Naivt om illegale innvandrere

Migranter er en samlebetegnelse for mennesker som forlater eller flykter fra sine hjemsteder og land. Ifølge FN finnes det i dag over 244 millioner migranter i verden, av disse er 150 millioner arbeidsmigranter og 36 millioner er flyktninger.

(Røde Kors)

Vi burde egentlig slutte og snakke om “innvandrere” og heller bruke ordet migranter. Folk som er i bevegelse. Hvorfor de er i bevegelse er en helt annen sak, som ofte ikke engang er korrekt definert. Problemet er at denne kategorien av mennesker blir utnyttet på det groveste av alskens politiske kannestøpere – det er et sideblikk til Ludvig Holberg – som oppnår makt lokalt gjennom skremselstaktikker, eller den samme gamle greia med å spille èn svak gruppe ut mot en annen, om du vil. Konflikt skaper jo energi. Fart og spenning. Norge har for tiden en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet, men som alle vet spiller det liten rolle om man blir rævkjørt av det røde eller det blå partiet, fordi denne konfliktlinjen står mellom arbeidere og parasitter — og Tonje Brenna er, som de fleste andre politikere, parasitt til fingerspissene. Man kan se det i argumentasjonen hennes. Når hun snakker om “hva vi har råd til” (og ikke) så snakker hun om penger. Parasitter snakker alltid om penger. Det er jo det eneste de har. Har Brenna noensinne utført gagnlig arbeid? Det vet jeg ikke noe om, men jeg tviler. Hun har etter alt å dømme aldri vært noe annet sted enn “på arbeidsgiversiden”. Hvordan kan man se det? Fordi hun snakker om penger.

Hva vi har råd til er først og fremst et moralsk spørsmål. Svaret er da også at vi tar oss råd til det vi virkelig vil. Både du og jeg og Titten Tei. Det er sånn ting fungerer i den virkelige verden. Folk tar viktige livsbeslutninger basert i helt andre parametre enn om noe er “lønnsomt”. Så lenge man har så man klarer seg handler jo resten egentlig bare om luksusbehov. For eksempel bør man forvente at unge og enslige tenker helt annerledes enn småbarnsforeldre i en etableringsfase, som i tur og orden har helt andre bekymringer enn “godt voksne” individer som nærmer seg slutten av sin arbeidskarrière. Har du råd til å jobbe mindre og bruke mer tid på dine egentlige interesser? Det er det eneste relevante spørsmålet folk bør stille seg. Svaret er noe vi – blant annet – kan lese ut av sykefraværsstatistikken. Tonje Brenna påstår at flere av de som sykemelder seg kunne ha jobbet mer, særlig de psykisk syke. Deretter følger noen slags parareligiøs svada om at man opplever “mening” i det kollegiale fellesskapet på jobben, og det ene med det andre. Skitsnakk heter det på ærlig norsk. De fleste opplever at de blir utnyttet av de såkalte arbeidsgiverne — som ikke rent faktisk gir noe til noen som helst, de kjøper opp menneskelig levetid og omsetter den i gull og grønne skoger til seg selv. Jeg har ikke noe annet belegg for å hevde dette enn hva jeg “føler intuitivt” – som ikke er verd fem sure tær i ræva hvis det ikke kan bevises – men jeg tipper at sykefraværet typisk er lavere i små og mellomstore bedrifter, hvor eierne som regel selv står i jobb, enn der hvor vi snakker om investorer og “profesjonelle eiere”. Du vet. Parasitter. Et fordyrende mellomledd som ikke selv bidrar med noe av verdi. Hvordan kan de vel det? Alt de har er jo penger. De vet ikke om noe annet.

Samtidig pågår en viss grad av konspirasjonsteoretisk spekulasjon rundt eliten i samfunnet, som er et begrep mange bruker men ikke om de samme gruppene av individer. For eksempel sammenfaller den finansielle eliten dårlig med kunnskapseliten — og den sportslige eliten har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med noen av dem. Selv er jeg definitivt eltist i filosofisk forstand. Jeg prøver ikke engang å skjule min forakt for de som kaster bort det eneste livet de har på meningsløs virksomhet. Du vet. Alskens jåss og drøl som ikke er verd å huske, men man “må” gjøre det likevel fordi det er sånn man skaffer penger. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som hater jobben sin, men det er definitivt mer enn halvparten. Ikke på noen “aktiv” måte, men litt sånn passiv-aggressivt. De skjønner jo at de blir rævkjørt men de har ikke noe bra alternativ til opplegget med å ta en jobb og prøve å utholde perversjonen så godt som man kan. Nyliberalsitisk ideologi har ødelagt den vestlige verden – og er godt i gang med å også konsumere resten – med sin fokus på økonomisk vekst og markedskreftenes frie spill, som er i direkte konflikt med menneskets natur (og forsåvidt også all annen natur). Alle vet jo at den eneste grunnen til at vi overhodet har et samfunn er at mennesker instinktivt søker samhold og samarbeid med andre mennesker, til felles nytte og glede. Folk er typisk villige til å stille opp og bidra – innenfor en vanlig “dugnadsånd” – når det er noe som må gjøres, helt uten tanke på om de selv tjener noe på dette der og da. Det er jo underforstått at dugnadsånden handler om gjensidighet. I dag er det deg, men i morgen er det meg. Sånn har ting fungert i alle tider. Det er ikke sant at “konkurranse” medfører noe bra, med mindre det er veldig avgrenset og tungt regulert sånn at konkurransen blir spissformulert ned til spesifikke ting, med klart definert begynnelse og slutt, og med regler som er kjent blant alle deltagere på forhånd.

Hvis det var jeg som bestemte ville jeg ha avskaffet penger som fenomen. Eventuelt ville jeg ha etablert en fast byttevaluta som kun kan eksistere i en avgrenset form, ikke ulikt grunnprinsippet for Bitcoin (men selvsagt i form av mynter, ikke som abstraksjon). Bort og vekk med alt som heter banker og finansinstitusjoner forøvrig. Bort og vekk med pengefyrster og profittmotiverte sosiopater forøvrig. Teknisk sett er jeg fascist i den forstand at den eneste “korporasjon” jeg ville ha tillatt er staten, men sosialdemokrat i den forstand at staten skal tjene folket, ikke omvendt. Slik jeg ser det er ikke høyt sykefravær i Norge et spørsmål om “dårlig arbeidsmoral” men den synlige delen av en ellers taus protest mot nyliberalistisk utnyttelse av de stadig færre som faktisk utfører gagnlig arbeid. Hva behøver vi “investorklassen” til? Det er jo dem vi ikke har råd til. Å snakke om sykefravær er en obfuskering av hva debatten egentlig burde handlet om. Jeg er forsåvidt enig i premisset om at sykefraværet er høyt, men jeg forklarer altså dette som “en revolusjonær mikroaggresjon” basert i at man ikke trives så godt i jobben som man burde, gitt hvor mye verdifull levetid man kaster bort på denslags tøv. Alle – til og med de mest evneveike blant oss – kan jo se at dagens norske arbeidsliv er et opplegg for organisert utnyttelse av de få som er “for dumme” til å tjene penger på andre måter. Du vet. Litt triksing og miksing med noen aksjer og sånt. Sykefraværet er et bagatellmessig problem sammenlignet med det psykotiske luksusforbruket hos de som “jager dragen” — som vanligvis betyr å røyke heroin, men i dette tilfellet betyr det å jage etter profitt. Kall det hva du vil. men jeg er faktisk ikke i stand til å se noen som helst bra sider ved den industrielle revolusjon og senkapitalismen. Alle argumenter jeg har hørt faller innunder den samme logikken som å pisse i buksa for å føle seg varm på en kald vinterdag. La oss si at det er et spill om stadig synkende profitabilitet som bare fungerer hvis man måler ting innenfor svært korte tidsrom. De som legger planer for å leve særlig mye mer enn ti eller tyve år til er de store taperne i bildet akkurat nå. De skal arve en i det store og hele ødelagt verden.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “folket” føler mistillit overfor “eliten” nå for tiden. Alle kan jo se at ambisiøse individer hopper inn og ut av stillinger innenfor både den offentlige forvaltningen og det private næringslivet, som om dette er noe man kan gjøre ustraffet. Det gamle ordtaket gjelder fortsatt: Han som prøver å være alles venn ender med å være ingens venn. Egentlig burde det være diametralt motsatte personlighetstyper som søkte seg til tjeneste innenfor forvaltningen, og de som søker fart og spenning innenfor den vesensforskjellige næringsdynamikken man kan oppleve innenfor produksjon og handel. I stedet har alt dette blitt sauset sammen til en sånn grad at det nå er vanskelig å se den store forskjellen mellom de som handler med kokain og de som handler med aksjer, kanskje bortsett fra at narkobaroner som regel er mer ærlige om hvem de er og hva de driver med. Hvorfor romantiserer folk gangstere og kriminelle i bøker, filmer, serier og ellers? Jeg vil igjen forklare det med “revolusjonær mikroaggresjon” som har vanskelig for å finne noe egnet utløp. Samfunnet er i utgangspunktet et samarbeidsprosjekt som krever en viss grad av den foran nevnte dugnadsånd for å fungere noenlunde knirkefritt, men det blir vanskelig når det stadig kjøres frem sosiopatiske profittjegere som helteskikkelser på det politiske nivå. Jeg klarer bare ikke å se hva som er så bra med såkalte gründere som stadig dukker opp på “markedet” med det ene produktet mer evneveikt enn det neste. Eller skal vi ikke heller kalle det evnesvekkende hjelpemidler som er designet for å forenkle normale arbeidsprosedyrer og “spare tid” selv om man ikke egentlig har bruk for denne tiden til noe annet enn å gjespe og kjede seg. Som alle pretensiøse fjøsnisser alltid gjør henviser jeg til den store Nietzsche og hans filosofiske utlegninger rundt nihilismens plass innenfor moralens genealogi. Dessuten er det alltid en god idè å lese seg opp på Karl Marx. For hver hundrede person som tror de vet hva marxisme betyr finnes det neppe mer enn èn som faktisk noensinne har lest noe som helst av det Marx skrev. Flertallet tror det er noe slags skjellsord for sånne som vil at staten skal bestemme alle ting i livet ditt, men det er jo strengt tatt ikke annet enn litt filosofisk drodling rundt begrepene eiendom, produksjon og fetisjisme.

