Forfatter: apecalypso

Jo mer narsissistisk en person er, jo større er risikoen for å utvikle depressive symptomer i møte med krenkelser og følelsesmessige tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å bære eller kjenne på depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med selvbilde og selvnytelse. I stedet kan krenkelser og tap møtes med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og sine handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hva er kildekritikk? For eksempel leste jeg meg opp på bakgrunnen til Ulrik Malt, professor i psykiatri, som har skrevet artikkelen om narcissisme for Store norske leksikon, for å danne en oppfatning om “kontekst”; som handler mest om en viss grad av bekymring for om jeg oppfatter ting riktig, om språket brukes korrekt, at den som har gjort dette arbeidet er en seriøs person, og så videre. Ikke minst er det viktig at selve myten om den guddommelig vakre Narcissus fortelles på en representativ måte — men det er også viktig at de ikke går for langt med de psykiatriske diagnosekriteriene. En alt for lav grad av “selvkjærlighet” er jo også et problem. Sammenfattet kan vi kalle begge disse svingningene “urealistiske idèer om selvet” fordi også de som tar “selvkritikken” sin alt for langt overdriver jo sin egen objektive betydning i denne verden. Selvsagt er man viktig for seg selv. Dessuten kanskje en håndfull individer som “virkelig kjenner deg” — foruten en ikke definerbar mengde av andre som har noen slags oppfatning om hvem og hva du er. Men i det store bildet er vi alle bare aper uten mening, formål og betydning. Dessuten finnes det ingen Gud.

Trangen til å bli speilet (narcissisme) er imidlertid noe annet enn trangen til å bli sett (ekshibisjonisme). De henger ofte sammen, men de behøver ikke å gjøre det. En skuespiller – og en hvilken som helst annen scenekunstner eller performativ artist – bør jo helst være mange grader mer ekshibisjonist enn hva som er vanlig, for å lykkes i faget, men de blir typisk helt umulig å jobbe med for andre hvis de i tillegg også er narcissister. En rendyrket ekshibisjonist gjenkjennes på at de gir litt blaffen i “hvordan de blir sett” – altså om folk liker dem og den typen ting – så lenge de skaper bølger med greia si. Visse uttrykksfulle kunstnere faller helt åpenbart innenfor denne kategorien. De jakter på oppmerksomhet rundt det de driver med, ikke på selvbekreftelse innenfor en horisont av identitet. Man kan se på mange hundre meters hold at de ikke bryr seg spesielt mye om “folkesnakk” og sånne ting — mens narcissisten ikke bare bryr seg om “sitt gode navn og rykte”, de går også aktivt inn for å styre narrativet om hvem de er og hva de driver med gjennom diverse “politisk påvirkningsarbeid” i sin sosiale krets. Jeg gikk litt frem og tilbake med tanken om det går an å være en introvert, eller det man skulle kunne kalle en “sjenert” narcissist, men jeg ser ikke helt hvordan det skal la seg skille diagnostisk fra en gjennomsnittlig nevrotiker. Narcisissme er jo i seg selv et utagerende opplegg. Vi kan si at det handler om å forme verden i sitt bilde gjennom å utøve psykisk vold mot alt og alle, inkludert seg selv. Narcissistisk raseri er jo et vesentlig element ved sykdommen. De objektiviserer sin egen galskap og projiserer den over på en eller flere andre, for eksempel via sjalusi i nær relasjon eller hat mot visse kategorier av mennesker.

Denne tematikken er ikke vesensforskjellig fra alt det andre jeg vanligvis skriver om. Hva er en typisk blogg? Sånn jeg ser det ligner minst nitti prosent av alle blogger på alle språk ganske mye på en dagbok som imidlertid også eksisterer i kombinasjon med det man i den gamle verden kalte brevvenner, bare at man skriver til alle på en gang. I praksis at folk for det meste skriver om seg selv og ting som skjer i livet deres. Jeg antar de for det meste ville være omtrent de samme ute i den fysiske verden, i forhold til temavalg og ordbruk. Det går en litt frynsete grense mellom sosiale media og blogg, men folk mener vel vanligvis noe annet når de kaller seg bloggere — la oss si noe “mer” enn bare å være på Facebook, eller hvor de nå enn er. Det er jo så mye sånt nå. Selv takket jeg for meg i året 2012, for de som kan huske så langt. Det var ganske kleine forhold i kjølvannet av de forferdelige hendelsene året i forveien. Du vet. Når folk prøver å sette ord på ting, men lykkes ganske dårlig. Noen ganger er det best å bare holde kjeft. Vi kan sammenligne det med uoppfordret fremsyning av kjønnsorganet. Du vet. Blotting. Når noen gjør noe som krysser grensene for normal anstendighet og den daglige plikten vi alle har til å holde fred med hverandre. Hvordan skal man forholde seg til en blotter? Refleksen hos de fleste normale mennesker er sannsynligvis å kjeppjage slyngelen, eventuelt ringe politiet eller noe. Det blir ihvertfall ikke aktuelt med noen applaus eller annet bifall. For de som har lang netterfaring: Husker du goatse? (Ikke søk på ordet.) Når noen slenger noe sånt i bordet vil det blir “reaksjoner” — hvilket også selvsagt er poenget. Jeg har ikke selv noe imot tøys og humor, men det blir kanskje litt stusselig hvis dette er alt noen har. Særlig hvis de ikke har god smak og en viss sans for timing. Da ender det fort med en “goatse”, som forutsigbart vil fremkalle svært negative reaksjoner hos mange.

Jeg tipper at hvis man intervjuer en hvilken som helst person som kaller seg “blogger” – og presser dem litt, la oss si som en mellomting av aggressiv gravejournalist og filosofen Sokrates – så vil det etterhvert utkrystallisere seg en slags “siste sannhet” om hva de driver med: Det er en brytekamp mellom dem selv og språket. Formuleringskunst er jo det tekniske navnet på enhver form for intensjonell ytring, mens selvfremstilling dekker de mer psykologiske aspektene av saken. Det er ikke – og har heller aldri vært – normalt å “tenke dypt”. Sånt er et legningsspørsmål, akkurat som musikalitet, talent for tegning eller hva har du. En særinteresse. Imidlertid går det an å like diverse dyptenkning uten å selv føle noen trang til å ta den språklige brytekampen sin så langt, akkurat som man kan like Mozarts arbeider uten å selv føle noen trang til å bli komponist. Hva er språket? Et både løst og fast organisert system av logiske symboler. Vi bruker det til å produsere “mening” på en måte som lar seg transportere innenfor en gruppe som “forstår” hverandre. Det ekshibisjonistiske ligger i å legge ting ut på nettet slik at de blir “sett” mens det narcissistiske består i å søke bekreftelse på at man ikke er gal. Som alle vet er jo svaret alltid ja hvis spørsmålet er “er jeg gal?” — det blir i prinsippet som å lure på om man fryser. At spørsmålet i det hele tatt kommer opp betyr at sannsynligheten er større enn null, ergo er den èn. Svaret er ja. Det neste man bør bruke tid på er å kartlegge hvorfor og på hvilke måter man er gal, slik at man kan korrigere situasjonen, ikke å trampe på gasspedalen og bli utagerende med den patologiske energien man har pådratt seg. Hvor vanlig er det blant mennesker å bli gal? Jeg vil si minst like vanlig som å bli forkjølet, eller brenne seg på fingrene når man holder på med noe som er varmt. Eller nesten uunngåelig om du vil. Det skjer med alle, mange ganger gjennom livet. Kunsten består i å respektere sykdomstilstanden og redusere sitt eget aktivitetsnivå til fordel for “pleie og stell” inntil man blir bedre igjen. Det at man utvikler sterke følelser i forhold til noe som foregår i språket er et sikkert symptom på at man er gal. Dette er jo ikke virkeligheten. Det er bare en modell. Det er bare det folk fysisk og faktisk gjør som teller. Siden kan vi reise den innvending at kommersielle foretak ikke ville hatt reklamebudsjetter i millionklassen hvis ikke ytringer hadde noen effekt. Eller mer til poenget: Om de ikke visste at PR, reklame og “styrt kommunikasjon” virker slik det er meningen at det skal virke. Her er noe å tenke på:

Juridisk person er et rettssubjekt som ikke er en fysisk person, men en stat, kommune, fylkeskommune, selskap, institusjon, stiftelse, forening eller lignende. I likhet med fysiske personer kan juridiske personer ha rettigheter og plikter og foreta rettsstiftende handlinger som for eksempel å inngå avtaler. Den rettslige realitet som ligger til grunn for begrepet juridisk person, kommer til uttrykk i språkbruken hvor man sier at for eksempel et aksjeselskap selger, kjøper, eier og så videre, til tross for at selskapet i og for seg ikke er noe annet enn et rettsforhold mellom selskapsdeltagerne. 

(Store norske leksikon)

Innenfor ett univers av mening er dette fornuftig, men innenfor et annet er det fullstendig fette sinnssykt. Vi har jo mistet kontakten med virkeligheten når vi for eksempel kan observere et rettsoppgjør mellom Per Person og A/S Firmaet. De er ikke “likeverdige agenter” (agent er det generiske navnet for “en som agerer”) innenfor verken tid eller rom. Eller for den saks skyld; på ressurssiden. Og i enda mindre grad når det gjelder for eksempel forholdet mellom institusjonen NAV og det publikum de er satt til å betjene. Misforholdet i reell makt kan knapt bli større enn dette i noen “normal” sammenheng i samfunnet. Selvsagt er det sikkert en verre erfaring av “maktesløshet” å bli røft behandlet av politiet og den typen ting, men dette skjer jo ikke med like mange som de som av ulike årsaker havner i kontakt med NAV. Det finnes sikkert noen skurker som jobber med å utnytte systemet, men mitt generelle inntrykk er at flertallet som henvender seg til NAV har prøvd de fleste andre muligheter allerede, før de gikk til dette skrittet. “Å havne på NAV” er jo ikke særlig ettertraktet der ute — og historiene man hører virker heller ikke inspirerende. Mange opplever det for eksempel som mer “verdig” å finne seg noe kriminelt å drive med. Hva skal man tenke om dette? Ihvertfall ikke at det er overraskende, gitt den løsslupne moralen alle kan observere blant de såkalte samfunnstoppene. Hvorfor skal jeg gidde å vaske meg når alle andre uansett er så skitne? Dette er en ganske normal måte å reagere på. Folk går jo lei av å holde høyere etiske standarder enn hva som er vanlig innenfor kulturen, uten at de får annen slags takk enn hånflir fra “de smarte”. Hvilket bringer meg til sakens kjerne: Kan juridiske personer ha en personlighet? Hva slags person er i så fall Coca-Cola? Hva slags person er Røde Kors? Og hvem er egentlig Norge? Hva slags personlighetstrekk kan vi observere? Virker det som om budskap og handlingsmønster står i et rimelig samsvarsforhold?

Dette kan se ut som borderline absurde spørsmål, men hva slags person er en som ikke har noen personlighetstrekk? Dette var vel det dypeste spørsmålet i den nå ganske gamle klassikeren American Psycho av Bret Easton Ellis, som først utkom i bokform i året 1991 og vakte litt oppsikt, selv om historien sannsynligvis er en film nå, i de fleste normale menneskers umiddelbare referansesystem. Filmen var jo også ganske – hva skal man si – “kontroversiell”. Men etter min mening fungerer dette materialet best som bok. Alt hovedpersonen Patrick Bateman gjør – det er vanskelig å ikke tenke at Bret Easton Ellis baserte seg på navnet Norman Bates, hovedpersonen i Hitchcock-filmen Psycho – er performativt og “kunstig”. Han har ikke noe selv. Han er, bokstavelig talt, et fravær. Selvsagt kan han ikke ha noen normale relasjoner til noen andre, fordi det finnes jo rett og slett ikke noe fundament, intet grunnlag, ikke noe man kan bygge på. Han har ingen kjerne, intet hjerte, ingen selvstendige tanker. Ingen sjel. Patrick Bateman lever ikke, han bare eksisterer. Hvis vi skal sette i gang med noen slags kritisk undersøkelse av “hvem de virkelig var” når vi snakker om en kjent person – ta hvem du vil; Hamsun, Napoleon, Doris Day; prinsippet blir uansett det samme – må vi jo nødvendigvis begynne med å kartlegge alt som lar seg observere. Bakgrunn, familieforhold, oppvekstvilkår og det ene med det andre. Hvordan dannet denne personen sin personlighetsstruktur? Hva slags dokumentasjon finnes? Hva slags rykter går? Det virker ikke helt sannsynlig at man kan gå frem på denne måten for å kartlegge identiteten hos en juridisk person. Hvordan går økokrim frem, for eksempel, når de etterforsker diverse uredeligheter på et selskapsnivå? Journalister snakker ofte om “ukultur” innenfor rammene av såvel statlige departementer som kommersielle foretak, kommunestyrer, diverse lag, foreninger, idrettsklubber, eller hva har du, når det er vanskelig å knytte ting til spesifikke personer eller andre faste holdepunkter, men det er definitivt “noe snuskete” som foregår.

