ADHD er en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.
Folk flest vet godt hva Den første verdenskrig var: Et blodig gjørmehelvete som tok livet av en hel generasjon med unge menn. Ingen hadde sett noe sånt før. Jeg mener, folk hadde sett plenty krig, men ikke på den måten. Det vil si massiv ildkraft men ingen bevegelighet. Det kunne gå med hundretusenvis av soldater i løpet av hvert eneste forsøk på “fremrykning” – uansett om det var det røde eller det blå partiet som tok initiativet den dagen – og dem var det mange av. Ferie og fritid – altså når man ikke løp rundt og risikerte livet mellom piggtråd og innkommende artillerigranater – besto i å sitte nedi den gjørmete grøfta med kolera, koldbrann og hittil ukjente psykiatriske syndromer på alle kanter; spille kort og bøtte innpå all den alkohol man kunne få fingrene i på enhver slags fantasifull måte. Ganske trøstesløst, kan du si. Det var mange som aldri kom hjem. Mange millioner av dem. Hvorfor vil generalene helst ha 18-19 år gamle soldater? Fordi de er for små til å ha utviklet selvstendighet i noen meningsfull forstand, men de er store nok til å håndtere voksne våpen.
Granatsjokk ble første gang beskrevet – og forsøksvis sammenfattet til en koherent diagnose – i kjølvannet av Den første verdenskrig. Til å begynne med ble det avvist som feighet. Du vet. Den tilstanden som ofte inntreffer hos folk som ikke har lyst til å dø den dagen. Merkelig det der. Det er akkurat som om folk klamrer seg til livet på irrasjonelt vis selv om de ikke har noe realistisk håp om å overleve. Det snakkes litt om sånne ting på militære rekruttskoler verden over — men ingen stiller opp for å demonstrere hvordan man på tilstrekkelig tappert vis bør ta imot geværkuler med brystkassen. Er det meningen at man bare skal forstå sånt helt naturlig? Jeg føler selv en viss grad av protest ved tanken på at jeg kunne vært en av de som døde på det stedet, på den måten. Herregud. Det foregikk en del “disiplinering” av uskikkelige soldater – de ble anklaget for feighet og drept av sine egne – som jo er nødvendig for å motivere de som ennå ikke er døde til å marsjere i det generalstaben anser å være riktig retning. Per i dag snakker vi om “traumatisk stress” og diverse lidelser som følger i etterkant av ekstreme opplevelser som ikke bearbeides terapeutisk men setter seg som en “kronisk infeksjon” i pasientens psyke.
Etter min mening bør enhver soldat som sendes inn i dødelige kamphandlinger langs en frontlinje regnes som tapt – selv om de ikke dør der og da – for samfunnet, verden, menneskeheten, familien, vennene og ikke minst “for seg selv” — fordi det de er med på kommer for all deres fremtid til å fremmedgjøre dem i forhold til alle de som selv ikke har noen slike erfaringer. Kanskje var det ikke slik på 1700-tallet, men det har definitivt blitt sånn i dag. Det finnes ikke lenger noe sånt som “lokale konflikter”. Alt baller på seg med all muig slags jævelskap som ringer i vannet, i alle retninger, med stadig flere dominobrikker som faller på måter ingen kan forutse; vi bare vet det vil bli vanskelig. Ikke selve krigen, sånt har vi forsåvidt god greie på, det handler jo bare om å drepe og dø, men hvordan livet skal gå videre etterpå. Alle har jo mistet så mye og ingen klarer å glemme noe av det. Hjulet som er laget av hat og hevn krever å få rulle videre. Det spiller liten rolle hva slags “intensjoner” folk stiller med i begynnelsen av livet sitt. Nye motiver vil bli tildelt dem etterhvert som bølgene fra verdensbegivenhetene når frem til også dem. Det eneste “trygge sted” det er meningsfullt å snakke om er et sted som ligger langt unna “det som skjer”. Jeg skal ikke uttale meg på andres vegne, men jeg mistenker at mange fantasier folk har om å “flytte ut på landet” handler om trangen til å legge litt avstand mellom seg selv og “galskapen”. (Færre mennesker betyr imidlertid ikke automatisk mere fred, men det vet de jo ikke ennå.) Selv har jeg vokst opp på landet så jeg “har det i ryggraden” men jeg kan se for meg at alle “de åpne rommene” kan være skremmende for de som er født og oppvokst med alle “veggene” man typisk har i byrom. Dessuten kan stillhet faktisk føles ganske truende.
Menneskelige individer lever sine liv “på kort og lang sikt” – altså innenfor flere ulike tidshorisonter samtidig – hvor man delvis motiveres av “langsiktige planer” og delvis av tilfredsstillelse her og nå. Det er i dagens Norge ikke meningsløst å spørre en tyveåring om hvor de tror at de kommer til å være med livet sitt om fem år, mens det vil være nærmest uhøflig – taktløst – å spørre en ukrainer om det samme. Eller unge mennesker i Gaza. Herregud. For øyeblikket er de sannsynligvis fulltidsengasjert i å holde seg levende som best de kan, men hva slags fremtid kan de se for seg selv om det eventuelt blir “fred igjen”? (Normaltilstanden i Gaza før det pågående felttoget var jo ikke akkurat noen dans på roser heller.) Dette er kanskje psykologisk banalt, men vil ikke folk være mindre tilbøyelige til å gjøre desperate ting – inkludert men ikke avgrenset til terroristaksjoner – hvis de føler at de har en fremtid? Jeg har selv aldri deltatt i skuddvekslinger langs en front i noen krig, men jeg ser for meg at “tiden krymper” for de som er på stedet, slik at alt de kan fokusere på er akkurat her og nå, sine nærmeste omgivelser, venn og fiende i en dødelig farlig situasjon. Det er ukjent om man overlever krigen som sådan. Selv om man klarer seg ut dagen kommer det jo flere dager. Hvor intenst er dette? Selvsagt gjør folk bisarre ting når det er krig. Det er jo en bisarr kontekst å befinne seg i. Man hører mye rart, inkludert at man “bare må tilpasse seg” og følge programmet, men det er vel forsåvidt alminnelig anerkjent at ingen skal behøve å følge et sykt program. Tvert imot. I henhold til internasjonale konvensjoner om “krigens lover” og det ene med det andre er man forpliktet til å nekte å etterkomme kriminelle ordre, hvilket er en regel av tvilsom verdi og enda mer tvilsom håndhevbarhet, fordi hva gjør man hvis valget står mellom å henrette krigsfanger i henhold til – kriminell – ordre eller bli drept av sine egne offiserer for ordrenekt? Dette er ikke noe utenkelig scenario – ikke engang blant norske militærstyrken – hvis “den rette gærningen” havner under hardt press i “de rette omstendighetene”. Folk klikker. Alle vet dette. Det er heller ikke alltid de man tror som det går verst for, og omvendt.
Krisen i psykiatrien ser ut til å ha blitt et evig tema i seg selv, på linje med Ødipuskomplekset eller “Heltens reise”, men hva betyr det? Jeg kan ikke huske at noen snakket om ADHD i løpet av mine egne skoledager, som sammenfaller med det beryktede 70-tallet. Alt vi hadde var “barn med tilpasningsvansker” og diverse velmente spesialklasser som i hovedsak virket mot sin hensikt. Det var jo ikke alle det ble folk av. Det var ikke engang alle som overlevde. Det er aldri enkelt å si hva som er hva når folk tar livet av seg, men jeg har en følelse av at visse individer jeg har kjent som endte slik ville ha klart seg bedre hvis de hadde blitt behandlet bedre. Kanskje jeg tar feil. Kanskje ikke. Spiller det noen rolle? De døde er døde. De levende lever videre. Noen blir klokere mens andre blir bare enda mer fette fanatisk innbitte “fordi de har rett” og så videre. Hvor lenge varer et øyeblikk? Nei, seriøst. Det er et alvorlig ment spørsmål. Hvor mye tid føler vi at vi har å bruke på hver ny ting som dukker opp i synsfeltet før det virker naturlig å flytte blikket? Jeg snakker selvsagt om det berømte oppmerksomhetsrommet nå. Det lille spennet av tid som reklameagentene føler at de har på å nå frem med busdkapet sitt. De kan neppe gjøre regning med særlig mange sekunder før de må være ferdige med å plassere viruset sitt i underbevisstheten din. Inntrykkene står jo i kø i våre dager. Det er så mange som skal ytre seg om så mangt. For å beholde hodet noenlunde i vater må man rett og slett sjalte bort mye av det. Du vet. Avskrive det som uvesentlig bakgrunnsstøy, mens man holder fokus på det man har å gjøre i sitt eget liv den dagen. Helt til slutt: Dette med femten minutter lange popsanger er selvsagt en vits som spiller på “oppmerksomhetsspennet” hos radiolyttere. En popsang skal være tre minutter lang, gi og ta litt. Ellers mister folk interessen og søker seg til en annen radiostasjon før man har hatt tid til å lese opp budskapet fra de som betaler for denne tjenesten. Reklame finnes overalt i vår tid. Alle har noe de ønsker å selge, om så bare “seg selv”. Midt på 60-tallet oppstod den såkalte psykedeliske musikken. Det var meningen at den skulle ha en “bevissthetsutvidende” effekt på sitt publikum, men ble ofte – uten saklig grunn – anklaget for å væte “narkomusikk”. For eksempel et band som Pink Floyd slet med slike anklager i all sin tid, uansett hvor mye de selv faktisk var treningsnarkomane sunnhetsapostler på privaten. Uansett, utover 70-tallet forvandlet dette seg til “progressiv rock” hvorav en spesifikk undergruppe var såkalt Krautrock. (Det er et tysk substantiv så man antar det skal ha stor forbokstav.) De satset på lange og monotone – “dronende” – lydlandskap som var designet for å bringe lytteren til en trancelignende tilstand av eufori. Sånt funker dårlig på radioen, kan du skjønne.
Blant de som har litt samme grafiske stil som mayaene kan tegneseriekunstneren Christopher Nielsen sannsynligvis fortelle flere historier som er relevante for mitt eget liv enn selv den mest velinformerte mayasjaman fra tusen år siden. Jeg mener, jeg kjenner jo Christopher. Ikke sånn at vi omgås, eller engang “vanker i de samme kretsene”, men nok til at vi ville hilst og småpratet litt hvis vi møttes tilfeldig ute på reise eller noe. Om den grafiske stilen til Christopher Nielsen er det å si at den har vært den samme så lenge jeg husker. Mer enn førti år. Jeg har vært en fan hele veien. Hvem pokker var det som bestemte at tegneseriekunst må være naturalistisk, eller “anatomisk korrekt”? Det gir ikke engang noen mening. Christophers arbeider er jo “vitsetegninger i bevegelse” hvor alt er surrealistisk, burlesk og overdrevet, men samtidig er det bra historiefortelling — og der stanser forsåvidt diskusjonen. Er han “flink til å tegne”? Det er uklart hva de prøver å måle. Spørsmålet er vel heller om han oppnår det han ønsker med stilen sin. Får han frem historiene på en effektiv måte?
Det var ikke mye igjen av “mayariket” da spanjolene kom seilende rundt år 1500 for å sparke igang det som lenge het “den nye verden”. Vi kaller det mayariket mest av konvensjon, for det var jo strengt tatt aldri noe “rike”, bare en kulturkrets av innbyrdes krigførende bystater som hadde felles språk og livsstil — og opplegget deres varte i over tre tusen år, hvis vi tidfester år 1500 som slutten på mayariket. Da spanjolene kom var Chichen Itza – lengst nordøst på Yucatanhalvøya – ledende blant det som var igjen av mayaene. Interessant nok bærer denne siste av “de store mayabyene” sterkt preg av arkitektoniske detaljer fra Teotihuacan i Mexico Valley – langt langt borte fra Yucatan – som ved det tidspunktet da Chichen Itza møtte de spanske conquistadores og gikk under hadde vært død og begravet i tusen år, så hvor kom denne “innflytelsen” fra? I motsatt ende vet vi fra utgravninger av Teotihuacan at de hadde et egen “mayakvarter” i denne, hva skal man si, det var jo en av verdens største byer på den tiden, så la oss karakterisere det som verdensmetropolen. “Stedet der menn blir til guder” er hvordan Teotihuacan ble beskrevet både i sin samtid og senere. Hva betyr dette? Det spørs hva man mener med ordet guder.
