Forfatter: apecalypso

Hva skal man gjøre når det regner? Et klassisk problem med mange løsninger. Det enkleste er å bare søke ly og vente til regnet gir seg, men hvis man er nødt til å bevege seg må man finne på noe annet. Det er her menneskets oppfinnsomhet kommer inn i bildet. Hva går an? Jeg befinner meg hjemme og må for eksempel komme meg på jobb, eller kanskje til en avtale, eller i butikken. Hva som helst. Poenget er at jeg ikke ønsker å bli våt. Hva gjør jeg? Vel, det finnes både regntøy og paraply. Jeg har midler. Bor du i byen er det mest aktuelt med paraply, men som alle vet funker det dårlig i skogen. Alt til sin bruk. Jeg har èn paraply stående i sitt paraplystativ ved utgangsdøren der jeg bor og en annen paraply i bilen, hvor jeg også har en “regnponcho” fra Biltema sammen med refleksvesten, i tilfelle nødstilfelle kombinert med ruskevær. Du vet. En ulykke kommer jo sjelden alene. Vær beredt, som speiderne visstnok sier.

Livet er fullt av bryderi og uhell. Alle vet dette. Er det ikke det ene så er det noe annet. På denne måten har de fleste rike mengder med variert “tidsfordriv”. Du slipper liksom ikke opp for ting som behøver å bli gjort. Ihvertfall er det mitt inntrykk at folk typisk mister motivasjonen lenge før de går tom for arbeid. Kanskje noen andre har lagt merke til noe annet, men for meg ser det ut som at hvor jeg enn snur meg så kan jeg observere folk som prøver “å gjøre livet enklere” enten via de samme gamle løsningene eller gjennom nye og snedige påfunn. Det virker som folk assosierer begrepet smart med ting som sparer arbeidsoppgaver, kutter i tidsforbruket, gjør produktene billigere, og den typen ting. Sånn er verden. Alle har lyst til å befinne seg på den smarte siden av det som foregår. Dette er forutsigbart. Hvis du observerer noen som har et problem og du tilbyr dem en smart løsning vil de sannsynligvis være interessert i å snakke om saken. Dette er en av de fundamentale markedskreftene. Folk vil betale for ting som forenkler livet deres.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forfengelighet er sannsynligvis knyttet til seksualdriften, som i sin tur og orden er en biologisk mekanisme det er ekstremt vanskelig å styre med viljen. Nesten alle er “svake” på dette området. Du vet. Lette å friste og forføre med komplimenter og sjarm. Ros og kos er hva folk typisk vil ha. Noen er selvsagt mer sofistikerte enn andre, slik at de krever avansert ros og kos, men det fundamentale prinsippet forblir det samme. Gi folk noe de vil ha så blir de straks mer medgjørlige. Til og med knøttsmå barn reagerer på denne måten. Ville dyr reagerer på denne måten. Jeg mener, sånn er jo biologien. Alle vet dette. Bestikkelser fungerer. Søte ord og “vennlighet” hjelper. Transaksjonsatferd finnes både hos mennesker og hos kråker. Grunnlaget for studier av markedsføring er de forutsigbare biologiske mekanismene. Psykologien kommer først senere. Under de mange påvokste løkskallene av assorterte personlighetstrekk er jo også mennesket et dyr, som er nødt til å adlyde biologiens mange påbud. Visse ting må vi ha. Imidlertid lar det seg diskutere hvordan vi vil ha dem servert. De forhandlingere foregår på psykologiske premisser; basert i sekundære idèer om “hvem vi er” og hva dette betyr for vår subjektive opplevelse av identitet, stil og preferanser. Du vet. Mønsteret av individuelle nykker.