Mange har gått ut og definert korporasjoner – altså alt som kan defineres som “juridiske personer” – som psykopater i sin grunnleggende personlighetsstruktur. Skal vi gå gjennom sjekklisten? Som alle vet er ikke psykopati en diagnose, men en patologisk tilstand som kjennetegnes ved visse karakteristika, som utformulert punktvis vanligvis omhandler åtte ulike forhold. Det første er overfladisk sjarm. Nummer to er grandiose følelser av egenverdi. Det tredje er tendens til å kjede seg raskt og føle behov for alskens stimuli. Så følger manipulasjon. Det er dette de fleste henger seg opp i. Folk som lager intriger og alskens jævelskap tilsynelatende bare for moro skyld, eventuelt at de kynisk bruker andre mennesker som brikker i sitt eget spill, uten hensyn til noe annet enn sin egen interesse. Går det an å si noe sånt om næringslivet? Vi beveger oss uansett videre til nummer fem: Patologisk løgnaktighet, eller i praksis at de bare bryr seg om virkningen av det de sier, ikke om sannhetsverdi eller noe som helst annet. Den sjette karakteristikken er mangel på empati, som i den praktiske verden kan handle om at psykopater rett og slett ikke forstår konseptet følelser i det hele tatt. Selv har de jo ikke noe sånt. Hvorom allting er, nummer syv heter parasittisk livsstil — et tema jeg berører ganske ofte, men jeg bryr meg lite om små privatpersoners rusk og snusk, jeg er mer opptatt av de som etablerer seg som parasitter på høyt nivå, for eksempel ved å spekulere i finansmarkeder og den typen ting. Til sist har vi den åttende egenskapen til en psykopat, som er manglende vilje til å ta ansvar for sine egne handlinger, som er et passende sted å avslutte analysen. Så spør vi igjen: Går det an å si noe eller alt av dette om noen korporative entiteter? Passer det for eksempel på oljeselskapet Shell? Eller staten Storbritannia? Hva med varemerket Jaguar? (De har jo – latterlig nok – blitt en internasjonal snakkis på grunn av en tilsynelatende absurd reklamefim, som ikke desto mindre gjør at folk snakker om dette bilmerket på en mye mer intens måte enn noensinne.) Teknisk sett er ikke psykopati det samme som narcissistisk personlighetsforstyrrelse, men det vi kaller narcissistisk raseri og projeksjon kan likevel medføre at pasienten antar et psykopatisk atferdsmønster.

Det store problemet med dette bildet er at de postmoderne – og “senkapitalistiske” – industrisamfunnene (en kategori også Norge tilhører) lever med et absolutt massivt informasjonstrykk fra alskens prinsippløse “påvirkningsagenter” som jobber på vegne av psykopater. Der står saken nå i dag. En gestaltpsykolog ville kanskje sitert Carl Gustav Jung på at “hvis man ikke bevisst søker mot et høyere prinsipp vil man automatisk henfalle til det laveste felles multiplum for hva som er akseptabelt” — en tilstand som nokså nøye sammenfaller med hva som er det økonomisk mest lønnsomme slik dagens markedsmekanismer er lagt opp og regulert. Disse paranoide fantasiene som så mange har om Big Pharma og det ene med det andre er ikke grunnløse. De baserer seg i noe som er blitt observert, men siden kanskje tolket litt vel fantasifullt. Hele tanken om at noen skal gjøre forretningsessig profitt på folks helsesaker er jo i seg selv pervers. Sånn som dette fungerer når man har betalingsmur foran helsetilbudet vil det for profitørene være mest lønnsomt dersom ofrene deres – dette må da være den korrekte betegnelsen på opplegget – lider av mange ganske milde ting som krever et antall tabletter og legebesøk, sprøyter, røntgenbilder og gud-vet-hva, men aldri noe stordramatisk. Men hvis staten står for helsestellet vil lønnsomhettsrukturen ligge i det sunne landskapet, fordi enhver belastning på systemet er et netto tap i enhver forstand. Ingen mentalt friske mennesker ønsker å bli syke, men hvis sykdommen deres – reell eller innbilt – bringer deilig klingende penger inn i kassa hos “Big Pharma” spiller det forsåvidt mindre rolle hva man selv ønsker. Sånn fungerer i det store og hele forretningslivet i sin alminnelighet, gjennom sitt talerør reklamen. Man manipuleres til å kjøpe en masse jåss som man strengt tatt verken behøver eller ønsker seg. Jeg føler ikke selv at jeg har noe fornuftig å si om konseptet lykke, men det er vanskelig å se hvordan hyppig økonomisk forskrevelse kan være særlig godt i lengden. Får ikke folk noen ganger “bondeanger” etter at de har kjøpt et eller annet slags tøys på nettet? Det virker sånn. NRK.no hadde en test her i går; om hva slags holdninger folk har til smarttelefoner. Spørsmålet var om du noen gang har vurdert å kvitte deg med den. Selv svarte jeg ja – uten å nøle – i likhet med 70% av de øvrige drøyt 5000 som hadde besvart ved å klikke på ja eller nei ved det tidspunktet. Hva handler dette om? Selv synes jeg at telefonen er litt for aktiv for min smak og mine formål, selv om jeg nesten ikke har noen “apper” og slett ingen sosiale media og denslags. Jeg liker ikke å ha noe i huset – verken folk eller dyr, og enda mindre noen satans ting – som stadig kommer med diverse “oppfordringer” om hvordan jeg bør bruke mine neste fem minutter.

Alle former for konspirasjonstenkning er et symptom på paranoid psykose — som siden kan ha varierende grader av alvorlig “utagerende” manifestasjon. De fleste er – som tidligere nevnt – bare litt nevrotiske noen ganger, fordi man bør jo som en hovedregel verken godta tilfeldigheter eller “noens onde vilje” som realistisk forklaringsmodell for noe som helst, men av og til er faktisk virkeligheten mye mer absurd enn fantasien hadde hatt dekning for. De sier for eksempel om mye sykt som har skjedd i virkeligheten at man ville ikke fått dette antatt som plottet til en film eller et bokmanus, fordi det er bare alt for drøyt. En gammel vits i det politiske Norge er den om at “noen av oss har snakket sammen” – som jeg tror opprinnlig kom fra Leirfall & Hetland, men jeg er ikke helt sikker – og dette er i prinsippet hva en konspirasjon er, altså en mer eller mindre hemmelig sammenlutning – eventuelt et komplott hvis det er ekstra dramatisk – som har dannet seg rundt en målsetting om å få noe gjort. Skjult inni konseptet om at man blir overvåket ligger jo troen på at man er viktig. Eller i det minste interessant. Normale mennesker pleier å være klar over at de er dypt uinteressante og uspennende individer, og vil i grunnen ha det slik. De er vanligvis mer opptatt av “privatlivets fred” enn om de får nok oppmerksomhet ute i verden. Hvorfor skal noen overvåke dem? Det gir ingen mening. Det måtte i så fall være nabolagets sladrekjerring som legger ned mye arbeid i å holde seg orientert om “det som foregår” og spre siste nytt sånn som det høver seg for denne yrkesgruppen; men politiet, CIA og diverse utenomjordiske skapninger kan man trygt slå en strek over. De har ikke budsjett til å drive med tull og bortkastet tid (selv om jeg strengt tatt ikke kan uttale meg om hvordan de utenomjordiske jobber). De har jo et oppdrag. De er på jobb. De leter etter ekte kjeltringer som har gjort gale ting, ikke fantasiforbrytere som frykter sin egen galskap. Det vi har på et samfunnsnivå er kannibalkapitalisme, som i klartekst betyr at et antall mennesker lever av å suge livskraften ut av andre. Det er slik de ernærer seg. Dette er “næringslivet” i sin aller mest fundamentalt banale hovedforstand: De mange må slite mye for at de få skal få mye. Sånn fungerer opplegget, og alle vet det — bevisst eller ubevisst. Det er sant at det finnes folk som prøver å utnytte og mishandle deg i den grad de kan, hvis de har noe å tjene på dette, men vi snakker ikke om frimurerne og World Economic Forum nå. Vi snakker om selve pengesystemet og “finansverktøyene”, slik det er lagt opp og regulert per i dag. Idèen er at alle skal være geskjeftige og “tjene penger” som de siden bruker på mer eller mindre balstyring vis, til å kjøpe alskens tøys som verken er sunt, nyttig eller vakkert. Nåvel. Det er hva det er. Folk skriver om sånt som de tenker på.

Illustrasjonsbildet er hentet fra den amerikanske spillefilmen Tough Guy fra 1936. En fortelling om karakteren Freddie som rømmer hjemmefra og havner sammen med hardkokte kriminelle. Forøvrig er det å si at bildet er arrangert nærmest som et renessansemaleri. En rimelig fantasifull person klarer sikkert å se for seg noe lignende – bare malt på lerret og med tidens kostymer – som en “mytologisk” komposisjon; hvor bildets historiefortelling ligger i både linjeføring og andre elementer, mens dramatikken ligger i den sentrale øyenkontakten mellom de to. Hva er det som foregår? Hva ser vi? I det aller minste kan vi si at dette neppe ville vært filmens hovedfotografi dersom amerikanerne slapp en spillefilm nå i år under tittelen Tough Guy. Kan vi si at tidene har forandret seg? Jeg tror det er en påstand som holder mål. Jeg vedder skolissene mine på at en gjennomsnittlig amerikaner av i dag ville se på fotografiet og beskrive det som “gay”. Sånn har ting blitt. Vi lever i en kjønnsrolleforvirret verden — eller skal vi kanskje heller si en hyperseksualisert verden, hvor folk er svært raske på avtrekkeren i forhold til å tolke alt de ser innenfor en “seksuell” horisont.

Etymologisk sett kommer åpenbart det norske ordet tøff fra den samme germanske kilden som det engelske tough, og brukes i det store og hele på samme måte. Hva slags assosiasjoner bringer ordsammensetningen en tøff type? Sånt er uforholdsmessig mye viktigere for tenåringsgutter enn for de fleste andre. Det normale mønsteret er jo at de må begynne å etablere seg som “sin egen mann” om ikke særlig lenge, men de aner typisk ikke hvordan man gjør noe slikt. Dermed får vi blant annet slike Charles Dickens-lignende historier om ungdommer fra overklassen som ender opp i kompaniskap med banditter og råskinn som virkelig utsetter det “moralske materialet” karakteren er laget av på vanskelige prøver, men etter noen viderverdigheter og litt dramatikk ender alt bra til slutt, og så videre. Opplegget er velkjent. Moralen i historien pleier å være at “de virkelig tøffe” er de som tar på seg pliktens ansvar uten å gråte, mens de feige er sånne som stikker av, enten de er motivert av lysten til å unnslippe noe eller å finne noe. Poenget er uansett at de er jo ikke der de burde være. De har reist ut på eventyr – skal vi si sånn som Peer Gynt – og i mellomtiden gror ugresset der hjemme. De har en lang liste med uoppgjorte saker som bare traser seg til verre og verre ettersom tiden går. Ved et punkt blir det i praksis umulig å “vende tilbake og gjøre opp” fordi alle ting har forandret seg så mye at de er ugjenkjennelige.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Selve konseptet med å rømme hjemmefra er ganske interessant. Noen gjør sine første forsøk på dette omtrent så snart de lærer å gå. Hvor har de tenkt seg? Det er uråd å si. Selv kan de ikke redegjøre for noe. De vet jo ikke hva de driver med og hvis man ikke gjeter sånne barn ganske nøye vil dette være det siste man ser av dem: at de beveger seg sakte men sikkert i en vilkårlig retning uten noen “plan” i den forstand, tilsynelatende uforstyrret av at de dermed mister kontakt med voksenpersonene som har tilsyn med dem. Det neste som skjer er noen slags dramatisk leteaksjon som kan balle på seg hvor mye som helst med politi, media og det ene med det andre, før man – forhåpentligvis – finner slyngelen etter måten trygt sovende under en busk eller noe. I mellomtiden har foreldrene og andre gått gjennom sine tolv stadier av håpløs frustrasjon mens de fantaserer om all mulig slags galskap som kan ha hendt. Det er jo en farlig verden. Er ikke dette alle foreldres verste mareritt? At ungen bare forsvinner, uten at noen forstår hva som har skjedd? Ofte dukker de bare opp igjen, men noen ganger forblir de forsvunnet for all tid siden. Sånt har skjedd. Men etterhvert vokser barna til slik at de danner en bedre forståelse for alle de praktiske vanskelighetene forbundet med det å flytte fra foreldrehjemmet – eller hvor man nå enn vokser opp – til en mye mer usikker tiværelse på “sine egne ben”. Eller for å si det slik: Man oppdager at penger er et nøkkelkonsept, slik at selvstendighet er i prinsippet bare et ord uten meningsinnhold så lenge man må basere seg på sine foreldres gode vilje – eller hva som enn driver dem – til å yte subsidier.

Etter hva folk forteller meg – jeg husker det ikke selv – var jeg en sånn unge da jeg var liten. Jeg bare vandret avgårde og kom typisk ikke hjem igjen før jeg ble sulten eller noe. Jeg vet ikke hva dette handler om. Jeg har jo aldri prøvd å rømme hjemmefra i noen konvensjonell forstand. Imidlertid har jeg bodd for meg selv siden jeg var bare femten år gammel. Rett etter ungdomsskolen. Dette var ganske tøft blant mine jevnaldrende på den tiden. Alle som har fått selv det minste lille fotfeste i “den voksne verden” får jo automatisk høy status. De har “fått til noe” innenfor et felt som denne aldersgruppen har tildels ganske mye nerver i forhold til. Hvordan etablerer man seg som selvstendig individ? Det er en gåte som har mange løsninger, uten noe “sant svar” som alltid gjelder for alle. Men økonomisk selvstendighet bør sannsynligvis være et vesentlig element i bildet. Hvor får folk pengene sine fra? Dette sier noe om hva slags mennesker de er. Du vet. Hva slags standarder de praktiserer. Utvinner de sine egne ressurser eller baserer de seg på å naske fra andre? Selv er jeg som alle vet verken marxist eller hegelianer men jeg anerkjenner ikke desto mindre poenget med at det å utnytte folks “arbeidskraft” i egen vinnings hensikt er omtrent det ondeste noen kan gjøre i denne verden. De prøver å fordunkle ting med alskens “positivt kodet” tåkespråk om arbeidsgivere, medarbeidere og hva har du, men når sannhetens regnskap skal gjøres opp er navnet på slik virksomhet kannibalisme. Når man lever av å “spise” andres livsenergi. Etter min mening kreves det ingen særlig høy intelligens for å oppdage hva menneskehetens hovedproblem består i: Jakten på penger. Hva slags moral man siden holder seg med i forhold til dette er et annet spørsmål. Uansett hvor god eller ond man er som individ står jo alle overfor den samme utfordringen: Du må skaffe penger. Hver dag. Gjennom hele livet.