Historiefaget er definitivt et fag – i likhet med psykologi – som kan utøves mer eller mindre forsvarlig i henhold til standarder og konvensjoner, men det er ikke vitenskap. Historie handler om mennesker og deres påfunn, som i essens og natur er et uvitenskapelig materiale. La oss si journalisme på lang avstand. Alt koker ned til “presentasjon” av det utvalg man foretar fra den materielle helheten. Faghistorie befinner seg på ingen måte så langt borte fra litterær historiefortelling som kanskje ville vært bekvemt. Bevisst eller ubevisst vil folk typisk utvikle et sett med “favoritter” blant alle mulige idèer om hva som kan ha foregått på et arkeologisk utgravningssted. Du vet. Den historien som de tror på. Ikke nødvendigvis den sanne historien, men så lenge de historiene folk komponerer ikke strider mot sakens kjente faktapunkter kan ingen si at ting ikke kunne ha skjedd på denne måten. Ting kan bety det ene. Ting kan bety det andre. Dette er problemet med ting. Mayariket ble helt glemt mellom kverkingen av de siste blant dem på begynnelsen av 1500-tallet og frem til midten av 1800-tallet, da de første eventyrerne begynte å hakke seg vei inn i jungelen i Guatemala på jakt etter “glemte sivilisasjoner”. Tikal, Copan, Uxmal, Palenque. De fant by etter by inni det grønne villnisset, blant skrikende, kaklende dyr og alskens giftige kryp i ankelhøyde. Bildet som hadde dannet seg av en høykultur som forsvant lenge før europèerne kom til Amerika var allerede imponerende nok, men så begynte de å undersøke mayaregionen med LIDAR i 2015. Du vet. Light imaging, detection and ranging. En oppdatering av RADAR. Radio detection and ranging. Poenget med denne teknologien er at den “leser grunnforholdene” som om det ikke fantes noen vegetasjon på stedet. Man får en “profil” av bakkeoverflaten.
Man ser jo umiddelbart hva som er naturlige konturer i et landskap og hva som er “menneskeskapte strukturer”, ihvertfall hvis man vet hva man skal se etter. Det finnes jo for eksempel ingen rette linjer i naturen. Ikke på denne måten. Det sies om arkeologer at hvis de finner tre stein som står på rekke så blir de helt spinnville og kaller det en mur. Jeg tror de prøver å beskrive mer den følelsen man får når man ligger på kne i grøfta og skraper med en murerskje enn de analytiske konklusjonene i etterkant, men noen ganger er det overveldende åpenbart at det man observerer er en mur, ferdig snakket. Midt uti jungelen. Så langt vekk fra alt og alle at det tar uker til fots å kjempe seg vei inn til stedet. Blant de eldste – og største – mayabyene er fire tusen år gamle El Mirador. Jeg er litt usikker. Mirador betyr “seer” på spansk, men det betyr sannsynligvis også “utsiktspunkt” for man ser det overalt på spanske kart. Det er uansett der på stedet at man finner verdens største pyramide, målt i kubikkmeter. Den er ikke den høyeste, men den er den tykkeste. Herregud. Hva er det de har holdt på med uti der? Det skal jo litt til for å planlegge, organisere, iverksette og administrere sånne arbeidsmengder. Millioner på millioner av “mannskapstimer” under strikt planmessig organisering er hva vi ser på i praksis. Har du noensinne prøvd å organisere et arbeidslag? Det er lettere å tenke det enn å gjøre det. Og det er ikke engang lett å tenke at man skal bygge det som den gangen var med i eliteserien om å være verdens mest stormannsgale prosjekt. Det er jo ikke akkurat småpoteter dette her. For noen uker siden skrev jeg om Silbury Hill i Wiltshire i England. Ingen vet hva poenget var med å bygge hva som essensielt sett bare er en gigantisk sukkertopp av jord og kalkstein, men det virker kanskje rimelig å tenke at det var en “eiendomsmarkør” som var designet nettopp for å være det største og mest imponerende objektet synlig i mils omkrets, som forresten er en tøff konkurranse i akkurat det nabolaget. Du vet. Stonehenge, Avebury og det ene med det andre.
Bygninger som maktdemonstrasjoner – eventuelt vulgær fremsyning av kjøpekraft – er et universelt konsept. Vi finner det for fire tusen år siden, vi finner det i dag. For tiden ligger det en villa ute til salgs, kalt La Gratitud – “takknemligheten” – for bare 400 millioner kroner, selvsagt i Marbella i Spania. The Golden Mile kalles strøket hvor noen av verdens rikeste mennesker bebor “menneskeskapte konstruksjoner” med et nivå av luksus og komfort såkalt vanlige mennesker ikke engang kan fantasere om. Man tror det ikke før man ser det. Jeg har ikke lyst til å kalle denne greia for et hus, selv om det sikkert er et teknisk korrekt navn på det. Jeg ville ikke likt å bo der. Det kunne vært interessant å snoke litt rundt og se på ting, men ikke faen om jeg ville bodd på et sånt sted. Hvis noen hadde gitt meg det gratis ville jeg straks ha solgt det for hva som enn brakte “raske cash” – sannsynligvis godt under prisforlangende slik det ligger ute nå – og brukt dem til å kjøpe noe som er mer “menneskelig” i målene sine. Ikke fordi jeg er en hund etter “det koselige” men jeg vil jo ikke ha det creepy heller — og det stedet man kan se i linken ovenfor er fader-rullan-dødsralle meg direkte avskyelig. Hva var det de gikk for? Norsk høyfjellshotell med en retroautentisk smak av 70-tallet? Man trenger mye gin & tonic for å “slappe av og være naturlig” på et så krampaktig unaturlig sted. Eventuelt piller. Folk forteller meg at man får piller for – eller mot – det meste nå for tiden, inkludert en manglende følelse av mening i tilværelsen. Kanskje begge deler, for å være på den sikre side. Alkohol og piller. Tar hånd om det meste. Til og med et stygt hus.
Statistisk signifikans er et begrep som brukes for å beskrive sannsynligheten for at noe er et resultat av tilfeldigheter. Et resultat av en statistisk analyse betegnes som statistisk signifikant dersom det er lite sannsynlig at resultatet har oppstått tilfeldig. Begrepet signifikans i statistisk sammenheng betegner ikke nødvendigvis at noe er viktig, slik det ofte kan i andre sammenhenger. Det betegner kun at noe sannsynligvis ikke er tilfeldig.
Hvordan ville en normalt intelligent person gå frem for å si noe om temperaturene i Oslo i løpet av april måned? Først ville man selvsagi gjøre et arbeid for å sikre alle empiriske data, som i dette tilfelle er de offisielle temperaturmålingene gjennom perioden. Deretter kan man plotte dem inn på en kurve som man tegner opp — og ut ifra alt vi erfaringsmessig vet om april måned kan vi regne med å observere noe opp og ned mellom dagene, men i det store og hele en jevn stigning mot det varmere over hele måleperioden. Siste dag av mars er nesten alltid kaldere enn første dag av mai. Alle vet dette. Det er det normale. Likevel kan det hende at noe annet inntreffer et år uten at dette er “sensasjonelt”. Gufne maidager er et velkjent fenomen og mars måned er notorisk uberegnelig i begge retninger med temperaturene sine.
Hvis vi derimot observerte en flat temperaturkurve for april måned i Oslo – la oss si jevnt minus fem, døgnet gjennom, hele måneden – ville nesten alle tenkt at dette var et bemerkelsesverdig fenomen — men er det tilfeldig? Uttrykket “alt har en årsak” er ikke egentlig hjelpsomt på noen måte. Det går bare rundt og rundt. Det er bedre å si at alt har en kontekst — hvor utsagnet “alt henger sammen med alt” kan sies å danne en ontologisk yttergrense for hva det går an å si om saken. Etter at man har uttalt seg om “alt” burde det jo ikke gjenstå noe mer å si, burde det vel? Spredningen mellom høyeste og laveste temperatur som noensinne er målt dag for dag i løpet av april måned i Oslo utgjør det teoretiske standardavviket innenfor denne sannsynlighetsmodellen – hvor “statistisk middelverdi” danner en slags topp i landskapet, det vi kaller Gausskurven, eller “klokkekurven” – mens de faktiske målingene fra i år utgjør det empiriske grunnlaget for det argumentet vi prøver å komme frem til.
Hvis man plutselig begynner å måle verdier som forskyver Gausskurvens historiske sukkertopp opp eller ned er selvsagt det første man må anta at det er noe galt med tallene; det vil si selve måleutstyret, eventuelt med avlesningsprosedyren. “Menneskelig feil” er alltid det mest sannsynlige når noe uheldig – eller på andre måter usannsynlig – skjer på et sted hvor mennesker er involvert. Derfor sjekker vi alltid den muligheten ut av saken før vi begynner å se etter alternative fortolkningsmodeller. I utgangspunktet skal det ikke gå an at det er minus fem hver dag, hele døgnet, gjennom hele april måned i Oslo. Men hvis det er dette målingene viser og det ellers føles omtrent korrekt i forhold til hvordan folk typisk opplever denne temperaturen så må det jo være slik. Folk ville snakket om dette. Hva er det som skjer? Hvorfor opplever vi flat temperatur? Dette var sært. Handler det om klimaendringer? Det ville sikkert vært litt uro rundt saken, pluss noen ekstreme dommedagspredikanter her og der – nyhetsmedia elsker dem jo – men på den annen side er ikke minus fem så galt for april måned. Det er en grei nok temperatur. Den ligger godt innenfor det teoretiske standardavviket. Det er ikke den beste temperaturen man kunne hatt om våren men den oppleves ikke som unaturlig heller. Så lenge kulda “sprekker” til slutt sånn at grønnsværet trenger gjennom og skaper sommer kan vi alltids leve med en kald vår. Det skal ikke stå på det.
Sjangermessig sett er det vel science fiction når man tukler med vitenskapsdata og bruker dette som grunnlag for en oppdiktet historie om menneskelige reaksjoner og relasjoner. Rent konkret tenker jeg at “flat temperaturkurve gjennom hele april i Oslo” er et lavintensivt anslag til et typisk katastrofescenario som dramatisk bærekraft for en diskusjon om klimatematikk. Noen ville helt garantert gått bananas på grunn av en sånn hendelse, som er “statistisk usannsynlig” men likevel godt innenfor normalområdet for apriltemperaturer. I forbindelse med en kirurgisk prosedyre befant jeg meg på Ullevål Sykehus i januar måned av året 2020. Ting var fortsatt normale, men som alle husker ble det medisinsk unntakstilstand to måneder senere. Perverst nok hadde jeg tatt med meg Pesten av Albert Camus som lesestoff. Jeg sier ikke mer om hvordan akkurat det føltes litt senere, poenget er uansett bare at Pesten er ikke noen “spenningsfortelling” men et “relasjonsdrama” av den typen som egner seg godt som teaterforestilling. Jeg ser for meg den imaginære boken Flatekunst som modellert etter Pesten. (Selve ordet “flatekunst” er et nedsettende uttrykk skulptører – som jo “jobber i mange dimensjoner” – bruker om typiske arbeider utført av kunstmalere.) Selve argumentet handler om at klimaproblemer eksisterer i dimensjoner som ikke er økonomisk målbare. Det er for eksempel meningsløst å spørre om det er mer lønnsomt å bruke jordbruksarealer til å dyrke mat eller om man kunne tatt ut en bedre fortjeneste gjennom å utvikle dem til industriområder. At vi behøver så og så myer matproduksjon for å fø befolkningen er en “grunnforutsetning for liv” som befinner seg hinsides enhver saklig diskusjon om annet enn “hvordan”. Hva må vi gjøre for å sikre et produktivt landbruk?
Han som alltid antar at han tar feil vil alltid ha rett. Dette er et “kunnskapens paradoks” som jeg har snekra sjæl, rett her ute på det jeg kaller det psykiatriske bakrommet. Problemet med kunnskap er at uansett hvor eksakt, omfattende eller sann den måtte være, så ligger selve sannhetens øyeblikk alltid et annet sted. Kunnskap er et “bilde av verden”. Selve verden er imidlertid et domène hvor hver handling teller mer enn tusen ord og vel så det. Jeg mener ikke å si at kunnskapen er verdiløs, bare noe sånt som at ingenting du vet om fysikk og spalting av atomer vil være deg til stor hjelp overfor en fyr med springkniv. Kanskje er desperadoen lik en kobra som fjetres av fløytespillet til slangetemmeren, sånn at han bare blir stående der rådvill mens du legger ut om Richard Feynmans matematiske modeller for kvantesprang og det ene med det andre, men kanskje han også lar seg trigge av “intellektuell vissvass” sånn at han bare blir mer aggressiv. Hvem vet. Det er ikke all kunnskap man behøver, for å si det sånn, men noe behøver man. Livet blir enklere hvis man har normalt god greie på ting. Først og fremst at man “kjenner sine begrensninger” vil jeg kanskje påstå. Viktig eller uviktig? Hvem vet. Folk må fatte sine egne livsvalg, men selv velger jeg å til enhver tid tenke at hvis man bare bremser hele verden og gjør opp alle regnskap, så er jeg teknisk sett ikke stort mer enn en evneveik fjott som ikke duger til noe. En litt absurd form for “luksusape” som tror at livet handler om pynt og moro, mens det å søke hjelp betyr at man må bestille time hos den emosjonelle støttekontakten. Du vet. Postmoderne dyr. De er ikke som dyra var før i tiden. For det første er det jo nesten ingen igjen av dem. Mange mennesker. Man ser dem overalt. Men få dyr — i betydningen egentlige dyr, eller profesjonelle skapninger om du vil, som opererer for egen regning og risiko innenfor rammene av en virkelighet vi verken kan eller vil forstå. Alt vi har er “kosedyr” som er avlet frem i Doktor Mabuses alkymistiske laboratorium for styrt avl av groteske udyr som ikke ville kunne overleve uten vår “omsorg”. Derfor elsker vi dem så høyt. Fordi de trenger oss jo.
Man stiller altså opp – som en epistemologisk grunnforutsetning – at man alltid kommer til å ta feil om alt man vurderer, studerer, tenker og hypotetiserer. Det er uunngåelig. Spørsmålet er ikke om man tar feil, men på hvilke måter. Hva man føler er forsåvidt rettfrem nok, i den forstand at man vet det. Det kan ha noe å si for saken, men sannsynligvis ikke. Følelser er våre indre ekko etter en mer enn to millioner år lang utviklingshistorie som art. De er svært relevante som overlevelsesverktøy for individet. Det er jo en jungel der ute. Imidlertid utgjør de nesten utelukkende bare “støy” når vi skal forholde oss til saklig informasjon. Fakta befinner seg jo innenfor et annet eksistensielt domène enn våre følelser om hva enn det er som foregår der ute. Jeg vil si det er avgjørende viktig å først og fremst lytte til følelsene sine når man tar avgjørelser i forhold til kjærlighet, karrière og andre “viktige private livsforhold” — men det er det siste man bør lytte til når man prøver å forstå hvordan gravitasjonskraften virker. Eller hvorfor temperaturer kan holde seg svært jevne i mange dager i strekk. Det er for eksempel ikke utenkelig, bare uvanlig, med et jævlig seiglivet lavtrykk over Nord-Atlanteren. Som så mange andre “finsmakere” innenfor sjangeren liker jeg horror best når den holder seg innenfor det naturlige, om ikke det normale. At det liksom bare henger noe uhyggelig der. Man kan føle det ganske tydelig men man får ikke helt tak i det med sansene, og det er ihvertfall dødfødt å prøve og forklare det for noen andre. For eksempel er filmregissøren David Lynch en mester i dette faget. Du vet. Det er definitivt “noe” der, men faen vet hva det er. Selv merker man bare at hårene stritter i nakken. Du kjenner følelsen. Den er opplagt nyttig for snikjaktende hurtigsprintere som opererer under farlige forhold, men for de fleste moderne omstendigheter er det omtrent like nyttig som å ha hale, det å kunne “merke faren før den manifesterer seg”. Man skvetter liksom til, men så slapper man av igjen etter å ha studert omgivelsene og konkludert med at “det var ikke noe likevel”. Faren over, returner til det normale. Hva var det jeg holdt på med?
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av stort behov for oppmerksomhet og beundring, overdreven oppfatning av egen betydning, arroganse, utnyttelse av andre og lite empati.
Som relevant eksempel på min egen bisarre sans for humor kommer det å le av konvensjonskollisjonen rundt egennavnet Narcissus og den diagnostiske kategorien “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som nevnes ovenfor. Gammel norsk konvensjon er å skrive navnet til selve typen som Narkissos, på grunn av gjeldende standarder for oversettelse fra gresk til norsk, mens vi – i likhet med de fleste andre – uttaler bokstaven C som S når den står foran vokalene I og E, men K når den står foran vokalene O og A, slik at det blir som det blir. Jeg foretrekker selv å skrive både Narcissus og narcissisme for å ikke havne i den semantiske kålåkeren alt for ofte. Som du ser ligger det en tanke eller to bak greia. Spørsmålet her er uansett om det er narcissistisk å skrive “en nettbasert logg” – weblogg, eller blogg – om seg selv og begivenheter i sitt eget liv. Nesten som en offentlig tilgjengelig form for elektronisk dagbok. Fra nettets oldtid husker jeg at folk opprettet “hjemmesider” hos GeoCities og andre lignende tiltak, en mulighet som forsåvidt eksisterer den dag i dag – om enn med noen tilpasninger og modifikasjoner i tråd med oppdatert teknologi – som dekket et underkommunisert sosialt behov for virtuell omgang med “nettvenner”. Som alle vet ble imidlertid denne saken ordnet en gang for alle i og med lanseringen av de store plattformene for “sosiale nettverk”. Derfor er alt såre vel og “kom mai du skjønne milde” med grønne skoger hele veien hjem. Ihvertfall i forhold til de andre problemene vi står overfor. Du vet. Kunstig intelligens i menneskenaturens tjeneste. Hva kan gå galt?
Selv oppfatter jeg konseptet intelligens som ensbetydende med hjernekraft. Altså evnen til å behandle flere data på en kvikkere måte. De med høy IQ vil typisk være “raskere” enn gjennomsnittet, men ikke nødvendigvis “smartere” i forhold til å oppnå et korrekt resultat. Det man typisk observerer når intelligente mennesker driter på draget er at opplegget er genialt dumt. De har virkelig klart å overvinne fornuftens tynne stemme ved hver eneste korsvei, så langt man kan observere begivenhetene i etterkant. Imponerende, forsåvidt, men ikke smart. Det man kaller alminnelig folkevett – eller “street smart” på amerikansk – handler om noe annet enn evnen til hurtigproduksjon av luftslott. Man skal typisk kunne observere en serie med “smarte valg” over tid før man anerkjenner noen som en “smart person”. Det er ikke nok at de vet alt i hele verden og kan spille blindsjakk mot tyve motstandere samtidig som de regner ut pi med tusen desimaler. Mentale sirkuskunster og alskens “abnormale evner” gjør deg ikke smart i livet noe mer enn akrobatisk kroppskontroll gjør deg til en bedre snekker. Men alt dette er forsåvidt konvensjonell visdom som alle har hørt tusen ganger før. Du vet. Fabelen om haren og skilpadden. Den typen ting. Overalt i hele verden sier folk det samme. De eldste skriftene vi har berører tematikken. Selvsagt er det bra hvis man er sterk, vakker, klok og så videre, men dette er ikke avgjørende for noe annet enn at man vil oppleve en viss fordelaktig forskjellsbehandling i den sosiale sommerfuglenga idet ting man allerede har fått gratis fortsetter å virke på en “gratismagisk” måte. Faktisk til en slik grad at de som har levd med privilegier hele livet – uansett hva de individuelle detaljene måtte bestå av – ofte oppfatter dette som “noe naturlig”. Sånn er den normale verden, for alt de vet. De vakre er vant til å bli behandlet som vakre. De rike er vant til å bli behandlet som rike. Noe annet er enten komisk eller provoserende, kanskje begge deler.
Slik jeg ser det har alle en liten narcissist i seg. Vi er både selvopptatte og forfengelige, men det er sjelden folk har det selvnytende draget som kreves før det teller som “personlighetsforstyrrelse”. De fleste klarer å moderere seg uten at noen behøver å forklare dem verken hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det. De bare gjør det. Sosiale instinkter viser seg allerede på spebarnstadiet. “Normal anstendighet” er ikke noe fremmed konsept for folk flest. De vil kanskje oppleve problemer med å formulere eksakt hva det handler om, men de har ikke noe problem med å praktisere greia. Det kommer jo naturlig. For et menneske skal det ikke være vanskelig å “være et menneske” uten at noen slags forklaringer er involvert i saken. “Gjensidig sympati mellom artsfrender” er eldre enn språket. Riktignok skjer det ofte at dyr er “territoriale” i atferden sin – det virker rimelig å si at mennesket også er slik – men nesten ingen har kannibalisme som en del av sitt naturlige repertoar av saklige atferdsalternativer. Man jakter ikke på sine egne artsfrender, liksom. Det er bra nok hvis man får ha området sitt i fred. Naturen er kanskje grusom men den er jo ikke helt fette psykopatisk heller. “Instrumentalfornuft” er en slags form for iskald rasjonalitet som ikke lar seg affektere av distraksjoner i følelseslivet – man kan tenke seg en svært intelligent person som ikke har noen følelser – og dette er perverst nok et slags åndelig ideal for mange. De plages jo av følelsenes seige sirup når de skal vinne gjennomslag for prosjektene sine. De søker å etablere klarhet på et helt nytt nivå av menneskelig oversikt og administrativ kontroll. Et slags byråkratisk svart hull, om du vil, eller altså en “singularitet” som spiller seg ut i form av en hensikt som spiser seg selv. Samfunnet er jo til for å tjene menneskene, ikke omvendt. For eksempel var Adolf Hitlers mest fundamentale tanke at nasjonen er en livsform i seg selv, som individet plikter å tjene med alt hva de har og alt hva de er. Selvsagt en selvinnlysende selvmotsigelse — ikke sant? Man behøver ikke være matematiker for å se at hvis alle tjener samfunnet så tjener ikke samfunnet noen. Likevektsforskyvning er en kroppslig følelse man naturlig plukker opp gjennom oppveksten. Hvor mye lek og spill handler om balanse og “romfølelse”? Alt dette springer ut av en naturlig trang til å bevege seg og utforske omgivelsene, samhandle med andre og “erfare livet”. I den grad menneskelige individer har “realistisk sans” så kommer den fra denne siden av livet. Det er ingen intellektuell øvelse å danne seg “god verdensforståelse”. Det handler om å finne en eksistensiell likevektstilstand.
Mange synes sikkert at jeg skriver mye. Kanskje for mye. Objektivt sett er dette kanskje sant, slik som objektive sannheter defineres, som i dette tilfelle består av å telle ord, men det oppleves ikke slik for meg selv. Hvordan skal jeg ellers skrive? Det er jo åpenbart at hvis jeg ikke skriver “som meg selv” så befinner jeg meg kreativt sett uti kålåkeren. Mange ord er greia mi. Hvem som helst kan bla seg bakover gjennom en ganske betydelig katalog gjennom to år og selv se at det har vært “samme greia” hele veien. Du vet. Bla bla ukeblad. Velkommen til den nye underholdningsindustrien. Vi er på nett. Vi er ikke alene. I kulissene sitter kunstige intelligenser som på kortere tid kan generere flere ord og i det hele tatt “mere språk” enn noe menneske — men hvorfor gjør de dette? Jeg vil referere til det gamle konseptet pissprat. Du vet. Når man må “få det ut” slik at man skal føle seg lettere og mindre “pisstrengt”. Jeg har lyst til å si noe men jeg vet ikke hva jeg skal si. Da er det kjekt å ha en Automatisk Generator Av Pissprat. En AGAP om du vil. Altså en kunstig intelligens av typen “stor språkmodell” som kan hoste opp nesten hva som helst av meningsløs men innsmigrende svada på få minutter. Jeg har sett noen tekster. Jeg er ikke imponert. En AGAP har jo strengt tatt ikke noe motiv – verken forståelig eller uforståelig – med det den gjør. Den har bare et brukergrensesnitt med visse applikasjoner som både instruerer og begrenser apparatets nytteverdi. En gravemaskin er for eksempel designet for at vi skal kunne gjøre mye graving på kort tid, sammenlignet med selv hvor mange “menn med spader” som helst — men den har ingen “egenvilje” i forhold til hvor den skal grave, eller engang hvorfor den graver. På samme vis er en “stor språkmodell” designet for å sette sammen sekvenser av ord som er “grammatikalsk korrekte” men det kommer ikke fra noen egenvilje som starter med konseptet “mening” før språksekvensene dannes.