Hvorfor finnes det så mange migranter i dagens verden? Selv har jeg aldri møtt noen som ikke helst ville ha forblitt på hjemstedet, eller i det minste returnert tilbake dit etter å ha vært ute på eventyr i den store verden, men dette er ikke noe aktuelt alternativ for et stort antall individer som dermed presses ut på “vandring” – i betydningen folkevandring – på søk etter bedre livsbetingelser et annet sted. I prinsippet det samme som gjør at folk “trekker mot byene” – som skaper fraflyttingsdynamikk på mindre steder – bare i en global skala. De som husker hvordan ting var i Norge på 70-tallet husker kanskje også at diverse “innflyttere” opplevde mange fordommer og store vanskeligheter på boligmarkedet i Oslo, selv om det var lett nok å få jobb. De som kom fra Kabelvåg eller Kirkenes måtte regne med å få bank ute på byen hvis de ikke passet seg. Sånn har ting alltid vært, bare at nå kan vi skylde på svartinger og denslags. Poenget er at alle typisk føler noen grad av mistenksomhet overfor “innflyttere” inntil de føler at de “vet hvor de har dem”. Dette er instinktivt. Bare disiplinerte individer klarer å kontrollere seg selv slik sett. De andre er henfalne til angst. Et svært nytting instinkt i krigstid og kaos, men det har få – om noen – nyttige applikasjoner innenfor et samfunn som praktiserer fredspolitikk. Imidlertid blir angsten ofte utnyttet av politikere og andre som ser seg tjent med å piske opp noen grad av massehysteri rundt problemer som de vet – eller ihvertfall burde forstå – er for komplekse og sammensatte til at det finnes noen enkel løsning. Forrige gang fascisme var et problem på verdensbasis – det vil si for hundre år siden – utgikk fantasien om “det nasjonale” fra noen slags jordbruksbasert sentimentalitet, men i vår tid utgår den fra kjøpmenns perverse profitthunger. Ingen av de som snakker høyt om “illegale innvandrere” og denslags klarer å gjøre rede for hva de egentlig vil, annet enn at de er engstelige for et eller annet slags skrømt som de også sliter med å artsbestemme. Erling Winsnes – en kjent fascist tilknyttet Den norske Legion på 1930-tallet – uttalte at kapitalistens første bud er at de aldri må gjøre “fysisk arbeid” fordi da vil luftslottet deres styrte sammen på grunn av erfart svakhet overfor materiens treghet i forhold til alminnelig menneskelig kapasitet. Ingen kan “gjøre store ting” alene. Mye imponerende javel, men aldri over en viss størrelse. Da må de i så fall lokke eller tvinge med seg et tilstrekkelig antall andre mennesker til å få prosjektet i havn. Til dette formål bruker vi for det meste penger nå for tiden. Det er lite direkte kontroll over mennesker – av typen “du skal” – nå i våre dager, men desto mye mer av den indirekte kontrollen som man oppnår gjennom å skaffe seg disposisjonsrett over en betydelig formue.

Det norske Arbeiderparti er vel de som mer enn noen andre har stått bak dagens ordning med ferierettigheter, egenmelding ved sykdom, lønn under sykefraværsperioden, og det ene med det andre. Så hva skjer nå? Angrer de? Synes de at folk har fått det alt for enkelt i forhold til hva det enn var som motiverte en million nordmenn til å utvandre til USA (særlig, men også andre land) i perioden fra 1820 til 1920? Det er vanskelig å plassere Tonje Brenna i noen “arbeiderklasse” type kontekst – hun ligner en hippie-jente fra middelklassen – og jeg ville sannsynligvis ha betalt penger for å slippe å ha med meg noen som helst av denne banden ut i en seriøs jobbsammenheng, heller enn å være belemret med folk som ikke skjønner seg på noe annet enn penger og pissprat. For det er jo ikke sånn at ikke folk ser tvers igjennom dem, selv om de ikke nødvendigvis klarer å formulere det de observerer på noen konsis og “intellektuell” måte. Problemet er vel snarere at parasittklassen har vokst seg alt for stor og feit i Norge. De som maser mest om at “folk må ut i jobb” er typisk sånne som lever av å manipulere det økonomiske systemet. Blant de som faktisk  ut i jobb for å tjene til livets opphold ser ting helt annerledes ut. Hvorfor kan ikke noen som uten skam kaller seg Arbeiderpartiet se dette? Det er litt forbløffende. De har av “årsaker” plassert seg på eiersiden og praktiserer nå mer eller mindre reinspikka nyliberalistisk ideologi — en utvikling som særlig skjøt fart da de av “årsaker” innsatte en leder fra borgermiljøet på Bygdøy. Herregud. Selv stemmer jeg på Arbeiderpartiet bare fordi de er det minst jævlige blant et sett med usannsynlig dårlige alternativer. Det finnes ingen optimistiske årsaker. Når gjorde de sist noe som ikke var til eierklassens fordel? Det er overhodet ikke mystisk at Arbeiderpartiet har mistet over halvparten av den oppslutningen de burde ha hatt sett i relasjon til hva de tror at de er. Mest av alt skyldes dette at EU – som het EF, eller EEC den gangen – sprengte hele mannskiten til helvete på noenlunde samme måte som Brexit føkka opp Storbritannia nå nylig, bare at det skjedde på 70-tallet. Man kan da for fanden ikke ha folkeavstemminger om sånne ting. Hvor mye vet folk typisk om internasjonale forhold? Svaret er at “folk flest” typisk ikke engang vet særlig mye om seg selv. De ligner små barkebåter som er håpløst prisgitt “elementene”. De ville skreket hvis de kunne, men skriket sitter fast i den forknytte halsen. Alt de klarer å klemme ut er noe slags stinkende skum av angstbasert fremmedhat. Ville i blikket og med bobbel i munnvikene virrer den anklagende pekefingeren deres i alle andre retninger enn den korrekte. Slik er den menneskelige tilstand i året 2024. Det varmeste året noensinne.

 

Om liv og død i en håndlaget verden

Kontrafaktisk tenkning beskrives som mentale representasjoner av alternativer til tidligere faktiske hendelser. Kontrafaktisk betyr «i motsetning til fakta». Hvordan hadde livet vært om du hadde tatt andre valg? Dersom du hadde valgt en annen karriere, eller giftet deg med en annen? Kontrafaktisk tenkning er altså tanker om alternative utfall etter at noe har skjedd. Kontrafaktisk tenkning forekommer ofte som betingede utsagn, med både en antesedent («Hvis jeg hadde lest mer til eksamen») og en konsekvent («ville jeg fått en bedre karakter»). I hverdagslig tenkning er antesedenten ofte en handling eller en avgjørelse, og konsekventen en følelsestilstand.

(Wikipedia)

Denne siste setningen i sitatet ovenfor betyr utlagt at hvis verden hadde vært annerledes, ville jeg følt meg annerledes. Dette er forsåvidt en logisk konsistent påstand, selv om den er hundre prosent subjektiv. Man kan endre en hvilken som helst av mange hundre detaljer i noens hverdagsliv, slik at de henfaller til en helt annen konsekvensdynamikk. En annen jobb, en annen bolig, en annen kjæreste. Det er uråd å si noe om hvordan ting ville spilt seg ut i praksis “hvis verden var annerledes” men vi kan i det minste si at det ville ha medført noe annet enn dagens situasjon. I og for seg selv er kontrafaktisk tenkning bare løs spekulasjon rundt “det som kunne ha vært” og det beløper seg sjelden til særlig mye mer enn åndsfraværende fantasering i ledige øyeblikk. Imidlertid kan sånne greier slå rot og utvikle seg i en ondartet retning, for eksempel projeksjon av “skyld” over på en partner fordi de “kom i veien” for noe annet som “kunne ha skjedd” og annet av den typen bitre anklager som folk kan finne på å kaste mot hverandre, formodentlig fordi dette føles bedre enn å selv ta ansvaret for sitt eget liv, også inkludert alle små beslutninger og korsveier som førte deg frem til dagens tilstand.

Det bør egentlig være selvinnlysende, men jeg sier det likevel: Folk som typisk skylder på andre for ting som skjer (og/eller har skjedd) i livet sitt kommer aldri til å oppnå noen seriøs grad av selvkontroll. Det går selvsagt ikke an å endre fortiden i seg selv, men det er fullt mulig å se ting fra en annen synsvinkel enn den man har vært vant til å bruke. Psykoanalytisk sett er det jo et viktig poeng at man “tar tilbake makten” som man bevisst eller ubevisst har gitt noen annen gjennom å gjøre dem til en dominerende “bærer av skyld” i sin egen livshistorie, enten vi snakker om foreldreautoriteter eller andre som har spilt en viktig rolle i forhold til oppbyggingen av en voksen personlighetsstruktur. Et vanlig eksempel er når man innleder noe slags romantisk opplegg til noen som bare ikke klarer å slippe taket i “eksen” og den rollen vedkommende har spilt i livet deres. Dette kan spille seg ut på mange ulike vis, men felles for dem alle er at folk typisk synes det er slitsomt å være i et forhold som inneholder slike “spøkelser”. Det er sjelden nødvendig med noen lang forklaring for hvorfor eksen ikke “fungerte for deg”, fordi alle voksne mennesker vet at sånn er det bare. Folk som går deg på nervene må på den ene eller den andre måten sjaltes ut, og det er ingenting som går folk mer på nervene enn å være i et tett samliv med noen som man ikke fungerer bra sammen med. Så med mindre det er en morsom eller på andre måter interessant historie – noe det som regel ikke er – bør man som folk sier “la sovende hunder ligge i fred” og heller fokusere energien sin på det man har nå. Eventuelt bør man søke psykiatrisk råd og hjelp.

Men fra det ene til det andre: Vi har – selvsagt – ganske mye kontrafaktisk historieskrivning der ute. Du vet. Folk som på ymist vis ikke føler seg fornøyd med “skolevitenskapen” og det vi ellers tenker på som faktabasert metodikk. De blir ganske følelsesmessig engasjerte noen ganger. Anklager om løgn og fagmessig obfuskering – angivelig fordi arkeologer og historikere “foretrekker et spesifikt narrativ” – sitter løst hos de som liker alternative forklaringer; som typisk drar i retning av UFO, Atlantis og denslags. Blant annet finnes det så sterkt engasjement til fordel for tanken om en maskinbasert høykultur under forrige istid at fagfolk som avviser dette blir utsatt for hets, skittkasting og regulære drapstrusler fra den kulten som forfekter sin tro uten hensyn til konvensjonelle krav om bevisførsel. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Det enkleste – og mest fornuftige – er å avvise hele greia som slikt evneveikt vås som det er. Hva skal liksom være poenget i å debattere med noen som bruker uhederlige metoder? “Religiøs overbevisning” handler ikke om beviskrav. Det består jo i å hengi seg til en fantasi om noe helt uten standarder for etterrettelighet og sannferdighet. Det finnes ikke noe sånt som “troens sannhet”. Det korrekte ordet for denslags er løgn, så svart som selveste arvesynden. Det som karakteriserer sannhet er jo at den står helt utmerket på sine egne ben. Sannheten behøver ingen forsvarere, glødende forkjempere eller intenst emosjonelt investerte tilhengere. Den har jo bevis. Vi kan bevise at ting er slik heller enn sånn — og med mindre vi kan gjøre dette så driver vi bare med løse spekulasjoner, noe som selvsagt er både tillatt og nødvendig for å bringe fylde og tekstur til en historie om fortiden, men de profesjonelle er nøye med å markere hvor det ene stanser og det andre begynner. De vil også som regel stille opp et sett med kriterier for motbevis. Hva slags elementer mangler vi for at bildet bevisbart skal være noe annet enn hva vi tror at det er? Det er forsåvidt sant at også forskere og vitenskapsfolk ofte holder seg med “darlings” – altså personlige favoritter blant mange mulige forklaringer – og at disse noen ganger kan feste seg til en patologisk grad, sånn at de avviser bevismateriale som strider mot favorittene deres, men dette er ikke regelen innenfor akademiske disipliner.