Det er ellers mye et spørsmål om hva det egentlig går an å eie i denne verden. Loven sier noe. Moralen sier noe. Ut over dette har vi hvor mange “meninger” som helst om saken ute blant folk, gjerne arrangert i forhold til hva som er fordelaktig for dem selv. Ingen stiller noen seriøse spørsmål rundt om folk er selveiende. Det går an å kontrollere andre gjennom ymse former for manipulasjon – ikke minst sånt som handler om distribusjon av penger – men eie dem, slik man for eksempel kan eie en hund eller noe annet slags husdyr, kan man aldri. Alle har etter loven rett til å “gå sine egne veier”, gi og ta noen forpliktelser man eventuelt måtte ha, så som gjeld og annet som folk ikke lett gir slipp på. Men gitt at man ellers ikke skylder noe i noen slags retning; folk er selveiende og kan gjøre som de vil. Dette er fundamentalt. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “grunnløs skilsmisse” (som de forsøker å etablere lovforbud mot i USA) fordi bare det at en av partene ikke ønsker å fremføre forholdet er grunn nok. De behøver ikke å forklare dette i noen større grad enn de selv ønsker. Tvangsekteskap er jo et fremmedkulturelt konsept i alle rimelig oppegående samfunnssystemer. Det mumles ellers noe om aktivitetsplikt blant såkalt “arbeidsledige” individer, enten de teknisk sett er å definere som arbeidsføre eller ikke, fordi alle som lever på kannibalistisk vis forstår jo på noe slags underbevisst plan at hvis folk ikke jobber så produserer de heller ikke noe som man kan stjele fra dem. Hvis det ikke er “bevegelse i økonomien” vil heller ikke alle de snedige oppleggene deres for å knipe litt her og litt der fungere i henhold til sitt formål. Ikke minst derfor var det så mye panikk blant de “høyreorienterte” under pandemiens nedstengningsfase. De lever jo av andres arbeid. Ergo har de heller ikke noe å leve av hvis folk ikke er i arbeid. Hva skal da skje med dem? Jeg husker ikke tittel eller noe mer, men i en film jeg så en gang hang jeg meg litt opp i at en fyr ble fremstilt som “taper” – til tross for at han selv opplevde sitt nye liv som mer umiddelbart tilfredsstillende – fordi han gikk fra å være “børsmegler” til å bli “bygningsarbeider”. Det hele koker selvsagt ned til hvor mye penger han (ikke) tjener. Moralen i historien var noe med at man får som straff at man heretter må “leve som en taper” hvis man driver med – eller rettere sagt blir tatt for – innsidehandel og andre typer ulovligheter i finansmiljøene. Hva skal man tenke om sånt?

Folk sier at prostitusjon er verdens eldste yrke, formodentlig basert i tanken om at man uansett må “betale” på noe slags vis for all den sex man får, men jeg vil påstå at faggruppen håndverkere nødvendigvis må være betydelig eldre. Det er jo vanlig å vise sånne tendenser lenge før man fatter noen seriøs interesse for seksuelle affærer. Alle håndverkere jeg kjenner drev og tuklet med alskens materialer lenge før de valgte dette yrket. Det virker ellers ganske åpenbart hvordan dette henger sammen. Folk som aldri var interessert i “praktiske ting” mens de var små vil neppe utvikle interesser i slik retning senere i livet. Men hva vet jeg? Snåle ting skjer. For eksempel legger man stadig merke til at folk vegrer seg mot å bli kannibaler, selv om de er “født inn i denne verdenen” og foreldrene befinner seg på den lokale rikdomstoppen. Det finnes minst like mange historier om individer som “krysser klassegrensene” som om de som rømmer hjemmefra. Ofte er det èn og samme sak. Uansett er saken at systemet er ikke vanskelig å få øye på. Alle vet hvordan opplegget virker. De rike vil automatisk bare bli rikere, med mindre de aktivt går inn for noe annet, mens de som har lite vil oppleve livet som stadig mer arbeidssomt og stressende jo mindre de har. Jeg vet ikke verken hvor eller hvordan man trekker opp grensene for “økonomisk uførhet” men jeg ville vel kanskje foreslå at hvis en plutselig utgift på rundt ti tusen vil knuse økonomien din for flere måneder fremover, så er du ganske dårlig stilt. Man bør kunne ta sånt på strak arm uten å knipe i noe annet enn budsjettet for “andre fornøyelser” for en stund fremover, gitt at man ellers jobber normal førtitimersuke. Hvorfor skal noen noensinne måtte jobbe mer enn åtte timer om dagen, fem dager i uka? Det virker ikke rimelig. Det er selvsagt en privatsak hvis det er sånn man legger opp penger til å kjøpe seilbåt eller hva vet jeg, men man burde ikke måtte ta på seg masse overtid for å betale tannlegen, bilmekanikeren og den typen ting. Filosofisk sett er det åpenbart at den globale klimasituasjonen, plastforurensningen og resten av elendigheta henter all sin energi fra det kontinuerlige kravet om å “skaffe penger” på enhver måte som ikke er direfte straffbar — men noen ganger selv det også. Det kommer mer an på om man føler seg rimelig sikker på å ikke bli tatt enn om man har moralsk magemål til å bryte loven. Vi lever i ganske nihilistiske tider sånn sett. Mønsteret er grellt synlig for svært mange, om ikke et flertall av alle mennesker. Men ting fortsetter bare som før. Hva annet kan vi vel gjøre?

Dyrevernet i samfunnet styres av rett og moral: dyrevernrett og dyrevernetikk. Det betyr at noe som er lovlig likevel kan vekke etiske reaksjoner. Det er to vesensforskjeller mellom dyrevernrett og dyrevernetikk. For det første er retten monistisk og moralen pluralistisk; det er én dyrevernrett i Norge, mens det er mange forskjellige moralsyn knyttet til dyrevern, både sekulære og religiøse. For det andre kan retten håndheves av staten og gjennom statens maktapparater, mens moralen ikke har et statsapparat i ryggen. Et grunnleggende problem i dyrevernrett og dyrevernetikk er at det er menneskene som tildeler dyrene vern. Det er menneskene som setter rettslige og etiske grenser for egen atferd. De som skal beskyttes av grensene, dyrene, kan ikke delta i prosessen. Dette grunnproblemet ble beskrevet allerede på 1700-tallet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Etter at landbruket i Norge ble industrialisert utover på 1900-tallet ble det som tidligere bare ble kalt husdyr inndelt i to nye kategorier – som er de vi ennå bruker i dag – henholdsvis produksjonsdyr og kjæledyr. Grovt sett handler det om to ulike former for utnyttelse. De førstnevnte planlegger vi å drepe og spise etterhvert som de oppnår passende størrelse, ofte kalt optimal slaktevekt, mens de sistnevnte brukes til å dekke diverse emosjonelle behov hos mennesker. Begge har et visst rettsvern i henhold til loven. Man kan ikke bare gjøre som man vil. Dyrevernsrett påbyr visse standarder som er å betrakte som minimum, selv om det naturligvis er valgfritt om man ønsker å gå for “bedre”. livsbetingelser for dyret enn hva loven krever. De fleste legger seg likevel på minimumsstandardene av rent økonomiske hensyn. Poenget med å ale opp og selge produksjonsdyr er jo å tjene penger på virksomheten.

Det er lenge siden det var vanlig i Norge å befinne seg bare èn grad av separasjon unna en landbruksbakgrunn. For mitt eget vedkommende er det to. Besteforeldrene mine var gårdbrukere, mens foreldrene mine ble akademikere. Dette var imidlertid nok til at jeg selv vokste opp innenfor rammene av en “gårdbruksrealisme” som siden har preget alt mitt syn på dyr og dyrevelferd. Husdyrhold med alt hva det innebærer er ikke mystisk for meg. Jeg vil si jeg har et nokså nøkternt syn på saken. For eksempel ser jeg et grimt men ikke egentlig tragisk element i det å drepe, slakte og spise dyr som man ellers har behandlet bra. Er det etisk problematisk? Til dette vil jeg si at det er bare så vanskelig som man velger å gjøre det. Idèellt sett burde man bare spise ville dyr som har blitt felt av dyktige jegere, men på den annen side vet jo ikke for eksempel vanlig norsk storfè om noen annen livsstil enn den de har blitt alet opp innenfor. Det har aldri vært meningen at de skulle “føle frihetens lykke bruse i blodet” eller hva nå enn det er folk fantaserer om. De fleste nålevende nordmenn har jo knapt sett vanlige landbruksdyr på nært hold. Hva vet de? Alt de har er følelser.

Uttrykket gårdsferie har ikke noe klart meningsinnhold for meg. Etter hva jeg hører betaler folk for å tilbringe noen uker på en tilrettelagt gård; hvor de deltar – riktignok i en begrenset grad, i henhold til vanlige sikkerhetshensyn – i det daglige gårdsarbeidet slik at de dermed “får en følelse” av hva denslags innebærer på det praktiske plan. Du vet. En form for innsyn som strengt tatt ikke er realistisk – med mindre man tilbringer minst et år som “avløser i fjøs” eller noe – men det er en skarp oppdatering i forhold til ingenting. Folks meninger formes jo til en stor grad av hvilke inntrykk de får, men også hvilke de ikke får. Diverse etiske dyrevernsforkjempere som kankskje lener seg litt for tungt mot den teoretisk-idealistiske siden burde definitivt tilbringe noen uker på en vanlig bondegård, for å “oppleve stemningen” fra en praktisk synsvinkel, selv om det bare er på en “turistgård” som har en annen type økonomi enn en gjennomsnittlig bonde typisk har (jeg vil tippe ting også ser litt penere og mer pyntet ut på slike steder). Hvorom allting er, jeg kom over produktet “oksestek” på tilbud — og det ser ut som et ganske durabelig stykke vanlig rundbiff, som var surret inn i noen slags netting jeg måtte klippe bort for å skjære det i passe store – altså ganske store – terninger, som jeg siden har satt til marinering i noe olje, krydder og diverse greier. Siden har det handlet om å tilberede chili-typene arbol, guajillo, pasillo og ancho. Alle er kjøpt over nettet, i tørket form. Bruk krydra.no eller et annet nettsted som selger denslags. Poenget er at chilien får en mye bedre, mer utviklet smaksrikdom etter at den har vært tørket og “gjenopplivet”.

For en detaljert oppskrift, søk på YouTube eller noe. Poenget her og nå er at dette er chili con carne i ordets rette og opprinnlige forstand, som egentlig ikke skal ha noen andre ingredienser enn det brunede, braiserte og langtidskokte storfèkjøttet og chilisausen som man koker det i. Det er dette som er selve retten chili con carne. Siden kan vi snakke om tilbehøret — og nå beveger vi oss over i selveste lutefiskklassen av “delte meninger”, men det vanlige er at man serverer CCC med ris og noen slags bønnerett, gjerne også to-tre typer mole (og/eller salsa), salat og det ene med det andre, som man siden legger opp i den meksikanske lompevarianten tortilla, eller eventuelt burrito og spiser med hendene. Kanskje til og med tacos vil fungere. Chili Colorado har ellers ikke noe med den amerikanske delstaten å gjøre – som faktisk har fått navnet sitt av en lignende årsak – det handler om den karakteristisk intense rødfargen som denne chilisausen danner. Det er en nokså arbeidssom prosess å lage denne retten, men det er vel verd tiden man investerer når man ser – og ikke minst smaker – resultatet. Kjøttet skal være så mørkokt at det så vidt henger på gaffelen, mens man får det beste resulatet for sausens vedkommende hvis man holder seg ganske strengt til den tradisjonelle oppskriften og ikke friker ut med alt for mye eksperimentelt krydder. Det er heller ikke noe poeng at det skal være hott. Det er definitivt pikant men Chili Colorado handler først og fremst om smaksrikdom, ikke sjokkbehandling av munnhulen med Carolina Reper eller hva har du av urimelig sterke chilivarianter.

Under forrige klimatoppmøte i Aserbadsjan uttalte verten – president Ilham Alijev – at ingen kan klandres for at Gud har gitt dem gaver; hvorav olje, gass og kull må medregnes. Dette er selvsagt en fette evneveik uttalelse, men la oss likevel ta den vemmelige lille mannen alvorlig for et øyeblikk. Hva er det han sier? Og hva er det han ikke sier? Gud har kanskje gitt menneskene alskens evner og råmaterialer, men det foreligger ingen brukerveiledning. Som alle vet har for eksempel en kniv både nyttige applikasjoner og mulig skadelige bivirkninger når redskapen håndteres av ukyndige personer, for ikke engang å nevne ondsinnet misbruk av mange ulike slag. Bare en vanlig gråstein som man plukker opp fra bakken kan brukes like så godt til å slå noen ihjel med som å lage noe nyttig eller dekorativt med selve materialet.