Ved dette tidspunkt driver jeg fortsatt med “slanking” — men på min egen måte. Jeg regnet meg frem til at det mest praktiske var å bare ikke spise. Eller rettere sagt, ikke spise mer enn at det som er nødvendig for at det normale stoffskiftet ikke skal bli skremt av den plutselige endringen i næringsopptak. Ting var verst til å begynne med. Jeg har blitt vant til greia nå. Men jeg må si det er interessant hva slags verdensbegivenhet det har blitt å ta seg et knekkebrød. Bedre enn sex. Vel, det blir som å sammenligne fryseboks og tamburin. Bare visse musikere – eller kanskje de er torpedoer – i Oslos undergrunns-gartnermiljøer ser noen umiddelbar likhet der. Men selv jeg spiller tromme på klesskapet og bajas i bakhagen under slike tider. Det er litt stressende å være sulten. Jeg har gjort sånt før men det er lenge siden nå. Du vet. Det de kaller å “deffe” — altså å bråslanke bort kroppsfettet (og mye vann) for å gå ned i vekt foran en måling. Denne gangen jogger jeg ikke mange mil med søppelsekker rundt kroppen “for å svette det ut”, men det er omtrent så mye nåde som jeg tillater meg inntil videre. Jeg har ikke vekt så jeg aner ikke noe om de detaljene, men jeg observerer at jeg må stramme beltet mer enn før. Men det som virkelig teller er en følelse av “letthet” som er i ferd med å komme tilbake. Hvordan man erfarer det å gå i trapper. Den typen ting. Jeg er jo en gammel og delvis ødelagt mann nå, men “før i tiden” var jeg en akrobatisk jævel med latterlig god kroppskontroll. Men så kom “den evige hvile” som jeg har begynt å kalle pandemiperioden. Herregud. Que una vida. For et liv. Men jeg kom meg i det minste uskadd – på alle vis – gjennom en tid da alt handlet mer om å være hjemme og lage mat enn å flakse rundt i skogen og synge kråkesanger. God mat er godt men man blir feit av det. Sånn opplever jeg mekanikken i dette spørsmålet. De fleste mennesker i vår del av verden overspiser. De er matvrak, men man har ikke lov til å si det. Folk kan jo bli lei seg. Imidlertid tror jeg folk også er mer robuste enn man typisk gir dem kreditt for. “Ultraprosessert mat” er en minst like alvorlig samfunnsgift som nikotin og sukker. Mye er gjort hvis man klarer å kutte bort denne delen av næringsopptaket. Få ned den relative mengden av rødt kjøtt og hvitt mel. Erstatte det med fisk og ris. Sånne ting. Jeg har ikke noe med å fortelle andre hva de skal og ikke skal gjøre, men jeg kan jo rapportere for “et åpent publikum” hva jeg selv gjør. Etter min mening er fedmeproblemer den samme typen samfunnsproblem som avhengighet av rusgifter, først og fremst fordi helse er det operative begrepet i bildet, selv om mange er opptatt av “skjønnhet” og tanken om å bare kunne sprade nesten naken rundt på stranda uten skam.
Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform» som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «sunn fornuft» hos «folk flest».
(Wikipedia)
Elvis Aaron Presley (1935-1977) døde omtrent samtidig med at jeg begynte i niende klasse på ungdomsskolen. Hvilken detalj det eksakt var som teknisk sett direkte forårsaket dødsfallet er mindre viktig enn helhetsbildet av en dypt usunn og ulykkelig person som døde på et etter måten lite glamorøst vis. Vi behøver ikke gå i detaljer. Elvis var ved dødstidspunktet en sykelig overvektig pillemisbruker som satt fanget i sitt “gylne fengsel” av pararealistisk popularitet. Det var ikke overraskende at han døde. Han så jo ikke frisk ut. Historien om Elvis er spesiell bare på grunn av kulten som eksisterer rundt hans manifestasjon som artist; hvor han åpenbart må ha berørt et stort antall mennesker på en måte som jeg ikke forstår. Jeg mener, jeg anerkjenner det objektive faktum at Elvis hadde bra stemme og en scenekarisma av sjeldent merke, men jeg er skeptisk til gudestatusen. Jeg ser det bare ikke. Alt jeg ser er en redd og ensom mann.
Projeksjon er ganske mektige greier. Det kunne kanskje vært et passende emne for en masteroppgave i sosiologi eller noe, å kartlegge hvor mange “folkelige ordtak” som egentlig berører denne psykologiske mekanismen. Hver gang du peker på noen peker tre fingre tilbake på deg selv, som min egen bestemor pleide å si. “Enhver anklage er også en ubevisst tilståelse” som mange sier – på engelsk – men jeg har ikke funnet ut hvem sitatet stammer fra. Det lyder som Nietzsche eller Carl Jung, ihvertfall definitivt en av tyskerne. Alle bør selvsagt lese seg gjennom den tyske kausalrekken, så å si: Kant > Hegel > Schopenhauer > Nietzsche er en sekvens som starter ett sted og slutter et helt annet sted, hvor den gjennomgående ledetråd er fornuften, enten i sin “sunne” form eller som noe annet. Imidlertid tviler jeg på om folk gidder å lese noe som helst i våre “skjermorienterte” dager – av sånt som er trykket på papir da, vel å merke, man leser jo forsåvidt hele tiden på nett – fordi dette virker ikke lenger som den “mest evolusjonært rasjonelle” måten å lete seg frem til informasjon. Alle begynner alle søk etter alle ting de lurer på nå i våre dager ved å først google det, uansett om de eventuelt senere havner i et støvete dokumentarkiv eller på jakt etter intervjuobjekter og så videre. Du vet. Det vanlige journalistarbeidet. I prinsippet er jobben fortsatt den samme. Man har bare utviklet og implementert nye teknologiske verktøy, som kunstig intelligens.
Åpenbart har jeg selv bare et ganske perifert forhold til Elvis. Som så mange andre artister synes jeg han var best helt i starten, før han ble fanget opp av “kommersialismen” og forvandlet til et salgbart produkt. Suksess er ikke i utgangspunktet et objektivt konsept som betyr det samme for alle — eventuelt må vi si at det går an – det er ikke engang spesielt uvanlig – å føle at man mislykkes på visse deler av livet selv om man klarer seg bra og vel så det med penger og denslags. Kom ikke Elvis fra svært fattige kår? Jeg tror det. Selv om alle vet at man bør bruke mer tid på å glede seg over de tingene man har enn man bruker på å sutre over de tingene man ikke har så blir det i praksis som regel slik at man tar det man har for gitt samtidig med at man leter etter åpninger for å tilegne seg mer av alt det man ennå ikke har. Livet er jo for det meste et praktisk problem. Livet styres mer av nødvendigheter enn av hva man enn måtte ønske seg og fantasere om. Som hun der røde dronningen sa til Alice (i eventyrland): Her må man løpe så fort man kan bare for å holde seg på det samme sted. Livet ligner ofte på det å løpe oppover i en nedadgående rulletrapp hvor man verken kjenner begynnelsen eller slutten. Man kan se begge veier men på et visst hold fortaper alt seg i tåke. Instinktivt forstår man at “livsoppgaven” består i å klatre seg vei oppover denne rulletrappen, men hver gang man stanser for å hvile – som alle jo må med noe regelmessighet – så taper man terreng totalt sett. Det er et slit, men sånn er tingene. Uansett hvor mye og hvor spenstig man løper er tendensen over tid at det bærer nedover. Vi kaller dette Platons rulletrapp. (Det er “humor”.)
Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å forstå amerikanere. De er like fremmedartede for meg som oldtidens egyptere, eller ville stammefolk fra høylandet i Papua Ny Guinea. Man kan se at de snakker og man kan høre at de bruker et menneskespråk – det foregår noen slags mental aktivitet der – men konseptuelt sett befinner de seg i en helt annen verden enn meg. Vi mener ikke det samme fenomenet når vi bruker ordet “virkelighet”. Fysikken er selvsagt den samme for alle – ikke engang amerikanerne unnslipper den daglige gravitasjonskraften selv om de har jetmotor – men hvordan man forholder seg til verden og andre mennesker er fundamentalt ulik, både i hvordan man “forklarer” virkeligheten og hvordan man “bruker” den. Jeg vil karakterisere meg selv som gammeldags – og da mener jeg ikke 1800-talls gammedags, men sånn omtrent ti tusen år gammel-gammeldagslig, la oss si en “jeger og samler” type personlighet – og følgelig preget av et verdisyn som ikke alltid er like kompatibelt med den mer “moderne” – om vi forutsetter at modernismen startet med renessansen på 1400-tallet – formen for “smidig” virkelighetsoppfatning, eller skal vi kanskje si hva det enn er de bruker som etisk fundament i beslutrningsprosessen sin. For alt jeg vet kan de jo være “funksjonelt schizofrene” i den forstand at de ikke har noen definert virkelighetsoppfatning, de bare jobber ut ifra hva som ser ut til å virke der og da. Virkeligheten er hva jeg til enhver tid ønsker at den skal være. Vi har jo den såkalte “amerikanske drømmen” som er et fundamentalistisk konsept der borte: At enhver er født fri, med deterministisk selvinnlysende rettigheter i retning av å “søke lykken” og det ene med det andre, som etter min mening er naivt på grensen til det kriminelle. Det finnes i virkeligheten ingen forklaringer for livet og den menneskelige tilstand. “Det bare er sånn.” Vi er organisk biologiske skapninger først og fremt – dyr om du vil – og alle våre idèer om filosofi vokser ut av dette ene avgjørende faktum, bevisst eller ubevisst. Hjernen er et hjelpeorgan. Det er kroppen som gjør selve jobben.
Personkult er – som jeg har gjentatt inntil det kjedsommelige – noe ubegripelig for meg, enten man dyrker Elvis, Madonna, Napoleon eller Donald Trump. Eller Gud for den saks skyld. Jeg mener, jeg “forstår” det på et intellektuelt plan, men det oppleves som veldig fremmedartet. En slags perversjon. Noe man “kan” gjøre men som umulig kan lede til noe godt, slik jeg oppfatter verden og virkeligheten, inkludert det vi kaller menneskenaturen. Jeg vil karakterisere det som “dristig nok” hvis man etablerer et idoliserende forhold til seksualpartneren sin – litt håndfast psykodrama pleier jo å være gode vitaminer slik sett, i et litt slitent og “overnormalisert” forhold hvor den første forelskelsen nå bare er et sentimentalt minne; du vet, kinky ting av typen “dominans”, sadomasochisme og denslags – fordi dette er såpass “emosjonelt risikabelt” for alle de involverte parter – noen ganger til og med fysisk farlig, når folk setter i gang med å “prøve ut ting de ikke kan” – men ikke desto mindre er det nesten alltid svært “lønnsomt” for forholdets kvalitet når folk lykkes med å introdusere en passende dose absurd drama i livet sitt. Du vet. Regelrett teater som man kan velge å betrakte som latterlig, eller man kan velge å “engasjere seg i leken”. Blant alle de kjente og kjære seksualnevroser som vi kan skrive en lang liste over, vil det å ta seksuallivet – både sitt eget og andres – alt for alvorlig befinne seg på eller svært nær toppen. Herregud. Det er for å si det på amerikansk ingen big deal. Du må bare akseptere at vi har en dyrenatur som er tjokk full av biologiske drifter, lyster, angst, og gud-vet-hva. Spørsmålet er ikke så mye “om” man har en uregjerlig vrangside som ikke tar hensyn til noe annet enn sin “egenvilje”, men hva man gjør med den. Hvilken av de mange broene i personligheten gjemmer du trollet ditt under? Det er spørsmålet. Selv de spakeste, snilleste og mest kuede blant oss har en indre trollnatur som det er mulig å lokke frem med den rette (eller gale) typen stimulanser. Derfor vil min skepsis typisk øke over tid dersom noen tilsynelatende bare er snille, hjelpsomme og imøtekommende til enhver tid og under enhver omstendighet. Det er rett og slett noe som ikke stemmer hvis ikke folk i det minste noe av tiden er “vanskelige” både i kjeftamentet og oppførselen sin. De har åpenbart en strategi men jeg vet ikke hva det er, eller mer viktig, hvor de har tenkt seg hen med dette. Jeg mener, det er jo for fanden anstrengende å alltid holde maska. Man gjør ikke sånt uten å forvente “belønning”.