Som blogger befinner man seg typisk i et litterært ingenmannsland. Noen ganger har plattformen moderering i henhold til visse standarder for seksuelt eksplisitt tematikk, “stygge ord”, personhets og det ene med det andre, men de har ikke typisk noen “redaksjonell” linje for hva slags tema som er og ikke er tillatte i mer vid forstand. Folk kan stort sett skrive om akkurat hva de vil. “Bra språk” er ikke nødvendig. Man kan til og med lyve så mye som man ønsker, så lenge det ikke blir alt for drøyt. Mange benytter seg da også ganske entusiastisk av disse rettighetene. En typisk blogg betraktes som “et personlig uttrykk” med lave – om noen – krav til etterrettelighet og bevisbarhet. Kort sagt, folk kan påstå hva som helst. Det er deres rett, så lenge de ellers holder seg innenfor plattformens regelverk. Sånn sett har bloggere et “overtak” på for eksempel journalister, som typisk står i fare for å miste jobben sin hvis det kommer frem at de lyver om noe. Man har selvsagt lov til å ta feil, men det forventes også at man oppdaterer seg når det fremkommer at man tok feil om noe. Man kan ikke bare “legge på en ekstra kriger” og ta debatten ut i et skittkastende terreng av gjensidige trusler og personagrep. Dette privilegiet har bare de som ikke bryr seg om noe annet enn “hvordan de føler seg” fra øyeblikk til øyeblikk, som en sannhetssøker strengt tatt aldri kan ta hensyn til. For man har jo aldri noen garanti for at man kommer til å like den historien som er sann. Kanskje foretrekker man en helt annen historie. Sånt skjer hele tiden. Du vet. Kontrafaktisk tenkning. Tenk om alt hadde vært helt annerledes. De fleste som innleder en romantisk affære med noen vil som regel ta deres parti hvis det er “noe med eksen” — men de vil også føle litt uro hvis det blir litt for mye av den typen prat hvor man ikke kjenner den andre siden av historien. Hva er greia? Folk godtar slinger i valsen og sære personlige idiosynkrasier så lenge det meste ellers holder seg på det jevne, men det er som sagt vanskelig med “spøkelser” i forholdet. Det blir gjerne til at man enten må bli kvitt spøkelset eller legge ned hele forholdet. For det er jo er problem når eksen er en “darling” av den typen jeg nevnte, altså noe man liker å tenke på og spekulere over fordi dette “gir mening” på et personlig grunnlag, litt på samme måte som religion og “sterk ideologisk overbevisning”. Noen kaller dette demoner og sier at folk har “demoner i livet sitt” hvis de er preget av tvangsforestillinger og en manglende evne til å slippe tak i fortiden. Jeg vet ikke hvor hjelpsomt det er å bruke slike ord, men jeg ser poenget. Faenskapet må på noe slags vis “fordrives”.

Som håndverker opplever jeg det som komisk når folk tror at maskiner er nødvendig for å bygge pyramider og så videre. Bortsett fra ekstreme presisjonsinstrumenter som krever nøyaktighet ned til hundredeler av millimeteren så klarer jeg ikke å komme på noen form for oppfinnelser, byggevirksomhet eller andre “kunster” som blir bedre utført ved hjelp av maskiner enn via håndarbeid. Raskere er det operative begrepet her. Dessuten er det noe å si om produkters uniformitet, altså at de ikke fraviker en fastsatt standard for hvordan tingen skal se ut, hvordan den skal fungere, og så videre. En maskin vil sånn sett fremstille mer identiske enheter over tid enn hva man i praksis ender med hvis alt blir laget for hånd. Følgelig blir alt mye “enklere” i forhold til standardisering, men ikke nødvendigvis “bedre”. Nesten alle assignerer en høyere verdi til sånt som en fagperson har laget for hånd enn til sånt som er masseprodusert i et stort antall enheter, selv om masseproduktet teknisk sett gjør den samme jobben mye billigere og minst like bra. Jeg kan for eksempel kjøpe en dør hos en forhandler av byggvarer, eller jeg kan kjøpe noen planker og snekre sammen hele mannskiten selv. Forutsatt at det ferdige produktet både gjør jobben sin og ser bra ut, så er det ingen tvil om hva som er mest “verdifullt” både estetisk, moralsk og økonomisk sett. Det er i lys av dette vi må forstå disse mystiske fantasiene om en tapt maskinkultur som angivelig skal ha eksistert for 10-20.000 år siden. Folk nekter rett og slett å godta at det meste av alt som eksisterte før “den industrielle revolusjon” var håndlagde ting. Alt vi finner som er eldre enn et par hundre år ble i sin tid laget for hånd av noen som hadde peiling på denslags, og det skjedde i det store og hele innenfor en slaveøkonomi, hvor “arbeidskraft” var en helt annen type ressurs enn nå i dag. Alle de fine tingene handler ikke om at folk hadde bedre smak, bare om at de hadde ikke noe annet de skulle bruke tiden til uansett, så hvorfor ikke drodle og dekorere? Økonomisk sett skjer ting under den motsatte forutsetning nå i dag. Materialer er billig, men arbeidskraft er dyrt. Moderne effektivitet handler om å bli ferdig så raskt som mulig, med så få kostnader til arbeidslønn og materialbruk som mulig. Ingen tenkte sånn før noen plutselig begynte med det. Og nå tenker “alle” sånn.

 

 

 

 

Kuas fire mager og det lille hullet

Drøvtyggerne har fire mager; løypen som er den egentlige magen og tre formager: vomma, nettmagen og bladmagen. Fôret må passere gjennom et lite hull for å komme videre fra nettmagen til bladmagen. Dette er noe av forklaringen på at drøvtyggere ikke bare kan ete mer når de trenger mer mat, de trenger forskjellig type fôr avhengig av fôrbehovet.

(Norsk Landbruksrådgivning — nlr.no)

Jeg tenkte meg dette som en metafor. Som alle vet har jo menneskesinnet fire subjektive bevissthetsstadier: øyeblikksoppmerksomheten, korttidshukommelsen (også kalt arbeidsminnet), realitetssansen (eller den “eksekutive” funksjonen) og det mer eller mindre systematiserte langtidsminnet. Det er mye som kan stokke seg og gå i surr her. På samme måte som det er uvanlig at folk har oversikt og kontroll i forhold til næringsopptaket sitt, så har de nesten aldri styring på sine mentale prosesser heller. Dette er det nøytrale startproblemet. Siden tilkommer alskens traumer og nevroser som kompliserer bildet på individstadiet. Det finnes både likt og ulikt, som i praksis avgjør graden av samstemt samfunnsbygging, men ingen har noensinne eksakt den samme livserfaringen, ikke engang tvillinger. Noen ganger utvikler jo også de seg i svært forskjellige retninger. Det skal så lite til. Ofte bare tilfeldigheter.

Øyeblikksoppmerksomheten er en skvetten sak som alltid “går foran” og fremkaller den velkjente følelsen av umiddelbar “oppdagelse” av tingene i våre omgivelser, som så siden forbehandles og klassifiseres i arbeidsminnet, før realitetssansen fatter en beslutning om hva det er vi observerer. Dette kan skje svært hurtig. Vi snakker jo tross alt om elektriske signaler som beveger seg med lysets hastighet over svært korte avstander inni skallen. Problemet er bare at ting er ikke trådløse inni der. Nevroner som ikke står i noen fysisk forbindelse med hverandre kan heller ikke utveksle signaler. Hvis “tankebanen” ikke har stoppested ved akkurat den stasjonen så kan heller ikke signalene fra fortroppen komme seg videre helt frem til generalstaben, for å si det slik. Tankesystemet er rett og slett ikke bra utbygget hos dette individet. De er intellektuelt funksjonshemmede, men som regel ikke klar over dette selv. Eventuelt kan de befinne seg i en tilstand av realitetsfornektelse; og dette bringer oss til dagens problem, som er et samfunnsproblem av formidable dimensjoner. Ved dette tidspunkt har vi minst fire-fem generasjoner av mennesker som har blitt oppdratt til å tro at hva så enn de føler i forhold til en sak teller like mye, om ikke mer, enn all den saklige kunnskap som befinner seg hos eksperter på området.

Som tilfellet er med rusmidler så ville vi ikke hatt så mye ondsinnet desinformasjon i verden hvis det ikke fantes noen etterspørsel etter slikt. Åpenbart er det en overlevelsesteknisk fordel å være litt “frempå” i forhold til det som skjer i øyeblikket, noe som også reflekteres i hvor mye kunstig jåss som finnes der ute, designet for å fremkalle “hormonkicket” som kommer med å legge seg helt foran i oppmerksomheten og forbli der over noe tid, for eksempel “fart og spenning”, ferdighetsspill som krever mye og hurtig manøvrering, og så videre. Poenget er den nytelsen man får av å “ligge i forkant” — eller det er en form for hormonbasert narkomani, om du vil. Det handler om kick. Man får ikke mye av sånt hvis man legger seg bakpå, i den “voksne” delen av sinnet, det vil si realitetssansen. Dette handler om hvor man plasserer fokus, og min påstand er altså at øyeblikksoppmerksomheten er et sted man kan være og oppholde seg, men det er en suboptimal strategi. Likevel har folk altså blitt trent opp til slik atferd helst siden slutten av den andre verdenskrig, først og fremst gjennom den håpløst evneveike tanken om at man skal “stole på følelsene sine”. Herregud. Man bør stole på dem omtrent like mye som man stoler på telefonselgere. De har noe å tilby, dette er sant, men ikke nødvendigvis noe du behøver. Følelsene våre er “fabrikksettinger” i den mentale computeren, så å si. Arven fra flere millioner års utviklingshistorie under varierende forhold. Og de sitter i øyeblikksoppmerksomheten. Det er bare hvis man flytter fokus dit at man kan oppleve noe slags “rush”, fordi eksekutivfunksjonen opererer på en helt annen måte.

