Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform» som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «sunn fornuft» hos «folk flest».
(Wikipedia)
Elvis Aaron Presley (1935-1977) døde omtrent samtidig med at jeg begynte i niende klasse på ungdomsskolen. Hvilken detalj det eksakt var som teknisk sett direkte forårsaket dødsfallet er mindre viktig enn helhetsbildet av en dypt usunn og ulykkelig person som døde på et etter måten lite glamorøst vis. Vi behøver ikke gå i detaljer. Elvis var ved dødstidspunktet en sykelig overvektig pillemisbruker som satt fanget i sitt “gylne fengsel” av pararealistisk popularitet. Det var ikke overraskende at han døde. Han så jo ikke frisk ut. Historien om Elvis er spesiell bare på grunn av kulten som eksisterer rundt hans manifestasjon som artist; hvor han åpenbart må ha berørt et stort antall mennesker på en måte som jeg ikke forstår. Jeg mener, jeg anerkjenner det objektive faktum at Elvis hadde bra stemme og en scenekarisma av sjeldent merke, men jeg er skeptisk til gudestatusen. Jeg ser det bare ikke. Alt jeg ser er en redd og ensom mann.
Projeksjon er ganske mektige greier. Det kunne kanskje vært et passende emne for en masteroppgave i sosiologi eller noe, å kartlegge hvor mange “folkelige ordtak” som egentlig berører denne psykologiske mekanismen. Hver gang du peker på noen peker tre fingre tilbake på deg selv, som min egen bestemor pleide å si. “Enhver anklage er også en ubevisst tilståelse” som mange sier – på engelsk – men jeg har ikke funnet ut hvem sitatet stammer fra. Det lyder som Nietzsche eller Carl Jung, ihvertfall definitivt en av tyskerne. Alle bør selvsagt lese seg gjennom den tyske kausalrekken, så å si: Kant > Hegel > Schopenhauer > Nietzsche er en sekvens som starter ett sted og slutter et helt annet sted, hvor den gjennomgående ledetråd er fornuften, enten i sin “sunne” form eller som noe annet. Imidlertid tviler jeg på om folk gidder å lese noe som helst i våre “skjermorienterte” dager – av sånt som er trykket på papir da, vel å merke, man leser jo forsåvidt hele tiden på nett – fordi dette virker ikke lenger som den “mest evolusjonært rasjonelle” måten å lete seg frem til informasjon. Alle begynner alle søk etter alle ting de lurer på nå i våre dager ved å først google det, uansett om de eventuelt senere havner i et støvete dokumentarkiv eller på jakt etter intervjuobjekter og så videre. Du vet. Det vanlige journalistarbeidet. I prinsippet er jobben fortsatt den samme. Man har bare utviklet og implementert nye teknologiske verktøy, som kunstig intelligens.
Åpenbart har jeg selv bare et ganske perifert forhold til Elvis. Som så mange andre artister synes jeg han var best helt i starten, før han ble fanget opp av “kommersialismen” og forvandlet til et salgbart produkt. Suksess er ikke i utgangspunktet et objektivt konsept som betyr det samme for alle — eventuelt må vi si at det går an – det er ikke engang spesielt uvanlig – å føle at man mislykkes på visse deler av livet selv om man klarer seg bra og vel så det med penger og denslags. Kom ikke Elvis fra svært fattige kår? Jeg tror det. Selv om alle vet at man bør bruke mer tid på å glede seg over de tingene man har enn man bruker på å sutre over de tingene man ikke har så blir det i praksis som regel slik at man tar det man har for gitt samtidig med at man leter etter åpninger for å tilegne seg mer av alt det man ennå ikke har. Livet er jo for det meste et praktisk problem. Livet styres mer av nødvendigheter enn av hva man enn måtte ønske seg og fantasere om. Som hun der røde dronningen sa til Alice (i eventyrland): Her må man løpe så fort man kan bare for å holde seg på det samme sted. Livet ligner ofte på det å løpe oppover i en nedadgående rulletrapp hvor man verken kjenner begynnelsen eller slutten. Man kan se begge veier men på et visst hold fortaper alt seg i tåke. Instinktivt forstår man at “livsoppgaven” består i å klatre seg vei oppover denne rulletrappen, men hver gang man stanser for å hvile – som alle jo må med noe regelmessighet – så taper man terreng totalt sett. Det er et slit, men sånn er tingene. Uansett hvor mye og hvor spenstig man løper er tendensen over tid at det bærer nedover. Vi kaller dette Platons rulletrapp. (Det er “humor”.)
Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å forstå amerikanere. De er like fremmedartede for meg som oldtidens egyptere, eller ville stammefolk fra høylandet i Papua Ny Guinea. Man kan se at de snakker og man kan høre at de bruker et menneskespråk – det foregår noen slags mental aktivitet der – men konseptuelt sett befinner de seg i en helt annen verden enn meg. Vi mener ikke det samme fenomenet når vi bruker ordet “virkelighet”. Fysikken er selvsagt den samme for alle – ikke engang amerikanerne unnslipper den daglige gravitasjonskraften selv om de har jetmotor – men hvordan man forholder seg til verden og andre mennesker er fundamentalt ulik, både i hvordan man “forklarer” virkeligheten og hvordan man “bruker” den. Jeg vil karakterisere meg selv som gammeldags – og da mener jeg ikke 1800-talls gammedags, men sånn omtrent ti tusen år gammel-gammeldagslig, la oss si en “jeger og samler” type personlighet – og følgelig preget av et verdisyn som ikke alltid er like kompatibelt med den mer “moderne” – om vi forutsetter at modernismen startet med renessansen på 1400-tallet – formen for “smidig” virkelighetsoppfatning, eller skal vi kanskje si hva det enn er de bruker som etisk fundament i beslutrningsprosessen sin. For alt jeg vet kan de jo være “funksjonelt schizofrene” i den forstand at de ikke har noen definert virkelighetsoppfatning, de bare jobber ut ifra hva som ser ut til å virke der og da. Virkeligheten er hva jeg til enhver tid ønsker at den skal være. Vi har jo den såkalte “amerikanske drømmen” som er et fundamentalistisk konsept der borte: At enhver er født fri, med deterministisk selvinnlysende rettigheter i retning av å “søke lykken” og det ene med det andre, som etter min mening er naivt på grensen til det kriminelle. Det finnes i virkeligheten ingen forklaringer for livet og den menneskelige tilstand. “Det bare er sånn.” Vi er organisk biologiske skapninger først og fremt – dyr om du vil – og alle våre idèer om filosofi vokser ut av dette ene avgjørende faktum, bevisst eller ubevisst. Hjernen er et hjelpeorgan. Det er kroppen som gjør selve jobben.
Personkult er – som jeg har gjentatt inntil det kjedsommelige – noe ubegripelig for meg, enten man dyrker Elvis, Madonna, Napoleon eller Donald Trump. Eller Gud for den saks skyld. Jeg mener, jeg “forstår” det på et intellektuelt plan, men det oppleves som veldig fremmedartet. En slags perversjon. Noe man “kan” gjøre men som umulig kan lede til noe godt, slik jeg oppfatter verden og virkeligheten, inkludert det vi kaller menneskenaturen. Jeg vil karakterisere det som “dristig nok” hvis man etablerer et idoliserende forhold til seksualpartneren sin – litt håndfast psykodrama pleier jo å være gode vitaminer slik sett, i et litt slitent og “overnormalisert” forhold hvor den første forelskelsen nå bare er et sentimentalt minne; du vet, kinky ting av typen “dominans”, sadomasochisme og denslags – fordi dette er såpass “emosjonelt risikabelt” for alle de involverte parter – noen ganger til og med fysisk farlig, når folk setter i gang med å “prøve ut ting de ikke kan” – men ikke desto mindre er det nesten alltid svært “lønnsomt” for forholdets kvalitet når folk lykkes med å introdusere en passende dose absurd drama i livet sitt. Du vet. Regelrett teater som man kan velge å betrakte som latterlig, eller man kan velge å “engasjere seg i leken”. Blant alle de kjente og kjære seksualnevroser som vi kan skrive en lang liste over, vil det å ta seksuallivet – både sitt eget og andres – alt for alvorlig befinne seg på eller svært nær