Jeg skal ikke harve denne åkeren særlig lenge. Poenget mitt er at selv om Gud eventuelt har “gitt oss gaver” så har han ikke sagt noe om at de bør utvinnes og brennes for pengenes skyld. Det er noe vi har funnet på selv. Til dette formål har vi brukt – eller misbrukt, alt etter hvordan man ser på saken – en særlig form for oppfinnsomhet som karakteriserer oss mennesker mer enn noen andre vi vet om blant Guds mange forunderlige skapninger. Du vet. Den frie viljen, som i kombinasjon med den spinnville fantasien har gitt oss mange produkter, hvorav noen har vist seg å være skadelige på ymist vis. For eksempel har vi for det meste sluttet med giftstoffer i landbruket, av det slaget som gir misdannede barn og kreft hos de som jobber til daglig med jævelskapen. Eller har vi det? Jeg føler meg neimen ikke helt sikker, men jeg er jo nødt til å anta at de politikerne som hyres inn for å ta vare på fellesskapsinteressene for det meste er seriøse folk.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvorfor snakker jeg om Gud? Jeg er jo en kompromissløs ateist. Jeg bruker faktisk aldri Gud som argument i noen som helst slags sammenheng, men jeg forstår likevel hva opplegget handler om. Det går ikke an å si at Gud ikke finnes, men det går an å si at Gud har tilsynelatende overlatt mye av detaljstyringen i menneskelivet til oss selv, individuelt såvel som kollektivt, mens han selv har inntatt rollen som noen slags “fraværende far”. Han kjennetegnes ved at det kommer alskens “gaver” i tide og utide, men ellers ser man ham aldri. Så hva skal man liksom gjøre? Det er vanskelig å påvise om Gud finnes eller ikke finnes. Spørsmålet virker ikke relevant. Folk må uansett ta styringen over sitt eget liv som best de kan og selv gjøre det som er nødvendig for å bygge sin egen identitet, økonomi, sosiale krets og så videre. Du vet. De vanlige greiene. Når blandet Gud seg noensinne inn i denslags? Folk har jo allerede fått utdelt et antall egenskaper som de kan bruke hvordan de vil — med visse restriksjoner i form av hvordan andre reagerer på det man som individ ønsker og driver med. Livet er et åpent byggesett med mange deler. Lag utav det hva du vil.

Det går ikke an å bortforklare den menneskelige tilstand med noe Gud har sagt eller bestemt. Dette er vårt eget verk. Vi har til enhver tid en åpen vei, med et stort antall valgmuligheter. Det er rett og slett feigt å skylde på Gud. Hvis jeg skulle satt en snakkeboble på illustrasjonen ovenfor så ville den ha sagt Å nei nei nei, ikke skyld på meg. Når noen maler seg inn i et hjørne så er det deres egen skyld. De hadde ikke tenkt godt nok gjennom saken før de bare satte igang med noe, så gikk det siden som det gikk. Samme gamle historien. Det er aldri “den forbannede skjebnen” som kan til hva som skjer, det er alltid menneskelig dusteri i frislepp. Årsaken til at vi er så føkka som vi er nå er at vi har laget et system for utplyndring og hensynsløs avbenyttelse av alt vi finner og/eller kommer på. Vinningskriminalitet er således det mest menneskelige av alt. Det finnes knapt noen større helteskikkelse enn en modig og flamboyant tyv som samtidig både peker nese til de rike og mektige, og deler ut generøse gaver til de fattige og lavpriviligerte. Eller den om han onde tyrannen og den djerve dragedreperen som tar konfrontasjon uten å blunke. Saken er at det konseptuelle motsetningsparet rett og galt viser en tendens til statistisk samling rundt det vi grovt sett kaller “menneskerettighetene”, slik de er mer eller mindre godt utformulert gjennom internasjonale konvensjoner. Moralen i nesten enhver historie folk forteller og gjenforteller – eller retweeter som det heter i disse tider – handler om nokså klart formulerte idèer.

Den store moralske skillelinjen går mellom de som synes det er greit å utnytte og mishandle andre – inkludert både alle andre skapninger og selve naturens livsgrunnlag – og de som ikke gjør det. Vi kan kalle dem de onde og de gode, om du vil. Alle vet jo hvor grensen går. De onde snakker typisk om “Guds vilje” mens de gode snakker om “menneskers ansvar”. Du vet. Vi kan påstå det er Guds vilje at noen har det bra mens andre lider, eller vi kan snakke om at det er menneskets ansvar å sørge for at vi har balanse i opplegget vårt. Det er først og fremst derfor jeg stiller meg så negativ til sånne som trekker Gud inn i samtalen. Det handler ikke om at det er evneveikt – selv om det er dette også – men om at det er bare onde mennesker som skylder på Gud. Hvorfor flykter de ellers fra sitt ansvar for å velge korrekt handling? Eller, hvis det senere viser seg at det man valgte ikke holder mål, å sørge for at man lærer av erfaringen og oppgraderer kunnskapen sin i henhold til dette. Det er ikke engang utpreget vanskelig — dessuten er det jo hva alle uansett er nødt til å gjøre hvis de har tenkt å leve videre under noenlunde akseptable vilkår. Om saksgrunnlaget for ethvert klimatoppmøte er det ellers å si vi har ikke mer tid til noe tøys. Ting har jo tårnet seg opp i en ganske alarmerende grad. Vi vet at det nåværende opplegget er en helt fette idiotsikker dødstripp, men folk bare peiser på likevel. De vil jo ha penger og fine ting, sånn at de føler seg bedre enn – eller ihvertfall like bra som – sine naboer. Eller hvem som helst annen de sammenligner seg med.

Det virker som om det har vært litt interessant vær både her og der i løpet av helgen. Selv var jeg på langtur. 75 mil med tildels skiftende sikt og føre i begge retninger, slik at ordet som best sammenfatter helhetsopplevelsen er “slitsomt”. Men nå begynner neste uke, som krever sin egen historieskrivning. Vi kan ikke dvele ved det som har vært. Vet du hvor fort tiden går? Det er et lurespørsmål. Klokkehastighet måler selvsagt noe, men jeg tenker på noe helt annet. Det folk litt misforstått kaller lysets hastighet – 299.792, 458 kilometer i sekundet – er egentlig kausalhastigheten, eller “skjebnens tempo” om du vil, som lyset bare henfaller til når det ikke befinner seg i et medium som virker bremsende, for eksempel vann, men beveger seg i et “idèellt vakuum”. Som alle vet står jo tiden stille ved slik hastighet. Som alle også vet vil det kreve en “uendelig stor” energimengde å akselrere noe som har masse til lysets hastighet. Eller sagt på en annen måte: Det går ikke an. Det tilhører de tingene vi kan tenke, men aldri gjøre.

Alle som har kjørt bil i mørket mens det snør ganske tett har oppdaget at fjernlys ikke er til noen hjelp. Det eneste man kan gjøre er egentlig bare å skru på nødblinken – så folk som kommer bakfra ser at det er noe på langt hold – og kjøre sakte nok til at man har kontroll med redusert belysning, som regel godt under den lokate fartsgrensen. I verste fall må man bare stanse et sted og vente til det letter. Hva man ihvertfall aldri må gjøre er å bare peise på som om det var tørr asfalt på en solskinnsdag. Veigrep er ikke nødvendigvis noe folk har et bevisst forhold til før de mister det. Da først blir det savnet. Hva skal man si? Sånt er jo typisk menneskelig. Vi regner med at ting skal gå bra, selv om alt befinner seg et godt stykke utenfor den “bra” sonen til å begynne med. Jeg hadde et ærend på morgenen i dag men jeg har ringt og avlyst fordi det er ikke forsvarlige kjøreforhold ut herifra mens det er mørkt akkurat nå. Jeg leker jo ikke butikk heller. Ting kan vente, ergo må de vente. Sannsynligvis bør jeg måke litt, men det blir ikke aktuelt å holde på med i mørket. Sånn er realitetene. Naturen har all makt her omkring.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvor viktig er det å kjenne sine egne begrensninger? Noen ganger kan det bli et spørsmål om liv og død, men selv bare det å gå i grøfta med bilen kan være irriterende – og dyrt – nok for de som opplever det. Hvorfor ta slik risiko? Det måtte ha vært noe ekstremt viktig. Riktignok har jeg en bra forsikring og bergebilen er aldri langt unna, men selv det kommer jo med en egenandel og det er dessuten ikke bra for bonusen å holde på sånn. I min egen fantasi gjør jeg aldri “idiotfeil” i trafikken, selv om dette har skjedd et par ganger gjennom tidens løp — men det er ikke verre enn at jeg har all den bonus det går an å få. Forsikring er jo ellers et litt religiøst konsept, idet man ofrer en fastsatt verdi til guden for de dårlige tider, sånn at man i det minste skal få hjelp hvis man behøver det, men dette er ikke et trumfkort man bør bruke særlig mye mer enn èn gang, og ihvertfall ikke oftere enn hva som lar seg forklare med “andres feil”, inkludert diverse teknisk trøbbel som kan oppstå. Hvis det virker åpenbart at problemet skyldes din egen overvurdering av dine egne evner til å styre gjennom uværet virker det kanskje rimelig at du bør få noen slags straff for dette. Synes du ikke? Det kommer etterhvert noen som måker opp distansen mellom der jeg bor og riksveien, men inntil dette skjer er det uklart om jeg vil kunne styre meg enkelt gjennom de forholdene som råder i dag tidlig. Kanskje, kanskje ikke. Oddsen er rett og slett ikke god nok, så det blir å lage mer kaffe, se på fjernsynet og det ene med det andre. Vinteren har kommet.

The Dolmen of Menga is a megalithic burial mound called a tumulus, a long barrow form of dolmen, dating from 3750–3650 BCE approximately. It is near Antequera, Málaga, Spain. It is one of the largest known ancient megalithic structures in Europe. It is 27.5 metres long, 6 metres wide and 3.5 metres high, and was built with thirty-two megaliths, the largest weighing about 180 tonnes. After completion of the chamber and the path leading into the center, the stone structure was covered with soil and built up into the hill that can be seen today. When the grave was opened and examined in the 19th century, archaeologists found the skeletons of several hundred people inside.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi vet at spanske bygningsarbeidere på en eller annen måte fikk til å håndtere de perverst store steinene i Menga, men den største av dem – som veier 180 tonn – er bare litt over halvparten så stor som det største enkeltsteinen – 330 tonn – vi finner i det mystiske Carnac-anlegget i Frankrike. Menga er tusen år eldre enn Stonehenge og Carnac er tusen år eldre enn Menga. Hvordan håndterer man en 300 tonn tung stein? Forsiktig er det første ordet jeg selv kommer på. Herregud. Det høres jo ikke trygt ut. Til sammenligning kan det nevnes at den blokken Monolitten i Vigelandsparken ble hugget ut av var på 280 tonn i sin rå form — før tre svært erfarne steinhuggere brukte fjorten år på å ferdigstille selve skulpturen. Jeg vil tippe den veier litt i overkant av halvparten slik den står nå i dag. Ifølge ryktene tok det flere måneder å bevege råblokken til Monolitten fra Frognerkilen – hvor den ankom fra Østfold per skip – til dit den står i dag. Men det var med alle for den tiden moderne tekniske hjelpemidler. Gudene vet hvordan steinalderfolka løste denne oppgaven.

Uansett hva vi ellers måtte tenke om dette er det jo en maktdemonstrasjon å bygge noe sånt. Det imponerer folk den dag i dag, nesten seks tusen år senere, å spasere gjennom Menga-konstruksjonen. Folk er jo ikke helt fette idiot heller, de har alle en ganske god fysisk “kroppsfølelse” for hvor brysomt det er å bakse med store steiner. Hvis alle i teorien kan løfte/skyve hundre kilo hver behøver man jo tett innpå to tusen “mannskrefter” for å bevege en 180 tonn tung stein. Det er ikke plass til så mange rundt selve objektet. Ikke desto mindre flyttet de steinen nesten en kilometer, delvis i en slakk oppoverbakke, før den ble lagt på taket av selve gravkammeret. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste må vi konstatere at dette må ha vært viktig for dem. Hvorfor skal folk ellers gjøre noe som ligner på et grensetilfelle av det plent umulige? Det som først og fremst imponerer er hvor organisert dette opplegget må ha vært for å la seg gjennomføre. Vi kan jo ikke fornekte ting som faktisk bare står der i all sin fysiske frekkhet, til tross for hva vi selv oppfatter som mulig og umulig. Hvor “primitive” kan folk være når de får til å organisere sånne arbeidsoperasjoner? Jeg merker meg at folk fantaserer om både utenomjordiske, trollkrefter og det ene med det andre, men jeg tar ikke noe av det seriøst. Det vi kan observere i Menga – og på mange andre lignende steder – er rett og slett ingeniørkunst. Vi snakker om prestasjoner få vettuge mennesker ville påta seg å gjennomføre i dagens marked — men for mange tusen år siden var det etter måten vanlig å holde på sånn. Det finnes jo ganske mange megalittiske konstruksjoner over hele verden.