Scenekunst befinner seg åpenbart i den ekstreme enden av “det psykologiske maskespillet” om identiteten og livet. Det finnes eksempler på skuespillere som har blitt truet på livet av folk som ikke liker en av karakterene de har fremstilt på film. Andre har pådratt seg “stalkere” til en sånn grad at de må ha livvakt. Men selv de som ikke har noen sånn greie gående kan sjelden bevege seg fritt ute i offentligheten uten å bli antastet av autografjegere og “folk som vil prate”. Herregud. De fleste av alle som er mer eller mindre berømte – uansett hvem, hva, hvor og hvorfor – er bare helt vanlige mennesker når de ellers slapper av og ikke “spiller”. Hva annet skulle de være? Vi kommer tilbake til det kjente fenomenet med projeksjon. Selv et barn i småskolealder er veslevoksen nok til å forstå at skuespillere ikke er “den de spiller” annet enn akkurat på den filmen eller i den serien. De forteller en historie med hvordan de står, går, snakker og oppfører seg foran kamera, i henhold til det regissøren ber dem om (selv om det ikke alltid skjer uten “diskusjon”). Hva slags menneske tror folk at Elvis var? Jeg hører at mange kaller ham kongen, som jeg forsåvidt ikke har noe problem med så lenge de mener – og forstår at de mener – bare i den forstand at han er “deres personlige konge av popmusikk” i kraft av sin performative kunstnergjerning, ikke fordi det ellers var noe “spesielt” med ham. Folk sier jo forsåvidt også at Michael Jackson var “konge” — eller Prince (selv om han åpenbart gikk mer for et “prinselig” image). Eller hva med et sånt arbeidsjern som Bruce Springsteen? Artistverden er jo full av “konger” som folk ser opp til av årsaker som bare de selv forstår. Som vanlig har ikke “postmodernistisk psykiatri” noen oppfatning om hva som er korrekt virkelighetsoppfatning så lenge folk ellers oppfører seg som folk. Så lenge de ikke utvikler tvangsforstyrrelser og det man i jussen kaller “truende og plagsom atferd” overfor andre så kan de tenke og tro hva de vil. Til en viss grad også ytre seg i tråd med sine “alternative oppfatninger”. Jeg mener, selv om vi rent teknisk sett har en paragraf i norsk lov som handler om “majestetsfornærmelser” så vil ingen noensinne settes på tiltalebenken for å si at “Elvis er kongen” (selv om han ikke engang er norsk). Vi kan ikke forby folk å idolisere diverse “spesielle individer” til en sånn grad at de rent glemmer at det bare er et menneske de snakker om, selv om det er litt loco.
Alle kan klage. Man behøver for det meste ikke å betale for å fremføre noe slags drama på nettet, over noe man er lite fornøyd med. Det er i de fleste tilfelle lite mer enn aggressiv kjeftbruk; designet for å “blåse ut trykket” mer enn noe annet. Jeg tror ærlig talt ikke at de fleste som finner noe det er verd å klage på forventer at noe skal skje. De regner ikke med å bli hørt. Etter en tid glemmer da også folk typisk hele greia, inkludert hva det var som gjorde dem så irritert til å begynne med. Du vet. Livet går videre. Nye ting dukker opp. Det er en vanskelig kunst å holde seg med en hel stall av “favoritter” over lang tid — så i den grad folk er kjepphestryttere velger de sjelden mer enn to eller tre tema som de stadig angriper fra forskjellige vinkler. Og sånn går dagene. Det er faktisk en legitim hobby å “skrive på nettet”. Det krever den tid og innsats som det gjør. Poenget her og nå er uansett at det er gratis. Selvsagt litt avhengig av hva slags opplegg man kjører, men det koster ikke typisk noe å skrive en blogg, ha en kanal som man publiserer bilder og videoklipp på, og den typen ting.
Absolutt alle jeg kjenner har en masse “hvilende prosjekter” liggende som de definitivt ikke kommer til å ta tak i med mindre de snubler over store penger, la oss si vinner i lotto eller noe annet sånt helt usannsynlig. Kanskje ikke engang da. Oddsen er store for at all den driten de har liggende “i tilfelle” vil ligge helt rolig helt til noen kaster det. Dette er en litt omstendelig måte å si at økonomien typisk er “makset ut” hos nesten alle jeg kjenner. I praksis betyr det at de nesten aldri føler at de har god råd. I den grad de kjøper noe dyrt så er det aldri med “penger de bare hadde liggende”, det er enten noen slags avbetalingsordning eller de må spare og vente til de har spart nok til å cashe ut det de ønsker seg. Sett på litt lengre avstand så har disse individene likevel “god råd” i den forstand at det finnes ordninger for dem. De har ikke noe forhold til nød, overgrep og systematisk diskriminering annet enn historier de har hørt. Den norske livsstilen er veldig trygg. Det ligner ikke på forholdene i Colombia, for å si det slik. Der bør man helst ha en helt annen grunnlinje av vaktsomhet overfor ting i omgivelsene. Om det er et paradoks kan diskuteres, men man hører likevel færre klager over ting som typiske samtaletema mellom folk i Colombia. Kanskje jeg bare aldri traff de rette typene, men folk hadde en utpreget tendens til å bare trekke på skuldrene over sånt som de uansett ikke har noen makt til å påvirke. Så du har en mening. Hva så? Hva har du tenkt å gjøre? Er det meningen å bare ha en mening, slik folk kan ha en gullfisk eller undulat i bur? Noe man drar med seg rundt og viser frem for folk enten de har lyst til å se eller ikke? Det virker litt borderline loco, men alle kan jo drømme. Det eneste helt fette idiotsikre med et typisk lottospill er at hvis man ikke spiller så har man null sjanse til å vinne. Hvis man spiller har man imidlertid bare litt mer enn null sjanse til å vinne, typisk noe sånt som èn til èn milliard eller hva vet jeg, jeg kjenner bare ikke noen som noensinne har vunnet i lotto selv om de har spilt regelmessig i tyve år og mer. Skal vi gjøre matematikken? Nei det gidder vi ikke, vi skal bare slå fast at lottokonseptet er en materiell manifestasjon av begrepet håp. Ingen tror at de kommer til å vinne, men de håper. Omtrent der har du dynamikken i å holde seg med et sett “favorittmeninger” (om ting som befinner seg utenfor ditt mandatområde) også. De betyr ikke noe i noen praktisk forstand, men hvis man plutselig “får viljen sin” – la oss si eksempelvis slik amerikanske abortmotstandere fikk etter at høyesterett opphevet den føderale retten til fri abort i USA – så vil man sikkert oppleve en tilfredsstillelse som ligner den folk får når de vinner i lotto. De trodde aldri at det kom til å skje men samtidig ga de aldri opp håpet.
Jeg tror ikke at jeg selv noensinne føler håp. Det fremstår som et litt fjollete konsept for meg. Hva betyr det? Som noen sa en gang, håpet minner om ånden i en nasjonalsang. Nærmere bestemt uvitenhetens nasjonalsang. Jeg klarer bare å plassere konseptet håp i en kontekst hvor man allerede har gjort alt man kan, nå er resten “opp til skjebnen” hvor det som alle vet koker ned til om man har flaks. Man håper at det man har levert vil holde mål, men bare fra og med det punktet når man ikke selv lenger har noen mulighet til å påvirke begivenhetenes gang. Ta for eksempel eksamen. Selv om man “føler seg rimelig sikker” på at man klarte oppgavene, så håper man likevel at man ikke tar feil og at man “egentlig” har driti seg ut på måter man ikke engang ante eksisterte, man har bare ikke hørt noe om det ennå. Det jeg prøver å si her er at håp må jo forholde seg til uvitenhet for å gi noen mening. Når man ikke vet hva som skjer kan man ikke gjøre annet enn å håpe. Den typen ting. Hvis man har noenlunde oversikt over hva som skjer har man også noen grunnlagsdata for å bestemme seg for hva man selv skal gjøre, som krever at man sjalter ut “håpet” og fokuserer på det man har å gjøre. Vi kan stille opp mange slike ordspill, poenget blir uansett at det finnes et lite motsetningsforhold mellom håp og kunnskap. Man må oppgi det ene for å oppnå det andre. Sånn ble Odin enøyd, kan du si. Det er helt sant. Snorre anslår at det skjedde i den sene bronsealderen, et sted i svartehavsregionen. Men hvem var Snorre? En typisk “lærd mann” av sin tid; som hadde reist mye, sett mye, snakket med mange folk — men først og fremst lest mye, som nødvendigvis må omfatte deler av det kunnskapsgrunnlaget som gjaldt den gangen, men ikke mer. Det går ikke an å tillegge Snorre noe som ikke er minst like gammelt eller eldre enn ham selv. Det går heller ikke an å anklage ham for å ha vært allvitende. Et litt interessant aspekt av saken er kanskje i hvilken grad – og på hvilke måter – Snorre var skeptisk. Trodde han på alt han hørte? Selvsagt ikke, det gjør ingen. Det vanlige den gangen var å ikke “tro” verken det ene eller det andre, bare henvise til saga, det vil si “det folk sier”, eller ryktene om du vil. “Det folk sier” om karakter sånn og sånn er det og det, og så videre. Dette må kunne kalles en skeptisk forholdsregel. Ryktet om noen er jo ikke nødvendigvis sant, men hva skal man tro på når alle de som sagaene handler om forlengst er døde for hundrevis av år siden? Det var dette som var utfordringen for de lærde på 1200-tallet.
Jeg tror man er nødt til å være en sånn person som håper for at man også skal kunne være en sånn person som klager. Jeg ser en logisk sammenheng mellom de to. Hvem klager og hva er meningen med det? Vi ser bort fra de som har et gyldig klagemål, for eksempel ting de har kjøpt som ikke virker som de skal, eller noe. Jeg mener de som klager, gjerne over ting som befinner seg langt hinsides kvantumet av ting de har makt til å påvirke på noe vis. Hva tror de kommer til å skje, i absolutt beste fall? Lottologikken har allerede vært nevnt. Man viser “hvor man står” innenfor en kontekst av tro og håp når man klager. De illusjonsløse holder jo typisk kjeft og fokuserer på “ting de kan gjøre” istedet. Hvem klager? Jeg tenker det sikkert må være korrekt tjenestevei for barn og andre naive personlighetstyper som bare “ber om oppmerksomhet” på en litt tungvint måte. Eventuelt folk som vet at de ikke har noe håp, alt de kan gjøre er “å hyle i frustrasjon” på innsiden mens de mer eller mindre behersker seg på utsiden. For dem kan det ha terapeutisk verdi å klage og – som folk kaller det – “blåse ut trykket” i forhold til noe som plager dem. Saken er uansett at det er gratis å klage og sutre. Derfor regnes det tradisjonelt som blant “de håpløses aktiviteter”. Klaging regnes som æreløst og svært lite kledelig for noen som har makt og ressurser til å “få ting gjort” om de så skulle ønske. Når rike folk klager er det noe mystisk som foregår i samfunnet. Alle som ikke har penger tenker jo typisk at hvis de hadde XXX antall med heldige donasjer av deilige kronasjer, eller hva enn slags kushy cashish man regner som penger, så ville de langt på vei kunne løse alle sine problemer, ihvertfall den delen av dem som lar seg løse med å kaste penger i hølet, så hva er det som skjer med han Onkel Skrue der borte? Gjør han narr av fattige menneskers desperasjoner og “fåfengte håp” eller hva? Man må jo lure.
På bildet ovenfor ser vi det svenske bandet Meshuggah når de smiler for kamera. Ingen kan si at de ikke jobbet litt for å finne navnet sitt, som ser ganske metal ut selv når man ikke vet hva det betyr. Det låter bra på engelsk. Når det er sagt så er de ikke først og fremst kjent for det litt urbant smarte valget av navn, men for å ha “revolusjonert hele sjangeren” med — ja gudene vet hva man skal kalle det. Polyrytmikk? Man blir liksom sittende og telle, for det virker som de er overalt – som navnet sier, “en idiot som er ute av kontroll” – i alt som heter rytmer og skalaer, men etter en stund tenker man at det er jo dæven døtte meg bare vanlig “base fire” som har blitt “psykedelisert” på måter man må telle og gjøre matematikk for å forstå. Men så stemmer kanskje ikke det heller. Hvem vet, saken er uansett at Meshuggah har gått sine egne veier så lenge nå at de har blitt en institusjon og et referanspunkt i faget. Du kan se det på hvordan gamle “kongefamilier” som Metallica og Megadeth får helt stjerner i øynene når de snakker om bandet. Mange har etterlignet dem men ingen har landet som en bombe på den samme måten i sjangeren siden Meshuggah var unge og lovende. Når hørte du sist noe som fikk deg til å revurdere alt du trodde du visste om hypomiksolydiske skalaer og den typen ting? Det er sånt som jazzfolk driver med. Man forventer ikke å få noe fra metal som på en tilsvarende måte krever noe – på ubeskjedent vis – fra sitt publikum. Et typisk metalband er mest opptatt av å “levere”. Man skulle kanskje ikke tro det men metalpublikummet er minst like kresne som de er lojale. Dessuten er de – også tilsynelatende paradoksalt – kjent som det mest fredelige av alle typer sjangerpublikum. Til og med hippier på fredsfestivaler slåss mer enn metalfolk.
