Forfatter: apecalypso

Ærens vei (originaltittel: Paths of Glory) er et amerikansk krigs-drama fra 1957 regissert av Stanley Kubrick. Filmen er basert på en roman av Humphrey Cobb. Den engelske tittelen kommer fra et sitat av den engelske poeten Thomas Gray: «The paths of glory lead but to the grave».

(Wikipedia)

Det er byråkratiske årsaker til at Hormuz-stredet er stengt for all gjennomgangstrafikk. Kort fortalt handler det om at du ikke kan få kjøpt forsikring for transporter i dette området og uten forsikring er du basically føkka. Derfor ligger et antall skip og venter, på begge sider av selve stredet, mens krigen hans Donald Trump – hva den enn handler om – utspiller seg slik den må. Som alle vet: USA er dømt til å tape krigen mot Iran. Det finnes ikke noe annet alternativ. Bare en tosk tror at en krig avgjøres av ildkraft alene. Det er så mange slags hjul i dette maskineriet, på så mange nivåer. Hva spiller det vel for rolle om du kan skyte mange mennesker og sprenge mange ting når fienden ikke bryr seg om denslags? Det lureste USA kan gjøre i dette øyeblikk er å erkjenne at de har tapt krigen, trekke seg ut og starte forhandlinger om veien videre. Men det kommer de jo ikke til å gjøre. Historisk sett var det dummeste USA kunne finne på for halvannet år siden å velge inn Trump for en ny presidentperiode, så dette var hva de gjorde. Dermed gikk det som det gikk. Det er ikke forbausende at denne evneveike fjøsnissen kjører USA i grøfta. Det var eminent forutsigbart.

Uansett når og hvor i verden, hvem som er involvert og så videre, ordet forsyningslinjer er viktigere enn alle andre ord som er relevante når man skal utarbeide et strategisk opplegg for krig, fred eller hva som helst annet man prøver å få til i denne verden. Du kan si det ligner på tarmfunksjonen i en menneskekropp. Hvis det intestine bevegelsesmønsteret stanser opp så ser det stygt ut for pasienten. Spør hvem du vil. Alle med et minimum av medisinsk innsikt forstår at du må holde kroppens stoffskifte i gang. Du vet. Livsprosessene. Den såkalte “just in time” økonomien som underligger all verdenshandel fungerer i prinsippet på et lignende vis: Når ting ikke beveger seg som de skal baller det raskt på seg med alle mulige slags ubehagelige dominoeffekter. Ved dette tidspunkt er hele regionen rundt Den persiske gulf føkka opp og ødelagt til en slik grad at det vil ta mange år å få ting på stell igjen, i den grad det overhodet lar seg gjøre. For eksempel har hele konseptet rundt Dubai kollapset. Ikke at det er noe stort tap for menneskeheten – det var jo det verste hølet for kjeltringer og pakk som har blitt etablert på denne siden av år 2000 – men det sier noe om hvor gjennomgripende disse endringene i forhold på stedet har vært. Nettstedet LBC – “Leading Britain’s Conversation” – oppga at mer enn 70 briter har blitt arrestert og fengslet fordi de tok bilder og film av ødeleggelser i Dubai, men dette tallet er over en uke gammelt og ting beveger seg raskt nå, så det kan være mange flere nå. Jeg vet ikke.

Det er forresten også straffbart å publisere billedmateriale av ting som har skjedd i Israel – uten at dette på forhånd har blitt klarert med sensuren – så også der bør man være litt skeptisk i forhold til hva som kommer frem. Rykter sier jo at de enten allerede har gått tomme – eller at dette snart vil skje – for den spesielle typen “intelligent ammunisjon” som de behøver til rakettforsvaret sitt. Dermed blir de sårbare overfor innkommende droner og missiler på en måte de ikke har vært tidligere. Den pågående krigen er helt opplagt Bibi Netanyahus hjertebarn og noe han har gått og fantasert om i førti år, men det spiller seg ikke ut slik verken han eller Donald Trump hadde håpet på. Iran er jo et digert land med over 90 millioner innbyggere, hvorav minst ti millioner er “hard core” revolusjonsgardister som har trent aktivt på skkurat dette scenarioet like lenge som Netanyahu har drømt om å gjennomføre det. Du kan si de er “godt forberedt” og villig til å holde ut hva som helst, til siste bitre slutt. Hvordan skal man slåss mot noe sånt? Dette handler ikke om hvem som er de snille og de slemme, hvem som har hva slags rettigheter, eller noen som helst annen slags svada: Krig er i sin ytterste konsekvens en matematisk ligning hvor man plotter inn tidsforbruk, antallet døde og hva slags ressurser de har å bruke på fortsatt krigføring. Iranerne har neppe noen planer om å overgi seg.

Deri består hovedproblemet for motparten. Som politisk sammenhengende enhet med noenlunde kontinuitet i kulturen så er Iran 7000 år gammelt. De har vært muslimer i 1300 år. USAs fiendtligheter mot Iran begynte i 1953, med kuppet mot Mohammed Mossadegh, i regi av CIA, fordi den demokratisk folkevalgte “moderate sosialisten” Mossadegh hadde planer om å nasjonalisere oljeindustrien. Deretter ble Reza Sjah Pahlavi innsatt som diktator og det hemmelige politiet Savak brukte de neste 25 årene på å systematisk utrydde alle andre folkelig organisatoriske forsamlingsmåter enn de religiøse, slik at når revolusjonen kom i 1979 så spilte alt rett i hendene på Ayatollaen. Det var det eneste alternativet som fantes. Siden den gangen har det vært “kald krig” mellom USA og Iran, med Israel fanget i midten. Det er kanskje teknisk sett sant som Trump sier, at alle presidenter siden Jimmy Carter har ønsket å “gjøre noe” med Iran, men ikke før det fikk inn rævklovnen de har nå har noen vært dumme nok til å starte noe faenskap. Det er jo opplagt selv for en lenestolstrateg som meg at Iran ville svare med å skape uro i hele regionen – inkludert men ikke avgrenset til å stenge Hormuz – hvis amerikanerne angrep dem. Jeg mener, kom igjen. Hvor og på hvilken måte er USA sårbare? De tåler ikke særlig mye press mot pungen før de begynner å gråte, så det er bare å angripe pengene deres. Opplagt sak. Vi har ennå ikke merket konsekvensene av ødeleggelsene rundt Den persiske gulf for det er jo fort et par måneders “slep” – eller om du vil kalle det hengetid, forsinkelse eller noe annet – før de økonomiske våpnene blir merkbare ute blant folk flest. Så langt har det bare vært en etter måten ubetydelig økning i drivstoffprisene, men ting kommer til å bli mye verre så snart virkningen av mangel på aluminium, helium, naturgass og kunstgjødsel treffer markedet med bredsiden først.