Det er ellers vanskelig å føre noen meningsfull samtale med sånne som forklarer vanskelige jobber på “magisk” vis, enten argumentet deres handler om UFO, Atlantis eller hva som helst annet av alt det demente jåsset de kommer med. Selv føler jeg meg kanskje mest krenket på vegne av håndverkerstanden. Det er jo en fornærmelse mot de som var på stedet og gjorde selve jobben når folk sier at dette ikke går an. Hva mener de? Mannskiten står jo der. Er dette virkelig noe å diskutere? Vi vet at de bygde disse tingene, men vi vet ikke hvordan, langt mindre hvorfor. Der står saken. Hva kan vi vite om dette temaet? Vel, vi har for det første ingen saklig grunn til å anta at de hadde maskiner i steinalderen. Du vet. Sånt blir ikke bare sporløst borte. De gjorde jobben ved hjelp av vekt og motvekt, kraft ganger arm, og alle de forøvrig ganske banale fysiske prinsippene vi kjenner godt. Først og fremst gikk det nok sakte. Centimeter for centimeter, år etter år. Som han kinesiske filosofen sa: Den som hver dag bærer en kurv grus til det samme sted vil etterhvert bygge et fjell. Dette har han helt rett i. Det er slik fysisk arbeid fungerer. Jobben er stor mens du er bare liten. Jeg tror dette enkle faktum er noe folk sliter med å akseptere. De er jo så store når de ser seg i speilet. De føler seg så mektige og potente. Menneskeheten får til å gjøre så mange kunster nå. Vi behersker naturen. Vi kan gjøre hva vi vil. Det finnes ingen grenser for menneskets talenter. Dette er den beste sivilisasjonen som noensinne har eksistert og vi er de klokeste, mest kompetente menneskene som noen gang har vært på besøk her i dette livet. Dette kan de jo føle temmelig sterkt. Det er for kognitivt dissonant å på den ene hånden fantasere om brutale huleboere, mens man på den andre må akseptere at disse typene gjorde ting vi knapt får til i dag engang, med alle våre kunster og teknologiske hjelpemidler.

I sin langmodighet ga Gud folk en sjanse: Ved å ofre et dyr uten lyte kunne folket få tilgivelse. Én gang i året kunne ypperstepresten komme inn i helligdommen med offerets blod, og få forsoning for folket. Ved blodet av et uskyldig offer kunne syndens gjeld betales. (3. Mosebok 17,11; Hebreerne 9,22)

(aktivkristendom.no)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er litt uklart hvordan menneskets minnesystem fungerer – altså hvor og hvordan vi lagrer data – men det virker rimelig å anta at uansett hvordan ting ellers er organisert, så er ikke minnelagringen “gratis”. Det krever en viss energimengde å opprettholde slike konfigurasjoner. Eksakt hvor mye vet jeg ikke noe om, men det er mer enn ingenting. Spørsmålet er hvor kapasiteten makser ut i den andre enden. Hvor mye minnekapasitet har mennesket? Går det an å bli full på slikt vis og hva skjer i så fall da? Vil ytterligere informasjon bare bli avvist som bortenfor vår kapasitet? Syntax error? Databanken tar ikke imot flere innskudd, ellers takk. Ting står stille nå. Utviklingen har stanset opp.

Verden er full av ting jeg anser å være ufattbare. Et eksempel er mentaliteten i ingressen. Jeg ser ikke hvordan blodet fra et uskyldig offer kan frita noen fra synd. I den metafysiske matematikken jeg selv bruker er jo dette bare enda en synd. Hvorfor skal drapet på en uskyldig gjøre ting bedre? Herregud. Bare seriemordere tenker sånn. Det finnes eksakt null, niks og nada sjanse for at jeg noensinne vil akseptere slik logikk, verken i himmel eller på jord. Eller i helvete, for den saks skyld. Det virker jo noen ganger som om det er der vi faktisk befinner oss når man ser på oppførselen rundt seg. Selv om man eventuelt kan vaske seg ren for synd i de uskyldiges blod begynner det sannsynligvis å bli for få uskyldige igjen i denne verden til å lage et stort nok blodbad i forhold til de mengdene av synder som begås hver dag.

Jeg er ikke noe følelsesmenneske. Eller altså, selvsagt har jeg følelser, men de styrer meg ikke. Jeg bruker dem bare som speidere og stifinnere. Eller etterretningsagenter om du vil. Du vet. Overvåkning og hemmelige tjenester. Styringen foregår fra et helt annet og vesentlig mye mer iskaldt sted. På typisk hjerteløst vis betrakter jeg jo andres inderlige og dypfølte gudstro som lite mer enn psykotiske vrangforestillinger. Jeg tror ikke man bare kan klippe og lime som man selv ønsker, styrt av smaksmessige innfall og personlig forfengelighet. Hva betyr det å være kristen? At det bare er dine gode intensjoner som teller? Jeg tror ikke det. Kristendommen er en kirke, ikke et opplegg man kan være bare delvis medlem av. Tar du det ene så får du også det andre med på kjøpet. Hvis man ikke godtar kirkens dogmatiske autoritet i alle saker som handler om “troens tvilsspørsmål” er det strengt tatt ikke kristendom man er engasjert i. “Privat bibelfortolkning” er noe helt annet. Hva skal man kalle det? Antikristendom? Jeg vet ikke. Det er ikke mitt problem. Jeg bor jo i et helt annet og fundamentalt annerledes univers. Kristendommen interesserer meg bare som idèhistorisk sakskompleks.

Det er en filosofisk barnelek å påvise hvordan den frie viljen ikke egentlig er så fri som folk tror, nesten som hvordan man kan trikse med tall og lage matematiske kunststykker som forbløffer med sin vrange logikk. Virkelighetsoppfatning er ikke det samme som vrkelighet. Mennesker har stor kapasitet for rask databehandling, men ikke uendelig stor. Det bør på alle måter være selvinnlysende at vi til enhver tid bare kan observere et lite utsnitt av “selve virkeligheten” — som utlagt i teoretisk terminologi er det samme som å si at vi alltid og uansett tar feil når vi tror vi forstår noe. Det finnes jo alltid mer. Vi har imidlertid ikke tilgang til “mer”. Våre evner begrenses av fysikken, om ikke av fornuften. Det beste vi kan få til i form av virkelighetsoppfatning er et selvbærende system av “rimelige antagelser” hvor alle deler må skiftes ut etterhvert som datagrunnlaget vårt oppdateres. Alle vet jo mer i dag enn de gjorde i går. Og i morgen vil vi vite enda mer, og så videre, ad infinitum. Det er sånn læring fungerer. Det stanser ikke før man dør. Alt som eksisterer er i bevegelse, i den forstand at det har energi. Vi kan selvsagt snakke om ikke-energi og “tomhet” i eksistensiell forstand, men hva er poenget? Det er jo vanskelig nok å orientere seg i forhold til alt som eksisterer om man ikke også skal føre regnskap over alt som “kunne ha eksistert”. Hvilket bringer oss til det interessante fenomenet paranoia.

Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte. Disse oppfatningene deles vanligvis ikke av andre i personens familie og nærmiljø.

(nhi.no)

Hvordan virker virkeligheten? Som alle ser er dette et klassisk filosofisk spørsmål, som tildels er overtatt av vitenskapen når det kommer til alle objektivt målbare forhold, men som fortsatt består som etisk problemstilling i “brukergrensesnittet” mellom teori og praksis. Hva er korrekt handling? Det virker dødfødt å handle på en måte som er i strid med virkeligheten men samtidig vil man jo heller ikke handle på en måte som er i strid med samvittigheten, i den grad man har noen. Hva vi ihvertfall kan si er at folk har følelser — og at disse rakkerne stormer avgårde som ville hester over alle hauger noen ganger. Hvor flinke er folk til å stå han av? Du vet. Stormen. Man er jo sjelden på sitt mest effektive mens man er på sitt mest opphissede. Fra et håndverksperspektiv er sånne konsepter som sinnasnekkeren komisk bare i seg selv, fordi det finnes jo så mye å irritere seg over i den praktiske oppgaveløsningens verden, samtidig som alle vet at for å få noe gjort må man bare puste dypt noen ganger, skyve “idiotene” ut av sinnet, få ned pulsen og jobbe metodisk og målrettet. Sånn og bare sånn får man jobben gjort. Dette er hva virkeligheten handler om for meg. Det er noe vi skaper gjennom handling men det er også selve materialet og ikke minst konteksten som alt står i.

Amerikanerne har stilt noen politiske krav til det kinesiske selskapet ByteDance som eier og opererer tjenesten TikTok. Det kan på kort sikt se ut som om tjenesten vil bli gjort ulovlig i USA. Dette er – som mange påpeker – litt inkonsekvent i grunnlaget sitt. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at “amerikansk kontroll over selskapet” er hva dette handler om, fordi de stiller ikke tilsvarende krav til Meta, Google, Apple og andre selskaper som samler inn minst like store mengder private brukerdata og den typen ting, som angivelig er med på å forbedre tjenestetilbudet deres. En viss grad av interaktiv plattformutvikling – en kontinuerlig dialog mellom tjenesten og brukerne – er jo noe av hovedpoenget med slike tilbud, så det er vanskelig å se hvordan folk vil oppleve greia som like kul hvis den ikke “leser deg” og gjetter på hva det er du ønsker å se. Mirror, mirror on the wall. Det er rett og slett vondt å se hvordan et preferansestyrt tjenestetilbud kan fungere uten at operatøren har tilgang til preferansene dine. Brukerne av TikTok argumenterer selv for at de har ingen hemmeligheter eller noe de klarer å se kan være nyttig informasjon for “kineserne” i politisk forstand. De er bare noen mennesker som driver med noe tøys og noen apestreker. Det er bare på gøy, selv om noen også opplever TikTok som nyttig – de tjener penger på opplegget sitt – mens andre igjen stiller seg uinteresserte. Hva skal man si? Det ser ut som en typisk nettplattform for meg. Jeg tror kanskje amerikanerne undervurderer hvor populært TikTok har blitt. Var det for eksempel noen som la merke til at Trump sa de måtte stemme på ham hvis de ville beholde TikTok?

Det virker ikke politisk klokt å ofre TikTok til fordel for noen slags vag “amerikansk nasjonalisme” som ikke engang amerikanerne selv støtter med noe tydelig flertall. Hvor mange stemte på Trump motivert av at de vil behokde TikTok? Det er uråd å si. Trump er jo ellers en sånn type som lover hva som helst til hvem som helst så lenge de stemmer på ham, men når det kommer til å levere varene er han minst like upålitelig som alle andre. Bare med den litt vesentlige forskjellen at han også er uberegnelig. Uansett er det ham de har valgt som president for de kommende fire år. Herregud. Første gangen gikk an å avskrive som a freak incident – som det heter på amerikansk – men denne gangen er det overlagt. Dette er noe som kan skje igjen og igjen. Quad Erat Demonstrandum. Det er bevist. Amerikanerne vet ikke hvordan virkeligheten virker, eventuelt så bryr de seg ikke om sånt. Ikke fordi jeg tror at nordmenn er særlig mye bedre – lignende politiske tiltak har hatt fremgang også her i skyggen av pandemien – men foreløping er det ikke blitt bevist – hinsides enhver rimelig tvil – at vi også er idioter. Det henger i løse lufta. Tror du på julenissen? Alle voksne mennesker bør forstå at når de blir desperate og roper på hjelp så vil de typisk tiltrekke langt flere sleipe svindlere enn gode hjelpere. Hvorfor er dette så vanskelig å lære? Gud hjelper den som hjelper seg selv sa Benjamin Franklin, også kjent som “tradisjonell superamerikaner” på alle måter. Var ikke gjør-det-selv-mentalitet en gang selveste varemerket til hele det amerikanske opplegget? Det lønner seg som regel å være litt skeptisk til sånne som sier de vil hjelpe, lover deg ting og det ene med det andre. Selvsagt kan det foreligge all mulig slags god vilje fra deres side, men dette betyr jo ikke automatisk at de også er kompetente. Kanskje de overvurderer sin egen evne til å levere de lovede varene. Sånt er ganske godt kjent som allmenmenneskelig fenomen. De vil, de vil, men de får ikke til. Skuffelse er minimumsstraffen for å ikke være realistisk i sine vurderinger. Det kan imidlertid bli mye verre enn som så.

Acheuléenverktøy ble produsert under tidlig paleolitikum (den eldre steinalder) i mellom- og sørlige Europa, over hele Afrika og store deler av vestlige, sørlige og østlige Asia, og finnes vanligvis med levninger fra homo erectus. Det antas at acheuléenteknologier først utviklet seg for rundt 1,76 millioner år siden, avledet fra den mer primitive teknologien til oldowan assosiert med homo habilis. Acheuléen omfatter i det minste den den elste delen av midtre paleolitikum. Slutten er ikke godt definert, avhengig av om sangoan (også kjent som «epi-acheuléen») er inkludert, kan det anses å vare til så sent som for 130 000 år siden. I Europa og Vest-Asia tok tidlige neandertalere i bruk acheuléenteknologi, og gikk over til moustérienkulturen med litisk reduksjon som erstattet acheuléenteknologi for rundt 160 000 år siden.

(Wikipedia)

Som så mange ganger før henger jeg meg opp i alle nyheter som handler om “steinarbeider”. Vi kan sikkert argumentere for at bruk av treverk, bein og annet sannsynligvis er enda eldre, men organiske materialer holder seg ikke bra over så lang tid. Alt vi kan si om hvor fingernemme folk var for to millioner år siden blir å basere seg på steinredskapene de lagde. Men heller ikke dette kan vi si særlig mye om uten at vi har forsøkt å gjenskape teknologien gjennom eksperimenter med materialene. Hvor vanskelig er det å lage disse tingene? Det er spørsmålet. Det viser seg at svaret er “ganske vanskelig”. Det er ikke noe hvem som helst bare kan gjøre uten øvelse. Man hører nærmest plagsomt mye vrøvl om megalitter – ordet betyr egentlig bare “stor stein” – og hvordan dette liksom skal bevise både det ene og det andre, men som alle vet behøver ikke ting å være store for at vi skal trekke frem ordstillingen “jævlig bra håndverk” om noe folk har laget. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hva tingen er, hva den ble ble brukt til og så videre, kan vi ikke desto mindre se at de som lagde dette visste hva de gjorde. Det var flinke folk.

