Forholdet mitt til “de kristne” kan oppsummeres slik: Jeg skjønner alt deres, men de skjønner ingenting av mitt. Jeg tror Jesus ville sagt det samme om dem. Jeg har lest det som er skrevet. Jesus var ikke kristen. Hvem er disse typene og hva er det som gjør dem så vemmelige? Dette er litt uklart for meg, men jeg tror det handler om å stille seg tidlig i køen ved livbåtene. De satser på å bli frelst og er i mange tilfelle villige til å betale for dette, eller i det minste forhandle om en fornuftig pris. Veksle inn den kreditten et prektig liv har tjent opp for dem.
Ta for eksempel Ambrosius, biskop av Milano fra 374 til 397 (da han døde). Herregud for en drittsekk. Klassisk maktmenneske som brukte alt han fikk mellom hendene for alt hva det var verdt, som ikke i seg selv er noe jeg oppfatter som et negativt karaktertrekk, men det passer seg dårlig for en “mann av Gud” som liksom skal representere den radikale sosialismen Jesus sto for (og som til slutt fikk ham drept). Hvis jeg var dørvakt i himmelen ville jeg sendt Ambrosius til helvete. Ikke på grunn av handlingene hans, men holdningene. Spesifikt tankene om anger, bot og avlat. Det finnes ingen tilgivelse. Alt du gjør blir sett og registrert. Også alt du tenker.
På den annen side kan vi si at Ambrosius var en de facto kommunist som ikke skilte mellom høy og lav, ta for eksempel forholdet han hadde til keiser Theodosius. Den sistnevnte gikk seriøst inn for å være “en god kristen” siden dette jo var den romerske statsreligionen på den tiden, men som alle vet, det blir aldri bra nok. Det var jo denne affæren i Tessaloniki i år 380, da en kusk ble anklaget for voldtekt og derfor arrestert av romerne. Imidlertid medførte dette et lokalt opprør som endte med at soldatene drepte at antall mennesker — som etter litt om og men medførte at Ambrosius forlangte en bot fra Theodosius. Han måtte ta imot en omgang med rituell ydmykelse. Men alt det som skjedde ble nøye overvåket av Romas fiender på den tiden. Det var mange av dem og alle ventet på “det rette øyeblikk”.
Folk er ikke typisk særlig opptatt av alle disse gamle greiene, de søker ikke å forstå noe, de vil bare ha det gøy. Sånn er det å være ape. Det er som man sier i England basert på “a need to know” hvor begrepet need tillegges stor metafysisk vekt. Realisme er som alle vet en følelse som sitter omtrent midt imellom fitta og navlen, men det har ikke noe med selve kjønnsorganet å gjøre. Det er det som dansere og utøvere av diverse kampsport kaller “senteret” i kroppen (eller “det baryoniske senteret” hvis man liker Einstein). Det imaginære “punktet” alle kroppens handlinger kretser rundt, som også er det lokale senteret for gravitasjon. Hvis man for eksempel søker å bli en god bokser lønner det seg å studere “de harmoniske rekkeviddene” som til en viss grad samsvarer med hvordan massen er fordelt i solsystemet vårt. Du ønsker mange fulltreffere i det som tilsvarer “Jupiterbanen” fordi dette er et harmonisk intervall i forhold til menneskekroppens gravitasjon.
Uansett, jeg betrakter mennesker omtrent på den samme måte som jeg betrakter sommerfugler. I beste fall er de flyvende blomster som blafrer rundt i enga uten å noensinne forstå annet enn at det skrikende barnet de bærer inni seg trenger mat. I verste fall er de irriterende vingeslag rundt ørene som endrer de lokale forholdene for trykk og temperatur på en måte som ikke er formålstjenelig. I ethvert fall er de absurde skapninger som får meg til å fnise hver gang de begynner å snakke om alt de vet. Dumme mennesker burde ikke fokusere på noe mer avansert enn å snakke sant — som begynner med å tilstå for seg selv at de vet faen ingenting om noenting, men de har fra naturens side et ganske bra læringspotensial, hvis de bare slapper av og bruker de gavene Gud ga dem uten å “analysere” for mye. Livet er i seg selv et mirakel slik sett. De anslår at noe omkring 120 milliarder individer har noensinne passert gjennom den skjebnen vi kaller et menneskelig liv her på jorda. Hvor mange venter på adgang? Sånt kan vi ikke si noe om, men alle som noensinne har holdt et nyfødt barn i sine egne hender har erfart en metafysisk skygge av “håp” om at disse små vil finne en verden det er verdt å leve i.