Selv om de stanser krigshandlingene i dette øyeblikk – noe de burde, men neppe kommer til å gjøre – så vil det komme flere år med vonde ettervirkninger etter det skadeverket som allerede har skjedd. Først og fremst for de som befinner seg der på stedet, selvsagt, men også i form av ringvirkninger som treffer alle andre. For eksempel flyktninger. Vi må påregne noen millioner av det slaget på vidvanke gjennom de neste 10-20 årene. Deretter kommer hele “verdenshandelen” til å måtte hanskes med alle mulige slags sannsynlige og usannsynlige dominoeffekter minst like lenge. Og for hva? Hvem har tjent noe på dette idiotiske opplegget? Det eneste opplagte svaret er våpenindustrien og andre som vet å omsette andres ulykke til klingende mynt i egen kasse, men på det politiske nivå er dette bare skadeverk. Situasjonen kommer til å holde seg betent i Gud vet hvor lang tid fremover. Både USA og Israel rives tildels istykker på grunn av intern strid om det som har skjedd, fordeling av skyld for krigsforbrytelsene og så videre, mens resten av verden må slite med fysiske og psykiske skader som har blitt påført både materiell og befolkninger. Jeg er ingen spåmann men visse ting er såpass forutsigbare at enhver idiot bør kunne se dem.

Til slutt legger jeg ved et stykke klassisk heavy metal som nylig har blitt sluppet.

Betel («Els hus» eller «Guds hus») er det historiske navnet på stedet Beitin et stykke nord for Jerusalem. Det var en grenseby beskrevet i Den hebraiske Bibelen som var lokalisert mellom områdene til Benjamin og Efraim, og er også en lokalisering navngitt av patriarken Jakob ettersom det var der han drømte om en trapp opp til himmelen hvor engler steg opp og ned.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det hender at jeg anbefaler filmer, for eksempel Jacob’s Ladder (Adrian Lyne, 1990), som er en ganske creepy grøsser om en veteran fra Vietnamkrigen som begynner å oppleve hallusinasjoner. Siden baller det på seg … men det er faktisk vanskelig å lage noe synopsis til plottet i filmen som ikke røper mange av de beste sjokkene som kommer underveis. Og tro du meg: Dette er ikke en film man glemmer raskt. Imidlertid kan vi jo godt si at et element som dukker opp i historien er medisinske eksperimenter som amerikanske myndigheter utførte på diverse segmenter av sin egen befolkning, uten disses vitende og vilje, blant annet soldater. Det er en stygg historie. For å sette seg inn i sakene kan man begynne med søkeordet MKULTRA, som var CIA sin kode for opplegget, og se hva som dukker opp på nettet. Det overordnede målet for prosjektet var total mental kontroll, i enhver betydning og med alle midler.

Alle som har prøvd seg på en politisk karrière – stor eller liten – har oppdaget at det er vanskelig å gjete mennesker. Det er akkurat som de typisk alltid gjør det motsatte av det man ber dem om, selv om det er aldri så velment og fornuftig. Så hvis man vil ha noe gjort må man bruke alle slags overtalelsesteknikker og kognitive heksekunster, med mindre man bent frem betaler folk for å gjøre ting. Du vet. Bestikkelser og smøring. Noe lignende foregår også innenfor den konvensjonelle barneoppdragelsen. Selv er jeg jo ganske gammel slik at jeg kan huske det å leke med fyrstikker, men jeg vet ikke om dette er noe som fortsatt foregår. I disse tider får småbarna formodentlig fullt ut funksjonerende flammekastere innenfor varemerket My Little Pony, mens på 60-tallet fantes det ikke engang engangslightere av plastikk. Tidene forandrer seg i takt med den teknologiske utviklingen, selv om menneskenaturen forblir den samme.

Generelt sett prøver vi å skjerme alskens uskyldige smårollinger fra denne verdens mange ulykker og ondskap, selv om det kommer et tidspunkt når man bare må slippe taket og la dem seile sin egen sjø. Formyndermentalitet kan antas å ha sitt biologiske opphav i trangen til å verge barna — men det er en kjent sak at ting noen ganger går alt for langt. Som vi alle vet er det jo nødvendig å ha myndigheter som tar seg av daglig styre og stell med sånt som angår “fellesskapet” og samfunnets materielle beskaffenheter, men ingen liker å bli kommandert og herset med langt ut over hva som er rimelig og nødvendig. Her dukker det opp en litt interessant distinksjon mellom diktator (altså en person) og diktat (hva denne personen prøver å få deg til å gjøre), som igjen kan utledes til et korollat: Man behøver strengt tatt ingen diktator for å ha et diktat. Hvis “budskapet” er sterkt nok vil alle som er medlemmer av budskapets kulturkrets bidra både til at diktatet blir overholdt og at de som forbryter seg får sin straff. Dermed har vi fått lover. Ser du hvordan dette fungerer? Rettferdighet er når disse lovene er rimelige, kjent på forhånd og gjelder for alle medlemmer av samfunnet.