I den frie viljens univers kan hvem som helst tro på hva som helst. Ingen kan stanse deg — før “selve virkeligheten” viser deg hva som er rett og galt. Vi kaller det idiotfeil når det ender med at man får vondt noe sted. Det er liksom litt for mye. Det skal gå an å oppdage hva som er i ferd med å skje på et tidligere stadium, slik at når ting ender i smerte og gråt har man sannsynligvis oversett en advarsel man burde ha lagt merke til. Det må tas med at jeg mener ikke bare mekanisk smertefølelse nå. Psykologien er også en del av bildet. Det er jo “vondt” hvis man for eksempel kåler til noe sånn at det blir jævlig dyrt — eller hvis et opplegg man tror på ender i ydmykelse, latterliggjøring og “tap av ansikt”. Hårsårhet er noe varierende fra individ til individ, men nesten alle har varierende grader av forfengelighet i personlighetsregisteret sitt. Folk liker ikke når det oppstår forstyrrelser i mønsteret. I verste fall kan de reagere eksplosivt og voldelig. Følelsen av å ha blitt snytt, lurt og misbrukt kan jo være vanskelig å deale med. Det er best hvis det er noen annens skyld, men likevel er de fleste ikke-psykopater belemret med en viss grad av “indre anklageadvokat” som går løs p娔selvfølelsen” når sånt skjer, særlig hvis det er snakk om noen romantiske affærer — men også når det er snakk om noe man har trodd veldig på og som har virket “smart” helt til man plutselig finner ut at dette er jo faen meg livsfarlig, eller noe sånt. Slankepiller, krem mot rynker i ansiktet, stoffer som gjør tennene hvitere og håret blankere. Det er en lang liste. Husholdningsprodukter og vaskemidler, “ugressfjerner” og magiske tekstiler. Det er ikke noe poeng å fortsette oppramsingen. Den postmoderne livsstilen er full av kommersielle produkter som appellerer til vår indre trang til å spare arbeid og forenkle livet.

Jeg tenker at vi avslutter der — med litt “religiøs tungrock” fra bandet OM.

Så, jeg identifiserer meg som en sigarettrøyker, selv om det sjelden blir mer enn to om dagen. Altså ingen fanatiker som bare må røyke støtt og stadig, mer en sånn som stikker ut på patioen og tar to-tre trekk før jeg slukker den igjen. Hva er greia? Sannsynligvis er dette alt som skal til for å få et “nikotinkick” så det har noe narkomant over seg. Preferansen er også temmelig spesifikk: Jeg røyker bare Gitanes uten filter. Altså ekte sigaretter, ikke noe nymotens fjas. Kan jeg ikke få disse så kan det være det samme. Jeg er ikke så narkoman.

Jeg begynte å røyke i året 1976. Den gangen var det Prince som var greia. Lang historie. Jeg kjenner mange som har sluttet å røyke – nå er de “totalister” – men før dette skjedde var de vesentlig mye mer narkomane med greia enn hva jeg noensinne har vært. Hvorfor er det slik? Jeg har aldri forstått sånne som får “nerver” av å ikke røyke mange timer i strekk, sånn at når de endelig får en halv sjanse så kaster de seg over den som glupske villdyr. Deres eneste måte å slutte med dette er å kutte helt, slå kontra og bli skikkelig anti. Det virker som om de ikke har noen innstillinger mellom absolutt ikke noe og “to pakker om dagen” — men når det først skal være så dramatisk så er jeg definitivt enig med dem i at ingenting er å foretrekke fremfor en narkoman uvane hinsides deres viljeskontroll.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uansett, jeg mente egentlig å snakke om noe helt annet, nemlig rockeorkesteret Motörhead. Jeg oppdaget dem i 1979, et år da de ga ut to LPer (Overkill og Bomber), og siden har jeg vært på konsert med dem sikkert minst tyve ganger, men jeg har aldri oppfattet dem som et heavy metal band. Det har ikke de selv heller — noe de har vært veldig tydelige på helt siden de startet. De identifiserte seg som “no nonsense rock’n’roll” på høyoktan og med gasspedalen i bånn, og hadde aldri særlig sansen for den mye mer dramatiske og teatrale sjangeren heavy metal. Likevel er det mange som teller dem sammen med band som Judas Priest – veldig heavy metal – og Iron Maiden, som “første generasjon” på 80-tallet, uten å ta noe hensyn til hva bandet selv mener om den saken. Dette er litt interessant. Jeg mener, hvem er det som bestemmer hva slags identitet du skal ha? Har frie individer eksklusiv selvbestemmelsesrett i slike spørsmål eller blir saken avgjort i noen slags dialog med omgivelsene og de andre folka i livet ditt?

Det er mange som driver med “reaksjonsvideoer” på YouTube og det er variabelt hvor mange klikk de får – jeg tror man typisk må ha tall i størrelsesorden hundre tusen og mer før det blir penger av det – men noen har åpenbart klart å finne en nisje i markedet, som for eksempel “sanglærer reagerer til rockevideo” og den typen ting. Hva skal man si? Jeg klikket på en sånn som tok for seg Motörhead – det skal være umlaut over O nummer to i navnet – og sangen Ace of Spades, som vel må være deres største hit gjennom alle år (den kom i 1980). Det er jo noe med en veldig borgerlig utseende dame – som også (angivelig) er sanglærer – som skal ta for seg noe sånt for første gang. Det var fristende å skrive noe i feltet for kommentarer. Du vet. Motörhead har jo gitt ut mye som er mer musikalsk spennede enn Ace of Spades. Men jeg lot være å kommentere. Som regel blir det slik. Hva er poenget med å si noe? Det er litt irriterende at “alle” snakker om Motörhead som et metallband, men ikke verre enn at jeg klarer å leve med det. Spiller det noen rolle? Det spørs vel hvor presis man ønsker å være, men det handler også om hvor definisjonsmakten ligger. Skylder vi å respektere folks eget valg av image og identitet eller kan vi bare overstyre dem og gi dem et navn som vi velger?