Hvor smarte behøver folk å være for å få til og lage vakre håndarbeider? Så vidt jeg kan skjønne må jo noe foregå med dem på det mentale planet, slik at ambisjonene deres strekker seg lengre enn bare til det umiddelbart matnyttige. Det er litt forbudt å hevde at tidligere menneskeraser – som de i ingressen nevnte homo erectus, habilis og neandertal – hadde noen form for “sjelsliv” i den forstand. Ikke desto mindre er acheulisk steinindustri et kulturelement. De som laget disse tingene hadde et forhold til dekor og kunstferdig utførelse. Objektenes karakter vitner om estetiske preferanser. Det går ikke an å ha noe av dette uten at man også har et språk. Det er min påstand. Jeg kan ta feil men jeg tror ikke det. Folk utvikler typisk et litt komplekst forhold til verktøyet sitt når de jobber med håndverksfag. Det går liksom litt identitet i greia slik at det er ikke bare å låne folks personlige håndverktøy sånn helt uten videre. Det er ikke akkurat “magisk tenkning” men det er definitivt noe fetisjistisk som foregår. Det forventes til vanlig at fagfolk skal stille med sitt eget håndverktøy og holde fingrene unna de andres. Minimumskravet for at noe skal telle som kraftgjenstand er bare at akkurat denne tingen betyr noe spesielt for noen. Gave, arv, hva som helst. Forholdet strekker seg ut over og forbi “det nyttige”. Det finnes riktignok individer som er usentimentale med redskapen, men det vanlige er at de utvikler “favoritter” som de føler de jobber bedre med enn bare et hvilket som helst annet redskap av samme type. Du vet. Snekkeren har sin “godhammer” som ligger riktig i hånden, har den rette balansen og det ene med det andre. Kanskje er det bare en vanesak. Forholdet blir uansett det samme. Det finnes få ting folk eier til den samme grad som sitt personlige håndverktøy.

Teknologi defineres som “læren om teknikker, med sine tilhørende materielle produkter” slik at inngangskravet er at man må ha lært det man driver med på teknologifronten. Vi må skille mellom oppdagelser og oppfinnelser. Man har strengt tatt ikke funnet opp noe før man har videreutviklet en oppdagelse i retning av noe mer hensiktsmessig enn bare selve prinsippet i sin råeste form. Ta for eksempel hjulet. Det er ikke noen oppfinnelse. Det er en oppdagelse. Runde ting vil rulle. Men hvis man monterer dem på en aksling har man funnet opp noe. Blir dette alt for subtilt? Etter min mening er dette en svært viktig distinksjon. Når folk snakker om “da hjulet ble funnet opp” har de sjelden tenkt særlig nøye gjennom saken. Men hvis man er unøyaktig, flippete og useriøs kan man jo adri lære noe på detaljnivået. Dersom vi ser på båter vil vi måtte erkjenne at seilet er en oppdagelse, mens riggen er en oppfinnelse. Det ene er et naturfenomen. Det andre er utnyttelsen av det samme naturfenomenet for å få noe slags “arbeid” gjort. Vi kan kanskje si at selve konseptet oppfinnelser handler om å “snu” et observert prinsipp i en mer formålsrasjonell retning ved hjelp av intelligensen. Eller man forstår noe rent abstrakt, om du vil, som man siden jobber videre med som praktisk implementasjon. Sånn oppstår oppfinnelser. Det er mer et spørsmål om behov enn om intelligens. Hvilke er de tingene man behøver å få gjort? Dette er også de tingene man vil tenke og spekulere mest rundt. Er ikke dette egentlig selvinnlysende? Ting forbedres gjennom en lang prosess av “små tilpasninger” folk gjør mens de jobber med noe. De helt store teknologiske nyvinningene er sjeldne — og selv de handler som regel mest om nye måter å bruke gamle ting. Det dypeste – eller vi kan også kalle det det eldste – problemet med menneskesinnet er at vi kan jo ikke si noe om hva det er. Hvor det kommer fra. Hvordan det har oppstått. Vi kan knapt si noe om hvordan det fungerer. Men vi kan bruke det. Eller ikke.

Har folk egentlig noe valg i forhold til alle “spørsmålene” som dukker opp? Jeg tror ikke det. Jeg tror at sinnets poeng ligger mer på dekorsiden enn det nyttige, slik at seksuell attraksjon gjennom tiden har handlet om å lage diverse ting og opplegg som imponerer, forbløffer, interesserer og i siste instans forfører andre. Det fungerer fortsatt til en viss grad på denne måten. Folk imponeres av de samme gamle triksene. Hva appellerer til begjæret? Jeg vil si først og fremst det litt vanskelig definerbare konseptet “sosial intelligens”. At noen er omgjengelig og morsom, men samtidig også kompetent og seriøs i affærene sine. Da er mye gjort i forhold til å overbevise en potensiell partner. Hvis “kjemien” ellers stemmer har vi nok en match. Det er vanskelig å forklare fremveksten av menneskesinnet på noen annen måte enn seksuell seleksjon. Altså at det har nokså konsekvent vært de “smarteste” som har lykkes best med å formere seg. Hjernen er jo ellers fullstendig unyttig i enhver evolusjonær sammenheng. Ingen virkelig suksessfulle dyrearter bruker stor hjerne. Det lønner seg ikke. Det koster for mye å drifte mannskiten uten at man har noe særlig igjen for det. Psykiatriske problemer preger sjelden haier, krokodiller og andre dyr som har eksistert omtrent like lenge som dyr overhodet har eksistert på denne planeten. Det virker ikke gjennomtenkt å påstå at intelligens representerer noe slags evolusjonært høydepunkt i noen forstand. Vi kan anføre vel så mange ting på den negative som på den positive siden når vi lister opp alle de kjente konsekvensene av menneskets mystiske egenskaper. Du vet. De tingene vi er alene om i dyreriket. For meg er det bent frem blasfemisk å påstå at vi er “laget i Guds bilde”, men at vi er annerledes skal jeg gå med på. Jeg tror bare ikke det er noen spesiell årsak til dette. Ting har bare blitt sånn over tid. Det er ikke engang vanskelig å forstå verken hvorfor eller hvordan hvis man bare jekker ned stormannsgalskapen litt og ser på vanlig evolusjonær mekanikk. Er det sant at det vi kaller intelligens er den mest tiltrekkende personegenskapen blant ellers ukjente mennesker? At vi finner oss best til rette blant de som klarer å bruke registeret sitt på en “naturlig” måte? I så fall forklarer det fremveksten av menneskesinnet godt nok, gitt at ting har vært sånn helt siden de første skapningene som begynte å gå oppreist fikk frigjort hendene til diverse “alternative” formål. Siden har det vært et spørsmål om koordinasjon mellom øye og hånd, som støtter fremvekst av intelligens i forhold til oppgaveløsning. Hvis vi bare hadde hatt nebb eller noe sånt å jobbe med ville vi neppe ha utviklet noen utpreget abstrakte evner. Kråker er forsåvidt smarte fugler, men det er bare i forhold til andre fugler, ikke til oss. De andre store apene er heller ikke særlig intellektuelle av seg. Det er faktisk ingen andre dyr som jobber på denne måten. Hvorfor ikke? Hvis intelligens er noe vi forventer å finne også andre steder i universet, burde det ikke ha vært mer tilløp til slikt her på jorda også? Alle høyerestående dyr har selvsagt en “kommandosentral” med kognitive funksjoner. Det er helt åpenbart at mange dyr tenker og vurderer ulike situasjoner til noen grad, men ikke som oss.

Jeg ser ikke hvordan man kan forsvare en påstand om at menneskesinnet først og fremst er en nyttig applikasjon. Eller er det deres generelle erfaring at folk for det meste bruker hodet til nyttige ting? Jeg sier ikke at de ikke gjør det, bare at dette ikke er noe hovedformål. Det er en bivirkning. Hovedformålet med menneskesinnet er parringsspillet. Du vet. Gjøre seg fin, føle seg attraktiv og det ene med det andre. Det er ytterst få som aldri gjør noe for å forbedre sin sosiale kapital hver gang de har muligheten til dette. De fleste tar alt de kan få. Høyere lønn, bedre bolig, flere privilegier. Det føles riktig at man skal ha litt fremgang i livet. Hva tenker man typisk om folk som ikke har vist noe tegn på utvikling mellom aldrene tyve og førti? Om de ikke sitter bedre i det økonomisk så er de i det minste klokere. Den såkalte biogenetiske loven om embryonisk parallelitet sier at “ontogenese rekapitulerer fylogenese” — som i klartekst betyr at ethvert individ gjennomgår en personlig utvikling som ligner den til hele arten. Fra man er nyfødt til man er voksen “manifesterer” man hele dramaet med menneskelig utvikling fra den eldre steinalder og frem til i dag. Man går gennom alle stadiene og “erfarer” på slikt vis hva det betyr å være et menneske — ihvertfall hvis alt går etter boka. Personlige avvik forekommer. Riktignok er ikke dette en lov særlig mange henviser til lenger, men det er en lov mange ikke desto mindre tror på. Om ikke direkte som noen utmyntet og formalisert teori, så i form av den “historiske skyggen” slik tenkning fortsatt kaster inn i vår egen tid. De føler at det må være meningen at mennesket skulle utvikle intelligens og bruke den til å skape en teknologisk sivilisasjon hvis ultimate formål er å utvikle romfart. De opplever det ikke som urimelig å fantasere om sånt. I denne modellen handler folkeslagenes relative “verdi” om i hvilken grad de er teknologisk avanserte. Det er en kausalrekke som går fra tilstanden primitiv og siden gjennom diverse stadier før vi ender “på toppen”, eller altså der vi er nå i dag. Vi er de mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Eller den korrekte mennesketypen, om du vil. Enten peker utviklingen i retning av oss eller så er den ukorrekt. Mange er nokså overbevist om dette. Selv føler jeg meg neimen ikke helt sikker. De globale problemstillingene menneskeheten står overfor er ikke konsistente i forhold til en modell hvor vi først og fremst bruker sinnets krefter til intelligente formål. Eller bruker intelligensen hovedsaklig til nyttige formål, om du heller vil ha en annen ordstilling. Poenget blir uansett det samme. Intelligensens mytiske posisjon i sagaen om mennesket er bare en teleologisk fordom som stammer fra utdaterte og diskrediterte vitenskapsteorier folk kom opp med på 1800-tallet. Intelligens er oppskrytt. Det er jo korrekt handling som teller. Ikke engang prøv å fortelle meg noe annet enn at folk for det meste engasjerer tankekraften sin i jobben med å “skape legenden om seg selv” så å si mens de går. Dette er hva seksuelle formål betyr når vi betrakter det fra en evolusjonær vinkel. Folk prioriterer identiteten sin høyt. Det handler om “utseende” men i en metafysisk kontekst av sosial tilpasning. Det er rimelig å påstå at ting har vært slik i flere millioner år. Det er derfor menneskene er som vi er.

Definisjonsmakt er et todelt ord som har betydningen at noe eller noen har makt til å skape definisjoner; makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. Når det er flere definisjoner på et begrep eller oppfatning, vil den som har definisjonsmakt få innflytelse for sin definisjon. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er helt alminnelig å bruke ting uten å forstå dem. Man behøver ikke å vite hvordan en bil virker for å kjøre den. Og la oss ikke engang snakke om smarttelefoner. Er det lovmessig at jo smartere telefonen blir jo dummere blir brukeren? Vi vet ikke. Vi må bare vente og se. Informasjonen vi har så langt er ikke konklusiv. Folk blir sannsynligvis ikke mer idiot av å ha bedre teknologi, men på det praktiske plan kan de bli farligere fordi hjelpemidlene deres virker kraftforsterkende på det innledende formålet. En rabiat person som går berserk er èn type problem når de bare slår ned folk med knyttneven, men en annen type problem hvis de har maskingevær. Emosjonelt kan de jo befinne seg på det samme sted men det de gjør har svært ulik alvorlighetsgrad i konsekvens. Forskjellen består i midlene. Du vet. Skadepotensialet.

En kis som flyr rundt og plager folk med vannpistol høres irriterende ut, men heller ikke særlig mye mer. Derimot høres det direkte livsfarlig ut hvis han er bevæpnet med gravemaskin eller motorsag, enten han forstår hva han driver med eller ikke. Man må bare komme seg på trygg avstand litt faderlig fort, ringe politiet og det ene med det andre. Alt dette virker rimelig åpenbart, gjør det ikke? Alle vet at å “snakke folk til fornuft” bare virker i den grad de er mottagelige for fornuft. Er de overhodet i pratemodus? Det virker jo ikke klokt å tilnærme seg en åpenbart sinnsforvirret person som bærer på noe slags farlig våpen og oppfører seg truende. Vi hører noen ganger om sånt. En jeg kjenner ble en gang stukket ned bakfra av en psykotisk person med kniv som gikk løs på tilfeldige ofre på gata. Han fikk heldigvis medisinsk behandling raskt så det ble ingen varige mèn. Imidlertid har han i alle år siden vært ganske følsom overfor hva han “har i ryggen” når han er ute og går; han liker seg dårlig på steder med mye folk, stor trengsel og den typen ting.

