Slanking og skjønnhet, den ultimate blasfemi

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av stort behov for oppmerksomhet og beundring, overdreven oppfatning av egen betydning, arroganse, utnyttelse av andre og lite empati.

(Store norske leksikon)

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Som relevant eksempel på min egen bisarre sans for humor kommer det å le av konvensjonskollisjonen rundt egennavnet Narcissus og den diagnostiske kategorien “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som nevnes ovenfor. Gammel norsk konvensjon er å skrive navnet til selve typen som Narkissos, på grunn av gjeldende standarder for oversettelse fra gresk til norsk, mens vi – i likhet med de fleste andre – uttaler bokstaven C som S når den står foran vokalene I og E, men K når den står foran vokalene O og A, slik at det blir som det blir. Jeg foretrekker selv å skrive både Narcissus og narcissisme for å ikke havne i den semantiske kålåkeren alt for ofte. Som du ser ligger det en tanke eller to bak greia. Spørsmålet her er uansett om det er narcissistisk å skrive “en nettbasert logg” – weblogg, eller blogg – om seg selv og begivenheter i sitt eget liv. Nesten som en offentlig tilgjengelig form for elektronisk dagbok. Fra nettets oldtid husker jeg at folk opprettet “hjemmesider” hos GeoCities og andre lignende tiltak, en mulighet som forsåvidt eksisterer den dag i dag – om enn med noen tilpasninger og modifikasjoner i tråd med oppdatert teknologi – som dekket et underkommunisert sosialt behov for virtuell omgang med “nettvenner”. Som alle vet ble imidlertid denne saken ordnet en gang for alle i og med lanseringen av de store plattformene for “sosiale nettverk”. Derfor er alt såre vel og “kom mai du skjønne milde” med grønne skoger hele veien hjem. Ihvertfall i forhold til de andre problemene vi står overfor. Du vet. Kunstig intelligens i menneskenaturens tjeneste. Hva kan gå galt?

Selv oppfatter jeg konseptet intelligens som ensbetydende med hjernekraft. Altså evnen til å behandle flere data på en kvikkere måte. De med høy IQ vil typisk være “raskere” enn gjennomsnittet, men ikke nødvendigvis “smartere” i forhold til å oppnå et korrekt resultat. Det man typisk observerer når intelligente mennesker driter på draget er at opplegget er genialt dumt. De har virkelig klart å overvinne fornuftens tynne stemme ved hver eneste korsvei, så langt man kan observere begivenhetene i etterkant. Imponerende, forsåvidt, men ikke smart. Det man kaller alminnelig folkevett – eller “street smart” på amerikansk – handler om noe annet enn evnen til hurtigproduksjon av luftslott. Man skal typisk kunne observere en serie med “smarte valg” over tid før man anerkjenner noen som en “smart person”. Det er ikke nok at de vet alt i hele verden og kan spille blindsjakk mot tyve motstandere samtidig som de regner ut pi med tusen desimaler. Mentale sirkuskunster og alskens “abnormale evner” gjør deg ikke smart i livet noe mer enn akrobatisk kroppskontroll gjør deg til en bedre snekker. Men alt dette er forsåvidt konvensjonell visdom som alle har hørt tusen ganger før. Du vet. Fabelen om haren og skilpadden. Den typen ting. Overalt i hele verden sier folk det samme. De eldste skriftene vi har berører tematikken. Selvsagt er det bra hvis man er sterk, vakker, klok og så videre, men dette er ikke avgjørende for noe annet enn at man vil oppleve en viss fordelaktig forskjellsbehandling i den sosiale sommerfuglenga idet ting man allerede har fått gratis fortsetter å virke på en “gratismagisk” måte. Faktisk til en slik grad at de som har levd med privilegier hele livet – uansett hva de individuelle detaljene måtte bestå av – ofte oppfatter dette som “noe naturlig”. Sånn er den normale verden, for alt de vet. De vakre er vant til å bli behandlet som vakre. De rike er vant til å bli behandlet som rike. Noe annet er enten komisk eller provoserende, kanskje begge deler.