Det er jo slik at folk sjelden liker metal første gangen de hører det, ihvertfall ikke i voksen alder. Den vanlige legenden er at metalfans visste at dette var deres greie allerede første gangen de hørte Black Sabbath, Judas Priest eller noe. Jeg tar det med en klype salt, men jeg tror i det minste at “veien var kort” for de av oss som beholdt sansen for metalmusikk gjennom hele livet, og som har beholdt den ennå, til tross for det kaotiske villnisset av undersjangere man finner der ute. Selv klarer jeg ikke seriøst å engasjere meg i noen debatt om forskjellen på techdeath, blackprog og deathcore, jeg bare registrerer at hele bølingen nesten alltid er absurd dyktige instrumentalister som ville vakt internasjonal oppsikt på 80-tallet selv om de bare er i et av mange “ganske like sjangerband” nå for tiden. Samtidig er hele uttrykket deres så massivt, fremmedartet og tildels skremmende for folk som ikke er vant til sånt at sjangeren til en viss grad er selveksklusiviserende, akkurat som svartmetall. Det blir for mye for folk vettu. De løper for livet med hendene foran ørene. Hvor mange “svært gode album” slapp de i året 1980 hvis vi ser så vel på hele musikkindustrien som den da helt nye sjangeren metal? I året 2020 ble det sluppet mer enn hundre tusen album som alle var “verd å ta seriøst” som gode produksjoner innenfor metalsjangeren. Året har som alle vet bare 8760 timer, hvorav et antall forsvinner til søvn og annen type “stell av organismen” lenge før vi har noe å bruke på jobblignende aktiviteter, som for eksempel å være musikkritiker som spesialiserer seg på “rock og metal”. Det finnes mange sånne — men ingen av dem har noen jordisk mulighet til å være allvitende om dagens musikkmarked, om så bare en ganske smal sjanger, sånn som journalister kunne være – eller i det minste gi seg ut for å være – på 80-tallet. “Kunnskap om det som skjer” er ikke lenger noen troverdig plattform for autoritet blant de som skal uttale seg om musikk. Man er nødt til å satse på noe annet, som for eksempel “personlighet”, eller altså at man er flink med publikum innenfor det formatet som gjelder per i dag, som uansett er på nett. Ingen kjøper musikkaviser lenger, med mindre de er noen slags rollespillende retrotyper som krever mye på rekvisitt- og kostymesiden. Det finnes mange strømmetjenester akkurat som det finnes mye junkfood. Hvor mye man vil ha av dette er ikke noe jeg kan uttale meg om. Selv foretrekker jeg “hardkopi” på gamlemåten, men det er en smakssak.
Man føler kanskje at de bør snakke “nynorsk” – eller i praksis en sær dialekt – på et sted det er usannsynlig at folk skal bo. Du vet. Når det involverer klatring å komme seg til og fra hjemstedet, eventuelt helikopter hvis det overhodet finnes noen trygg nok landingsplass der. Noen sånne gamle plasser har forlengst blitt forlatt av praktiske hensyn, men man kan jo fantasere om hvordan den vanskelige adkomsten til stedet gjorde det enkelt å forsvare i militær forstand; altså stå imot og tilbakevise en fiendtlig angrepsstyrke, dersom sånt skulle komme din vei. Gamle “festninger” som utnytter lokale naturforhold satser ofte på flaskehalser som det er umulig å passere med mer enn èn mann i bredden. Der kan man stille opp forsvarsposisjon og noen få bevæpnede mann kan enkelt holde en stor angrepsstyrke stangen. Sånt har vært vanlig over hele verden, til alle tider. Man finner dem der man forventer å finne dem: Typisk posisjoner som det er enkelt å trekke seg tilbake til og enkelt å forsvare når man først har kommet seg dit. Man stanser ikke plyndringen av ressursene på denne måten, men man berger kanskje livet mens fienden er på stedet og romsterer rundt. De går fort nok lei og beveger seg videre.
De som tror at arkeologer er med i en konspirasjon som holder ting hemmelig for publikum bør kanskje sette seg inn i hvordan penger virker. Det er vesentlig mye enklere å få finansiering for et utgravningsprosjekt hvis det er stor offentlig interesse og mye folkesnakk om saken. Tror noen virkelig at vitenskapsfolk holder seg tor gode til å bedrive “påvirkningsarbeid” på måter som alle vet bidrar til å gi dem bedre budsjetter? Herregud. Det måtte jo i så fall være noe som ligner det politiet kaller tjenestefeil. Grov forsømmelse i forhold til å følge opp en ledetråd som peker i retning av en “forbedring” — i henhold til de målbare kriteriene som gjelder for hvordan man skal gjøre jobben sin. Alle trenger penger og alle vet at alle trenger penger. For all individuell varians som enn måtte finnes innenfor arten menneske er vi biologisk sett ganske like i forhold til behov og virkemåter. Med litt justering for allergier, intoleranse og denslags vil den samme rasjonen med proviant kunne drifte et hvilket som helst menneske, for eksempel i en nødssituasjon, når hovedprioriteten er å sikre liv, helse og næringsopptak hos et antall rammede. Siden kan vi ekstrapolere det biologiske behovsprinsippet inn i en verden av psykologi, hvor “det folk gjør” er variable manifestasjoner av fantasiene deres. Alle trenger penger, men noen trenger mer enn andre. Hvilket til sist bringer oss til spørsmålet om hvem som fortjener pengene. Eller bør vi kanskje definere hva penger er før vi begynner å fordele dem?
Det gidder jeg ikke. Jeg antar at leseren kjenner pengenes natur, fra tempelkapitalisme i bronsealderens Mesopotamia, via “gjelden til Juno” i gamle Roma, og frem til dagens system med flytende valuta basert i fraksjonsreserver og sentralregulert rentefot. Uansett ender vi med en ting i hånden som “representerer kjøpekraft” fordi alle er enige om at sånn skal det være. Eller for å være pedantisk så er det vel bare unntaksvis at penger er noe man “har i hånden” i dagens verden, men prinsippet blir det samme enten vi jobber med metall, papir eller elektroniske signaler: Så lenge alle er enige om at det er dette som er pengene så er det dette som er pengene. Verdien av en enhet med valuta er regulert dels gjennom sentralbankens manipulasjon av “flyten”, dels gjennom markedets tillit til at valutaen er solid. Men nok om det. Nettet er fullt av informasjon om dette temaet. Til og med Norges Bank har en egen avdeling for forklaringer, hvor de tålmodig legger ut hvordan systemet virker for alle som er interessert. De skjuler ingenting. De er ikke en sånn type organisasjon. Poenget er uansett at alle kan enkelt lete seg frem til full forståelse av hva pengesystemet er og hvordan det virker — vi skal nøye oss med å stadfeste at den mest grunnleggende idèen er den samme nå som den alltid har vært: Alle etterspør penger. Nesten hva som helst lar seg bytte mot en passende sum penger (som i praksis er mer et spørsmål om forhandlinger enn prinsipper). Penger er – hvis man bruker dem klokt – en universalnøkkel som åpner alle dører. Og den ukloke måten? Vel, jeg ber deg vurdere hva som sannsynligvis kommer til å skje hvis man gir en gratis kilo heroin til en “tung gatemisbruker” av det synlig miserable slaget. Jeg tror han vil være død i løpet av få dager. Du vet. Pendelen svinger med dødelig kraft noen ganger. Det finnes mer enn èn lottovinner som senere har sagt at dette “ødela livet deres”. Det er neppe sunt å plutselig bli droppet ned i en situasjon av sanseløs overflod når den livsstilen man er vant til er konstant knapphet og underdekning på kontoen.
Her er noe å tenke på: Hvis din beste – mest realistisk effektive – plan for å skaffe penger er “å ta en jobb” som betaler en lønn – uansett hva denne jobben handler om, dens lønnsnivå, sosiale status og det ene med det andre – så tilhører du arbeiderklassen. Hvordan føles det? Snuskete og skittent? Folks følelser er ikke viktig. Det som definerer klassetilhørigheten deres er at de selger sin arbeidskraft i bytte mot penger. Dette er en “topologisk” klasse av manifestasjon. Prinsippet blir det samme uansett hvor billig eller dyrt de selger seg. Samfunnets andre klasse er eierne. De som til syvende og sist kjøper opp folks arbeidskraft og organiserer den i diverse former for “virksomhet”, hvorav det meste er både stygt, dumt og skadelig. Mikroplast? Karbonbalanse? Nitratforgiftning av vassdrag? Artsutslettelse? Det er mye å ta tak i. Det meste er galt, både i sin fundamentale idèstruktur og sine praktiske applikasjoner. Det blir for enkelt å si at det er pengene som alltid har skylden for alt – selv om “jakt på penger” utvilsomt står bak mye av verdens elendighet – fordi noe slags merkantilt byttemiddel må vi uansett ha for praktisk avvikling av alle dagliglivets affærer. Ikke siter meg på dette, men jeg tror at i Fristaden Christiania i København så har de en “butikk” som bare er et sted som holder åpent – på dugnadsbasis – slik at beboerne, som de kaller seg selv (man må for guds skyld ikke bruke ordet borgere), har et sted hvor de kan bytte diverse ting uten at det involverer verken penger eller andre transaksjonsmidler. De bare leverer inn ting de føler de ikke behøver og tar ut andre ting som virker nyttige for dem. Enkelt og greit? Det fungerer sannsynligvis bare fordi Christiania i praksis er “et inngjerdet samfunn” hvor det generelle publikum bare delvis føler at de kan bevege seg fritt. Jeg vet ikke. De har sikkert et litt negativt forhold til “turister” som bare kommer for å måpe og glo. Hvem liker sånt? På den annen side er det jo bra hvis folk kommer dit og bruker penger der. Der har vi jo litt av et dilemma, synes du ikke?
Fra mitt personlige liv er det å si at jeg sliter med visse byråkratiske ordninger som åpenbart tar hvor lang tid som helst å utrede, men det ender uansett med at jeg blir formelt erklært pensjonist, ikke bare “sykemeldt på ubestemt tid”, med NAVs “arbeidsavklaringsprosess” som en høyst funksjonell katolsk skjærsild, hvis man har sansen for denslags humor. Alle er forsåvidt enige om at jeg i min nåværende tilstand er fysisk “ikke forsvarlig” å bruke i min tidligere jobb, noe som på ingen måte er urimelig i tunge fysiske fag når man kommer i sekstiårene, men som vanlig er det som folk sier, at “djevelen ligger i detaljene”. Kan jeg ikke bare jobbe med noe annet? Sannheten er at hvis jeg hadde kunnet jobbe med noe annet så ville jeg gjort dette for lenge siden. I tredve år har jeg levd av “kunstmuring”. Det vil for det meste si ganske dyre installasjoner i rike folks hager; av typen lysthus, utepeis, arrangementer med hevede blomsterbed i et landskap av stier og den typen ting. Forsåvidt bare unødvendig dill, men ikke desto mindre pent dill, og folk liker sånt — til en slik grad at hvis de har råd så vil de ofte betale for å “få noe spesielt” som tilfører hagen deres en aura av mystikk og forundring. Noe som gjør det ekstra kult å tilbringe tid der. Sånn sett en bra måte å bruke penger man likevel har. Du vet. Trivsels- og miljøtiltak av den typen til og med norske kommuner også ville iverksatt hvis de hadde hatt penger til det. Selv har jeg imidlertid bare hatt jobber for det offentlige som handlet om “dekorering” av store betongflater med en tilsynelatende juksemur – et såkalt blendverk, innenfor en fagkrets hvor man skiller mellom fagverk og blendverk, altså “hva det gjør” sett opp mot “hvordan det ser ut” – av naturstein — hvor man bokstavelig talt får betalt for produksjon i henhold til enheter og fremdriftsplan. Sånn sett er det enklere å jobbe for privatkunder. “Lokal tilpasning” er aldri et problem som krever særlig melding på avviksskjema med tre kopier, man bare tar det på sparket. Du vet. Peke, forklare, diskutere, beslutte, iverksette, fullføre. En logisk kjede som alle forstår.