For tiden definerer man galskap i funksjonelle termer. Så lenge individet “fungerer” – sosialt, økonomisk, hygienisk, og så videre – defineres ikke sære idèer og vanemønstre som problematiske. Dette er i overensstemmelse med de demokratiske frihetsidealene. Alle har rett til å være så koko de bare vil, så lenge de avgrenser seg til “privatlivets fred” og ikke starter noe trøbbel i den offentlige sonen. Jeg støtter dette prinsippet. Jeg vil også skrive under på at det er ikke frihetsidealene som medfører all galskapen som alle kan se overalt. Fascisme er ikke løsningen. Det har det aldri vært. Selvsagt handler det om disiplin, men ikke om tvang. Det går i praksis ikke an å tvinge mennesker til å gjøre noe de ikke vil. Det beste man kan oppnå er at de presenterer en falsk front av “lydighet” mens de samtidig konspirerer om hvordan de skal bli kvitt den repressive makten. Du vet. Sånn som Maduro i Venezuela. Han er sjokkerende evneveik — bortsett fra at han skjønner seg på rå maktbruk. Nå har han lovet “sitt elskede folk” at jula skal begynne i oktober, for såpass har de fortjent. Man blir liksom plutselig usikker på om Maduro egentlig skjønner hva jula handler om, bortsett fra at man skal ha det gøy. Venezuela er jo et tropisk land, hvor dag og natt er jevnt tolv timer hver seg hele året igjennom, og den eneste forutsigbare klimaendringen man med noen rett kan kalle en “sesong” er at det pleier å være en regntid hvert år. Følgelig er jula meningsløs på det viset. Alt som blir igjen er det katolske opplegget, som visstnok står sterkt i befolkningen, men jeg tror ikke de har noen politisk makt, ihvertfall ikke på noe formelt grunnlag. Så hva skal man tenke? Galskap. Dette er galskap. Venezolanerne behøver ikke mer og/eller hyppigere julefeiring, de behøver ordnede forhold og kompetente folk til å styre ting, for det er jo i utgangspunktet ikke noe galt med selve landet, eller befolkningen. Det er lederne deres som er på bærtur.

As above, so below er et folkelig uttrykk som noenlunde tilsvarer det vitenskapelige begrepet skalainvarians. Altså at det spiller ingen rolle om man blåser opp eller krymper situasjonen, prinsippet forblir det samme. Jeg vil påstå at galskapen er skalainvariant. Det er ingen prinsipiell forskjell på galskap hos individet og galskap i større grupper av, eventuelt hele befolkningen. Hjernebrukerfeil er den ultimate konklusjonen. Møkka henger ikke på greip. Folk tilbringer alt for lite tid i den voksne delen av sin egen personlighet, og alt for mye i den mer spontane, umiddelbare og bent frem narkomane øyeblikksoppmerksomheten. Vi kaller det “å være på tuppa” så det finnes belegg for å si at folk vet hva det handler om; at det er noe nevrotisk. Årsaken til at ting er slik ligger i belønningssystemet. Du vet. Hormonene. Kicket man får av “å være på jakt”, triumfen man føler når man “har rett”, og det ene med det andre. Galskapen på nett er rett og slett hormonstyrt. Vi søker det som er spennende, ikke det som er sant. Med litt misbruk av medisinsk fagterminologi kan vi godt si at det hele er litt “ADHD”. Folk er ikke flinke til å styre seg selv — og de som driver med propaganda og desinformasjon er klar over dette. De leverer varene. Folk får det kicket de søker. Nevrosene ligner skrikende fugleunger som krever mat; blinde og døve i forhold til alt som befinner seg utenfor den emosjonelle fuglekassen. Dette er hva galskapen handler om. Man havner ikke i en slik situasjon på grunn av argumenter, så det finnes ingen grunn til å tro at argumenter er hva som vil bringe dem tilbake igjen heller. Hva kan jeg si? Det er en jobb for psykiatrien. Etter mye å dømme var det mange som ramlet ned i ymse mentale dyregraver under og etter pandemien. Man kan vel si at de “fikk seg en støkk” — noe jeg personlig oppfatter som komisk. Selv har jeg aldri hatt noen slags tro på noe politikere sier. Det er en selvfølge at de lyver om alle ting, hele tiden. Derfor er det liten vits i å lytte til hva de sier, men heller følge med på hva de gjør. Det går ikke an å “snakke sant” i en sånn jobb, fordi sannheten er en ukjent størrelse – til og med en uinteressant størrelse – i det dynamiske handlingsrommet hvor de er nødt til å operere for å få gjort noe i det hele tatt. Husker noen Gro Hsrlem Brundtland? Det var bortimot umulig å skjønne noe av det evneveike vrøvlet som kom ut av munnen på den dama, men hun var en jævel på å få ting gjort. Følgelig en dyktig politiker, om ikke akkurat noen filosof.

Var nedstengningen av samfunnet under pandemiens første måneder en overreaksjon? Jeg synes ikke det. Vi visste jo ikke hva vi sto overfor, bare at det spredte seg svært raskt og at det overveldet alle helseinstitusjonene med akutte tilfeller de var dårlig forberedte på å håndtere så raskt og i et så stort antall. Følgelig var det et poeng i seg selv å bremse ned farten i spredningsmønsteret med alle midler man hadde for hånden. Egentlig burde man berømme dem fordi de hadde baller nok til å ta så brutale beslutninger på strak arm, uten å skjelve i underleppa. At ikke Covid medførte et tilstrekkelig antall døde til å forsvare alt som ble sagt og gjort i de innledende fasene er knapt noe saklig argument i etterpåklokskapens grelle lys. Jeg vil ikke si at det gikk bra, fordi det var da sannelig mange nok som døde, og mange som har fått langtidsvirkninger av infeksjonen. Mange snakker om “vaksineskader” men de forstår strengt tatt ikke hva fanden de prater om, og det er det heller ikke særlig mange andre som gjør. Det er et kultfenomen, som er preget av “troens sannhet”. Men jeg gidder ikke å bruke verdifull levetid på å forholde meg til evneveike troll. Psykiatrien eller politiet sitter med svarteper i denne saken. Det er jo deres klienter vi snakker om nå. Pandemien er i det store og hele et tilbakelagt stadium, ihvertfall inntil videre. Ting er under relativ kontroll. “I verste fall blir vi nødt til å vaksinere oss ut av situasjonen” var det noen som sa i mars eller april av året 2020. Og slik ble det. Rent medisinsk-teknisk sett er vi “ganske godt forberedte” på neste runde med noen ny slags jævelskap, som vi vet vil komme, fordi smittevektorene ligger tettere på typisk befolkede områder enn noensinne tidligere. Det er bare et spørsmål om sannsynlighetsmatematikk — og lærdommen vi fikk under den siste pandemien. Blant annet må vi påregne at “et betydelig antall” individer rett og slett ikke kommer til å respektere karantenebestemmelser hvis ikke de selv “føler” at dette er nødvendig, uansett hva den medisinske ekspertisen sier. Sånn har det blitt. Folk har aldri vært særlig flinke til å bedømme sin egen kompetanse, men dette er fullstendig latterlig. Man kan ikke si annet enn “lykke til”.

 

 

 

Saga om folk og himmelhvelvinger

Firmament er et annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv. I eldre tider oppfattet man himmelen som en fast krystallsfære som stjernene var festet til.

(Store norske leksikon)

Saken er fortsatt noe omdiskutert, men vi har etterhvert dannet oss en ganske god oppfatning om hva det observerbare universet består av, hvordan ting virker der ute, og det ene med det andre. Det er – som det jo må være – et svært stort stuediefelt. “Tilgjengelighet” er imidlertid noe relativt. For å virkelig fatte hva astrofysikk handler om behøver man matematiske verktøy, men det går ikke desto mindre an å “snakke om ting” på et noe lavere nivå. Selv om det utgjør liten forskjell i det praktiske livet for noen av oss er det likevel min generelle erfaring at nesten alle har noen grad av interesse for disse tingene. Jeg har vondt for å se for meg at noen som ikke har noen slags hjerneskade aldri har stirret opp (eller ned, alt etter hvor man tror at man selv befinner seg) mot stjernehimmelen og bare latt fantasien vandre fritt. Dette er en universell erfaring vi godt kan kalle “typisk menneskelig”. Og sånn har det vært i alle år.

Det eneste vi kan si med sikkerhet om hva folk trodde før i tiden er basert i ting som ble skrevet ned den gangen — og der finnes det mildt sagt mange underlige idèer. Mange av dem lever den dag i dag, hos den typen mennesker som bruker ordstillinger som “urgammel visdom” uten å noensinne vurdere om ikke det kanskje også finnes romslige mengder med “urgammel idioti” der ute. Saken er jo at folk har vært like smarte som de er nå i to millioner år. For å bruke computerterminologi: Maskinvaren er den samme. Det er bare programmene som har blitt endret. Vi bruker våre talenter på andre måter og til andre formål i våre dager, men vi har ikke flere eller færre av dem. Mennesket er teknisk sett den samme gamle skapningen. Det er sannsynligvis vanskelig å ta inn over seg og akseptere at homo erectus hadde et abstrakt tankeliv på nivå med vårt eget – mens homo neandertalis hadde vesentlig mye større hjernekapasitet enn oss – fordi det typisk dominante narrativet om disse affærene er at den nåværende versjonen av mennesket er noe slags “utviklingens høydepunkt”, mens de som fantes i tidligere tider var primitive og nærmest litt tilbakstående i sammenligning med den storslåtte skapningen vi er nå i dag.

Hvis jeg ikke husker helt feil heter vedkommende Toumai og er syv millioner år gammel, men skjelettet er slik konfigurert at de må ha hatt en hovedsaklig oppreist gangart, hvilket – som vi alle vet – frigjør hendene til å tukle med alskens ting som man finner. Foreløpig er de eldste bevis vi har for “redskapsbruk” bare tre og en halv millioner år gamle, men dette betyr ikke at ikke selve fenomenet er mye eldre. Etter min mening ligger lista lavt, men andre har andre meninger. Etter min mening handler det om hvorvidt man overhodet kan bruke redskap, bygge ting og det ene med det andre. Der dette er mulig er dette hva vi må påregne å finne spor etter. Åpenbart kommer vi neppe noensinne til å finne spor etter redskap som er laget av “forgjengelig materiale” som treverk, bein, skinn og annet — men minst like åpenbart er det at selv de moderat intelligente er oppvakte nok til å bruke alt de har for hånden når det er noe de ønsker å oppnå. Det finnes sterk motvilje blant fagfolk i forhold til dette med intelligens hos “apelignende skapninger” som levde for flere millioner år siden, fordi det virker krenkende på det nålevende fintfolket at ikke de skal ha den eksklusive retten til strukturert mental virksomhet. Bare se på alle oppfinnelsene våre. Vi får til bent frem utrolige ting nå for tiden. Men er det smart? Meningene er delte. Du må sannsynligvis torturere meg før jeg godtar premisset om at homo sapiens er en vellykket art. Bare se deg rundt. Vi er jo for fanden fette idioter. Hvor lenge trenger man å lete på en normal dag før man finner en eller annen kødd som driver med noe slags galskap? Nettet serverer oss den daglige buffèt av dårlige nyheter, enten dette er hva vi ønsker å finne eller ikke. Hvor lenge har folk hatt evnen til å tro ting som ikke har noe med virkeligheten å gjøre?