Det kler meg dårlig å sitere Margaret Thatcher – siden jeg mest sannsynligvis er noen slags kommunist – men ikke desto mindre holder jeg med henne i påstanden om at internasjonale lover er alt vi har, slik at hvis hvem som helst bare kan bryte dem når og hvordan som helst, så har vi i praksis ingenting. Jeg antar at de fleste har fått med seg situasjonen i Midt-Østen, kanskje til og med i en sånn grad at de er drit lei av hele mannskiten. Du vet. Summetonen kommer etter få minutter med å lytte til noens meninger om Iran, Israel, USA og hva som enn foregår med denne saken. Er det noe poeng å si noe i det hele tatt? Rett og galt er jo velkjente størrelser. De betyr akkurat det samme nå i dag som de gjorde i den føkkings steinalderen. Dette kommer aldri til å forandre seg. Uansett hvor mye tåkeprat folk klarer å presse ut av det blafrende rævhølet de har midt i ansiktet så er det kjennsgjerningene på bakkenivå som avgjør hva som er sant. Det alle kan se. De som dreper og de som blir drept. Det er ikke komplisert.

Til sist et musikalsk bidrag fra bandet som spiste sin egen kroppsvekt i LSD men fortsatt ikke fant noen svar.

Har du satt deg inn i hvordan greia fungerer? Ikke jeg heller. Det er jo ganske komplisert. Imidlertid kan vi forenkle ting og si at prinsippet for såkalt store språkmodeller (LLM) er sannsynlige sekvenser av ord i henhold til modellens innlærte treningsdata, som kort oppsummert dreier seg om alt som eksisterer av “skriftlig materiale” — fra bibel og kongesagaer til alle lands telefonkataloger og bruksanvisningen for klesklyper. Du vet. Alt. Maskinen vet alt. Den vil være din venn og ta vare på deg. Hjelpe og rettlede deg når du står overfor vanskelige valg. Svare på alle dine spørsmål. Føre samtaler om alle de tingene i livet som du er opptatt av. Dette blir bra skal du se. Hva kan gå galt?

Et begrep som har begynt å sirkulere i visse kretser er websick – en pseudo-medisinsk tilstand som følger mønsteret til det mer velkjente fenomenet dopesick (som man på norsk vel ville kalt “narkomane abstinessymptomer”) – og greia er at folk ikke klarer å vende seg bort fra “den daglige dosen” de er nødt til å ha, enten vi snakker om nyhetskanaler, sosiale media, bloggen eller noe annet. Poenget er uansett at de sitter fast i et innpreget handlingsmønster. Vi kan kanskje si at det ligner på spillavhengighet eller hva som helst som oppleves som nødvendig for at pasienten skal oppleve at de er i mental og emosjonell likevekt. En fiksasjon om du vil. Er dette noe man snakker om i Norge? Jeg har et slags vagt inntrykk av at enkelte noen ganger mener noe om “telefonavhengighet” men jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På et rent prinsipielt grunnlag mener jeg at enhver form for “avhengighet” er noe negativt. En tvangstilstand. Dersom man har utviklet en subjektiv følelse for at man bare ikke kan leve uten en ting – selv om dette objektivt sett er tøys og tull – så har man latt denne tingen ta kontroll over livet sitt. Det kan være hva som helst. Gjerne et annet menneske. Poenget er følelsen av at man “ikke klarer seg uten”, som jo er sinnssykdom. Sannheten er at man klarer seg uten nesten alt annet enn luft, vann og basisføde. Resten tilhører illusjonen, eller det Henrik Ibsen ville kalt livsløgnen. Vi minner igjen om en av Buddhas læresetninger: Hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg, så er det tingene som eier deg. Du – eller altså “selvet ditt” – er redusert til museumsvokter i en utstilling av “viktige ting” som symboliserer dine erfaringer her på jorda. Dette er den psykologiske bakgrunnsmusikken i det dramatiske bildet av nettavhengighet.

Om mitt eget forhold til KI – hvis du har bakgrunn fra kampsport er det komisk med både AI og KI, særlig sammen, men hvis ikke er det ikke bryet verdt å forklare greia – er det å si at jo mer jeg ser av det (og lærer om det) jo dårligere liker jeg hele opplegget. Det er nærmest smertefullt dustete. Ikke i prinsippet, fordi det er jo bra med mye computerkraft når vi for eksempel snakker om store datamengder innenfor klimamodeller, astronomi, medisinsk forskning og så videre, men den kommersielle delen er enten unyttig eller direkte skadelig for folk. Det er jo slik at avhengighet hos kunden (eller om vi kaller det brukeren) er nyttig for den som selger jævelskapen, enten det handler om narkotika eller nettbaserte greier, så de som tjener penger på dette vil selvsagt strekke loven så langt det lar seg gjøre i retning av det å cashe inn mest mulig profitt for minst mulig innsats. Sånn fungerer markedet. Betyr det noe? Jeg er jo ikke det man kaller en “menneskevenn” fordi jeg er i det store og hele negativt innstilt til det moderne samfunnet, for ikke å si hele “sivilisasjonen” som konsept og idè. Det er etter min mening ikke klokt å “gjøre ting enklere” i eininga, fordi dette svekker folk og gjør dem dummere. Men det er klart at hvis du tjener masse gryn på å føkke folk så ønsker du at det skal være straffefritt å føkke folk. Derfor går det som det går. De rike blir rikere mens de fattige blir sykere. Ugh. Jeg har talt.

Vi avslutter dette skrivestykket med en sørgesang fra det herrens år 1977.

Fluenes herre (engelsk Lord of the Flies) er en roman fra 1954 av den britiske nobelprisvinneren William Golding. Den var Goldings første roman. Tittelen er inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». Boken skildrer gruppepsykologiske prosesser som hierarkier, maktkamp og rivalisering. Boken regnes også som en dystopisk kommentar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, med det underliggende budskap at menneskene er mindre rasjonelle og mer barbarisk destruktive enn i Defoes versjon.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den filmen som man bør se – det er laget flere versjoner av Fluenes herre – ble regissert av Peter Brook og sluppet i året 1963. Tilfeldigvis er dette også mitt fødselsår – nærmere bestemt i mars måned – slik at både filmen og jeg er følgelig 63 år gamle nå i år. Det er litt uklart eksakt når jeg så den nevnte filmen for første gang, men “en gang på 70-tallet” er forsåvidt nøyaktig nok og det er ikke uriktig å si at dette er faen ingen barnefilm, selv om skuespillerne i hovedsak er barn. Når vi bruker ordet inntrykk mener vi noe som etterlater seg et merke. Noe som preger deg i større eller mindre grad. Hvorfor enkelte ting har denne effekten mens andre ting ikke har det er et interessant dybdepsykologisk studium verdt, men alle har elementer i psyken sin som har blitt “formet” av ferden gjennom livet.