Det må selvsagt bli opp til Motörhead å avrunde dette.

Jeg vet ikke hvor mye flambering som foregår ute blant folk, men det er jo et viktig ledd i for eksempel tillagingen av en gastronomisk korrekt pepperstek — hvor poenget er å brenne vekk alkoholen lynhurtig mens du samtidig tilfører sausen et hint av røyksmak. At det siden ser flæsjete ut når de gjør det ved bordet er verken her eller der. Selv liker jeg ikke når de blander sammen matlaging og “showmanship” men andre kan jo ha andre oppfatninger. Det får bli deres egen sak. For mitt vedkommende er dette en ganske kontinuerlig politikk som gjelder på alle områder av livet: Jeg liker ikke når det blir introdusert et “usaklig” element i en prosess uten at dette har noe annet poeng enn å imponere de enfoldige. Det er selvsagt viktig å gjøre skikkelig arbeid, men det har ikke noe med publikum å gjøre. Jeg vil ikke se hva kokken gjør på kjøkkenet, for å si det slik, men jeg vil vite at kokken tar jobben sin dødelig alvorlig.

Moralfilosofi handler om – som jeg stadig sier – rett handling. Det har ingenting å si hva man tenker, føler og mener hvis man ikke klarer å få til rett handling. Punktum og ferdig diskutert. Det finnes ikke noe sånt som “gode mennesker” – det vil si “god vilje” og alt det fjollete jåsset der – alt som finnes (eller ikke) er handlingens kvalitet. Er dette bra arbeid? Hvis du er nødt til å bruke flere eller andre ord enn ja så er svaret nei og personen det dreier seg om er i så fall ond. Det går an å være ond på tusen forskjellige måter, men det finnes bare èn måte å være god: Rett handling. Du gjenkjenner det når du ser det. Ærlighet er bare et aspekt av saken, men det er også et nødvendig aspekt. Uærlige mennesker gjør aldri gode ting. De gjør aldri skikkelig arbeid. Uærlighet er en sjelelig sykdom som gjennomsyrer hele personen og gjør dem til en degenerert vanskapning. Et monster. Det spiller ingen rolle hva de “mener” med alle løgnene sine, problemet er jo at det ikke er rett handling. Falskhet og “skuespill” vitner om en svikefull natur. Du vet. Et foraktelig krek.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her er et interessant spørsmål: Når og hvorfor skal du tilgi folk? Dette er en konstant diskusjon i moralfilosofien, hvor det noen ganger blir en slags konkurranse om å være “moralsk korrekt” — som er en av de mest latterlige selvmotsigelsene i hele faget, ettersom det ikke spiller noen rolle fra eller til hvordan andre oppfatter deg. Hvorfor skal du underkaste deg deres dom? Det er jo umoralsk. Her vil jeg sitere Henrik Ibsen: Å leve er å krige mot trollene i hjertets og hjernens hvelv, men å dikte er å holde dommedag over seg selv. Det er – som alle vet – veldig fristende å danne en strategi som handler om å bli populær og vinne venner, men det er jo ikke sant. Det er ikke ekte. Det er sånn som politikere holder på, når de gjør seg til for å vinne stemmene til folk ved neste valg. For å bruke et engelsk ord, så er det creepy. Mitt svar på når du skal tilgi folk er aldri. Imidlertid kan du gjøre en vurdering av situasjonen og bestemme deg for å fortsette samarbeidet med noen som har gjort noe som man eventuelt skal tilgi dem for, men du har jo ikke gudekrefter heller. Det er en synd å glemme “det som har skjedd” og det er dobbelt synd å tilgi en synder. Rett handling er å kalkulere synderes svakheter og personlige upålitelighet inn i det strategiske opplegget, ikke å “tilgi dem”. Bare Gud kan tilgi — og Gud finnes ikke, så der har du hele problemet i et nøtteskall.

Bare for å bevise at jeg liker litt teknomusikk også, av og til.