Som pensjonist ser jeg for meg en spansk tilværelse, noe som er så alminnelig at jeg er definitivt på bølgelengde med “folk flest” i dette spørsmålet. Imidlertid er det mange som vurderer det uten å noensinne gjøre det — og av de som gjør det havner de fleste enten langs middelhavskysten eller på “Granca”. Man kan for eksempel få leid noe anstendig i Las Palmas for 500 euro i måneden. Kjøpe er litt verre. Det er jo tilbud og etterspørsel som gjelder. Saken er uansett at hvis man lever med en norsk pensjon vil man ha et vesentlig mye bedre budsjett i Spania – som i tillegg kan by på visse klimafordeler dersom man er sensitiv for slikt – slik at dette argumentet veier svært tungt. Skal man på det norske leiemarkedet uten noe slags hensyn til “hvor” vil man likevel oppleve det som vanskelig å finne noe seriøst for 5000 i måneden, eller hvis man skal kjøpe så starter alt som ikke krever byggteknisk førstehjelp på en million eller deromkring, og da snakker vi om utkantstrøk. Jeg aner ikke engang hva man betaler i Oslo for tiden, men det er sannsynligvis perverst på samme måte som i visse andre storbyer verden over, inkludert for eksempel Madrid, Barcelona og Bilbao i Spania. Imidlertid ser jeg på den spanske regionen Aragon, som tilbyr et ganske imponerende antall “realistiske eiendomsobjekter” (vurdert av meg selv) innenfor rammen av 25.000 euro. Med avgifter og stort og småttt ellers betyr det sannsynligvis noe i landet rundt 350.000 norske, som er “passende ambisiøst” i forhold til mine økonomiske evner. Du kan tilbringe tusen år på finn.no uten å finne noe fristende innenfor den prisrammen, mens i Spania er det åpenbart et helt eget marked for boliger i den moderate prisklassen. Det er jo ikke noen vits i å forlange mer enn man kan få for en typisk “byvilla” som ligger i fraflyttingsstrøkene rundt Soria og Teruel. Men jeg kødder ikke. Man får en murbygning i bra bruksstand for 25.000 euro. Baksiden av denne medaljen er at dette er avsides strøk. Det “skjer” aldri noe der. Man ser omtrent ikke folk engang. Man må regne med å reise en mil eller to for å gå i butikken og denslags. Dette er livet på landet i andre potens, halvt westernfilm og halvt feltstudium i økonomisk depresjon.
Saken er at blant spanske villaer – det vil si “typiske landsbyhus” – finnes et eget segment av “gammel spansk stil” hvor det følger med en “corral” type bakgård som nesten aldri er utviklet i landskapsmessig forstand. Husene befinner seg typisk i området fra 150-250 kvadratmeter i størrelse, over tre og flere etasjer, og – viktigst av alt – de ble bygget av folk som forholdt seg til det spanske været på en praktisk måte. Vintermånedene i Aragon betraktes som hutrende kalde av spanjoler, men de er en vits for folk som er vant til Østerdalen. Snø sier du? Javel og hva så? Herregud. Man fyrer da bare. Hvilket bringer meg til et avgjørende punkt: Villaer i den spanske fjellregionen innenlands bør ha oppvarming hvis man har tenkt å bo der gjennom vinteren. Minimum en godt fungerende vedovn. Dette er bare ett av mange punkter på en sjekkliste man bør være veldig nøye med å følge før man gjør noen bindende avtaler. Den årvisse komplikasjonen med varme somre er for det første ikke like intense i fjell og blant skog som de ellers kan være, for det andre tok folk hensyn til sånt da de bygde de gamle husene. Ta for eksempel de små vinduene. Store vindusflater er jo ikke bra når sola står på. Dessuten gjør de oppimot metertykke adobeveggene ganske mye for å skape en aura av hule inni tradisjonelle spanske hus, som selvsagt henger sammen med at klimaet i en typisk hule er stabilt tyve grader i denne delen av verden både sommer og vinter. Jeg har ikke helt klart å regne ut hva den labyrintiske rominndelingen handler om ennå, men det kan sikkert påvises noen slags sammenheng med luftgjennomstrømming og den typen ting. Ihvertfall kan man si at det vanlige er at man omtrent går seg vill uansett hvor man har tenkt seg de første par dagene i et sånt hus. Planen min er uansett å erverve en slik villa som jeg siden kan utvikle med den formen for typisk hagedill som folk blir helt våte i blikket av — pluss at interiøret både kan, bør og skal dreies tungt i retning av “Gaudi” slik at villaen som helhet – altså inkludert utendørsarealene – fremstår som et ferdig kunstprodukt med sin egen indre logikk. Easy Peasy. Jeg opplever det ikke som spesielt vanskelig å blåse bakoversveis på folk med “wow-faktor” innenfor kategorien vulgær hagekunst og interiørdekorasjon. Hovedpoenget er jo at det er så bruksvennlig som mulig, eller så langt jeg klarer å tenke (som ofte er ganske langt). Hvis ikke “grillavdelingen” til en spansk villa ute på landet gir deg lyst til å ta på forkleet og sette i gang umiddelbart, så har man ikke utnyttet hva som kanskje er det fremste poenget med å bo på den spanske landsbygda i det hele tatt; “grillsesongen” er så lang og dyp at det er nesten bedre å ha hele kjøkkenet utendørs store deler av året.
Generelt er det å si om “landskapsarbeider” at hvis man behøver mer enn tre måneder på å gjøre ferdig en hage – selvsagt forutsatt at man har relevant utstyr for graving og massetransport – så er det noe man gjør galt. Ikke overdriv. Det er bare en hage. Det skal være “bra nok” til at kunden opplever det som en betydelig verdiøkning på eiendommen sin, basert i “bruksvennlighet” (som alltid er det beste salgsargument), men ikke så bra at man vinner premie hos visse kulørte hagemagasiner og den typen ting. Best er aldri bra, for å si det sånn. Best er en form for romantisk svermeri som jeg ikke liker. “Bra nok til sitt formål” er der jeg sier at jeg trekker opp grensene, selv om jeg ofte henfaller til meningsløs dekorasjon av noe som allerede er “bra nok” slik at jeg lyver littegrann sånn sett, men som vanlig liker jeg å gjøre alt som jeg “føler er nødvendig” slik at jeg ikke skal gå rundt og tenke på saken etterpå. Sånt hjelper jo ingen. Faktisk er det jo sånn at det koster ikke mer energi, ressurser eller oppmerksomhet å gjøre ting riktig enn å gjøre dem galt — men så kommer sånne øyeblikk som når det haster med å komme seg hjem, ut på byen, reise på fisketur og det ene med det andre, sånn at man “gjør noe slurv” bare fordi det passer sånn der og da. Ingen kommer til å merke noen forskjell. Fatteru? En hemmelig konspirasjon av taushet. Vel, jeg vet jo om det. Det er nok for meg. Jeg er jo – som jeg stadig påpeker – så psykopatisk at jeg driter i andres meninger om håndverket mitt. Hvis jeg ikke vet med meg selv at dette er det beste jeg klarer å få til med de ressursene og den kompetansen jeg har, så teller det som juks. Jeg liker ikke juks. Og siden jeg alltid er belemret med å “leve med meg selv” må det skje på en måte jeg ikke har noe problem med å forsvare; enten vi mener moralsk, faglig, økonomisk eller på annet vis. Dermed er sirkelen sluttet. Jeg opplever det som nødvendig for min egen sjelefred at jeg alltid leverer “solid vare” — til en sånn grad at hvis de vet om noen som er “bedre” enn meg så anbefaler jeg dem å heller bruke disse. Herregud. Bare fortell meg hvem de er så skal til og med jeg bruke dem. Hvis ikke? Vel, saken er som vanlig at man får det man betaler for. Vi er voksne mennesker. Jeg har ikke tenkt å stå her og diskutere pris som to snørrunger over et monopolspill. Signer her hvis du vil ha jobben gjort slik vi har snakket om. Hvis ikke har jeg andre ting å gjøre enn å “snakke om muligheter” med folk som ikke klarer å bestemme seg.
Kollegaer i landskapsbransjen pleide alltid å si at jeg var en jævel som salgsmann. Jeg skjønner hva de mener, men samtidig skjønner jeg ikke hva de mener, hvis du skjønner hva jeg mener. Grunnen til at jeg ikke er nervøs er ganske enkelt at jeg vet jeg snakker sant. Jeg vet også hva jeg snakker om i rent faglig forstand, mens kunden er uvitende om nesten alt, ofte inkludert hva de egentlig ønsker. Jeg får ikke “dyreskjelven” foran rike og berømte individer heller. Det blir jo alltid noen sånne blant den typen kunder som kjøper “dyre hageprodukter”. Hva kan jeg si? Det er samme faen for meg hvem de er. Ting koster det de koster. Og på byggeplassen er det jeg som bestemmer. Hvis det “dukker opp noe” må vi i så fall ta et eget kontraktsmøte om dette forholdet, eller forholdene. Sånn er tradisjonen. Byggverket “tilhører” jo byggmesteren mens det ennå er under utvikling. Ikke før ved overrekkelsen tilfaller det kunden som deres fulle og hele eiendom, som de selv har ansvaret for å holde i stand (hvis vi ikke skal snakke om en vedlikeholdskontrakt?). Det som imponerer kollegaene mine mest er hvor flink jeg er til å “temme” folk som i kraft av sine jobber, penger, stilling i samfunnet og så videre, kan være ganske ubehagelig direkte, skarpe og aggressive i forhold til å “få det som de vil”. De tar ikke bare imot hva slags mannskit som helst, for å si det sånn. De har jo forholdt seg til folk før. Igjen sier jeg bare at det er ikke noe mystisk. Prinsippet er å aldri lyve. Forklar sakers stilling med så få ord som mulig og hold fokus på fremdrift. Situasjonens aktuelle realisme består i at vi har alle en felles interesse av å bringe prosjektet i havn på en faglig og estetisk tilfredsstillende måte. Alt som hjelper hjelper. Alt som hindrer hindrer. Claro? Sånn fungerer virkeligheten. Noen ganger oppstår det ting som gjør at et prosjekt blir dyrere enn avtalt. For eksempel vet ingen hva man finner når man “bryter jordbåndet”, det vil si starter graving på et sted. Kabel? Rør? Spesialavfall? Arkeologiske artifakter? Man sjekker alt sånt så godt man kan før man begynner, men likevel skjer det nesten alltid “noe”. Hvilket også er årsaken til at det står beskrevet i kontraktens paragraf 4.2.2, jevnfør til “Norsk Standard 3430” som også dekker EN-ISO-9000-serien. Som alle sier: Det er dyrt å grave. Fagfolk koster. Hva vil du ha? Mikke Mus og “the expendables”? Det er riktignok ikke like strengt på privatmarkedet som i det offentlige, men alt skal dokumenteres likevel. Forsikringsselskaper liker alt sånt, bare for å ta noe. Kommunale etater og den typen ting – som i praksis betyr mye av det samme – like så. Ideellt sett bør man ha en ringperm som inneholder “historien om bygningen” stilt opp som en serie fakta i henhold til en tidslinje.
Som internettbasert skribent er jeg vant til harde miljøer, både i kritisk forstand og hva angår “moderasjonspolitikken” hos plattformen (som ikke alltid er forståelig, men den er alltid “det som gjelder”). Alle som leser denne spalten vet at jeg ikke blir verken overrasket eller støtt over at folk synes ting jeg sier er “kontroversielle”. De er jo per definisjon designet for å plassere fottøyet midt i smørøyet hva angår “sånt som man diskuterer”. Ikke alltid, men ofte nok til at dette kan anføres som et kjennetegn ved bloggen min. Og jeg “tar redaksjon” for å si det slik. Kan man ikke snakke om det ene temaet så finner man alltids noe annet. Hvem vet hvorfor en moderator eller en eier av et nettsted har spesifikke tabuer som det ikke er lov å berøre — eller hvem faen bryr seg, egentlig. “Husordensregler” er jo et konsept jeg selv praktiserer, så hvorfor skal ikke alle andre? Man behøver ikke å forstå en regel, bare innrette seg etter den. Ellers kan man jo bare forlate stedet. Du vet. Der ute ligger friheten. Gå og grip den. Her inne er det bare regler og andre begrensninger for den frie livsutfoldelse som gjelder.