Fordi jeg tildels er en humorist har jeg diktet opp Advokatfirmaet Fötzon & Blitzon – de er sannsynligvis svensker – som transportmiddel for ymse tanker rundt arv og miljø. Hva er det som avgjør hvem vi er? I hvilken grad styrer vi dette selv og i hvilken grad er vi bare marionetter som styres gjennom usynlige tråder fra et sted bortenfor tid og rom? Basisen for filosofi er jo spørsmålet om hvilke ting som går an å forstå og hva vi mener med begrepet forståelse. En typisk idiot er et menneske som tror at de selv styrer de tingene livet deres er laget av. Dessverre er dette snarere regelen enn unntaket. Folk er – generelt sett – fette evneveike og stolte av elendigheta. De spankulerer rundt slik som dumme dyr gjør men de strutter med fjøra og utgyter lyder som liksom er ment å bety noe. Egentlig ganske deprimerende, men samtidig er det ikke noe poeng i å være deprimert. Da får man jo ikke gjort noe.

Når det er sagt så vet vi ikke nå noe om menneskenaturen som vi ikke allerede visste for mange tusen år siden — og i sakens anledning oppfordrer jeg leseren til å guggle ordet hybris – og/eller det engelske ordet hubris for en noe lengre avhandling – for å danne en rammeforståelse for hvorfor den amerikanske presidenten har iverksatt noe som etter alt å dømme er Den tredje verdenskrig. Du vet. Det endelige oppgjøret om ressursene og hvem som skal bestemme over dem og deres distribusjon, gjerne støttet av visdommen som ligger nedfelt i fenomenet kunstig intelligens. Det virker ganske håpløst å danne og fremføre meninger om denne saken. Hva går det an å si om krigføring som vi ikke allerede visste? Menneskene er ikke fundamentalt annerledes nå enn de var i bronsealderen. Rett og galt betyr akkurat det samme som disse ordene alltid har gjort. Forskjellen mellom “eldre tider” og den moderne samfunnsordenen består hovedsaklig i at det nå er mye enklere å overleve og formere seg uten å ta ansvar og fordype seg i tingenes natur. Derfor har vi – altså menneskeheten – blitt stadig dummere og mindre dugelige, år for år. Hva skal man tenke om dette?

På denne lørdags morgen synes jeg det passer å spille en litt oppmuntrende sang.

Hvis jeg har rett – og jeg har vanligvis rett – så er den norske adoptivprinsen Marius et av de viktigste vitnene i denne saken. Spørsmålet man bør stille er jo hvorfor han har blitt slik han har blitt. Svaret kan være – og er ofte  i slike saker som handler om seksuell mistilpasning – at han har blitt utsatt for fundamentalt personlighetsforandrende psykoseksuell påvirkning lenge før han var gammel nok til å vite forskjellen på rett og galt på det seksuelle emneområdet. Tilbrakte han tid alene sammen med Epstein og Maxwell? I så fall er saken biff. Det som har skjedd er at han har blitt preget av noen som har introdusert ham til en verden av seksuelle eksesser som de fleste ikke engang aner eksisterer. De klarer ikke å fatte at det går an. Saken er at hvis du havner i denne verdenen mens du er pur ung og seksuelt uerfaren så er det dette som vil utgjøre grunnlinjen i din seksuelle virkelighetsoppfatning senere i livet. Opplegget handler om “tillatelsesstrukturer” og normalisering av en form for atferd som befinner seg “ved siden av” den normale verden. Altså i prinsippet det samme som vi kan observere når seksuelle overgrep “går i arv” fra overgriper til offer, slik at de som begynte som ofre senere i livet selv blir overgripere. De psykologiske mekanismene er forsåvidt velkjente.

Blant de såkalte Epstein-papirene befinner det seg en dialog over epost mellom Epstein og en annen person hvor det snakkes om en person de kaller moot, som er identisk med grunnleggeren av nettstedet Reddit, og hvordan han er en mulighet for å “manipulere markedet”. Tidslinjen passer sammen med etableringen av Reddits senere svært populære tråd r/pol, som handler om “politisk korrekthet”. Dette er jo fødestedet til både Pizzagate og Qanon, som begge var viktige kilder til påvirkning av opinionen under Donald Trumps første kampanje for å bli president i USA. (Les mer om dette på nettet hvis du ønsker nærmere detaljer.) Så kan man spørre seg om hvorfor et pedofilt nettverk – som også er så mye mer enn bare dette – ønsker å etablere konspirasjonsteorier som handler om rike menneskers “satanisme” og rituelle overgrep mot mindreårige, drap, kannibalisme og så videre — og svaret er åpenbart at dette “forurenser vannet” og forbereder publikum på sensasjonelle påstander slik at når/hvis det kommer lekkasjer fra det ekte opplegget så er folk allerede på forhånd “vaksinerte” mot alle slike påstander, og de vil uten videre avvise alt de hører som bare “enda mer av det samme mølet”, noe som i praksis gir overgrepsringen en taktisk fordel i forhold til en eventuell etterforskning.

Fra alle kanter og overalt kommer det såpass mye press mot denne sex-kulten at det virker sannsynlig at mer vil komme ut, men jeg tror personlig at folk vil nekte å tro det som er sant — simpelthen fordi det er jo så jævlig at de klarer ikke å forholde seg til det. I sin videste forstand har nettverket hans Epstein handlet om det russerne kaller blatt, som betyr noe annet enn korrupsjon selv om det er beslektet. Det handler mest om “forbindelser” og kjenne noen som kjenner noen i et opplegg hvor alle har kompromitterende bevismateriale mot hverandre slik at ingen har noe å tjene på å “sladre”. I den gamle Sovjetunionen hadde du “den offisielle versjonen” og i tillegg det som folk arrangerte seg imellom på bakrommet. Det er dette blatt handler om. Tenk på filmen Fight Club. Det første bud i Fight Club er at ingen snakker om Fight Club. Alle vet hva som foregår men det finnes ikke noe offisielt språk for det. Og i det store bildet handler det om å få ting gjort på ett virkelighetsplan mens man samtidig (bort)forklarer det hele på et annet virkelighetsplan. Når alle vet noe om hverandre som det ikke går an å snakke høyt om så vil det automatisk danne seg en “skorpe” rundt sakens fakta som er bortimot ugjennomtrengelig for noen som kommer utenfra for å etterforske sakene. Sånn var opplegget til Epstein og slik vi det fortsette å være, uansett hvem som styrer det nå i dag. Det handler ikke bare om èn mann og èn sak. Det er en komplett undergrunnsverden som er hemmelig og utilgjengelig for “de normale” og ingen slipper inn i disse kretsene uten at de er invitert. Vi kan forsåvidt si at ingen slipper ut heller, men det er en annen historie.

