så talentløse at de kommer til å snuble i sine egne føtter og lande på trynet mens de driter i buksa, gråter og gud-vet-hva. Det er bare et spørsmål om tid. Som vi bemerket tidligere finnes det ingen fantastiske nye måter å bygge et hus. Det geniale har ikke noe spillerom der. Det finnes selvsagt ikke noen “effektiv” måte å drive en stat. Det er jo ikke noe firma. Staten har evig liv. Det betyr i praksis at den har en helt annerledes form for “økonomisk stoffskifte” enn all privat virksomhet, som typisk har en tendens til å kalibrere seg mot varigheten av et gjennomsnittlig menneskeliv. Hva slags planleggingshorisont jobber et aksjeselskap innenfor? De som har investert i opplegget forventer jo å se penger ganske raskt. “Om femti år” er ikke et svar man ønsker å høre når man spør når det blir avkastning av prosjektet, men for staten er femti år bare pyttsann og ingenting. De behøver ikke engang å forvente noen “avkastning” i den forstand overhodet. Statens suksess måles i befolkningens helse og velstand, ikke i om de klarer å balansere budsjettet fra år til år. Noen ganger skjer det jo ting – pandemien – som koster jævlig mye på kort sikt, men siden kommer den vanlige serien med jevne normalår tilbake.
For øyeblikket kan alle observere at den norske nazibevegelsen har med seg omtrent tredve prosent av velgerne. Det er omtrent der det pleier å makse ut, uansett hvilket land vi snakker om. Misnøyen i befolkningen når vi kan se noe sånt er selvsagt mye høyere enn bare de tredve prosent – eller en tredjedel som er den normale tommelfingerregelen – som tror på julenissen ute på høyrevingen – sannsynligvis minst dobbelt så høy – men det er nesten aldri flere enn dette som lar seg lure av det fascistiske jåsset. Når slike politiske krefter likevel noen ganger kommer til regjeringsmakt handler det om “koalisjonen av de villige” — som nesten alltid betyr de “normale” konservative, diverse religiøse særinteresser og annet rask. For eksempel er innvandring nesten alltid noe som trekker folk med svekkede sjelsevner, så dette er uten unntak god politikk for fascister. Dessuten må de ha med “noe om sex” som er tilstrekkelig juicy til at folk mister fatningen, la oss si for eksempel “transideologi” som fryktobjekt. Akkurat hvor dette med vaksiner kom inn i bildet er imidlertid vanskeligere å forstå, men mye henger sannsynligvis på den nylige pandemien. Alt dette er imidlertid bare distraksjoner. Det virkelige problemet er at alle autoritære tiltak – særlig de som frontes av noen slags “sterk mann” – er korrupte i sin essens. De kan ikke eksistere “i virkeligheten” så svaret blir selvsagt å fornekte virkeligheten, til fordel for et propagandaprosjekt. Det er rett og slett umulig at regjeringen til Donald Trump kan “gå bra” fordi dette er ikke hva opplegget er basert på. Han selv er jo en transaksjonell type, mens småtrollene rundt ham først og fremst er dypt evneveike. På mange måter er det komisk, men det er jo først og fremst farlig at man gir den typen makt til en utilregnelig person. Hva tenker du? Det er jo en vanskelig jobb å styre staten. Likevel stilles det ingen formelle krav til verken utdannelse eller erfaring, bare at de er normalt åndsfriske statsborgere, så og så gamle og den typen ting. Det er vanskeligere å komme inn i forsvaret. Mandag 8. september 2025 skal det være valg til storting og sameting i Norge. Det er veldig uklart hva som kommer til å skje når stemmene skal telles opp, men per i dag er Fremskrittpartiet Norges største parti, med god margin. Hva betyr det? De har jo alltid vært et “protestparti” som lever på folks misnøye. De har ingen hemmelige magiske triks som ingen andre har, de er bare mer liberale med hvor mye de lover til hvem. Eller de er uærlige om du vil. Vel, jeg antar at det meste de fleste kommer til å gjøre er å vente og se. Tror de på julenissen? Kanskje, kanskje ikke.
