Når ender menneskeheten?

I går skrev jeg noe mosh om menneskehetes fjerne forfedre i biologisk forstand. Det er et tema som stadig dukker opp, siden “forhistorie” er et tema jeg følger med på og nye ting dukker stadig opp. Det ene drar det andre med seg, ofte på en “tangential” måte; det er ikke sikkert det jeg skriver handler direkte om det jeg leste, men det er sikkert at det jeg leste påvirket meg til å skrive noe. Sånn kan det gå. Uansett, det kom en kommentar fra et medlem av kommentariatet (jeg tror ikke vedkommende selv skriver blogg) som heter Bien — og mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle håndtere spørsmålet kom jeg frem til at det ville enten bli for kort eller for langt. For kort til å være høflig, gitt at kommentaren er ganske lang og den berører mange ting, og for langt til å være et konsist svar på et litt problematisk spørsmål. Derfor tar vi det slik. Utgangspunktet er altså Biens spørsmål, som er gjengitt her:

Interessant lesning. Som så mye annet interessant du filosoferer om. Minner meg på en serie på NRK en gang på åttitallet. Tittelen var “Det var en gang et menneske”. Serien omhandler verdenshistorien, sett med barneøyne.
Her forleden satt jeg sammen med en glup tolvåring å så serien på YouTube tror jeg det var. Introen til serien var en animasjon fra
vi krøp på land som en amøbe, hoppet ned fra trærne.. reiste oss opp fra fire til to bein… ble mer og mer høyreist.. fram til dagens menneske. Så kom spørsmålet fra tolvåringen… stopper evolusjonen her? Vi fantaserte litt om det og tenkte en million år fram i tid. Ville armene bli mindre, hodet større. Ikke lenger bruk for muskelkraft, kanskje mer tankekraft. Vi er koblet direkte via hjernen til en datamaskin. Ikke lenger bruk for tenner? vi får all næring intravenøst kjøpt i et variert utvalg på supern. Osv osv.
Jeg har tenkt litt på det. uten å finne svar. Finnes det noe seriøs forskning på dette spørsmål? Har evolusjonen stoppet i 2023 med Homo Sapiens?

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Generelt referansepunkt: Wikipedia om Antropocen

Som jeg nevnte opererer man i dag med 27 forskjellige homininer – arter innenfor slekten homo – hvorav homo sapiens er den siste som fortsatt eksisterer. Jeg har ikke satt meg inn i hvordan taksonomien virker men jeg antar kriteriene handler om skalleform og andre forhold ved skjelettet, så i den forstand kan vi si det er “fysisk antropologi” — som imidlertid problematiseres noe ved at vi bare har sparsommelige mengder arkeologisk materiale fra så langt tilbake. Teknisk sett er det jo ikke korrekt å kalle det forskjellige arter dersom individer kan formere seg med hverandre uten at avkommet blir kjønnslig sterilt (som hester og esler), så det er et åpent spørsmål om ikke det korrekte ordet er raser, som i hunderaser, hvor de kan se veldig ulike ut men allikevel være formeringsdyktige sammen.

Evolusjon handler til syvende og sist om avl. Hvorfor finnes det så mange ulike hunderaser? På grunn av styrt avl, som vi også kan kalle styrt innavl. Hva er en perfekt puddel? Det finnes sikker sjekklister for sånt. Hva ville vi tenke om saken dersom hunder bare var noe vi fant i form av noen millioner år gamle fossiler? Så lenge vi ikke kan kartlegge DNA-materialet hos et fossil vet vi ikke om vi har en genuin art eller om vi har “styrt innavl” hos en groppe homininer over noen tusen år slik at de har utviklet en karakteristisk genealogi. Store avstander, liten kontakt med andre artsfrender, det ene med det andre, plutselig har det gått noen tusen år med avl på et avgrenset genetisk materiale og man ender med noe som tilsynelatende er en egen art, men som teknisk sett ville vært formeringsdyktig i forhold til andre homininer.

Hos mennesker har vi sett styrt innavl hos for eksempel egyptiske dynastier fra oldtiden, hvor tanken var å “holde blodet rent” men det som skjedde var at de fikk en rask oppsamling av alskens arvelige skavanker som i praksis gjorde individene mindre levedyktige. Senere i historien har vi sett for eksempel “habsburgertrynet” som oppsto av de samme årsaker og på det samme vis. Hvis man ønsker å rense rasen så er styrt innavl veien å gå, men hvis man ønsker levedyktig avkom bør man satse på stor varians i det genetiske materialet. Det er ikke vanskelig å se for seg populasjoner som har havnet i en geografisk isolert situasjon med liten genetisk varians slik at de over tid avlet seg frem til en ikke formeringsdyktig tilstand og døde ut av denne grunn. Vi snakker tross alt om veldig store tidsrom når vi studerer det vi kaller den eldre steinalderen. Om vi sier 1,2 eller 1,3 millioner år virker ikke veldig viktig fra vår synsvinkel, men mye kan skje på hundre tusen år og det gjorde det sikkert også. Grupper av individer kan ha vandret ut i alle retninger og etablert sine egne sære genealogier langt borte fra både hverandre og det sted de alle opprinnelig kom fra. Senere tenker vi at disse var forskjellige arter av slekten homo, mens de kanskje bare var forskjellige raser slik at homo erectus og homo sapiens i praksis er den samme skapningen, bare med et annerledes utseende.