Vi avslutter med en fransk sang.

En musiker er en person som profesjonelt eller aktivt utøver, skaper, komponerer, arrangerer eller dirigerer musikk. De fremfører verk innen ulike sjangre, ofte som instrumentalister eller sangere (vokalister), og kan jobbe solo eller i ensembler. Det er ingen formell utdanning eller beskyttet tittel som kreves.

(Googles KI-tjeneste)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For noen uker siden var det en notis på nettsiden NRK.no hvor en kis uttalte seg om bruk av kunstig intelligens til å lage musikk. Det skal visstnok finnes listeplasserte sanger som er automatisk generert av en maskin — uten at jeg vet noe om detaljene i hvordan noe slikt foregår. Imidlertid stemmer det jo med hva jeg har “hørt” fra herhen og derhen når folk har uttalt seg om saken. Dette går an i året 2026. Du kan få en datamaskin til å skrive en sang og det går ikke an for noen å merke forskjell. Hva betyr dette? Den foran nevnte kisen mente at det er bare just another verktøy som folk etterhvert vil venne seg til og illustrerte poenget sitt med å hevde at folk var skeptiske til autotune også, da dette først kom i handel. (Det er et digitalt verktøy som kan justere tonehøyder slik at man oppnår “perfect pitch” uten å anstrenge seg, eller det kan brukes til å forvrenge stemmen eller et instrument.) KI er noe som har kommet for å bli, hevdet han. Det er bare for musikkbransjen – og kundene deres – å venne seg til greia likesågodt først som sist.

For mitt eget vedkommende er det å si at jeg meldte meg ut av den profesjonelle sektoren mot slutten av 1980-tallet – og var helt ferdig i året 1993 – nettopp på grunn av den uunngåelige digitaliseringen av musikkproduksjon, lydstudioer og sceneteknikk. Jeg hadde en dårlig følelse på hele opplegget og ville ikke være med på utviklingen. Slik ble det og sånn har det fortsatt å være. Det er jo da også typisk at jeg foretrekker gammel musikk – det meste av det beste ble laget på 1970-tallet – og årsaken til dette er at teknikken var så primitiv den gangen (i forhold til nå) at musikerne var nødt til å være relativt sett mye flinkere. Det var jo ikke mulig å “fikse det senere” sånn at ting måtte stemme den første gangen eller så ble det å gjøre hele mannskiten om igjen — og på scenen var det hva man enn hadde i fingrene som gjaldt. Det fantes selvsagt effektbokser og denslags, men det var i prinsippet ikke mulig å “sminke musikken vakker” hvis ikke utøverne var kompetente håndverkere. Vi kan si at musikken var kortreist. Vi kan også si at det var en æressak. Ingen likte å holde på med playback, selv når dette var nødvendig på grunn av “produksjonsforholdene” for eksempel til det populære britiske fjernsynsprogrammet Top Of The Pops. Det ligger massevis av videoer på YouTube hvor man tydelig kan se at musikerne kødder med opplegget, selv om alle andre later som ingenting og det unge studiopublikummet danser som vanlig.

Det finnes en slags løslig organisert protestbevegelse bestående av musikere og musikkprodusenter som bevisst bare bruker gammelt (analogt) utstyr i begge ender — det vil si at de ikke bare komponerer og fremfører musikken med analog teknologi, de bruker også utelukkende gammelt opptaksutstyr og utgir kun LP-plater av vinyl. Om dette er det å si at jeg synes de tar det alt for langt – for eksempel er det mye bra å si om CDer som innspillingsmedium og digitale mikserpulter for bedre styring av lydbildet – men jeg har i utgangspunktet sympati for innstillingen. De kommer ihvertfall ikke til å støtte seg på kunstig intelligens, kan du si. Det de lager og utgir er ekte vare. De har sannsynligvis skjønt at det ikke er bra for musikeren som egen yrkeskategori når maskinene overtar og skapelsen erstattes med varierende gjenfortellinger av de gamle sakene. Men slik har det altså blitt. Det er bedre for en mer strømlinjeformet forretningsmodell hvor musikken ses som enhver annen konsumvare og publikum er redusert til forbrukere av strømmetjenester. Dermed har hele opplegget blitt transformert til en pengemaskin som har blitt innstrammet i alle ledd med tanke på profittmaksimering. Akkurat som alle andre deler av det postmoderne menneskelivet. Smil og vær glad. Fremtiden er lys.

Til sist enda en sang fra det gamle skotske bandet Blue fra 1973.

Hvem er overrasket over å høre at amerikanernes DEA – Drug Enforcement Agency – etterforsket Jeffrey Epstein i 2015 på grunn av ulovlige pengetransaksjoner tilknyttet narkotika og prostitusjon? Det virker som bare enda et element i en sak som “for enhver pris” må holdes unna offentlighetens øyne, fordi – som alle vet – presidenten i USA er innblandet i ulovlighetene på ymse vis og gjennom mange år. Franskene sier at hele Iran-krigen bare er enda et forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra Epstein-affæren på grunn av at Donald Trump sitter i mannskiten opp til ørene, og fordi han generelt sett ikke har noen hemninger så virker det ikke urimelig å drepe mange tusen mennesker bare for at han selv skal unnslippe rettmessig straffeforfølgelse for alt det gale han har gjort. Nyhetskanalen France24 kaller operasjonen i Iran Epic Furrie men jeg kan ikke si med sikkerhet om dette er pisstake eller bare fransk aksent.