Folk går rundt og hutrer i gatene her men jeg er ikke imponert. Det er jo 17 grader der ute. Du vet. Vanlig norsk sommer. Ikke desto mindre må jeg bestille fyringsolje foran vinteren, hvilket jeg nettopp gjorde via et skjema på nettet, så får vi se hva som skjer i praksis. Det er en sentralfyr med et radiatorsystem basert på sirkulerende varmtvann her i huset. Ganske gammelags opplegg etter dagens standard, men det er hva det er. Jeg er ikke sikker men jeg tipper dette huset ble bygd på 80 eller 90-tallet — om man skal dømme etter diverse synlige bygningsdetaljer og løsninger, med det forbehold at jeg kjenner jo ikke det spanske byggmarkedet, men på den annen side kan det jo ikke være så jævlig annerledes enn det norske, som jeg kjenner i noe detalj. Jeg gjetter som regel riktig på hvilket tiår byggverket er fra.

Ellers er det jo ikke særlig mye som skjer. Det er uvant å ikke “gå på jobb” men til gjengjeld er det uvant å være i et annet land også, ihvertfall i noen fastboende forstand, uten å være involvert i noen slags forretningsvirksomhet som helst. Min formelle tittel er jo dagdriver nå, men jeg har ikke helt fått grepet på denne kunsten ennå. Jeg antar det vil “gå seg til” etterhvert, men i mellomtiden blir det selvsagt å traske gatelangs og gjøre seg kjent med alle kroker og smug som finnes i denne småbyen. Eller er det en landsby? Jeg er ikke sikker på hva som er den korrekte tekniske terminologien, men det som ihvertfall er sikkert er at Villafranca del Bierzo har 3000 innbyggere og hovedruta til Camino de Santiago går rett gjennom sentrum her, sånn at det er litt i overlant mange butikker og restauranter for et såpass lite sted.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om den store verden der ute er det å si at galskapen går sin vante gang. Ingen store overraskelser, med andre ord, selv om nyhetssendingene som vanlig er fulle av “nyheter” som ikke føles nye. Det er fristende å si at karma dikterer hva som må skje i denne verden, fordi det er jo teknisk sett sant, men hvis man bruker et ord som karma havner man dessverre i dårlig selskap, med alskens fjøsnisser som ikke engang vet hva karma betyr – enda mindre hvordan det virker – men de har en slags følelse av at “man får som man fortjener” i det store bildet. Imidlertid er jo saken at de valgene man fatter vil medføre at andre alternativer som var aktuelle før man valgte det man valgte vil ha en tendens til å bortfalle, eller i det minste endre karakter, slik at “veien blir til mens du går” i denne forstand. Alle skaper sin egen skjebne, selv om de ikke forstår hva de gjør fra øyeblikk til øyeblikk, selv om det ikke føles som de har noe valg.

Vi avslutter med en klassiker fra året 1969.

Referansepunkt: NRK.no

Herforleden la jeg vagt merke til at det var noen private uoverensstemmelser mellom visse bloggere om Gore-Tex, som er en merkevare hvor de bruker evighetskjemikalier for å oppnå “magisk vanntetthet”, men det er sjelden noe poeng i å si noe. Folk bryr seg jo ikke. De skal bare ha komforten sin. Eller så ønsker de å “føle seg bra” og tilter vettet av seg hvis noen påpeker at prisen for velværet deres er miljøødeleggelser og degenererte skapninger i naturen. Du vet. Folk vil ikke ha fakta, de vil ha kos. De vil ikke ha ansvar og bevissthet, de vil ha smertefrihet. Kort sammenfattet, virkeligheten er ikke et salgbart konsept blant postmoderne mennesker. De foretrekker den drømmen hvor de selv er viktige individer og livet for det meste foregår i hodet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Artikkelen som er linket ovenfor berører så vidt problemet med PFAS og evighetskjemikalier, men den korte historien er at hvis du har Gore-Tex sko, klær eller assesorier – samt artikler fra lignende produsenter av “magisk vannavstøtende” tekstiler – så er det tryggeste du kan gjøre å levere mannskiten på et godkjent mottak for kjemisk spesialavfall. Artikkelen bruker ved en anledning en formulering som fikk meg til å le: Folk som har peiling. Herregud. Det er så dumt at man får både hikke og forstoppelse av det. Folk som har peiling holder seg på hundre meters avstand fra sånne miljøgifter. Folk som har peiling forstår at det finnes ingen magiske remedier som gjør livet enklere og mer behagelig. Hjelpemidlene er i all hovedsak kreftfremkallende, hormonforandrende, steriliserende og fordøyelsesbesværlige. Prisen for kosen er at du blir kjemisk spedalsk.

Folk tror typisk at det som dreper dem må gjøre vondt. Hvordan kan noe være farlig hvis det føles behagelig? Tja, si det. Livet er jo en pussig greie. Det går an å bli både utnyttet, snytt og lurt. Mange har opplevd sånt. Andre baserer hele sin forretningsvirksomhet på sånt — og den eneste moralkode de følger er den som sier at det er ikke straffbart. Derfor er det fritt frem for luringene å tjene penger her og nå på alle tilgjengelige måter, uansett hva den langsiktige prisen er for dem selv, andre mennesker og miljøet i generell forstand. Sånt bryr de seg ikke om, fordi de selv kommer jo til å være borte når regningen en dag kommer på bordet. De har fått sitt. La andre ta seg av konsekvensene. Overgrep mot barna har mange slags former, men den mest alminnelige er å la dem betale regningen for din egen nytelse. Sånt regnes som fullstendig normalt.

Folk som har peiling er ikke en ferdig kvalifisert formulering. Den kan tas i mange retninger, avhengig av hva eksakt de peiler seg inn mot. Fra min synsvinkel handler “peiling” om å forstå at uansett hva man ønsker å oppnå så koster det mye arbeid og bryderi — fra de enkleste filleting i hverdagen, som for eksempel matlaging og kroppsvask, til de såkalt store tingene i livet, blant annet kjærlighet, karrière og kapitaldisposisjon (herunder det å kjøpe eller bygge bolig). Hvis noe fremstår som enkelt så er det noe galt med bildet. Det foregår noe som du ennå ikke har oppdaget. Den postmoderne menneskeheten er ikke evneveik fordi det er slik ting må være, men fordi det er sånn vi ønsker at livet skal henrulle. Det handler om å unnslippe ansvar. Poenget er at uvitenhet er denne verdens lykksalighet. Det du ikke vet har du ikke vondt av, som folk sier. Kunnskap er jo ikke behagelig. Du blir ikke lykkelig av å vite hvordan verden fungerer. Salige er bare de som klarer å unndra seg ansvaret for konsekvens og sannferdighet.

Gitt dette materialets tunge natur virker en avslutning i regi av Frank Zappa som det eneste fornuftige.

Det produktet som noen ganger heter bacongull eller andre ganger – på dansk – gammeldaws fleskesvær er egentlig mer et frityrstekt avfallsprodukt enn mat i seg selv, men uansett hva man ellers måtte mene om den saken er produktet disse tingene etterligner egentlig chicharrones — en klassiker i det man kaller “det latinske kjøkkenet” som baserer seg på det vi kaller tynnribbe og som ofte selges uanstendig dritbillig i forbindelse med julefeiringa i Norge. Folk får gjøre som de vil, men spør du meg så vil jeg anbefale deg å prøve ut denne retten. For en mer detaljert oppskrift, vennligst søk på nettet – det kan gjøres på mange forskjellige måter – men det jeg selv foretrekker er den versjonen hvor man først koker strimler av pancetta/sideflesk/tynnribbe i godt krydret vann en havtimes tid, før man tørker grundig av de 2-3 centimeter brede strimlene og så gir dem en ny kokerunde i olje – solsikkeolje er å foretrekke – i oppimot en time.

Det man får ut til slutt skal være – hvis jobben er korrekt utført – knasende sprø men samtidig saftige chicharrones som bør serveres med enkel kokt ris og chimichurro som har ekstra mye limesaft. Hva man drikker til? Aner ikke. Bruk det du har av fantasi. Du kommer sikkert på noe som egner seg. Her i Spania drikker jo folk rødvin til alt mulig, så det er vel slik det ender for mitt vedkommende, men poenget med å nevne dette er uansett at det går an å gjøre “alternative” ting med det evindelige juleribba. Det er ikke galt å steke den i ovn, men det er kjedelig — og produktet fortjener etter min mening å få bedre behandling, i betydningen mer spennende tilberedning og servering. Chicharrones funker selvsagt også som snacks, men jeg vedder tre grønne paprika og èn hvitløk på at nesten ingen forventer chicharrones med chimichurro hvis du ber dem på en “ribbemiddag” — men de kommer definitivt til å elske det (og snakke om det i månedsvis senere). Så der har du det. Denne bloggens anbefaling innnenfor temaet julemat med en latinsk vri.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det passer å avslutte med en dubba versjon av Jefferson Airplane sin gamle klassiker.

Dagens ord er agnotologi, som er en sammensetning av de to greske ordene agnosis (uvitenhet) og logia (lære), hvilket altså betyr læren om uvitenhet — men dette er en spesiell form for “strategisk applikasjon av målrettet uvitenhet” som også kan kalles aggressiv tvil. Ordet ble skapt i 1992 av lingvisten Iain Boal på vegne av professor Robert Proctor ved Stanford University, som behøvde et begrep for en stadig mer merkbar tendens til å angripe vitenskapelige arbeider med spørsmål som ikke var i god tro, men åpenbart designet til å utsette nødvendige politiske vedtak tilknyttet en lang rekke ulike men innbyrdes sammenhengende ting, som for eksempel bruk av giftstoffer i landbruket, tobakksrøykingens skader på organismen, faremomentene ved bruk av hormonhermende stoffer i plastprodukter — og ikke minst karbonutslippenes skadelige virkning på atmosfæren, først og fremst global oppvarming og klimaforandringer.

Problemstillingen er relativt velkjent ved dette tidspunkt, men i 1992 var det mange som klødde seg i hodet over hva som egentlig var greia med all den aggressive motstanden mot forskningens entydige konklusjoner i forhold til den negative utviklingens årsaker og hva slags tiltak som ville bli nødvendige for å snu tendensen. Siden har det gått mer enn tredve år og vi har fått internettet som arena for meningsutvekslinger. Ting har ikke blitt enklere. På bunnen av det hele finner vi selveste pådrivermekanismen for Den kalde krigen, spesifikt de ideologiske tropismene som står til forsvar av “vestens frihet” og forbrukersamfunnet. Saken er med andre ord religiøs til syvende og sist. Det handler om en livsstil som må forsvares for enhver pris, selv om den tar livet av både menneskeheten og miljøet. Det stikker dypere enn den politiske konflikten mellom venstre og høyre som alle forsåvidt kan observere hver dag på tusen forskjellige måter. De som en gang var dypt ideologisk engasjert i Den kalde krigen har konstruert et nytt men ikke helt ulikt fiendebilde og overført det til en konspirasjonsteori: Vestens frihet og fremskritt står overfor en sosialistisk trussel som kommer innenfra, i form av såvel “farlige idèer” i seg selv som de individer og politiske sammenslutninger som jobber til fordel for dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ting er bare ubegripelige for de som ikke har begrepsverktøyet de behøver for å stille den korrekte diagnosen. Det som knytter en figur som Anders Behring Breivik sammen med den amerikanske presidenten Donald Trump er troen på at de vestlige sivilisasjonene er under angrep fra mange forskjellige hold samtidig — blant annet gjennom innvandring, som har til hensikt å “skifte ut befolkningen” med et mer sosialistisk orientert velgergrunnlag, og vitenskap, som er et kamuflert ideologisk prosjekt designet for å undergrave “den hvite rasen” og deres vitale livskraft. Mye av tankegodset ligner på det som sirkulerte for hundre år siden og dannet fundamentet for fascisme og nazisme, men det er også betydelige forskjeller fra den gangen. Det er både dypere og bredere nå. Folk tror på galskapen i en mye større grad, ikke minst fordi de føler at “det må finnes svar” — og disse svarene må være av en slik karakter at de kan forstå dem. Typisk vitenskapssjargong fremstår jo som esoterisk babbel for mennesker som foretrekker kortreiste tanker og “følelsesmessig inderlighet”. Det er med andre ord et fundamentalt kommunikasjonsproblem i bunnen av sakskomplekset. De som krever tro som sitt eksistensielle grunnlag rammes av noe nærmest en “allergisk reaksjon” når de blir stilt overfor bevisbare fakta — og de reagerer med aggressiv tvil mot det de oppfatter som en konkurrerende ideologi. Dermed går det som det går.

Denne gamle slageren fra 1986 eller deromkring virker som en passende avslutning.

Blant de tingene man er nødt til å ha finnes kaffe. Uten å vite noe om saken på forhånd vil jeg tippe at minst halvparten av de som vanker på dette nettstedet – blogg.no – enten de skriver eller leser, vil signere på at kaffe må man ha. Det er jo en av dagens enkle gleder. Dessuten vet jeg hva som er statistisk sannsynlig basert i det faktum at norske mennesker er blant de som drikker mest kaffe i verden. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men før folk fikk smaken for kaffe var det øl man skulle sette frem når man fikk besøk — så i det store og hele er det nok like greit at folk drikker kaffe istedet.