Det finnes et nevrologisk syndrom som kalles afantasi. Det består kort fortalt at man ikke har evnen til å visualisere noe som ikke finnes, si for eksempel at man strekker ut hånden og “ser for seg” at det ligger et eple der (selv om hånden forblir tom). Nærmere studier har påvist at dette er en ujevnt fordelt evne, noe som forsåvidt alle ellerede visste: Det er velkjent at noen individer har en aldeles spinnvill fantasi, mens andre er mer “jordnære” i stilen sin. Begge deler kan være slitsomt i lengden. Best er det å ha et fleksibelt sinn som likevel beholder evnen til strukturell analyse og “matematisk” orden, eller allsidighet om du vil. Som skapning er jo vi mennesker det man kaller en “generalist”. Vi kan tilpasse oss ganske raskt til mange ulike miljøbetingelser — og vi kan spise det meste som ikke er direkte giftig, men selv det går ned på høykant noen ganger, for eksempel når planen er å ruse seg. (Som kuriøs digresjon kan det nevnes at det finnes visse antropologiske teorier om at mennesket utviklet abstrakt hjernevirksomhet på grunn av rusopplevelser, særlig de hallusinogene.) Saken er uansett at det finnes stor varians der ute. Hjernevirksomhet betyr ikke det samme for alle under alle omstendigheter. Strukturert tenkning er for eksempel noe annet enn den typen “bevissthetsstrøm” som de fleste lever med til hverdags. Dette siste er drømming, ikke tenkning. Når det gjelder generell vanskelighetsgrad så er det omtrent på nivå med å lære seg å danse, gitt at man ellers har de nødvendige fysiske forutsetningene for å drive med dans, men disiplinert tekning er noe som må læres. Det er ikke noe naturtalent mer enn det å kunne spille piano, og omtrent like “rettferdig fordelt” i forhold til hvor enkelt man synes det er å lære det, samt hvor gøy det er å drive med øvelsen.

Kritikk er nøkkelordet, og kritisk tenkning er den kunsten vi snakker om. Som alle vet kreves det en formidabel kraftanstrengelse å komme seg inn i den labyrinten som er Nietzsches tenkning (og en enda større innsats for å slippe ut igjen), men vi skal igjen minne om at Nietzsche på en måte forutså elektrisk fuzz-musikk av typen hard rock og heavy metal. Han etterlyste jo en teopati – “gudsopplevelse” – som i eldre tiders religiøse opplegg handlet om “mysteriene”, men på en håndfast og fysisk måte. Kontakten med denne siden av menneskenaturen var etter Nietzsches mening gått tapt i den industrielle revolusjon, de nye vitenskapene — og hele “opplysningstiden” mer generelt sett. Dette er bakgrunnen for hans spissformulering Gud er død. Den rasjonelle fornuften kverket ham. Imidlertid medfører dette et “hull i sjelen” som folk typisk fyller med rusgifter og all slags uansvarlig atferd ellers. De føler et savn men de vet ikke hva det er. Nietzsche kalte dette nihilisme og postulerte at det er en naturlig konsekvens av at Gud er død. Hvordan skal man plugge igjen hullet? Hvordan skal man motstå den naturlige tendensen til å utvikle seg i retning av kynisk grinebiter og hatefull misantrop? Svaret er at man behøver en ørgasme. Ørene tar hånd om saken, eller rettere sagt, de sjaltes ut på grunn av sonisk metning slik at huden tar over “lyttesansen” og fremkaller en fysisk følelse av at musikken “dunker inni deg” heller enn noen intellektuell og/eller analytisk tilnærmelsesmåte. Det er ikke så helt enkelt å forklare, men alle vet at det typiske publikummet som trekkes mot hardrock, svartmetall og resten av bøtteballetten også er de enkleste klientene å forholde seg til fra synsvinkelen til de som arrangerer konserter, festivaler og denslags. Hvorfor er det slik? Det enkle svaret er at måten de erfarer musikken på er hva som gjør dem slik. De får utladning, utløsning eller hva man skal kalle det. Katarsis. Den overveldende negative reaksjonen noen får av “bråkemusikk” er fordi de kan føle intuitivt at det er meningen de skal bli overveldet og “miste seg selv” i denne veggen av lyd. Og de reagerer med å gjøre kraftig motstand. De skjønner ikke greia. Det kanskje til og med skremmer dem.

Som jeg alltid sier: Det vi kaller sivilisasjon er ikke et privilegium vi har oppnådd. Jeg betrakter det heller som en degenerativ psykiatrisk sykdom. Hvis vi en gang var rusede aper og dette var grunnlaget for ytterligere mental kompleksitet, så er vi ved dette tidspunkt sinnssyke aper, som har gått helt fra konseptene i forhold til “vår sanne natur” og alt det der. Vet du for eksempel at nanoplast – altså svært små partikler – er en allestedsnærværende form for svevestøv nå for tiden? Forskerne har regnet ut at vi puster inn omtrent et kredittkort i uka når det kommer til statistisk gjennomsnittlige mengder i global skala. Plastose er et nyord i samme kategori som silikose, asbestose og andre konsekvenser av uforsiktig omgang med “uren luft”. Det betyr med andre ord at noen rammes hardere enn andre, men alle rammes i noen grad av denne postmoderne problemstillingen. Det finnes omtrent ti ganger så mye plast i verden – målt i tonnasje – som den samlede kjøttvekt av alle levende mennesker. Vi vet at dette er et horribelt problem av verste sort, men vi fortsetter med det likevel. Jeg tror ikke det er noen enkel oppgave for noen å telle hvor mange plastgjenstander de har i sin umiddelbare nærhet for øyeblikket, men vi bør kanskje filosofere litt over at all denne plasten har tilkommet siden på 1950-tallet. Plast eksisterte rett og slett ikke før dette, ihvertfall ikke i noen kommersiell bruksforstand. Men nå regnes dette materialet altså som uunnværlig. Hva skal man si? Velkommen til plastalderen. Den ligner ikke på steinalderen, selv om vi alle – rent teknisk sett – fortsatt er “steinaldermennesker” av natur. Det er frivillig hvordan man ønsker å se disse tingene. Man kan til og med velge å se helt bort fra dem. Jeg anbefaler imidlertid den komiske tilnærmelsesmåten. Det er latterlig, mer enn det er tragisk. På den ene hånd vet vi mer om universet og alle ting enn noensinne tidligere, men på den annen hånd er forurensning, forsøpling og ressursuttømming i ferd med å kverke oss alle — uten noen annen grunn enn at dette “lønner seg” for noen få, på kort sikt. De fleste som sitter med den reelle makten i verden – politisk, finansielt, kulturelt og alle andre vis ellers – befinner seg i aldersgruppen 50-70. Tenk over saken. De har jo ingen fremtid. Bare fantasier og spøkelser fra “gamle dager”.

 

Alle vet hvor haren hopper

Overordnet referanse: “Rettslig moralisme og retten til ytringsfrihet” (Norsk Filosofisk Tidsskrift, 2017)

Hvem er det som snakker om ytringsfrihet? Norsk lov garanterer såkalt “full ytringsfrihet” men påbyr forsåvidt ikke noe annet enn at staten ikke kan komme etter deg på grunn av politiske ytringer. Du kan fortsatt bli saksøkt for æreskrenkende påstander og det ene med det andre. Politiet kan sette igang en etterforskning hvis det dreier seg om hatytringer, det vil si usaklig hets rettet mot grupper eller individer som man har “satt i bås” uten noe annet grunnlag for slik båssetting enn deres rase, religion, kjønnsuttrykk, seksuelle legning, og så videre. Det er med andre ord ikke noe personlig som foregår. Det handler ikke om folk man kjenner, eller strengt tatt om “folk” i det hele tatt; dette stammer fra en fantasi om verdensperfeksjon, hvor det å “avskaffe” visse kategorier av mennesker fremstår som en eugenisk nødvendighet. Altså det som i juridisk terminologi kalles folkemord. (Uansett folks typiske idèer om “blodbad” og massedrap så består folkemord først og fremst i å utrydde alle de kulturelle elementer som gjør at et folk definerer seg som et folk, eller altså “identiteten” deres, om du vil.) Vi har så mange eksempler på denslags fra både nær og fjern historie at man pådrar seg titt opsjonsparalyse i fohold til utvalget, men prinsippet er til enhver tid det samme. De mest dagsaktuelle eksemplene er hvordan visse russere påstår at “ukrainere” ikke egentlig eksisterer, eller hvordan man fornekter at “palestinere” er et eget folk både her og der, avhengig av i hvilken grad man synes at folkemord er et okay virkemiddel i dagens politiske virkelighet. Vi minner igjen om at begrepet folkemord er en juridisk abstraksjon som ble konstruert for å dekke en kategori av mening som ikke behøver å omfatte drap og andre grusomheter. Det er nok å ta fra dem språket og alle symboler de bruker for å danne et fellesskap som er distinkt nok til at det er rimelig å kalle dem et folkeslag. Fra norgeshistorien kan vi for eksempel trekke frem eldre tiders politikk i forhold til “fornorsking” av samer, tatere, skogfinner og så videre. Og i vår egen tid gjenfinner vi den samme folkemorderiske mentaliteten i diverse mumling om “integrering” (om nødvendig med tvang) av tilflyttede utlendinger, særlig de brune.

Vi kan snakke om sunn fornuft, alminnelig folkevett, eller hva har du, men dette er på ingen måte nok til å forstå hvordan et moderne samfunn fungerer. Hvis dette er alt du har kommer du til å gå på trynet når du prøver å sette deg inn i ting. Du kommer rett og slett ikke til å forstå materialet. Imidlertid er det nesten hundre prosent sannsynlig at du kommer til å misforstå både det ene og det andre, litt avhengig av sterk illusjonen din om å være “smart nok” er. Vi lever jo under hyperkomplekse forhold. Selv har jeg et tresifret IQ-tall, men jeg føler ikke at det er enkelt å sette seg inn i offentlige administrasjonssaker av den grunn. Dette er tunge saker hvor jeg må lese mye av det flere ganger før det liksom oppstår mening i setningene — og selv da virker det mer sannsynlig at prosjektet vil ende med migrene enn opplysning. Jeg har ingen grunn til å tro at det er særlig mye enklere for noen andre heller, bortsett fra de som jobber med denslags til vanlig. Ikke engang en gjennomsnittlig advokat har lett for å sette seg inn i alle lovens krinkelkroker. Det er derfor de typisk har et helt team som jobber på en sak, noe som i praktisk konsekvens selvsagt medfører at loven er mest lik for de som har råd til denslags. Hva koster det? Svaret er relativt, men vi kan i det minste si at tusenlappene flyr fort hvis man behøver bistand fra advokat. Derfor anbefales det at man ikke stiller seg slik. Ingen vanlige mennesker har råd til å bruke advokat særlig mye ut over det aller mest nødvendige i forhold til eiendom, arv, kontrakter og denslags, hvor det er viktig at alt blir gjort riktig. Selv om dette er til plage når man behøver advokat, så er det sannsynligvis like greit at ting er sånn, fordi hvis det var billig å starte opp en rettssak ville nok mange flere saksøke mye mere. Såpass kranglete er jo folk. De behøver ingen annen grunn enn at de føler seg forulempet av andres rett til å bevege seg fritt i samfunnet. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å kunne “si hva man vil” uten at det skal ha noen konsekvenser. Dette er en evneveik fortolkning av prinsippet om ytringsfrihet. Nyhetskanalen Fox New i USA ble saksøkt for æreskrenkelser, men forsvarte seg i retten med at “ingen seriøse mennesker tar denne programlederen på alvor” (Tucker Carlson), og på dette grunnlaget vant de saken. Imidlertid består problemet i det enorme antallet av useriøse som danner virkelighetsoppfatningen sin på bakgrunn av slike prateprogrammer kjennetegnet av en sint person som “stiller spørsmål” om temaer som danser på grensen av det folkemorderiske. Jeg vet ikke hva vi eventuelt har av slikt i Norge. Jeg ser aldri på fjernsyn, untatt NRK, som rett nok har mye tøys, men de er seriøse som kreft i nyhetsdekningen sin. De driver ikke med sludder.

Den store greia nå for tiden er islamkritikk, som imidlertid bare er et kvasirespektabelt navn for det samme gamle opplegget. Det de ønsker seg er et folkemord. Ihvertfall er dette det eneste logiske sluttproduktet av virksomheten deres. Det er mer enn bare litt ironisk at jeg ender som en forsvarer av religionsfrihet, siden jeg kan snu meg 180 grader og erklære at “religion er det verste menneskeheten noensinne har funnet på” uten å oppleve noen motsetning i disse to posisjonene. Vel, ganske enkelt fordi det er jo faen ikke min sak hva andre tenker og tror på, er det vel? Sånn sett bare trekker jeg på skuldrene av at folk er “hverdagsrasister” også. Jo, ja, det er dustete, men det er en privat sak hvis man ikke vil ha noen omgang med “de mørkhudede” og så videre. De får det sikkert til på noe slags vis. Dette er ikke noe problem før de engasjerer seg i mer eller mindre organiserte hetsekampanjer på nettet og ellers. Da er det ikke lenger privat. De har krysset grensen og befinner seg nå innenfor det universet av mening vi kaller “den offentlige diskurs” — som har helt andre regler enn de man lager selv i sitt eget hjem. Toleranse betyr ikke at man må like ting, bare at man må finne seg i dem. Selv liker jeg jo verken muslimer, jøder eller kristne, så jeg holder avstand. Ihvertfall når de starter med å presentere seg slik. Hvis det for eksempel bare handler om å gjøre noen forretninger så vil jo ikke folk typisk presentere seg fra noen religiøs vinkel, men bare holde seg til saken. I så måte vet jeg ikke annet enn det jeg vet, som er at selve forretningen kan gjøres opp mer eller mindre ryddig, og noe mer behøver ingen av oss å vite om hverandre. Jeg reagerer like spontant og negativt på tilfeldig prat om “private religiøse følelser” som jeg gjør hvis noen plutselig begynner å legge ut om detaljer i seksuallivet sitt. Dette er ikke ting jeg ønsker å vite, og jeg forstår ærlig talt ikke hvordan det er mulig å ikke forstå sånt. Manglende sosial intelligens? Det blir uansett både kleint og klønete å eventuelt skulle fortsette noe samarbeid med noen som har “blottet seg” foran meg, så “kansellering” må påregnes. Du vet hvordan dette er. Grenser er grenser. Dyd er dyd. Det man har mistet kommer aldri tilbake. Hvordan ville det for eksempel vært å jobbe sammen med noen som var dømt for noe hårreisende, la oss si “parteringsdrap” eller “serievoldtekt”. Det ville vært litt creepy, ikke sant? Selv ville jeg definitivt ikke ha gjort det. Sorry. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg klarer aldri å se noen mennesker som noe mer enn det verste de frivillig har presentert seg som. I utgangspunktet har alle jeg ikke kjenner en slags “nullkreditt” i sosial forstand. Jeg vet jo ikke noe om dem. Det kan gå i hvilken retning som helst, så jeg venter og ser før jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal forholde meg til dem. Etterhvert vil det dannes et bilde av hvordan de oppfører seg, som er det datagrunnlaget jeg behøver.

For meg er det helt uproblematisk om jeg blir “mislikt” (noe som sannsynligvis fremgår av stilen min). Værsågod, det er fritt frem. Ingen kan si noe annet enn at jeg er generøs sånn sett. Jeg har ingen hemmeligheter. Alt du ser er alt som finnes. Uansett hva jeg blir spurt om så kommer jeg til å svare så sannferdig som datagrunnlaget mitt tillater, inkludert forbehold om at jeg sannsynligvis ikke har oppfattet ting helt riktig, for det tror jeg aldri. Jeg antar alltid at jeg tar feil — uten at dette behøver å bety noe fra eller til i forhold til ting jeg har tenkt å gjøre. Jeg kan ikke egentlig gjøre helt rede for hvordan jeg fungerer, men det fungerer greit nok for meg. Jeg får gjort det jeg trenger å gjøre. Noe mer behøver jeg ikke. Om ytringer er det å si at ikke mange er særlig mye mer “kantete” enn meg. Vinklene er mange og hjørnene er skarpe. Likevel har jeg aldri fått noen følelse av å bli “sensurert” av noen. Moderert ja, mange ganger – du må formulere dette annerledes – men ikke “nektet”. Det finnes ingen konspirasjon eller noe annet av den sorten som står i veien for min ytringsfrihet, bare slike redaksjonelle regler som gjelder på de ulike plattformene — som til tross for at de opererer i offentlig sektor typisk er privateide foretak, det vil si at de kan ha slike regler som de selv ønsker, ut over og i tillegg til den stedlige straffelov. Det blir som å være hjemme hos noen. Du må respektere reglene deres. Hvis ikke er du jo ingen gjest, men en inntrenger. Det er ikke noe krav om at du må like eller engang forstå reglene, bare at du må følge dem. Hvis du ikke klarer dette – uansett av hvilken grunn – så bør du finne deg et annet sted å være. Verden er full av “andre steder” som har andre typer og andre regler. Det bør ikke være alt for vanskelig å finne noen som liker å spille de samme tonene i orkesteret sitt. Ellers er det å si at blogging er visstnok på vei tilbake som egen greie. Det er nostalgisk, sier de, nesten som hvordan folk hengir seg til diverse analoge retromedier som bøker og LP-plater, fordi det gir en helt annen følelse enn den de får via de nyeste digitale påfunn. Det forventes imidlertid at de overfladiske typene som driver mest med sminke og sånt vil holde seg på TikTok og Instagram, fordi dette formatet er mer vennlig mot dem, mens “de skriftlærde” vil trekke mer i retning av de semi-litterære inntrykkene man bare finner i bloggformatet. Jeg vet ikke om dette er sant, men jeg hører folk snakke. Det betyr ikke noe fra eller til for meg personlig, men siden denne plattformen har en slags monopolsituasjon i det norske “bloggmarkedet” – jeg vet ihvertfall ikke om noen konkurrenter – kan man muligens forvente et innsig av sånne som skriver lange og relativt gjennomarbeidede tekster om saklige tema.

 

 

 

 

 

Blogg.no er en naziplattform

Dynamikken fungerer slik: Hvis det sitter bare èn nazi ved et bord og elleve andre kommer og setter seg ved det samme bordet, så sitter det nå tolv nazier ved bordet. Alle er like legitime angrepsmål. Det gjelder også andre veien. Om det så sitter ti tusen mennesker rundt et veldig stort langbord og bare èn nazi setter seg der, så sitter det nå ti tusen og èn nazier rundt bordet. Fatter du? De tok ham inn iblant seg, men han forgiftet hele miljøet. Bare ved det å ikke banke driten ut av slyngelen og kaste ham ut har de akseptert sykdommen. De er en del av greia nå. Det er ingen vei tilbake. Ingen tilgivelse eller forståelse. Ingen nåde. Vi er ikke meningsmotstandere. Vi er dødsfiender. Hvis du ikke skjønner dette er det til din egen skam og skjensel. Du er imidlertid ikke viktig. Ditt liv og din død er ditt eget drama, men hvis du plasserer deg slik at samfunnet er nødt til å beskytte seg mot din onde påvirkningskraft, så bør du ikke forvente milde og snille tiltak. Aksepterer alle dette? Jeg gjør. Jeg er klar for å skrive under her og nå. Sannheten om meg er at jeg har aldri vært noen “snill gutt” men jeg har heller aldri vært noen “ond jævel”, for å sitere en meningsytring om hvordan politiet – angivelig – sorterer oppgavene sine. Jeg føler aldri at jeg “har rett” verken på den ene eller den andre måten, men jeg setter ned foten i forhold til nazister. Det er ikke okay.

Jeg leste noe som en stakkars evneveik tosk skrev, om hvordan “media sensurerer ting” — men det falt ham aldri inn at han selv kanskje har misoppfattet noe. Det er dette som er selveste trikset. Opptil flere generasjoner av idioter og valpene deres har blitt opplært til å tro at det de selv “føler” om en sak er like relevant som det en høyt utdannet og gjennomtrent ekspert har å si om saken. Dette er langtidsskadene etter den såkalte hippierevolusjonen sent på 60-tallet og et stykke inn på 70-tallet. Antivaxere er sannsynligvis det beste eksempelet vi har på hvordan evneveik hjerneråte spiser opp folk innenfra. Ting har blitt veldig alvorlige nå. Frontene hardner til. Jeg vet ikke eksakt hva som har skjedd med det som pleide å være “de konservative” — men på den annen side vet jeg eksakt hva som har skjedd. Det autoritære er det samme unsett hvem som svinger sverdet. Saken er at vårt samfunns mest ekstreme avskum – det er de rike – åpenbart opplever sin egen posisjon som truet, eller i det minste “utsatt”, så de rekrutterer slik hjelp som de er i stand til å få. Og hvem har noe å tape på å slå seg sammen med kapitalister og borgere? Ihvertfall ikke nazistene. De har alle plebeierens fetisjistiske forhold til “adelige symboler”. De tror at sånt betyr noe. Herregud for noen evneveike fitter. Jeg får helt vondt i hodet av alt de finner på.

Betyr det noe at blogg.no er en naziplattform? Neppe. De som eier nettstedet bryr seg bare om penger og de som bruker nettstedet driter i alt annet enn seg selv. Det gjelder også meg. Jeg er jo ganske fintfølende som person slik at jeg opplever det som uholdbart å dele plattform, eller noe som helst annet for den saks skyld, med nazister. (For ordens skyld: Ordet nazist betyr i moderne språkbruk alle som på noe som helst slags vis støtter de opprinnelige fascister, nazister, falangister; deres idèer, prosjekter og etterkommere.) La meg si det slik: Hvis ingen betaler disse idiotene så får de dårlig lønn for alt strevet sitt. Det aller beste de kan håpe på er jo å bli drept av noen de kjenner, sånn at det føles litt mer personlig og meningsfullt. Men i det store bildet er det bare en nihilistisk bortkasting av sitt eget liv og egenverdi som person og individ når noen – på grunn av alskens personlig karaktersvakhet – henfaller til diverse nazistisk runking. Men hva med meg selv da? Er jeg så mye bedre? Vel, ja. Jeg er mange lysår hinsides det beste noen av disse avskummene noensinne kan bli. Jeg er vakker, intelligent og (nesten helt) fordomsfri. Kvinner tilbyr meg uoppfordret sine herligheter. Selv menn kaster seg på kne og åpner munnen. Hva kan jeg si? Sånn er det å være attraktiv, som jeg godt vet, men som du kanskje aldri vil skjønne.

Mange ønsker mitt selskap men nesten ingen får det. Jeg liker jo nesten aldri folk jeg møter. De har alltid en eller annen dustete “greie” som de driver og maser med. De sliter, selv om der ser enkelt ut for meg. Jeg har jo strengt tatt ikke “følelser” på samme måte som andre. Hva handler det om? Bare at jeg ikke opplever meg selv som verken interessant eller viktig, slik at hele grunnlaget for å “føle noe” bortfaller. Imidlertid er jeg såpass forfengelig at jeg opplever det som støtende å bli assosiert med en naziplattform som blogg.no — eller for den saks skyld hva enn gamle Twitter kalles nå for tiden. Joda, jeg kan skrive. Tviler du på det? Les deg gjennom katalogen. Jeg har skrevet mer enn de fleste andre her. Hvor dypt behøver du? Det er ikke noe problem for meg. Hvis det overhodet er menneskelig mulig å fatte noe, så har jeg fattet det. Jeg har ingen begrensninger. Jeg kan gå hvor jeg vil i det mentale landskapet. Drøm, virkelighet, whatever. Det er det samme for meg, jeg forholder meg bare til “informasjon” og “strategi”. Jeg er med andre ord det samer kaller en noaide. Jeg kan noen kunster. En stund har jeg vurdert å etablere min egen bloggplattform – og betale hva det enn koster – men etter mer betenkning og litt forfriskende fravær fra dette møkkahølet av fascistiske runkefantasier har jeg bestemt meg for å heller bruke trolldom mot dem. Dette er ikke “egentlig lov” i henhold til tradisjoner og det ene med det andre, men jeg gjør det likevel, så får det gå som det går. Vi begynner nå med en gang:

 

 

 

Når nettene blir lange, men før kulda setter inn

Etter å ha vært fraværende en stund var det første jeg så da jeg åpnet nettsiden ansiktet til Reinhard Heydrich. Jøss, hva skjer? Det må jo ha noe å gjøre med noe. Hvorfor skal man ellers trekke frem den mannen? Men så var det bare for å påpeke at han er verd å merke seg som sterk kandidat til tittelen “verdens ondeste nazist”. Men hvem er det som ikke allerede vet det? Dessuten er Reinhard Heydrich først og fremst en død nazist. Det er de levende man må passe seg for, ikke minst den man bør kunne skimte bak speilet. Men nok om det. La oss heller snakke om John Keats. Hvis man legger hodet litt på skakke og myser på den rette måten kan man lese en anklage ut av linjen om at “regnbuen har blitt redusert til matematikk”. Spesifikt rettet mot Isaac Newton, som påviste hvordan lysbrytning foregår. Vitenskapen har tatt fra menneskene muligheten til å observere “naturens under” på en enkel og direkte måte. Alt har en forklaring nå. Og får man dem ikke fra lærebøkene så finnes det alskens sjamaner og sjadamer som har alternative tanker om det meste. Det er bare å vipse.

Ellers formoder jeg at alt er “på det jevne” blant den generelle populasjonen på denne plattformen, enten de hovedsklig identifiserer seg som bloggere eller lesere. Jeg mener; livet trasker traust avsted – mens sladra løper smågråtende ved siden av – og overraskelsenes tid er enten allerede forbi, eller den kom aldri. Utfallet blir uansett det samme. For mitt eget vedkommende er imidlertid en viktig beslutning blitt fattet: Jeg kjøper det man trygt kan kalle et “oppussingsobjekt” – som ikke desto mindre er beboelig i sin nåværende form – for den nette sum av femten tusen euro. Hvor da sier du? I Spaniens land, som Riksmålsforbundet kaller det. Det er alt jeg har å si ved dette tidspunktet. Man kan jo selv tenke seg hva slags byråkratisk bryderi et sånt opplegg kommer med, i begge ender. Selve jobben er det minst bekymringsverdige. Tak og vegger er bra og de tekniske installasjonene fungerer tilfredsstillende. Følgelig snakker vi strengt tatt bare om “dekorasjon”. Murpuss, maling og denslags. A piece of cake. Uansett, hodet mitt har på en måte allerede reist. Det er bare kroppen min som driver og ruller opp de siste detaljene som er nødvendig for å avslutte livet i Østerdalen. Det tar den tiden det tar. Vinteren kommer nok først.

Dagen i dag er dedikert til oppdraget med å innhente et ganske langt, tolv millimeters trebor. Uten at jeg helt skjønner hvorfor hadde jeg ikke dette fra før, men sånn er det bestandig når man behøver noen slags jævla mannskit for å få gjort noe. Som alle sier: Jeg har så mye verktøy at “det ikke går an” men likevel har jeg liksom aldri akkurat det jeg behøver, når jeg behøver det. Jeg tror dette faller innunder det domènet vi kaller Murhys lover om tingenes iboende ondskap. Du vet. Hvis noe kan gå galt, forvent at det går galt på det verst tenkelige tidspunkt — og alt det der. Jeg vet ikke om det et helt eksakt det vi ellers tenker på som “lovmessige sannheter” av den typen Isaac Newton skrudde sammen langt der ute på landet, mens han befant seg i “smittevernsbegrunnet isolasjon” på grunn av byllepesten i London i året 1666. Murphys lover føles imidlertid svært tilfredsstillende å henvise til, heller enn mine egne tendenser til rotekopp. For jeg er ganske sikker på at jeg har et tolv millimeters trebor “et eller annet sted” men jeg har forlengst gått lei av å lete etter den fetthysa. Hva er det verste som kan skje? At jeg blir sittende med to identiske trebor? Bu-hu. Jeg har hørt om verre ulykker. Imidlertid er det verd å merke seg at sånt er et av de største pengeslukene i bygg og anleggsbransjen: At man ikke har det utstyret og/eller de materialene man behøver, når man behøver dem. Jeg har ingen jordisk idè om hvor mye dødtid sånne forhold medfører, men jeg vet at det er “mye”. Alle som har erfaring fra bransjen vet dette. Ikke fordi det spiller noen praktisk rolle i forhold til min situasjon her og nå. Jeg har god tid. Det er bare at dette føles så veldig velkjent. Jeg mener, det er en grunn til at jeg har så perverst mye verktøy. (Jeg er klar for det meste sånn sett.) Og det er ikke fordi jeg er særlig smart med verken planlegging eller utførelse, men jeg kommer da i havn etterhvert.

Til sist den obligatoriske sangen:

 

Relentlessness (på norsk)

Robert Fripp (født 16. mai 1946 i Wimborne Minster i Dorset) er en britisk gitarist, komponist og produsent. Han er gitarist i og grunnleggeren av progressiv rock-bandet/prosjektet King Crimson. Fripp er blant annet kjent for sitt bidrag til David Bowies album “Heroes” fra 1977, særlig hans bidrag på tittelsangen hvor han skapte en uvanlig, vedvarende lyd gjennom akustisk tilbakekobling og ved å variere dennes karakter gjennom å sitte ulike steder i studioet. Han var også med på Bowies album Scary Monsters (and Super Creeps) fra 1980.

(Wikipedia)

Robert Fripp er utvilsomt en “musikernes musiker” i den forstand at alle vet hvem han er blant de som selv driver med musikk, men han er på ingen måte noen stor kommersiell profil i den platekjøpende enden av markedet, selv om alle som har rimelig god oversikt over rockens historie selvsagt har hørt om King Crimson. Han er veldig kompetent, men også bortimot så sær og vanskelig som noe utøvende geni kan få blitt. (Jevnfør for eksempel til Richie Blackmore, som også er idiotisk flink til å spille gitar men notorisk vanskelig å forholde seg til.) Alle som “er noen” innenfor musikkindustrien vil umiddelbart svare hell yes hvis noen spør dem om de vil jobbe med Robert Fripp. Om ikke annet så bare for å ha det på CVen sin. Jeg pleide å jobbe sammen med Robert Fripp er en typisk “say no more” melding. Alle vet at han ville ha regelrett øksemyrdet deg hvis du spilte en tone feil og den typen ting. Sånn sett ligner han på Frank Zappa. Han var heller ikke noen man “diskuterte” med. Dette var ihvertfall poenget til Steve Vai, som selv er en “gitarhelt” av internasjonalt toppformat.

Saken er at Adrian Belew – også kjent fra the Talking Heads – ønsket å “gjøre en greie” med King Crimson materiale fra 80-tallet, han var jo selv medlem av bandet på den tiden, men Fripp sa nei takk. Han regner seg som ferdig med de greiene der. Men finn gjerne noen annen og gjør ting på din egen måte. Lykke til. Etter litt om og men fikk han med seg Steve Vai – som på ingen måte er noen Robert Fripp type gitarist, han er mye mer følsom og romantisk – men ikke desto mindre definitivt kompetent så det holder. Med på laget fikk han også Tony Levin som spilte bass i King Crimson også den gangen, pluss trommeslageren Danny Carey som til vanlig spiller i poporkesteret Tool. Vi snakker følgelig om et knippe musikere helt i toppsjiktet. Hva tror du? Den serien av konserter de har annonsert ble utsolgt i løpet av noen timer. Jeg ville selv uten tvil ha gått for å se dem hvis jeg kunne. Men det kan jeg jo ikke. Imidlertid får jeg til å se intervjuet som Rick Beato gjorde på YouTube og så videre. Steve Vai beskriver stilen til Robert Fripp som relentless. Det bare kommer og kommer. Og når du tror at ting har tatt slutt, eller en pause eller noe, så kommer det gudfader meg igjen. Jeg har kjent mange gitarister som sitter hjemme og kopierer teknikken til Eddie Van Halen eller Jimi Hendrix, men jeg har aldri hørt noen si at de kopierer Robert Fripp. Det er jo i utgangspunktet et absurd konsept. Ikke engang Steve Vai gidder å prøve, selv om han er bortimot så kompetent på gitaren som det går an å bli. Vi snakker om “tolkninger” her, hvilket nettopp er hele poenget med hvorfor det er så spennede å se Steve Vai “oversette” Robert Fripp til en helt annen type gitarspråk.

 

Voldelig antiturisme i Spania

En utilsiktet konsekvens av fenomenet Airbnb er at leieprisene har steget dramatisk i spanske byer som typisk opplever et visst press fra turismen, særlig i Barcelona, ettersom færre utleieobjekter presenteres for de langtidsleiende. Det er jo mer penger i å holde på med korttidsutleie. Men et eller annet sted skal jo folk bo, eller hva? Fra spanjolenes synsvinkel har det dryppet mange tunge dråper ned i tålmodighetsglasset deres. Kanskje litt for mange. Fra evneveike fjols som kritiserer spanjoler for å bare snakke spansk – i Spania! – til kravstore Marie Antoinette-typer (av alle kjønn) som forlanger “service” til det støyende og svette selskapet som alle håper skal gå snart. Tullinger på fylla er ikke morsomt for noen, noe sted, og det er ekstra lite gøy når man forholder seg til sånne som drar på ferie uten å pakke med seg normal folkeskikk. Men ikke noe sted er frontene så steile som på Balearene. Du vet. Mallorca, Ibiza og sånn. Ting er ikke lenger sånn som de var. De fastboende er drit lei av all festingen og de utsvevende forholdene.