Men nok om det. Jeg vil heller snakke om noe viktigere, nemlig meg selv. Nærmere bestemt det faktum at jeg vokste opp som et lesende barn. Du vet. Intellektuelt interessert siden barneskolealderen. Ikke fordi jeg ble oppfordret til dette av noen men fordi jeg tidlig ble klar over at folk lyver så jeg opplevde det som nødvendig å innhente min egen informasjon uavhengig av lærerstanden og andre autoriteter. Sånt blir en vane etterhvert. Jeg vet ikke hvor bøker står i dagens ymise informasjonslandskap – mange innhenter sannsynligvis alle nyheter og deres bakgrunnsinformasjon over nettet – men om du begynner å lese tidlig så vil dette sannsynligvis følge deg også siden, i motsetning til sånne som ikke klarer å feste blikket hvis ikke det som befinner seg i synsfeltet skimrer, blinker og beveger seg. Jeg har ikke fulgt nøye med på saken men inntrykket mitt er at de oppvoksende generasjonene typisk utvikler svakere hjerne og dårligere selvstendighet. Eller som jeg pleier å si: De oppdras til å bli evneveike. Hva skal man tenke om folk som ikke leser bøker?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Postmodernisme som filosofisk konsept er noe jeg oppdaget i eller rundt året 1980. Dette hang sammen med noe som ble kalt The Fundamental Fysiks Group som ble formelt innstiftet i året 1975, med den hensikt å undersøke hvordan “den nye fysikken” – og da særlig kvantefysikk – virket inn på de humanistiske disiplinene. Uten å dvele for mye ved greia er det å si at postmodernismen kom med sitt eget språk. Blant annet kalte vi det filming når folk ikke forholdt seg til selve den materielle virkeligheten men heller holdt på med noen slags imagefremstilling i en parallell dimensjon. Du vet. De er ikke “ekte” men et strategisk fremstilt produkt som er nøye finpusset og glattpolert for å være tilpasset et simulakra, det vil si en slags Matrix-virkelighet som ikke lar seg påvise i den fysiske verden. De lever i en drøm, om du vil. De filmer. Uansett, poenget med dette er at den amerikanske presidenten Donald Trump lever ikke i virkeligheten, men i en helt annen verden som strengt tatt bare eksisterer i hodet. Dette gjelder forsåvidt hele Epstein-klassen. De har ikke samme virkelighetsoppfatning som normale mennesker. Ordene betyr ikke det samme for dem. Symbolene mener noe annet. Hvis du ikke er “medlem” av deres verden vil du heller ikke kunne forstå hva samtalene handler om.

Jeg avrunder med litt popmusikk fra Skottland, fremstilt i året 1973.

Herforleden var det noen som bekymret seg. Du vet. Sånn som folk gjør. Spesifikt så var de nervøse for at det ville få “negative følger” at Spanias statsminister Pedro Sanchez var såpass krystallklar på at USA ikke får lov til å bruke noen av de spanske basene som utgangspunkt eller mellomlandingssted i forbindelse med krigsoperasjonene i Iran. Det som skjedde var jo at Donald Trump ble skikkelig sur. Nå vil vi kutte all handel med Spania, sa han etterpå. Dessuten innføre sanksjoner og det ene med det andre. Du vet. Sånn som seriøse mennesker gjør når de ikke får viljen sin. På den annen side må det anføres at Trump er så hatet i Spania – nitti prosent oppgir at de har moderat eller sterk aversjon til USAs president – at Sanchez ikke egentlig har noe alternativ. Han er jo en kløktig nok politiker til å skjønne at han kan ikke helt sånn ustraffet skuffe velgergrunnlaget sitt.

De som har peiling på sakene sier at det er Netanyahus krig. Han har drømt om dette i førti år. For så høyt har Gud elsket det jødiske folket at han ga dem sin enbårne sønn Benjamin slik at de skal bli frelst fra den iranske trusselen for all fremtid. Som alle vet fungerer jo mennesker slik at når man banker opp noen hardt nok og mange nok ganger, så blir de myke og medgjørlige etterpå. Historien er full av eksempler på at harde menn er de beste problemløserne. Behøver jeg å si at dette er sarkasme? Det var noen på nettet som mente at jeg måtte henge på en LOL for at folk skal forstå at noe er ironisk ment. Herregud. Kall meg konservativ, men jeg tror ikke det er slik ironi er ment å fungere. Hvorom allting er, han veslepilten i Israel er bare en C-klasse blant monstrene. Hvor mange har han drept? Man kan telle dem i hundretusener, mens de i A-klassen har greid å drepe tosifrede antall millioner. Netanyahu er utvilsomt et svin men han er bare smågutt i sammenligning med Stalin, Hitler, Mao og de andre store demonene i menneskeskikkelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan huske en gang noen mumlet noe om at Hitler gjorde mye bra også, men til dette er det å si at Hitler ikke ble berømt på grunn av sine gode gjerninger. Jeg vet ikke om det er et argument at Hitler aldri egenhendig drepte noen, for som de sier på politispråket: Han medvirket hertil i et antall drapssaker som er så stort at ingen engang vet det eksakte tallet. Skyldsspørsmålet befinner seg langt hinsides enhver rimelig tvil. Selv er jeg ikke kresen i forhold til hvem de er og hva slags gruppe de tilhører. En morder er en morder. Ferdig diskutert. Vi kan kalle dette håndverkets etikk, fordi hvis vi tar for eksempel en rørlegger så spiller det jo faen ingen rolle om det var “godt ment” hvis ikke jobben ble gjort riktig. På den annen side av filosofiens mest seiglivede debatt finner vi deontologi, det vil si intensjonsetikk, som hevder at det er dine intensjoner som avgjør om handlingene dine er gode eller onde. Du vet. Det var godt ment. Har du ikke hørt dette argumentet noen ganger gjennom livet? Gode mennesker er sånne som mener det godt. Selv er jeg imidlertid tilbøyelig til å dømme folk ut ifra resultatene av det de velger å gjøre. Intensjoner er egentlig ikke relevant.

Foreløpig er det ingen som kan si hvilken vei det bærer med denne affæren i Iran, men de som har vært ute en vinternatt før vet at det ikke alltid går sånn som man hadde tenkt — i den grad noen overhodet har tenkt i denne saken. På NRK.no leste jeg at Israels charge d’affairs hadde kommet med “skarp kritikk” av Norge – utenriksministeren hadde sagt noe slikt som at denne krigen er i strid med folkeretten – og utbedt seg svar på hvilken side av historien Norge ønsker å havne. Jeg er ikke i noen posisjon til å uttale meg på vegne av hele befolkningen, men jeg tror de fleste vil foretrekke – i den grad det er noe aktuelt valg – å havne på den siden av historien hvor man jobber med internasjonale lover, konvensjoner og traktater, eller altså en regelstyrt orden, om du vil. Internasjonalt diplomati og gjespkjedelige møter i FN. Den typen ting. Spontane utbrudd av krig er ubra for forretningene. Er det virkelig nødvendig å holde på slik?

Til sist avslutter jeg med en popsang av noen muntre musikanter fra Frankrike.

Fordi jeg er som jeg er har jeg endt opp med 27 flasker rødvin av merket Bodegas Lozano Oristan Reserva 2021 på kjøkkenbenken, pent oppmarsjert på geledd der hvor jeg før pleide å sette vannflaskene. Historien er kort fortalt at de hadde et tilbud på fire flasker i en karting for ti euro. Jeg kjøpte en av dem mens jeg tenkte hvor jævlig kan det være, men det viste seg da jeg tok smakstesten at vinen er den spesielle typen “claret” – i dette tilfelle en typisk miks av Cabernet Sauvignon og Tempranillo – som er smaksmessig myk men samtidig tøff, det vil si det de rødvinsdrikkende klasser som regel foretrekker av vin i normalkategorien. Den er ikke oppsiktsvekkende god men den er adekvat. En rask sjekk på nettstedet wine finder opplyste meg om at normalprisen er 15 euro per flaske, altså godt under markedsprisen for disse flaskene i pappeske merket oferta 9.99, så jeg løp tilbake til butikken og kjøpte alt de hadde.

Sånn fungerer tingene i min verden. Jeg har ikke utpreget god råd men jeg sørger som regel for at jeg har “spillerom” nok til å benytte meg av de tilfeldig forbipasserende gode tilbudene som kommer. Du vet. Det handler om flaks. At man er på riktig sted til riktig tid — men også at man har de nødvendige ressursene til å smi mens jernet er varmt. Nå er jo ikke min forretningsførsel særlig avansert eller interessant, men du kan si det handler om å prioritere livsnødvendighetene i sin mest optimaliserte form. Hva er viktig? Hvis du ikke spiser godt spiller det jo liten rolle hva som ellers måtte være bra i livet ditt. Da er du bare et dyr. Eventuelt et udyr (mer om det siden). Et avskum. Noen som ikke har skjønt det. Hva kan jeg si? Det finnes jo ikke noe mer foraktelig enn mennesker som ikke prioriterer maten og kunsten fremfor alt annet. Vi har ikke noe å snakke med hverandre om.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorom allting er, det må sies at kjøttmat har en tendens til å være dyrere i Spania enn i Norge. Da mener jeg ikke det du må betale på en restaurant, men hvordan denne ingrediensen spiller seg ut i et optimalisert kostholdsbudsjett som skal balanseres over tid. Grønnsaker er ganske mye billigere men kjøttet koster. Eller kanskje jeg bare ikke helt har knekt kodene ennå, i forhold til hvor godt trent jeg er på å spotte de gode tilbudene i norske butikker, så det finnes jo en viss feilmargin i denne påstanden, men poenget er uansett at hele opplegget er helt annerledes strukturert. Jeg mener, hvor mange ganger har du funnet ferdig preppede kjøttprodukter som er tydelig merket med rase i Norge? Sannsynligvis vil du finne noen eksemplarer av for eksempel Black Angus og den typen ting, formodentlig perverst høyt priset, men det er på forhånd gitt at norsk storfekjøtt for det meste er NRF. Norsk Rødt Fè. Ting er veldig annerledes i Spania, hvor de har diverse raser av krøtter som oppdrettes for sine smaksmessige særegenheter heller enn at de er melkeproduserende dyr som pensjoneres til slakteriet når man ikke lenger klarer å krøste en forsvarlig industriell standard av kroppssafter ut av dyra. Derfor har jeg oppdaget at rubia gallega – galiciansk blondine – er et fette bra kjøttprodukt.

Om kjøtt er det ellers å si at diverse mennesker sprenges i lystige småbiter litt sånn her og der nå om dagen. Du vet. Det skal jo kriges. Siden blir det å skrape restene sammen, putte dem i likposer og gravlegge dem så fort man rekker. Sånn er skjebnen for et antall mennesker — og sånn har det forsåvidt alltid vært. Det er jo bra for butikken, politikken, eller hva man nå prioriterer akkurat der og da. Ideologien? Jeg vet ikke. Folk skifter jo mening. Er det ikke det ene så er det det andre, men vi ender typisk alltid med mange gode grunner til å myrde hverandre. Slik sett er vi sjarmerende skapninger som strutter stolt foran speilet mens vi beundrer vår egen fremgang. Er det engang noe poeng i å snakke om krigen? Er det noen vits i å påpeke alle folkemordene, alle de onde skrikhalsene som bare vil ha mer, eller de kyniske politikerne som bare pøser på med mer av det samme? Herregud. Det er jo til å bli helt sliten av. Hva er vitsen? Det kan ikke jeg svare på og jeg gidder heller ikke å spekulere noe mer enn hva det jeg har igjen av normale følelser forlanger fra meg, uten at dette dermed nødvendigvis medfører at jeg sier noe høyt eller skriver noe. Jeg er jo så gammel nå at jeg har sett alt dette hundre ganger før. Man får jo summetonen etterhvert. Du vet. En konstant pipende støy som nekter å gi seg uansett hva man gjør. Men nok om det. Jeg avslutter dette med en gammel sang om saken.

