Sokrates mente at de enkelte, skjønne ting som finnes i vår hverdagsverden, og de enkelte handlinger som enkeltmennesket utfører, alltid er flyktige, men har del i en tidløs essens og er uforgjengelige idealer med en selvstendig eksistens. Platon tok opp denne tenkningen, som egentlig inneholdt en teori om moralen og verdienes vesen, og generaliserte den til en teori om hele virkeligheten. Han betraktet absolutt alt i vår verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av noe hvis ideale form har en evig og uforgjengelig eksistens hinsides tid og rom.
(Wikipedia)
Filosofi oppsto i utgangspunktet som en kritisk analyse av mysteriereligionenes teoretiske meningsgrunnlag. Kontinuiteten i fenomenet er åpenbar hvis man betrakter det gjennom denne prismen. Folk har jo typisk visse spørsmål i forhold til hva verden består av, hvorfor det finnes bevissthet og hva det er meningen at man skal gjøre med disse tingene. Dette var ikke noe som plutselig bare dukket opp rundt år 600 før vår tidsregnings begynnelse; i form av noen særlig glupe enkeltindivider i datidens Hellas. Det har jo vært en klar tendens i et par millioner år innenfor den eksistensielle blodlinjen som vi alle kommer fra at folk blir tildelt større hjernekapasitet enn de strengt tatt har bruk for. Det man typisk gjør med dette overskuddet er å investere det i spekulasjon rundt “hvordan ting henger sammen” på en måte som ikke nødvendigvis begrenser seg til ting som lar seg bevise, kategorisere, forstå og ellers behandles som “intellektuelle objekter” på en ryddig måte. Samtidig har vi dette evige problemet med politikk – som er det tekniske navnet på alt arbeid med å organisere og drive små og store samfunn av mennesker – og hvordan “makten og æren” appellerer til den typen evneveike hanekyllinger som liker å spankulere rundt, bruse med fjøra og føle seg betydningsfulle – han er en ekte betydningsfugl – blant de andre demente apekattene innenfor konteksten av dette groteske skuespillet som vi kaller “menneskenes verden” — enten jobben rent konkret er som leder i det lokale nabolagets velforening eller som president for en supermakt av tilbakestående fjols som imidlertid er tungt bevæpnede. Alle vet at det er en bestemt mennesketype som søker seg til politiske maktstillinger, og det er dessverre ikke “de beste blant oss”; snarere de mest ambisiøse.
Spørsmålet som danner tittel for denne bloggposten burde i prinsippet være absurd. Riktignok har det vært mye grums og griseri gjennom den politiske verdenshistorien, men en straffedømt statsleder i en moderne og demokratisk rettsstat? Dette gir ingen mening innenfor en rasjonell horisont og vi må følgelig betrakte det som et utslag av noen slags irrasjonelle drifter uti det såkalte folketypet når en velkjent løgner og svindler som Donald Trump klarer å krafse til seg såpass mye politisk makt i USA. Hva er det de ser i denne patetiske skikkelsen? Mange har tatt dette opp til vurdering og det finnes allerede mange hyllemeter med bøker om saken, men ikke desto mindre gjenstår problemets kjerne: Det er ved dette tidspunkt ikke umulig – selv om det er usannsynlig – at Trump kan gjenvelges som president, til tross for at han åpenbart befinner seg et godt stykke utenfor en normal og fornuftsbasert virkelighetsoppfatning. Hva betyr dette? Mannen har jo demoniske kvaliteter av et slag som vanligvis diskvalifiserer folk fra enhver form for ansvarsfull stilling både innenfor politikk, næringsliv og i grunnen alt annet som ikke handler om organisert kriminalitet. Historisk sett kan vi kanskje gi The Donald mer kredibilitet enn han fortjener ved å sammenligne ham med brødrene Tiberius og Gaius Gracchus og deres “pøbelbaserte maktgrunnlag” på en tid da den romerske republikken var i ferd med å gå opp i liminga for alvor (verd å sjekke ut for de spesielt interesserte). Uansett hva man ellers måtte mene om saken har Trump som politisk fenomen vært svært ødeleggende for USAs kredibilitet på det politiske verdensmarkedet. Ved dette tidspunkt vet jo alle at de er i stand til å utpeke en president som er minst like gal som en Saddam Hussein eller en Idi Amin — slik at man kan faktisk ikke lenger behandle USA som en sikkerhetspolitisk stabil partner når det kommer til internasjonale affærer. Man er nødt til å ta visse forbehold. De fant jo for eksempel høyeste kategori av hemmelighetsstemplede dokumenter på dassen av denne mystiske nattklubben i Florida hvor Trump bor; noe han tydeligvis hadde rasket med seg fra kontoret i Det hvite hus da han flyttet ut i 2021 og senere hensatt til lagring blant diverse personlige eiendeler, uten at noen så langt vet hvorfor han gjorde dette — som er bare ett av nærmere hundre straffbare forhold som han står under tiltale for, enten føderalt eller på lokalt delstatsnivå i USA. Det er mildt sagt en spesiell situasjon.
Enhver politisk maktstilling har to dominante aspekter. Det ene er posisjonen og det andre er jobben. Eller makten, æren, jubelbruset, oppmerksomheten og smiskingen på den ene siden og alle de praktiske problemene på den andre siden, om du vil. Det vi typisk søker i en moderne stat er kompetente folk som fokuserer på jobben mer enn på posisjonen, så får den eventuelle personlige tilfredsstillelsen som de måtte føle i forhold til posisjonen bare være med som en personlig karaktersvakhet som de behersker i større eller mindre grad. Man bør jo helst ikke vise sånt offentlig, men beholde en aura av kontrollert sinnsro som passer seg i forhold til det enorme ansvaret man tross alt har når man befinner seg i en høy politisk maktstilling. Ellers uavhengig av hva slags samfunnsordning man har hatt observerer vi at det gjennom hele menneskehetens historie har vært vanlig å betrakte tjeneste innenfor statsadministrasjonen som en livslang karrière preget av mange privilegier, men også av offer. i den forstand at man gir avkall på de økonomisk sett mest fordelaktige stillingene man kan inneha i samfunnet til fordel for den meningsfylden som ligger i selve tjenesten; som i seg selv handler om “noe som er større enn ens eget liv” slik at man må tilpasse seg oppgavens alvor og karakter i sin private livsførsel. Det finnes intet rom for alskens privat snuskefusk med refusjon av reiseregninger, misbruk av boligstøtteordninger og det ene med det andre. Hvis man er en “dominant egotype” passer man strengt tatt ikke til å jobbe for staten. Hvis plikten ikke fremstår som viktigere enn maktrusen så har man havnet på feil hylle her i livet. Staten er i prinsippet en skapning som har evig liv. “Det vil alltid finnes et Norge” er sakens sentrale element. Firmaer, foreninger og andre tiltak, til og med familier og slektslinjer kommer og går i takt med tidenes omskiftelighet, men den norske staten har så langt eksistert i 1200 år og enhver eventuell plan om å “legge ned” ordningen betraktes i henhold til loven som høyforræderi og vil følgelig bli møtt med liten forståelse og enda mindre tilgivelse, uansett hvor “godt ment” ting ellers måtte være. Quisling var jo for eksempel ikke “norgesfiendtlig” i den forstand og innenfor hans personlige horisont av forståelse gjorde han det rette da han allerte seg med tyskerne med sikte på å skape en helt ny samfunnsform, basert i både gamle tradisjoner og ny teknologi, nasjonal stolthet og fremskrittsoptimisme. Men alle vet allerede alt om denne sørgelige affæren. Vi har fortsatt fascister i Norge som fantaserer om mer eller mindre de samme tingene, bare oppgradert i forhold til den postmodernistiske horisonten av “passiv aggressiv ironi”. Man finner dem typisk i Høyre og Fremskrittspartiet, men faktisk også på venstresiden. Det handler om viljen til å lyve i kombinasjon med viljen til å bruke autoritære virkemidler for å skjule at man lyver. Du vet. Klassisk ond sirkel. Det hele begynner met at man lyver til seg selv. Siden baller det på seg. Snart er man fanget i labyrinten. Vi ser sånt hver dag.
Det er ikke bra at folk hopper ut og inn av stillinger innenfor politikk og næringsliv og ellers “kryssformerer” seg på måter som ikke ser bra ut i forhold til alskens interessekonflikter som forutsigbart oppstår i politikken. Enten jobber du for staten eller så jobber du for deg selv. Begge deler er ikke mulig å få. Enhver prioritering av “egeninteresser” impliserer et svik mot statens interesser. Dette betyr selvsagt ikke at man skal være en viljeløs slave som bare kan fungere innenfor en tett kommandostruktur – se til “forsvaret” for denslags – men det betyr at man alltid prioriterer statens interesser foran sine egne, når og hvis det oppstår en interessekonflikt. Hvis man opplever dette som en umulighet, eller til og med bare en urimelighet, så må man rett og slett gå av fra den stillingen man har og heller finne seg noe å gjøre i den private delen av samfunnet. Det er jo her korrupsjon begynner. Med en litt kristen metafor kan vi si det er som når erkeengelen Samael tok litt for mye Møllers tran, utviklet personlig stolthet og gjorde opprør mot Gud — og som derfor ble fratatt sine himmelske privilegier og omplassert som leirkommandant i helvete istedet. Jeg vil heller være sjef i helvete enn slave i himmelen, sa han til seg selv, ifølge dikteren John Milton, da han inntok sin nye jobb under yrkestittelen Satan. Det finnes jo plenty med jobber innenfor sfæren av de private forretningstiltak som direkte oppfordrer folk til å lyve, snyte og bløffe; slik at det finnes alltid noe for alle. I verste fall kan man alltids bli en “meningsblogger” og bygge opp et personlig hoff av entusiastiske tilhengere. Sånt er helt vanlig, det vil si å “leke politikk” på samme måte som småbarn “leker doktor” med hverandre. Seriøse og kompetente mennesker oppfører seg ikke sånn. De tiltrekkes av selve oppgaven med å styre samfunnet mens de kanskje opplever alt det offentlige oppstyret rundt jobben mer som en distraksjon enn som stillingens egentlige innhold. Hvis man er glad i mikrofoner og kameraer hører man kanskje heller hjemme i underholdningsbransjen — som er et ord store deler av pressen og de øvrige media – inkludert de “sosiale” – kanskje bør bruke oftere om seg selv. Men når det er sagt så tillater jeg meg å tenke om den nåværende norske regjeringen at det begynner å bli mange mystiske blomster i hagen deres nå. Gjør man virkelig ikke såpass grundige jobbintervjuer at man oppdager sånt som senere kan komme tilbake for å føkke dem i ræva når folk blir vurdert som kandidater til diverse ministerposter? I så fall bør man vurdere å legge om rutinene sine littegrann. Det dokumenterer forsåvidt at man ikke har forstått oppgavens seriøse karakter hvis man tror at man kan ankomme en høy politisk stilling med alskens økonomisk snusk og akademisk snyteri som “hemmelige ting i skapet” og tro at dette kommer sikkert til å gå kjempefint. Herregud noe så evneveikt.
