Hvem husker Lars Hertervig? Han malte uansett de “gamle furutrærne” ovenfor. Ikke fordi han vanket i skogen men fordi han fantaserte om hva skogen kunne være. Selv har jeg et annet forhold til skogen men jeg liker uansett arbeidene hans Lars. Han er litt av en skrue, men han får frem poenget med ting. Det er dette vi kaller hyperrealisme. Ting ser ikke sånn ut i virkeligheten, men hvis virkeligheten hadde vært “korrekt” så ville ting – kanskje – sett slik ut. Syretripper pleier folk å si om hyperrealismen, enten de forstår eller ikke forstår at dette stoffet – lysergsyredietylamid – aktiverer forbindelser mellom hjerneceller som normalt ikke kommuniserer med hverandre, slik at man får noen ganger en subjektiv opplevelse av å “høre smak” eller “lukte farger” og sånne ting.
Hvorom allting er, saken er at det har skjedd igjen. Jeg skrev noe som ikke er synlig i “rullatoren” – altså på forsiden – og jeg skjønner bare ikke hva det er som skjer. Er det et mønster? Jeg har i så fall ikke oppdaget det ennå. Selv om det riktignok er sant at jeg kaster mesteparten av alt jeg skriver – eller på nettet arter det seg som “kladder” som jeg sletter etterhvert som jeg blir lei av å lure på hva jeg skal gjøre med dem – så liker jeg ikke desto mindre å se at det jeg faktisk publiserer faktisk havner i rotasjonen, eller hva man skal si. Men nok klaging. Over til dagens musikalske uttallelse:
