Forfatter: apecalypso

Okei, så her er greia: Kvalifikanten er et villedende element. Jeg kunne også sagt at jeg liker ikke tannlegestandens seksuelle overgrep — som kanskje ville påkalt forvirring blant tilhørerne, fordi de sikkert synes at alle seksuelle overgrep er forkastelige, uansett hvem som begår dem. Dermed har vi kommet til poenget: Jeg er en filosof, men jeg liker ikke ideologier. Du vet. Dogmer. Tvangstanker. Den typen ting. Regler er noe annet. Jeg har definitivt sansen for regler når det kommer til “sosial spillteori” og kunsten å drifte et samfunn, men dette har ikke noe med ideologi å gjøre. Begrepet er ganske nytt – du kan gjøre guggelarbeidet selv hvis du er interessert i detaljene – og det er verken her eller der i forhold til lov og justis. Ideologier ligner moteretninger og fungerer ganske likt innenfor gruppers maktspill.

Et artig tankeeksperiment er å studere hva vi sitter igjen med hvis vi rensker bort all ideologi fra en politisk bevegelse. Er venstresiden overhodet noe uten all sin ideologiske juju? Selvsagt er den det, men den mister mye av sin postmoderne stråleglans når alt det handler om er utdannelsespolitikk, eiendomsforhold og arbeidsrett. Bort med alle fjonge idèer, visjoner og plakatkunst. Vekk med “den gode hensikt”. Sånt får de religiøse ta seg av. Det vi behøver innenfor politikken er en lidenskapsløs vilje til å gjøre jobben, eller praktisk sans om du vil. Vi vet jo hvordan dette funker. Alle kan prate men ikke alle skjønner seg på å få tingene gjort. Det er ganske lenge siden nå, men jeg er faktisk så gammel at jeg kan huske når de begynte å snakke om “politisk korrekthet”. Selv har jeg – åpenbart – aldri brydd meg om greia, men når det er sagt så er det vel ikke i utgangspunktet noe galt i å ta hensyn, vise respekt, være tolerant, og så videre. De som gråter mest over “det politisk korrekte” ser for meg ut som sånne som krever retten til å være en kødd uten konsekvenser. Jeg har ærlig talt vanskelig for å sympatisere med dem.

Hva var det som gikk galt med Arbeiderpartiet? Det korte svaret er Gro Harlem Brundtland. Saken er opplagt. Som jeg har sagt helt siden den gangen: Hun bor på Bygdøy. Hva mer behøver du å vite? De som nå i dag sitter med større eller mindre forklaringsproblemer i forhold til kontakt med Jeffrey Epstein er jo sånne som ikke forstår problemet med å bo på Bygdøy. Vanskeligere behøver det ikke å være. Saken er kjøttkake: Det ender aldri bra når du tar imot noe fra de rike. Studer hvor mye historie som helst. Det samme mønsteret gjentar seg gang etter gang. Kanskje litt selvmotsigende har jeg ikke egentlig noe problem med at enkelte har tildels perverst mye penger. Det er ingen sak i seg selv. Problemene begynner når man gir dem makt i tillegg til rikdommen. Korrupsjonen inntreffer øyeblikkelig — og siden går det nedover så raskt som fysikken tillater. Se bare på USA. Hele opplegget deres er så korrupt at det er faen meg hinsides latterlig. Du må enten være styrtrik selv eller ha støtte fra en eller flere styrtrike for å etablere deg i amerikansk politikk, eller skal vi heller si komme deg inn i en maktstilling, fordi man kan jo teknisk sett lykkes i å bli valgt bare på popularitet, men det er dessverre slik i politikken at man må inn i en styrende posisjon for å få gjort noe. Alle kan prate. Alle kan gå opp på en talestol og fremføre et budskap som er så vakkert at folk får tårer i øynene, men det er de som sitter i maktposisjonene som får ting gjort, på godt og ondt. Sånn er det overalt og slik har det alltid vært, men variabelen i bildet ligger i hva som må til for å komme seg i posisjon. Hvis penger er svaret så har du åpenbart et korrupsjonsproblem.

Det viktigste er å snakke sant og holde orden på sakenes fakta. Jeffrey Epstein ble dømt kun for å ha tatt initiativ til sexkjøp fra en mindreårig, noe som medførte atten måneders fengsel i straffeutmåling, hvorav tretten ble avsonet under latterlig milde forhold, gitt sakens natur. Imidlertid ble han etterforsket for vesentlig mye mer og verre forhold. De ville sannsynligvis ha kunnet reise en mye større sak – inkludert mange titalls medskyldige – basert i forklaringer fra et stort antall fornærmede og annet bevismateriale, men det ble inngått en “kontorforretning” (plea bargain) etter mange og lange forhandlinger på bakrommet. I etterkant er det åpenbart for enhver idiot at dette ble gjort for å beskytte et antall “viktige mennesker” som ellers ville havnet i klisteret sammen med Epstein. Mange av dem har igjen kommet i søkelyset i den senere tid, tilknyttet “Epstein-materialet” som er delvis frigitt (selv om den sittende regjeringen nekter å utlevere mer enn cirka halvparten av alt de har) nå snart tyve år etter at saken var på sitt mest aktuelle. Folk spør seg hva som egentlig var greia med denne typen — og noe av svaret ligger i hva Epstein selv sa: At han “samlet på mennesker”. For eksempel hørte jeg nylig noen på nettet som var forfjamset over at den “venstreideologiske” filosofen Noam Chomsky var bestis med Epstein – og blant annet imponert over at Epstein bare kunne ta opp telefonen sin og ringe til han diplomaten som fremforhandlet Oslo-avtalen (altså Terje Rød Larsen) – men kisen på nettet fikk ikke regnestykket til å gå opp i det hele tatt, mens egentlig er det enkelt: Folk er veike. De er forfengelige, grådige og løgnaktige. De liker å ha “venner” som kan fikse ting for dem. De liker å imponere andre med et eller annet jåss de opplever som viktig.

Saken er at det er vanskelig å praktisere ærlighet og konsekvente moralske prinsipper. Du kan aldri slappe av så mye som et millisekund på disiplinen, for da kommer det sporenstreks en eller annen jævel med noe som frister. Sånn sett var Epstein en klassisk svindler (conman). Han var flink til å lese folk og identifisere svakhetene deres. Han skjønte seg på å manipulere folk. Hva er det du ønsker deg mest av alt i verden? Det er bra å ha noen som forstår begjæret ditt – uansett hvor perverst det måtte være – og som kan hjelpe deg med å få det som du vil. Særlig hvis man lever i en slags røykfylt speilhall av en fordreid virkelighet, befolket av ideologier og skitprat, vil det være vanskelig å holde seg med et moralsk kompass som holder stø kurs. Du vet. Alt kan jo forhandles om. Alt er til salgs. Grensene lar seg alltids forskyve litt hvis man får den rette typen belønning. Årsaken til at vi har den verdenen og virkeligheten som vi har nå i dag er ikke særlig vanskelig å forstå. Ihvertfall synes ikke jeg det. Men så har jeg aldri vært spesielt begeistret for ideologier, illusjoner og identitetspolitikk heller. Jeg lever i en materiell virkelighet hvor praktiske hensyn er hva som teller — og jeg driter i hvor mye penger og makt folk har. De er uansett bare evneveike aper som skriker i natten.

Vi avslutter med et artig lite stykke Tyskland, som er slik jeg husker den folkelige kulturen der.

Frykt er en svært effektiv hersketeknikk men den har et begrenset bruksområde. Skremmer du folk for mye vil det klikke for dem og da vet ingen hva som skjer videre. Dette er for eksempel den typiske dynamikken vi observerer i tilknytning til revolusjoner og andre store folkeoppstander der hvor det tidligere har vært fryktsommelige forhold. Ved et tidspunkt gikk ledelsen for langt — og hele skithuset eksploderte. Greia er at du må gi folk noe de er redd for å tape. Du vet. Gods, gull og andre privilegier. Seksuelle eventyr. En fet jobb. Hva som helst. Så lenge det er noe de ønsker seg og de assosierer belønningen sin med din velvilje vil de logre med halen og gi labb når du ber om det. Ingen ønsker seg frihet. Det er bare et tøysete konsept som evneveike drømmere fantaserer om i sin narkorus. Folk vil ha penger og fine ting. Men mest av alt vil de ha en illusjon. Noe de kan tro på. En nasjonalsang og noen kulørte tøystykker.

Norsk selvgodhet er et pussig fenomen. Vi er jo verken verre eller bedre enn noen andre, men om vi skal trekke frem noe det er verdt å skryte av så er det samfunnets egalitære tilstand. Det er ikke dramatisk forskjell mellom høy og lav i Norge. Det forventes “folkelighet” hos overklassen, inkludert kongehuset. Vi forlanger at de skal være normale i sin fremferd og ikke henvise til sin “høyhet” når det er noe. Tanken om at vi er alle uansett bare mennesker står sterkt i Norge. Selvsagt finnes det forskjeller mellom folk – basert i talent, arv, utdannelse, flaks, arbeidsvilje eller hva som helst annet – men vi har ikke noe etablert klassesystem. Alle har den samme rang. Slik har det vært siden oldtid. Norge har aldri vært noe utpreget religiøst land. Visst har vi diktere, sangere og historiefortellere, men vi tror ikke på profeter. Folk skjønner typisk at vi er alle uansett bare mennesker og at “stemmene i hodet” som mange tror er meldinger fra Gud ikke er noe annet enn et psykiatrisk avvik. Eller nevrodivergens som folk sier nå for tiden. Mange forklarer det egalitære elementet i Norge med naturforholdene. Historisk sett har det jo ikke vært noen tilgivelse å få hvis man ikke har – eller anlegger – en praktisk legning som tar hensyn til vær og føre. Vinteren tar livet av de som ikke forstår planlegging.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes en viss grad av nasjonalsjåvinisme i Norge, som typisk arter seg i en litt nedlatende holdning overfor mange andre nasjonaliteter. Dette er ikke – eller ihvertfall ikke bare – knyttet til at vårt lille land har så perverst mye penger, fordi disse holdningene er vesentlig mye eldre enn oljemilliardene. Det er ikke mange som krangler på dette heller. Folk har typisk et godt øye for “overlegenhet” og det kommer daglige skriverier fra alle kanter om at “Norge må skjerpe seg” fordi vi er ikke så gode som vi tror. Vi er verken verre eller bedre enn noen andre. Det interessante spørsmålet i denne saken er imidlertid om ikke alle har en tendens til å favorisere sine egne og “se ned” på alle andre. Hva med for eksempel folk i Frankrike? Tror de at alt det franske er bedre enn alt det utenlandske? Eller hva med Storbritannia? Har briter typisk en tendens til å nedvurdere slikt som ikke er britisk? Vi aner konturene av noe typisk menneskelig her. Man er ganske rask med å gå i forsvarsposisjon i forhold til sine egne, er man ikke? Jeg mener, alle krangler med sine søsken og kaller dem de styggeste ting, men hvis det kommer noen utenfra og rakker ned på dem så blir det bråk. Oss og dem ser ut til å være noe slags instinkt i mennesker — og sikkert også i mange andre dyrearter. Biologer sier vi er sosiale skapninger som søker sammen og danner flokkstrukturer. Sånn er det bare. Gruppeidentitetene er i de fleste tilfeller mye sterkere enn “selvfølelsen” og den individuelle identitetsdannelsen. Frykten for å bli utstøtt er typisk svært sterk hos folk. Og noen ganger tar det helt overhånd. Sånne som har manipulerende tendenser utnytter dette.

Kjenner du noen du uten å nøle vil kalle tjukk i huet? Kom igjen. Alle kjenner noen. Om intelligens er det jo å si – blant mye annet – at en typisk idiot er noen som overvurderer sine egne evner, ofte med uheldige konsekvenser. Alle som leser denne bloggen vil gjenkjenne dette som en av mine kjepphester. For eksempel vil en person med 80 i IQ fremstå som smartere enn noen med 120, gitt at den førstnevnte er forsiktig og ikke strekker seg for langt mens den siste føler seg som “kongen på haugen” i enhver sammenheng. IQ-tallet betegner jo bare prosessorhastighet – som i en computer – hvor de trege også vil få lastet ned den samme informasjonen til slutt. De behøver bare mer tid. Husker du fabelen om haren og skilpadden som skulle kappløpe? Dette er hva fortellingen handler om. Disiplin og målrettet arbeid er alltid mye viktigere enn talenter og begavelse. For tiden er den internasjonale “posterboy” for overvurdering av sine egne evner den amerikanske presidenten Donald Trump. Fra avstand vil jeg vurdere ham til å ha omtrent 70-80 i IQ, mens han selv later til å tro at han tilhører åndseliten. En egenskap han faktisk har er imidlertid evnen til å lukte frykt i andre og utnytte dette til sin egen fordel, som er bra hvis man jobber som gangster men ikke akkurat noen statsmannskunst. Ihvertfall ikke i de mer komplekse samfunnstypene. Derfor sliter de i USA. Samfunnet deres er i forfall. Ledelsen oppfatter det som bløff og fusk å jobbe med “fintenkning” fordi sjefen selv er ikke smart nok til å forstå at han er en dumrian. Dermed går det som det går. Fryktsomme mennesker vil typisk la seg imponere av brutal handlekraft og oppleve dette som lederegenskaper. Hvor langt ut på viddene kommer amerikanerne til å gå før det klikker for dem?

Vi avslutter med en vellykket krysning av Motörhead og James Brown.

Mange sier at dette ville ikke blitt antatt hvis det var oppdiktet når de ser på ting som hender i virkeligheten. Det holder ikke mål som manus til bok eller film. Det er for kørka. Folk vil protestere og bli forbanna. Hvis du skal lage et manus som selger så må det være normalt. Det må ikke være sånn at folk ikke klarer å se det for seg i virkeligheten. Alle vet at det er slik. En forfatter må holde seg innenfor rammene av det troverdige. Sånn er reglene og dette må vi alle bare leve med. Det komiske er imidlertid at selveste virkeligheten ikke behøver å følge slike regler. Hver dag skjer det ting som er så drøye at folk må gni seg i øynene, klype seg i armen og si herregud. Det er ikke til å tro. Har du ikke lagt merke til dette? Det er ganske interessant. Folk klarer ikke å henge med og oppdatere datagrunnlaget i hjernen sin raskt nok til å omstille seg til virkelighetens mange spastiske krumspring. Det er blant annet derfor vi sier at lykken står den frekke bi. Eller at en løgn løper verden rundt og skriker så alle hører det før sannheten rekker å stå opp og kle på seg.

Til forandring fra det vanlige gidder jeg ikke å skrive langt i dag. Hva er poenget?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor overlater jeg bare ordet til en jævla svenske.

Jeg har ikke den typen mot som kreves for å stille opp en liste over mine ti favoritt-filmregissører, fordi ikke bare vil en slik liste endre seg med humør og dagsform, den er også urimelig kort. Likevel har jeg en tendens til å klikke på skriverier og videoer på nettet hvor folk presenterer sånt. Selvsagt er jeg aldri enig med dem, men det er ikke desto mindre artig å få et innblikk i fremmede menneskers smak på det viset. Sånn har det seg at jeg så Pier Paolo Pasolini – avbildet ovenfor – bli nevnt av en person med ganske sær smak. Jeg skal ikke krangle. Pasolini er jo uten tvil en av “de store italienerne” i filmens verden. Han har også laget en av de mest beryktede filmene noensinne, nemlig Salo (1975), som også er kjent under navnet Sodomas 120 dager. De litterære gjenkjenner dette som tittelen på en av bøkene til Donatien Alphonse Francois, vanligvis bare kalt Marquis De Sade, mens de historieinteresserte naturligvis vet at Salo-republikken var det siste opplegget til Benito Mussolini, etter at tyskerne invaderte Italia i 1943, men før hjemmefronten kom og tok ham i mai 1945. Hvorom allting er, filmen er en ekstremt heslig sak som jeg på ingen måte anbefaler til noen med svake nerver. Det er jo selvsagt “bare en film” men du har ikke lyst til å få disse bildene sittende fast i hodet. Tro meg.

Blant konspirasjonsteoretikere er det en utbredt tanke at rike og mektige mennesker vil søke seg mot grensesprengende erfaringer fordi de har allerede “alt man kan ønske seg” på den materielle siden, men det finnes mange perversjoner og gale ting man kan gjøre – og presumptivt sett slippe unna med – hvis man har råd til å betale for å få ting “arrangert” til sin fordel. Dette er premisset i filmen Salo. De er rike og mektige, men de kjeder seg. Derfor bestemmer de seg for å komme sammen til en villa på landet for å utforske de verste, mest perverse og fæle ting som det er menneskelig mulig å gjøre. Jeg sier ikke mer. Spørsmålet er selvsagt til hvilken grad det virkelige livet etterligner kunsten. I disse dager er det mye snakk om finansmannen Jeffrey Epstein og hans mange underlige forbindelser verden over. Hva slags “ville fester” var det han arrangerte og for hvem? Hvor langt gikk de? Meningene er delte. Visse bloggere og andre på nettet mener at uansett hva folk fantaserer om så var virkeligheten verre. Blant annet trekkes det frem at Epsteins Zorro Ranch i New Mexico befinner seg bare tyve minutter unna “gravstedet” til hva de antar er en seriemorder – kjent som The West Mesa Bone Collector – hvor et antall kadavere ble funnet i tilknytning til noen byggearbeider i 2009. Saken sies å være knyttet til sex-trafficking, men det har så langt ikke blitt påvist noen gjerningsperson. Selv tenker jeg at dette kanskje er litt drøyt å henge på han Epstein, men på den annen side kan det jo ikke utelukkes heller. Uansett finnes det et segment av hva vi i vid forstand kan kalle netterforskere som hardnakket påstår at det ene henger sammen med det andre. Og de legger frem bevismateriale — i det minste til en slik grad at spørsmålet virker berettiget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en homofil amerikansk venn vi kan kalle Tom – jeg har selvsagt ingen planer om å doxe kisen – og etter hans mening finnes det en underrapportert dimensjon av Epsteinsaken som handler om “gutteprostituerte”. Tom sier at det er dramatisk mye mer farlig for disse ofrene å stå frem enn det er for jentene. Jeg vet ikke. Jeg har ingen grunn til å tvile på det han sier. Tom er ikke nevrotisk og han er heller ikke noen dramatisk sensasjonsjeger. Tvert imot er han omtrent så rolig og avbalansert som noen kan få blitt. Og det virker jo rimelig at mange av de rike “klientene” til Epstein heller ville ha seg med unge gutter enn jenter. Dette er ikke noe som har fremkommet i materialet så langt — men på den annen side er jeg ikke i tvil om at sakskomplekset inneholder mye jævelskap som ennå ikke har sett dagslys. Tom viste meg en video med en spansktalede kvinne som hadde noe slags hysterisk anfall mens hun sa at de spiser mennesker. Senere ble hun bare borte. Ingen har sett noe mer til henne. Hun skal ha vært ansatt ved Zorro-ranchen og hadde åpenbart sett noe det ikke var meningen at noen skulle se. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, men de kaller jo den ukjente gjerningspersonen the bone collector fordi kadavrene mangler enkelte kroppsdeler. I en tenkt verden hvor det handler om å sprenge alle grenser og bryte tabuer vil man kanskje henfalle til kannibalisme. Uhyggelig som det er må man jo konstatere at dette er et svært sterkt tabuemne. Noe som befinner seg langt hinsides enhver anstendig menneskelighet. Imidlertid nekter jeg å tro noe som helst om saken før det fremkommer veldig solide beviser. Så langt er alt vi har bare påstander på nettet, som i seg selv forsåvidt tyder på at folk ikke har særlig høye tanker om Jeffrey Epstein.

I mellomtiden fortsetter saken å skape ringvirkninger både her, der og overalt ellers. Også i Norge. De som har vært i kontakt med han Epstein sier mer eller mindre enstemmig at de visste ikke hva slags type han var. Saken er vel at det er det fortsatt ingen som vet — eller skal vi kanskje si at de som vet holder kjeft. Materialet som har blitt fremlagt av de amerikanske myndighetene bærer preg av “jeg vet ikke hva” men enten er det slurv av en annen verden eller så har de med vilje eksponert enkelte av ofrene – de foretrekker selv å kalle seg “de overlevende” og det er så langt omtrent 1200 av dem – fordi det satses kanskje på at personkulten rundt Donald Trump er så sterk at “noen” vil lete seg frem til ofrene og true dem, eller verre. Ihvertfall er det noen advokater som påstår at Justisdepartementet har gjort det med vilje. Dette er en stygg affære på så mange måter. De beskytter overgriperne og gjør ting enda verre for ofrene. Du vet. Samme gamle leksa. Det skal ikke lønne seg å anmelde voldtekt og annen uakseptabel seksualatferd, ihvertfall ikke når de som har gjort det er “viktige mennesker” mens de som har lidd overlast er “bare flyfiller og tøyter”. Justismordene sitter svært løst i slike saker. Alle vet dette. Nesten alle kvinner – og mange menn – har vært utsatt for “upassende atferd” i løpet av livet, og de som har prøvd å lage sak utav det oppdager raskt at dette i de fleste tilfeller bare føyer skam til skade. Du risikerer å bli hengt ut, ydmyket og kjeftet nord og ned. Særlig når det er stor forskjell i “rang” mellom overgriper og offer. For eksempel var pedoen Jimmy Savile i Storbritannia velkjent for overgrepene sine i tredve år før dette ble akseptert som noe mer enn “sladder og ondsinnede rykter” av den sositeten han var en del av, blant annet (selvsagt) den britiske kongefamilien, som også i Epsteins tilfelle har utvist svak dømmekraft. Hva er greia? Jeg vet ikke hva men det virker jo som om noen av de mest ekstreme forbrytere og illgjerningsmenn har vært “kamuflert” som respektable borgere og samfunnsstøtter helt frem til det blir så overveldende åpenbart at saken ikke lar seg fornekte lenger.

Vi avslutter med en religiøs sang om å finne den sanne veien til himmelen.

Jeg er ikke selv særlig interessert i TikTok men jeg hører jo sladderen. Appen ble nylig overført til en eiergruppe som har forhandlet frem et opplegg over de seneste par årene — men ByteDance – som fant opp greia til å begynne med – skal beholde en eierpost på omtrent tyve prosent. Noe mer vet jeg ikke om detaljene. Inntrykket mitt er imidlertid at kontrollen over appen nå ligger hos Ellison-familien, som er markerte støttespillere til Donald Trump og også profilerte “venner av Israel” i likhet med den avdøde finansmannen Jeffrey Epstein. Han er jo litt fremme i media for tiden. Gudene vet hvor mye som blir sagt og skrevet verden over — også i Norge, hvor visse folk sitter med forklaringsproblemets Svarteper og lurer på hva de bør og ikke bør si. Spør du meg? I så fall er rådet å komme seg på banen i forkant av ballen. Litt for sent nå, men gitt sakens natur burde sannsynligvis de som er blandet inn ha gått ut og sagt noe før de ble tvunget til det. Slik er det jo. Det ser bedre ut hvis du presenterer forklaringen din i forkant av ryktene.

Nevnte jeg sladderen? Folk sier at søkeordet Epstein falt helt ut fra TikTok så snart eierskapet ble overført. Jeg vet ikke hva dette betyr men jeg mistenker at det er noe krøll med å bytte servere. Ihvertfall ville jeg ventet en uke eller to med å foreslå noen konspirasjonsteori. Selvsagt er det mange som ønsker hele Epstein-affæren dit pepperen gror og vel så det, men sånn fungerer jo ikke verden. Skandalen er et faktum og da har man ikke noe annet valg enn å “surfe på bølgen” så godt man kan, fordi hvis man ikke kommer seg opp på toppen av begivenhetenes gang så risikerer man å drukne nedi den mer kaotiske delen av dragsuget. Jagland er en dust. Alle vet det. Først nå har det gått opp for ham at det ikke vil fungere å holde kjeft og late som ingenting. Hva man skal si om kronprinsessa vet jeg ikke engang råd for, men det hører med til problemkomplekset at hun er moren til en narkoman psykopat. Eller ligger det på farens side? Det er uansett et problem for kongehuset. Nærmere bestemt deres problem, så vi lar det ligge. Jeg er uansett ikke tilhenger av å innføre noen ny styreform i Norge. Kronprinsen får bestemme. Dersom vi skulle hatt for eksempel noe slags presidentvalg med jevne mellomrom ville vi jo bare fått en ny arena for strid og splid i befolkningen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor Epstein var som han var er forsåvidt et litt interessant psykologisk studium. Da han døde var William “Bill” Barr justisminister i USA og de to var barndomsvenner. (Bill Barr er ellers kjent som en “oppvasker”, det vil si en sånn som de henter inn for å rydde opp når alt har eksplodert rett til brennheite storhelvete og ingen vet sin arme råd.) Uansett har han Bill – som vi alle – en far og hans navn var Donald Barr. Rektor ved den snobbete skolen hvor Jeffrey Epstein ble ansatt som lærer et par måneder etter at Donald Barr sluttet og hvor han kom i kontakt med Alan Greenberg som ved det tidspunktet var sjef for investeringsbanken Bear Sterns. Siden gikk det slag i slag – og bla bla ukeblad – poenget er at Donald Barr skrev en bok som på mange måter forutså hva som senere skulle bli Epsteins verden. Du vet. En halvpornografisk roman om sadomasochisme og slavehandel “i en galakse langt langt borte” som Epstein senere gjenskapte her på jorda, bare at nå var det ikke fremmede planeter, bare isolerte plasser langt borte fra alt annet – som Zorro-ranchen i New Mexico – og øyer i Karibien. Den seksuelle mishandlingen og slavehandelen beholdt han imidlertid, med visse modifikasjoner. Denne affæren er en svær greie og det vil sikkert bli skrevet noen hyllemeter med bøker etterhvert som folk begynner å danne seg oversikt over de enorme mengdene med bevismateriale.

Vi avslutter med en kliss ny singel – i sjangeren svartmetallisk folkemusikk – fra Østerrike.

Refraksjon er innen anatomi en beskrivelse av hvordan lysstråler blir brutt i øyet før de når netthinnen. Hvis brytningen er for sterk i forhold til øyets akselengde, er fokuspunktet for de innkommende strålene foran netthinnen, og øyet er da nærsynt. Ved for svak lysbrytning i forhold til øyets lengde blir strålene fokusert bak netthinnen, og øyet er da langsynt.

(Store medisinske leksikon)

Filosofisk antirefraksjon er manglende evne til å fokusere et begrep, slik at det fremstår som utydelig eller “tåkete”. Dette er svært alminnelig ute blant folk, særlig når det kommer til ondskap. De nekter plent å se det. De vil ikke anerkjenne en slik virkelighet så folk sjalter det ut. Ondskap finnes ikke, pleier de å si. Ikke egentlig. Det er bare et ord vi bruker for å beskrive noe vi ikke liker. Jeg er delvis enig i denne påstanden. Ondskap er ikke naturlig. Det vokser ikke vilt ute blant dyr og planter. Det er en menneskelig tildragelse som befinner seg i det kraftfeltet vi ofte kaller kulturen. Faktisk er det ikke urimelig å påstå at ondskapen er en av samfunnets viktigste bærebjelker.

Skandalen rundt finansmannen Jeffrey Epstein fortsetter å vekke oppsikt, også i Norge. Alskens kjente navn og deres mystiske arrangementer skaper store spørsmålstegn. Hvem var han egentlig? Hvordan kunne han operere som han gjorde i førti år uten å pådra seg oppmerksomheten til etterforskende myndigheter? Det viser seg imidlertid at han har vært på politiradaren siden på 80-tallet, men at store penger og mektige venner har beskyttet ham. Du vet. Når man kommer til et visst nivå og vanker i visse kretser så blir man jo urørlig. Det går ikke an å ta deg. Det vil skape for mye uro og trekke med seg for mange viktige mennesker. Det blir en større trussel mot systemet å ta deg ut enn å beskytte deg. Hva er det de pleier å si? Hvis du skylder banken èn million så har du et problem, men hvis du skylder banken opptil flere milliarder så har banken et problem. Sånn er det med den saken.

Om organisert kriminalitet kan vi si at de leverer varer og tjenester i den forbudte enden av markedet, særlig når det kommer til fornøyelser og rekreasjon. Folk vil jo ha sex and drugs and rock’n’roll og de er villig til å betale tildels store penger for å få akkurat det de fantaserer om. De som kan levere det som etterspørres “på den andre siden av loven” har en annen type kundeforhold enn byens baker og grønnsaksbutikk. Du vet. En helt annen forståelse seg imellom. Begge parter har sterk interesse av å holde kjeft om sakene — og hjelpe hverandre når forretningen er truet. På den andre siden har vi politiet. Hva skal de gjøre? I praksis blir de jo mer gjetere enn jegere, fordi ingen er så kørka at de tror det går an å avskaffe den kriminelle økonomien, slik at et bra resultat er således hvis de lykkes i å avgrense forbrytelsene og holde dem noenlunde samlet — og på litt avstand fra borgerskapets illusjoner om samfunnsperfeksjon. Politiarbeid er bare enkelt i en politistat, som karakteren Miguel Vargas sier i filmen A Touch of Evil (Orson Welles, 1958). Dermed oppstår det vi kaller “den kriminelle underverdenen”. Fordi en liberal samfunnsorden er uforenelig med moralsk tvang. Folk vil ha de ulovlige nytelsene sine og da går det som det går. Også blant de rike, mektige og berømte.

Av årsaker jeg ikke forstår virker det ofte som om folk forventer høyere moral blant “samfunnstoppene” enn for eksempel av arbeiderklassen. Dette er kognitiv dissonans. Alle vet jo at det går ikke an å bli rik uten å systematisk utnytte og føkke folk. Du vet. Betale dem så lite som mulig for å tyne så mye som mulig ut av dem. Sånn fungerer forretningslivet. Det er en mekanikk som over tid favoriserer de mest psykopatisk skruppelløse typene. Og slike som synes det er greit å utnytte folk økonomisk behøver jo ikke å sidesteppe særlig langt for å utnytte dem også seksuelt. Kanskje er det vanskelig den første gangen men etterhvert venner de seg til det. En tillatelsesstruktur vil danne seg. Et nikk og litt øyenkontakt mellom folk som forstår hverandre. Penger som skifter hender og det ene med det andre. Alle har sine hemmeligheter og felles interesse av at intet av dette skal “komme ut”. Ble Jeffrey Epstein drept i fengselet? Det vet jeg ikke noe om og jeg gidder ikke å spekulere. Det er strengt tatt ikke vesentlig for å forstå sakens natur. Et antall rike, mektige og berømte individer fremkommer i det frigitte materialet — og mye gjenstår sikkert ennå. Det som går igjen er at Epstein “fikset ting” for folk og satte dem i forbindelse både med hverandre og sånt som de lystet etter. En slags hallik, om du vil. Spørsmålet er hvor naiv det er lov å være. Svaret er at det kommer an på graden av filosofisk antirefraksjon. Hvor dum er du? Enten ser du ondskapen i løpet av få minutter eller så kommer du aldri til å se den.

En passende musikalsk avslutning er denne narcissistisk selvnytende sangen.

Som alle vet lever vi ikke i en perfekt verden. Gale ting skjer hele tiden og man blir tvunget til å ta stilling til saker som man helst ville sluppet å mene noe om. Slik er virkeligheten. Likevel er det mange som liker å holde seg for både øynene, ørene og munnen mens de later som om alt er i sin skjønneste orden. Hva slags type er du? Vet du engang hva slags materiale du er laget av? For tiden pågår det et psykopatisk spill om Grønland. Amerikanerne forlanger at danskene skal gi dem kontroll over området, fordi – som de sier – USA behøver Grønland av årsaker som har med nasjonal sikkerhet å gjøre. Hva tenker danskene om dette? Hva tenker grønlenderne? Hva tenker du?

Jeg stiller meg uten å nøle sammen med danskene uansett hva dette betyr i praksis. Fordi de er våre søsken, mens de jævla amerikanerne kan reise hjem til drittlandet sitt og passe sine egne saker. Noe særlig mer er det ikke å si om saken ved det nåværende tidspunkt. Alle som har vært i Danmark vet at danskene er – for det meste – rause og hyggelige typer men de finner seg ikke i hva som helst heller. Det beste man kan si om denne greia med Grønland er at det er en svært dårlig spøk — men jeg tror faktisk de mener det alvorlig. Regjeringen hans Donald Trump tror de kan gjøre som de vil og bare true og bølle seg til alt de eventuelt ønsker seg. Tror du noe annet? Da bør du åpne øynene og se på det som skjer i Venezuela. Isolert sett er det bra at han drittsekken Nicolas Maduro blir fjernet fra stillingen som president, men måten det skjer på er mildt sagt problematisk og strider mot all internasjonal lov og rett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange øyne er skarpt fokusert på det som foregår og alle er ute i sine egne ærend. Hva betyr det når èn stat bare tar seg til rette og bryter alle diplomatiske normer? Might is right sier et gammelt ordtak. Makt er rett. I praksis at hvis du har nok våpen og ressurser forøvrig så kan du bare diktere overfor alle andre “hvor skapet skal stå”. Hva skal de liksom gjøre? Den sterkeste vil jo uansett vinne slåsskampen. Alle vet hvordan dette fungerer. Menneskehetens lange og brokete historie er full av eksempler på at de sterke bare kan herse med de svake som de vil. Sånn har det alltid fungert. Bare når det er så mye motstandsvilje at en greie “koster mer enn den smaker” blir det fred å få overfor alle denne verdens overgripere og maktmennesker. Det er på dette grunnlaget at vi har bygget demokratiske samfunn som styres av lover heller enn av ambisiøse individer som ikke fatter hvor grensene går. Derfor må vi alle på et så tidlig tidspunkt som mulig markere tydelig motstand mot sånne som bare presser på for å få viljen sin. Det er ingen selvfølge at vi lever i fredelige samfunn hvor menneskerettigheter og klok politikk preger hverdagen. Det er snarere resultatet av mange århundrer med kaos, skriking og blodsprut. Du vet. Man får jo nok av denslags ved et tidspunkt.

Vi avslutter med en sang om Watts-opptøyene i 1965.

Det meldes at amerikanerne har gjennomført et sjokkbrekk i Venezuela. Under noe dekningsild og litt bombing her og der har en tropp av spesialstyrker flydd inn i hovedstaden Caracas med en gruppe helikoptere og lyktes i å fysisk sikre seg og frakte ut presidenten, Nicolas Maduro. Kona hans ble visstnok med på lasset også, uten at det er klart hva dette betyr. Noe mer har de ikke meldt, men det blir sikkert en pressekonferanse om saken ved et tidspunkt. Foreløping finnes det bare et kvitter (“tweet” på engelsk) på Donald Trumps egen nettverkstjeneste Truth Social. Sånn foregår jo ting nå om dagen. Det sies ikke noe om den kinesiske delegasjonen som var på offisielt besøk i Venezuela i går hadde reist, men man får håpe de ikke har blitt berørt av affæren.

Isolert sett er det forsåvidt bra om de blir kvitt han svinepelsen Maduro, men det er fortsatt en lang vei å gå før de har fått orden på sysakene i dette rævkjørte landet. Som alle vet ble jo Nobels Fredspris nylig tildelt Maria Corina Machado, som konsekvent kalles “opposisjonslederen” her i Spania — hvor situasjonen er at omtrent 4% av befolkningen på Kanariøyene er venezolanere, men også på fastlandet finnes det et betydelig antall av dem. At amerikanerne har hentet ut Maduro betyr bare at nå er ikke Maduro i Venezuela, men resten av regjeringen hans står fortsatt i jobben og det er uklart hvor lojaliteten til landets væpnede styrker ligger. Vi må bare vente og se. Som man kan skjønne er det en viss grad av opphisselse blant venezolanere både i hjemlandet og overalt ellers hvor de måtte befinne seg (de jeg kjenner bor alle i Colombia). Du kan si det finnes mye håp men liten tro.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi følger med på sakens utvikling videre men har ikke noe mer å si ved dette tidspunkt.

Til sist litt kulturmarxisme fra slutten av 60-tallet.

Jeg visste ikke om de tolv lykkedruene – uvas de suerte – før jeg flyttet til Spania. De har sikkert ikke gjort nok for å eksportere denne skikken, selv om vi finner den i alle spansktalende land og også i land med en stor andel innbyggere som snakker spansk til vanlig (først og fremst USA). Opplegget er at når klokken slår sine tolv slag for å markere midnatt og dermed slutten på det gamle året – som de kaller gammelnatten, altså nochevieja – så skal man spise èn drue for hvert klokkeslag — som også er en symbolsk representasjon for hver av de tolv månedene som kommer, slik at hvis èn eller flere av druene er sure så skal dette liksom si noe om den måneden det gjelder. Ikke akkurat spådomskunst på høyt nivå men alle kan se hvordan dette er en typisk sånn greie som folk liker å tøyse med.

Ellers har jeg brukt litt tid på “nyhetsåret 2025” slik det blir sammenfattet av diverse mediehus verden rundt og det alle snakker om – ut over det rent lokale – er jo krigen i Ukraina og hva fanden man skal kalle det som foregår i Gaza. Begge deler er temmelig uhyggelige. Som en reporter sa: Hvis russerne legger ned våpnene og går hjem vil krigen slutte, men hvis ukrainerne legger ned våpnene er det slutt på Ukraina. De er jo allerede hjemme. Hvor skal de gå? Problemet er at russerne har invadert landet deres fordi Putin mener at grensene må flyttes tilbake til slik de var før Sovjetunionen falt, noe som selvsagt ikke lover godt for de baltiske statene heller. Selv tenker jeg at denne situasjonen ikke kommer til å bli løst før det skjer en regimeendring i Russland, fordi Putin har ikke noe å tjene på og gi seg. Han er fanget i sitt eget spill og har ingen utvei. Det finnes jo ingen bra pensjonsordninger for folk i hans stilling.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selvsagt snakkes det mye om Donald Trump også — men der kan jeg bare si det samme som jeg har sagt hele tiden: Når du ansetter en klovn må du forvente sirkus. Amerikanske velgere ville ha en narcissistisk seksualforbryter som ikke vet hva han driver med, så da ble det slik. Alt som følger siden skjer jo under premisset om at du kan ikke forutsi hva en utilregnelig person kommer til å gjøre. Selvsagt blir det både dumt, stygt, horribelt og katastrofalt. Akkurat det var eminent forutsigbart, selv om detaljarbeidet kanskje byr på noen overraskelser her og der. En overgriper kan jo være mer eller mindre oppfinnsom med alle småtingene selv om greia som helhet er ondskap på det praktiske handlingsplan. Derfor er jeg ikke sjokkert over noe av alt dustejåsset som kommer ut av USA under Trump. Mannen er jo fette sinnssyk. De som ikke klarer å se såpass bør gå et sted og få oppdatert det mentale operativsystemet sitt. Men nok om det. Jeg er drit lei av hele mannskiten. Hele USA kan dra til helvete for alt hva jeg bryr meg. De stemte på den kisen som president så da fortjener de hva enn de får. Gråd og tænders gnidsel som de sier på dansk.

Om en uke er det ti år siden David Bowie døde, men han har fortsatt mye å si.

Det mest spesielle med 2025 er at hvis du legger sammen alle heltallene fra 1 til 9 så får du 45 og kvadratet av 45 er som alle vet 2025. Sånt skjer bare èn gang. Det neste kvadratåret er i år 2116, altså om 91 år. Svært få vil oppleve begge to, med andre ord, ihvertfall på noen bevisst måte. Det forrige kvadratåret var jo i 1936 – for 89 år siden – og det er åpenbart ikke mange som husker noe av alt som skjedde den gangen. For eksempel Olympiaden i Berlin. Det var en begivenhet, blant annet fordi det norske landslaget i fotball tok bronsemedaljen — som ingen hadde på tippekupongen sin, men som desto flere snakker om den dag i dag. Quad erat demonstrandum. Hva mer foregikk i 1936? Tallmagikere interesserer seg for slike ting. Det burde finnes noen slags mystisk indre strukturell sammenheng mellom kvadratårene. Hvor mange har du selv opplevd? 1, 4, 9, 16, 25, 36, 49, 64 og 81 ligger alle innenfor det statistisk sannsynlige for menneskelig alder hvis helsa ellers er god, men ikke særlig mange blir 100 år gamle, enda færre 121 og ingen blir 144. Sånn er det med den saken. Forrige gang jeg snakket om dette var i femtiårslaget. Femti er jo ikke noe interessant tall. Man bør heller feire kvadratåret 49, så vente til neste gang (som er 64 og et meget interessant tall på så mange måter).

For meg personlig var 2025 det året jeg flyttet til Spania, hvor jeg fortsatt befinner meg og observerer temperaturer som ikke ligner noen vanlig vinter sånn som jeg typisk husker dem fra Østerdalen. Akkurat nå er det for eksempel ti grader og overskyet. Det har vært nattefrost for det kunne jeg se da jeg gikk til butikken for et par timer siden, men så langt har jeg bare sett snø på lang avstand. Imidlertid melder de at det skal komme noen centimeter til uka så vi får se. Værmeldingen har jo tatt feil før. Spanjolene sier at dette er “en kald region” men herregud. Sånt er relativt. Jeg har grunn til å tro at vi ikke mener det samme når vi snakker om kalde vintere. For eksempel måtte du regne med en uke med tredve minus der jeg bodde før, men sånt skjer aldri her. De begynner å gråte når det blir fem minus — som jeg egentlig bare trekker på skuldrene av. Til gjengjeld var det grysefullt varmt et par uker nå sist sommer og jeg håper det bare var på grunn av det beryktede værfenomenet El Niño, som har gjort fra seg nå, slik at det blir kanskje mildere neste sommer. Det vil vise seg tidsnok. For øyeblikket observerer jeg bare at “ting er normale” i regionen der jeg bor, det vil si ingen storm eller flom. De har jo hatt vannstand til oppetter ørene nedi sør de siste par ukene. Du vet. Valencia, Alicante, Malaga. Sånne steder. Enkelte dødsfall har til og med blitt innrapportert, men i hovedsak handler det om materielle skader.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva den store stygge verden angår så er jeg faktisk drit lei av rævklovnen Donald Trump og alt det mildt sagt forutsigbare kaoset han har dratt med seg. Alle visste hva som kom til å skje — og hvis de ikke visste det så er de fette evneveike. Det var jo aldri noe spørsmål om det kom til å gå på trynet, bare hvor jævlig det ville bli. Hva kan jeg si? Det er som du ser. Vi sier ikke mer. Det mest alarmerende er likevel utviklingen av konseptet kunstig intelligens og hvordan teknologien siden blir implementert, først og fremst som et leketøy for småtrollene på internett. Hva som ihvertfall må sies er at problemet i første omgang handler om at informasjonsverdien av digitale media drar seg i retning av null etterhvert som det blir mulig å skape “falske fjernsynsbilder” som ikke engang eksperter klarer å skille fra den ekte varen. Siden kan vi selvsagt også snakke om dybdepsykologisk skadepotensial når informasjonsmiljøet i så stor grad driver kynisk rovdrift på brukernes emosjonelle balansetilstand. Det er allerede ille nok i den tekstbaserte delen av internett. Folk lyver og bløffer uten selv den minste moralske skruppel når det handler om noe så ærbart som å skaffe seg flere klikk og følgere. Sånn har det blitt og jeg ser ikke for meg at dette er reversibelt, slik at enden på visa blir en generell tilstand av skepsis overfor alt man kan finne på nettet, også det nyttige. Slik ender sagaen om det store internettet og alt det fine man finner der. Man behøver ikke å være noen faglært spåmann for å si at gullalderen for “det frie nettet” har kommet og gått. Neste trinn på stigen om man ønsker brukervennlighet må følgelig bli “beskyttede områder” som man ikke uten videre kan logge seg inn på, hvor folk betaler for å slippe både “deep fake”, troll og reklame. Hvor finnes sånt? Jeg har betalingskortet klart…

Ellers gjenstår det bare å si godt nytt år med denne fine sangen fra 1981.