toppen. Herregud. Det er for å si det på amerikansk ingen big deal. Du må bare akseptere at vi har en dyrenatur som er tjokk full av biologiske drifter, lyster, angst, og gud-vet-hva. Spørsmålet er ikke så mye “om” man har en uregjerlig vrangside som ikke tar hensyn til noe annet enn sin “egenvilje”, men hva man gjør med den. Hvilken av de mange broene i personligheten gjemmer du trollet ditt under? Det er spørsmålet. Selv de spakeste, snilleste og mest kuede blant oss har en indre trollnatur som det er mulig å lokke frem med den rette (eller gale) typen stimulanser. Derfor vil min skepsis typisk øke over tid dersom noen tilsynelatende bare er snille, hjelpsomme og imøtekommende til enhver tid og under enhver omstendighet. Det er rett og slett noe som ikke stemmer hvis ikke folk i det minste noe av tiden er “vanskelige” både i kjeftamentet og oppførselen sin. De har åpenbart en strategi men jeg vet ikke hva det er, eller mer viktig, hvor de har tenkt seg hen med dette. Jeg mener, det er jo for fanden anstrengende å alltid holde maska. Man gjør ikke sånt uten å forvente “belønning”.
Scenekunst befinner seg åpenbart i den ekstreme enden av “det psykologiske maskespillet” om identiteten og livet. Det finnes eksempler på skuespillere som har blitt truet på livet av folk som ikke liker en av karakterene de har fremstilt på film. Andre har pådratt seg “stalkere” til en sånn grad at de må ha livvakt. Men selv de som ikke har noen sånn greie gående kan sjelden bevege seg fritt ute i offentligheten uten å bli antastet av autografjegere og “folk som vil prate”. Herregud. De fleste av alle som er mer eller mindre berømte – uansett hvem, hva, hvor og hvorfor – er bare helt vanlige mennesker når de ellers slapper av og ikke “spiller”. Hva annet skulle de være? Vi kommer tilbake til det kjente fenomenet med projeksjon. Selv et barn i småskolealder er veslevoksen nok til å forstå at skuespillere ikke er “den de spiller” annet enn akkurat på den filmen eller i den serien. De forteller en historie med hvordan de står, går, snakker og oppfører seg foran kamera, i henhold til det regissøren ber dem om (selv om det ikke alltid skjer uten “diskusjon”). Hva slags menneske tror folk at Elvis var? Jeg hører at mange kaller ham kongen, som jeg forsåvidt ikke har noe problem med så lenge de mener – og forstår at de mener – bare i den forstand at han er “deres personlige konge av popmusikk” i kraft av sin performative kunstnergjerning, ikke fordi det ellers var noe “spesielt” med ham. Folk sier jo forsåvidt også at Michael Jackson var “konge” — eller Prince (selv om han åpenbart gikk mer for et “prinselig” image). Eller hva med et sånt arbeidsjern som Bruce Springsteen? Artistverden er jo full av “konger” som folk ser opp til av årsaker som bare de selv forstår. Som vanlig har ikke “postmodernistisk psykiatri” noen oppfatning om hva som er korrekt virkelighetsoppfatning så lenge folk ellers oppfører seg som folk. Så lenge de ikke utvikler tvangsforstyrrelser og det man i jussen kaller “truende og plagsom atferd” overfor andre så kan de tenke og tro hva de vil. Til en viss grad også ytre seg i tråd med sine “alternative oppfatninger”. Jeg mener, selv om vi rent teknisk sett har en paragraf i norsk lov som handler om “majestetsfornærmelser” så vil ingen noensinne settes på tiltalebenken for å si at “Elvis er kongen” (selv om han ikke engang er norsk). Vi kan ikke forby folk å idolisere diverse “spesielle individer” til en sånn grad at de rent glemmer at det bare er et menneske de snakker om, selv om det er litt loco.