Hvorom allting er, jeg har ikke helt “fått tak i” kaffekulturen i Spania ennå. Foreløping eksperimenterer jeg med merker av ymse slag og har forsåvidt rukket å si nei til et par stykker og ikke faen til et par andre, men inntil videre har jeg ikke fått meg noen darling. Kaffetrakteren var blant de tingene jeg dumpet da jeg forlot Norge så nå handler det om presskanne, men jeg vorderer å gå for en klassisk espressokoker. Som sagt, ting flyter litt. For eksempel pleide jeg å drikke ren svart kaffe da jeg bodde i Norge, men nå har jeg skiftet kjønn – eller hvordan det der blir – og begynt å ha melk i kaffen sånn som alle andre i Spania. Du vet. “When in Rome, do as the romans” som britene sier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På impuls plukket jeg med meg et fat med Surtido de Navidad da jeg var i butikken tidligere. Det ser ut som assorterte kaker og konfektbiter pakket individuelt i staselig papir, men det vet jeg strengt tatt ikke. Hele greia kostet fire euro på tilbud, så vil det siden vise seg hva fanden det er jeg har kjøpt. Juleting er jo annerledes i Spania enn i Norge, men de har selvsagt noen sesongvarer som er typisk for årstiden, uten at jeg har noen peiling på saken. Alt jeg vet foreløpig er at dette er flere søtsaker enn jeg vanligvis har i meg gjennom hele året. Jeg tenker det blir å sette frem faenskapen når det kommer gjester. Folk har begynt å hinte om at de kanskje “stikker innom” – selv om det er en drøy omvei – i tilknytning til sin årvisse Spaniaferie. Vi får se. Jeg tror ikke de har sjekket kjøretid og veiens lengde på Google Maps ennå, for å si det slik. Spania er jo et stort land med mye terreng. Men nå er kaffen klar.

Dermed faser vi ut med litt bakoverlent formiddagspop.

Kulturelt referansepunkt: YouTube video

Det finnes et sted i Finland kalt Onkalo. Det er et finsk ord som betyr “gjemmested” — og hva de mer bestemt gjemmer på dette stedet er kjernefysisk avfall fra atomindustrien. Du vet. Radioaktive greier som kan ta livet av deg på en ekstremt fæl måte hvis tukler med det. En dansk kis som heter Michael Madsen – ingen relasjon til den nylig avdøde skuespilleren fra USA med det samme navnet – laget en dokumentarfilm om Onkalo i 2010 kalt Into Eternity (“inn i evigheten”) som jeg var veldig fascinert av den gangen. Temaet opptar meg ennå. Hvordan skal du kommunisere med mennesker som befinner seg 50.000 år inn i fremtiden? Saken er jo at dette atomavfallet kommer til å være farlig i svært lang tid. Derfor er det nødvendig å sikre jævelskapen på en måte som varer langt hinsides noen oversiktelig fremtid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha vurdert mange måter å merke stedet som farlig endte de med å bestemme at Onkalo skal ikke merkes. Stedet skal gjemmes istedet. Dypt nedi det mest stabile grunnfjellet som finnes noe sted på jorda skal de begrave avfallet fra den finske atomindustrien på en måte som gjør det så usannsynlig som mulig at noen vil legge merke til “noe” ved dette stedet som gir dem lyst til å utforske det nærmere. Finnene konkluderte med at det finnes ingen måte å advare folk på som ikke kommer til å virke mot sin hensikt. Det blir å be om oppmerksomhet uansett hva man gjør. Vi vet jo allerede om mennesker at de er idioter. De bryr seg ikke om advarsler, men tenker typisk at de vet bedre. Selv når det ikke finnes noe saklig grunnlag for en slik antagelse, eller kanskje særlig da. Nysgjerrigheten er svært sterk i vår art. Hvis noen henger opp et skilt som sier DETTE ER ET FARLIG STED vil folk umiddelbart forlange å få vite hvorfor. Du vet. Slik at de kan gjøre sin egen utforskning av saken og fatte sin egen beslutning basert på individets frihet og selvstendige rettigheter, uavhengig av skolevitenskapens fordommer og hersketeknikker. Sånn er jo folk.