Slik jeg ser det har alle en liten narcissist i seg. Vi er både selvopptatte og forfengelige, men det er sjelden folk har det selvnytende draget som kreves før det teller som “personlighetsforstyrrelse”. De fleste klarer å moderere seg uten at noen behøver å forklare dem verken hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det. De bare gjør det. Sosiale instinkter viser seg allerede på spebarnstadiet. “Normal anstendighet” er ikke noe fremmed konsept for folk flest. De vil kanskje oppleve problemer med å formulere eksakt hva det handler om, men de har ikke noe problem med å praktisere greia. Det kommer jo naturlig. For et menneske skal det ikke være vanskelig å “være et menneske” uten at noen slags forklaringer er involvert i saken. “Gjensidig sympati mellom artsfrender” er eldre enn språket. Riktignok skjer det ofte at dyr er “territoriale” i atferden sin – det virker rimelig å si at mennesket også er slik – men nesten ingen har kannibalisme som en del av sitt naturlige repertoar av saklige atferdsalternativer. Man jakter ikke på sine egne artsfrender, liksom. Det er bra nok hvis man får ha området sitt i fred. Naturen er kanskje grusom men den er jo ikke helt fette psykopatisk heller. “Instrumentalfornuft” er en slags form for iskald rasjonalitet som ikke lar seg affektere av distraksjoner i følelseslivet – man kan tenke seg en svært intelligent person som ikke har noen følelser – og dette er perverst nok et slags åndelig ideal for mange. De plages jo av følelsenes seige sirup når de skal vinne gjennomslag for prosjektene sine. De søker å etablere klarhet på et helt nytt nivå av menneskelig oversikt og administrativ kontroll. Et slags byråkratisk svart hull, om du vil, eller altså en “singularitet” som spiller seg ut i form av en hensikt som spiser seg selv. Samfunnet er jo til for å tjene menneskene, ikke omvendt. For eksempel var Adolf Hitlers mest fundamentale tanke at nasjonen er en livsform i seg selv, som individet plikter å tjene med alt hva de har og alt hva de er. Selvsagt en selvinnlysende selvmotsigelse — ikke sant? Man behøver ikke være matematiker for å se at hvis alle tjener samfunnet så tjener ikke samfunnet noen. Likevektsforskyvning er en kroppslig følelse man naturlig plukker opp gjennom oppveksten. Hvor mye lek og spill handler om balanse og “romfølelse”? Alt dette springer ut av en naturlig trang til å bevege seg og utforske omgivelsene, samhandle med andre og “erfare livet”. I den grad menneskelige individer har “realistisk sans” så kommer den fra denne siden av livet. Det er ingen intellektuell øvelse å danne seg “god verdensforståelse”. Det handler om å finne en eksistensiell likevektstilstand.

Mange synes sikkert at jeg skriver mye. Kanskje for mye. Objektivt sett er dette kanskje sant, slik som objektive sannheter defineres, som i dette tilfelle består av å telle ord, men det oppleves ikke slik for meg selv. Hvordan skal jeg ellers skrive? Det er jo åpenbart at hvis jeg ikke skriver “som meg selv” så befinner jeg meg kreativt sett uti kålåkeren. Mange ord er greia mi. Hvem som helst kan bla seg bakover gjennom en ganske betydelig katalog gjennom to år og selv se at det har vært “samme greia” hele veien. Du vet. Bla bla ukeblad. Velkommen til den nye underholdningsindustrien. Vi er på nett. Vi er ikke alene. I kulissene sitter kunstige intelligenser som på kortere tid kan generere flere ord og i det hele tatt “mere språk” enn noe menneske — men hvorfor gjør de dette? Jeg vil referere til det gamle konseptet pissprat. Du vet. Når man må “få det ut” slik at man skal føle seg lettere og mindre “pisstrengt”. Jeg har lyst til å si noe men jeg vet ikke hva jeg skal si. Da er det kjekt å ha en Automatisk Generator Av Pissprat. En AGAP om du vil. Altså en kunstig intelligens av typen “stor språkmodell” som kan hoste opp nesten hva som helst av meningsløs men innsmigrende svada på få minutter. Jeg har sett noen tekster. Jeg er ikke imponert. En AGAP har jo strengt tatt ikke noe motiv – verken forståelig eller uforståelig – med det den gjør. Den har bare et brukergrensesnitt med visse applikasjoner som både instruerer og begrenser apparatets nytteverdi. En gravemaskin er for eksempel designet for at vi skal kunne gjøre mye graving på kort tid, sammenlignet med selv hvor mange “menn med spader” som helst — men den har ingen “egenvilje” i forhold til hvor den skal grave, eller engang hvorfor den graver. På samme vis er en “stor språkmodell” designet for å sette sammen sekvenser av ord som er “grammatikalsk korrekte” men det kommer ikke fra noen egenvilje som starter med konseptet “mening” før språksekvensene dannes.

Ved dette tidspunkt driver jeg fortsatt med “slanking” — men på min egen måte. Jeg regnet meg frem til at det mest praktiske var å bare ikke spise. Eller rettere sagt, ikke spise mer enn at det som er nødvendig for at det normale stoffskiftet ikke skal bli skremt av den plutselige endringen i næringsopptak. Ting var verst til å begynne med. Jeg har blitt vant til greia nå. Men jeg må si det er interessant hva slags verdensbegivenhet det har blitt å ta seg et knekkebrød. Bedre enn sex. Vel, det blir som å sammenligne fryseboks og tamburin. Bare visse musikere – eller kanskje de er torpedoer – i Oslos undergrunns-gartnermiljøer ser noen umiddelbar likhet der. Men selv jeg spiller tromme på klesskapet og bajas i bakhagen under slike tider. Det er litt stressende å være sulten. Jeg har gjort sånt før men det er lenge siden nå. Du vet. Det de kaller å “deffe” — altså å bråslanke bort kroppsfettet (og mye vann) for å gå ned i vekt foran en måling. Denne gangen jogger jeg ikke mange mil med søppelsekker rundt kroppen “for å svette det ut”, men det er omtrent så mye nåde som jeg tillater meg inntil videre. Jeg har ikke vekt så jeg aner ikke noe om de detaljene, men jeg observerer at jeg må stramme beltet mer enn før. Men det som virkelig teller er en følelse av “letthet” som er i ferd med å komme tilbake. Hvordan man erfarer det å gå i trapper. Den typen ting. Jeg er jo en gammel og delvis ødelagt mann nå, men “før i tiden” var jeg en akrobatisk jævel med latterlig god kroppskontroll. Men så kom “den evige hvile” som jeg har begynt å kalle pandemiperioden. Herregud. Que una vida. For et liv. Men jeg kom meg i det minste uskadd – på alle vis – gjennom en tid da alt handlet mer om å være hjemme og lage mat enn å flakse rundt i skogen og synge kråkesanger. God mat er godt men man blir feit av det. Sånn opplever jeg mekanikken i dette spørsmålet. De fleste mennesker i vår del av verden overspiser. De er matvrak, men man har ikke lov til å si det. Folk kan jo bli lei seg. Imidlertid tror jeg folk også er mer robuste enn man typisk gir dem kreditt for. “Ultraprosessert mat” er en minst like alvorlig samfunnsgift som nikotin og sukker. Mye er gjort hvis man klarer å kutte bort denne delen av næringsopptaket. Få ned den relative mengden av rødt kjøtt og hvitt mel. Erstatte det med fisk og ris. Sånne ting. Jeg har ikke noe med å fortelle andre hva de skal og ikke skal gjøre, men jeg kan jo rapportere for “et åpent publikum” hva jeg selv gjør. Etter min mening er fedmeproblemer den samme typen samfunnsproblem som avhengighet av rusgifter, først og fremst fordi helse er det operative begrepet i bildet, selv om mange er opptatt av “skjønnhet” og tanken om å bare kunne sprade nesten naken rundt på stranda uten skam.