De har et annerledes valgsystem enn Norge og bla bla, men saken er uansett at det gikk som “alle” spådde under det nylig avholdte valget i Gorton and Denton, som er en fylking under det større området Manchester, en by nord i England som i Norge er særlig kjent for visse fotballklubber, men som innenfor britisk sosialrealisme regnes som et arbeiderklassestrøk, det vil si at det britiske arbeiderpartiet Labour burde ha vunnet med komfortabel margin, noe de da også ganske sikkert ville ha gjort dersom de ikke hadde blokkert kandidaten Andy Burnham fra å stille i dette valget (han er for tiden borgermester i Manchester), på et – hva skal man si – litt tvilsomt grunnlag. Lang historie, men i korthet kan vi si at Andy Burnham er venstrevridd, mens den store slabolen i Labour – Keir Starmer – er høyrevridd. De brukte opp alt de hadde av kredibilitet på å sverte og undergrave Jeremy Corbyn og få inn Starmer i lederstolen, så de har ingen planer om å tillate noen Corbyn-sympatisør – som Burnham – å vinne så mye som en centimeter mer politisk makt enn hva sentralstyrelsen i Labour kan rå for. Derfor gikk dette som det gikk.

Kandidaten Hannah Spencer fra De Grønne vant valget i Gorton and Denton med trygg margin. Noe i overkant av 40% av velgerne støttet henne. Det er på ingen måte overraskende at dette skjedde, men det er ikke desto mindre litt av et politisk jordskjelv, fordi Labours strategi i forkant av valget har jo vært å late som om Spencer ikke eksisterte og heller vektlegge hva slags skjebnevalg det sto om mellom Labour og Reform UK – nazibevegelsen hans Nigel Farage – slik at ingen måtte være i tvil om at de som ikke stemte på Labours kandidat ville bidra til å få inn en fascist. Imidlertid viste det seg – som “alle” spådde på forhånd – at velgerne ikke er så evneveike at de ikke klarte å gjennomskue opplegget til den høyrevridde fraksjonen innenfor Labour og deres deprimerende fremføring av Tory-partiet sin innstrammingspolitikk (austerity). Velgerne vil ha noe annet. Keir Starmer har ingen tillit hos velgerne. Labour vant overlegent i forrige parlamentsvalg, men det viste seg raskt at de ikke hadde noen planer om å bringe fundamental og nærmest revolusjonær forandring til det britiske samfunnet, men tvert imot “mer av det samme” — som vi lakonisk kan beskrive som sakte kaldkvæling – med sørgmodig øyenkontakt – av alle grupper i samfunnet bortsett fra de rikeste. Du vet. Nyliberalisme. Også kjent som “markedsstyring”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi kan trygt si at dette valget i Gorton and Denton har vært dypt sjokkerende for “det britiske etablissementet” (det vil si hva man derover kaller the establishment, men som i Norge er bedre forstått som borgerskapet). Nå famler de liksom i blinde etter de proverbiale halmstrå og har foreløpig valgt å legge seg på en forklaringsmodell som handler om valgfusk, men uten å bruke dette ordet direkte. Det er jo en svært grov beskyldning. Istedet snakkes det om sekterisme og noe de beskriver som “familieavstemning”, det vil si at flere personer går inn i stemmeboksen samtidig, som jo er ulovlig. I Storbritannia – som i Norge – skal det være personlige valg. Du vet. Èn person, èn stemme. Valget er hemmelig og det skal ikke være mulig å kontrollere hvilken liste noen legger i sin konvolutt. Hele demokratiets troverdighet henger jo på at du kan stemme på hvem du vil og du behøver ikke å “svare for deg” overfor noen. Det er litt pussig at ingen sa fra om dette mens selve valget foregikk, men i ettertid er det mange som påstår at de observerte familieavstemning foregå i mer enn halvparten av alle valglokalene i Gorton and Denton. Hvorfor kontaktet de ikke politiet øyeblikkelig? Hvorfor sa de ikke i det minste noe til valgpersonalet der på stedet? Dette lukter ikke god fisk.

Sekterisme er en betegnelse på en rigid tilhørighetsfølelse i en spesiell sekt eller konfesjon, med et negativt syn på de som ikke tilhører sekten. Ettersom tilhørighet og synet på ens egen tro er et vanlig fenomen innen religion, begrenser man oftest bruken av begrepet sekterisme til de tilfeller hvor det forekommer diskriminering, fordømmelser eller voldsbruk. Begrepet brukes helst om konflikter innen en trosretning, for eksempel mellom katolske og protestantiske kristne eller mellom sunni- og sjia-muslimer. 

(Wikipedia)

Ingen har så langt sagt det høyt – gi det noen flere dager så vil vi vel snart se noe – men den “sekten” de mener når de snakker om sekterisme i Gorton and Denton er selvsagt muslimene. De har konspirert om å få frem dette resultatet, for det virker jo sannsynlig at de vil samle seg om å stemme inn en arbeidende kvinne med punkete farget hår som tilhører et parti under ledelse av en homofil jøde. Herregud. Hvor langt ut på landet må man reise før folk tror på dette? Som sagt, de griper etter halmstrå, for det kan jo ikke være så enkelt som at de vil ha inn en kandidat som i det minste er som andre arbeidende klasser, snakker sant og ikke lover dem en masse jåss som de ikke vil ha. Hvorom allting er, dette har vært en sær og nerdete rapport fra britiske lokalvalg som du neppe vil høre særlig mye om noe sted i norske media, men som har en interessant narrativ struktur vi godt kan bruke i mer generalisert forstand. Det er et tegn i tiden, om du vil. Et symptom på noe som ligger og ulmer under overflaten i mange samfunn som ligner på det britiske. Shakespeare kunne uten tvil ha skrevet en artig komedie om Gorton and Denton, Hannah Spencer og det britiske arbeiderpartiets henfall til nyliberalistisk ideologi (som har redusert dem til en fraksjon av hva de en gang var, akkurat som Arbeiderpartiet i Norge). Det er rett og slett ikke sant at samfunnets viktigste element er næringslivets kommersielle bærekraft. Det kan kanskje virke slik for de som “ikke ser skogen for bare trær” men det finnes faktisk ingen naturlov som påbyr profitt.

Jeg avslutter med en klassisk fransk vuggesang for demokratiet og menneskerettighetene.