Hvorom allting er, her på blogg.no er det slik at alle har ansvaret for seg selv, hvilket i praksis betyr at ingen har ansvaret for noe — før det eventuelt skjer et lovbrudd og noen slags høyere myndighet er nødt til å komme inn som lyn fra klar himmel. I mellomtiden går det som det pleier å gå når barna er alene hjemme. Noen ganger får jeg inntrykk av at det finnes visse algoritmiske “portvoktere” som reagerer på ord eller bilder, jeg vet ikke. Jeg vet bare at noen ganger vises ikke posten min på forsiden – som for eksempel det forrige jeg skrev i dag, den kommer man bare til ved å klikke på selve bloggnavnet Apecalypso – mens andre ganger forsvinner den bare. Ingen av delene er noe stort problem, men jeg opplever at jeg må legge hodet på skakke og si hæ? — fordi så å si alt jeg skriver er bare “mer av det samme” etter min egen – kanskje ikke helt objektive – mening. I den grad en leser opplever noe som mer spesielt enn noe annet så skyldes dette forhold hos leseren, ikke hos meg. Som jeg stadig gjentar: Jeg har ikke egentlig noen “agenda” med det jeg skriver, det er en øvelse i form og formuleringer for meg. Et teknikk som handler om å organisere egne tanker. Gjete dem, kan man nærmest si. Alle som prøver vil jo erfare at det er ganske vanskelig å bare produsere tekst på stående fot, men jeg skriver faktisk aldri så mye om ting som jeg “skriver ting”. Tekstene er kunstprodukter om du vil. De er ikke verken instrumentelle eller kommersielle.
En annen ting jeg stadig gjentar er at jeg driter i om folk er “enig” med meg, eller om de “mener noe annet” og alt det der. Det er ikke min sak hva folk tenker, tror og mener — annet enn at på generelt grunnlag er det alminnelig kjent at det finnes bra og mindre bra måter å forholde seg til informasjon. Det kan ikke gjentas ofte nok at kritisk sans er det man behøver her i verden. Så hva om noen har et annet livssyn enn meg? Hva så om de har andre livserfaringer? Sånt må man jo bare regne med. Herregud. Ikke faen om jeg kommer til å sette meg ned og prøve å “forstå” folk. De er som de er, ferdig snakket. La folk ha særhetene sine i fred. Så lenge de ikke prøver å trenge seg innpå meg og mitt har jeg ikke det minste problem med et slikt arrangement, uansett hvor snåle de eventuelt måtte være, relativt sett. (Som alle andre betrakter jeg jo meg selv som standarden for hva som er normalt.) Men nok om det. Strukturelt sett består en typisk post i denne bloggen av fire distinkte komponenter, som ofte – men ikke alltid – har noen slags indre sammenheng. Det er tittelen, bildet, teksten og musikken. Jeg legger en viss grad av tenkning bak alle fire, uten at jeg vil påstå at noen av dem er viktigere enn de andre. Teksten er det man leser, men musikken – det man hører – er ofte vel så viktig. Tittelen er verken her eller der. “Et dikt med få ord” er vanligvis hva jeg tenker om den. Og hva bildet angår så pleier jeg å gå for “maleri” i stilen heller enn “fotografi” (eller rene morsomheter). For denne gangen følger et unntak på musikksiden – som pleier å være enkeltsanger – i form av et album fra Mexico. Uansett vil folk neppe høre om mye av det jeg legger ut som musikk hvis de ikke er jævlig “spesielt interesserte” i musikk fra 70-tallet og så videre. Fachada de Piedra betyr i direkte oversettelse “fasade av stein” men det poetisk korrekte ordet å oversette det med vil være steinansikt. Musikken handler jo ikke om detaljer innenfor arkitekturen, men psykologien. Uansett, her er det.
Triskele (fra gresk: «med tre ben») er en grafisk figur som består av tre symmetriske bøyde ben, eller av stiliserte former som tre spiraler («trippelspiral»). Triskeler kan dessuten bestå av bøyde buestreker, rette haker eller vinkelformede streker og lignende. Triskele brukes som dekorasjon, mønster, symbol og kjennetegn blant annet som moderne logoer, i flagg og våpenskjold. Figuren med tre spiraler, buede eller rette streker, er gammel og kjennes fra mange kulturkretser. Triskele med spiraler finnes blant annet i nordiske helleristninger.
Som alle umiddelbart skjønner er den firbeinte utgaven av den samme figuren problematisk i Europa; til en slik grad at den er “oppbrukt” for alle andre formål enn som “selveste nazisymbolet”. Hakekorset er en grafisk blindvei uansett hva man eventuelt gjør med det. Selv om man mumler noe om at hakekors er et mange tusen år gammelt solsymbol som brukes den dag i dag innenfor visse buddhistiske og hinduistiske tradisjoner. Allerede Adolf Hitler visste dette. Det var jo derfor han valgte dette symbolet. Selvsagt litt avhenging av hva slags type man ellers er var det svært forførerisk for mange, denne romantiske fantasien om å “bygge bro” mellom det førkristne Europa og den moderne tid. Det er en svimlende følelse når man opplever at man deltar i store og historisk viktige hendelser. Sånt kaster lange skygger. Man behøver ikke lete særlig lenge i dagens verden før man finner et troll på nettet som er villig til å sverge på at Hitler var et geni og at naziprosjektet har blitt “misforstått”. Eventuelt at denne affæren med jødene var litt uheldig, men ellers var opplegget bra.
Man støter stadig på bokbrennere der ute. De har alle sine gode grunner. For eksempel finnes det en kategori av mennesker som mener at man i så stor grad som mulig må utrydde “nazimateriale”, særlig boken Mein Kampf som “den guddommelige føreren” skrev mens han satt fengslet for kuppforsøket i 1923. De vil ikke at folk skal ha enkel tilgang til “denne giften”. Jeg ser poenget deres, men de ser ikke poenget mitt. Vi mennesker er ikke en type skapninger som bare “beveger oss videre” når vi har hengt oss opp i noe. Folk kan bli hvor ensporede og fanatiske som helst når det gjelder å “nøste opp en løs tråd” som de har fått tak i, reellt eller innbilt. Selv har jeg fått krigen – akkurat som om den andre verdenskrig er selveste standarden for hva ordet krig betyr – inn med barnematen, fordi på 70-tallet var Norge – forsåvidt også alle andre land vi samarbeidet med på ymse vis – ennå styrt av individer som opplevde sine mest personlig livsdefinerende øyeblikk i løpet av Europas “naziperiode” — og som siden refererte til dette omtrent hvert femte minutt i alle typer samtaler. Denne arten er for det meste utdødd nå. Hvor mange levende mennesker kan huske den andre verdenskrigen? Og hva har vi igjen når alle de er borte?
Kanskje litt diffust, men etter min mening bør alle kunne forstå hva det betyr å være “sulten på informasjon” om noe. I det minste forhold som angår dem selv direkte, la oss si for eksempel når man venter på svar etter noen prøver man tok hos legen. Hvis det er noe alvorlig kan man få helt tunnelsyn og miste evnen til å fokusere på noe annet. I prinsippet er det vel den samme følelsen man blir besatt av når man støter på noe man “bare er nødt til å finne ut av”, kanskje fordi man plutselig oppdager noe som går helt på tvers av alt man tidligere har hørt om et tema. Sånt skjer hele tiden. Mennesker er nysgjerrige dyr i utgangspunktet, pluss at vi har en utpreget tendens til å bli besatt av “gullfeber” – eller hva man skal kalle det – når vi føler at vi er på sporet av noe viktig. Det beste jeg har å si om internettet handler om dette. En fri, åpen og lett tilgjengelig kilde til all mulig slags informasjon. Hvem som helst kan dykke ned i hva som helst, omtrent så langt som det er mulig å komme basert i dagens kjente faktapunkter. Det åpenbare problemet som umiddelbart melder seg er kritisk sans. Folk har omtrent like mye god kritisk sans som de har andre sunne og moralsk oppbyggelige vaner. Generelt sett er det min livserfaring at folk driter i hva som er sant, de vil høre det de ønsker å høre. Livet handler jo ikke så mye om hva som er “sant” som om hva som er “bra for meg”.
Fra svært gammel historie kan vi trekke frem “kontroversielle” typer som faraoene Peribsen og Akhenaten i Egypt, og hvordan minnene om dem ble forsøkt utslettet av de nære etterfølgerne deres, kanskje litt i henhold til den samme logikk som hva det enn er folk mener å ytre når de brenner flagg, dukker laget for å ligne på upopulære politiske ledere, og det ene med det andre. Historikere er lite begeistret for sånt. Vi som foretrekker å legge oss så nært opptil “sakenes fakta” som er teknisk mulig setter pris på at kildemateriale – inkludert visse individers personlige arkiv og den typen ting – blir bevart for ettertiden, gjerne hos Riksarkivet, men for guds skyld også på en åpent tilgjengelig måte som kan benyttes av publikum når og hvis de “jakter på svar”. Det er bedre å vite hva Hitler selv tenkte enn hva andre folk tenker om det han tenkte (og gjorde), når man skal tilnærme seg en personlig mening om det som skjedde i Tyskland den gangen. Jeg har med mine egne øyne observert folk bli nærmest “mentalt voldtatt” – det virker rimelig å bruke et slikt begrep fordi opplevelsen senere kommer til å prege dem såpass sterkt – av saklige faktaopplysninger om “nazismen og dens ofre”. Sakens fakta tar fra dem håpet og livsmotet, eller noe. Hvordan kan mennesker gjøre så jævlige ting mot hverandre? Dette er dessverre ikke noe nytt spørsmål. Det virker som om unntaket faktisk er det vi kaller “det normale”. Altså en fredelig alminnelig hverdag som drar seg mer i retning av det kjedelige enn det alt for begivenhetsrike. Som regel er det uår og ufred som gjelder. Umennesker flyr skrikende rundt og begår ugjerninger. Sånn er naturen. Er det den du vil ha? Jeg går på ingen måte glipp av den ironiske dimensjonen i at en såpass “hardkokt individualist” som meg selv samtidig er en sterk institusjonalist som – riktignok ikke ukritisk – forsvarer både statsmakten, rettsapparatet og byråkratiet som de eneste legitime “samfunnsverktøy”. Jeg er typisk lite glad i “privat initiativ” simpelthen fordi de fleste mennesker er evneveike idioter som bare laget trøbbel.
Sent på året 1999 var jeg innblandet i en “trafikkhendelse” i Spania, nærmere bestemt på motorveien like ved Lasarte-Oria i Baskerland. Det som hendte var at en bil – jeg befant meg sannsynligvis i blindsonen hans – plutselig svingte rett inn i siden min, fra høyre, idet jeg var i ferd med å passere ham i det venste “forbikjøringsfeltet”. Dette kom åpenbart som et sjokk på ham – forsåvidt også på meg – fordi han begynte å vingle veldig før han på grunn av hard bremsing gikk inn i en 360 graders piruett som endte i autovernet — mens jeg klarte å holde kontroll og bremse opp på normalt vis før jeg svingte inn på veiskulderen – rett foran han andre – og satte på nødblink. Like etterpå kom blålysene. Ved dette tidspunktet snakket jeg spansk omtrent på en treårings nivå, så jeg følte ikke at jeg satt i noen god posisjon der jeg satt og bannet med hvite knoker høyt på rattet. Imidlertid hadde jeg en joker som jeg ikke engang tenkte på før senere. Den baskiske politimannen hadde åpenbart lagt merke til at jeg hadde et klistremerke av typen baskisk flagg med teksten Euzkadi – sammen med et par andre – i mitt bakre venstre sidevindu på stasjonsvogna. Ihvertfall har jeg senere tenkt at dette trakk opp kredittverdigheten min i forhold til han kastiljanske kisen som kjørte på meg. Jeg var jo også helt iskald mens han var bare skrikende armer og bein – inkludert sprutende spytt – over det som hadde skjedd. Greit nok, forsåvidt. Sånt er jo skremmende. Men det som hendte var faktisk ikke min skyld. Han andre brukte jo ikke blinklys engang, han bare pløyde rett inn i siden på meg. Hva kunne jeg gjøre? Jeg har sikkert kjørt forbi biler på motorveien en million ganger på den måten både før og siden, uten at noen bare har kjørt på meg uten varsel. Det skjedde forsåvidt ikke noe med bilen min – en klassisk Volvo Panzerwagen – bortsett fra noen riper i lakken, mens jeg kunne se at han hadde både knust blinklys og et sidespeil som hang og slang. Det ble aldri aktuelt å fylle ut noen papirer eller noe. Politiet bare kommanderte meg videre. De foretrakk å snakke spansk med han andre heller enn temmelig dårlig engelsk med meg. Jeg protesterte ikke. Jeg slapp jo billig fra en erfaring som lærte meg at man skal aldri anta at han andre alltid “ser deg” i trafikken. Kanskje han driver og tukler åndsfraværende med et eller annet. Telefonen? Hvem vet. Saken er at man må til enhver tid anta at mennesker er fint lite mer forutsigbare enn elg når de ferdes langs offentlig vei.