Hvis vi lar en gruppe hunder av ymse raser formere seg fritt vil de etter et antall generasjoner ha etablert et nytt utseende som er typisk for denne populasjonen. Hvorfor skulle ikke det samme være tilfelle for mennesker? De opprinnelige rasene “forsvinner” men arten består. For eksempel er det mye spekulasjon rundt hva som skjedde med neandertalerne. men det er ikke usannsynlig at de druknet i genetikken, det vil si at “de rene av rasen” forsvant etterhvert som de kryssformerte seg med individer av typen sapiens. Det skal for eksempel ikke mange prosents forskjell til når det gjelder barnedødelighet for at det vil utgjøre et betydelig skille i løpet av noen tusen år. Hvis vi begynner med en gang vil vi kanskje i løpet av to-tre hundre generasjoner ha klart å gjenskape en neandertaler ved hjelp av styrt avl, eller ihvertfall et individ som lignet mer på en neandertaler enn en sapiens. Hvis man har et par tusen år å bruke på et slikt prosjekt bør det være teknisk mulig å øke prosentandelen genetisk materiale fra neandertalere over mange generasjoner gjennom styrt avl. Men det kommer ikke til å skje. Det vi kaller virkeligheten består jo av ting som virker mens fantasien er fri til å fly hvorhen som helst. Det som virker i forhold til menneskelig evolusjon er “seksuell seleksjon” — det vil si at vi går for sånt som vi synes er seksuelt attraktivt og pirrende som primær motivasjon i formeringsprosessen vår, men sekundært for det som virker “trygt” i forhold til overlevelseslysten. Mange er veldig praktiske og matnyttige med forholdene sine, men selv de har som regel vært gjennom en fase med “erotisk galskap” hvor partneren var noen slags besettelse i kroppen, men senere har ting roet seg. Imidlertid finnes det på individnivå “ting det ikke går an å glemme” så da blir det som det blir.

Problemet mennesker har med å forstå evolusjon ligger i at det er så jævlig mye tid involvert i saken, mens vi hver for oss bare har noen få tiår på å gjennomføre vår individuelle løpebane i denne verden. Hvis vi for eksempel kaster ut en frivol men ikke urimelig påstand som at det tar hundre tusen år å se evolusjonen bevege seg ser vi hva problemet består i. Vi kan til en viss grad gjette noe om hvordan menneskenes verden kanskje vil se ut om tusen år, men det er uråd å si noe om hundre tusen år. Det befinner seg hinsides horisonten vår. Og snakker vi en million år fremover kan vi bare si noen vage ting basert i statistisk sannsynlighet ut fra kriterier i det geologiske materialet vi allerede har, men til å begynne med vil jordoverflaten se helt annerledes ut. Sånt har jo litt å si. Hva betyr ordet “forandring” for oss? Hvis noe beveger seg bare litt for hvert hundrede år som går vil vi som individer si at det er rimelig uforanderlig, men i evolusjonsmessig forstand er det stødig kurs med god fart. Alt avhenger av hva slags tidsramme vi filtrerer anskuelsene våre gjennom. Noen klarer ikke engang å planlegge dagen. Det er urimelig å forvente at de skal kunne forholde seg realistisk til ting som skjedde for hundre år siden. Begynner vi å snakke millioner av år faller de fullstendig av lasset. De har ingen kognitive strukturer de kan bruke til å konseptualisere et slikt tall, så det blir bare meningsløse lyder for dem. Fordi “vilje” (egen og andres) oppleves som meningsfullt i våre individuelle liv transporterer vi dette konseptet over på den evolusjonære prosessen — og henfaller slik til “teleologisk bias”, altså den fordommen at ting som skjer har en mening og at denne meningen er forståelig for oss, kanskje som “metafysisk planmessighet” i tilværelsen. Det var meningen at aper skulle utvikle seg til mennesker, og så videre. Intelligens er universets formål. Men vi har ikke noe grunnlag for å si noe av dette. Det er bare fantasier.