Ordtaket brent barn skyr ilden handler om en form for direkte kroppserfaring som hjernen ikke alltid har så mye den skal ha sagt i forhold til. Det som har skjedd èn gang kan jo skje flere ganger. Man kan bli skvetten av sånt. Selv om man vet rent intellektuelt sett at man ikke befinner seg i noen fare kan kroppen likevel insistere på “høy beredskap” av ubevisste årsaker, la oss si et element i omgivelsene som vekker assosiasjoner til den negative erfaringen. Nakkehårene stritter, hjerterytmen øker, og så videre. Dette er ikke noen paranoid tvangsforstyrrelse. De har jo konseptuelt bevismateriale. Vi kan ikke si at folk bare innbiller seg ting når de har overlevd tilfeldige overfall av galninger. Hvordan har det for eksempel gått med de som overlevde massakren på Utøya? Jeg kjenner ingen detaljer, men det skulle være bra fette rart om ikke de fleste av dem opplever at de blir “trigget” av lyder og andre omstendigheter av og til. Det samme er typisk tilfelle for alle typer traumatiske erfaringer. Minnene brenner seg fast på en virkelighetsdefinerende måte som bare delvis lar seg kontrollere gjennom å “være fornuftig”. Jeg vet ikke om det går an å direkte skremme livet av noen, men det går definitivt an å skremme folk såpass at de tar permanent skade av det. Alle vet dette. Noen har selv erfaringer de sliter med. Ting som gjør dem varsomme, folkesky og “negative” i sitt generelle menneskesyn.

Hva slags våpen er språket? Ordtaket sier at sannheten dør først når det blir krig. Egentlig ganske åpenbart hvis man tenker gjennom saken. Hvem er det som tjener på at det blir krig? Resten kan du tenke ut selv. Spørsmålet her og nå er imidlertid om sannheten kan dø også når det ikke er krig. Går det an å drepe sannheten? Spørsmålet er dramatisk. Det er også naivt. Filosofisk sett finnes det jo ikke noe sånt som sannhet, bare “informasjon” av varierende kvalitet. Det virker ikke som om folk forstår dette så langt inn i beinmargen som man skulle ønske, men de tar alltid feil. Det som skjer er i seg selv sant, mens det folk observerer og hvordan de senere beskriver ting er usant. Denne usikkerhetsrelasjonen kommer selvsagt aldri til å endre seg. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser alle sider av en sak. Alt de har makt over er sitt eget personlige vitnesbyrd, som verken er her eller der i forhold til “sannheten”. Er det mye de ikke vet? Vi må anta at svaret alltid er ja. Imidlertid er det de faktisk vet også en del av sannheten som helhetlig fenomen. Deres erfaring er en del av historien og det er bra hvis de klarer å presentere det på en sammenhengende måte. Du vet. Skrive om det, lage en sang, et kunstverk, eller for den saks skyld danse om det, dersom dette er ens mest komfortable ytringsmodus. Det er jo naturlig for mennesker å “uttrykke seg” og de kan bli ganske gale hvis de opplever at noe hindrer dem i dette. Saken er at selv om vi aldri kan kjenne sannheten så kan vi gjenkjenne “viljen til sannhet” i folk.

At løgn er krigens språk burde være åpenbart. Er det åpenbart? De fleste føler jo en viss uro i forhold til løgn og løgnere. Det er i beste fall noe de bare “finner seg i” fordi det er mest praktisk på den måten. Man bare ignorerer hele greia og holder fokus på sine egne affærer. Livet går videre. Det vanlige er å ha et agnostisk forhold til bløffmakeri så lenge man selv ikke rammes av det. Noen ganger kan det til og med ha en viss komisk verdi. Du vet. Alt det latterlige jåsset som folk tror på. Alle de underlige kostymene deres. Den syke sosiale ritualatferden de viser. Er det et problem? Ja. Men er det på noe som helst vis mitt problem? Nei. Ikke før jeg eventuelt blander meg borti det og gjør det mitt. Omtrent der tror jeg de fleste mennesker befinner seg. De vil ikke ha noe bråk. De ser galskapen, men de ser ikke poenget med å engasjere seg i det som foregår, verken for eller mot. Da blir man jo bare involvert. Galskapen bare vokser. Enten man aktivt støtter en idè eller gir den motstand spiller jo ontologisk sett liten rolle. Begge deler tilfører idèen energi. Begge deler aktualiserer idèens meningsinnhold og gir den “bein å gå på”. Tror du propagandakrigerne der ute vet dette? Det kan du ta deg bra mye faen på at de gjør. Uttrykket all PR er god PR sammenfatter meningsinnholdet i dette på en perfekt måte. For alle praktiske propagandaformål handler makten om at folk snakker om deg, mindre om hva eksakt de sier. Navnet vokser jo for hver gang det blir nevnt. De fleste forstår dette på en intuitiv måte. Vi kaller det å ta avstand når man nekter å aktivt forholde seg til en sak, person eller hva som helst annet som folk mister fatningen over. For eksempel ateisme fungerer slik. Det handler ikke så mye om hva folk tror på som å avvise hele konseptet tro som nyttig element i livet.

Hva folk opplever som farlig er svært variabelt og sjelden særlig realistisk. For eksempel befinner man seg jo i akutt livsfare hvis man oppholder seg i en bil som kjører hundre kilometer i timen eller mer, men de fleste opplever det som ganske udramatisk mesteparten av tiden. Folk er vant til det. Det går nesten alltid helt fint. Imidlertid er det vanskelig å argumentere mot det faktum at trafikkdøden ville gå i noe nokså nær null hvis den høyeste tillatte maksimalhastigheten på offentlig vei ble satt til seksti kilometer i timen – plombering av motor er sannsynligvis veien å gå – og straffene for overskridelser ble gjort dramatisk strenge. Jeg er en erfaren og “ganske flink” sjåfør, men jeg ville umiddelbart skrive under på et sånt opprop. Det er jo ikke meg selv jeg er bekymret for, det er idiotene. Dette ordet betyr her og nå sånne som tar idiotiske sjanser i trafikken. Alle vet at de finnes og mange har sett dem i aksjon. Hvorfor lar ikke dette problemet seg løse på den mest åpenbare måten? Altså lavere fart over hele linja? Det korte svaret er fordi folk er evneveike. De vet ingenting om noenting, de bare “føler seg frem” gjennom livet. Alt handler om vibber, magefølelse og den typen ting, akkurat som alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen. Hvor god fantasi har du? Prøv selv å tenke deg hva som ville skje med en politisk vilje til å redusere maksimalhastigheten langs norske landeveier med 25%, selv om dette vil være sunn sikkerhetspolitikk. Kommentarfeltene på nettet skulle bli bra rødglødende ettersom alle indignerte verdensmestre sto frem med alle sine sårede følelser. Der befinner vi oss som kollektiv menneskehet. Vi er ikke intelligente i noe annet enn “generelt potensial”. Det som aktualiseres i praksis er motivert av helt andre ting. Jeg forstår ærlig talt ikke hva som er galt med de som beskriver mennesker som intelligente skapninger. Det lyder mer presist å beskrive oss som en usams flokk av skrikende sinnssyke aper. Hva skal vi si? Mer realistisk, liksom. Ikke det man skulle ønske – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setninger begynne med ordene “i en perfekt verden” – men likevel det man observerer i det store bildet. Galskapen er normal, som sangen sier.

Blant de som studerer “mennesket som fenomen” brukes noen ganger ordet megatrend om store historiske tendenser innenfor kulturen. For eksempel var fremveksten av kommersiell populærmusikk fra 50-tallet og utover betinget av visse teknologiske nyvinninger som fikk ned prisen på “hjemmelydanlegg” såpass kraftig at flere utviklet mer interesse for innkjøp og avbenyttelse av slike nytelsesmaskiner. Platemarkedet eksisterte jo strengt tatt ikke før avspillingsutstyr ble noe folk flest hadde råd til. Hva fantes før dette? Folk kunne gå på konsert, men det var også vanlig å ha radio før det  ble vanlig å ha avspillingsutstyr, så man fikk typisk de musikalske inntrykkene sine slik. Elektrifisering av lyd er åpenbart noe relativt nytt, men før dette kom forandret lite seg i forhold til musikkproduksjon siden steinalderen. Hva skjer? Jo, folk kommer sammen og bruker typisk det de har – ikke minst inkludert stemmen – til å lage musikalske uttrykk. Dette er hvor gammelt som helst som fenomen. Konseptet med innspilling og avspilling av lyd via et syntetisk medium er imidlertid noe nytt, selv om vi som lever nå opplever det som en selvfølgelighet. Her er gåten: Tror du dette har gjort folk mer eller mindre musikalske i generell forstand? Eller sagt på en annen måte: Synger folk mer eller mindre nå enn før? Vi er jo omgitt av sang – vi kaller det “sanger” selv når det ikke er noen som synger – på ganske massive og noen ganger bent frem påtrengende måter nesten hele tiden i våre dager. Inspirerer dette folk til å “synge med” eller har det stikk motsatt effekt? Det er vanskelig å si, men en megatrend i selve naturen er jo at enhver skapning vil generelt sett miste alle evner de ikke bruker med noe regelmessighet. Naturen er gjerrig på det viset. Folk glemmer ting de ikke har noe aktivt forhold til over noe tid. Når vi “forenkler livet” bygger vi jo også ned de kravene livet stiller til oss. Selvsagt er det “enklere” å bruke diverse transportmidler enn å gå til fots, bære ting i hendene og så videre, men er det bedre? Svaret er både ja og nei, eller rettere sagt, det er noe individuelt. Den mørke siden av velferdsstaten handler jo – for eksempel – om å bygge ned alle krav livet stiller slik at folk over tid vil bli dårligere forberedt på vanskelighetene som vil komme – på det ene eller det andre viset – når hjelpemidlene for anledningen ikke virker. Skal vi nevne pandemien? Jeg tror ikke noen hadde sett for seg at de skulle erfare noe sånt, men nå som de har denne erfaringen under beltestedet ser de til gjengjeld for seg at noe lignende kan skje når som helst igjen. Denne angsten har virket inflasjonsdrivende. Den har også befridd mange for alle hemninger de en gang hadde i forhold til å være fullstendig fette idiot i offentlighet.

Noen beskyldte meg en gang for å drive med språkterror. Herregud. Er det virkelig en ting? Problemet er visstnok at jeg sprer løgner om klimaproblematikk. Det er skremselspropaganda. Dette er i og for seg et gyldig argument. Jeg er jo ikke optimistisk. Det synes jeg heller ikke at jeg har noen saklig grunn til å være. Det skjer jo ingenting. Vi fortsetter akkurat som i fjor og året i forveien. Opplegget fremstår som ganske dement. Er det løgn å påpeke dette? Føler folk seg krenket av ordbruken min? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si, annet enn at ordstillingen “neimen helledussen” bør kanskje befinne seg inni der et sted. For eksempel var det som nylig skjedde i Valencia bare nok et symptom på en lenge varslet megatrend som kort fortalt handler om “mer dramatisk vær”. Fra mitt perspektiv fremstår det som galskap å fornekte det alle kan se med sine egne øyne: Ting beveger seg ikke generelt sett i riktig retning og de få tingene som gjør det beveger seg pinefullt langsomt. Næringslivets profittmarginer prioriteres over menneskehetens ve og vel i mer generell forstand. Antallet milliardærer har fordoblet seg flere ganger siden år 2000. Det har også den samlede tonnasjen av plastsøppel. Slik jeg ser det hviler det en aura av “desperasjon” over hele menneskehetens samlede viderverdigheter nå for tiden. Du vet. Tilløp til panikk. Folk bruker stadig grovere ord om stadig mer ubetydelige dusteproblemer, samtidig som de lar alt det virkelig viktige bare skure og gå. Folk forsvarer privilegiene sine med nebb og klør. Angsten biter selvsagt på dem også, men de klarer det magiske kunststykket å overføre den fra klima og grove menneskerettighetsbrudd over på om folk skal ha lov til å være trans og den typen ting. Herregud. Hvordan skal man engang forholde seg til sånt? Livet som generelt fenomen handler ofte og mye om prioriteringer. Hva er korrekt handling i forhold til det jeg ønsker å oppnå? Det er spørsmålet. Selvsagt forutsatt at man engang vet hva det er man ønsker å oppnå. Dette virker litt uavklart mange ganger. Hva, jeg mener, følelsene strekker seg jo aldri særlig langt. Det som virker smart her og nå vil ikke alltid fremstå sånn fjorten dager senere. Til og med en dårlig plan er bedre enn ingen plan, selv om man teknisk sett ikke behøver noen plan slik dagens samfunn er organisert. Man klarer seg helt fint bare ved å følge strømmen, uten å tenke. Ting er godt organiserte og det finnes et system for det meste. Slik er Norge i 2024. Nyt det mens det varer.