Hva kan vi for eksempel lære av Covid-pandemien? For tenkende mennesker var det en komisk affære, men for de mer følsomme var det en tragedie. Folks idiotnatur ble veldig aksentuert. Begrepet medisinsk frihet kom på banen, hvor det vel ennå befinner seg som en betegnelse på de som “går sine egne veier” i forbindelse med anatomi, ernæring og andre fysiologiske spørsmål tilknyttet menneskekroppens funksjonalitet. Det komiske (eller eventuelt tragiske) består i at idioter er for evneveike til å fatte at de er uvitende fjøsnisser. De føler seg jo smarte, sofistikerte og kompetente til å fatte enhver type beslutning som angår deres eget ve og vel. Derfor vil de heller ha hestesalve og malariamedisin enn vaksiner mot et ekstremt smittsomt og ganske dødelig virus. Det viser seg stadig å være bortimot umulig å rokke ved den “bedrevitende” naturen hos mentalt primitive mennesker. Derfor er det sannsynligvis bedre å la være. Eventuelt appellere til deres sjofle grådighet heller enn den intelligensen som de mangler. For eksempel ble jo poteten introdusert i Europa ved hjelp av en bløff. Det ble satt ut væpnede vakter rundt hager hvor de drev med eksperimentell dyrking av poteter, men om natten var det ingen vakter der, så folk snek seg inn og stjal dette som noen åpenbart syntes det var verdt å beskytte. Der har du menneskenaturen i et nøtteskall.

Vi avslutter med litt klassisk hardrock fra 70-tallet.

De som har sett filmen Barton Fink – regissert av Coen-brødrene – har lagt merke til at de snakker om “wrestling film” i stedet for “western film” når de skal kødde med studiomentaliteten i Hollywood sånn som det var i storhetstiden, det vil si før det ble vanlig å ha fjernsyn hjemme. Det var jo en gang da det å gå på kino var noe radikalt og magisk. Siden har det tapt seg litt, men frem til ihvertfall et stykke innpå 50-tallet var film noe helt spesielt. Det er litt uklart hvorfor westernfilmer ble såpass populært i løpet av filmens barndom, men det handler vel om amerikansk sentimentalitet for “gamle dager” og myten om at moralen var så mye bedre den gangen. Du vet. Da menn var menn og alt det der. De har en greie med sånt den dag i dag — men westernfilmer lages i det store og hele ikke lenger.

Selv er jeg ikke særlig glad i “sjangerfilm” men jeg har jo ikke desto mindre sett noen westerns. Det er ikke til å unngå når man har vokst opp sånn som meg, både i forhold til tid og sted. Cowboyfilm var navnet som ble brukt den gangen, og det gikk en serie på NRK mellom 1969 og 1974 kalt Kruttrøyk (original tillel “Gunsmoke”) som det var veldig om å gjøre å ha sett da jeg gikk på barneskolen (sammenfallende med denne serien). Det var ikke snakk om noe annet enn å bare la barna se på den jævla serien hvis man var forelder den gangen og ønsket seg husfred. Dette har sannsynligvis satt litt preg på de av min alder, pluss/minus et par år. (Noe annet viktig var Detektimen, men det blir et sidespor.) Kruttrøyk var veldig “enkel” i forhold til helter, skurker og handlingsforløp ellers — og satte forsåvidt noen standarder i forhold til hvordan jeg senere har oppfattet hele westernsjangeren. Du vet. Hva man forventer av slike filmer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Senere begynte jeg å tenke på westernfilmer som “amerikansk periodedrama” med tilløp til “nasjonal identitetsbygging” i formålsparagrafen sin. De har jo ikke noe forhold til sånt som BBC typisk produserte fra Victoriatiden og så videre, eller annet stoff fra den europèiske kulturhistorien — mens ville vesten var en genuint amerikansk greie. Ihvertfall helt til det kom såkalte spaghettiwesterns fra midt på 60-tallet og utover, som ofte var innspilt i Spania. De har faktisk et museum og noen “westernbyer” i regionen Almeria den dag i dag, som er åpent for turister og så vidt jeg vet er godt besøkt. Noen av disse – for eksempel A Fistful of Dollars eller The Good, the Bad and the Ugly (begge regissert av Sergio Leone) – er vanlige titler å høre som “favoritter” i sjangeren blant filmelskere, selv de amerikanske. De er jo bare så melodramatiske og bra laget at det går ikke an å argumentere mot dem. Jeg har ikke noe svar for hva som er min egen favoritt blant alle filmer i westernsjangeren, fordi jeg er jo litt sånn meh til hele greia, men jeg klarte å snike meg inn på en kino for å se filmen Soldier Blue – som var klassifisert som “voksne 18 år” den gangen – i året 1976, og den gjorde et ganske sterkt inntrykk. Ved det tidspunktet var det muligens “det verste jeg hadde sett” — litt i konkurranse med Exorcisten. Det var jo ellers slik at westernfilmer var voldelige på en “ufarlig” måte, men Soldier Blue var – og er den dag i dag – en veldig grim film. Amerikanerne hatet filmen da den kom men den ble – og forblir – populær i Europa.

Det passer formodentlig å avslutte med en westernsang.