Behøver vi å gjenta prinsippet om allmenningens tragedie? Slå det opp hvis du ikke vet hva det er. Man bør jo kanskje så langt det er mulig kjenne sin egen dødsårsak, siden dette er hva som i hovedsak forårsaker alle menneskehetens store problemer, ikke minst klimaet. Saken er at alle synes at de selv må ha lov til å holde på som de vil. De mener det jo godt. Det er de andre som er de fæle. Det er de som lager all faenskapen. Gå og ta dem istedet. Alle tenker sånn, bortsett fra de som allerede vet at de er kjeltringer og som derfor verken spør om tillatelse eller tilgivelse. De bare gjør ting, så får det gå som det går. Det er vel helst blant disse vi finner “aksjonister” innenfor den større bevegelsen mot turisme og turister. Folk har blitt banket opp uten å ha gjort noe annet galt enn å være “en typisk turist” på ferie i Spania. Sånt har sikkert skjedd mange ganger før, av mer eller mindre de samme årsakene, men det som er nytt denne gangen er at det finnes en breddebevegelse som jobber med argumenter, ikke bare lokale helter som tar affære mot folk de ikke liker.

Antiturisme kobler seg på vage måter til den større “klimabevegelsen” — som i hovedsak er preget av svært unge mennesker. Deres “eldre vismenn” er i tyveåra, liksom. De unge er frustrerte fordi de føler at fremtiden deres blir ødelagt av kortsiktige hensyn blant en korrupt klasse av mennesker som måler alle ting i penger. Hva kan jeg si? De har jo rett. Dette er en svært eksakt diagnose av dynamikken i bildet. Naturen er selvsagt uerstattelig, men vi bygger den ned likevel. Fordi vi trenger penger , ikke “du grønne glitrende tre goddag” i morgen. Vi lever jo ikke i morgen, vi lever i dag. Det er nå regningene skal betales. Vi trenger alle de tusenlappene vi kan skrape sammen på alle vis. Det blir aldri nok. Det tilkommer jo alltid nye prosjekter. Ny utvikling av områder som bare ligger der på en passiv måte, mens klimafolk står i veien for nye økonomiske eventyr — og forsåvidt også de som allerede er i gang. Er ikke ting mer eller mindre sånn? Frontlinjen går mellom utvikling og bevaring. De som ser muligheter og de som ser problemer. Men kanskje først og fremst går den mellom de som agiterer for at “individets frihet” handler om økonomi, og de som påstår at det er et etisk område. “Jeg kan tjene penger hvordan jeg vil” er jo en annen type argument enn kravet om at “jeg kan leve slik jeg vil”.

Ta for eksempel den ovenfor nevnte Airbnb. I utgangspunktet en brilliant mulighet for små familieøkonomier til å skaffe seg en ekstra inntekt, men konsekvensene i det store bildet har vært svært skadelige. Det samme kan man for den saks skyld si om alle andre tiltak som baserer seg i anonyme nettsider og kommunikasjon via smarttelefon. Gig-økonomien er så langt det verste noen har sett – bortsett fra regelrett slaveri – i forhold til å behandle dem dårligst som faktisk er der ute og gjør selve jobben. Det vi først og fremst ønsker å unngå er enhver type utvikling som drar seg i retning av “utnytting av mennesker” (eller andre skapninger, for den saks skyld), selv om dette ikke er hva man “mener” å gjøre. Hvis det er dette som faktisk skjer i den eneste virkeligheten som virkelig teller, så er det et problem, uansett om dette eventuelt er en perversjon av den opprinnelige forretningsmodellen og det ene med det andre. Det behøves åpenbart statlig regulering av forholdene. Vi vet med stor sikkerhet at hvis det ikke er noe som stanser folk fra å gå enda lengre, så kommer de til å gå så langt det går an. Det burde ikke i utgangspunktet være et problem at folk trikser og mikser som de vil med sine egne private greier, men saken er at det er ikke lenger deres private greier når de organiserer seg og går på nett med “stor profil” som et fenomen. Da har de jo blitt medlemmer av en bevegelse som er et problem. Ser du hvordan dette virker? Jeg kan sikkert operere “Apecalypsos private utleie av hytter” eller noe, til folk som ikke bryr seg mye om standard, de vil bare fiske – jeg har noen “utbygninger” som kunne la seg fikse opp slik – og med dette holde meg stort sett “under radaren” i forhold til myndighetene — men hvis jeg gikk ut og lastet ned merkevarenavnet Airbnb ville det plutselig vært en helt annen operasjon. Nå har ting blitt globale. Jeg ligger på nett. Ser du forskjellen? Jeg håper det.

 

 

Forstår du den eksponetielle funksjonen?

Eksponentialfunksjon er en matematisk funksjon av formen a^x, altså et potensuttrykk der x er eksponenten. Ordet brukes ofte mer spesielt om funksjonen e^x, hvor e er grunntallet i det naturlige logaritmesystemet. En eksponentialkurve er en kurve definert ved en ligning y = C · a^x hvor a og C er konstanter. Eksponentiell vekst har man når en størrelse følger en eksponentialfunksjon med tiden som eksponent. En størrelse som vokser med samme prosentsats over samme, faste tidsperiode, vil ha eksponentiell vekst. For eksempel vil en kapital under fast forrentning som ikke røres, vokse eksponentielt («renters rente»). Et annet eksempel kan være antall bakterier ved ukontrollert bakterievekst. I dagligtalen bruker man ofte uttrykket eksponentiell vekst om en vekst som er svært kraftig.

(Store norske leksikon)

Ofte beskriver jeg meg selv som “matematisk evneveik” men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hvordan eksponenter virker. Over tid vil grafen bli brattere og brattere. Og så? Jeg kan påvise et antall sitater og ordtak som på komisk vis forholder seg til menneskers evne – eller altså, mangel på evne – til å forstå eksponetialfunksjoner, enten i matematisk eller praktisk forstand. Ukontrollert vekst er jo ikke det samme på papiret som ute i kålåkeren. Det er ikke i noen form for materiell virkelighet bra at noe viser en jevn tendens til å stige med fem prosent fra år til år. Det er tvert imot et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Ting er i ferd med å “eksplodere”. Blant økonomer i den postmoderne verden er det ikke desto mindre vanlig å hevde at nullsumspill ikke eksisterer, men dette er åpenbart ingen skalainvariant påstand. Hvis vi for eksempel snakker om “hele jordkloden” så er det jo relativt lite flyt av masse og krefter inn og ut av det systemet som allerede foreligger, så vi snakker i praksis alltid om “omfordelinger” når vi bruker ordet fordelinger. I praksis betyr dette at alt allerede er eid av noen, slik at hvis man selv ønsker seg noe så må man ta det fra de som allerede besitter de attraktive tingene. Spørsmålet er bare hvordan man skal kompensere eieren. Skal man betale dem eller skal man bare rane dem? Ekspertene er uenige.

Nylig uttalte den mildt sagt evneveike presidentkandidaten i USA, Donald Trump, at etter neste valg vil alle ting bli så bra tatt hånd om av de byråkratiske institusjonene at den slags ting – altså demokratiske valg – ikke lenger vil være nødvendig. Systemet vil automatisk transportere de best egnede til toppen i det politiske spillet. Dette høres jo bra ut. Men er det realistisk? Det er som man sier et retorisk spørsmål. Alt vi vet om mennesker er at de er dumme og jålete aper. Hvis man gir dem makt over tid vil de miste all sin menneskelighet. Angsten tar dem. Trenger du beviser på dette? Herregud. Det vil være best for alle hvis du bare bretter underleppa over hodet og svelger. Eventuelt hva som helst annet som fjerner deg fra den saklige debatten. Selv har jeg svært liten tålmodighet med alle som viser de typiske tendensene til at de har under 150 i IQ. Du vet. Blant annet dette med at de “tror på seg selv”. Herregud. Hva fanden betyr overhodet et sånt utsagn? Du er jo bare en evneveik ape, uansett hva du selv “tror” om saken. Dette gjelder selv om du har mentale superkrefter. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl, uansett hvor hardt de prøver, med steroider og hva vet jeg. Det er en vanlig menneskelig fantasi å bli super. Altså bedre enn hva man enn er i dag, uansett hva man måler. Men ikke bare “bedre” — vi snakker om en kontinuertlig prosess her. Det vil si at man alltid befinner seg innenfor horisonten av en virkelighetsoppfatning hvor “forbedring” er et aktuelt alternativ. Dette kan presenteres positivt, i en kontekst av å bli alt man kan bli – stadig forbedre seg, stadig overgå sine gamle rekorder – eller det kan presenteres som hva det faktisk er: Kannibalisme. Alle som ser på verden og ser “muligheter til å tjene penger” er kannibaler i sitt hjerte. De er ikke lenger mennesker. De har krysset over til den andre siden og representerer nå en systematisk dødsprosess. Eller de er zombier om du vil.

Nåvel. Hvor går vi herfra? La oss gå til uhemmet angrep på konseptet husdyr. Det er forsåvidt greit nok hvis planen er å drepe dem og spise dem etterhvert. Dette er jo bare vanlig seriemordermateriale. Du vet. Matnyttige greier. Ingen prøver å gjøre noe poeng ut av at vi er liksom “venner” mens prosessen pågår. Vi er jo ikke det. Jeg er den som dreper og du er den som dør. Sånn er menneskets forhold til så å si alle andre dyr. VI tar et forbehold for isbjørn, tiger og andre arter som ikke stikker så langt som mulig unna så snart de oppdager at det er mennesker involvert i det som foregår. Vi har ingen venner i denne verden slik sett. Kan du gi meg ett eneste eksempel på noen art av dyr som ikke har overveldende gode grunner til å frykte og unngå mennesker?. Svaret er ihvertfall ikke “andre mennesker”. Du gjør generelt sett best i å unngå folkemengder. Hver for seg er nesten alle helt greie, men så snart de danner forsamling blir ting snåle. Folk begynner å få glassøyne og oppføre seg rart. Senere kan de ikke redegjøre for det som skjedde. De ble bare “tatt av vinden” — noe som i seg selv er en ganske skremmende egenskap ved vår art. Plutselig kan vi bare bli fullstendig fette dust, uten at noen kan si hvorfor. Jeg kan ikke si noe om hva alle har opplevd, men jeg tviler på at særlig mange voksne mennesker ikke har opplevd dette. En som til å begynne med virket både helt normal og vel så det – en typisk ressurssterk og positiv person – kan plutselig skifte helt og bli til noen man aldri ønsket å forholde seg til, og det kan skje i løpet av bare sekunder. Når den de prøvde å holde skjult plutselig bryter løs som en annen vulkan av skandale.

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top