Man Bites Dog er den “norske” tittelen til den belgiske filmen C’est arrivé près de chez vous fra1992 – direkte oversatt “Det skjedde i nærheten av deg” – som grovt sett handler om media og deres forhold til vold og ulykker. Som alle vet er “man bites dog” et uttrykk som er ment å skulle oppsummere tendensen til å fokusere på det unormale og avvikende i sin stadige jakt på stoff, som siden den gangen filmen var ny har flyttet seg til nettet. Hvis en hund biter en mann så er det ikke noen historie, men hvis det omvendte skjer har vi jo noe vi kan skrive om. Noe som appellerer til publikums morbide sans for ulykker, overgrep og andre avvik fra det normale. Overskriften mann bitt av hund vil kanskje få noen til å lese selve stykket, men det er strengt tatt ingen nyhet at hunder biter. Det er sånt hunder gjør. Men hund bitt av mann vil reise noen øyenbryn og vekke litt nysgjerrighet. Hva handler dette om? Saken er at ingen skriver om fly som ikke styrter og arrangementer hvor alt gikk som det skulle. Såkalte gladnyheter selger rett og slett ikke bra.

Mange klager på media, men få klager på sin egen blodtørst. Folk får jo den typen media de vil ha, i den forstand at de kjøper helst “negativ informasjon” basert i hva som i utgangspunktet er sunne biologiske instinkter. Alt som fungerer bra har de ikke noe problem med – det er jo sånn hverdagen helst bør være – mens alle føler et “informasjonsbehov” i forhold til trusler og farlige ting som foregår, sånn at de kan forberede seg på “det som kanskje kommer” — eller som i den foran nevnte belgiske filmens originaltittel: Ting som hender rett i nærheten av deg, som du ellers kanskje aldri ville ha visst noe om. Intet å rapportere er den beste form for “nyhet” fordi da er alt normalt, men hvis det “er noe” vil vi jo alle vite så mye som mulig så tidlig som mulig av rene beredskapshensyn. I sin mest banale forstand: værmeldingen. Skal du ut på tur i høyfjellet? Da vil du på forhånd vite så mye du kan om hva slags vær du kan vente deg. Sånt er bare ren fornuft. Bli hjemme hvis de varsler snøstorm og den typen ting. Siden har vi hatt en samfunnsutvikling som har beveget fenomenet media i retning av å bli noen slags “sosial værmelding” som folk forholder seg til før de går hjemmefra om morgenen. Hva skjer i verden? Jeg er selv særdeles godt kjent med det daglige morgenritualet som handler om “kaffe og nyhetene” helt siden Aftenpostens morgenutgave levert på døra var det mest teknologisk avanserte vi hadde.

Det er visse tekniske ulikheter mellom å jobbe med det fysiske objektet avis – hvordan man bretter, holder, stabler, blar gjennom og så videre – og nettets mye smidigere hopping fra det ene til det andre, uten at det involverer mange store kroppsbevegelser (likevel får man av ukjente årsaker noen ganger til å velte kaffekoppen), men i prinsippet er det samme greia. Fetisjobjektene har endret seg men selve ritualet forblir det samme. Jeg føler meg ikke typisk “uinformert” hvis det er noe jeg skal den morgenen som ikke tillater en lang time med nyhetene, men hvis ikke noe annet står i veien så vil jeg jo helst ha denne morgenstunden. Hva kan jeg si? Jeg liker det. Sannsynligvis på samme måte som ti millioner andre, særlig de som selv jobber i media slik at det å “oppdatere seg” fortløpende er en profesjonell nødvendighet. Min egen vinkel er mer antropologisk av karakter, men ellers essensielt sett den samme. Jeg leser nyheter fordi dette gir meg en komfortabel illusjon om å være “informert” i rimelig grad, det vil si at jeg forstår hva folk snakker om når de diskuterer “noe i nyhetene” som jo er hvor en stor del av alle tilfeldige samtaler på jobben og denslags havner. Når vi sier at noen ble “tatt på senga” med noe så henviser det jo til det som skjer når man ikke kommer seg opp og igang tidlig nok til å ta denne daglige briefingen på nyhetssiden. Siden kan vi bli filosofiske – som folk kaller det – og reflektere rundt vår egen holdning til informasjon generelt og “medias informasjonstrykk” spesielt. Snakker de sant? Driver de med noe “mer” enn å bare rapportere det de ser? Eller sagt på en annen måte: Er media politisk styrt? Har de et program?

For en stund siden så jeg en svensk dramaserie på NRK. En ung politimann har blitt “kynisk” med noe, så han prøver å snakke med sin far – som selv er pensjonert etter sin politikarrière – om hvordan han opplevde dette i jobben. Mistet han ikke troen på mennesket? Faren blir litt forbløffet over spørsmålet. Men hva er det du snakker om? Jeg har da vel aldri hatt noen “tro på mennesket”. For meg er det enkelt å identifisere meg med det faren sier. Tro på mennesket? Hva er du, en idiot? Herregud. Mennesker oppfører seg akkurat sånn som man kan forvente fra opportunistiske åtseletere. De går instinktivt inn for å plyndre, utnytte og tømme alle tilgjengelige ressurser så raskt som mulig, “mens de ennå kan”. Du vet. Å smi mens jernet er varmt og det ene med det andre. Slik er menneskenaturen. Produktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie. Alle våre sosiale adapsjoner handler til syvende og sist om stresset rundt det å plyndre et åtsel. Hvor er det farlige rovdyret som “eier” dette kadaveret? Ser vi dem ikke med sansene så lager vi et bilde av noe i fantasien. Vi er uansett “jaget” av noe — eller som det gjerne blir til i vår postmoderne kontekst: Noen er ute etter meg. Er det ikke det ene så er det det andre. Staten, kirken, kapitalen. Eventuelt den hemmelige sammensvergelsen av særlig glupe folk som styrer verden fra sin bunkers på Sydpolen eller noe. Poenget er at menneskets paranoide reflekser var – eller pleide å være – en biologisk nyttig evolusjonær adapsjon for noen hundre tusen år siden. Men nå? Det har forlengst gått all mulig slags sopp og råte i opplegget. Før var vi bare åtseletende aper, men nå er vi demente åtseletende aper. Jeg vet ikke hva “tro på mennesket” handler om, men det er definitivt ikke mennesket de tror på. Det er noe annet.

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

(Store norske leksikon)

Selv vil jeg kanskje heller si at renessansens “humanistiske” profil koker ned til en resirkulert form for nyplatonisme (se etter i Google hvis du er nysgjerrig) som kommer med terrenget når man beundrer “det hellenistiske” og antikkens kunst, arkitektur, kultursyn og så videre. Du vet. Den magiske “dannelsesreisen” som leder frem til individuasjon, innsikt i ting og selvstendighet. Det som mot slutten av middelalderen fremkom som “jakten på den hellige gral” i litteraturen og den typen ting. I vår tid fremstår det som en selvfølgelighet at folk vil vokse personlig på å reise litt, erfare nye ting, se andre steder og så videre. I den grad noen argumenterer mot det peker de mest på alt som kan være farlig, de protesterer ikke mot selve konseptet. Humanisme var ikke desto mindre sin tids “woke”. Kirken protesterte selvsagt på det heftigste mot at folk skulle sette seg selv i sentrum av sin tilværelse. Det er jo Guds plass, eller altså nærmere bestemt inntektskilden til Guds stedfortredere her på jorda. Du vet. Sånne som vet hva Guds vilje er og som kan veilede deg i slike spørsmål, mot et nominelt honorar. Du kan vippse til dette nummeret. Humanisme var revolusjonært på 1400-tallet, men har siden utviklet seg til å bli noe dogmatisk. Du skal være grei og snill, kle deg pent og snakke vennlig til alle, hvis ikke blir det “represalier” — et ord som i sin mest direkte forstand betyr hersketeknikker, eller altså “metoder for represjon”. Mange opplever dette som uutholdelig. De vil jo være fri. Du vet. Gjøre hva man vil. Spise hva man vil. Si hva man vil. Ingen skal komme her og komme her. Såkalte eksperter har for mye makt. Sånn har ting blitt.

Selv har jeg helt siden på 80-tallet kalt meg satanist, i utgangspunktet motivert av The Satanic Panic som foregikk ute i verden ved det tidspunktet, men etterhvert også på et bedre informert grunnlag, hvor hovedpoenget er å markere skarp avstand til begrepet humanisme. Det er evneveikt å tro på mennesket — og enda verre å lage lover på dette grunnlaget. Nå er det vel heldigvis slik at de som jobber mot den kriminelle sektoren fort nok blir kvitt alle sine illusjoner om at “vi er egentlig gode på bunnen” og inntar en mer pragmatisk holdning. Det ovenfor nevnte politimannen i den svenske serien var en illustrasjon av “skuffelsen” mange føler etter at de har gått igang med noe idealistisk, rettet mot vanskeligstilte ungdommer og den typen ting. Alle vet hva jeg mener. Sånne opplegg fungerer sjelden slik det er meningen at de skal. De som legger ned tid og andre personlige ressurser motivert av idealistiske fantasier ender da gjerne med å utvikle en sur form for “kynisme” etterpå. Deres velmente ønsker om å hjelpe blir bare ledd ut og spyttet på. Det er jo noe åpenbart psykiatrisk galt med en godt voksen mann som prøver å være “kompis” med en gruppe tenåringsgutter. Sånt går ikke an. De vet jo at han vet det de ikke vet, som også er årsaken til at de er urolige. Det er noe biologisk. Det skjer ting med dem som de ikke kan redegjøre for. De er ikke barn lenger, men de er heller ikke voksne. Imidlertid er de store nok til å forstå at den verden de voksne befolker ikke akkurat går på skinner. Hva er det å beundre? Om ikke han som har “kommet for å hjelpe” er noen direkte pedo i seksuell forstand, så er han ikke desto mindre en psykiatrisk overgriper som bruker sin egen livserfaring som maktmiddel i den gruppen han søker medlemsskap av. Og de svarer med hån og spytting.

Til syvende og sist er det direkte uansvarlig å gå rundt og si at “mennesket er laget i Guds bilde” og denslags. Enhver idiot kan jo se at det foregår mye problematisk der ute som ikke støtter denne påstanden. Vi er bare dyr — og vi oppfører oss da også som dyr. Vi behøver verken guder eller djevler for å forklare noe av dette. Det er jo ikke komplekst i det hele tatt. Det er faktisk helt latterlig banalt. Vi lever i en drøm. Det er alt. Folk “spiller skuespill” og fremfører seg selv på den store verdensscenen på bakgrunn av sprøyt og rene fantasier. Eller for å si det slik: Skriptet er ikke særlig bra. Går det an å tro på fortellingen deres? Det er hva alt koker ned til. Det er hva tro på mennesket handler om. Er du en “ekte person” eller driver du med noe slags opplegg som du presenterer på en skeiv og obfuskerende måte? Hvis du sier at du ønsker å hjelpe sier du jo samtidig ikke bare at de etter din mening behøver hjelp, men også at du har evnen til å gjøre noe for dem, som ikke virker sannsynlig. Ergo er du en løgner, men av den typen som ikke forstår dette selv. En som flyr rundt og selger et budskap han ikke engang forstår, slik at han blir skuffet, krenket og sur når han blir “misforstått”. Det handler ikke om å tro på mennesket. Hvorfor skal man det? Det er jo idiotisk. Alle kan se at det finnes alle mulige slags mennesker der ute. Derfor lønner det seg dårlig å tro noe som helst før man har saklige data. For eksempel er det et saklig datapunkt man må forholde seg realistisk til når en person som noen ganger presenterer seg som en autoritet andre ganger ønsker å bli sett som en kompis. Er det slik verden fungerer? Jeg tror ikke det. Hver gang begrepet rang kommer inn i bildet vil vi forutsigbart nok oppleve at folk forholder seg annerledes til de på sitt eget nivå som til de andre, enten vi snakker om høyere eller lavere i “rang”. Dette er ikke mystisk. Dette er normalt.

Driver man med media når man skriver blogg? I sin strengeste definisjon, absolutt ja. Et medium i den sammenhengen betyr jo bare “et transportmiddel for informasjon” — mens spørsmålet om informasjonens karakter er noe helt annet. Om det er nyttig eller unyttig, sant eller usant, eller hva det nå er man ser etter. Selv foretrekker jeg ordet kritisk. Jeg leser helst det som kalles kritisk teori, som koker ned til “mental mekanikk”. Eller hvordan man bør bruke hjernen, om du vil. Det er et spørsmål som ligner litt på det om hvordan man bør bruke fordøyelsen. Noe må man jo uansett putte i seg for å holde det gående, men mange av oss liker også at det man putter i seg er sunt. Eller ihvertfall ikke direkte skadelig. Eller om det først må være noe skadelig, at det i det minste er skadelig på “midlertidig” vis, eller altså at man blir bedre igjen etterhvert. Det leger seg. Ting går seg til. Du vet hvordan opplegget virker. Folk prøver noen ganger fleinsopp fordi de lurer på hva som vil skje, men ingen putter i seg blåsyre av den samme grunn. Informasjonsmessig tilsvarer metaforen at man liker sånt som pirrer fantasien, men ikke sånt som dreper livslysten. “Mediatrykket” drar seg noen ganger i den siste retningen — like mye på grunn av hvordan de sier ting som hva de sier. Hva er det som motiverer folk? Når vi snakker om journalisme i vid forstand konkurreres det jo om lesere, lyttere, seere, følgere til en like så stor grad som blant de mest skamløse “innholdsfabrikkene” på nettet; som egentlig bare måler sine resultater i kroner og øre etter at alt er sagt og gjort. Alle som gjør en jobb forventer jo noen slags lønn, selv om dette ikke alltid dreier seg om penger, men de som driver med informasjon på et rent forretningsmessig grunnlag har selvsagt mest å tjene på “det folk vil ha” helt uavhengig av hva som er sant, hva folk har godt av, eller et hvilket som helst annet “klassisk” hensyn.